14 Merknader til bestemmelsene

14.1 Endringene i gjeldende barnevernlov

Til § 4-4 a andre ledd første punktum

I andre ledd første punktum gjøres det en mindre endring ved at det presiseres at barneverntjenesten kan samtykke til plassering av barn i et konkret fosterhjem eller en institusjon i Norge etter en anmodning fra en stat som er tilsluttet Haagkonvensjonen 1996. Forslaget er ikke ment å innebære en realitetsendring, men skal sikre at bestemmelsen er i bedre overensstemmelse med artikkel 33 i Haagkonvensjonen 1996. Dagens ordlyd om at barneverntjenesten kan samtykke etter at et utenlandsk vedtak er truffet av en konvensjonsstat, kan gi inntrykk av at barneverntjenesten kun kan samtykke etter at vedtaket om plassering i Norge er truffet. Det følger derimot av Haagkonvensjonen artikkel 33 nr. 2 at en konvensjonsstat ikke kan treffe en slik avgjørelse før norske myndigheter har gitt sitt samtykke.

Det er redegjort nærmere for forslaget i punkt 8.5.4

Til § 4-4 a nytt tredje ledd

Tredje ledd innebærer at barneverntjenesten, når det som følge av krigen i Ukraina er nødvendig å evakuere barn som er under omsorg av ukrainske myndigheter, kan samtykke til plassering av barn i fosterhjem eller institusjon i Norge etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 i flere tilfeller enn det som følger av barnevernloven § 4-4 a andre ledd i dag. Den viktigste forskjellen fra barnevernloven § 4-4 a andre ledd er at barneverntjenesten i ekstraordinære situasjoner kan samtykke til plasseringer i Norge etter en anmodning fra ukrainske myndigheter også når Ukraina, som den anmodende konvensjonsstaten, vurderer eller har truffet et tvangsvedtak, selv om det ikke foreligger samtykke fra de(n) som har foreldreansvar, eller fra barn over 12 år. En annen viktig forskjell er at ukrainske myndigheter ikke selv må angi et konkret fosterhjem eller en institusjon i Norge. Når sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 mottar slike anmodninger skal den ha en pådriverrolle i å finne ut hvilke kommuner som kan plassere et større antall barn. Før barneverntjenesten kan samtykke, skal det være inngått en avtale med ukrainske myndigheter om hvilket fosterhjem eller institusjon barnet skal plasseres i. Avtalen bør inneholde opplysninger om hvor barnet skal plasseres, varigheten av plasseringen og jurisdiksjon. Se punkt 8.5.4 for en nærmere beskrivelse av avtalen. Avtale kan ikke inngås uten forutgående anmodning fra ukrainske myndigheter til den norske sentralmyndigheten for konvensjonen.

Formålet er å legge til rette for at Norge i en ekstraordinær situasjon kan ta imot, plassere og ivareta et større antall barn som er under offentlig omsorg, eller står uten personer med foreldreansvar, i Ukraina.

Vilkårene for når barneverntjenesten kan samtykke til plasseringer i Norge av barn som er under omsorg av ukrainske myndigheter går frem av tredje ledd første punktum. Barneverntjenesten kan kun samtykke til plassering i Norge etter anmodning fra Ukraina når plasseringen er forsvarlig og til barnets beste, det er inngått en avtale med ukrainske myndigheter, og vilkårene etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 er oppfylt. For en gjennomgang av de ulike vilkårene, viser departementet til punkt 8.5.4.

Ifølge tredje ledd andre punktum skal barneverntjenesten sørge for at barnet registreres med søknad om beskyttelse eller opphold hos utlendingsmyndighetene. Til forskjell fra samtykke etter barnevernloven § 4-4 a andre ledd, er det i disse ekstraordinære tilfellene ikke et vilkår at oppholdstillatelse må være gitt før barneverntjenesten kan gi sitt samtykke. En plassering i Norge etter reglene i Haagkonvensjonen 1996 gir i seg selv ikke rett til opphold i Norge, det må vurderes etter utlendingsregelverket der det er nødvendig. Før barneverntjenesten samtykker til plassering, bør den derfor kontakte Utlendingsdirektoratet for å få klarlagt hvorvidt barnet omfattes av ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse, eller eventuelt søke opphold på annet grunnlag. Dersom barnet trolig ikke kan få kollektiv beskyttelse eller oppholdstillatelse i Norge, vil dette etter departements vurdering trekke i retning av at en plassering i Norge ikke vil være forsvarlig, og barneverntjenesten bør i slike tilfeller ikke samtykke.

Tredje ledd tredje punktum innebærer at dersom barnet har fått vanlig bosted i Norge når den ekstraordinære situasjonen opphører, plikter barneverntjenesten å vurdere og anmode om at jurisdiksjon skal overføres til barnets tidligere bostedsstat etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8, det vil si tilbake til ukrainske myndigheter. Barneverntjenesten må dokumentere at vurderingen er gjort. Formålet er å sikre at det alltid foretas en vurdering av om overføring av jurisdiksjon vil være til barnets beste.

Det vises til punkt 8.5.4 for en nærmere redegjørelse for forslaget.

Til § 5A-1 nytt fjerde til sjette ledd

I nytt fjerde ledd presiseres at Bufetats ansvar for å gi et tilbud til enslige mindreårige også gjelder for barn under 15 år som har flyktningstatus eller er innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse.

Nytt femte ledd åpner for at Bufetats tilbud utvides, slik at Bufetat kan velge å tilby barnet et familiebasert botilbud i stedet for plass i et omsorgssenter. Første punktum oppstiller vilkåret om at det, som følge av et høyt antall ankomster fra Ukraina, er nødvendig av kapasitetshensyn for å ivareta det enkelte barnets behov. Familiebaserte botilbud er særlig tiltenkt de helt yngste barna. Det fremgår av andre punktum at de som skal ivareta omsorgen for barnet i et familiebasert botilbud, må oppfylle de samme kravene som stilles til fosterforeldre. Dette innebærer at krav til fosterforeldre etter barnevernloven § 4-22 med forskrift må være oppfylt. Tredje punktum presiserer at det er Bufetat som har ansvaret for omsorgen for barn i familiebaserte botiltak, på samme måte som Bufetat har ansvaret for omsorgen for barn i omsorgssenter, jf. barnevernloven § 5A-2. Dette innebærer at Bufetat er ansvarlig for at barnet får forsvarlig omsorg. Hva som er å anse som forsvarlig omsorg vil blant annet avhenge av barnets alder og modenhet. Videre slås det fast at det er Bufetat som har ansvaret for kartleggingen av barnet jf. § 5A-6. I fjerde punktum presiseres det at det er det familiebaserte botilbudet som utøver omsorgen på vegne av Bufetat, på samme måte som omsorgssentrene utøver omsorgen for barna som bor i omsorgssentre, jf. § 5A-2 første ledd andre punktum.

Familiebaserte botilbud er et statlig ansvar og i nytt sjette ledd første punktum presiseres derfor at det er Bufetat som har ansvaret for godkjenning, opplæring og oppfølging av botilbudet, og for oppfølgingen av barnet. Til sammenligning er det det kommunen som har ansvaret for godkjenning og oppfølging av fosterhjem. Presiseringen klargjør at disse funksjonene skal ivaretas av Bufetat. Kravene til godkjenning av botilbudet følger samme regler som for fosterhjem, jf. femte ledd andre punktum. Departementet legger til grunn at godkjenningen foretas på regionalt nivå i Bufetat. Bufetat har ansvaret for grunnleggende opplæring av fosterhjem, jf. § 2-3 andre ledd, og dette ansvaret vil også omfatte familiebaserte botiltak. Når det gjelder Bufetats ansvar for oppfølging av fosterhjemmet, presiseres det i andre punktum at oppfølgingsansvaret både omfatter reglene i § 4-22 med forskrift og plikten til å fatte oppfølgingsvedtak etter § 5A-4. Bufetat kan be et omsorgssenter om å utføre oppfølgingen av barnet og hjemmet, og kan også be et omsorgssenter om å utarbeide forslag til oppfølgingsvedtak. Av tredje punktum fremgår det at det er Bufetat som har det økonomiske ansvaret for tilbudet, og det familiebaserte botiltaket må inngå avtale med Bufetat om oppdraget.

Det er redegjort nærmere for forslaget i punkt 8.5.2.2 og 8.5.2.3.

Til § 5A-4 nytt tredje ledd

Omsorgssenteret skal utarbeide et forslag til oppfølging av barnet mens det oppholder seg på omsorgssenteret. Forslaget til nytt tredje ledd innebærer at omsorgssenterets frist for å utarbeide forslag til vedtak og Bufetats frist for å treffe vedtak, forlenges dersom dette som følge av et høyt antall ankomster av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig for at Bufetat eller omsorgssenteret skal kunne gjennomføre og prioritere sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte. Etter de forlengede fristene skal omsorgssenterets forslag sendes til Bufetat innen fem uker etter barnets ankomst til senteret. Bufetat skal treffe vedtak om oppfølging innen ti uker etter barnets ankomst til senteret.

Dersom barnet bor i et familiebasert botilbud, har Bufetat ansvaret for å treffe oppfølgingsvedtak innen ti uker. Det familiebaserte botilbudet har ikke plikt til å lage utkast til oppfølgingsvedtak, slik omsorgssentre har. Men Bufetat kan be et omsorgssenter som botilbudet er tilknyttet om å utforme et forslag til oppfølgingsvedtak mens barnet bor i det private hjemmet.

