10 Skadelidte som ikke har varig opphold i Norge – «besøkende skadelidte»

Det standardiserte erstatningsnivået etter gjeldende § 3-2 a i skadeserstatningsloven er fastlagt ut fra norske forhold når det gjelder inntektsnivå og ytelser fra det offentlige. Samtidig vil reglene kunne være aktuelle også for skadelidte som ikke har varig opphold i Norge, såkalte «besøkende skadelidte». Som eksempel nevnes statsborgere fra andre land som blir skadet under ferieopphold eller annen reisevirksomhet i Norge. Regler om internasjonal privatrett vil ofte lede til at erstatningen i slike tilfeller utmåles etter norsk rett, jf. prinsippet om «lex loci delicti».

Dette vil være tilfellet også for de foreslåtte nye reglene om barneerstatning. I utredningen peker utvalget på enkelte særlige problemstillinger knyttet til skadelidte som ikke har varig opphold i Norge, jf. utredningen punkt 4.10.1:

«Personer som skades under et korttidsopphold i Norge, vil ikke på ordinær måte være tilknyttet det norske trygdesystemet, jf. tilknytningsvilkårene i folketrygdlovens kapittel 2 og særlig kravet om å være «bosatt i Norge» jf. ftrl. § 2-1. Siden denne gruppen av skadelidte ikke mottar norske trygdeytelser på vanlig måte, kommer den i en særstilling i relasjon til utmålingsspørsmålene i denne utredningen. Særlig hvor utmålingen er standardisert med et innbakt fradrag for trygd, blir det av ulike grunner nødvendig å tilpasse reglene til den aktuelle gruppen. For å kunne referere til denne gruppen av skadelidte, skal personer innenfor gruppen i det følgende benevnes som «besøkende skadelidte».

For besøkende skadelidte vil, som for alminnelige norske skadelidte, utmålingens overordnede siktemål være å sikre full erstatning. Full kompensasjon for personskade for personer uten varig opphold i Norge vil kunne være en annen sum enn den som må legges til grunn for personer som skal fortsette å bo i Norge. Her får det særlig betydning at besøkende vil motta andre – og kanskje lavere – ytelser fra det offentlige i sitt hjemland enn ytelsene fra den norske folketrygden mv. Videre kan inntektsnivå og levekostnader være nokså forskjellige fra det som gjelder under norske forhold. Dette gjør at erstatningsutmålingen bør tilpasses denne gruppen, og dette må gjøres uten at EØS-rettens regler om diskriminering på grunn av nasjonalitet trås for nært. Det vises til det generelle forbudet mot diskriminering på grunn av nasjonalitet, jf. TEUF art. 18, jf. også EØS avtalens art. 4.»

Utvalget utdyper forholdet til EØS-retten i tilknytning til forslaget om standardisert inntektstaperstatning til voksne, jf. utredningen punkt 5.6.6.1 hvor det blant annet heter:

«Spørsmålet om den standardiserte erstatning skal gjelde alle skadelidte i Norge reiser imidlertid EØS-rettslige problemstillinger. Som kjent, vil regler som forskjellsbehandler EU-borgere på bakgrunn av nasjonalitet kunne rammes av EU-rettens diskrimineringsforbud jf. TEUF art. 18 jf. EØS-avtalens art. 4. Diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet har i henhold til EU-domstolens praksis vært ansett forbudt av hensyn til fri bevegelighet av kapital, varer, personer og tjenester. En diskriminerende erstatningsordning vil etter omstendighetene kunne stride mot reglene om fri bevegelighet av personer. En diskriminerende erstatningsordning vil også være problematisk med tanke på fri bevegelighet av forsikringstjenester og kravet om like konkurransevilkår i forsikringsbransjen.

Spørsmålet om diskriminering kan eksempelvis være aktuelt dersom en turist fra EØS-området kommer fra et land med samme lønnsnivå men med lavere trygdedekning enn vi har i Norge. Dersom vedkommende på bakgrunn av manglende medlemskap i norsk folketrygd får en lavere erstatning enn en nordmann ville ha fått gjennom standarderstatningen, vil EF-reglene utfordres. […] Hvis en gunstig erstatningsordning forbeholdes nordmenn, blir det lett spørsmål om forskjellsbehandlingen strider mot diskrimineringsforbudet i TEUF art. 18. Det er grunn til å tro at spillerommet for slik forskjellsbehandling ikke er stort. Rettspraksis fra EU-domstolen tyder på at ikke-diskrimineringsreglene har stor gjennomslagskraft. EØS-avtalens art. 4 må tolkes i lys av dette.»

Ut fra disse utgangspunktene legger utvalget til grunn at det på enkelte punkter kan være behov for særskilte tilpasninger i regelverket. I utredningen punkt 5.6.6.2 heter det om dette:

«Utvalget oppfatter de refererte EØS-rettslige rammene slik at det er lite spillerom for med åpne øyne å lage regler som behandler norske statsborgere (som i alminnelighet har varig opphold i landet) og besøkende skadelidte forskjellig. Målsettingen må være at begge grupper så langt mulig får full erstatning. Ut fra de rammer EØS-retten legger, har Utvalget søkt å utarbeide en standardiseringsordning som i høyest mulig grad sikrer den skadelidte full erstatning uansett hvilket land vedkommende kommer fra og hvilke inntekter som oppebæres i hjemlandet. Denne overordnede målsettingen krever at erstatningsutmålingen tilpasses eksisterende ulikheter mellom skadelidte fra ulike nasjoner. På dette punktet har det særlig betydning hvilken trygdedekning den enkelte skadelidte mottar. Med målsettingen om full erstatning for øye, er det mest hensiktsmessig at besøkende skadelidte får utmålt en erstatning som tar hensyn til inntektsforhold og trygderettigheter i deres respektive hjemland. Samtidig må besøkende skadelidte på samme måte som norske borgere nyte godt av det gulv som er satt for erstatningen og de vilkårene som der gjelder.

