8 Barnevernloven

8.1 Innledning

Krigen i Ukraina har utløst en strøm av fordrevne som gjør at flere barn vil komme til Norge, og flere vil trenge hjelp fra barnevernet. I Prop. 78 S (2021–2022) er det foreslått en økning i bevilgningen til drift av omsorgssentre for enslige mindreårige med 150 millioner kroner. Håndtering av et høyt antall barn kan gi barnevernet utfordringer med å oppfylle enkelte krav etter gjeldende regelverk, særlig når det gjelder tidsfrister, krav til et bestemt antall årlige tilsyn mv. Det vil dermed være et behov for økt fleksibilitet.

Ukrainske barn har krav på de samme rettighetene og beskyttelsen som alle andre barn som kommer til Norge. Departementet viser også til at enslige mindreårige på flukt er særlig sårbare for utnytting. Men i den ekstraordinære situasjonen vi står overfor kan ikke norske myndigheter ha et regelverk som står i veien for smidig administrering og håndtering av et stort antall saker. Departementet mener det er nødvendig å gjøre visse tilpasninger i barnevernloven med forskrifter, for å gjøre systemet i stand til å håndtere et ekstraordinært høyt antall ankomster.

Departementet foreslår å videreføre forslagene til lovendringer i høringsnotatet, med ett unntak: Forslaget om å fjerne Barne-, ungdoms- og familieetatens plikt til å fatte oppfølgingsvedtak for barn mens barnet oppholder seg i omsorgssentre, videreføres ikke. Plikten til å fatte oppfølgingsvedtak som følger av barnevernloven § 5A-4 opprettholdes dermed, men departementet foreslår at fristen for å fatte vedtak forlenges i den ekstraordinære situasjonen. Det foreslås at omsorgssenterets frist forlenges fra tre til fem uker, og Bufetats frist til å fatte vedtak endres fra seks til ti uker. Dette gir bedre tid på å fatte vedtak i en presset situasjon. Når det gjelder forskriftsendringer, tar departementet sikte på å ikke videreføre forslaget om et midlertidig unntak i forskrift om at barn kan flytte inn i fosterhjem før fosterforeldrene har gjennomført grunnleggende opplæring.

Utover dette foretar departementet enkelte tekniske endringer i forslagene til lovendringer etter innspill fra høringsinstansene.

Ny barnevernlov ble vedtatt i juni 2021, jf. Prop. 133 L (2020–2021) og Innst. 625 L (2020–2021). Departementet tar sikte på at ny barnevernslov trer i kraft 1. januar 2023. I proposisjonen foreslås det dermed endringer både i gjeldende barnevernlov og ny barnevernslov.

Forslagene til midlertidige forskriftsendringer som ble hørt sammen med forslagene som følges opp i proposisjonen her, vil bli fastsatt av departementet. Det vil i forskriftsarbeidet gjøres justeringer i lys av innspillene i høringen. Av hensyn til helheten i forslagene, redegjør departementet i det følgende også for forslagene til forskriftsendringer i høringsnotatet.

8.2 Gjeldende rett

8.2.1 Grunnloven og folkerettslige forpliktelser

De overordnede konstitusjonelle og folkerettslige rammene for den samlede lovproposisjonen beskrives innledningsvis i punkt 3. De menneskerettslige rammene som har størst betydning for de endringene som foreslås i barnevernloven med forskrifter, vil være Grunnlovens bestemmelser som retter seg direkte mot barn, og enkelte av barnekonvensjonens bestemmelser. Derfor omtales disse kort i det følgende.

Prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i handlinger og avgjørelser som berører barn, er nedfelt i Grunnloven § 104. Også prinsippet om barns medvirkning er nedfelt i Grunnloven § 104. Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Videre skal statens myndigheter legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.

Barnekonvensjonen bygger på erkjennelsen av at barn er sårbare, og at de trenger et særskilt vern og særlig omsorg. I tillegg slår den fast at barn har selvstendige rettigheter innenfor folkeretten. Et bærende prinsipp i konvensjonen følger av artikkel 3 første ledd som slår fast at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Prinsippet gjelder både i konkrete saker om et enkelt barn, og for avgjørelser på mer overordnet nivå, som ved utforming av lover.

Andre sentrale prinsipper i konvensjonen er barnets rett til å bli hørt etter artikkel 12 og diskrimineringsforbudet i artikkel 2. Det vises til redegjørelsen i punkt 3.7 foran. Forbudet mot diskriminering i barnekonvensjonens artikkel 2 innebærer at alle barn innenfor statens jurisdiksjon, herunder enslige mindreårige asylsøkere, skal sikres de rettigheter som følger av konvensjonen.

Barns behov for beskyttelse og omsorg fremgår av konkrete bestemmelser i barnekonvensjonen. Gjennom artikkel 3 nr. 2 er Norge pålagt å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel. Av særlig relevans for de lovendringene som foreslås i kapitlet her, er barnekonvensjonen artikkel 20, jf. artikkel 22 nr. 2. Det følger av artikkel 22 at dersom det ikke er mulig å finne foreldre eller andre familiemedlemmer til barn som søker flyktningstatus, skal barnet gis samme beskyttelse i henhold til konvensjonen som ethvert annet barn som av en aller annen grunn permanent eller midlertidig er berøvet sitt familiemiljø. Det følger av artikkel 20 at et barn som midlertidig eller permanent er fratatt sitt familiemiljø, skal ha rett til særlig beskyttelse og bistand fra staten. I samsvar med sin nasjonale lovgivning skal partene sikre alternativ omsorg for et slikt barn. Slik omsorg kan om nødvendig være plassering i institusjon egnet for omsorg for barn. Når mulige løsninger overveies, skal det tas tilbørlig hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Etter barnekonvensjonen artikkel 25 skal staten anerkjenne at et barn som er blitt plassert av kompetente myndigheter for å få omsorg, beskyttelse eller behandling, har rett til periodisk vurdering av den behandling barnet får og av alle andre forhold som har betydning for plasseringen av barnet.

Også de øvrige menneskerettskonvensjonene inneholder bestemmelser som vil være relevante for enslige mindreåriges rettigheter. Det vises til redegjørelsen i punkt 3 foran.

8.2.2 Barnevernloven kapittel 5 A – omsorgssentre for mindreårige

Ansvaret for tilbudet til enslige mindreårige under 15 år reguleres særskilt i barnevernloven kapittel 5A. I henhold til barnevernloven § 5A-1 første ledd skal Barne- ungdoms- og familieetaten gi barn som har kommet til riket og søkt asyl uten foreldre eller andre med foreldreansvar, tilbud om opphold i et omsorgssenter for mindreårige. Tilbudet gjelder for barn som er under 15 år når søknad om beskyttelse fremmes. Det følger av tolkningsuttalelse fra departementet som er gitt i brev til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet 23. august 2021 at barnevernlovens kapittel 5A bør tolkes slik at det også omfatter enslige mindreårige flyktninger.

Ny barnevernlov vil tre i kraft fra 1. januar 2023. I ny barnevernlov er omsorgssentertilbudet regulert i lovens kapittel 11. Ny lov kapittel 11 er i hovedsak en videreføring av dagens barnevernlov kapittel 5A, og det er få materielle endringer. Barne-, ungdoms- og familieetatens plikt til å tilby plass i omsorgssenter følger av ny barnevernslov § 11-1.

Enslige mindreårige over 15 år ivaretas av utlendingsmyndighetene. Det følger av utlendingsloven § 95 at en utlending som søker om beskyttelse skal gis tilbud om innkvartering. Videre følger det av bestemmelsens andre ledd at Utlendingsdirektoratet har omsorgen for enslige mindreårige som bor i asylmottak. Asylmottaket ved driftsoperatøren kan utøve omsorgen på vegne av Utlendingsdirektoratet. Omsorgsansvaret er videre beskrevet i forskrift om omsorgen for enslige mindreårige som bor i asylmottak.

Så lenge barnet har opphold i et omsorgssenter, har Bufetat omsorgsansvaret for barnet, jf. § 5A-2. Dette innebærer at Bufetat er ansvarlig for at barnet får forsvarlig omsorg på omsorgssentret. Hva som er å anse som forsvarlig omsorg vil blant annet avhenge av barnets alder og modenhet. Omsorgssenteret utøver omsorgen på vegne av Bufetat, jf. § 5A-2 første ledd andre punktum. Bestemmelsen er videreført i ny barnevernslov § 11-2.

Det fremgår av § 5A-3 første ledd at omsorgssenteret skal vurdere barnets situasjon og behov ved barnets ankomst til senteret. I dette ligger at det må undersøkes om barnet har særlige behov som krever umiddelbare tiltak, som for eksempel helsehjelp. Bestemmelsen pålegger videre omsorgssenteret å ivareta barnets behov på best mulig måte i den første perioden, inntil det er foretatt en nærmere utredning og truffet et oppfølgingsvedtak etter § 5A-4 første ledd. Omsorgssenteret skal utarbeide et forslag til oppfølging av barnet mens det oppholder seg på omsorgssenteret. Forslaget skal sendes til Bufetat innen tre uker etter barnets ankomst til senteret. Bufetat skal treffe vedtak om oppfølging innen seks uker etter barnets ankomst.

Omsorgssenteret og Bufetat plikter å følge barnets utvikling nøye under hele oppholdet, jf. § 5A-5. Dersom det skjer vesentlige endringer i barnets behov for oppfølging, skal det om nødvendig treffes nytt oppfølgingsvedtak. Dersom omsorgssenteret mener det foreligger en vesentlig endring, må senteret varsle Bufetat, som om nødvendig må treffe nytt vedtak.

Det følger av barnevernloven § 5A-3 andre ledd og § 5A-5 andre ledd at dersom barnets behov etter omsorgssenterets vurdering ikke kan ivaretas på en tilfredsstillende måte på omsorgssenteret, skal omsorgssenteret varsle barneverntjenesten for vurdering av om det bør iverksettes tiltak etter barnevernloven kapittel 4.

Hvilken kompetanse den lokale barneverntjenesten har på flyktningfeltet, vil variere avhengig av størrelse og ressurser. Barneverntjenestens hovedansvar er å ivareta barn som er uten omsorg, som er utsatt for omsorgssvikt, eller som har vist alvorlige atferdsvansker. Bufetat har hovedansvaret for å ivareta omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år. Bufetat kan imidlertid kontakte den kommunale barneverntjenesten der et barn har rusproblemer eller andre alvorlige atferdsproblemer, der det er mistanke om menneskehandel, eller der et barn trenger ekstra omsorg på grunn av lav alder. Dette vil i hovedsak være barn som er helt små og har et omsorgsbehov som ikke kan tilstrekkelig ivaretas på omsorgssenteret. Bruk av tiltak fra barnevernet skal for øvrig være begrunnet i at barnet trenger et tilbud utover ren omsorg, og være motivert ut fra hensynet til barnets beste. Barneverntjenestens ansvar vil i så fall være det samme som for andre barn med tilsvarende problemer. Det vises også til at andre sektormyndigheter, som helsesektoren, også vil ha et ansvar for å ivareta behovene til denne gruppen barn.

I ny barnevernlov er utredning og oppfølging av barnet samlet i en bestemmelse, i ny § 11-3. Gjeldende lovs § 5A-3 andre ledd og 5A-5 andre ledd om varsling til barneverntjenesten er fjernet, da denne plikten uansett følger av de alminnelige reglene og dermed anses overflødig.

Det følger av barnevernloven § 5A-6 at omsorgssenteret skal foreta en kartlegging av barnets situasjon og behov som grunnlag for etterfølgende bosetting i en kommune. Formålet med omsorgssenterets kartlegging er å tilrettelegge for en best mulig bosetting. Det kan for eksempel være behov for å flytte til et fosterhjem, få spesialundervisning eller medisinsk bistand over lengre tid. Det følger videre av bestemmelsens andre ledd at kartleggingen skal utarbeides i samarbeid med barnet, og oversendelse av kartleggingen til aktuelle myndigheter forutsetter skriftlig samtykke. Det er barnets representant eller verge som skal gi skriftlig samtykke. Dersom barnet har fylt 15 år, og forstår hva saken gjelder, må også barnet samtykke. Samtidig følger det av integreringsloven § 42 andre ledd, jf. § 41 første ledd, at personopplysninger kan utveksles mellom offentlige organer uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Dette gjelder blant annet opplysninger som er nødvendig for bosetting av enslige mindreårige asylsøkere. Det er ikke et krav om samtykke for å innhente slike opplysninger.

I ny barnevernlov reguleres kartlegging i § 11-4. Her er kravet om samtykke for å oversende opplysninger til bosettingsmyndighetene fjernet. Dette er for å harmonisere barnevernloven med integreringslovens regler om bosetting av flyktninger.

Omsorgssentertilbudet til enslige mindreårige asylsøkere følger de samme krav til kvalitet i tilbudet som ordinære barnevernsinstitusjoner, jf. § 5A-7, som henviser til §§ 5-10 og 5-11. Barnevernloven § 5-10 gir hjemmel til å fastsette krav til kvalitet i forskrift. Barnevernloven § 5-11 inneholder krav til bemanning og kompetanse. Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2022.

I henhold til § 5A-7, jf. § 5-11, skal omsorgssenteret til enhver tid ha «forsvarlig bemanning og kompetanse». Videre følger det av bestemmelsen at omsorgssenteret skal ha en stillingsplan som sikrer en faglig forsvarlig drift, samt at senteret skal ha ansatt personell med tilstrekkelig nivå og bredde i kompetansen ut fra institusjonens målgruppe og målsetting. Det følger av andre ledd at omsorgssenteret skal ha en arbeidstidsordning som sikrer kontinuitet og stabilitet for beboerne. Denne delen av bestemmelsen fulgte tidligere av kvalitetsforskriften.

Nye krav til utdanning for fagpersonell som ansettes i et omsorgssenter, er nærmere regulert i andre og tredje ledd. Det følger av andre ledd at faglig personell som ansettes i et omsorgssenter minst må ha relevant utdanning på bachelornivå. Det er presisert i bestemmelsen at Bufetat i særlige tilfeller kan gi unntak fra kravet. Innvilgelse av en søknad om unntak forutsetter at senteret oppfyller de generelle kravene til faglig forsvarlig bemanning og kompetanse etter første ledd, samt at innvilgelse ikke går på bekostning av senterets mulighet til å oppfylle andre krav i lov og forskrift.

Muligheten til å gi unntak fra kravet i særlige tilfeller vil også gjelde for omsorgssentrene. Behovet for plassering i omsorgssentrene varierer mer enn behovet for plasser i barnevernsinstitusjonene, og det er derfor mer krevende å planlegge og dimensjonere kapasiteten i omsorgssentrene enn i institusjonene. I enkelte tilfeller kan det være behov for en svært rask, men antatt midlertidig, oppbygning av tilbudet. I slike tilfeller kan det oppstå situasjoner der det ikke vil være praktisk mulig å oppfylle fastsatte krav til kompetanse. Departementet har derfor i forarbeidene, jf. Prop. 133 L (2020–2021) punkt 16.2.6.2 side 346, lagt til grunn at dersom det skulle oppstå en situasjon der det er behov for en svært rask, men antatt midlertidig, oppbygging av omsorgssentertilbudet, vil dette kunne regnes som et «særlig tilfelle» som omfattes av hjemmelen til å gi unntak fra fastsatte kompetansekrav.

Tredje ledd stiller krav om barnevernfaglig mastergrad eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå innen 1. januar 2031 for ledere og stedfortredende ledere.

Ytterligere krav til kvalitet følger av forskrift 10. juni nr. 580 om krav til kvalitet og internkontroll i barneverninstitusjoner (kvalitetsforskriften). Forskriften stiller krav blant annet til målgruppe, målsetting og metodikk, til den fysiske utformingen av barnevernsinstitusjoner, samt krav om å sørge for medisinsk tilsyn og behandling. Forskriften inneholder også regler om internkontroll. Forskriften § 14 gir hjemmel til å gi dispensasjon fra en rekke av forskriftens kvalitetskrav i ekstraordinære situasjoner.

Departementet legger til grunn at denne bestemmelsen kan utløses når det kommer en rask og betydelig økning i antall enslige mindreårige. Departementet har delegert til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet å avgjøre dispensasjonssøknader etter forskriften § 14. Dispensasjon kan gis for en periode på inntil tolv måneder, og det kan søkes om dispensasjon på nytt, jf. § 14 andre ledd tredje og fjerde punktum. Visse krav til kvalitet er det imidlertid ikke mulig å be om dispensasjon fra, se § 14 første ledd. Dette gjelder krav til tilfredsstillende vedlikehold og hygienisk standard, krav om medisinsk tilsyn og behandling, oppbevaring og behandling av personopplysninger, beboernes medvirkning og kapitlet om internkontroll.

Forskriften gir ikke hjemmel til å gjøre unntak fra kravene om bemanning og kompetanse. Dette er krav som fra 1. januar 2022 følger av loven. Når ny barnevernlov trer i kraft, vil dispensasjonsregelen i § 14 heller ikke omfatte kravene til målgruppe, målsetting og metodikk, som følger av dagens kvalitetsforskrift § 2. Dispensasjonsadgangen vil fortsatt gjelde unntak blant annet fra forskriften § 3 om materielle krav, bortsett fra andre ledd bokstav f.

Reglene om godkjenning av omsorgssentre gjelder tilsvarende som for private og kommunale barnevernsinstitusjoner, jf. barnevernloven § 5A-7, som henviser til § 5-8. Private og kommunale omsorgssentre kan derfor bare benyttes for barn som omfattes av loven dersom omsorgssenteret er godkjent av regionalt nivå i Bufetat, jf. § 5-8. Det er også presisert i bestemmelsen at et omsorgssenter bare kan godkjennes dersom det drives i samsvar med barnevernloven og de forskrifter som gjelder for den, og ellers drives på en forsvarlig måte. For eksempel er det krav til at tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlige, jf. § 1-4, og krav om politiattest for de som arbeider på institusjonen, jf. § 6-10 med forskrift. Avgjørelser om godkjenning er enkeltvedtak og kan påklages til sentralt nivå i Bufetat. I medhold av § 5-8 er det gitt forskrift 27. oktober 2003 om godkjenning av private og kommunale institusjoner som skal benyttes for barn som plasseres utenfor hjemmet med hjemmel i barnevernloven (godkjenningsforskriften). Forskriften gjelder tilsvarende for omsorgssentre.

Forskriften inneholder blant annet regler om godkjenningsmyndighet og klage, vilkår for godkjenning, regnskapsplikt og revisjon, etterfølgende kontroll og bortfall av godkjenning. Det følger av § 5 første ledd i godkjenningsforskriften at omsorgssentre som er omfattet av forskriften ikke kan tas i bruk før det foreligger godkjenning.

I godkjenningsforskriften § 5 andre ledd er det gitt hjemmel til å gi institusjoner og omsorgssentre midlertidig godkjenning. Bestemmelsen gjelder i tilfeller der særlige hensyn tilsier det, og det anses forsvarlig ut fra hensynet til beboerne. Bestemmelsen er knyttet til tilfeller der institusjoner og omsorgssentre ikke oppfyller vilkårene for godkjenning etter § 5 i forskriften, eller krav om regnskapsplikt og revisjon etter § 6. Det følger av bestemmelsen at midlertidig godkjenning ikke kan gis for lengre tid enn inntil seks måneder.