Det vil være opp til Bufetat å vurdere om nødvendighetsvilkåret er oppfylt i det enkelte tilfellet, i samråd med omsorgssenteret. Bufetat må begrunne og dokumentere hvorfor det er nødvendig å ta unntaket i bruk, og statsforvalteren skal orienteres.

Forslaget er nærmere omtalt i punkt 8.5.2.4.

Til § 5A-6

Plikten til å kartlegge barnet med sikte på bosetting ligger fast, jf. barnevernloven § 5A-6. Det er imidlertid foretatt en realitetsendring ved at kravet i nåværende andre ledd andre punktum om barnets samtykke for oversendelse av informasjon er fjernet, for å harmonisere barnevernsloven med integreringslovens krav. Endringen medfører at kartleggingen av barnet kan oversendes til aktuelle myndigheter uten barnets samtykke. Aktuelle myndigheter vil være offentlige organer som har ansvaret for å bosette barnet, eller som utfører ulike oppgaver i tilknytning til bosetting. Kartleggingen skal imidlertid utarbeides i samarbeid med barnet, og barnets rett til medvirkning etter barnevernloven § 1-6 er i behold. Tilsvarende endring er vedtatt i ny barnevernslov og vil derfor uansett gjelde når ny barnevernslov trer i kraft.

Forslaget er nærmere omtalt i punkt 8.5.2.5.

Til § 5A-7 nytt andre ledd

Det presiseres at statsforvalteren skal føre tilsyn med det familiebaserte botilbudet, jf. § 5A-1 nytt femte ledd. Dette tilsvarer statsforvalterens tilsynsansvar med omsorgssentrene etter § 5-7 og tilsynsforskriften. Statens helsetilsyn har det overordnede ansvaret for statsforvalterens tilsynsplikter etter loven.

Forslaget er nærmere omtalt i punkt 8.5.2.2.

Til § 6-9 nytt fjerde ledd

Nytt fjerde ledd gir hjemmel for departementet til å fastsette midlertidig forskrift med bestemmelser om unntak fra fristkrav. Departementet kan bare benytte hjemmelen dersom det, som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina, er nødvendig med en slik forskrift for at barneverntjenesten skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte. Forskriften kan bare inneholde bestemmelser om unntak fra fristkrav som gjelder oppfølging av meldinger, jf. § 4-2 første ledd, og undersøkelser, jf. § 6-9 første ledd.

Departementet legger til grunn at en forskrift vil inneholde bestemmelser som forlenger eksisterende frister samt gi nærmere vilkår for når unntaket kan komme til anvendelse i den enkelte kommunen. Videre vil det fremgå at kommunens vurdering av å benytte unntaket skal begrunnes og dokumenteres samt at statsforvalteren skal underrettes når kommunen anvender unntaket.

Eventuelle forskrifter vil falle bort når midlertidig lov bortfaller 1. juli 2023.

Forslaget er nærmere omtalt i punkt 8.5.3.2.

Til § 6-10 tredje ledd nytt fjerde punktum

Bestemmelsen gir hjemmel til å kreve uttømmende og utvidet politiattest av personer som skal ta imot enslige mindreårige i sine private hjem, jf. § 5A-1 femte ledd om familiebaserte botilbud. Hjemmene omfattes ikke av definisjonen av fosterhjem, jf. fosterhjemsforskriften § 1, og det er derfor nødvendig med en egen hjemmel. Hensynet til å ivareta barnas rettssikkerhet tilsier at de samme reglene som gjelder for vandelskontroll av fosterhjem gjelder for slike familiebaserte botilbud.

Det vises til punkt 8.5.2.3.

14.2 Endringene i folketrygdloven

Til § 8-52 nytt tredje ledd

Nytt tredje ledd første punktum i folketrygdloven § 8-52 gjør unntak fra bestemmelsens første ledd første punktum for et medlem som mottar ugradert avtalefestet pensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning, og som utfører arbeid der avlønningen skjer etter særskilt sats for pensjonistlønn for tjeneste som er nødvendig for å ivareta et ekstraordinært personellbehov i forbindelse med ankomsten av personer fordrevet fra Ukraina. Unntaket innebærer at det gis sykepengerett til denne gruppen. Endringen gis virkning fra 1. april 2022 og gjelder til og med 31. desember 2022, jf. andre punktum. Det fremgår av tredje punktum at sykepenger som er tilstått i denne perioden, skal løpe ut den aktuelle sykepengeperioden. Det betyr at personer som har første arbeidsuførhetsdag før 1. januar 2023, ved fortsatt sykmelding etter 31. desember 2022, vil kunne få sykepenger i til sammen inntil 248 dager.

Det vises til punkt 6.3 for nærmere omtale av bakgrunnen for endringen.

14.3 Endringene i opplæringsloven

Til § 2-1 andre ledd andre og tredje punktum

I andre punktum utvides den absolutte fristen for å gi barn og unge et fullverdig opplæringstilbud i grunnskolen midlertidig fra en måned til tre måneder.

Opplæringen skal fortsatt starte så raskt som mulig. Det er ikke slik at kommunene har tre måneder på seg for å gi nyankomne barn opplæring; det er viktig å komme i gang med den opplæringen man kan, så raskt som mulig. Den foreslåtte regelen innebærer likevel at kommuner som ikke klarer å gi et fullverdig tilbud til barna selv om det går opptil tre måneder, ikke bryter loven.

I perioden frem til et fullverdig tilbud er på plass, kan kommunen gi et tilbud som avviker fra tilbudet kommunen ellers er forpliktet til å gi etter opplæringsloven. Ettersom hovedregelen fortsatt er at barna skal få opplæring så raskt som mulig, åpnes det ikke for at kommuner kan utsette å gi opplæring lenger enn nødvendig. Jo lengre tid som går, jo større deler av opplæringen bør være på plass. Kommuner som klarer å gi et fullverdig tilbud til alle eller noen av barna etter én måned, skal fortsatt gi det.

Fristen senest innen tre måneder løper fra den dagen barnet kommer til landet, og starter ikke på nytt dersom barnet flytter mellom kommuner, for eksempel fra asylmottak, omsorgssenter eller annet midlertidig bosted, til den kommunen de blir bosatt i. En kommune kan altså ikke unnlate å gi opplæring fordi det er sannsynlig at et barn skal være i den aktuelle kommunen i mindre enn tre måneder.

Etter tredje punktum kan departementet gi midlertidig forskrift om forlengelse av tremånedersfristen dersom det er nødvendig fordi det kommer svært mange fordrevne barn fra Ukraina. Terskelen for bruk av forskriftshjemmelen skal være høy. Tremånedersfristen skal ta høyde for et høyt antall fordrevne, og det vil derfor bare være aktuelt å benytte forskriftshjemmelen i helt ekstraordinære situasjoner. Regelen om at opplæringen skal starte så raskt som mulig, vil fortsatt gjelde. Det betyr at kommunene må gi elevene et fullverdig opplæringstilbud så raskt som mulig, uavhengig av om den absolutte fristen forlenges ved forskrift.

Det vises til punkt 9.5.1.1 og 9.5.1.2 for nærmere omtale av bakgrunnen for endringen.

Til § 2-8 femte ledd nytt åttende punktum

Paragraf § 2-8 regulerer særskilt språkopplæring for elever fra språklige minoriteter i grunnskolen.

Etter nytt åttende punktum gjelder ikke kravet til samtykke fra eleven eller foresatte for å gi opplæring i særskilt organisert opplæringstilbud for nyankomne elever i egne grupper, klasser eller skoler, som ellers følger av syvende punktum, dersom slik opplæring er nødvendig for å gi nyankomne elever et forsvarlig opplæringstilbud i en situasjon der det kommer svært mange fordrevne fra Ukraina. Kommunen kan med andre ord gjøre opplæring for nyankomne elever i egne grupper, klasser eller skoler obligatorisk, forutsatt at vilkårene for dette er oppfylt. Unntaket fra samtykkekravet er ikke begrenset til å gjelde elever fra Ukraina. Kommunen må begrunne at samtykkekravet ikke gjelder.

Vedtak om opplæring i et slikt innføringstilbud kan bare gjøres dersom det anses å være det beste for eleven. Kommunen må derfor vurdere dette før det treffes vedtak om at en elev skal få opplæringen sin i innføringstilbudet. Det er viktig at eleven/elevens foresatte får nødvendig informasjon og mulighet til å si sin mening, blant annet for at kommunen kan foreta en forsvarlig vurdering av elevens beste.

Vedtak om opplæring i særskilt organisert opplæringstilbud for nyankomne elever i egne grupper, klasser eller skoler uten elevens eller foresattes samtykke kan påklages til statsforvalteren.

Det vises til punkt 9.5.1.6 for nærmere omtale av bakgrunnen for endringen.

Til § 3-12 femte ledd nytt åttende punktum

Paragraf § 3-12 regulerer særskilt språkopplæring for elever fra språklige minoriteter i videregående opplæring.

