5 Hjemmearbeidstap
En personskade kan medføre at den skadelidte ikke lenger vil kunne utføre arbeid i og i tilknytning til hjemmet. Gjeldende § 3-2 a i skadeserstatningsloven inneholder ingen uttrykkelig regulering av spørsmålet om erstatning for slikt hjemmearbeidstap, og det kan spørres om erstatning for denne tapsposten i dag konsumeres av standarderstatningen etter § 3-2 a. I utredningen peker utvalget på at dette synes uavklart, jf. utredningen side 235:
«Etter dagens ordning er det diskutert om hjemmearbeidserstatning kan kreves i tillegg til den standardiserte barneerstatningen i skl. § 3-2 a, eller om denne uttømmende dekker også denne formen for inntektstap, jf. skl. § 3-1 andre ledd andre punktum. Det kan innledningsvis konstateres at ordlyden ikke gir noe svar, verken i skl. § 3-1 andre ledd andre punktum eller skl. § 3-2 a. Det finnes ingen høyesterettsdom som uttrykkelig løser rettsspørsmålet. Ettersom hjemmearbeidstap anses som inntektstap, kan det hevdes at dette skal betraktes som fremtidig ervervstap etter skl. § 3-2 a. I så fall «konsumeres» hjemmearbeidserstatning av standarderstatningen. Presiseringen i Martinsen (Rt. 1998 s. 1916), Rott (Rt. 1999 s. 1967) og Kåsa (Rt. 2000 s. 441) om at tapet skal henføres som inntektstap, gjør en slik slutning nærliggende. Løsningen vil også fremme standardiseringshensyn, fordi den normalt medfører raskere og mindre kompliserte oppgjør. Utvalget finner grunn til å nevne Høyesteretts sterke fremheving av standardiseringshensyn i Løff I (Rt. 2008 s. 1336) og Løff II (Rt. 2009 s. 425), hvilket tilsier at skl. § 3-2 a må forstås slik at den uttømmende kompenserer også tapt hjemmearbeidsevne.
Det finnes imidlertid mothensyn: Det er klare holdepunkter for at lovgivers vilje bare var å standardisere utmålingen av tradisjonelt inntektstap. I forarbeidene, NOU 1987: 4, er det bare tradisjonelt inntektstap («utearbeidstap») som drøftes i relasjon til lovuttrykket «framtidig erverv». Dette vises gjennom henvisningene til den rettspraksis som skal reflektere erstatningsnivået i barneerstatningen, idet denne gjelder utmåling av tapt evne til å arbeide utenfor hjemmet. Ordet «erverv» i skl § 3-2 a må gis samme meningsinnhold som da loven ble vedtatt. Ved at lovgiver ikke har hatt hjemmearbeidserstatning i tankene under lovens forberedelse og vedtakelse, er heller ikke standardsatsene utarbeidet for å kompensere for slikt tap. Dette er en så praktisk situasjon, at det er nærliggende at det ville vært nevnt om det var meningen. Og hvis hjemmearbeidstapet skulle anses uttømmende dekket av standarderstatningen, kan skadelidte bli underkompensert. En slik løsning kan motvirke gjenopprettelseshensynet så mye at det skaper en konkurranse – eller i verste fall konflikt – med prinsippet om full erstatning. Synspunktet støttes av at rettsinstituttet på dette punktet er kritisert i teorien. Se også Høyesteretts sidebemerkninger (obiter dicta) i Ølberg (Rt. 1993 s. 524). Førstvoterende uttaler at «det [kan] være grunn for lovgiveren til å vurdere om erstatningsnivået ved erstatning til barn etter nevnte bestemmelse [skl § 3-2 a] er rimelig» (s. 1537). Sml. Jensen (Rt. 1997 s. 1044, s. 1050). Den rettslige situasjonen er uavklart per i dag.»