I ny barnevernlov er henvisningene til bestemmelser som gjelder barnevernsinstitusjoner, tatt inn i § 11-5, som tilsvarer dagens § 5A-7.

Det fremgår av barnevernloven § 2-3 b tredje ledd at statsforvalteren skal føre tilsyn med barnevernsinstitusjoner etter kapittel 5 og omsorgssentre for mindreårige etter kapittel 5A i barnevernloven. Innholdet i tilsynsansvaret fremgår av barnevernloven § 5-7, som i henhold til barnevernloven § 5A-7 gjelder tilsvarende for tilsyn med omsorgssentre. Statsforvalteren har i samsvar med § 5-7 ansvar for å føre tilsyn med at omsorgssentrene ivaretar sine oppgaver etter barnevernloven med tilhørende forskrifter. Dersom statsforvalteren finner at senteret drives uforsvarlig, kan statsforvalteren gi pålegg om å rette på forholdet eller å nedlegge driften. Reglene er videreført i ny barnevernslov § 17-3 andre ledd og § 17-5.

Nærmere bestemmelser om tilsynsmyndighetens oppgaver og gjennomføring av tilsyn fremgår av forskrift 11. desember 2002 om tilsyn med barn i barnevernsinstitusjoner for omsorg og behandling (tilsynsforskriften).

Det følger av § 8 i forskriften at statsforvalteren har plikt til å føre tilsyn med omsorgssentrene i form av regelmessige og rutinemessige besøk ved hvert enkelt senter. Det fremgår av bestemmelsens første og andre ledd at tilsynsbesøk skal gjennomføres så ofte som forholdene tilsier det, men minst to ganger i året. Minst ett av tilsynsbesøkene skal være uanmeldt.

I forskriftens § 8 tredje ledd er det presisert at i tillegg til tilsynsbesøk etter første og andre ledd skal besøk alltid finne sted ved klager, når tilsynsmyndigheten på annen måte er kjent med uheldige forhold og når andre grunner tilsier det.

Videre fremgår det av bestemmelsens fjerde ledd at tilsynsbesøk skal legges til tidspunkter der det kan forventes at barna er til stede på institusjonen.

I femte ledd er det presisert at tilsynsmyndigheten skal ta kontakt med det enkelte barn. Det fremgår videre at tilsynsmyndigheten skal forespørre det enkelte barn om barnets syn på oppholdet når barnets alder og modenhet tilsier det.

Det er også presisert at det enkelte barn har rett til å snakke med de som utøver tilsynet uten at personalet er til stede, og at tilsynsmyndighetene skal opplyse barnet om dette.

8.2.3 Om barnevernets ansvar ved bosetting i kommunene

8.2.3.1 Innledning

Arbeidet med å få bosatt enslige mindreårige i kommunene er delt mellom Bufetat og IMDi. Bufetat sørger for bosetting i kommunene av alle enslige mindreårige som bor i omsorgssentrene, og alle enslige mindreårige som bor privat og var under 15 år ved ankomst. IMDi har ansvaret for å bosette alle andre: voksne, familier, overføringsflyktninger, enslige med følgepersoner og enslige mindreårige som var over 15 ved ankomst. Det er IMDi som anmoder kommunene om et antall plasser for bosetting årlig, eller ved behov. Bufetat gir innspill med grunnlag i behov for bosetting av barn fra omsorgssentrene.

Bufetat starter prosessen med bosetting etter at Utlendingsdirektoratet har fattet vedtak om opphold som danner grunnlag for bosetting. Bufetat mottar kartlegging fra omsorgssentrene og gjør en vurdering av det enkelte barnets behov ved bosetting. Med bakgrunn i den informasjonen Bufetat har om kommunene, både hva gjelder vedtaksplasser og tiltak den enkelte kommune kan tilby, sendes forespørsel om bosetting til en aktuell kommune blant kommunene som har tilbudt seg å ta imot enslige mindreårige fra omsorgssentre. Dersom kommunen sier ja til å bosette barnet, oversendes utsøkingsbrev til kommunen sammen med kartleggingsrapporten.

Det er bosettingskommunen som avgjør hvilken bo- og omsorgsløsning som er best for barnet. I henhold til barnevernloven § 3-4 første ledd skal kommunen foreta en vurdering av den enkeltes behov og på denne bakgrunn tilby egnet botiltak. Av andre ledd fremgår det at dersom kommunen i forbindelse med vurderingen etter første ledd finner rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernloven kapittel 4, skal barneverntjenesten undersøke forholdet, jf. barnevernloven § 4-3. Barnevernloven § 3-4 første ledd er videreført i ny barnevernslov § 11-8. Bestemmelsens andre ledd er ikke videreført, fordi den ble ansett som overflødig når det uansett følger av lovens øvrige bestemmelser at barneverntjenesten skal fatte vedtak hvis lovens vilkår er oppfylt. Kommunen og omsorgssenteret samarbeider om den faktiske bosettingen av barnet.

8.2.3.2 Botiltak

Mange kommuner tilbyr ulike former for botiltak til ungdom, for eksempel hybel eller bofellesskap. I noen tilfeller er dette botiltak som tilbys som hjelpetiltak etter barnevernloven. Botiltak som benyttes ved bosetting av enslige mindreårige, omfattes av barnevernlovens bestemmelser dersom barneverntjenesten etter en konkret vurdering finner grunnlag for å treffe vedtak om hjelpetiltak i forbindelse med bosetting av den enkelte ungdommen.

Botiltak kan iverksettes som frivillig hjelpetiltak når vilkårene i barnevernloven § 4-4 andre ledd er oppfylt. Det fremgår av bestemmelsen at barneverntjenesten skal iverksette hjelpetiltak når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det. Barnevernloven åpner ikke for bruk av kommunale botiltak etter barnevernloven § 4-4 andre ledd dersom ungdommen har behov for den omsorg og oppfølging som gis i fosterhjem eller institusjon. Dersom behovene ikke kan løses ved andre hjelpetiltak, kan barneverntjenesten formidle plass i fosterhjem, institusjon eller omsorgssenter, jf. § 4-4 siste ledd. Vilkårene er videreført i ny barnevernslov § 3-1 og § 3-2.

Dersom barneverntjenesten har fattet vedtak om bolig som hjelpetiltak, har barneverntjenesten plikt til å utarbeide en tidsavgrenset tiltaksplan i samsvar med barnevernloven § 4-5 (ny barnevernslov §§ 8-1 og 8-5). Dette er et krav som gjelder ved iverksettelse av alle hjelpetiltak. Det følger av bestemmelsen at barneverntjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og vurdere om hjelpen er tjenlig, eventuelt om det er nødvendig med nye tiltak, eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse. Tiltaksplanen skal evalueres regelmessig.

Det er ikke særskilte krav i barnevernloven om kvalitet og godkjenning av kommunale botiltak eller om tilsyn med barn og unge som bor i slike tiltak. For botiltak som er hjelpetiltak etter barnevernloven, gjelder likevel kvalitetskrav som kan utledes av det generelle forsvarlighetskravet i § 1-4 (ny barnevernslov § 1-7). Videre gjelder kravene til politiattest for eventuelle ansatte i slike tiltak, jf. § 6-10 første ledd (ny barnevernslov § 12-11 første ledd). Også reglene om krav til internkontroll jf. kommuneloven § 25-1, kommer til anvendelse. Statsforvalteren skal føre tilsyn med at kommunen oppfyller sine plikter etter barnevernloven jf. § 2-3 b andre ledd (ny barnevernslov § 17-3 første ledd). Statsforvalteren kan som tilsynsmyndighet se nærmere på kommunens bruk av botiltak og om disse holder forsvarlig kvalitet. Statsforvalteren fører ikke tilsyn med barn i botiltak.

I ny barnevernslov § 3-1 andre ledd er det tatt inn en hjemmel til å fastsette krav i forskrift til kvalitet og oppfølging av barn og unge som har bolig som hjelpetiltak.

8.2.3.3 Fosterhjem

Med fosterhjem menes private hjem som ivaretar omsorgen for barn på grunnlag av vedtak etter barnevernloven, jf. barnevernloven § 4-22 og ny barnevernslov § 9-1. Bufetat har plikt til å bistå den kommunale barneverntjenesten når barn må bo utenfor hjemmet, jf. barnevernloven § 2-3 andre ledd bokstav a til c som er videreført i ny barnevernslov § 16-3 andre ledd. Plikten inntrer på anmodning fra kommunen og innebærer at Bufetat skal finne et egnet fosterhjem når kommunen ber om dette. Bistandsplikten har nær sammenheng med Bufetats ansvar for å rekruttere fosterhjem, jf. barnevernloven § 2-3 tredje ledd bokstav d og ny barnevernslov § 16-3 tredje ledd bokstav a. Kommunen skal vurdere om det finnes fosterhjem i barnets familie og nære nettverk før de anmoder Bufetat om bistand, jf. barnevernloven § 4-22 tredje ledd og ny barnevernslov § 9-4. Bufetat har videre ansvar for å gi grunnleggende opplæring til fosterhjem, jf. barnevernloven § 2-3 andre ledd bokstav d og ny barnevernslov § 16-3 tredje ledd bokstav a.

Det er barneverntjenesten som har ansvaret for å godkjenne fosterhjemmet, jf. barnevernloven § 4-22 femte ledd og ny barnevernslov § 9-5. Nærmere vilkår for godkjenningen samt hovedregelen om at barn ikke skal flytte inn i fosterhjem før hjemmet er godkjent, følger av forskrift 18. desember 2003 om fosterhjem (fosterhjemsforskriften) §§ 3-5.

Det følger av barnevernloven § 4-22 andre ledd at fosterforeldre skal ha særlig evne til å gi barn et trygt og godt hjem og kunne løse oppfostringsoppgavene i samsvar med barneverntjenestens eller fylkesnemndas vedtak. Bestemmelsen videreføres med enkelte mindre endringer i ny barnevernslov § 9-3. Ytterligere generelle krav til fosterforeldre følger av fosterhjemsforskriften § 3. Det fremgår av første ledd at fosterforeldre må ha en stabil livssituasjon, alminnelig god helse og gode samarbeidsevner. De må også ha økonomi, bolig og sosialt nettverk som gir barn mulighet til livsutfoldelse. I henhold til andre ledd må fosterforeldre ha god vandel og legge frem uttømmende og utvidet politiattest, jf. barnevernloven § 6-10 tredje ledd. I forskriften § 3 tredje ledd fremgår det at fosterforeldre skal gjennomføre opplæring før barnet flytter inn. Opplæringen skal være i tråd med nasjonale faglige anbefalinger.

I henhold til fosterhjemsforskriften § 4 skal barneverntjenesten ved valg av fosterhjem til et barn legge avgjørende vekt på hensynet til barnets beste. Barneverntjenesten må vurdere om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetninger til å ivareta det enkelte barns særlige behov, blant annet sett i lys av barnets egenart, formålet med plasseringen, plasseringens forventede varighet og barnets behov for samvær og annen kontakt med familie. Barneverntjenesten skal ta tilbørlig hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.

Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før fosterhjem velges. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

Kommunens ansvar for oppfølging av fosterhjem følger av barnevernloven § 4-22 fjerde ledd første punktum og ny barnevernslov § 9-6 første ledd. Bestemmelsen presiserer barneverntjenestens plikt til å følge opp hvert enkelt barns situasjon i fosterhjemmet og for oppfølging av fosterhjemmet. Nærmere regler om omsorgskommunens oppfølgingsansvar følger av dagens fosterhjemsforskrift § 7. I forskriftens § 7 andre ledd er det presisert at kommunens oppfølging skal være helhetlig og tilpasset til det enkelte fosterhjem. Oppfølgingsansvaret inkluderer nødvendig råd, veiledning og støtte til fosterforeldrene og gjelder så lenge barnet er i fosterhjemmet. Videre stilles i tredje ledd krav om oppfølgingsbesøk i fosterhjemmet. Det stilles krav om at barneverntjenesten skal besøke fosterhjemmet så ofte som nødvendig for å kunne oppfylle ansvaret etter første og andre ledd, men minimum fire ganger i året. Dersom barneverntjenesten vurderer forholdene i fosterhjemmet som gode, kan barneverntjenesten vedta at antall besøk skal reduseres til minimum to ganger i året for barn som har vært plassert i fosterhjem i mer enn to år.

Det er kommunen der fosterhjemmet ligger som fører tilsyn med barn i fosterhjem, jf. barnevernloven § 4-22 (ny barnevernslov § 9-10) og forskriften § 8. Nærmere krav til tilsynet følger av § 9, og det stilles blant annet krav til antall tilsynsbesøk. Fosterhjemskommunen skal føre tilsyn med barnet så ofte som nødvendig for å kunne oppfylle formålet etter § 8 andre ledd, men minimum fire ganger i året. Dersom fosterhjemskommunen vurderer forholdene i fosterhjemmet som gode, og barnet samtykker, kan fosterhjemskommunen vedta at tilsynet skal reduseres til minimum to ganger i året for barn som er fylt 15 år og som har vært plassert i fosterhjemmet i mer enn to år. Barneverntjenesten i omsorgskommunen skal samtykke før slikt vedtak fattes.

Omsorgskommunen har ansvar for å dekke alle utgiftene til ordinære fosterhjem, jf. barnevernloven § 9-1 og ny barnevernslov § 15-12. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har utviklet faglige anbefalinger til kommunen om økonomisk godtgjøring og frikjøp for ordinære fosterhjem.

8.2.4 Barnevernstiltak over landegrenser

Barn som er under offentlig omsorg i en stat som opplever krig eller lignende katastrofer, er avhengige av at kompetente myndigheter sørger for å få barna i sikkerhet. Disse barna vil normalt ikke ha anledning til å flykte til Norge som enslig mindreårige asylsøkere.

Barna kan være under offentlig omsorg fordi de er foreldreløse, eller fordi foreldrene av ulike grunner ikke kan ivareta omsorgen. I sistnevnte tilfellet kan plasseringen av barnet være basert på samtykke fra foreldrene, men omsorgen kan også være overtatt etter en avgjørelse ved tvang. I en pågående krigssituasjon eller ved lignende katastrofer, kan barna også ha blitt plassert fordi foreldrene ikke er mulig å oppspore.

Dersom det er behov for å evakuere barn under offentlig omsorg til en annen stat i en ekstraordinær situasjon, er det viktig at barnas bostedsstat samarbeider tett med andre staters myndigheter for å sikre at barnevernstiltak, som plassering i fosterhjem eller institusjon, fortsetter å gjelde selv om barna flykter eller evakuerer til en annen stat.

Norge er tilsluttet konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (Haagkonvensjonen 1996 om beskyttelse av barn), som legger til rette for samarbeid mellom konvensjonsstater om beskyttelsestiltak for barn på tvers av landegrenser. Konvensjonen gjelder som norsk lov, jf. lov om Haagkonvensjonen 1996 § 1. Ukraina har som stat også sluttet seg til Haagkonvensjonen 1996.

Hovedreglene om hvilken konvensjonsstat som har jurisdiksjon til å treffe tiltak for å beskytte et barn følger av Haagkonvensjonen kapittel II. Selv om barnet er i Norge, vil barnet beholde sitt vanlige bosted i den andre konvensjonsstaten i noe tid. Så lenge barnet har vanlig bosted i den andre konvensjonsstaten, er det myndigheten der som har jurisdiksjon til å endre, oppheve eller treffe nye beskyttelsestiltak for barnet. Det følger av hovedregelen om jurisdiksjon, jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 5. Hvis plasseringen blir langvarig, kan barnets vanlige bosted endre seg til Norge og det vil da være norske myndigheter som har jurisdiksjon til å endre, oppheve eller treffe nye beskyttelsestiltak for barnet.

For flyktningbarn og barn som er internasjonalt fordrevet på grunn av uroligheter i eget land, vil likevel norske myndigheter ha jurisdiksjon til å treffe beskyttelsestiltak dersom barna er i Norge på grunn av urolighetene i eget land, jf. konvensjonen artikkel 6. Bestemmelsen er aktuell dersom den andre staten er ute av stand til å treffe beskyttelsestiltak for barnet. Bestemmelsen endrer ikke barnets bosted, og barnet kan derfor likevel ha vanlig bosted i staten det flykter fra.

Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8 og 9 gir adgang til å overføre jurisdiksjon til å treffe beskyttelsestiltak til en konvensjonsstat som barnet har en bestemt tilknytning til. Overføring kan bare skje mellom konvensjonsstater. Artiklene gir adgang til overføring av jurisdiksjon i en konkret sak når myndighetene som har jurisdiksjon, anser at en annen konvensjonsstats myndighet er bedre egnet til å vurdere barnets beste. Barnets beste må vurderes i det enkelte tilfelle og på det tidspunkt hvor spørsmålet om beskyttelsestiltak skal vurderes.

I Haagkonvensjonen 1996 kapittel V er det regler om samarbeid mellom konvensjonsstatene. Det følger av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 at en konvensjonsstat kan anmode om plassering av barn i fosterhjem, institusjon, eller omsorgstiltak i form av kafala eller tilsvarende ordning, i en annen konvensjonsstat. Videre følger det av samme bestemmelse at konvensjonsstatene plikter å konsultere hverandre før et barn kan plasseres i en annen konvensjonsstat. Dette omtales gjerne som en obligatorisk konsultasjonsprosess.

Det er opp til den enkelte konvensjonsstat å beslutte om slike plasseringer skal være tillatt, og eventuelt hvordan det skal reguleres i intern rett. Haagkonvensjonen 1996 forplikter med andre ord ikke konvensjonsstatene til å godta plasseringer på tvers av landegrensene, men dersom dette er tillatt etter statens interne rett, skal den obligatoriske konsultasjonsprosessen følges.

Dersom en kompetent myndighet i en konvensjonsstat vurderer å plassere et barn i et omsorgstiltak i Norge, skal den kompetente myndigheten sende en anmodning til norske myndigheter, sammen med en rapport om barnet, jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 nr. 1. Rapporten skal inneholde en begrunnelse for den foreslåtte plasseringen.

En kompetent utenlandsk myndighet skal sende anmodningen og rapporten til den norske sentralmyndigheten. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er norsk sentralmyndighet for saker etter Haagkonvensjonen 1996.

Når sentralmyndigheten mottar en anmodning etter artikkel 33, skal norske myndigheter avgjøre om de vil samtykke til den foreslåtte plasseringen, jf. Haagkonvensjonen artikkel 33 nr. 2. I Norge er det barneverntjenesten som er kompetent myndighet til å samtykke til slike plasseringer, jf. barnevernloven § 4-4 a. Det er den norske sentralmyndighetens oppgave å videresende anmodningen til rett barneverntjeneste, jf. lov om Haagkonvensjonen 1996 § 2.

