7 Skadeserstatningsloven § 3-3 om erstatning for visse personlige krenkelser m.m.

Gjeldende § 3-3 i skadeserstatningsloven slår fast at loven §§ 3-1 og 3-2 gjelder tilsvarende ved erstatning for «krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 147, 168, 169, 192-199, 200 tredje ledd, 217-221, kap. 21, § 228, kap. 25 eller § 390a». Etter bestemmelsens annet punktum gjelder § 3-2 a ikke i disse tilfellene. Den praktiske betydningen av § 3-3 er at erstatning til unge skadelidte i de nevnte tilfellene skal utmåles individuelt og ikke etter de standardiserte reglene i § 3-2 a. Begrunnelsen for dette er at skadevirkningene av de aktuelle krenkelsene ofte vil ligge på det psykiske og sosiale planet, og at kravet om 15 prosent invaliditet etter § 3-2 a kan gi uheldige utslag i slike saker. Bestemmelsen har neppe selvstendig materiell betydning for voksne skadelidte.

Utvalget legger til grunn at skadeserstatningsloven § 3-3 vil bli overflødig med de nye reglene om barneerstatning som i hovedsak baserer utmålingen på ervervsmessig uførhet fremfor medisinsk invaliditet. Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen oppheves. Om dette heter det i utredningen på side 410:

«For voksne personer som har vært utsatt for slik krenking eller mislig atferd som nevnt i § 3-3, er bestemmelsen overflødig i tillegg til de alminnelige utmålingsreglene. Det bærende lovgrunnlaget for paragrafen er at slike krenkelser normalt medfører lav medisinsk invaliditet, hvilket gir for svakt vern der retten til erstatning er basert nettopp på denne faktoren, som ved skl. § 3-2 a. Bakgrunnen for særregelen er at skadevirkningene ofte ligger på det psykiske og det sosiale planet etter seksuelle overgrep, og at «kravet om 15 % medisinsk invaliditet etter skl. § 3-2 a kan gi uheldige utslag i slike saker». Det vises for øvrig til redegjørelsen i kapittel 6 og særlig punkt 6.5.2.8.

Utvalgets foreslåtte «tofase»-modell har bevisst tatt avstand fra å bruke kun medisinsk invaliditet som hovedfundament, som følge av den svake/manglende korrelasjonen mellom medisinsk invaliditetsgrad og ervervsuførhet. Forslaget til ny regel om barneerstatning retter i stedet oppmerksomhet mot skadelidtes ervervstap, i overensstemmelse med dekningsformålet. Den nye ordningen vil fange inn de varige skadene med lav medisinsk invaliditet, og som gir seg utslag i inntektstap. I forhold til denne typen tap vil det derfor ikke lenger være behov for en særregel som i dagens skl. § 3-3. Den modellen som er beskrevet i lovutkastet § 3-3 sjette ledd er basert på medisinsk invaliditet, men bestemmelsen er fakultativ. Den gir bare skadelidte en valgfrihet.

Overgangserstatningen i Utvalgets forslag til inntektstapserstatning til barn (§ 3-3 andre ledd) er basert fullt ut på medisinsk invaliditet. Ved at terskelen for slik erstatning er satt til 10 %, er det Utvalgets oppfatning at også skadelidte som har vært utsatt for slike krenkelser som det her er tale om, er tilfredsstillende ivaretatt. Inkludering av denne gruppen skadelidte i regelen om overgangserstatning har nettopp vært et av hensynene bak å sette minstegrensen til 10 % medisinsk invaliditet fremfor 15 % eller høyere. Det er Utvalgets oppfatning at også skadelidte i denne gruppen med medisinsk invaliditet i intervallet 0–9 %, vil ha sjanse til å ha inntekter av sommerjobb.

Når det gjelder barn med midlertidige skader, vil disse falle utenfor «hovedreglene» om barneerstatning. Hovedregelen om overgangserstatning stiller krav om varig medisinsk invaliditet, mens hovedregelen om erstatning for fremtidig inntektstap for barn stiller krav om varig ervervsuførhet. De ekskluderer dermed skadelidte med forbigående skader som eksempelvis kan behandles ved terapi gjennom 4–5 år, sml. Ménerstatning (Rt. 2003 s. 841). Mange av ofrene for krenkelser som angitt i gjerningsbeskrivelsene i strl. §§ 147, 168, 169, 192-199, 200 tredje ledd, 217-221, kap. 21, § 228, kap. 25 og § 390a blir nettopp påført skader som ikke oppfyller varighetskravet.

Skl. § 3-3 reiser ingen særskilte spørsmål i forhold til dekning av merutgifter, som foreslås utmålt individuelt som etter dagens ordning (men med klarere angivelse av vurderingstemaer mv.).

Utvalget er av den oppfatning at vernet for skadelidte barn som utsettes for seksuelle overgrep mv. ikke må bli dårligere etter den nye ordningen. Utvalget har generelt fremhevet behovet for et sterkt vern av skadelidte barn, og hensynene er tungtveiende ved den typen krenkelser det her er tale om.

Ved det lovforslag Utvalget legger frem vil det likevel ikke være behov for særlige tilpasninger for denne gruppen skadelidte. For både skadelidte voksne og skadelidte barn foreslår Utvalget generelle regler om erstatning for midlertidige tap. Den gruppen av skadelidte barn som dagens § 3-3 omhandler vil på lik linje med alle andre skadelidte som pådrar seg skader som heles etter en stund, ha rett til erstatning basert på disse reglene.»

Som følge av forslaget om å oppheve § 3-3 foreslår utvalget at straffebudene som i dag er regnet opp i § 3-3, i stedet tas inn i skadeserstatningslovens bestemmelse om oppreisningserstatning, jf. henvisningen til § 3-3 i gjeldende § 3-5 første ledd bokstav a.

Det har ikke fremkommet synspunkter på forholdet til gjeldende § 3-3 i høringen. Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets materielle vurderinger. Med nye regler om barneerstatning, hvor utmålingen av den vesentlige tapsposten baseres på ervervsmessig uførhet, er det liten grunn til å opprettholde unntaket i gjeldende § 3-3 annet punktum. (At departementet lovteknisk har valgt en noe annen reguleringsmåte enn utvalget når det gjelder tidsbegrenset tap, jf. proposisjonen punkt 3.4, endrer ikke de materielle premissene for vurderingen.) Departementet er i utgangspunktet også enig med utvalget i at bestemmelsen materielt sett synes overflødig dersom unntaket i annet punktum ikke lenger skal opprettholdes. På den annen side kan det ikke utelukkes at bestemmelsen kan ha en viss pedagogisk og praktisk funksjon ved håndteringen av erstatningskrav i forbindelse med praktisk viktige typer straffesaker. Departementet går derfor ikke inn for å oppheve § 3-3 i sin helhet, men foreslår i stedet å oppheve unntaket i bestemmelsens annet punktum og samtidig presisere i første punktum at de nye barneerstatningsreglene også skal gjelde ved krav om erstatning på grunnlag av lovovertredelsene som er nevnt i § 3-3 første punktum. Bestemmelsen får dermed tilsvarende utforming som foreslått i forbindelse med innføringen av gjeldende § 3-2 a, jf. Ot.prp. nr. 81 (1986–1987) Om lov om endringer i skadeserstatningsloven. I departementets lovforslag er henvisningene til straffeloven for øvrig tilpasset de foreslåtte lovendringene i Prop. 64 L (2014–2015) om ikraftsetting av straffeloven 2005 (straffelovens ikraftsettingslov).