Etter nytt åttende punktum gjelder ikke kravet til samtykke fra eleven eller foresatte for å gi opplæring i særskilt organisert opplæringstilbud for nyankomne elever i egne grupper, klasser eller skoler, som ellers følger av syvende punktum, dersom slik opplæring er nødvendig for å gi nyankomne elever et forsvarlig opplæringstilbud i en situasjon der det kommer svært mange fordrevne fra Ukraina. Fylkeskommunen kan med andre ord gjøre opplæring for nyankomne elever i egne grupper, klasser eller skoler obligatorisk, forutsatt at vilkårene for dette er oppfylt. Unntaket fra samtykkekravet er ikke begrenset til å gjelde elever fra Ukraina. Fylkeskommunen må begrunne at samtykkekravet ikke gjelder.

Vedtak om opplæring i et slikt innføringstilbud kan bare gjøres dersom det anses å være det beste for eleven. Fylkeskommunen må derfor vurdere dette før det treffes vedtak om at en elev skal få opplæringen sin i innføringstilbudet. Det er viktig at eleven/elevens foresatte får nødvendig informasjon og mulighet til å si sin mening, blant annet for at fylkeskommunen kan foreta en forsvarlig vurdering av elevens beste.

Vedtak om opplæring i særskilt organisert opplæringstilbud for nyankomne elever i egne grupper, klasser eller skoler uten elevens eller foresattes samtykke kan påklages til statsforvalteren.

Det vises til punkt 9.5.1.6 for nærmere omtale av bakgrunnen for endringen.

14.4 Endringene i spesialisthelsetjenesteloven

Til § 2-5 d

Bestemmelsen er omtalt under punkt 10, jf. særlig punkt 10.5.2 og punkt 10.5.3.

Bestemmelsen åpner for at departementet ved forskrift kan beslutte helt eller delvis unntak fra følgende bestemmelser i spesialisthelsetjenesteloven:

• § 2-5 om individuell plan

• § 2-5 a om koordinator

• § 2-5 c om kontaktlege

Bestemmelsen må ses i sammenheng med ny § 2-5 d i pasient- og brukerrettighetsloven hvor det fastslås at departementet ved forskrift kan beslutte helt eller delvis unntak fra motsvarende rettighetsbestemmelser.

For øvrige merknader vises det til merknadene til ny § 2-5 d i pasient- og brukerrettighetsloven.

14.5 Endringene i pasient- og brukerrettighetsloven

Til § 2-5 d

Bestemmelsen er omtalt under punkt 10, jf. særlig punkt 10.5.2 og punkt 10.5.3.

Bestemmelsen åpner for at departementet ved forskrift kan beslutte helt eller delvis unntak en flere bestemmelser i pasient- og brukerrettighetsloven.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med forslag til ny § 2-5 d i spesialisthelsetjenesteloven og ny § 7-2 b i helse- og omsorgstjenesteloven, hvor det fastslås at departementet ved forskrift kan beslutte helt eller delvis unntak fra motsvarende pliktbestemmelser.

Adgangen til å gjøre unntak fra pasient- og brukerettighetsloven er begrenset til situasjoner der «det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig å kunne foreta omstillinger eller prioriteringer for å bidra til å sikre at helse- og omsorgstjenestens kapasitet ikke overskrides».

Det er ikke mulig å tallfeste hva som i denne forstand skal sies å være «et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina». Antallet ankomster fra Ukraina må ses i sammenheng med det antall flyktninger og asylsøkere som ellers ankommer Norge. Ordlyden viser at det må være snakk om ankomster fra Ukraina av et slikt omfang at dette gjør at det er nødvendig med unntak fra rettighetsbestemmelser for å kunne foreta omstillinger eller prioriteringer for å bidra til å sikre at helse- og omsorgstjenestens kapasitet ikke overskrides.

Det vil slik sett være et krav om årsakssammenheng mellom høye ankomster fra Ukraina og nødvendigheten av å gjøre enkelte unntak fra rettighetsbestemmelser. Hvorvidt dette skal sies å være tilfellet vil bero på en konkret vurdering av situasjonsbildet. Forskriftshjemmelen innebærer ikke at det skal gjøres unntak, men det åpnes for at det kan besluttes helt eller delvis unntak fra de konkrete rettighetsbestemmelser som listes opp i bestemmelsen hvis situasjonen tilsier det.

Eventuell bruk av forskriftshjemmelen må vurderes konkret og bygge på en oppdatert situasjonsbeskrivelse. Det vil her være naturlig å innhente situasjonsbeskrivelse og vurdering fra blant annet Helsedirektoratet, hvor beskrivelse og vurderinger fra statsforvalterne og kommunene også bør inngå.

Den enkeltes rettigheter til helse- og omsorgstjenester skal ivaretas i størst mulig grad. De grunnleggende pliktene til å tilby, og rettighetene til å motta, helse- og omsorgstjenester, skal ivaretas. Det vil ikke være adgang til å gjøre unntak fra plikt og rett til øyeblikkelig hjelp og nødvendige helse- og omsorgstjenester. Det kan heller ikke gjøres unntak fra plikt til å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester, verken på tjenestenivå eller individnivå.

Det må vurderes konkret hvilke av de opplistede rettighetsbestemmelser som det skal gjøres unntak fra. I en slik vurdering vil det måtte vektlegges hvilke pasient- og brukergrupper som særlig vil rammes dersom det fastsettes unntak, og hvor viktig den konkrete rettighetsbestemmelse er for å sikre nødvendige og forsvarlige tjenester. Rettighetsbestemmelser om individuell plan, koordinator og barnekoordinator er bestemmelser som skal sikre forsvarlige og koordinerte tjenester til pasienter og brukere med store og sammensatte velferdstjenestebehov, herunder personer med funksjonsnedsettelser, barn eller sårbare pasient- og brukergrupper. Slik sett skal det i utgangspunktet mer til før man vil konkludere med at vilkårene er oppfylt for å gjøre unntak fra rett til individuell plan, koordinator eller barnekoordinator enn for eksempel unntak fra rett til fastsettelse av frist for når pasienten senest skal få nødvendig helsehjelp, rett til fornyet vurdering eller rett til fritt behandlingsvalg.

Eventuelle unntak fra rettighetsbestemmelser skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å oppnå de formålene som unntakene begrunnes med. Dette er tydeliggjort ved at det av bestemmelsen presiserer at det kan gjøres unntak «helt eller delvis».

I tråd med dette vil det derfor blant annet måtte vurderes om et eventuelt unntak fra rettighetsbestemmelser skal begrenses til utvalgte pasient- eller brukergrupper, for eksempel at et eventuelt unntak fra rett til koordinator begrenses til å gjelde overfor voksne pasienter/brukere eller til grupper som vurderes å ha mindre behov for koordinator. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak må det også vurderes om formålet kan oppnås ved iverksetting av andre tiltak. Ved valg mellom flere mulige tiltak må det velges tiltak som er minst mulig inngripende eller begrensende for pasient- og brukerrettigheter.

Adgangen til eller behovet for unntak, må vurderes fortløpende. Dersom det ikke lenger er behov for å gjøre unntak, må unntaket oppheves.

Eventuell fastsettelse av forskrift som gjør unntak fra konkrete rettighetsbestemmelser, vil uansett ikke bety at tjenestene skal være avskåret fra å gi tilbud med tilsvarende innhold som rettigheten det er gjort unntak fra. Tjenestene kan likevel velge å oppfylle slike rettighetsbestemmelser helt eller delvis dersom det er kapasitet til det.

Enkelte pasienter og brukere med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, har behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. I slike tilfeller kan kravet om å fortsatt skulle tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester av forsvarlig kvalitet og omfang, jf. ovenfor, uansett innebære at det likevel må tilbys for eksempel individuell plan, koordinator eller barnekoordinator til konkrete pasienter eller pasientgrupper. Forsvarligheten av tjenestetilbudet for blant annet de mest alvorlig syke pasientene/brukerne og de med svært omfattende og sammensatte tjenestebehov, kan være direkte knyttet til hvordan de ulike tjenestene koordineres. Selv om det ved forskrift eventuelt gjøres unntak fra rett til for eksempel individuell plan, koordinator eller barnekoordinator, vil tjenestene måtte vurdere hvordan de skal sørge for at de som er avhengig av denne formen for planlegging og koordinering av tjenestene, skal få forsvarlige tjenester.

Dersom det ved forskrift gjøres unntak fra prosessuelle og organisatoriske rettigheter som rett til vurdering og frist, individuell plan, kontaktlege, koordinator og barnekoordinator, vil vurderingene ved en klage endres noe. Gjenstand for klage i denne type saker vil da bli om pasienter får rett til nødvendig helsehjelp innen forsvarlig tid og om hjelpen som tilbys er forsvarlig.

De midlertidige unntakene fra konkrete rettighetsbestemmelser som bestemmelsen åpner for, gjelder for befolkningen generelt. Personer omfattet av ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse har i utgangspunktet fulle helserettigheter. Likhetsbetraktninger tilsier at slike unntak skal gjelde for hele befolkningen og ikke være begrenset til kun å gjelde overfor personer omfattet av ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse. Som nevnt ovenfor åpner imidlertid hjemlene for at det ved forskrift kan fastsettes at unntak fra gjeldende rettighetsbestemmelser skal avgrenses mot bestemte pasient- og brukergrupper. Dette kan bety at et eventuelt unntak fra rett til for eksempel koordinator, kan begrenses til å kun gjelde overfor voksne pasienter/brukere eller til grupper som i en periode vurderes å ha mindre behov for koordinator.