Barneverntjenesten kan kun samtykke til at et barn skal plasseres i «et konkret fosterhjem eller i en institusjon» i Norge etter et utenlandsk vedtak dersom vilkårene i barnevernloven § 4-4 a andre ledd er oppfylt. Følgende vilkår må være oppfylt:

• Anmodningen om plassering må komme fra en stat som er tilsluttet Haagkonvensjonen 1996

• Plasseringen må oppfylle vilkårene for hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4

• Plasseringen må være forsvarlig og til barnets beste. Det skal legges særlig vekt på barnets tilknytning til Norge

• Barnets rettigheter må være ivaretatt etter barnevernloven § 1-6 og § 6-3. Barnets mening skal tillegges stor vekt og skal fremkomme av sakens dokumenter

• Foreldre med foreldreansvar og barn over 12 år må samtykke til plasseringen

• Gjennomføring av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling i forbindelse med plasseringen må være avtalt med myndighetene i staten barnet skal plasseres fra

• Den obligatoriske konsultasjonsprosessen i Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 må være fulgt

• Barnet må ha oppholdstillatelse i Norge før barneverntjenesten kan samtykke. Barneverntjenesten skal søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet når dette er nødvendig.

Gjeldende § 4-4 a er videreført i ny barnevernslov § 3-3 med enkelte språklige endringer. Dersom barneverntjenesten samtykker til en plassering av barnet i Norge, vil den norske sentralmyndigheten videreformidle samtykket til den kompetente utenlandske myndigheten, normalt utenlandsk sentralmyndighet. Først når barneverntjenesten har samtykket til plasseringen, kan en kompetent myndighet i en annen konvensjonsstat treffe en rettslig eller administrativ avgjørelse om at barnet skal plasseres i et omsorgstiltak i Norge, jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 nr. 2.

Barnet kan komme til Norge når konvensjonsstatene har konsultert hverandre i tråd med Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 og den norske barneverntjenesten har samtykket til plasseringen. Dersom myndighetene i en konvensjonsstat plasserer et barn i et omsorgstiltak i Norge uten at den obligatoriske konsultasjonsprosessen er gjennomført, kan Norge nekte å anerkjenne plasseringen, jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 23 nr. 2 bokstav f.

Når barnet har kommet til Norge, skal det plasseres direkte i det konkrete fosterhjemmet eller institusjonen som er avklart på forhånd. Det vil da være fosterhjemmet eller institusjonen som utøver den daglige omsorgen for barnet, men det er myndighetene i den andre konvensjonsstaten som formelt har omsorgen for barnet.

8.3 Forslaget i høringsnotatet

8.3.1 Innledning

I høringsnotatet drøftet departementet endringer i omsorgssentertilbudet ved Bufetats mottak av enslige mindreårige, statsforvalterens tilsyn og reglene som gjelder den kommunale barnevernstjenesten. Formålet med forslagene til lov- og forskriftsendringer var å fjerne flaskehalser og gjøre systemet mer fleksibelt, samtidig som det sikres at barnas rettssikkerhet er ivaretatt.

Departementet vurderte i høringsnotatet om Grunnloven eller folkerettslige forpliktelser ville være til hinder for lovendringene som ble foreslått i høringsnotatet. Departementet la til grunn at forslaget samlet sett var i tråd med Grunnloven og Norges folkerettslige forpliktelser, og at det ikke går lenger enn hva som er nødvendig og forholdsmessig i den ekstraordinære situasjonen som foreligger. Et grunnleggende premiss for forslagene er at barn som kommer alene til Norge, skal bli godt ivaretatt, i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser. Forslagene legger til rette for dette, samtidig som de sikrer at alle barn som har behov for tjenester fra barnevernet, fortsatt får et forsvarlig tilbud som ivaretar deres grunnleggende rettigheter og behov for omsorg og beskyttelse i en periode med ekstraordinært press på barneverntjenesten.

8.3.2 Forslag til endringer i barnevernloven kapittel 5A om omsorgssentre for mindreårige

8.3.2.1 Innledning

Departementet foreslo i høringsnotatet endringer som skal gjøre Bufetats tilbud til enslige mindreårige enda mer fleksibelt enn hva som følger av dispensasjonsregler i dag. Formålet med forslagene var å gjøre det mulig å håndtere situasjonen raskt, og ta godt vare på barna, dersom det kommer et stort antall enslige mindreårige samtidig. Departementet la vekt på å fjerne mulige flaskehalser i saksbehandlingen, slik at eventuelle kapasitetsutfordringer i minst mulig grad går utover barnets rettssikkerhet.

8.3.2.2 Hvem Bufetats ansvar skal gjelde for

Etter ordlyden i dagens lov gjelder barnevernloven kap. 5A «enslige mindreårige asylsøkere». Departementet har tidligere tolket dette utvidende til å omfatte enslige mindreårige flyktninger. Etter departementets vurdering bør Bufetats ansvar også omfatte barn som er fordrevet fra Ukraina og kommer alene til Norge uten omsorgspersoner, og departementet foreslo at disse presiseringene tas inn i loven.

8.3.2.3 Adgang til å bruke private hjem som del av omsorgssentertilbudet

Departementet viste til at særlig yngre barn kan ha bedre utbytte av å bo hos en familie, og det ble foreslått at barna også kan få tilbud om å bo i et privat hjem. Dette vil gjøre Bufetats tilbud mer fleksibelt, og kan også være en fordel for barnet. Det ble foreslått at Bufetat, på samme måte som for omsorgssentrene, skal ha ansvaret for barnet og botilbudet. Familiene som tar imot barna vil utøve omsorgen på vegne av Bufetat, og de må oppfylle de samme generelle kravene som stilles til fosterforeldre. Det ble foreslått at Bufetat skal ha ansvar for å godkjenne det enkelte hjemmet, for opplæring og oppfølging av hjemmet. Bufetats ansvar kan delegeres til omsorgssenteret, med unntak av det overordnede omsorgsansvaret for barnet. Tilbudet er kun ment å gjelde for barn som ellers ville fått tilbud om plass i et omsorgssenter. Det ble foreslått at statsforvalteren, som har ansvaret for å føre tilsyn med omsorgssentre, også skal føre tilsyn med det familiebaserte botilbudet.

8.3.2.4 Vedtak om oppfølging av barnet på omsorgssentret

Departementet foreslo at når det som følge av et høyt antall ankomster til Norge er nødvendig for at Bufetat eller omsorgssenteret skal kunne prioritere sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte, skal omsorgssenteret og Bufetat ikke være bundet av kravet om å fatte vedtak om oppfølging etter barnevernloven § 5A-4. Det ble lagt vekt på at Bufetat og omsorgssenteret i slike situasjoner bør ha anledning til å bruke ressursene på å ivareta barnas behov, fremfor å fatte vedtak. Det ble lagt vekt på at fjerning av plikten til å fatte oppfølgingsvedtak ikke endret plikten til å ivareta barnets behov og omsorgen på en forsvarlig måte.

8.3.2.5 Fjerning av krav om samtykke ved oversendelse av kartleggingsinformasjon

Et annet forslag til forenklet saksbehandling var fjerning av krav om barnets samtykke ved oversendelse av kartleggingen av barnet til bosettingsmyndighetene. Fjerning av kravet er allerede vedtatt i ny barnevernlov, som etter planen skal tre i kraft 1. januar 2023. Det ble derfor foreslått at endringen som er vedtatt i ny barnevernlov skal tre i kraft allerede nå, som en endring i gjeldende barnevernlov. Endringen innebærer at omsorgssentrene og Bufetat vil kunne oversende informasjon om barnet til bosettingsmyndighetene uten å innhente barnets samtykke. Forslaget vil kunne bidra til raskere bosetting av barnet.

8.3.2.6 Utvidelse av adgangen til midlertidig godkjenning – endringer i godkjenningsforskriften

Private og kommunale institusjoner og omsorgssentre kan bare benyttes etter godkjenning fra Bufetat. Fra 1. januar 2023 gjelder det også statlige institusjoner og omsorgssentre. Det følger av godkjenningsforskriften at det kan gis midlertidig godkjenning selv om institusjonen eller omsorgssenteret ikke oppfyller de ordinære kravene for å bli godkjent, dersom særlige hensyn tilsier det. Slik midlertidig godkjenning kan bare gis for en periode på inntil seks måneder, uten mulighet til forlengelse. I høringsnotatet foreslo departementet at slik midlertidig godkjenning skal kunne gis for 12 måneder av gangen. Ordningen skal bare gjelde omsorgssentre, og kunne benyttes når det er nødvendig for å ivareta ansvaret for de enslige mindreårige.

8.3.2.7 Statlig tilsyn med omsorgssentre – endringer i tilsynsforskriften

Departementet la i høringsnotatet til grunn at statsforvalterens ansvar for å føre tilsyn med at omsorgssentrene fyller sine lovpålagte oppgaver skal ligge fast, og det ble ikke foreslått lovendringer. Departementet foreslo imidlertid et midlertidig unntak fra kravet til et bestemt antall stedlige tilsyn med omsorgssentre i tilsynsforskriften § 8 andre ledd. Unntaket ble foreslått å komme til anvendelse «når det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig for at statsforvalteren skal kunne prioritere sine tilsynsoppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte». Det ble lagt vekt på at det i en ekstraordinær situasjon som følge av et høyt antall ankomster, kan være nødvendig å fravike dette kravet for at statsforvalteren skal få økt mulighet til å prioritere tilsynsressurser ut fra konkrete faglige vurderinger. Det ble også lagt vekt på at statsforvalterens tilsynsoppgaver i denne perioden vil kunne omfatte private hjem som alternativ til omsorgssentre, jf. punkt 8.3.2.3 foran. Det ble lagt til grunn at den enkelte statsforvalter må vurdere om vilkårene for å anvende unntaket er oppfylt. Forslaget ble foreslått å gjelde for samtlige omsorgssentre, men ikke for barnevernsinstitusjoner.

8.3.3 Barnevernets ansvar ved bosetting i kommunene

I høringsnotatet ble det vist til at bosetting av enslige mindreårige, særlig de yngre, ofte er mer tid- og ressurskrevende enn øvrig bosetting. Enslige mindreårige ungdommer bosettes i praksis ofte i ulike typer bofellesskap (botiltak). De yngste barna flytter ofte inn i fosterhjem. Departementet mente at det var sannsynlig at økt antall ankomster vil føre til økt behov for kommunale botiltak eller fosterhjem som barneverntiltak. En ordning med familiebasert botilbud, jf. punkt 8.3.2.3 foran, vil også medføre økt behov for å rekruttere private hjem. Det ble også lagt til grunn at det kan bli økt behov for fosterhjem som kan ta imot barn raskt.

Departementet mente at det ikke var behov for tilpasninger i barnevernlovens regler som gjelder for botiltak som hjelpetiltak etter barnevernloven. Departementet foreslo heller ingen endringer i kravene som stilles til fosterforeldre. Det ble vist til at dagens godkjenningsregler med både generelle krav til fosterforeldre og krav til individuell vurdering av om fosterhjemmet er egnet til å ivareta det enkelte barnet, ivaretar grunnleggende rettssikkerhetshensyn og må fastholdes. Det ble samtidig vist til at dagens regler inneholder flere skjønnsmessige vilkår som gir tilstrekkelig fleksibilitet.

Det ble imidlertid foreslått et unntak fra dagens forskriftsfestede krav om at fosterforeldre må ha gjennomført nødvendig opplæring før barnet flytter inn, men slik at opplæringen må være gjennomført innen seks måneder etter at barnet har flyttet inn. Etter forslaget skulle unntaksregelen kunne benyttes «når det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig for at barnet skal tilbys et fosterhjem i rett tid». Intensjonen med forslaget var å legge til rette for at barn kan flytte raskere inn i fosterhjem i en situasjon med ekstraordinær etterspørsel etter fosterhjem, og hvor det kan være et ekstraordinært høyt antall nyrekrutterte hjem som skal ha opplæring samtidig. Unntaksadgangen ble foreslått å omfatte alle nye fosterforeldre i den perioden vilkårene ble ansett oppfylt. Det ble lagt til grunn at vilkårene for bruk av unntaksregelen må være oppfylt i den enkelte kommune som godkjenner fosterhjemmet, og at det er den enkelte kommunen som vurderer om vilkårene for bruk av unntaksregelen er oppfylt.

Departementet vurderte også om det som følge av et ekstraordinært høyt antall ankomster var nødvendig med enkelte lempinger i barneverntjenestens øvrige plikter etter loven. Departementet foreslo kun enkelte lempinger på lov- og forskriftsfestede krav til frister og antall besøk i fosterhjem. Det ble foreslått en hjemmel for departementet til å gi midlertidig forskrift med unntak fra lovfestede fristkrav til meldinger og undersøkelser. I tillegg ble det foreslått endringer i fosterhjemsforskriften som åpner for økt adgang til å redusere antall oppfølgingsbesøk og tilsynsbesøk fra fire til to ganger per år.

8.3.4 Unntak fra enkelte krav ved barnevernstiltak over landegrenser

I høringsnotatet ble det foreslått endringer i barnevernloven som kan gjøre det enklere å ta imot barn etter regelverket om Haagkonvensjonen 1996. Det ble foreslått å fjerne dagens krav om at det skal foreligge en avtale om kostnadsfordeling mellom landene, ettersom dette ikke kan kreves av Ukraina nå. Det ble foreslått å fjerne kravet om at foreldre har samtykket til plasseringen, ettersom foreldrene kan være døde eller umulige å få tak i. Det ble også foreslått å fjerne kravet om at barnet skal ha oppholdstillatelse før barneverntjenesten kan samtykke til plasseringen. Departementet foreslo også å føye til at når situasjonen opphører skal barneverntjenesten vurdere om vilkårene for å anmode om en overføring av jurisdiksjonen til barnets tidligere bostedsstat er oppfylt.

8.4 Høringsinstansenes syn

8.4.1 Generelle betraktninger

Omlag 30 høringsinstanser har uttalt seg om forslagene som gjelder endringer i barnevernloven. De fleste er enige i at det er behov for tilpasninger i regelverket. Det er også overordnet støtte til de fleste forslagene. Mange høringsinstanser er imidlertid uenige i hvordan enkelte forslag er utformet, eller mener forslagene burde vært bedre begrunnet. Flere var særlig opptatt av den samlede effekten forslagene vil kunne ha for barnas rettssikkerhet.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet skriver i sin høringsuttalelse:

«Bufdir mener forslagene om endringer i barnevernloven og tilhørende forskrifter på en god måte balanserer hensynet til rettssikkerhet og hensynet til behovet for økt fleksibilitet for å kunne håndtere et ekstraordinært høyt antall ankomster av barn fra Ukraina. Bufdirs vurdering er at endringene som foreslås er nødvendige og forholdsmessige sett opp mot situasjonen og de grunnleggende rettighetene som følger av Grunnloven og internasjonale menneskerettskonvensjoner.»

Barneombudet understreker blant annet i sin høringsuttalelse at forskning og erfaring tilsier at mennesker, og spesielt barn, som er på flukt er en svært sårbar gruppe barn med økt risiko for å bli utsatt for vold, overgrep og menneskehandel. Dette gjelder spesielt de barna som ikke er i følge med sin familie. Kunnskapen vi har tilsier at det er ekstra grunn til å være forsiktig med å innskrenke deres rettigheter. Videre skriver Barneombudet:

«Selv om departementet avslutningsvis viser til menneskerettslige vurderinger, fremstår disse i hovedsak som en opplisting av bestemmelser, hvor vurderingen tilpasses forslagene som allerede er konkludert og fremsatt. Departementet starter således i «feil» ende, og er etter vårt syn forpliktet til å vurdere hvilke oppgaver det vil være minst inngripende for barna at nedprioriteres i en ekstraordinær situasjon. Dette følger av Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 som slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. For å vurdere hva som er til barnets beste er det nødvendig å kartlegge hvilke konsekvenser et tiltak kan få for barn. Nærmere bestemt innebærer dette at departementet, dersom en tjeneste på grunn av kapasitetsutfordringer blir nødt til å nedprioritere enkelte oppgaver i en ekstraordinær situasjon, må vurdere hvilke nedprioritereringer som samlet sett vil være til barnas beste. I denne sammenheng handler dette om hvilke nedprioriteringer som vil være minst til skade for de barna det gjelder. Disse vurderingene kan vi ikke se at departementet har foretatt, og vil be om at disse synliggjøres i det videre arbeidet.»

Landsforeningen for barnevernsbarn (LfB) støtter Barneombudets uttalelser. En generell tilbakemelding fra LfB er at de savner at departementet i større grad redegjør for hvilke vurderinger av barnets beste som ligger til grunn for forslagene. De etterspør også vurderinger av om mindre inngripende tiltak er vurdert.

8.4.2 Forslag til endringer i barnevernloven kapittel 5 A om omsorgssentre for mindreårige

8.4.2.1 Hvem Bufetats ansvar skal gjelde for

Flere høringsinstanser har støttet forslaget, og kun én, Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst, har innvendinger. Regionen peker på at utvidelsen også vil omfatte overføringsflyktninger, som er flyktninger som bosettes direkte fra utlandet. Etter regionens syn bør det gjøres unntak fra denne gruppen, slik at man ikke risikerer at disse barna får et midlertidig opphold i et omsorgssenter før bosetting i en kommune.

8.4.2.2 Adgang til å bruke private hjem som del av omsorgssentertilbudet

Nærmere 20 høringsinstanser har uttalt seg direkte om dette forslaget, herunder Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst, Barne-, ungdoms- og familieetaten region nord, Barneombudet, Fagforbundet, Landsforeningen for barnevernsbarn, Norsk organisasjons for asylsøkere, Oslo kommune, Redd Barna, Skien kommune, SOS-barnebyer, Statens helsetilsyn, Statsforvalteren i Rogaland, Statsforvalteren i Innlandet, Stasforvalteren i Agder, Stine Sofies Stiftelse, UNIO, Utlendingsdirektoratet og Velferdsforskningsinstituttet NOVA. De fleste støtter forslaget om å kunne benytte private hjem i stedet for et omsorgssenter, men har kommentarer til hvordan tilbudet skal organiseres. Noen få høringsinstanser, herunder Statsforvalteren i Rogaland og Oslo kommune, er negative til forslaget.

Statsforvalteren i Rogaland mener det ikke bør etableres et helt nytt tilbud i en krisesituasjon, da det kan føre med seg en betydelig risiko for at kvaliteten på tilbudet ikke blir tilstrekkelig god. Dersom små barn ikke kan ivaretas i et omsorgssenter, må omsorgen etter statsforvalterens syn heller ivaretas av en kommune. Også Oslo kommune mener det er en fare for at flere av de potensielle botilbudene vil være familier som ikke vil fungere som et godt omsorgstilbud. Etter deres vurdering er rask rekruttering av hjem, kombinert med mulighet for lempede krav til opplæring, et vanskelig utgangspunkt for å gi kvalifisert og nødvendig hjelp til barn som har flyktet fra krig. Oslo kommune uttaler:

«Oslo kommune mener likevel at det som utgangspunkt ikke bør bosettes barn i hjem som ikke har gjennomført en opplæring, som setter dem i stand til å ivareta barn som har flyktet fra krig. Denne opplæringen kan om nødvendig gjøres mindre omfattende enn den ordinære fosterhjemsopplæringen, men må spisses til de særskilte behovene disse barna vil ha. Alternativt kunne noe av dagens opplæring eventuelt gjennomføres etter at barnet har flyttet inn. Dette for å knappe ned på tiden fra behovet om fosterhjem er avdekt, til innflytting.»