Av respekt for de EØS-rettslige skrankene vil Utvalget derfor legge opp til et system der besøkende skadelidte i størst mulig grad får sin erstatningsutmåling bestemt av de samme reglene som skadelidte med varig opphold i landet. Den omstendighet at reglene i første rekke er konstruert for personer bosatt i Norge, med norske rammevilkår, gjør at regelverket må tilpasses på enkelte punkt.»

Etter utvalgets forslag skal de eventuelle tilpasningene i erstatningsutmålingen foretas gjennom en anvendelse av sikkerhetsventilen for inntektstaperstatning i utvalgets lovforslag § 3-2 femte ledd eller den generelle sikkerhetsventilen i dette lovforslaget § 3-9. Tilpasningene vil da skje innenfor rammene av de alminnelige unntaksreglene som også kan påberopes hvor skadelidte har varig opphold i Norge. Om denne løsningens forhold til EØS-retten heter det i utredningen punkt 5.6.6.2:

«Dersom erstatningssaker med besøkende skadelidte løses etter de alminnelige reglene, herunder den generelle unntaksregelen, er løsningen neppe problematisk i relasjon til EØS-rettslige diskrimineringsregler. Så lenge argumentasjonen i slike saker er knyttet opp til rent økonomiske betraktninger om skadelidtes inntektsevne, vil Utvalget anta at regelverket ikke kommer i strid med diskrimineringsforbudet i TEUF art. 18 (jf. EØS-avtalen art. 4) med tilhørende praksis. For det første vil systemet være likt for alle uansett nasjonalitet, jf. at alle kan påberope seg en unntaksregel dersom den standardiserte erstatning gir et åpenbart urimelig resultat. I den grad en utenlandsk statsborger får erstatning etter unntakshjemmelen, er dette begrunnet i skadelidtes inntektsforhold (herunder sosialforsikringsdekning), ikke i vedkommendes nasjonalitet. For det annet forfølger reglene en målsetting om å gi alle skadelidte noe nær full erstatning. Regelen om full erstatning er lik for alle og kan neppe innebære noen indirekte diskriminering. Formålet om å lage regler som sikrer full erstatning må anses som legitimt også fra en EØS-rettslig synsvinkel.»

Utvalget foreslår at reguleringen skal gjelde tilsvarende for skadelidte som ikke er EØS-borgere.

I høringen er det kun Statens pensjonskasse som har uttalt seg om spørsmålet. Denne høringsinstansen uttaler at den stiller seg positiv til at «erstatningen differensieres ut fra inntekts- og kostnadsnivået i skadelidtes hjemland, med forbehold om at dette bør utredes nærmere i forhold til EØS-rettens diskrimineringsforbud».

Departementet er enig med utvalget i at erstatningen som det klare utgangspunkt bør fastsettes etter de samme reglene uavhengig av om den skadelidte har varig opphold i Norge eller ikke. Som fremhevet av utvalget tilsier imidlertid det forhold at reglene er konstruert ut fra norske rammevilkår, at det åpnes for å foreta tilpasninger i tilfeller der premissene for reglene klart svikter, eksempelvis hvor den skadelidte kommer fra et land med markert lavere inntektsnivå enn i Norge eller et land med samme inntektsnivå som i Norge, men hvor trygdedekningen er vesentlig lavere. Reglenes overordnede formål er – så langt som mulig innenfor rammene av et standardisert system – å sikre den skadelidte full erstatning for sitt økonomiske tap, verken mer eller mindre. En tilpasningsadgang ut fra målsettingen om å tilstrebe materiell likebehandling på dette punktet fremstår etter departementets syn som legitimt også ut fra en EØS-rettslig synsvinkel.

Departementet foreslår en annen lovteknisk løsning enn utvalget. Dette må ses i sammenheng med at departementets lovforslag ikke innbefatter tilsvarende alminnelige sikkerhetsventiler som § 3-2 femte ledd og § 3-9 i utvalgets lovforslag, jf. proposisjonen punkt 6. Departementet foreslår derfor i stedet en særskilt lovbestemmelse i lovforslaget § 3-2 a niende ledd som gir domstolene adgang til å tilpasse erstatningsbeløpene hvis den skadelidte ikke er medlem av folketrygden og en anvendelse av de standardiserte reglene medfører et åpenbart urimelig resultat. Vurderingstemaet for denne urimelighetsvurderingen vil være det økonomiske resultatet som følger av de standardiserte reglene, når premissene for disse reglene sammenholdes med forholdene i den skadelidtes oppholdsland. Bestemmelsen er ikke ment å for øvrig åpne for å fravike de standardiserte reglene i større utstrekning enn det som gjelder hvor skadelidte er medlem i folketrygden. Med en slik avgrensning antar departementet at den foreslåtte reguleringen står i vesentlig samme EØS-rettslige stilling som utvalgets forslag selv om den har en noe annen lovteknisk utforming. Domstolene vil også måtte forholde seg til de EØS-rettslige skrankene ved anvendelsen av bestemmelsen i det enkelte tilfellet. Bestemmelsen vil for øvrig gjelde også for skadelidte som ikke er EØS-borgere.