Det fremgår av bokstav a at det kan gjøres unntak fra pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b andre ledd andre punktum om fastsettelse av frist for når pasienten senest skal få nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Fristen skal fastsettes i løpet av vurderingsperioden, jf. § 2-2. Av § 2-1 b andre ledd tredje punktum fremgår det at fristen skal settes i samsvar med det faglig forsvarlighet krever. Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten får den nødvendige helsehjelpen innen fastsatt tidspunkt, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter, jf. § 2-1 b fjerde ledd.

I en presset situasjon vil spesialisthelsetjenesten måtte prioritere det som ikke kan vente uten alvorlige konsekvenser. Dette kan føre til at mange pasienter som har rett til helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten vil måtte vente lenger på helsehjelpen de har krav på, enn i en normalsituasjon. Samtidig vil uforutsigbarhet om antall ankomne på kort og lang sikt som vil trenge øyeblikkelig hjelp eller nødvendige helsetjenester, gjøre det vanskeligere å planlegge aktiviteten. Etter bestemmelsen kan det derfor gjøres unntak fra retten til å få fastsatt en frist for når en pasient senest skal få nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten som følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b andre ledd andre punktum.

Av bestemmelsen bokstav b fremgår at det kan gjøres unntak fra pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b fjerde ledd om rett til nødvendig helsehjelp uten opphold ved brudd på frist fastsatt etter andre ledd andre punktum.

Dersom det i tråd med bestemmelsen bokstav a gjøres unntak fra pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b andre ledd andre punktum om fastsettelse av frist for når pasienten senest skal få nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, vil pasientens rett til alternativt tilbud ved fristbrudd også falle bort. Det kan derfor også gjøres unntak fra § 2-1 b fjerde ledd om rett til nødvendig helsehjelp uten opphold ved fristbrudd, jf. forslag til ny § 2-5 d bokstav b i pasient- og brukerrettighetsloven.

Dette vil i så fall innebære at de som før fastsettelse av et midlertidig unntak, har fått vedtak om at de har rett til nødvendige spesialisthelsetjenester med en frist, ikke lenger vil kunne påberope seg denne fristen i den perioden unntaket gjelder. Dersom det fastsettes unntak vil pasienten ikke ha rett til å få helsehjelp innen fristen, men fortsatt ha krav på å få nødvendig helsehjelp innen forsvarlig tid. Spesialisthelsetjenesten vil videre ikke ha plikt til å kontakte HELFO.

Formålet med unntak fra rettighetsbestemmelser som nevnt i ny § 2-5 d bokstav a og bokstav b er å gi tjenestene større fleksibilitet ved tjenesteytelsen. Tjenestene må uansett ha oversikt over det enkelte pasientforløp og hvilke pasienter som venter på behandling slik at pasienter ikke faller ut av systemet eller at alvorlige tilstander ikke fanges opp.

Av bestemmelsen bokstav c fremgår at det kan gjøres unntak fra pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 første ledd første punktum om informasjon om rett til nødvendig helsehjelp.

Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 at pasienter som henvises til spesialisthelsetjenesten innen 10 virkedager etter at henvisningen er mottatt, skal få informasjon om han eller hun har rett til nødvendig helsehjelp. Vurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen. Det innebærer at spesialisthelsetjenesten innen 10 virkedager skal ha foretatt en vurdering basert på henvisningen av om pasienten har behov for videre utredning eller behandling. Retten til vurdering gjelder enhver pasient som henvises til spesialisthelsetjenesten.

Mottak av henvisning utløser vurderingsplikt for spesialisthelsetjenesten. Dersom kapasiteten i helsetjenesten blir svært presset, kan det bli vanskelig å gjøre vurderinger innen 10 dager slik loven legger opp til. For å gi spesialisthelsetjenesten større handlingsrom i den foreliggende situasjonen, vil det med hjemmel i ny § 2-5 d bokstav c i pasient- og brukerrettighetsloven kunne fastsettes forskrift om at fristen for vurdering forlenges utover dagens krav om 10 dager. Samtidig må det legges til grunn at spesialisthelsetjenesten har rutiner som sikrer at mottatte henvisninger vurderes raskt. Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom vil pasienten fortsatt ha rett til raskere vurdering.

Pasientopplysninger må registreres i de pasientadministrative systemene, og opplysninger skal rapporteres til Norsk pasientregister (NPR) i henhold til Helsedirektoratets registreringsveiledere. Blant annet skal det registreres mottaksdato, vurderingsdato og om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp. Videre skal frist og oppstart av behandling eller utredning registreres. Tjenestene skal fortsette å rapportere administrativ informasjon til NPR slik at de får kunnskap om situasjonen og endringer, og dermed også en oversikt over antallet pasienter som venter på spesialisthelsetjenester.

Av bestemmelsen bokstav d fremgår det at det kan gjøres unntak fra pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 første ledd fjerde punktum om informasjon om tidspunkt for når utredning eller behandling skal settes i gang.

Av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 første ledd fjerde punktum fremgår det at dersom pasienten vurderes til å ha behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, skal pasienten samtidig informeres om tidspunkt for når utredning eller behandling skal settes i gang.

Det må forventes at det fremover vil bli mer utfordrende for helsetjenesten å planlegge på kort og lang sikt. I en slik situasjon bør spesialisthelsetjenesten ha mulighet til å vurdere hvordan det er mest hensiktsmessig å organisere innkalling av pasientene som skal få helsehjelp. Pasienten vil imidlertid fortsatt ha behov for å få beskjed om vedkommende har rett til helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, og når vedkommende kan forvente å få time. Manglende registrering kan også føre til at sykehusene mister oversikten over pasientene. Dette vil også kunne gjøre det vanskeligere å foreta en riktig prioritering. Med hjemmel i ny § 2-5 d bokstav d i pasient- og brukerrettighetsloven kan det derfor ikke fastsettes forskrift som innebærer bortfall av plikten til å informere om at pasienten vurderes å ha behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. For å ta høyde for at spesialisthelsetjenesten kan komme i en situasjon hvor den ikke vil ha tilstrekkelig oversikt, kan det imidlertid med hjemmel i bestemmelsen være aktuelt å tilpasse gjeldende ordning slik at det kun må informeres om tidspunkt for oppstart av utredning eller behandling dersom dette er mulig. Dette vil åpne for at spesialisthelsetjenesten kan informere pasienten om at den på et senere tidspunkt vil komme tilbake med et tidspunkt for når utredning eller behandling skal settes i gang.

Av bestemmelsen bokstav e fremgår det at det kan gjøres unntak fra pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 andre ledd om plikt til å kontakte HELFO.

Av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 andre ledd følger det at dersom spesialisthelsetjenesten ikke er i stand til å finne et tidspunkt (time) før fristen som er satt for når pasienten senest skal få helsehjelp, skal HELFO umiddelbart kontaktes, jf. § 2-1 b fjerde ledd.

Dersom det med hjemmel i ny § 2-5 d bokstav c og bokstav d i pasient- og brukerrettighetsloven blir aktuelt å fastsette forskrift som innebærer ovennevnte endringer i retten til å få fastsatt en frist og rett til å få tilbakemelding om konkret tidspunkt for utredning eller behandling, vil det være lite hensiktsmessig å opprettholde bestemmelsen om plikten til å kontakte HELFO. Som følge av dette må det i så fall vurderes om det ved forskrift også skal gjøres unntak fra § 2-2 andre ledd.

Dersom det gis unntak fra bestemmelsen, vil helsetjenestene måtte påse at de har systemer for å følge med på pasientene som venter på å få en vurdering, og at de pasientene som har behov for rask vurdering og de som får en forverring mens de venter, fanges opp.

Av bestemmelsen bokstav f fremgår det at det kan gjøres unntak fra pasient- og brukerrettighetsloven § 2-3 om rett til fornyet vurdering.

Av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-3 følger det at pasienter har rett til fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialisthelsetjenesten etter henvisning fra lege. Retten gjelder bare én gang for samme tilstand. Ved behov for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet gjelder retten til fornyet vurdering også etter henvisning fra helse- og omsorgstjenesten i kommunen og sosialtjenesten.

I den foreliggende situasjonen er det viktig at spesialisthelsetjenesten har handlingsrom til å benytte tilgjengelige ressurser til de formål som har størst nytte. Ved forskrift kan det derfor fastsettes unntak fra retten til fornyet vurdering.

Av bestemmelsen bokstav g fremgår det at det kan gjøres unntak fra pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 om rett til fritt behandlingsvalg.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 gir pasienter rett til fritt behandlingsvalg. Bestemmelsen regulerer både pasientenes rett til å velge hvor henvisningen skal sendes og hvor helsehjelpen skal finne sted. Retten til å velge gjelder alle pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten, og gjelder i utgangspunktet hele landet. Retten skiller ikke mellom institusjonstype, og i utgangspunktet gjelder rettigheten alle typer virksomheter. For private tilbud gjelder blant annet godkjenningskrav etter forskrift 29. oktober 2015 nr. 1232 om private virksomheters adgang til å yte spesialisthelsetjenester mot betaling fra staten § 2, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 4-3. Et grunnleggende vilkår for valgretten er at virksomheten som velges kan gi pasienten det tilbudet som pasienten har behov for. Retten til fritt behandlingsvalg gjelder i forbindelse med planlagt undersøkelse og/eller behandling i spesialisthelsetjenesten.

I den foreliggende situasjonen har spesialisthelsetjenesten behov for handlingsrom for å kunne styre pasientflyten og til å benytte tilgjengelige ressurser på best mulig måte. Det kan derfor ved forskrift fastsettes unntak fra retten til fritt behandlingsvalg etter § 2-4.