Utvalget foreslår at hjemmearbeidstaperstatning skal utmåles separat som en egen post under den nye ordningen, jf. utvalgets forslag til ny bestemmelse om hjemmearbeidstap i skadeserstatningsloven § 3-5. I utredningen heter det på side 235:
«Ettersom den nye regelen om hjemmearbeidserstatning også legger opp til en funksjonsvurdering, synes det naturlig å la denne egne regelen komme til anvendelse i barnesakene. En separering av også denne erstatningsposten er på linje med forslaget om å skille ut ménerstatningskomponenten. Utvalget bemerker at en slik separering av erstatningspostene generelt kan ha fordeler. For eksempel unngår man at dekningsnivået på den posten som er innbakt i standarderstatningen kommer i utakt med, eller avviker fra, den løsningen som ville fulgt av den egne regelen om samme post (etter hvert som den utvikles i rettspraksis og nivået endrer seg), se blant annet Høyesteretts bemerkninger i Jensen (Rt. 1997 s. 1044) som sitert i avsnittet rett foran. Utvalget legger etter dette til grunn at hjemmearbeidserstatningen skal komme i tillegg til barneerstatningen. Det vises ellers til kapittel 8 om hjemmearbeidserstatning.»
Departementet går inn for en lovregulering som innebærer at hjemmearbeidstaperstatning skal utmåles som egen post, og som klargjør at dette skal kunne kreves i tillegg til erstatning for inntektstap i tradisjonell forstand (utearbeidstap), jf. lovforslaget § 3-2 a syvende ledd. En slik løsning samsvarer med prinsippet i skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd annet punktum og forhindrer underkompensasjon av unge skadelidte. En separat utmåling av hjemmearbeidstaperstatning bør etter departementets syn følge standardiserte regler. Hensynene som begrunner standardisert utmåling for skadelidte barn, gjør seg gjeldende også for denne tapsposten. Med utgangspunkt i utvalgets forslag til en generell standardisering av erstatning for fremtidig hjemmearbeidstap foreslår departementet derfor en forenklet standardiseringsmodell som er avgrenset til barneerstatningstilfellene.
Utvalget har foreslått en generell bestemmelse om hjemmearbeidstaperstatning for voksne og barn, jf. utredningen kapittel 8 og utvalgets lovforslag § 3-5, hvor utmåling av erstatning for fremtidig hjemmearbeidstap følger standardiserte regler. Utvalget har i tillegg foreslått en regel om erstatning for ikke uvesentlige begrensninger i evnen til å ta omsorg for barn. Utvalgets forslag til bestemmelse om standardisert erstatning for fremtidig hjemmearbeidstap tar utgangspunkt i en såkalt funksjonsevnemodell basert på den skadelidtes tap av evne til å utføre ulike typer hjemmearbeid. Funksjonsevnevurderingen gir grunnlag for å plassere personen i en gruppe ut fra om hjemmearbeidsevnen ikke er redusert, er lettere redusert eller sterkt redusert/bortfalt. Utvalget har delt seg i to like store fraksjoner når det gjelder spørsmålet om det bør stilles et tilleggsvilkår om at den skadelidte er påført varig medisinsk invaliditet på minst ti prosent, med mindre det er klar sannsynlighetsovervekt for at den skadelidte har et hjemmearbeidstap. Det vises for øvrig til utredningen punkt 8.6.3 og utvalgets lovforslag § 3-5.
Departementet har vurdert de ulike modellene for regulering av hjemmearbeidstaperstatning som er presentert i utredningen, samt høringsinstansenes merknader til utvalgets forslag. Etter en samlet vurdering har departementet, som utvalget, kommet til at funksjonsevnemodellen på en tilfredsstillende måte ivaretar de motstridende hensynene som gjør seg gjeldende. Det vises særlig til hensynet til effektiv og prosessdempende regulering på den ene siden og hensynet til et godt resultat i enkelttilfeller på den andre siden. Ved å dele de skadelidte inn i to funksjonsgrupper legger modellen til rette for en sjablongmessig utmåling. Ved at modellen bygger på tilpassede funksjonsbeskrivelser (arbeidsevne i hjemmet), antas den likevel å gi et tilfredsstillende samsvar med det tapet som skal dekkes (hjemmearbeidstapet). Departementet foreslår for øvrig en vesentlig forenklet standardiseringsmodell sammenlignet med utvalgets forslag. Dette må ses i lys av at de lovendringene som foreslås i proposisjonen er begrenset til å gjelde barneerstatning.