Også flere andre høringsinstanser omtaler behovet for opplæring av det familiebaserte botilbudet. Landsforeningen for Barnevernsbarn uttaler at dersom det skal kunne benyttes denne type tiltak, er det viktig at de får opplæring i å være fosterforeldre. Det er viktig med god og nok kunnskap om traumebevisst omsorg. Barneombudet mener det bør fastsettes ytterligere krav til kompetanse for denne type familier, da barna som kommer hit er i en svært sårbar situasjon. De har behov for trygge voksenpersoner som vet hvordan de skal gi disse barna god omsorg. Også Norges Røde Kors og Helsetilsynet påpeker at de private hjemmene må gis opplæring og kompetanse for å ivareta barnas behov. Statsforvalteren i Innlandet er skeptisk til at opplæringen av de familiebaserte botilbudene skal kunne utsettes, og mener det som et minimum bør være mulig å tilby en form for grunnopplæring i form av webinar tidlig i forløpet. Også Stine Sofies Stiftelse mener at det bør gis opplæring så snart barnet flytter inn. Velferdsforskningsinstituttet NOVA påpeker at forskning viser at opplæring er svært viktig. De understreker at disse barna befinner seg i en ekstremt sårbar situasjon, hvor uegnede privatpersoner kan ha et ønske om å utnytte barnas sårbarhet. Sett i lys av denne risikoen, er økt fleksibilitet med en reduksjon av kravene til potensielle omsorgspersoner sterkt å fraråde. Barneombudet påpeker også at det må stilles samme krav til oppfølging av de familiebaserte botilbudene som til fosterhjem.

Barneombudet ser at familiebaserte botilbud vil kunne gi bedre løsninger for mange barn, men ber om at det gis føringer for når det vil være aktuelt å tilby et slikt tiltak. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst er opptatt av at det må tydeliggjøres at Bufetat ikke vil ha en plikt til å tilby et slikt botilbud. Det er fortsatt barneverntjenesten som vil ha ansvar for barn som takker nei til plass i et omsorgssenter, og som et alternativ bor privat sammen med slekt eller nettverk. Utlendingsdirektoratet mener tilbudet også bør omfatte barn mellom 15 og 18 år. UDI bemerker også at enslige mindreårige fra Ukraina kan skille seg fra andre grupper enslige mindreårige ved at de som regel er ufrivillig separert fra sine foreldre som følge av krigen i hjemlandet. For barn som er separert fra foreldre mener UDI det er særskilt viktig at det familiebaserte botilbudet, på lik linje med omsorgssentrene, legger til rette for kontakt med familie og foreldre, at de ivaretar et positivt hjemlandsfokus og har kunnskap om oppsporing, returforberedende arbeid og gjenforeningsperspektiv i tråd med FNs barnekonvensjon artikkel 22.

Barneombudet mener videre at Bufetat ikke skal kunne delegere ansvaret for familiebaserte hjem til omsorgssentrene, da de ikke har den samme kompetanse som Bufetat hva gjelder opplæring og oppfølging. Også Statsforvalteren i Rogaland reiser spørsmål om delegasjonsadgangen, og hva som kan delegeres. Det bør etter deres mening understrekes at Bufetat ikke kan delegere ansvaret for godkjenning av hjemmene. Det bør legges inn et krav om at Bufetat alltid må innhente informasjon fra den kommunale barneverntjenesten der det aktuelle hjemmet ligger, for å forhindre plassering av barn i uegnede hjem. Dette vil også gi kommunene informasjon om disse hjemmene.

Barneombudet stiller spørsmål ved om hjemmene heller burde ha vært brukt til direkte bosetting i kommunen, for å unngå relasjonsbrudd. Også Unio er opptatt av dette, og advarer mot at barnet må flyttes ved bosetting.

Av mer tekniske innspill tar Barne-, ungdoms- og familieetaten region nord opp at de ikke har hjemmel til å innhente politiattest for disse hjemmene. Statsforvalteren i Agder spør om rettighetsforskriften skal gjelde for hjemmene.

8.4.2.3 Vedtak om oppfølging av barnet på omsorgssenteret

Om lag ti høringsinstanser har uttalt seg om dette forslaget, herunder Advokatforeningen, Barne-, ungdoms- og familieetaten region nord, Barne-, ungdoms- og familieetaten region sør, Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst, Barneombudet, MiRA-Senteret, Oslo kommune, Redd Barna, Statens helsetilsyn, Unio. Av disse er et klart flertall negative til å fjerne kravet om oppfølgingsvedtak, herunder Barne-, ungdoms- og familieetaten region sør, Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst, Barneombudet, Redd Barna, Oslo kommune, Helsetilsynet og Advokatforeningen. Fra flere av disse blir det fremholdt at alle barn i Norge som gis offentlig omsorg har tiltaket hjemlet i et vedtak. De uttaler at oppfølgingsvedtaket for barn i omsorgssentre eller familiebasert tiltak erstatter det ordinære barnevernets vedtak i lovens kapittel 4 om plassering og tiltaksplan, og vil ha som konsekvens at representanten eller vergen ikke vil ha klagemulighet. Dette vil svekke rettssikkerheten til barnet. At det legges en plan for oppholdet som dokumenteres i barnets journal er ikke tilstrekkelig egnet til å ivareta det vedtakene skal ivareta. Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst fremholder også at oppfølgingsvedtakene er et virkemiddel Bufetat har for å sikre at barnet gis den oppfølgingen av behandlingen det har behov for, og kartleggingene fra omsorgssentrene vil være den primære kilden for å kunne følge barnets utvikling nøye. Helsetilsynet påpeker at vedtakene vil ligge til grunn for statsforvalterens tilsyn. Advokatforeningen bemerker at lovbestemmelsen er skjønnsmessig, og at det ikke er klarlagt hva som er «høye ankomsttall». Det anføres at en skjønnsmessig vurdering gir risiko for at unntaksbestemmelsen brukes også i tilfeller hvor det ikke fremstår prekært. MiRA-Senteret presiserer at man kan vurdere å utvide fristen på tre uker.

8.4.2.4 Fjerning av krav om samtykke ved oversendelse av kartleggingsinformasjon

Bare tre høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. Barne-, ungdoms- og familieetaten region nord kan ikke se noen betenkeligheter med at bortfall av krav til samtykke til å oversende kartleggingen til bosettingsmyndighetene innføres på et tidligere tidspunkt enn 1. januar 2023. Unio har en del motforestillinger til forslaget i seg selv og mener at det ut fra dagens situasjon ikke er grunnlag for å redusere barnets rettigheter generelt. Det samme gjelder Redd Barna.

8.4.2.5 Utvidelse av adgangen til midlertidig godkjenning etter godkjenningsforskriften

Fem høringsinstanser har uttalt seg særskilt om dette forslaget. Advokatforeningen, Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst og Norsk organisasjons for asylsøkere (NOAS) er kritiske til forslaget. Advokatforeningen ser det i sammenheng med forslaget om å fravike kravet om stedlig tilsyn, og mener det bør være et minstekrav for midlertidig godkjenning at statsforvalteren foretar stedlig tilsyn rett etter åpning. Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst mener omsorgssentrene bør kunne oppfylle kvalitetskravene innen en frist på seks måneder, og foreslår at fristen opprettholdes, men slik at det i særlige tilfeller kan vurderes forlengelse i inntil seks nye måneder. NOAS mener at godkjenning for 12 måneder uten å oppfylle ordinære vilkår er uforholdsmessig lenge, særlig når perioden i tillegg kan forlenges. De ber departementet sette et sluttpunkt for når midlertidig godkjenning ikke lenger kan forlenges uten at vilkårene oppfylles. Barne-, ungdoms- og familieetaten region nord og Fagforbundet støtter forslaget. Fagforbundet ber samtidig om at det tilføres ekstra ressurser til Bufetat, slik at de kan fylle rollen som kvalitetssikrer av sentrene.

8.4.2.6 Statlig tilsyn med omsorgssentre

I overkant av 15 høringsinstanser, herunder Advokatforeningen, Barne-, ungdoms- og familieetaten region sør, Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst og Barne-, ungdoms- og familieetaten region nord, Barneombudet, Fagforbundet, Norges institusjon for menneskerettigheter, Norsk organisasjons for asylsøkere (NOAS), Oslo kommune, Redd Barna,SOS-barnebyer, Statens helsetilsyn, Statsforvalteren i Innlandet, Statsforvalteren i Agder, Statsforvalteren i Rogaland, Stine Sofies stiftelse, og Velferdsinstituttet NOVA, har uttalt seg om forslaget om å redusere det forskriftsfestede kravet til antall stedlige tilsyn med omsorgssentre. I overkant av halvparten av disse er mot forslaget, og understreker at behovet for tilsyn er særlig stort i slike ekstraordinære situasjoner. Dette gjelder Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst, Barneombudet, NOAS, Redd Barna, SOS-barnebyer, Statsforvalteren i Innlandet, Statsforvalteren i Agder, Velferdsforskningsinstituttet NOVA, Asker kommune og Fagforbundet. Barneombudet skriver:

«Barneombudet er kritisk til å åpne for muligheter for at det lempes på tilsynskravene til barn som bor på omsorgssenter eller i familiebaserte botiltak. Barn på omsorgssenter og i de familiebaserte botiltakene er en særlig utsatt gruppe barn. Barna har flyktet fra krig og konflikt, og kommer til Norge uten omsorgspersoner. Dette setter særlige krav til oppfølgingen de får i Norge.»

Også de høringsinstansene som i utgangspunktet har forståelse for behovet for å lempe på kravet til antall tilsyn, understreker at det må sikres at periodisk tilsyn fortsatt gjennomføres. Dette gjelder blant annet Barne-, ungdoms- og familieetaten region nord, Statens helsetilsyn, Norges institusjon for menneskerettigheter og Stine Sofies Stiftelse.

Norges institusjon for menneskerettigheter uttaler:

«NIM har forståelse for at det kan være behov for justeringer av dagens ordning, og at kravet til tilsyn må være praktisk gjennomførbart for Statsforvalteren. NIM ber likevel departementet synliggjøre hvilke vurderinger som ligger til grunn for valgt løsning, eksempelvis om det er vurdert å utforme unntaksbestemmelsen på andre måter som bedre reflekterer at det fortsatt skal finne sted periodiske vurderinger. Et alternativ kan være å forskriftsfeste at det skal føres tilsyn minst én gang per år for å sikre at periodisk tilsyn fortsatt gjennomføres selv om minimumsantallet reduseres.»

Statens helsetilsyn peker på at det vil være behov for stedlige tilsyn eller tilsynsrelaterte aktiviteter for å sikre kontroll med tilbudet i nyetablerte omsorgssentre. Fagforbundet understreker at det er behov for tilsyn med sentre med midlertidig godkjenning.

Barne-, ungdoms- og familieetaten region nord, Bergen kommune, Statsforvalteren i Oslo og Viken og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet støtter i all hovedsak forslaget.

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget om at unntaket ikke skal gjelde barnevernsinstitusjoner. Fagforbundet gir imidlertid eksplisitt støtte til dette. Statsforvalteren i Innlandet er uenig i at forslaget ikke vil innebære en forskjellsbehandling.

8.4.3 Barnevernets ansvar ved bosetting i kommunene

8.4.3.1 Krav til fosterforeldre

Om lag 15 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om å åpne for at barna kan flytte inn i fosterhjem før nødvendig opplæring er gjennomført. Noen av høringsinstansene, herunder Barne-, ungdoms- og familieetaten region nord, Skien kommune, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Statsforvalteren i Rogaland støtter forslaget. Statsforvalteren i Rogaland stiller imidlertid spørsmål ved om kravet om at nødvendig opplæring må være gjennomført innen 6 måneder, er for lang tid. Barneombudet gir forbeholden støtte og anbefaler enkelte tilpasninger slik at fosterhjemmene sikres noe opplæring før innflytting:

«Barneombudet ser at det i visse situasjoner kan være at barn må flytte inn før opplæring er fullført. Vi mener likevel at seks måneder er for lang tid, og at det må stilles krav om at fosterforeldrene har fått en grunnleggende innføring senest en måned etter at barnet har flyttet inn. Dette trenger ikke være like omfattende som et PRIDE-kurs, men må ta for seg sentrale elementer ved fosterhjemsoppdraget. Dersom barn skal flytte inn i fosterhjem før fosterforeldrene har gjennomført opplæring, må det i tillegg være en absolutt forutsetning at det stilles tilleggskrav til fosterforeldrene, som veier opp for manglende opplæring».

Stine Sofies Stiftelse mener at det må stilles krav om opplæring så snart barnet har flyttet inn.

Andre høringsinstanser som har uttalt seg, er kritiske til forslaget. Dette gjelder blant annet Fagforbundet, Barne-, ungdoms- og familieetaten region sør, Norsk Fosterhjemsforening, Oslo kommune, Redd Barna, Stine Sofies Stiftelse og Statsforvalteren i Møre og Romsdal. Norsk Fosterhjemsforening, Statsforvalteren i Innlandet og Fagforbundet mener at det heller bør lages tilpassede opplæringsløsninger. Oslo kommune understreker at opplæringen er vesentlig ved vurderingen av personenes skikkethet for oppgaven.

8.4.3.2 Unntak fra barneverntjenestens plikter

Få høringsinstanser har uttalt seg spesifikt om forslaget om forskriftshjemmel for å gjøre unntak fra lovbestemte frister. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Statsforvalteren i Oslo og Viken og Statsforvalteren i Agder støtter både dette forslaget og forslagene til endringer i fosterhjemforskriften. Også KS, Bergen kommune og Skien kommune er positive til forslagene som gir kommunene et økt handlingsrom til å ivareta sine oppgaver. Barneombudet, Redd Barna, Statsforvalteren i Innlandet,Statsforvalteren i Møre og Romsdal og Statsforvalteren i Rogaland er kritiske til forslaget til ny forskriftshjemmel. Barneombudet uttaler:

«Dersom det mot formodning skal gis en slik forskriftshjemmel, er det viktig at departementet sørger for at nye forskriftsbestemmelser i tilstrekkelig grad sikrer at alle barn får hjelp til rett tid.»

Statsforvalteren i Innlandet mener det bør stilles flere vilkår for at fristene skal kunne utvides og uttaler:

«Vi ser muligheten for at barneverntjenestens ressurser kan bli presset dersom kommunen skal ta imot mange fordrevne fra Ukraina og disse får behov for barneverntjenester. Samtidig kan ikke dette gå alvorlig utover alle de barna som har behov for nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Vi er derfor veldig skeptiske til at det generelt skal fires på fristene om saksbehandlingstid i barnevernloven. I stedet foreslår vi at det kan åpnes for å flere grunner og vilkår for å utvide fristen i særlige tilfeller i denne perioden, slik at nødvendige prioriteringer kan gjøres».

Om lag 15 høringsinstanser, herunder MiRA-Senteret, Redd Barna, Statsforvalteren i Møre og Romsdal, Stine Sofies Stiftelse, Statens helsetilsyn, Barneombudet, Advokatforeningen, Norsk Fosterhjemsforening, Statsforvalteren i Innlandet, Statsforvalteren i Møre og Romsdal, Asker kommune, Narvik kommune og Statens helsetilsyn har uttalt seg særskilt om forslagene om midlertidig unntak fra forskriftsfestede krav til bestemt antall oppfølgings- og tilsynsbesøk i fosterhjem. Flere understreker viktigheten av tett oppfølging av barn i en sårbar situasjon og påpeker at oppfølging av fosterhjem er et kjent sviktområde i mange kommuner. Barneombudet savner en klarere begrunnelse for hvorfor akkurat disse tiltakene er foreslått og uttaler:

«Samlet sett tilsier dette etter vårt syn at myndighetene bør være svært tilbakeholdne med å foreslå endringer som vil svekke disse barnas rettssikkerhet. Vi vil på denne bakgrunn be departementet om å foreta en grundig vurdering av om det er andre oppgaver enn tilsyns- og oppfølgingsbesøk som bør nedprioriteres ved store kapasitetsutfordringer.»

Flere av høringsinstansene som har uttalt seg, herunder Advokatforeningen, Barneombudet, Norges institusjon for menneskerettigheter, Statens helsetilsyn, Statsforvalteren i Møre og Romsdal og Landsforeningen for barnevernsbarn, uttrykker bekymring for den samlede effekten av forslagene for fosterhjem, og mener det er en særlig risiko dersom det lempes på krav til opplæring samtidig som det gis utvidet adgang til å redusere antall tilsyns- og oppfølgingsbesøk for de samme hjemmene. Barneombudet uttaler at det «ikke under noen omstendighet bør være slik at manglende opplæring kombineres med mindre tilsyn/oppfølging». Norges institusjon for menneskerettigheter mener unntaket fra kravene til antall tilsynsbesøk ikke kan gjelde for hjem som er unntatt fra krav om gjennomført opplæring. Stine Sofies Stiftelse etterlyser tiltak for å øke kapasiteten slik at alle fosterhjem kan motta opplæring eller bli fulgt godt opp.

8.4.4 Unntak fra enkelte krav ved barnevernstiltak over landegrenser

Fem høringsinstanser har uttalt seg direkte om forslaget.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet støtter forslaget, men foreslår en språklig endring av teknisk art i lovutkastet § 4-4 a tredje ledd.

KS ser behov for å gjøre tilpasninger til den ekstraordinære situasjonen, men påpeker at det ikke er usannsynlig at en felles anmodning fra ukrainske til norske myndigheter vil kunne omfatte enkelte barn der det ikke foreligger en egen rapport på barnet. KS ber om at det klargjøres hvordan barneverntjenesten skal forholde seg til slike situasjoner. KS påpeker også at barneverntjenestens vurdering av om plasseringen er «forsvarlig og til barnets beste» i nytt tredje ledd bokstav a, kan bli mer tidkrevende dersom vurderingsgrunnlaget er mangelfullt. Barn under offentlig omsorg kan ha særlige behov som er nødvendige å få oversikt over for å kunne gjøre en forsvarlig vurdering knyttet til hvilket konkret fosterhjem eller hvilken institusjon som vil være best for hvert enkelt barn. Videre påpeker KS at barn under offentlig omsorg i Ukraina kan ha hatt samvær med foreldre eller andre foresatte. Høringsnotatet omtaler ikke hvordan barneverntjenesten skal forholde seg til disse sidene ved barnets omsorgssituasjon. KS etterlyser en nærmere omtale av dette.

SOS-barnebyer støtter forslaget, men bemerker at kravet om at det må foreligge grunnleggende dokumentasjon for hvert enkelt barn kan være nærmest umulig å fremskaffe slik situasjonen er i Ukraina.