Retten til fritt behandlingsvalg bør fortsatt gjelde psykisk helsevern, tverrfaglig spesialisert rusbehandling og intensiv habilitering av barn i godkjente virksomheter etter spesialisthelsetjenesteloven § 4-3. I tillegg bør retten til fritt behandlingsvalg også gjelde for pasienter som ved fastsettelse av slik eventuell forskrift allerede er under utredning eller behandling i godkjent virksomhet etter § 4-3.

Av bestemmelsen bokstav h fremgår det at det kan gjøres unntak fra pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 om rett til individuell plan.

Pasienter og brukere som har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, har etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 rett til å få utarbeidet individuell plan. Formålet med planen er å bidra til et helhetlig tilbud for pasientene. Det påligger en tilsvarende plikt på den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1, og spesialisthelsetjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5.

I den foreliggende situasjonen er det viktig at den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten har handlingsrom til å prioritere ressursene til det formål som har størst nytte. Det kan derfor ved forskrift fastsettes unntak fra retten til individuell plan.

Det vises for øvrig til proposisjonens punkt 10 og de vurderinger som der fremgår når det gjelder fastsettelse av eventuelt unntak fra rett til individuell plan, samt også unntak fra rett til koordinator og barnekoordinator.

Tilsvarende lovbestemmelse som åpner for unntak inntas også i helse- og omsorgstjenesteloven, jf. ny § 7-2 b bokstav a, og spesialisthelsetjenesteloven, jf. ny § 2-5 d bokstav a, hvor tjenestene pålegges en plikt til å tilby individuell plan.

Av bestemmelsen bokstav i fremgår det at det kan gjøres unntak fra pasient- og brukerettighetsloven § 2-5 a om rett til kontaktlege.

Pasienter som har alvorlig sykdom, skade eller lidelse, og som har behov for behandling eller oppfølging fra spesialisthelsetjenesten av en viss varighet, har etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 a rett til å få oppnevnt kontaktlege. Det følger av spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 c at kontaktlegen skal være involvert i behandlingen eller oppfølgingen av pasienten. Helseinstitusjon som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven, skal peke ut kontaktlege for pasienten så snart som mulig etter at det er vurdert at pasienten har rett til kontaktlege, senest første virkedag etter innleggelse eller poliklinisk undersøkelse. Pasienten skal så snart som mulig få vite hvem som er hans eller hennes kontaktlege, og det skal orienteres om hvilket ansvar og hvilke oppgaver kontaktlegen har. Kontaktlegen skal være pasientens faste medisinskfaglige kontakt.

Kontaktlegeordningen skal bidra til å sikre forsvarlige og koordinerte tjenester til pasienter med store og komplekse helsehjelpsbehov. Ordningen legger imidlertid beslag på personellressurser hos tjenesten i form av administrasjon og koordinering. Unntak fra rett til kontaktlege vil kunne frigjøre kapasitet og stille tjenestene friere til å foreta nødvendige og hensiktsmessige endringer i hvordan tjenesteytelsen organiseres. I den foreliggende situasjonen er det viktig at spesialisthelsetjenesten har tilgjengelig handlingsrom til å prioritere ressursene til det formål som har størst nytte.

Tilsvarende lovbestemmelse som åpner for unntak, inntas også i spesialisthelsetjenesteloven, jf. ny § 2-5 d bokstav c hvor det kan gjøres unntak fra spesialisthelsetjenestens plikt til å oppnevne kontaktlege, jf. loven § 2-5 c.

Av bestemmelsen bokstav j og bokstav k fremgår det at det kan gjøres unntak fra pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 b om rett til koordinator og § 2-5 c om rett til barnekoordinator.

Det fremgår av spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a at det for pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester etter spesialisthelsetjenesteloven, skal oppnevnes koordinator. Kommunens plikt til å tilby koordinator følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2. Ved lov 11. juni 2021 nr. 78 om endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator) innføres en plikt for kommunen til å sørge for barnekoordinator, jf. ny § 7-2 a.

Ved lov 11. juni 2021 nr. 78 foreslås det også å lovfeste en tilsvarende rett til koordinator i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 b, og en rett til barnekoordinator i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 c. Det tas sikte på at bestemmelsene i lov 11. juni 2021 nr. 78 skal tre i kraft 1. august 2022.

I den foreliggende situasjonen er det viktig at den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten har handlingsrom til å prioritere ressursene til det formål som har størst nytte. Etter ny § 2-5 d bokstav j og bokstav k kan derfor departementet ved forskrift fastsette unntak fra retten til koordinator etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 b, og retten til barnekoordinator i den kommunale helse- og omsorgstjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 c.

Det vises for øvrig til proposisjonens punkt 10.5.3 og de vurderinger som der fremgår når det gjelder fastsettelse av eventuelt unntak fra rett til koordinator og barnekoordinator, samt også unntak fra rett til individuell plan.

Tilsvarende lovbestemmelse som åpner for unntak inntas også i helse- og omsorgstjenesteloven, jf. ny § 7-2 b bokstav b og bokstav c, og spesialisthelsetjenesteloven, jf. ny § 2-5 d bokstav b, hvor det kan gjøres unntak fra tjenestenes plikt til å tilby koordinator og barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 7-2 og 7-2 a og koordinator etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a.

14.6 Endringene i barnehageloven

Til § 14

Nytt fjerde ledd åpner for at departementet kan gi forskrift om midlertidig godkjenning ved etablering av barnehager eller barnehageplasser for å dekke et midlertidig behov som følge av at det kommer svært mange fordrevne barn under opplæringspliktig alder fra Ukraina.

Bestemmelsen gir hjemmel til å gi forskrift om midlertidig godkjenning ved både etablering av barnehager og økning av antall barnehageplasser.

Etter § 19 tredje ledd åpnes det for at departementet kan gi forskrift om tilskudd til drift av midlertidige barnehager og barnehageplasser.

Sammenholdt med § 19 tredje ledd legges det til rette for midlertidig godkjenning av barnehager, slik at kommunen kan sette vilkår om godkjenningens varighet og nedskalere barnehagetilbudet når barnetallet går ned igjen etter at barna som har kommet fra Ukraina, enten har reist tilbake eller begynt på skolen.

Det vises for øvrig til omtalen i de generelle merknadene i punkt 9.5.2.1 over.

Til § 19

Nytt tredje ledd åpner for at departementet kan gi forskrift om tilskudd til drift av midlertidige barnehager og barnehageplasser med hjemmel i § 14 fjerde ledd. Bestemmelsen innebærer at det bare skal gis tilskudd så lenge godkjenningen varer.

Sammenholdt med § 14 fjerde ledd legges det til rette for midlertidig godkjenning av barnehager, slik at kommunen kan sette vilkår om godkjenningens varighet og nedskalere barnehagetilbudet når barnetallet går ned igjen etter at barna som har kommet fra Ukraina, enten har reist tilbake eller begynt på skolen. Det vises for øvrig til omtalen i de generelle merknadene i punkt 9.5.2.1 over.

14.7 Endringene i plan- og bygningsloven

Til § 20-9

Etter første ledd kan kommunen gi midlertidig unntak fra krav om søknad og tillatelse etter § 20-2 for oppføring av bygning, tidsbestemt bruksendring av bygning og plassering av midlertidige bygninger (brakker, telt, skolepaviljong m.m.). Unntak kan bare gis for bygninger som skal brukes til bolig, barnehage, skole, innkvartering av asylsøkere og omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år.

Det følger av første ledd andre punktum at plan- og bygningsloven § 1-6 andre ledd ikke gjelder. Dette innebærer at tiltak som skal brukes til de formål som fremkommer av bestemmelsen, kan gjennomføres uavhengig av plangrunnlag og planbestemmelser.

Notoritet er viktig, og det stilles derfor krav om at anmodning om unntak sendes skriftlig. Det er tilstrekkelig for å oppfylle kravet til skriftlighet at denne sendes på e-post. SMS kan også brukes dersom kommunen har lagt til rette for dette. Det nærmere innholdet i anmodning om unntak er regulert i tidsbegrenset forskrift til bestemmelsen.

Bestemmelsen er ikke ment å ivareta kommersielle interesser, og anmodning om unntak kan derfor i utgangspunktet bare settes frem av offentlige myndigheter. Dette kan være kommunal, fylkeskommunal eller statlig myndighet. Det er gjort enkelte unntak for private tilbydere innen barnehage, skole og og bolig.

Det følger av andre ledd at kommunen ikke kan gi unntak dersom tiltaket kan føre til at det oppstår fare for liv og helse for brukerne av bygningen, for eksempel fordi tiltaket er planlagt gjennomført i et område hvor det ikke er tilstrekkelig sikkerhet mot skred, jf. plan- og bygningsloven § 28-1. Tilsvarende skal det heller ikke gis unntak dersom tiltaket vil føre til fare for skade på miljø eller kulturminner eller tap av naturmangfold eller dyrket eller dyrkbar jord, eller dersom det kan vanskeliggjøre gjennomføring av plan.

