4 Varslingsplikt om skadelidtes rett til oppgjør av erstatning for fase 2

Det grunnleggende utgangspunktet etter gjeldende rett er at den skadelidte har hovedansvaret for å fremme krav, herunder overholde foreldelsesfrister.

Tofasemodellen reiser enkelte spørsmål om den praktiske gjennomføringen av oppgjøret i tilfeller der det går lang tid fra skadetiden til oppgjørstidspunktet for erstatningen for fase 2. Den skadelidte vil da kunne ha mistet eller mangle nødvendig informasjon for å få gjennomført det utskutte oppgjøret, for eksempel hvis den skadelidtes foreldre har gått bort, forsikringsporteføljer er overdratt eller selskaper er solgt eller omdannet.

Etter utvalgets lovforslag § 3-3 fjerde ledd pålegges skadevolderen eller dennes representant en plikt til å varsle den skadelidte om retten til oppgjør for fase 2 det året den skadelidte fyller 19 år. Det vises til utredningen punkt 6.5.3.7 for en nærmere omtale av dette. Utvalget har vurdert, men ikke funnet grunn til, å knytte generelle materielle eller prosessuelle sanksjoner til eventuelle brudd på varslingsplikten. Det foreslås imidlertid endringer i de særlige foreldelsesreglene i forsikringsavtaleloven §§ 8-6 og 18-6. Om dette heter det i utredningen på side 218:

«For effektivt å sikre at skadelidte varsles i praktisk viktige tilfeller, har Utvalget imidlertid foreslått en endring i de særlige foreldelsesreglene i forsikringsavtaleloven § 8-6 og § 18-6. Etter disse bestemmelsene foreldes krav på erstatning under forsikring senest 10 år etter at et forsikringstilfelle inntraff. Dersom et krav er meldt til forsikringsselskapet før det er foreldet, foreldes kravet tidligst seks måneder etter at sikrede eller skadelidte har fått skriftlig melding om at foreldelse vil bli påberopt. Foreldelsesfristen forlenges ikke etter disse bestemmelsene dersom det er gått mer enn 10 år fra kravet ble meldt til selskapet. Utvalget har foreslått at 10-årsgrensen utvides til 30 år hva gjelder barns krav om erstatning etter § 3-3. Mange skadesaker gjøres opp under forsikringer. Når barn skades, vil imidlertid en grense på 10 år ikke være tilstrekkelig for å ivareta skadelidtes behov for å unngå at kravet foreldes før skaden er moden for oppgjør i fase 2. En grense på 30 år vil ivareta både skadelidtes og skadevolders interesser på en balansert måte.

[…]

Utvalget anbefaler at tilsvarende eller lignende løsninger kan vurderes i relasjon til pasientskadeerstatningsloven og voldsoffererstatningsloven, men Utvalget har ikke kunnet prioritere å gå nærmere inn på dette.»

Finansnæringens Fellesorganisasjon tar i høringen til orde for å begrense varslingsplikten i utvalgets forslag til ny § 3-3 fjerde ledd:

«Forslaget pålegger forsikringsselskapene å varsle skadelidte om retten til oppgjør det året skadelidte fyller 19 år. FNO støtter intensjonene bak forslaget, men ser at dette er en regel som vil være svært krevende og i mange tilfelle helt unødvendig. Veldig mange skader meldes for sikkerhets skyld og de fleste av disse ender med henleggelse fordi det ikke oppstår varig skade eller tap.

FNO foreslår at varslingsplikten begrenses til skadesaker som har påført skadelidte en medisinsk invaliditetsgrad på minst 5 %. Denne grensen harmonerer med grensen for menerstatning, retten til fremtidstapserstatning for voksne og nedre grense for barn til å kreve engangserstatning etter medisinsk invaliditet. Samtidig bør varslingsplikten ekskluderes der skadelidte har mottatt inntektstapserstatning etter medisinsk invaliditet etter § 3-3, 6. ledd.»

Departementet er enig med utvalget i at det foreligger særlige hensyn som taler for å pålegge skadevolderen eller dennes representant en varslingsplikt når utmålingstidspunktet for erstatningen for fase 2 nærmer seg. (Skadevolderens representant vil her typisk være et forsikringsselskap under en ansvarsforsikring eller det offentlige ved Kontoret for voldsoffererstatning eller Norsk pasientskadeerstatning.) Departementet er videre enig med utvalget i at varslingsplikten bør knyttes til det året den skadelidte fyller 19 år. Departementets forslag avviker imidlertid noe fra utvalgets når det gjelder den nærmere utformingen av plikten. Reglene om en varslingsplikt er inntatt i § 3-2 a fjerde ledd i departementets lovforslag.