Utlendingsdirektoratet er i utgangspunktet positiv til forslaget om unntak fra enkelte krav ved barnevernstiltak over landegrensene, men har innspill til samvirket mellom barnevernloven og utlendingsloven. UDI viser blant annet til at departementet foreslår å fravike kravene om at barneverntjenesten skal søke om oppholdstillatelse for barnet når dette er nødvendig, og at barneverntjenesten ikke kan samtykke i plasseringen før barnet har fått oppholdstillatelse. Videre at det ikke fremgår av forslaget om det bør være en vurdering av om barnet omfattes av ordningen for midlertidig kollektiv beskyttelse i forkant av ankomst, og eventuelt hvilke konsekvenser det kan få om utlendingsmyndighetene kommer til at barnet ikke omfattes av utlendingsloven § 34, jf. utlendingsforskriften § 7-5a.

Narvik kommune har enkelte merknader av mer teknisk karakter.

8.5 Departementets vurderinger og forslag

8.5.1 Generelle betraktninger

Barnevernloven inneholder viktige skranker for å beskytte barnet. Det må vurderes om tilpasninger som foreslås er nødvendige og forholdsmessige sett opp mot situasjonen og de grunnleggende rettighetene som følger av Grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.

Departementet slutter seg til Barneombudets beskrivelse av barn på flukt som en svært sårbar gruppe, og særlig barn som flykter uten omsorgspersoner. Det er en grunnleggende forutsetning i departementets forslag at disse sårbare barnas behov skal ivaretas. Barneombudet skriver også i sin høringsuttalelse at de savner at departementet viser til de avveiinger og vurderinger som er gjort i forkant av forslagene. Hensynet til barnets beste skal vurderes i alle tilfeller som vedrører barn. Dette gjelder også forut for forslag som fremsettes i en presset situasjon. At vurderingene følger grunnleggende prinsipper, er ekstra viktig i situasjoner der myndighetene kommer under press.

Departementet er enig i at sårbarheten til barna som flykter fra Ukraina gjør at det er ekstra grunn til å være forsiktig med å innskrenke barnas rettigheter. På den annen side er dette ikke en normalsituasjon, slik at myndighetenes handlingsrom også må ses i lys av den ekstraordinære situasjonen som krigen i Ukraina har utløst, og de kapasitetsutfordringer et stort antall fordrevne kan utgjøre. Departementet understreker at forslagene ikke dreier seg om permanente endringer i barnevernloven med forskrifter, men gjelder midlertidig i en ekstraordinær situasjon, og endringer som nettopp er nødvendige for å gjøre tjenestene i stand til å ivareta et stort antall sårbare barn samtidig. I en slik situasjon må nødvendigvis enkelte krav som gjelder i en normalsituasjon, lempes på.

Unntak kan begrunnes både i kapasitet og ressurshensyn, men departementet har lagt særlig vekt på at fjerning av enkelte krav vil være viktig for at det enkelte barn skal kunne ivaretas så raskt som mulig. Departementet har vurdert om forslagene enten enkeltvis eller samlet er i strid med prinsippet om barnets beste i barnekonvensjonen artikkel 3 og Grunnloven § 104. I henhold til barnekonvensjonen artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Herunder skal blant annet barnet sikres den beskyttelse og omsorg som er nødvendig. Ved anvendelsen av prinsippet skal det tas utgangspunkt i det enkelte barnets behov og forutsetninger.

Departementet har vurdert hvilke flaskehalser som kan fjernes, samtidig som barnas rettsikkerhet ivaretas. Departementet har i denne forbindelse vurdert hvilke nedprioritereringer som samlet sett vil være til barnas beste, dersom en tjeneste på grunn av kapasitetsutfordringer blir nødt til å nedprioritere enkelte oppgaver i en ekstraordinær situasjon. Departementet har også vurdert om svekkelse av enkelte rettigheter kan erstattes med kompenserende tiltak som kan veie opp. Forslagene departementet har valgt å fremme i lovproposisjonen er vurdert å være de nedprioriteringer som, både enkeltvis og samlet sett, vil utgjøre minst mulig konsekvenser for de barna det gjelder. Forslagene i lovproposisjonen er også justert sammenlignet med forslagene i høringsnotatet, i en retning som styrker barnas rettssikkerhet. Samlet sett er endringene i barnevernloven etter departementets syn av begrenset betydning, slik at barnets behov for omsorg fortsatt vil dekkes, og krav til rettssikkerhet består. I tillegg foreslås utvidelser som gjør tilbudet til barna bedre. Dette mener departementet er i tråd med prinsippet om barnets beste.

Departementet viser til at det i tillegg til denne samlevurderingen er inntatt løpende vurderinger av det enkelte forslaget også opp mot menneskerettslige forpliktelser i teksten under, samt en oppsummerende tekst i punkt 8.5.5.

8.5.2 Forslag til endringer i barnevernloven kapittel 5 A om omsorgssentre for mindreårige

8.5.2.1 Behovet for endring

Omsorgssentre er botilbud særlig tilpasset enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger under 15 år. Sentrene er opprettet for å ivareta denne gruppen barn i asylsøkerfasen og frem til bosetting eller retur. Tilbudet og utøvelsen av omsorgsansvaret er gitt en detaljert lovregulering.

Dagens regler inneholder adgang til å gi dispensasjon fra krav i kvalitetsforskriften i ekstraordinære situasjoner, jf. kvalitetsforskriften § 14, adgang til å gi dispensasjon fra kompetansekrav i barnevernloven § 5-11, jf. bestemmelsens andre ledd tredje punktum, samt adgang etter godkjenningsforskriften § 4 til å gi midlertidig godkjenning av omsorgssentre i seks måneder. Til sammen gir dette vidtrekkende hjemler for dispensasjon i en ekstraordinær situasjon.

Hvis det legges til grunn et scenario der det kommer et stort antall enslige mindreårige samtidig, kan det likevel bli utfordrende å gi et tilstrekkelig tilbud. Departementet foreslår derfor enkelte ytterligere tilpasninger i regelverket for å gjøre systemet i stand til å håndtere et ekstraordinært høyt antall ankomster.

Barnevernloven § 5A-1 pålegger Barne-, ungdoms- og familieetaten å tilby enslige mindreårige under 15 år en plass i et omsorgssenter. Det er ikke åpnet for at etaten kan gi andre typer av botilbud. Det er sannsynlig at det vil være hensiktsmessig å bruke private hjem for barn som kommer fra Ukraina. På denne bakgrunn har departementet vurdert at det bør åpnes for en lovendring slik at Barne-, ungdoms- og familieetaten kan tilby barn et familiebasert botilbud som et alternativ til plass i omsorgssenter.

Departementet vurderer også at det bør gjøres midlertidige endringer i dagens korte lovpålagte frister for oppfølgingsvedtak, og i adgangen til å gi en lengre midlertidig godkjenning enn seks måneder.

Departementet foreslår imidlertid ingen endringer i dagens dispensasjonsordning i kvalitetsforskriften § 14. Når ny barnevernlov trer i kraft, vil dispensasjonsadgangen i kvalitetsforskriften § 14 innsnevres noe, fordi innholdet i bestemmelsen i dagens kvalitetsforskrift § 2 om målgruppe, målsetting og metodikk, tas inn i loven. Det vil derfor ikke kunne gis dispensasjon fra disse kravene etter forskriften § 14. Etter departementets oppfatning vil dispensasjonsadgangen fortsatt være tilstrekkelig, og departementet foreslår derfor ingen endringer.

8.5.2.2 Hvem Barne-, ungdoms- og familieetatens ansvar skal gjelde for

Departementet fastholder forslaget fra høringsnotatet om å presisere hvilken gruppe barn Barne-, ungdoms- og familieetatens tilbud etter barnevernloven kapittel 5A skal gjelde for. Som beskrevet foran under gjeldende rett har Barne-, ungdoms- og familieetaten ansvar for å gi et tilbud i omsorgssenter til enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. Enslige mindreårige som er fordrevet fra Ukraina og som har fått midlertidig kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34, er ikke å anse som «asylsøkere» i utlendingslovens forstand så lenge de har opphold på dette grunnlaget. En midlertidig kollektiv beskyttelse gis til en gruppe mennesker etter en gruppevurdering. Dette er ikke det samme som å ha flyktningstatus. Flyktningstatus etter utlendingsloven beror på en individuell vurdering av beskyttelsesbehovet med hjemmel i utlendingsloven § 28. Personer som får en tillatelse etter utlendingsloven § 34 er derfor heller ikke «flyktninger» i lovens forstand. Statusen til disse barna vil være «personer med midlertidig kollektiv beskyttelse» eller «personer med oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 34».

Departementet mener at barn som er fordrevet fra Ukraina og kommer alene til Norge uten omsorgspersoner, vil ha det samme behovet for omsorg og beskyttelse som enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere. Etter departementets vurdering bør ansvaret også for denne gruppen enslige mindreårige følge reglene i barnevernloven kap. 5A om omsorgssentre for mindreårige. Behovet for den særlige oppfølgingen som omsorgssentre kan gi, er like stort for barn uten omsorgspersoner som er fordrevet fra Ukraina. På lik linje med enslige mindreårige asylsøkere og enslige mindreårige flyktninger har disse barna ingen omsorgspersoner som ivaretar deres behov. Departementet vurderer at barnekonvensjonens artikkel 22 om ivaretakelsen av barn på flukt, samt diskrimineringsforbudet i konvensjonens artikkel 2, taler for en løsning som gir et likt tilbud til alle barn som kommer til Norge uten omsorgspersoner, uavhengig av utlendingsrettslig status.

Omsorgssentrene er spesielt utviklet for å ivareta behovene og ha omsorgen for barn som kommer alene til Norge. Det er derfor naturlig at Bufetats tilbud og det statlige ansvaret også gjelder for enslige mindreårige som har fått midlertidig kollektiv beskyttelse, frem til barnet bosettes eller returneres til hjemlandet. Etter departementets vurdering vil dette allerede følge av en tolkning av gjeldende rett, men for å unngå eventuell usikkerhet foreslår departementet å klargjøre i loven at Barne-, ungdoms- og familieetaten skal gi et tilbud til barn som har kommet til riket uten foreldre eller andre med foreldreansvar. Departementet viser til at flere høringsinstanser støtter departementets forslag om å presisere at Bufetats ansvar også omfatter barn med midlertidig kollektiv beskyttelse. Når det gjelder høringsinnspill fra Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst om overføringsflyktninger som er tatt inn foran, viser departementet til at Bufetats ansvar for å tilby plass i et omsorgssenter gjelder frem til barnet blir bosatt. Overføringsflyktninger vil være bosatt før de kommer til Norge, og Bufetat vil dermed ikke ha plikt til å gi slike barn et tilbud etter barnevernloven kapittel 5A.

De videre forslagene som gjelder omsorgssentrene og statlig tilsyn med omsorgssentrene, vil gjelde for alle barn som oppholder seg på omsorgssentrene i den perioden forslagene til midlertidige lovendringer vil gjelde. Det vil si både enslige mindreårige asylsøkere, barn med flyktningstatus, og barn med midlertidig kollektiv beskyttelse, uavhengig av opprinnelsesland.

8.5.2.3 Adgang til å bruke private hjem som del av omsorgssentertilbudet

Departementet fastholder forslaget om at Bufetat skal gis adgang til å tilby barnet å bo i et privat hjem i stedet for et omsorgssenter. Det vises til at det også tidligere har vært vurdert å øke fleksibiliteten i omsorgssentertilbudet. I 2016 ble det foreslått at Bufetat skulle kunne tilby et familiebasert botilbud som alternativ til omsorgssenter. Dette var imidlertid et forslag utenfor barnevernlovens rammeverk. Forslaget var en følge av flyktningkrisen i 2015, og ble foreslått av daværende Barne- og likestillingsdepartement i høringsnotat av 30. august 2016 om forslag til ny lov om omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere (omsorgssenterloven).

Forslaget om at Bufetat skulle kunne tilby et familiebasert botilbud ble godt mottatt i høringen. Andre deler av lovforslaget ble imidlertid kritisert i høringen, og forslaget som helhet ble ikke fulgt opp. Departementet har tatt utgangspunkt i det tidligere forslaget om familiebaserte botilbud, men med visse justeringer.

Omsorgssentertilbudet er et spesialisert tilbud som skal tilpasses til enslige mindreårige og deres utfordringer. Selv om opphold i omsorgssenter vil være et godt tilbud for de fleste enslige mindreårige, kan noen barn ha bedre utbytte av å bo hos en familie. Økt antall ankomster av enslige mindreårige små barn, kan føre til økt behov for alternative tilbud. Dette gjelder særlig yngre barn som har særskilte behov for fysisk pass, stell og tett voksenkontakt. Uten en adgang til å benytte hjem som en del av omsorgssentertilbudet vil det være nødvendig å varsle kommunal barneverntjeneste som må fatte vedtak om å plassere barnet i beredskapshjem eller fosterhjem. Omsorgen for barnet vil da måtte ivaretas av en kommune, og ikke av Bufetat. I en situasjon der det kommer et stort antall barn på samme tid, vil det være krevende for den lokale barneverntjenesten der et omsorgssenter er lokalisert, å få ansvaret for mange fosterhjem.

Departementet foreslår derfor endringer i lovens kapittel 5A om enslige mindreårige som vil utvide Bufetats tilbud til enslige mindreårige til å omfatte plassering i private hjem, som et alternativ til plass i et omsorgssenter. Dette vil gjøre Bufetats tilbud mer fleksibelt, og kan også være en fordel for barnet. I tillegg vil det kunne føre til at Bufetat vil varsle barneverntjenesten i færre tilfeller, og dermed avlaste den lokale barneverntjenesten. Tilbudet er kun ment å gjelde for barn som ellers ville fått tilbud om plass i et omsorgssenter, og gjelder kun for den tiden barnet ellers ville bodd i et omsorgssenter. Departementet foreslår at adgangen skal gjelde når det som følge av et høyt antall ankomster fra Ukraina er nødvendig av kapasitetshensyn og for å ivareta det enkelte barnets behov. Det vil være Bufetat som vurderer om situasjonen er slik at adgangen til å tilby opphold i private hjem skal benyttes. Ansvaret ivaretas i praksis på regionalt nivå i Bufetat.

Forslaget innebærer at botilbudet er et alternativ til plass i omsorgssenter, og dermed et statlig ansvar, både faglig og økonomisk. Forslaget innebærer at Bufetat, på tilsvarende måte som for omsorgssentrene, har ansvaret for barnet og botilbudet. Dette vil skille seg fra ordinære fosterhjem hvor kommunen har omsorgsansvaret for barnet og fosterhjemmet. Et familiebasert botilbud vil innebære at barn kan få tilbud om opphold i et privat hjem for å bli ivaretatt i perioden fra de kommer til landet, og før de bosettes. Familiene som påtar seg oppgaven, vil ha det samme ansvaret for å utøve omsorgen for barnet som omsorgssenteret ellers ville hatt, og skal dermed ivareta den daglige omsorgen for barnet på vegne av Bufetat. Hjemmet må gi barnet forsvarlig omsorg, herunder ivareta barnets daglige behov. Ved opphold i et familiebasert botilbud vil barnet få tettere oppfølging fra færre omsorgspersoner enn det som er tilfellet i omsorgssentre. Departementet foreslår at de som skal ivareta omsorgen for barnet, må oppfylle de samme generelle kravene som stilles til fosterforeldre. Disse kravene må ses i sammenheng med departementets forslag og vurderinger om fosterhjem nedenfor.

Departementet viser til at de fleste høringsinstansene som uttaler seg om forslaget om å kunne benytte private hjem i stedet for et omsorgssenter er positive, men har kommentarer til hvordan tilbudet skal organiseres, og stiller spørsmål ved om tilbudet er egnet til å ta imot den gruppen barn det er snakk om. Blant annet mener Barneombudet det bør fastsettes ytterligere krav til kompetanse for denne type familier, da barna som kommer til Norge, er i en svært sårbar situasjon.

Departementet viser til at fosterhjemsområdet allerede er godt regulert, og at det vil være uheldig å skille ut disse hjemmene som noe særskilt med andre krav enn ordinære fosterhjem. Bufetat har ved godkjenning av hjemmene forholdsvis vid skjønnsadgang innenfor det eksisterende regelverket til å vurdere hvordan det enkelte hjemmet passer til å være et familiebasert botilbud for et enslig mindreårig barn. Ettersom Bufetat beholder det overordnede omsorgsansvaret for barnet, vil det være nødvendig at Bufetat både har foretatt en grundig vurdering av hjemmet i forkant, og følger opp hjemmet så lenge barnet bor der.

Departementet mener det vil være uheldig å stille særlige kompetansekrav til familiebaserte botilbud utover det som allerede følger av kravene til fosterhjem. Departementet viser til at selv om enslige mindreårige er en sårbar gruppe som sådan, så er også barn i barnevernet for øvrig sårbare og kan være traumatiserte av omsorgssvikt, vold og overgrep. Både barnevernloven og fosterhjemsforskriften stiller krav om at fosterforeldrene skal være egnet til å ivareta barnets behov og ha de nødvendige forutsetninger for å ivareta det enkelte barnets særlige behov. Den nærmere vurderingen av hvilke krav som skal stilles, beror på skjønnsmessige vurderinger. Dette gjelder alle fosterhjem. Departementet vil derfor ikke foreslå særlige kompetansekrav for de familiebaserte botilbudene.

Flere høringsinstanser har omtalt behovet for opplæring av det familiebaserte botilbudet og uttrykt bekymring for forslaget i høringsnotatet om at det kan gis unntak fra kravet i fosterhjemsforskriften om at de familiebaserte botiltakene har gjennomført opplæring før barnet kommer til dem. Landsforeningen for Barnevernsbarn uttalte at dersom det skal kunne benyttes denne type tiltak, er det viktig at de får opplæring i hvordan være fosterforeldre. Norges Røde Kors understreket at opplæring gir fosterforeldre den nødvendige kunnskapen for å ivareta barn som har særlig store behov for omsorg og oppfølging, og at opplæringsperioden er en mulighet for systemet til å fange opp hvorvidt de som ønsker å være fosterforeldrene faktisk er egnet for oppgaven.

Som det fremgår i punkt 8.5.3 om krav til fosterhjem, tar departementet sikte på å opprettholde kravet til at opplæring skal være gjennomført før barnet flytter inn i hjemmet. Departementet mener at denne justeringen gjør at det familiebaserte botiltaket vil være mer forberedt på oppgaven de påtar seg, og at dette også vil styrke barnets rettssikkerhet sammenlignet med forslaget i høringsnotatet.

Departementet minner også om at barnets representant må samtykke til at barnet flytter til et familiebasert botilbud. Barnet kan heller ikke plasseres i et familiebasert tilbud dersom barnet selv motsetter seg dette. Videre kan både barnet og representanten når som helst trekke tilbake samtykket. Dette innebærer i så fall at barnet må få tilbud om opphold i et omsorgssenter.