Etter tredje ledd kan unntak for tidsbegrenset bruksendring og midlertidig plassering av bygninger gis med varighet inntil to år. Varigheten av tiltaket skal fremgå av vedtaket. Når unntakets varighet utløper, plikter tiltakshaver å bringe eiendommen i samsvar med den bestemmelsen det er gitt unntak fra. Dette kan innebære plikt til å avslutte en midlertidig tillatt bruk, plikt til å fjerne eller endre et utført tiltak og eventuelt andre tiltak som er nødvendige for å gjenopprette den tidligere tilstanden.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette tidsbegrensede forskrifter som utfyller denne bestemmelsen. Eventuelle forskrifter faller bort når bestemmelsen oppheves 1. juli 2023.

Det vises for øvrig til omtalen i de generelle merknadene i punkt 12.5 ovenfor.

Til § 20-10

Paragrafen er ny og regulerer saksbehandling etter beredskapsbestemmelsen i § 20-9.

Første ledd regulerer frister for saksbehandling og rettsvirkninger av at fristene ikke overholdes. Anmodning om unntak som gjelder tidsbegrenset bruksendring eller midlertidig plassering av bygninger, skal etter første punktum saksbehandles av kommunen innen syv virkedager. Dersom anmodningen gjelder oppføring av bolig til varig bruk, følger det av andre punktum at fristen er 14 virkedager. Som virkedager regnes alle dager som ikke er søndager eller lovbestemte helge- eller høytidsdager. Det følger av tredje punktum at fristene ikke kan forlenges. Dersom fristen ikke overholdes, følger det av fjerde punktum at tiltakshaver kan sette i gang tiltaket. Dette innebærer likevel ikke at unntak anses som gitt. Eventuell igangsetting skjer derfor på egen risiko. Kommunen må behandle anmodningen og gi tilbakemelding i form av et vedtak, og vil fortsatt kunne avslå anmodningen dersom vilkårene for å gi unntak ikke er oppfylt. Femte punktum regulerer akutte situasjoner. Et eksempel på dette kan være plutselige og høye ankomster, som utløser behov for raskt å etablere akuttinnkvartering. Kommunen plikter da å behandle og fatte vedtak snarest mulig.

Det er ønskelig å opprettholde så ordinære prosesser som mulig, selv i ekstraordinære situasjoner. Dersom det er aktuelt å innvilge unntak for oppføring av bolig til varig bruk, er det spesielt viktig at avgjørelsen fattes på et så godt grunnlag som mulig. Dersom oppføring av varig bolig vil berøre ansvarsområdet til statlige eller regionale myndigheter, følger det derfor av andre ledd første punktum at disse myndighetene skal få mulighet til å uttale seg eller fatte vedtak. Eksempel hvor det kan være aktuelt å forelegge saken, er behov for å avklare atkomst med vegmyndighetene. Fristen for regionale og statlige myndigheter er i tredje punktum satt til fem virkedager. Dersom denne fristen ikke overholdes, følger det av femte punktum at kommunen kan behandle og avgjøre saken. En tillatelse etter plan- og bygningsloven innebærer bare at plan- og bygningsmyndighetene har vurdert den etter de materielle kravene som gjelder etter plan- og bygningsloven. Tiltakshaver har selv ansvar for at tiltaket ikke strider mot annet regelverk, for eksempel veglova, folkehelseloven og tilsvarende.

I en ekstraordinær situasjon vil et avslag kunne ramme søker spesielt hardt. Det følger derfor av tredje ledd at dersom kommunene er kjent med andre egnede bygg eller eiendommer som kan brukes til det aktuelle formålet, skal de orientere søker om dette.

Fjerde ledd regulerer fristen for å klage og behandling av klager. Etter andre punktum er klagefristen syv virkedager fra kommunen har fattet vedtak. Kommunen skal etter tredje punktum forberede klagesaken og oversende denne til Statsforvalteren innen syv virkedager. Dersom kommunen ikke overholder fristen, kan Statsforvalteren ta klagen under behandling. Statsforvalteren har, i likhet med kommunen, syv virkedager på å behandle og avgjøre klagen.

Det vises for øvrig til omtalen i de generelle merknadene i punkt 12.5 ovenfor.

14.8 Endringene i helse- og omsorgstjenesteloven

Til § 7-2 b

Bestemmelsen er omtalt under punkt 10, jf. særlig punkt 10.5.2 og punkt 10.5.3.

Bestemmelsen åpner for at departementet ved forskrift kan beslutte helt eller delvis unntak fra følgende bestemmelser i spesialisthelsetjenesteloven:

• § 7-1 om individuell plan

• § 7-2 om koordinator

• § 7-2 a om kontaktlege

Bestemmelsen må ses i sammenheng med ny § 2-5 d i pasient- og brukerrettighetsloven hvor det foreslås at departementet ved forskrift kan beslutte helt eller delvis unntak fra motsvarende rettighetsbestemmelser.

For øvrige merknader vises det til merknadene til ny § 2-5 d i pasient- og brukerrettighetsloven

14.9 Endringene i integreringsloven

Til § 37 a

Bestemmelsen fastsetter at asylsøkere som er i målgruppen for ordningen med kollektiv beskyttelse, ikke har plikt til å delta i opplæring i mottak etter § 5. Dette innebærer også at kommunen ikke har plikt til å sørge for opplæringen for denne gruppen. Det vises til punkt 7.5.1 og punkt 7.5.6 for nærmere omtale av bakgrunnen for bestemmelsen.

Til § 37 b

Første ledd fastslår at rett og plikt til å gjennomføre kompetansekartlegging før bosetting etter integreringsloven § 6 ikke gjelder for personer som har fått oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 34. Dette innebærer at vertskommuner for mottak heller ikke har plikt til å kartlegge kompetansen til personer som bor i mottak, og som har fått oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 34. Integreringsloven § 6 vil fortsatt gjelde for andre som har fått en oppholdstillatelse som nevnt i § 9 og som bor i mottak.

Andre ledd første punktum fastsetter at personer som har fått oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 34, har rett, men ikke plikt, til å gjennomføre kompetansekartlegging etter § 10. Retten innebærer at den enkelte har krav på tilbud om kompetansekartlegging etter bosetting. Kommunen skal sørge for kompetansekartleggingen, jf. § 10 tredje ledd. Andre ledd andre punktum fastsetter at kartleggingen skal bidra til å avklare om vedkommende er kvalifisert for tilgjengelige arbeidsplasser i kommunen, og til at introduksjonsprogrammet etter § 37 c blir tilpasset den enkeltes behov. Dette er en utvidelse av formålet med kompetansekartleggingen sammenlignet med gjeldende rett, som må ses i lys av målsettingen om at fordrevne fra Ukraina raskest mulig skal ut i arbeid. Det kan være aktuelt for den enkelte å gå rett ut i arbeid eller ha lønnet arbeid som del av introduksjonsprogrammet. Se for øvrig omtale av samarbeidet med Arbeids- og velferdsetaten i punkt 7.5.3.1.

For øvrig gjelder § 10. Det vil si at kartleggingen minst skal omfatte hvilke språkkunnskaper og hvilken utdanning, arbeidserfaring og annen relevant kompetanse personen har. Informasjon om tidligere arbeidserfaring og annen kompetanse er svært relevant både for å avgjøre om personen er kvalifisert for tilgjengelige arbeidsplasser, og for å avgjøre hvordan introduksjonsprogrammet etter § 37 c skal tilpasses. Minstekravene skal bidra til at de samme opplysningene kartlegges uansett hvilken kommune den enkelte bosettes i, slik at kompetansekartleggingen kan følge vedkommende videre. Ved høye ankomster kan det bli aktuelt å ta i bruk selvregistreringsløsninger for å gjennomføre kompetansekartlegging.

Tredje ledd første punktum fastsetter at personer som har fått oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 34, har rett, men ikke plikt til å gjennomføre karriereveiledning etter § 11. Fylkeskommunen skal sørge for karriereveiledning etter § 11 første ledd, men det er opp til fylkeskommunen å avgjøre om karriereveiledning skal gjennomføres før eller etter oppstart av introduksjonsprogrammet, eller etter hvert som behovet oppstår. Det er også opp til fylkeskommunen å avgjøre hvordan tilbudet organiseres. Fylkeskommunene kan både ta i bruk private tilbydere og samarbeide med Arbeids- og velferdsetaten om tilbudet. Karriereveiledningen kan gjennomføres som gruppeveiledning. Tredje ledd andre punktum gjør unntak fra § 11 fjerde ledd om at det bør gis en anbefaling om arbeid eller utdanning for den enkelte deltaker innenfor rammen av §§ 13 og 14, som regulerer sluttmål, varighet og innhold av introduksjonsprogrammet. Dette innebærer at fylkeskommunen ikke forventes å gi en slik anbefaling etter gjennomført karriereveiledning. Departementet vil vurdere om det er nødvendig med endringer i fylkeskommunens plikt til å registrere opplysninger etter integreringsforskriften som følge av dette.

Det vises til nærmere omtale av departementets vurderinger under punkt 7.5.3.

Til § 37 c

Det følger av første ledd første punktum at personer som har fått oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 34, har rett, men ikke plikt, til å delta i et introduksjonsprogram etter kapittel 4 i loven. Dette innebærer et avvik fra § 8 første ledd, som regulerer rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogram. Oppholdstillatelse på grunnlag av kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon etter utlendingsloven § 34 er listet opp i § 9 første ledd bokstav e, slik at denne gruppen i utgangspunktet er omfattet av målgruppen på samme måte som andre innvandrere.