Ved gruppeplasseringen skal det foretas en konkret helhetsvurdering av den skadelidtes evne til å utføre hjemmearbeid. Vurderingen skal gjøres ut fra den skadelidtes funksjonsevne på oppgjørstidspunktet.
Det er selve evnetapet som skal erstattes. I vurderingen av om evnetapet er forringet, skal en objektiv normalmålestokk legges til grunn. Med dette menes at den skadelidte skal settes inn i den funksjonsevnegruppen som er treffende ut fra en normalbetraktning. Utfordringene ved å vurdere gruppeplassering ut fra individuelle forutsetninger gjør seg særlig gjeldende hos barn. Det er vanskelig å vite om barnet senere i livet for eksempel vil bo i en mindre leilighet eller i et stort hus med en stor tomt, som krever betydelig vedlikehold. Samtidig som det skal tas utgangspunkt i en objektiv normalmålestokk, vil man i noen grad måtte kreve at den skadelidte foretar visse tilpasninger ved sin utføring av hjemmearbeidet sammenlignet med hva som er «normalt», men uten å måtte forutsettes å utføre merarbeid. Den skadelidte må akseptere en viss – men begrenset – utvidelse av tidsbruken i hjemmet.
Departementet har vurdert om det er behov for å modifisere funksjonsevnemodellen ved å oppstille et bestemt minstekrav til medisinsk invaliditet for å ha rett til hjemmearbeidstaperstatning. Etter departementets syn er det ikke behov for et slikt minstekrav. Departementet mener, som den ene fraksjonen i utvalget, at behovet for avgrensningskriterier allerede er ivaretatt gjennom funksjonsbeskrivelsene i modellen. Et krav om ti prosent medisinsk invaliditet, sammenholdt med en unntaksregel forbundet med et skjerpet beviskrav, kan videre virke rettsteknisk kompliserende samt etter omstendighetene ekskludere en for vid krets av skadelidte med erstatningsverdige interesser.
Departementet foreslår, i motsetning til utvalget, ikke en egen regel om erstatning for tap av evnen til å dra omsorg for barn. Det vil være kun en mindre gruppe av de personer som faller inn under departementets forslag til ny § 3-2 a, som allerede har barn. Samtidig fremstår det som lite ønskelig med en regel som legger opp til prognoser over barns fremtidige foreldreskap. Etter departementets oppfatning fremstår likevel en eventuell reduksjon i evnen til i fremtiden å kunne dra omsorg for barn som en prinsipielt beskyttelsesverdig interesse. Departementets har derfor tatt hensyn til dette ved fastsettelsen av det generelle erstatningsnivået for hjemmearbeidserstatningen.
Ved fastsettelsen av nivået for hjemmearbeidstaperstatning har departementet tatt utgangspunkt i utvalgets vurderinger, jf. utredningen punkt 8.6.4. Departementet har merket seg de interessemotsetningene som på dette punktet har vist seg i høringen. Ut fra en vurdering av de motstridende hensynene og det totale erstatningsnivået har departementet falt ned på at henholdsvis 4 G og 8 G for de to funksjonsgruppene fremstår som et passende erstatningsnivå. Hjemmearbeidstaperstatningen foreslås for øvrig ikke aldersjustert etter barnets alder på oppgjørstidspunktet.
Etter forslaget skal det i likhet med utvalgets forslag ikke gjøres fradrag for offentlige ytelser ved erstatningsfastsettelsen, jf. utvalgets vurderinger i utredningen punkt 8.6.6. Se for øvrig lovforslaget § 3-2 a åttende ledd.