Barneombudet ber departementet vurdere om det i større grad bør gis føringer for når det vil være aktuelt å benytte familiebaserte botiltak. Departementet presiserer at et slikt tilbud er ment som et supplement til omsorgssentrene, at det bare skal benyttes når det er nødvendig av kapasitetshensyn og for å ivareta det enkelte barnets behov. Det ordinære forsvarlighetskravet vil fortsatt gjelde for tiltaket. Videre legger departementet til grunn at det hovedsakelig vil være særlig aktuelt å benytte tiltaket til helt små barn som ikke har omsorg fra foreldre eller andre med foreldreansvar. Det presiseres at Bufetat ikke har plikt til å tilby et slikt botilbud, og at Bufetats ansvarsområde ikke blir utvidet med denne endringen. Departementet legger til grunn at Bufetat til enhver tid vil fortsette å ha det overordnede omsorgsansvaret for barnet. Dette innebærer blant annet at det skal gjøres vurderinger av behovet det enkelte barnet har for tiltaket.

Videre skal Bufetat godkjenne det enkelte hjemmet, og må i den forbindelse vurdere om nødvendige krav er oppfylt. Departementet er enig med Statsforvalteren i Rogaland som i sin høringsuttalelse påpeker at ansvaret for godkjenning ikke skal kunne delegeres til omsorgssenteret.

Bufetats oppfølgingsansvar for det familiebaserte botilbudet omfatter for det første plikten til å fatte oppfølgingsvedtak, jf. § 5A-4. På samme måte som for reguleringen av barn i omsorgssenter i barnevernloven § 5A-4, kan et tilknyttet omsorgssenter utarbeide et forslag om oppfølging, som sendes til Bufetat. For det andre omfattes annen oppfølging av barnet og hjemmet i samsvar med reglene om kommunens oppfølging av fosterhjem etter § 4-22 med forskrift. Departementet legger til grunn at Bufetat kan delegere til et omsorgssenter å gjennomføre den øvrige oppfølgingen av barnet og hjemmet. Hjemmene kan også knyttes opp til omsorgssentrene, slik at hjemmet har et naturlig kontaktpunkt i et omsorgssenter. Men Bufetat vil uansett alltid ha det overordnede ansvaret for barnet. Videre vil Bufetat også ha ansvaret for kartleggingen av barn som bor i familiebaserte botiltak. Bufetat kan delegere oppgaven til andre, for eksempel et omsorgssenter.

Bufetat vil ikke ha noen plikt til å tilby et familiebasert botilbud. Dette innebærer at det ikke skal stilles krav til at Bufetat skal ha slike botilbud tilgjengelige. Departementet mener at en adgang for Bufetat til å tilby familiebaserte botilbud vil gi etaten større fleksibilitet til å videreutvikle botilbudet til denne gruppen. Departementets forslag om et familiebasert botilbud vil imidlertid bare gjelde i virketiden for den midlertidige loven.

Hjemmene som skal tilby familiebaserte botilbud, vil på samme måte som fosterhjem, anses som oppdragstakere. Hjemmene vil inngå en privatrettslig avtale med Bufetat i forbindelse med at de tar imot et barn i fasen før de bosettes. Bufetat vil være ansvarlig for utgiftsdekning og godtgjøring for hjemmene.

Departementet viser videre til Utlendingsdirektoratets uttalelse i høringen hvor det understrekes at barn fra Ukraina vil skille seg fra andre grupper enslige mindreårige ved at de som hovedregel vil være ufrivillig separert fra sine foreldre som følge av krigen i hjemlandet. UDI trekker blant annet frem at det er særskilt viktig at det familiebaserte botilbudet legger til rette for kontakt med familie og foreldre, at de ivaretar et positivt hjemlandsfokus og gjenforeningsperspektiv. Departementet slutter seg til dette, og viser til at gjenforeningsperspektivet vil være særlig viktig i arbeidet med barna som har flyktet fra Ukraina. Departementet understreker imidlertid at et familiebasert botilbud også kan tilbys asylsøkende barn eller barn med flyktningstatus fra andre land enn Ukraina.

Når det gjelder Bufetats ansvar for oppfølgingsbesøk i det familiebaserte botilbudet, har dette forslaget nær sammenheng med forslaget som gjelder oppfølgingsbesøk i kommunale fosterhjem. Se nærmere omtale under punkt 8.5.3.

Departementet viser til at Barne-, ungdoms- og familieetaten region nord i høringen har påpekt at det er behov for en hjemmel for Bufetat til å kunne innhente politiattest for disse hjemmene, på lik linje som kommunen i dag kan for kommunale fosterhjem. Departementet er enig i at dette er et behov, og foreslår at lovforslaget justeres ved at det inntas en midlertidig hjemmel om politiattest i barnevernloven § 6-10 og ny barnevernslov § 12-11.

Barnevernloven § 5A-7 viser til tilsynsbestemmelsen for institusjon i § 5-7. Det medfører at statsforvalteren skal føre tilsyn med omsorgssentre. Departementet mener det er naturlig at statsforvalteren også fører tilsyn med de familiebaserte botilbudene, ettersom disse er et alternativ til omsorgssentrene.

Barnevernloven § 5A-7 viser også til lovens bestemmelser om krav til godkjenning, og kvalitet av institusjon, jf §§ 5-8 og 5-10. Ettersom det familiebaserte botilbudet skal godkjennes etter kravene som følger reglene om fosterhjem, kommer ikke kravene om godkjenning og kvalitet i institusjon til anvendelse.

Barnevernloven § 5-9 med forskrift regulerer rettigheter og tvang på institusjon. Disse reglene gjelder ikke i private hjem, med unntak av enkelte særskilte behandlingshjem som i dag defineres som institusjon (TFCO). Departementet mener at selv om det familiebaserte botilbudet skal være et alternativ til omsorgssenter, skal det ikke være behov for å ha noen andre regler om rettigheter og tvang enn i ordinære fosterhjem. Departementet presiserer derfor at rettighetsforskriften ikke får anvendelse. Dette følger også forutsetningsvis av at bestemmelsen henviser til de ordinære regler om fosterhjem.

Når det gjelder innspillene i høringen om direkte bosetting, mener departementet det ikke er grunnlag for å vurdere dette på det nåværende tidspunkt. Departementet viser imidlertid til at det ikke er noe i veien for at et familiebasert botilbud kan gå over til å bli fosterhjem ved bosetting. Ved bosetting av barnet er det bosettingskommunen som skal foreta en vurdering av barnets behov, og tilby egnet botiltak. Dersom vilkårene for fosterhjemsplassering i barnevernloven er oppfylt, og det familiebaserte botilbudet ønsker og kan godkjennes som et ordinært fosterhjem, er det ikke noen lovmessige hindre for at et familiebasert botilbud kan gå over til å bli et kommunalt fosterhjem ved bosetting. Dette forutsetter imidlertid at hjemmet inngår en avtale med kommunen. Kommunen overtar da det faglige og økonomiske ansvaret for fosterhjemmet og barnet. En slik avtale vil innebære at barnet unngår flytting ved bosetting, og at det er mulig å skape en mer stabil og forutsigbar omsorgssituasjon rundt det enkelte barn.

Forutsetningene og formålet med oppholdet i familien endrer seg når barnet bosettes, og kommunen og barneverntjenesten må derfor foreta en selvstendig vurdering av barnets behov, og om hjemmet kan ivareta disse. Godt samarbeid mellom Barne-, ungdoms- og familieetaten og kommunen er en viktig forutsetning for å finne gode langsiktige omsorgsløsninger for det enkelte barn.

Forslaget om å utvide Barne-, ungdoms- og familieetatens tilbud til også å omfatte private hjem reiser etter departementets vurdering ikke særlige spørsmål om forholdet til barnekonvensjonen eller andre menneskerettskonvensjoner. Tilbudet er en god måte å ivareta barnets rett til omsorg og beskyttelse på, på lik linje med tilbudet om opphold på omsorgssenter. I tillegg vil dette forslaget gjøre det mulig for Barne-, ungdoms- og familieetaten å gi de enslige mindreårige et tilbud som likner på tilbudet fra den kommunale barneverntjenesten. Dette vil være i tråd med barnekonvensjonen artikkel 3. Barneverntjenesten kan i en periode med særlig press grunnet høye ankomsttall velge mellom institusjon og fosterhjem som plasseringsalternativer. Kravene til de private hjemmene som benyttes i tilbudet, vil være de samme som stilles til fosterhjem generelt. Det vil føres statlig tilsyn med de familiebaserte botilbudene, på samme måte som med omsorgssentrene. Forslagene reiser derfor ikke spørsmål om diskriminering, jf. barnekonvensjonen artikkel 2. Forslagene ivaretar også kravene til periodisk vurdering i barnekonvensjon artikkel 25.

8.5.2.4 Vedtak om oppfølging av barnet på omsorgssenteret

Departementet viser til at syv av ti høringsinstanser som uttaler seg om forslaget er negative til å fjerne kravet om at det skal fattes et vedtak om oppfølging av barnet mens det oppholder seg i omsorgssenteret. Departementet er fortsatt av den oppfatning at kravet om at det skal fattes oppfølgingsvedtak innenfor de snevre fristene som er gitt i loven på henholdsvis tre og seks uker, vil kunne innebære at ressurser ikke benyttes på mest formålstjenlig måte, jf. barnevernloven § 5A-4 første ledd. I lys av høringsinnspillene har departementet foretatt en ny vurdering og kommet til at det fortsatt bør fattes et formelt vedtak om oppfølging av barnet. Departementet ser imidlertid at de strenge fristkravene kan bli vanskelig å overholde både for omsorgssenteret og Bufetat.

Når det gjelder fristen til å fatte oppfølgingsvedtak, vises til at Bufetat på regionalt nivå skal fatte vedtak for alle enslige mindreårige. En rask økning i ankomster innebærer at det innen kort tid vil måtte fattes et betydelig antall vedtak. Det vil kunne være vanskelig å frigjøre eller tilføre tilstrekkelig ressurser til å fatte vedtak innenfor dagens frist på seks uker. Dersom det må etableres nye omsorgssentre, vil dette kreve opplæring og tett oppfølging fra Bufetat på regionalt nivå, noe som kan være en medvirkende årsak til eventuelle forsinkelser i andre oppgaver Bufetat har, som for eksempel å fatte vedtak. Dette gjør det nødvendig med en lengre frist. Også for omsorgssentrene er det nødvendig med utsatt frist for å sende forslag til vedtak til Bufetat. Etter departementets oppfatning er det imidlertid behov for en noe kortere fristutsettelse for omsorgssentrene. Bakgrunnen for dette er at Bufetat, så langt det lar seg gjøre ved godkjenningen av sentrene, vil etterstrebe etablering av små avdelinger med et begrenset antall plasser og med bemanningstetthet tilsvarende dagens omsorgssenteravdelinger.

Etter departementets vurdering bør unntaket fremgå direkte av loven. Omsorgssentrene skal ivareta enslige mindreårige fra ankomst, og vil derfor umiddelbart påvirkes av en økning i antall ankomster. Ansvaret er i praksis langt på vei konsentrert i én av Bufetats regioner. Behovet for fristutsettelser vil derfor kunne oppstå raskt, og det vil være unødig forsinkende dersom det kun foreslås en hjemmel til å utarbeide nærmere bestemmelser om fristforlengelser i forskrift.

Departementet foreslår etter dette at det opprettholdes et krav om oppfølgingsvedtak, men at både omsorgssenteret og Bufetat bør få utvidet fristen som følger av dagens lov § 5A-4. Departementet foreslår at omsorgssentrets frist for å sende et forslag til oppfølging til Bufetat utvides fra tre til fem uker. Videre vurderes det at fristen for Bufetat til å fatte vedtak bør utvides fra seks til ti uker. Dette unntaket vil slå inn når det som følge av høye ankomsttall er nødvendig for at Bufetat og omsorgssentrene skal kunne gjennomføre og prioritere sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte. Det vil være opp til Bufetat på regionalt nivå, i samråd med omsorgssenteret, å vurdere om nødvendighetsvilkåret er oppfylt i det enkelte tilfellet. Bufetat må begrunne og dokumentere hvorfor det er nødvendig å ta unntaket i bruk, og statsforvalteren skal orienteres. Dette unntaket vil omfatte alle oppfølgingsvedtak på omsorgssenteret, uavhengig av barnets oppholdsstatus og nasjonalitet.

8.5.2.5 Fjerning av krav om samtykke ved oversendelse av kartleggingsinformasjon

Stortinget har ved behandlingen av forslag til ny barnevernslov, jf. Prop. 133 L (2020–2021), sluttet seg til forslaget om å oppheve kravet til at barnet skal samtykke til at omsorgssentrene og Bufetat skal kunne oversende informasjon om barnet til bosettingsmyndighetene. Dette innebærer at omsorgssenteret kan oversende kartleggingen og annen relevant informasjon om barnet til Bufetat og IMDi uten å innhente slikt samtykke. Bakgrunnen for endringen er blant annet at det for et barn under 15 år kan være vanskelig å overskue konsekvensene av hva det betyr å gi samtykke til oversendelse av kartleggingsinformasjon. Dersom samtykke ikke gis, kan konsekvensen være at viktig informasjon om barnets behov tilbakeholdes, og at barnet får et dårligere bosettingstilbud. Det ble derfor lagt vekt på at det er til barnets beste at det ikke stilles krav om samtykke når opplysningene oversendes til bosettingsmyndighetene. Endringen innebærer også en harmonisering av barnevernlovens regler med reglene for bosetting av flyktninger i integreringsloven. Fjerning av kravet om samtykke vil gjelde for alle barn på omsorgssentrene, uavhengig av oppholdsstatus og nasjonalitet.

Ny barnevernslov skal etter planen tre i kraft 1. januar 2023. I en situasjon hvor mange barn skal bosettes på kort tid, vil det være et forsinkende ledd å skulle innhente barnets samtykke, særlig fordi dette som regel må gjøres av barnets representant eller verge. Departementet mener at endringen kan bidra til raskere bosetting, og at aktuelle myndigheter settes i best mulig stand til å ivareta det enkelte barnet på en god og helhetlig måte. Etter departementets oppfatning er det derfor behov for at samtykkekravet bortfaller på et tidligere tidspunkt. Departementet foreslår derfor at endringen som er vedtatt i ny barnevernslov, skal tre i kraft allerede nå, som en tilsvarende endring i gjeldende barnevernlov. Kun Unio og Redd Barna er negative til forslaget.

Forslaget har ingen konsekvenser for plikten til å kartlegge barnet med tanke på bosetting som fremgår av barnevernloven § 5A-6. Kartleggingen vil være en analyse av barnets behov. Den vil være viktig og gi kunnskap som bakgrunn for at barnet skal bosettes på en god måte.

8.5.2.6 Forslagene til endringer i godkjenningsforskriften og tilsynsforskriften

Departementet tar sikte på å opprettholde forslagene om endringer i godkjenningsforskriften og tilsynsforskriften. I lys av høringsinnspillene vil det imidlertid vurderes om det er behov for enkelte justeringer i forslagene.

Når det gjelder godkjenningsforskriften, tar departementet sikte på å utvide dagens adgang til midlertidig godkjenning av omsorgssentre til tolv måneder. På bakgrunn av innspill fra høringsinstansene tar departementet sikte på at adgangen til midlertidig godkjenning ikke kan forlenges ut over dette. Departementet tar videre sikte på å videreføre forslaget om at adgangen til slik forlengelse bare skal gjelde dersom det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig for å ivareta ansvaret etter lovens § 5A-1.

Når det gjelder tilsynsforskriften, tar departementet også sikte på å videreføre forslaget om å innføre et midlertidig unntak fra kravet om minst to stedlige tilsyn per år. Departementet tar videre sikte på at unntaksadgangen skal gjelde når det som følge av et høyt antall ankomster av fordrevne fra Ukraina er nødvendig for at statsforvalteren skal kunne prioritere sine tilsynsoppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte. Målet er å legge til rette for at tilsynsressursene samlet sett disponeres til det beste for alle barn som har tiltak etter barnevernloven kapittel 5A. På bakgrunn av høringsinnspillene tar departementet sikte på å få klart frem i den midlertidige forskriften at det fortsatt er krav om periodiske stedlige tilsyn.

Departementet understreker at statsforvalterne uansett skal ivareta sitt tilsynsansvar på en forsvarlig måte, og den enkelte statsforvalteren må foreta en konkret vurdering av hvordan tilsynsansvaret skal oppfylles. For eksempel vil en unntaksadgang ikke være til hinder for at tilsynsbesøk kombineres med digitale samtaler. Departementet understreker også at det bør være stedlige tilsyn med omsorgssenter som er nyetablert. Slik Statens helsetilsyn beskriver i sin uttalelse, vil dette være viktig som grunnlag for å vurdere behovet for fremtidige tilsynsbesøk. Departementet viser for øvrig til at Statens helsetilsyn har det overordnede faglige ansvaret for statsforvalterens tilsyn. Departementet vil be Helsetilsynet om å følge med på statsforvalterens tilsynspraksis, og hvordan tilsynet som gjennomføres, ivaretar rettssikkerheten til barna som oppholder seg på henholdsvis omsorgssenter eller i et familiebasert botilbud.

Etter departementets syn er en slik unntaksregel nødvendig og forholdsmessig tatt i betraktning den tidsbegrensede og ekstraordinære situasjonen reglene skal gjelde for. Departementet mener at forslaget er i samsvar med prinsippet om barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3. Departementet mener også at forslaget oppfyller kravet til periodisk tilsyn etter barnekonvensjonen artikkel 25. Se også en samlet omtale og vurdering av forslagene i punkt 8.5.5.

8.5.3 Barnevernets ansvar ved bosetting i kommunene

8.5.3.1 Særlig om krav til fosterforeldre

Bosetting av enslige mindreårige kan foretas uten at det treffes vedtak om barneverntiltak. Hvorvidt barneverntjenesten skal treffe vedtak om barneverntiltak i slike tilfeller, beror på en konkret vurdering av om vilkårene i barnevernloven kapittel 4 er oppfylt i det enkelte tilfellet. Departementet mener det er sannsynlig at en økning i antallet enslige mindreårige under 15 år vil føre til økt behov for kommunale botiltak eller fosterhjem som barneverntiltak.

Enslige mindreårige ungdommer bosettes i praksis ofte i ulike typer bofellesskap (botiltak). Dersom det fattes vedtak om botiltak som hjelpetiltak etter barnevernloven, kommer barnevernlovens regler om krav til forsvarlighet, vandelskontroll, oppfølging mv. til anvendelse. Krav til kvalitet i botiltak utledes av barnevernlovens forsvarlighetskrav og hensynet til barnets beste. Hvilke krav som må stilles, må ses i sammenheng med hvilke behov barnet eller ungdommen har. Videre gjelder krav til vandelskontroll for ansatte samt regler for oppfølging av barn med hjelpetiltak. Etter departementets vurdering er det ikke behov for tilpasninger i barnevernloven for å håndtere en ekstraordinær økning i behovet for botiltak.

De yngste barna blir ofte flyttet i fosterhjem. Fosterforeldre skal gi utsatte barn et trygt og godt hjem. Enslige mindreårige som har midlertidig kollektiv beskyttelse i Norge, er en utsatt gruppe som er særlig sårbare for utnytting. Barna trenger trygge fosterforeldre, som blant annet kan beskytte barnet mot utnytting, og som har god kjennskap til de utfordringer som barn som kommer alene til Norge, kan ha. Barnevernloven stiller både generelle krav til fosterforeldre og krav til individuell vurdering av om fosterhjemmet er egnet til å ivareta det enkelte barnet. Dette er krav som ivaretar grunnleggende rettssikkerhetshensyn, og som må ligge fast.