For øvrig gjelder §§ 8 og 9, slik det fremgår av første ledd andre punktum. Det vil si at målgruppen fortsatt er personer mellom 18 og 55 år, og at alderen da oppholdstillatelsen ble innvilget er avgjørende for om personen omfattes av målgruppen. Videre må personen være bosatt i kommunen etter avtale med integreringsmyndighetene og ha bodd i kommunen i mindre enn to år når vedtak om introduksjonsprogram fattes. Kommunens adgang til å tilby introduksjonsprogram til andre enn de som er i målgruppen etter § 8 tredje ledd, gjelder også. I praksis innebærer dette at kommunen kan tilby program til personer over 55 år og til personer som er bosatt uten avtale med kommunen. At § 9 gjelder, betyr at personer som har påbegynt et introduksjonsprogram, har rett til å fullføre sitt program uavhengig av om oppholdstillatelsen endres.

Rammene for introduksjonsprogrammet for personer som har fått oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 34 reguleres i andre og tredje ledd.

Etter andre ledd første punktum kan personer i gruppen delta i programmet i inntil seks måneder dersom de har utdanning på videregående nivå eller høyere fra før. Hva som regnes som utdanning på videregående nivå, kan reguleres nærmere i forskrift med hjemmel i syvende ledd. Det vises til punkt 7.5.4 for nærmere omtale av hva departementet tar sikte på å fastsette i forskrift.

Sluttmålet for programmet for denne gruppen reguleres særskilt i andre ledd andre punktum. Sluttmålet skal være overgang til lønnet arbeid, høyere utdanning eller høyere yrkesfaglig utdanning.

Det fremgår av andre ledd tredje punktum at programmet kan forlenges med inntil seks måneder. Videre følger det av andre ledd fjerde punktum at § 13 første, femte og sjette ledd gjelder. Dette innebærer at kommunen skal sette et sluttmål for den enkeltes deltakelse i introduksjonsprogrammet, at introduksjonsprogrammet bare kan forlenges hvis det er grunn til å forvente at deltakeren vil oppnå sitt sluttmål med en forlengelse, og at programmet avsluttes ved oppnådd sluttmål eller varighet. Dette innebærer også at godkjent permisjon legges til programmets varighet og at kommunen i samarbeid med andre aktører bør legge til rette for at deltakere som ikke oppnår sitt sluttmål innenfor programtiden unngår avbrudd i kvalifiseringen.

Etter tredje ledd kan personer i gruppen som ikke har utdanning på videregående nivå fra før, delta i et program etter § 13 tredje eller fjerde ledd. Utdanning på videregående nivå fra før skal forstås på samme måte som etter andre ledd. § 13 tredje ledd regulerer sluttmål og varighet av introduksjonsprogrammet for deltakere under 25 år. Sluttmålet for denne gruppen skal som hovedregel være fullført videregående opplæring. Programmet kan vare mellom tre måneder og tre år og kan forlenges med inntil ett år. Dersom deltakeren har andre sluttmål enn fullført videregående opplæring, kan programmet vare mellom tre måneder og to år og kan forlenges med inntil ett år. Sluttmålet for øvrige deltakere etter § 13 fjerde ledd skal være at den enkelte kommer i arbeid eller fullfører deler av eller hele grunnskolen eller videregående opplæring. Programmet skal vare mellom tre måneder og to år og kan forlenges med inntil ett år. Har deltakeren sluttmål om fullført videregående opplæring, skal programmet vare mellom tre måneder og tre år og kan forlenges med inntil ett år.

Øvrige regler i § 13, herunder om fastsettelse av sluttmål, forlengelse og avslutning av programmet gjelder også for denne gruppen.

Fjerde ledd første til tredje punktum regulerer innholdet av introduksjonsprogrammet etter andre og tredje ledd. Programmet etter andre eller tredje ledd skal minst bestå av arbeids- eller utdanningsrettede elementer og et språktilbud. For deltakere som har barn under 18 år, skal også kurs i foreldreveiledning inngå. Det samme gjelder for deltakere som får barn i løpet av programmet. Kurs i foreldreveiledning kan tilbys gjennom interkommunalt samarbeid.

I fjerde ledd fjerde punktum gjøres det unntak fra noen av kravene som følger av § 14. Det gjøres unntak fra kravet i § 14 bokstav a om at programmet skal inneholde opplæring i norsk. Språktilbudet kan derfor være noe annet enn opplæringen som reguleres i § 37 d, for eksempel opplæring i engelsk. Arbeidsrettede elementer kan for eksempel være hurtigsporet eller andre elementer som gjennomføres i eller i nær tilknytning til arbeidslivet. Utdanningsrettede elementer er elementer som styrker den enkeltes formelle kompetanse. Videre gjøres det unntak fra kravene i § 14 første ledd bokstav b og c om at programmet skal inneholde opplæring i samfunnskunnskap og kurs i livsmestring. Unntakene er ikke til hinder for at kommunene likevel tilbyr dette som del av programmet dersom kommunen har kapasitet til det.

Det gjøres også unntak fra kravet i § 14 fjerde ledd om at programmet skal være på fulltid. Dette innebærer at det åpnes for introduksjonsprogram på deltid for denne gruppen, men utgangspunktet bør være introduksjonsprogram på fulltid. I fjerde ledd femte punktum presiseres det at dersom forhold på kommunens side medfører at programmet må være på deltid, skal det utbetales introduksjonsstønad tilsvarende deltakelse på fulltid. Dersom den enkelte selv ønsker å delta i programmet på fulltid, men kommunen ikke klarer å tilrettelegge for et fulltidsinnhold, vil det være forhold på kommunens side som medfører deltidsprogram. Dersom den enkelte frivillig deltar i introduksjonsprogram på deltid, skal imidlertid stønaden ta utgangspunkt i antall timer i programmet.

Øvrige krav i § 14 gjelder, herunder føringen om at programinnholdet for øvrig skal tilpasses den enkeltes behov og det fastsatte sluttmålet. Det gjøres ikke unntak fra kravet i § 14 fjerde ledd om at programmet skal være helårlig, og det opprettholdes dermed at programmet skal følge et alminnelig arbeidsår.

Det reguleres i femte ledd første punktum at retten til å delta i et introduksjonsprogram etter andre eller tredje ledd også gjelder for personer som har gått ut i arbeid og tidligere har avvist eller avbrutt deltakelse i programmet. Dette omfatter både personer som har gått ut i arbeid uten å delta i introduksjonsprogram og personer som har påbegynt introduksjonsprogrammet, men som avbryter programmet før det er avsluttet for å gå ut i arbeid. Denne retten gjelder inntil personen har bodd i kommunen i to år, jf. § 8 første ledd tredje punktum. Det gjøres i femte ledd andre punktum unntak fra § 3 tredje ledd om at kommunens plikter ikke gjelder overfor personer som har avbrutt eller avvist deltakelse i introduksjonsprogram.

Sjette ledd regulerer integreringsplan for deltakelsen i introduksjonsprogrammet. Det følger av første punktum at kommunen skal utarbeide planen samtidig som det treffes vedtak om introduksjonsprogram. Dette tilsvarer § 15 første ledd. Andre punktum regulerer utarbeidelsen av planen. Den skal utarbeides sammen med deltakeren og utformes på bakgrunn av gjennomført kompetansekartlegging og en vurdering av hvilke elementer deltakeren kan nyttiggjøre seg. Etter tredje punktum skal planen minst inneholde deltakerens sluttmål for programmet, programmets varighet, elementene i programmet og klagemuligheter. Kravene i andre og tredje punktum innebærer tilpasninger sammenlignet med § 15 andre og tredje ledd. Videre følger det av fjerde punktum at kommunen avgjør innholdet i integreringsplanen dersom det er uenighet mellom kommunen og den enkelte, tilsvarende § 15 femte ledd. I femte punktum gjøres det unntak fra §§ 15 og 16. Integreringsplanen reguleres særskilt i § 37 c sjette ledd og det gjøres derfor unntak fra § 15. Det gjøres også unntak fra § 16 om integreringskontrakt. Dette innebærer at både kommunens og deltakerens plikt til å inngå en integreringskontrakt samtidig som det utarbeides en integreringsplan, ikke gjelder.

Syvende ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om hva som regnes som utdanning på videregående nivå etter § 37 c.

Det vises til nærmere omtale av departementets vurderinger under punkt 7.5.4.

Til § 37 d

Første ledd første punktum fastsetter at personer som får oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 34, har rett, men ikke plikt, til å delta i opplæring i norsk etter kapittel 6. Bestemmelsene i kapittel 6 gjelder dermed for opplæringen, med de tilpasningene som følger av § 37 d. Det er kommunen som må avklare hvorvidt den enkelte ønsker å benytte seg av retten eller ikke. Kommunen skal sørge for opplæringen, og den skal være gratis for den enkelte. Opplæringen i norsk skal følge læreplanen i norsk etter integreringsloven. Læreplanen er ikke til hinder for digital undervisning, og opplæringen kan gjennomføres via digitale plattformer og som kombinasjon av klasseromsundervisning og digital undervisning. Kommunene har mulighet til å bruke godkjente tilbydere av norskopplæring eller delta i interkommunalt samarbeid om opplæring. Norsktrening og engelsktrening for personer som er fordrevet fra Ukraina gjennom ordningen Tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner, kan også benyttes.