Etter departementets syn bør varslingsplikten begrenses til tilfeller hvor den skadelidte har kjent adresse. Departementet følger ikke opp utvalgets forslag til krav om varsel ved offentlig kunngjøring hvor den skadelidte ikke har kjent adresse. Det vises til at en slik løsning ville kunne reise betenkeligheter ut fra personvernhensyn. Det ville videre fremstå som lite rimelig å på denne måten la skadevolderen eller dennes representant bære risikoen for at den skadelidte ikke har kjent adresse, jf. det generelle utgangspunktet om at ansvaret for å fremme krav ligger hos den skadelidte.

Departementet går ikke inn for å følge opp forslaget fra Finansnæringens Fellesorganisasjon om at varslingsplikten bør begrenses til saker hvor den skadelidte er påført en medisinsk invaliditetsgrad på fem prosent eller mer. Det vises til at retten til erstatning for fase 2 er basert på ervervsmessig uførhet og ikke medisinsk invaliditet. Varslingsplikten vil dermed etter omstendighetene kunne tenkes å ha en funksjon også ved lavere invaliditetsgrader enn fem prosent. Det understrekes for øvrig at varslingsplikten kun knytter seg til utskutt oppgjør av erstatning for fase 2 etter hovedregelen i departementets lovforslag § 3-2 a tredje ledd, dvs. hvor den skadelidte ikke kan kreve oppgjør før det året vedkommende fyller 21 år. Varslingsplikten aktualiseres ikke i tilfeller der det foretas førtidig oppgjør etter unntaksbestemmelsene i lovforslaget § 3-2 a tredje ledd femte og sjette punktum, eventuelt etter særskilt avtale, eller hvor den skadelidte i stedet krever oppgjør etter modellen i lovforslaget § 3-2 a sjette ledd. Dette vil langt på vei gi seg selv når varslingsplikten foreslås knyttet til det året den skadelidte fyller 19 år.

Departementet er enig med utvalget i at det bør oppstilles et krav om at varselet – for å oppfylle plikten – må sendes skriftlig ved rekommandert brev. Det vises til at varslingsplikten også vil gjelde for private skadevoldere, noe som tilsier enkle og klart definerte formkrav som sikrer den nødvendige notoritet og forhindrer bevistvil. Har skadevolderen eller dennes representant sendt varsel ved rekommandert brev til en forsvarlig valgt adresse ut fra de undersøkelser som med rimelighet kan kreves, vil varslingsplikten gjennomgående måtte anses oppfylt. Til forskjell fra utvalgets lovforslag foreslår departementet for øvrig at kravet om rekommandert sending skal fremkomme uttrykkelig av lovteksten. Etter forslaget åpnes det ikke for elektronisk kommunikasjon som et alternativ til rekommandert sending.

Etter utvalgets forslag knyttes det, med unntak for krav mot forsikringsselskaper, ikke materielle eller prosessuelle sanksjoner til eventuelle brudd på varslingsplikten. Etter departementets syn fremstår dette som en lite heldig løsning. Ansvarlige, herunder særlig private skadevoldere, vil kunne ha en økonomisk egeninteresse i å unnlate varsling og avvente eventuell foreldelse av kravet. Departementet mener på denne bakgrunn at det bør knyttes generelle sanksjoner til eventuelle brudd på varslingsplikten. En forlengelse av den subjektive foreldelsesfristen i foreldelsesloven § 9 første ledd fremstår da som et egnet virkemiddel. Dette vil gi den skadelidte økt beskyttelse mot foreldelse ved eventuelle brudd på varslingsplikten og samtidig redusere skadevolderens «gevinst» ved unnlatt varsling. (Når det gjelder den absolutte fristen i foreldelsesloven § 9 annet ledd, se unntaksbestemmelsen i bokstav a.) Departementet foreslår etter dette at det inntas en bestemmelse i foreldelsesloven § 9 første ledd som slår fast at den subjektive foreldelsesfristen for krav på erstatning for fase 2 utvides fra tre til seks år ved eventuelle brudd på varslingsplikten. Bestemmelsen vil da også gjelde for krav etter voldsoffererstatningsloven, jf. denne lovens § 3 annet ledd, pasientskadeloven, jf. denne lovens § 5, eller etter eventuell ansvarsforsikring, jf. forsikringsavtaleloven § 8-6 annet ledd og bilansvarslova § 19 fjerde ledd (implisitt). Om fristens utgangspunkt vises det til proposisjonen punkt 11.4.