Fosterhjemsforskriften stiller utfyllende krav til hva som skal til for å godkjenne fosterforeldre. En rekke av kravene er skjønnsmessige, for eksempel kravene til at fosterforeldre må ha økonomi, bolig og sosialt nettverk, som gir barn mulighet til livsutfoldelse. Dagens praksis åpner for at enkelte generelle krav, som krav til god økonomi, stor nok bolig mv., kan lempes noe dersom det utvilsomt er til barnets beste å bo i et bestemt fosterhjem som barnet har tilknytning til, for eksempel et fosterhjem i slekt eller nære nettverk. Tilsvarende hensyn kan gjelde voksne som er omfattet av ordningen med midlertidige kollektiv beskyttelse, og som vurderes som fosterforelder for medfølgende enslige små barn. Departementet legger til grunn at det uansett skal foretas en konkret og individuell vurdering av slike forhold. Etter departementets oppfatning gir dagens skjønnsmessige vilkår rom for tilstrekkelig fleksibilitet i en situasjon med en betydelig økning i behovet for fosterhjem.

I høringsnotatet foreslo departementet en midlertidig unntaksregel i fosterhjemsforskriften for å åpne for at barn kan flytte inn i fosterhjem før opplæring er gjennomført. Departementet har merket seg at en rekke høringsinstanser fremhever viktigheten av opplæring før barnet flytter inn. Dette gjelder også i forbindelse med forslaget om å gi adgang til å benytte private hjem som alternativ til omsorgssenter, jf. punkt 8.5.2.3 foran. Departementet har også lagt vekt på innspillene som understreker risikoen som kan oppstå dersom ulike unntaksregler kommer til anvendelse overfor det samme fosterhjemmet. Departementet er enig i at det særlig vil kunne være uheldig dersom et enkelt fosterhjem i en periode både har begrenset opplæring og redusert antall tilsyns- og oppfølgingsbesøk. Departementet vil derfor ikke gå videre med dette forslaget nå.

Kravet om gjennomført opplæring før barnet flytter inn kan likevel i praksis være en flaskehals i en situasjon hvor et høyt antall ankomster av personer fordrevne fra Ukraina fører til en ekstraordinær etterspørsel etter raskt tilgjengelige fosterhjem. I lys av høringsinnspillene vil departementet vurdere om det i stedet for et unntak fra kravet om gjennomført opplæring, kan foretas enkelte tilpasninger i innholdet i opplæringen. Det er Bufetat som har ansvaret for å tilby nødvendig opplæring, og som også har ansvaret for å rekruttere fosterhjem, og det er derfor Bufetat som har best virkemidler for å løse utfordringer som måtte oppstå. Ifølge forskriften skal opplæringen være i tråd med nasjonale faglige anbefalinger. Departementet vil på denne bakgrunn be Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet om å utarbeide anbefalinger om opplæring i situasjoner med ekstraordinært høy etterspørsel etter fosterhjem. Målet vil være å sørge for raskere gjennomføring av opplæringen.

8.5.3.2 Unntak fra barneverntjenestens plikter

Ekstraordinært høyt antall ankomster av personer som er fordrevet fra Ukraina kan medføre kapasitetsutfordringer for barneverntjenestene i enkelte kommuner. Dette vil særlig gjelde dersom oppholdene varer over tid. Departementet har på denne bakgrunn vurdert om det er behov for enkelte unntak fra krav i lov eller forskrift.

Etter departementets vurdering er det ikke forsvarlig å midlertidig unnta barneverntjenesten for generelle plikter etter barnevernloven i en ekstraordinær situasjon. Barneverntjenesten har et grunnleggende ansvar for å ivareta barns behov for beskyttelse, og det er avgjørende for barnas rettssikkerhet at barneverntjenestens plikter ligger fast.

Departementet foreslår imidlertid å åpne for midlertidige tilpasninger i enkelte krav til hvordan barneverntjenesten skal utføre sine oppgaver. Målet er å gi den enkelte barneverntjeneste økt handlingsrom til å vurdere forsvarlige og formålstjenlige tilpasninger slik at beskyttelsen av barna best kan ivaretas i en situasjon med ekstraordinært press på tjenestens samlede ressurser. Departementet mener at en slik tilnærming vil være til barnets beste når ressurssituasjonen er presset. Etter departementets oppfatning må en slik unntaksadgang være konkret formulert og begrense seg til å gjelde enkelte frister og konkrete kvantifiserbare krav.

Barneverntjenestene har slike krav på noen utvalgte områder, som fristkrav i loven for oppfølging av meldinger og undersøkelser, og krav i fosterhjemsforskriften om antall oppfølgings- og tilsynsbesøk i fosterhjem. Departementet bemerker at disse kravene gjelder på områder som er sentrale for at barneverntjenesten skal kunne gi barn nødvendig hjelp, beskyttelse og omsorg til rett tid. Slik flere høringsinstanser påpeker, er blant annet oppfølging av fosterhjem også et sviktområde i flere kommuner. Departementet mener derfor, som i høringen, at det fortsatt skal settes frister og minstekrav til antall besøk. Etter departementets vurdering er det likevel nødvendig å åpne for en midlertidig adgang til forlengede frister eller reduserte minstekrav. Departementet har merket seg at KS støtter vurderingen av at de foreslåtte midlertidige unntakene vil gi den enkelte kommune økt handlingsrom til å vurdere forsvarlige og formålstjenlige tilpasninger.

Departementet fastholder videre at en unntaksadgang ikke kan gjelde generelt, men vurderes konkret i den enkelte kommunen. Et høyt antall ankomster av personer fordrevet fra Ukraina vil påvirke kommuner i ulik grad, alt etter som hvor mange som bosettes i den enkelte kommune, kommunens ressurser og barneverntjenestens bemanning for øvrig. Det er derfor den enkelte kommune som må ha ansvaret for å vurdere om unntakshjemlene kommer til anvendelse ut fra forholdene i den enkelte kommunen.

Unntaksadgangen vil bare gjelde kommuner som har utfordringer som følge av et høyt antall ankomster fra Ukraina. I tillegg må det høye antallet ankomster gjøre det nødvendig med ekstraordinære prioriteringer for at barneverntjenestene skal kunne utføre sine oppgaver. Dersom unntaksregelen kommer til anvendelse, må barneverntjenesten foreta en konkret vurdering av hvordan unntaksadgangen skal anvendes i den enkelte saken. Vurderingene skal begrunnes og dokumenteres.

Departementet fastholder, med støtte fra høringen, at den enkelte kommunen skal orientere statsforvalteren når unntakshjemlene anvendes. Dette vil gi statsforvalteren et grunnlag for å vurdere om det er behov for å føre tilsyn med den enkelte kommune.

Departementet foreslår på denne bakgrunn en hjemmel i barnevernloven for departementet til å fastsette midlertidig forskrift med unntak fra enkelte lovfestede fristkrav. Målet er å gi økt fleksibilitet for kommunens planlegging av ressurser slik at kommunens ansvar skal kunne ivaretas på en forsvarlig måte. Departementet foreslår å gi hjemmel til å gi unntak i forskrift fra kravene til frister for oppfølging av meldinger og undersøkelser som fremgår av barnevernloven §§ 4-2 og 6-9. Forslaget innebærer at loven gir hjemmel for departementet til å utarbeide en forskrift med nærmere bestemmelser om vilkår og alternative fristkrav. Særlig viktig i praksis kan være å åpne for at fristen for å gjennomgå meldinger kan forlenges fra en til to uker. Departementet legger til grunn at en slik forskrift også bør inneholde krav om at kommuner som benytter seg av unntaksadgangen, skal orientere statsforvalteren om dette. En forskrift må sendes på høring før den kan vedtas, og departementet vil vurdere bruken av hjemmelen nærmere.

Departementet foreslår at hjemmelen tas inn i barnevernloven § 6-9 fjerde ledd. I ny barnevernslov vil unntaket gjelde fristkrav i §§ 2-1 og 2-2. Departementet foreslår at hjemmelen tas inn i ny barnevernslov som ny § 2-7.

Departementet tar videre sikte på å følge opp forslagene fra høringsnotatet om midlertidige unntak i fosterhjemsforskriften som gir kommunene økt rom for å vurdere antall årlige oppfølgings- og tilsynsbesøk i det enkelte fosterhjemmet, dersom dette er nødvendig for å prioritere oppgavene overfor barna på en formålstjenlig og forsvarlig måte. Unntakene innebærer ikke at barneverntjenestens plikt til å gjennomføre oppfølgingsbesøk eller tilsynsbesøk faller bort. Kravet om minst to besøk hvert år vil ligge fast. En unntaksadgang vil ut over dette gi barneverntjenesten økt mulighet til å prioritere antall besøk ut fra hvilke fosterhjem som anses å ha det største behovet for oppfølging og tilsyn. Også her skal kommunen orientere statsforvalteren når unntaksadgangen benyttes.

Departementet har vurdert forslagene opp mot menneskerettslige forpliktelser. Forslagene innebærer et utvidet skjønn i barneverntjenesten om hvor ressursene skal settes inn. Ressurssituasjonen kan se ulik ut fra kommune til kommune, avhengig av hvor mange som skal bosettes. Det er derfor naturlig at vurderingene om behovet for tilpasninger gjøres lokalt. Når det gjelder fosterhjemsforskriften, må den enkelte kommune uansett foreta en konkret vurdering av hvor ofte slike oppfølgings- og tilsynsbesøk skal foretas i det enkelte hjemmet, ut fra hensynet til barnets behov. Unntaket kan derfor bare anvendes overfor fosterhjem der forholdene for barnet vurderes som gode. I praksis vil derfor konsekvensene for de ulike fosterhjemmene kunne være forskjellig. At departementet vil gå bort fra et unntak om at barnet kan flytte inn før opplæringen av fosterforeldrene er gjennomført, reduserer også risikoen for at barnet ikke får god nok oppfølging i fosterhjemmet. Departementet mener at forslagene vil være nødvendige for at barneverntjenesten skal kunne ivareta sin funksjon og lovpålagte oppgaver til alle barn. Videre er en slik tilnærming derfor også til barnets beste når ressurssituasjonen er presset, i samsvar med barnekonvensjonen artikkel 3. Det følger av barnekonvensjonen artikkel 25 et krav om «periodisk vurdering». Det er ikke et konvensjonsfestet krav til antall oppfølgings- eller tilsynsbesøk. Ettersom en regelendring vil gjelde likt for alle barn i fosterhjem, mener departementet at en endring i disse reglene heller ikke vil utgjøre noen diskriminering i strid med barnekonvensjonen artikkel 2.

8.5.4 Unntak fra enkelte krav ved barnevern over landegrensene

Når det gjelder jurisdiksjon, vises det til den generelle omtalen av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 5, 6, 8 og 9 under punktet om gjeldende rett. Hovedregelen er at det er konvensjonsstaten der barnet har «vanlig bosted», som har jurisdiksjon til å treffe tiltak for å beskytte barnets person eller formue, jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 5. For flyktningbarn og barn som er internasjonalt fordrevet på grunn av uroligheter i eget land, har myndigheten i konvensjonsstaten på det territoriet disse barna «oppholder seg» som følge av at de er fordrevet, jurisdiksjon som fastsatt i artikkel 5 nr. 1, jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 6 nr. 1.

Det kan stilles spørsmål ved om barn som plasseres her som et beskyttelsestiltak etter artikkel 33, fattet av bostedslandet i forkant av en plassering i Norge, i det hele tatt vil falle inn under definisjonen i artikkel 6, selv om barna på et senere tidspunkt skulle få kollektiv beskyttelse. Dette vil ikke være barn som har flyktet til Norge, tvert imot vil det være barn som utenlandske myndigheter har fattet beskyttelsestiltak for, forut for ankomst, på ordinær måte i tråd med konvensjonens regler om plassering på tvers av landegrenser.

I punkt 44 i Explanatory report til konvensjonen, av Lagarde, fremgår følgende om artikkel 6:

«This paragraph concerns ‘refugee children and children who, due to disturbances occurring in their country, are internationally displaced’. (…) The category of children here contemplated is limited to those who have left their countries because of conditions which were arising there, and who often are not accompanied and, in any case, are temporarily or definitively deprived of their parents. It does not concern the other children who have been internationally displaced, such as runaway or abandoned children, for whom other provisions of the Convention should permit a solution to be found.» (uthevet her)

I tilfeller der barn plasseres i Norge i henhold til reglene i Haagkonvensjonen artikkel 33, etter forutgående avtale mellom Norge og vedkommende stat, vil bostedsstaten etter departementets vurdering beholde jurisdiksjon som beskrevet over, inntil barnets vanlige bosted etter en konkret vurdering er i Norge. Det må også gjelde selv om barna som plasseres her, senere vil få kollektiv beskyttelse etter ankomst.

Slik barnevernloven § 4-4 a er utformet i dag, med strenge vilkår for når barneverntjenesten kan samtykke til en plassering i Norge, vil ikke et slikt samarbeid kunne skje på normal måte med en stat hvor myndighetene er lammet av krig. Hovedutfordringen vil i slike tilfeller være vilkåret om at barneverntjenesten kun kan samtykke dersom det foreligger en frivillig plassering som de(n) med foreldreansvar, og barn over 12 år, har samtykket til. Dette kan være umulig å oppfylle, eksempelvis fordi foreldrene har dødd i krigen. Ulike kilder, blant annet UNICEF, har opplyst om at det er rundt 100 000 ukrainske barn på barnevernsinstitusjoner i Ukraina. Disse barna vil trenge beskyttelse og ha behov for å søke tilflukt i andre stater.

På bakgrunn av den ekstraordinære situasjonen med et stort antall personer som er fordrevet fra Ukraina, fremmer departementet forslag til hvordan barnevernloven § 4-4 a kan tilpasses hvis det blir behov for å ta imot et stort antall barn som er under offentlig omsorg i en annen stat.

8.5.4.1 Samarbeid med land i krig

Departementet foreslår at barneverntjenesten i ekstraordinære situasjoner kan samtykke til plassering av barn i fosterhjem eller institusjon i Norge etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 i flere tilfeller enn det som følger av dagens barnevernlov § 4-4 a andre ledd. Det foreslås derfor å legge til et nytt ledd i bestemmelsen, som vil gjelde i den tidsbegrensede perioden for denne loven.

Formålet er å legge til rette for at Norge, i den ekstraordinære situasjonen som foreligger, kan ta imot, plassere og ivareta et større antall barn som er under offentlig omsorg i Ukraina, eller som der står uten personer med foreldreansvar. Dette vil være i tråd med formålene bak Haagkonvensjonen 1996 om å beskytte barn på tvers av landegrenser.

En fordel med å legge til rette for at et større antall barn som er under offentlig omsorg i Ukraina, kan plasseres i Norge etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 og barnevernloven § 4-4 a, er at barna vil kunne plasseres direkte i en kommune ved ankomst til Norge, i et konkret fosterhjem eller institusjon etter forutgående dialog og avtale mellom kompetente myndigheter i Norge og i utlandet. Det vil da medføre færre flyttinger enn for barn som ankommer som enslige mindreårige, som først oppholder seg på et omsorgssenter eller et familiebasert botilbud, for senere å bli bosatt i en kommune.

Sammenlignet med systemet for enslige mindreårige asylsøkere, som tilbys opphold i omsorgssenter etter barnevernloven kapittel 5A, som det er redegjort for over, innebærer systemet etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 at barnet er kartlagt på forhånd. Barnet kan dermed flytte direkte inn i et fosterhjem eller en institusjon som er avklart før ankomst.

En annen fordel er at barna ved bruk av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 vil være kartlagt før de kommer til Norge, ettersom en kompetent myndighet i Ukraina i slike tilfeller må sende en rapport om hvert enkelt barn, sammen med begrunnelsen for plasseringen eller omsorgstiltaket som foreslås.

Ved å ta i bruk muligheten til å plassere barn som er under offentlig omsorg i Ukraina etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33, vil man redusere behovet for at norske myndigheter må treffe nødvendige beskyttelsestiltak når barnet oppholder seg her. Dette fordi bostedsstaten da allerede har fattet de nødvendige beskyttelsestiltakene før barnet ankommer Norge.

8.5.4.2 Forslag til endringer – vilkår for plassering

Departementet foreslår at barneverntjenesten i den ekstraordinære situasjonen som denne loven gjelder, kan samtykke til plassering av barn i fosterhjem eller institusjon i Norge etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 dersom visse kumulative vilkår er oppfylt. Det foreslås at vilkårene skal fremgå av barnevernloven § 4-4 a nytt tredje ledd.

Departementet foreslår å beholde kravet i dagens barnevernlov § 4-4 a om at barneverntjenesten kun kan samtykke til plasseringer dersom plasseringen er forsvarlig og til barnets beste. I denne vurderingen må det særlig tas hensyn til den ekstraordinære situasjonen barnet lever under i Ukraina, og behovet for beskyttelse.

Ifølge barnevernloven § 4-4 a skal det i vurderingen av om plasseringen er forsvarlig og til barnets beste, særlig legges vekt på barnets tilknytning til Norge. Ifølge forarbeidene er relevante momenter om barnet har slekt og nært nettverk i Norge, om barnet kjenner norsk språk og kultur, og om barnet har norsk statsborgerskap. Departementet vil påpeke at barnets tilknytning til Norge vil være et av flere relevante momenter, men det kan ikke være et avgjørende moment. Det som bør være av avgjørende betydning for vurderingen av om en plassering av barnet i Norge vil være forsvarlig og til barnets beste i en ekstraordinær situasjon, vil være om den norske barneverntjenesten har anledning til å gi barnet nødvendig beskyttelse og omsorg i situasjonen de er i.

Departementet foreslår at barneverntjenesten kun skal kunne samtykke dersom det er inngått en avtale med ukrainske myndigheter om at barnet skal plasseres i Norge. Avtalen bør inneholde opplysninger om hvor barnet skal bo, varigheten av plasseringen, at plasseringen er ment å være midlertidig, og eventuelt henvisning til regelverk hva gjelder hvem som har jurisdiksjon i saken, og hva som skjer dersom jurisdiksjonen endres. Når det gjelder hvor barnet skal få tilbud om plass, vil det være opp til barneverntjenesten å kartlegge om det finnes aktuelle fosterhjem eller institusjoner, før avtale kan inngås og samtykke kan gis. Departementet understreker at de ordinære reglene om at anmodning fra annen konvensjonsstat skal rettes til den norske sentralmyndigheten, også gjelder i ekstraordinære situasjoner. Det innebærer at en barneverntjeneste ikke kan inngå en direkte avtale med ukrainske myndigheter. Samtlige anmodninger fra ukrainske myndigheter må sendes sentralmyndigheten i Norge, som deretter er bindeleddet mellom utenlandske myndigheter og barneverntjenesten.