Første ledd andre punktum fastsetter at personer som har fått oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 34, ikke har rett eller plikt til å delta i opplæring i samfunnskunnskap. Dette innebærer at kommunen heller ikke har plikt til å sørge for opplæring i samfunnskunnskap. Selv om opplæringen ikke er en rett eller plikt for den enkelte, kan kommunen likevel tilby opplæringen, eller deler av den, som en del av introduksjonsprogrammet. For øvrig gjelder § 26, slik det fremgår av første ledd tredje punktum. Det vil si at målgruppen fortsatt er personer mellom 18 og 67 år, og at alderen da oppholdstillatelsen ble innvilget, er avgjørende for om personen omfattes av målgruppen. Rett til opplæring opphører ved fylte 67 år. Retten til opplæring inntrer på tidspunktet personen bosettes etter avtale mellom kommunen og integreringsmyndighetene. Personer som har rett til å fullføre introduksjonsprogrammet, har også rett til å fullføre opplæringen i norsk, jf. § 26 sjette ledd. Kommunen kan tilby opplæring i norsk til andre enn de som har rett og plikt eller bare plikt til deltakelse i opplæring, jf. § 26 sjuende ledd. I praksis innebærer dette at kommunen kan tilby opplæring til personer over 67 år og til personer som er bosatt uten avtale med kommunen. Kommunen kan kreve at personer som tilbys opplæring etter § 26 sjuende ledd, betaler for opplæringen, jf. § 30 fjerde ledd.

Andre ledd første punktum fastsetter at retten til norskopplæring gjelder i ett år fra oppstartstidspunktet. For øvrig gjelder §§ 30 og 32 om ansvaret for opplæringen og varighet og omfang av opplæringen, slik det fremgår av andre ledd andre punktum. Dette innebærer at retten gjelder i ett år med tillegg av godkjent permisjon. Videre innebærer det at kommunen skal treffe vedtak om og sørge for opplæring i norsk til personer i målgruppen. Fylkeskommunen skal sørge for opplæring i norsk til personer som omfattes av målgruppen og som går i videregående opplæring etter opplæringsloven på fulltid. Videre innebærer det at kommunen skal treffe vedtak om og sørge for opplæring så snart som mulig og senest innen tre måneder etter bosetting i kommunen. Kommunen skal også utstede deltakerbevis ved gjennomført eller avbrutt opplæring. Kommunens og fylkeskommunens plikt til å tilby opplæringen i norsk gjelder i ett år fra oppstartstidspunktet.

Etter andre ledd tredje punktum bør deltakerne oppnå et minimumsnivå i norsk. Kommunen bør ta utgangspunkt i minimumsnivået i vurderingen av omfanget av opplæringen for den enkelte. Andre ledd fjerde punktum fastsetter at plikten til å avlegge prøver etter § 37 ikke gjelder. I andre ledd femte punktum slås det fast at kommunen likevel skal sørge for at deltakere i denne gruppen, får mulighet til å avlegge gratis avsluttende prøve i norsk.

Utarbeidelse av norskplan reguleres i tredje ledd. Det fremgår av første punktum at kommunen skal utarbeide en norskplan samtidig som det treffes vedtak om opplæring i norsk. Dette samsvarer med det som ellers ville fulgt av § 34 første punktum. Etter andre punktum skal norskplanen inneholde deltakerens norskmål, omfanget av opplæringen og klagemuligheter. Kravene til integreringsplanen etter § 15 gjelder tilsvarende for norskplanen etter § 34. Ettersom det i § 37 c gjøres unntak fra § 15, reguleres også kravene til norskplan særskilt. I tredje punktum gjøres det unntak fra § 34. For deltakere i opplæringen som også er deltakere i introduksjonsprogram, kan kommunen utarbeide én samlet plan dersom det er mest hensiktsmessig.

Det vises til nærmere omtale av departementets vurderinger under punkt 7.5.5.

Til § 37 e

Første ledd fastslår at når det er nødvendig for å tilpasse integreringstiltak til personer som er innvilget kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34, kan departementet gi midlertidig forskrift.

Etter bokstav a kan det gis forskrift om målgruppene for og rettigheter og plikter til opplæring i mottak, introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter §§ 5, 8, 26, 37 c og 37 d. Det kan for eksempel gis forskrift som utvider målgruppen for opplæring i mottak til også å gjelde personer som har fått oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 34, dersom høye ankomster medfører at det tar lang tid før personer bosettes i en kommune. Det kan videre gis forskrift om at personer som faller utenfor målgruppene for ordningene på grunn av alder, likevel tas inn. Hjemmelen kan også brukes til å gi rett til opplæring i samfunnskunnskap. På den andre siden kan det også være aktuelt å vurdere å innskrenke enkeltpersoners rettigheter til ordningene.

Etter bokstav b kan det gis forskrift om retten til karriereveiledning etter §§ 11 og 37 b. Avhengig av pågangen hos fylkeskommunen, kan det være behov for justeringer av kapasitetshensyn.

Etter bokstav c kan det gis forskrift om utsettelse av frister for oppstart av introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter §§ 12, 30, 37 c og 37 d. Fristen er så snart som mulig og senest innen tre måneder, men kapasitetshensyn kan gjøre det nødvendig å utsette fristen for oppstart til for eksempel seks måneder.

Etter bokstav d kan det gis forskrift om kravene til innhold i introduksjonsprogrammet etter §§ 14 og 37 c. Dersom ikke kapasitetshensyn hindrer det, kan det for eksempel gis forskrift som utvider minstekravene til innholdet i programmet etter § 37 c.

Etter bokstav e kan det gis forskrift om retten til, beregningen av og reduksjon i introduksjonsstønaden etter kapittel 5 ved deltakelse i introduksjonsprogram etter § 37 c. Det kan være behov for forskriftsregler om introduksjonsstønaden ettersom det åpnes for å tilby introduksjonsprogram på deltid. Det kan for eksempel oppstå spørsmål ved forholdet mellom introduksjonsstønaden og egen inntekt i og utenfor programmet som bør oppklares i forskrift.

Etter bokstav f kan det gis forskrift om varigheten og omfanget av opplæring og kravene til opplæringen etter §§ 30 til 33 og 37 d. Det kan for eksempel bli behov for å utvide varigheten av opplæringen i norsk utover ett år, justere kravene til et minimumsnivå i norsk og forskriftsregulere eventuelle krav til opplæring i samfunnskunnskap dersom det gis rett til det.

Etter bokstav g kan det gis forskrift om prøver i norsk og samfunnskunnskap etter § 37. Denne hjemmelen vil være aktuell å bruke med hensyn til eventuelle fremtidige krav om å dokumentere norskkunnskaper og kunnskaper om samfunnet.

Første ledd andre punktum presiserer at forskriftene kan fravike bestemmelsene som nevnt i første punktum bokstav a til g.

Andre ledd åpner for at en midlertidig forskrift etter første ledd også kan innebære endringer som berører andre enn personer som har fått oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 34, hvis kapasitetshensyn i kommunen og fylkeskommunen gjør det nødvendig. Terskelen for slike endringer skal være høy, og hjemmelen vil kun bli benyttet hvis kapasiteten er så presset i kommunene at det er nødvendig at unntak fra lovpålagte oppgaver også berører andre deltakere i ordningene.

Det vises til nærmere omtale av departementets vurderinger under punkt 7.5.6.

14.10 Endringene i ny barnevernslov

Til ny § 2-7

Bestemmelsen tilsvarer § 6-9 nytt fjerde ledd i gjeldende barnevernlov. Det vises til merknader til denne bestemmelsen i punkt 14.1.

Til § 3-3 nytt tredje ledd

Bestemmelsen tilsvarer § 4-4 a nytt tredje ledd i gjeldende barnevernlov. Det vises til merknader til denne bestemmelsen i punkt 14.1.

Til § 11-1 nytt fjerde til sjette ledd

Bestemmelsen tilsvarer § 5A-1 nytt fjerde til sjette ledd i gjeldende barnevernlov. Det vises til merknader til denne bestemmelsen i punkt 14.1.

Til §11-3 nytt tredje ledd

Bestemmelsen tilsvarer § 5A-4 nytt tredje ledd i gjeldende lov. Det vises til merknader til denne bestemmelsen i punkt 14.1.

Til § 12-11 fjerde ledd nytt fjerde punktum

Bestemmelsen tilsvarer § 6-10 tredje ledd nytt fjerde punktum i gjeldende barnevernlov. Det vises til merknader til denne bestemmelsen i punkt 14.1.

Til § 17-3 andre ledd nytt andre punktum

Bestemmelsen tilsvarer § 5A-7 nytt andre ledd i gjeldende barnevernlov. Det vises til merknader til denne bestemmelsen i punkt 14.1.

14.11 Ikrafttredelse, opphevelse og overgangsregler

Loven trer i kraft fra den tiden Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelsene kan settes i kraft til ulik tid.

Kongen kan gi nærmere overgangsregler. Det kan gis overgangsregler både i forbindelse med ikrafttredelsen av loven og i forbindelse med at den opphører å gjelde. Overgangsregler i forbindelse med at loven opphører, vil for eksempel kunne bli nødvendig i forbindelse med endringene i integreringsloven, jf. punkt 7.5.1.

Loven er tidsbegrenset og opphører å gjelde 1. juli 2023. Dersom det på dette tidspunktet er behov for å videreføre enkelte eller flere av lovendringene, må det skje ved nytt lovvedtak. Loven del XI om ikrafttredelse, opphevelse og overgangsregler er ikke foreslått opphevet. Som nevnt over vil det kunne være behov for overgangsregler også etter 1. juli 2023.