SOS-barnebyer og Narvik kommune har stilt spørsmål ved barneverntjenestens ansvar for gjennomføring av samvær med barnets foresatte eller foreldre. Som et grunnleggende utgangspunkt vil barn og foreldre ha rett til familieliv og samvær med hverandre, jf. EMK artikkel 8. Dersom ukrainske myndigheter har fattet en avgjørelse om barnets rett til samvær med foreldre, vil denne i utgangspunktet også gjelde i Norge. Den skal som den klare hovedregel anerkjennes her, jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 23, det vil si at barneverntjenesten skal legge den til grunn og legge til rette for slikt samvær. Foreligger det en avgjørelse fra Ukraina om samvær som ikke etterkommes i Norge, kan den kreves fullbyrdet her, jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 26 og lov om Haagkonvensjonen 1996 § 9. Departementet understreker imidlertid at situasjonen med krig i Ukraina kan gjøre det svært vanskelig å praktisk gjennomføre samvær som eventuelt er fastsatt av ukrainske myndigheter. Departementet vil derfor understreke at det i avtalen som skal inngås med ukrainske myndigheter, er viktig å omtale hvordan samvær eventuelt skal gjennomføres dersom barnet plasseres i Norge. Den norske sentralmyndigheten vil ha en viktig rolle med å veilede barneverntjenesten både om utformingen av en avtale, og hvordan samvær eventuelt kan gjennomføres.

Departementet foreslår å midlertidig fjerne lovkravet i barnevernloven § 4-4 a om at avtalen skal inneholde opplysninger om tilsyn og utgiftsfordeling. Bakgrunnen er at ettersom konvensjonsstaten Ukraina står i en krig, vil det være mer naturlig at norske myndigheter påtar seg å dekke utgiftene til plasseringen. De økonomiske konsekvensene av forslagene omtales nærmere under.

Det følger av forarbeidene til dagens § 4-4 a at utenlandske myndigheter i anmodningen må foreslå hvilket fosterhjem eller institusjon barnet skal plasseres i. Departementet mener at dette bør norske myndigheter være behjelpelig med å klarlegge i situasjonen som denne loven regulerer.

Departementet foreslår å opprettholde kravet i barnevernloven § 4-4 a om at Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 skal være er oppfylt. Det vil si at den obligatoriske konsultasjonsprosessen skal følges, og at kompetente myndigheter i den anmodende konvensjonsstaten må starte prosessen med å sende en anmodning og en rapport til den norske sentralmyndigheten. Anmodninger fra kompetente myndigheter i konvensjonsstaten vil i normaltilfeller fremmes av konvensjonsstatens sentralmyndighet. Men i en situasjon som den foreliggende, dersom sentralmyndigheten i den anmodende staten ikke er operativ, vil man kunne tenke seg et samarbeid også med konvensjonsstatens ambassade i Norge. Anmodende stats ambassade vil i så tilfelle kunne sende anmodningen, og innhente de nødvendige rapportene på barna fra konvensjonsstatens myndigheter.

Med tanke på at departementets forslag er ment å legge til rette for at et større antall barn i ekstraordinære situasjoner kan plasseres i Norge etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 og barnevernloven § 4-4 a, bør det være tilstrekkelig at kompetente myndigheter sender én felles anmodning for et større antall barn. Det må likevel kreves én rapport per barn. En slik forpliktelse følger direkte av konvensjonen artikkel 33.

Når det gjelder krav til hva en rapport etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 nr. 1 skal inneholde, vil departementet påpeke at Haagkonvensjonen 1996 ikke stiller noen særskilte krav utover at rapporten skal inneholde en begrunnelse for den foreslåtte plasseringen.

Ettersom departementets forslag retter seg mot barn som allerede er under offentlig omsorg eller som står uten personer med foreldreansvar i en annen konvensjonsstat, vil kompetente myndigheter i konvensjonsstaten som foreslår å flytte barnet til Norge, ofte allerede være i besittelse av opplysninger om barnet. Det er likevel sannsynlig at det vil være utfordrende for ukrainske myndigheter å sende saksmapper eller grundige rapporter om barnet på grunn av den ekstraordinære situasjonen staten står i, noe som både SOS-barnebyer og KS spiller inn i sine høringsuttalelser. Departementet vil derfor anta at det kan variere hva slags informasjon norske myndigheter vil motta i forkant om det enkelte barn, men grunnleggende dokumentasjon må i alle tilfeller kreves. Departementet understreker at dette er nødvendig for at barneverntjenesten skal kunne vurdere aktuelle plasseringsalternativer i Norge.

Departementet legger til grunn at kompetente myndigheter i den andre konvensjonsstaten i rapporten må begrunne at barnet bør plasseres i Norge som følge av en ekstraordinær situasjon i landet, og forklare kort hva den ekstraordinære situasjonen går ut på. Videre er det avgjørende for om Norge kan etterkomme anmodningen at hvert enkelt barn er identifiserbart, og at det kommer frem hva slags omsorgsvedtak som tidligere er fattet, hvem som er foreldre, eller hvorfor barna står uten personer med foreldreansvar. Det enkelte barns behov bør så langt som mulig fremgå av rapporten.

KS trekker frem at det på grunn av krigssituasjonen i Ukraina ikke er usannsynlig at denne informasjonen vil kunne mangle for enkelte barn. Til dette vil departementet påpeke at dersom norske myndigheter ikke mottar én rapport per barn, eller informasjonen i den enkelte rapporten er så mangelfull at barneverntjenesten ikke kan vurdere om en plassering i Norge er forsvarlig og til barnets beste, må barneverntjenesten vurdere å ikke samtykke til plasseringen, slik Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet også påpeker.

Når det gjelder oversetting av rapporter etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33, er det normalt den anmodende stat, i dette tilfellet Ukraina, som er ansvarlig for å oversette rapportene og dekke kostnadene forbundet med dette. Dersom norske myndigheter mottar rapporter som ikke er oversatt til norsk fra ukrainske myndigheter, bør den norske sentralmyndigheten sørge for å få rapportene oversatt til norsk, og kostnadene bør dekkes av norske myndigheter. Dette vil være et grep som vil forenkle prosessen med plasseringer etter artikkel 33 i denne ekstraordinære situasjonen, noe som også Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet trekker frem i sitt høringssvar.

En plassering i Norge etter reglene i Haagkonvensjonen 1996 gir i seg selv ikke rett til opphold i Norge, det må vurderes etter utlendingsregelverket der det er nødvendig. Etter dagens barnevernlov § 4-4 a andre ledd skal barneverntjenesten derfor søke om oppholdstillatelse for barnet når dette er nødvendig, og barneverntjenesten kan ikke samtykke i plasseringen før barnet har fått oppholdstillatelse. Departementet foreslår imidlertid å gjøre unntak fra kravet om at oppholdstillatelse må foreligge forut for barneverntjenestens samtykke og ankomst til Norge, i denne spesielle situasjonen. Bakgrunnen er utelukkende at det i ekstraordinære situasjoner kan være behov for å sikre en rask evakuering av barna, og at et krav om at oppholdstillatelse må foreligge før samtykke kan gis, kan forsinke prosessen.

Ukrainske barn som er fordrevet fra Ukraina, vil ved søknad om beskyttelse bli registrert når de ankommer Norge. Dersom de fyller vilkårene for midlertidig kollektiv beskyttelse etter utlendingsforskriften § 7-5 a, vil de innvilges midlertidig kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34. Det legges opp til at denne oppholdstillatelsen vil være raskt på plass etter ankomst til Norge. Departementet mener at å fjerne kravet om oppholdstillatelse dermed ikke vil være særlig problematisk. Barneverntjenesten skal imidlertid sørge for at barnet registreres hos utlendingsmyndighetene med en søknad om beskyttelse etter utlendingsloven.

På bakgrunn av Utlendingsdirektoratets innspill til samvirke mellom barnevernloven og utlendingsloven mener departementet at barneverntjenesten i vurderingen av om plasseringen vil være forsvarlig og til barnets beste, bør kontakte UDI for å få klarlagt hvorvidt barnet omfattes av midlertidig kollektiv beskyttelse, eller kan få opphold på annet grunnlag. Dersom barnet trolig ikke kan få oppholdstillatelse i Norge, vil dette etter departements vurdering trekke i retning av at en plassering i Norge ikke vil være forsvarlig, og at barneverntjenesten dermed ikke bør samtykke.

Et sentralt vilkår for at barneverntjenesten kan samtykke til plasseringen etter dagens barnevernlov § 4-4 a, er at flyttingen er basert på frivillighet etter barnevernloven § 4-4 a, og at foreldre med foreldreansvar og barn over 12 år samtykker. Samtykke skal gjelde både selve plasseringen og at plasseringen finner sted i Norge. Departementet mener dette vilkåret ikke bør gjelde i den ekstraordinære situasjonen loven regulerer. Det bør også være mulig med en slik plassering i saker hvor det foreligger en avgjørelse om at ukrainske myndigheter har overtatt omsorgen for barnet ved tvang. Bakgrunnen er at barnas behov for beskyttelse i en ekstraordinær situasjon som krig eller lignende bør veie tyngre enn hensynet til at personer med foreldreansvar bør samtykke, forutsatt at det er myndighetene i barnets bostedsland som anmoder om bistand til slik beskyttelse. For øvrig kan det i ekstraordinære situasjoner være vanskelig å innhente samtykke fra personer med foreldreansvar dersom de på grunn av situasjonen ikke lar seg oppspore. Kravet om samtykke i dagens barnevernlov § 4-4 a vil dermed kunne stå i veien for at barn kan plasseres i Norge etter Haagkonvensjonen 1996 i ekstraordinære situasjoner.

8.5.4.3 Opphør av den ekstra ordinære situasjonen og vurdering av tilbakeføring

Departementets forslag går ut på å legge til rette for at Norge i den ekstraordinære situasjonen som foreligger med krig i Ukraina, skal kunne ta imot, plassere og ivareta et større antall barn som er under offentlig omsorg, eller står uten personer med foreldreansvar, i Ukraina.

Dersom den ekstraordinære situasjonen opphører på et tidspunkt der barnet fremdeles har vanlig bosted i Ukraina, er det kompetente myndigheter der som har jurisdiksjon til å endre, oppheve eller treffe nye beskyttelsestiltak for barnet, jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 5. Dersom kompetente myndigheter i Ukraina treffer en ny avgjørelse om at barnet skal plasseres der, skal avgjørelsen i utgangspunktet anerkjennes i Norge etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 23, og kan kreves fullbyrdet i Norge etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 26. Dette innebærer at barnet i slike tilfeller skal returneres til Ukraina dersom avgjørelsen anerkjennes eller fullbyrdes i Norge.

Hvis plasseringen blir langvarig, blir det et spørsmål om barnets vanlige bosted er endret til Norge, og at det dermed vil være norske myndigheter som har jurisdiksjon til å endre, oppheve eller treffe nye beskyttelsestiltak for barnet. Det stilles i utgangspunktet et visst krav til lengden på oppholdet for at vanlig bosted endres, og ved opphold som er ment å være midlertidige, skal det i utgangspunktet mer til for at vanlig bosted endres. Vi viser til uttalelser i Prop. 102 LS (2014–2015) punkt 3.3.1.

Departementet legger til grunn at plasseringer etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 og barnevernloven § 4-4 a i ekstraordinære situasjoner som hovedregel skal gi barn midlertidig beskyttelse inntil situasjonen har opphørt. Vanlig bosted må vurderes konkret i den enkelte sak, men departementet antar at barnet kan beholde sitt vanlige bosted i Ukraina i en viss tid etter ankomst til Norge. Departementet understreker imidlertid at dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle ut ifra hvor barnet har sentrum for sine livsinteresser. Ved tvilstilfeller kan intensjonen med oppholdet tillegges vekt.

Dersom barnet har fått vanlig bosted i Norge når den ekstraordinære situasjonen har opphørt i Ukraina, foreslår departementet en plikt for barneverntjenesten til å vurdere om jurisdiksjonen i saken bør overføres tilbake til Ukraina etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8. Barneverntjenesten skal dokumentere at en slik vurdering er gjort i saken. En slik plikt følger ikke av dagens § 4-4 a og vil dermed også være en endring fra dagens regelverk.

Dersom barneverntjenesten vurderer at ukrainske myndigheter er bedre egnet til å vurdere barnets beste, bør barneverntjenesten, via den norske sentralmyndigheten, anmode Ukraina om å påta seg jurisdiksjonen til å treffe de beskyttelsestiltak den anser som nødvendige. Dette vil muliggjøre en retur av barnet til Ukraina.

Departementet vurderer at endringene som foreslås, ikke er i strid med Haagkonvensjonens rammeverk og forpliktelser. Norsk rett går på enkelte punkter lenger enn konvensjonsforpliktelsene, og endringene som foreslås ligger innenfor handlingsrommet til nasjonalstaten. Endringene vil i hovedsak gjøre det enklere for barn å komme direkte i barnevernstiltak, og de vil dermed i motsetning til flyktningbarn (eller enslige mindreårige flyktninger) slippe fasen før bosetting. Enklere prosedyrer vil også gjøre at barn raskere kan flyttes fra krigsherjede områder til Norge. Departementet mener at endringene dermed er nødvendige og også til barnets beste, og oppfyller barnekonvensjonen artikkel 3.

8.5.5 Samlet vurdering av menneskerettslige forpliktelser

Departementet har foretatt en samlet vurdering av forslagene sett opp mot menneskerettslige forpliktelser. Tilbudet til barnet utvides til å omfatte et familiebasert botiltak i fasen før bosetting. Departementet mener at en utvidelse av Bufetats tilbud til også å omfatte private hjem kan være en fordel for barnet. Bufetat vil dermed også ha flere alternativer å tilby det enkelte barnet. I tillegg forenkles prosedyrene for å iverksette barnevernstiltak over landegrensene. Begge disse forholdene vil antas å være til barnas beste og i tråd med barnekonvensjonen artikkel 3.

Det skal fortsatt fattes vedtak om oppfølging av barn i omsorgssenter eller familiebasert botilbud, men fristene forlenges med noen uker. Kartlegging av barnet kan oversendes til bosettingsmyndighetene uten barnets samtykke. Det foreslås ingen endringer i barneverntjenestens generelle plikter, men det foreslås hjemmel for departementet til å gi midlertidig forskrift om forlengelse av enkelte saksbehandlingsfrister. Departementet tar for øvrig sikte på å gi midlertidig unntak fra forskriftsfestede krav til antall stedlige tilsyn, men det vil fortsatt være krav om periodiske tilsyn, og Helsetilsynet har et overordnet faglig ansvar. Når det gjelder barn i fosterhjem, tar departementet også sikte på å utvide barneverntjenestenes forskriftsfestede adgang til å redusere antall oppfølgingsbesøk og tilsynsbesøk, men kompenserende tiltak vil være at barneverntjenesten gir statsforvalteren beskjed om bruken av unntak.

Samlet sett ser departementet at enkelte av forslagene kan utgjøre en viss svekkelse av rammeverket rundt barnet. Departementet mener likevel at barnets rettsikkerhet fortsatt vil bli ivaretatt, og at de endringene som gjøres, til en viss grad vil kompenseres av andre tiltak. Forslagene er etter departementets syn nødvendige for å ivareta et stort antall barn, og for å sikre at alle barn under barnevernets omsorg fortsatt får ivaretatt sine rettigheter og behovet for omsorg. Etter departements syn vil dette være nødvendige og forholdsmessige inngrep sett opp mot den ekstraordinære situasjonen som kan oppstå. Forslagene er etter departements vurderinger derfor i samsvar med prinsippet om barnets beste i Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3.

Departementet viser også til at de grunnleggende kravene, blant annet til forsvarlighet og prinsippet om barnets beste, uansett vil gjelde ved bruk av unntaksbestemmelsene. Når loven opphører å gjelde, vil de ekstraordinære reguleringene bortfalle, og normalkravene gjenopprettes. Det understrekes også at barnets rett til medvirkning etter Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12 vil gjelde fullt ut. Dette betyr at barnet skal få tilpasset informasjon, og få anledning til å uttale seg fritt gjennom hele forløpet i barnevernssaken sin. Dette er en viktig del av barnets rettssikkerhet.

Departementet har videre vurdert om barnekonvensjonens artikkel 2 er til hinder for forslagene. Denne bestemmelsen gir barn rett til å få oppfylt rettighetene i barnekonvensjonen uten urimelig eller usaklig forskjellsbehandling.

Bestemmelsen i artikkel 2 rammer ikke forskjellsbehandling som har et saklig formål, som er nødvendig for å oppnå formålet, og som ikke er uforholdsmessig. Som et utgangspunkt er barn som flykter alene, i en spesiell situasjon. I tillegg skaper krigen i Ukraina en særskilt situasjon med fordrevne personer. Disse forholdene tilsier at staten må kunne ha et større handlingsrom enn normalt for å tilpasse sitt regelverk, for å kunne ivareta alle barn som kommer, og alle andre barn som har behov for tjenester fra barnevernet. Dette vil også gjelde selv om det midlertidige tilbudet ikke er like omfattende som det ville vært i en normalsituasjon. Slike tilpasninger må likevel være proporsjonale sett opp mot den situasjonen vi står i. Det avgjørende er om det enkelte barn får forsvarlig omsorg, beskyttelse og oppfølging som dekker barnets behov.

Departementet har innrettet forslagene slik at endringene ikke er diskriminerende. Endringer som gjelder Bufetats tilbud til enslige mindreårige og statsforvalterens tilsynsansvar, skal gjelde likt for asylsøkere, flyktninger og barn med kollektiv beskyttelse. Når det gjelder endringer i barneverntjenestens generelle tilbud, vil endringene kunne påvirke tilbudet til alle barn under barnevernets omsorg. Departementet mener derfor at endringene verken hver for seg eller samlet utgjør noen usaklig forskjellsbehandling.

Etter barnekonvensjonen artikkel 8 er myndighetene forpliktet til å respektere barnets rett til å bevare sin identitet. Konvensjonens artikkel 20 slår fast at barn som er uten familiemiljø, har særlig rett på beskyttelse og omsorg. Dette er forpliktelser som omsorgssentrene, familiebasert botilbud og Haagkonvensjonens regler om barnevernstiltak over landegrensene vil støtte opp om.

Konvensjonens artikkel 25 om periodisk tilsyn anses oppfylt, både for omsorgssentre, familiebaserte botilbud hvor statsforvalteren skal føre tilsyn, og kommunale fosterhjem hvor kommunen skal føre tilsyn.

Departementet viser videre til at statsforvalteren skal følge med på kommunenes bruk av unntaksbestemmelsene, og at Statens helsetilsyn skal følge med på statsforvalternes tilsynspraksis overfor omsorgssentrene.

Alt i alt legger departementet til grunn at forslaget er i tråd med våre folkerettslige forpliktelser, og ikke går lenger enn hva som er nødvendig og forholdsmessig i den ekstraordinære situasjonen som foreligger. Barn som kommer alene til Norge, skal bli godt ivaretatt, i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser. Forslagene legger til rette for dette samtidig som de sikrer at alle barn som har behov for tjenester fra barnevernet, fortsatt får et forsvarlig tilbud som ivaretar deres grunnleggende rettigheter og behov for omsorg og beskyttelse i en periode med ekstraordinært press på barneverntjenesten.