13 Merknader til de enkelte paragrafene

13.1 Endringene i skadeserstatningsloven

Til § 3-1

Ordlyden i fjerde ledd er justert i samsvar med endringene i § 3-2 a.

Til § 3-2

Det foreslås å oppheve annet ledd. Dette innebærer at menerstatning skal utmåles etter § 3-2 også for skadelidte som omfattes av § 3-2 a. Det vises til proposisjonen punkt 3.4.

Til § 3-2 a

Bestemmelsen inneholder regler om standardisert inntektstaperstatning til barn og bygger langt på vei på utvalgets lovforslag § 3-3.

Første ledd angir virkeområdet for de standardiserte barneerstatningsreglene. Reglene gjelder i tilfeller der den skadelidte ikke har fylt 19 år på «skadevirkningstidspunktet». Med dette menes tidspunktet hvor den skadelidte opplever de første symptomer i form av nedsatt helsetilstand. Det vises til proposisjonen punkt 8.2.

Av første ledd fremgår det videre at barneerstatningsreglenes dekningsformål er å erstatte den skadelidtes varige inntektstap, herunder eventuelt hjemmearbeidstap. Med «varig» menes i utgangspunktet livsvarig, dvs. at skaden tegner til å være årsak til stabil uførhet gjennom yrkeskarrieren. Ved usikkerhet om hvorvidt det erstatningsmessige tapet vil bli livsvarig, eller ved eventuelle prognoser om forkortet levetid hos skadelidte, vil det kunne være naturlig å fastsette erstatningen terminvis, jf. skadeserstatningsloven § 3-9 og departementets lovforslag § 3-2 a tolvte ledd. Er det på det rene at det kun foreligger et tidsbegrenset tap for en kortere periode, forutsettes erstatningen derimot utmålt etter de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven § 3-1. Til forskjell fra gjeldende § 3-2 a omfattes ikke menerstatning av den standardiserte barneerstatningen. Eventuell menerstatning skal etter lovforslaget utmåles etter den alminnelige regelen i skadeserstatningsloven § 3-2. Innenfor barneerstatningens dekningsformål vil det ikke være rom for å kreve særskilt dekning av eventuelt tap fra tiden før oppgjørstidspunktet i tillegg til den standardiserte barneerstatningen.

Annet ledd regulerer overgangserstatningen. Denne erstatningen utgjør første del av tofasemodellen og skal erstatte barns inntektstap frem til og med det året de fyller 21 år. Perioden knytter seg her til hele år og ikke den dagen skadelidte fyller 21 år. Bestemmelsen bygger på at de konkrete erstatningsbeløpene fastsettes i forskrift som et gitt antall G basert på den skadelidtes medisinske invaliditet, med utgangspunkt i erstatningsnivået som fremgår av tabell 3.2 gjengitt i proposisjonen punkt 3.4 sammenholdt med tredje tabell gjengitt i proposisjonen punkt 3.2.2 (gradering ved lavere invaliditetsgrader). Begrepet «medisinsk invaliditet» tilsvarer her begrepet «medisinsk uførhet» i gjeldende § 3-2 a. Av bestemmelsens annet punktum fremgår det at retten til overgangserstatning er betinget av at den skadelidte er påført en medisinsk invaliditet på ti prosent eller mer. Det vises til proposisjonen punkt 3.2.2 og 3.4 for en nærmere omtale.

Tredje ledd regulerer tofasemodellens andre del. Denne erstatningen skal dekke inntektstapet fra og med det året den skadelidte fyller 22 år og starter der overgangserstatningen slutter. Etter bestemmelsens første punktum skal erstatningen som hovedregel utmåles det året den skadelidte fyller 21 år, og den skal da utgjøre 50,8 G ved 100 prosent ervervsmessig uførhet. Dersom utmålingen likevel først skjer et senere år, skal erstatningen utgjøre 51,8 G ved 100 prosent ervervsmessig uførhet, jf. annet punktum. Når erstatningsbeløpet er noe høyere i det sistnevnte tilfellet, skyldes det at det aktuelle inntektstapet først oppstår fra og med det året den skadelidte fyller 22 år, og at erstatningsbeløpet som følger av hovedregelen, er aldersjustert for likviditetsfordelen ved å få utbetalt erstatning ett år før tapsperioden starter.

Hovedregelen om at oppgjør skal skje det året den skadelidte fyller 21 år, er ment som en oppfordring til partene om å gjøre opp den siste delen av inntektstaperstatningen på dette tidspunktet, men uten at det er knyttet særskilte sanksjoner til et eventuelt senere oppgjør. I så måte har regelen karakter av å være en «bør-regel». Dette må ses i lys av behovet for fleksibilitet. Realskaden må ha stabilisert seg, og den skadelidte bør få tid på seg til å gjennomgå eventuelle tiltak i forhold til arbeidslivet. Departementet følger ikke opp utvalgets forslag til spesialregler om et utskutt oppgjørstidspunkt for tilfeller der skadevirkningstidspunktet er «det året skadelidte fyller 17, 18 eller 19 år», jf. utvalgets lovforslag § 3-3 tredje punktum. Et eventuelt behov for å forskyve oppgjørstidspunktet i disse tilfellene anses tilstrekkelig ivaretatt gjennom hovedregelens karakter av å være en «bør-regel». At erstatningen etter omstendighetene vil kunne bli utmålt på et senere tidspunkt, fremgår også forutsetningsvis av annet punktum.

Selv om hovedregelen om oppgjørstidspunkt langt på vei er å anse som en «bør-regel», har den rettslig betydning på ett sentralt punkt: Ingen av partene kan før det året den skadelidte fyller 21 år, ensidig kreve oppgjør av erstatning for fase 2 utenom i de tilfellene hvor dette er særskilt hjemlet. Slik særskilt hjemmel finnes i femte og sjette punktum.

Etter tredje ledd tredje punktum reduseres erstatningen forholdsmessig ved lavere uføregrader enn 100 prosent. Til forskjell fra overgangserstatningen, som er basert på den skadelidtes medisinske invaliditet, er erstatningen for fase 2 etter tredje ledd basert på den skadelidtes ervervsmessige uførhet. Det siktes med dette til en alminnelig vurdering av den skadelidtes generelle arbeidsevne, jf. vurderingstemaet i skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd første punktum, som slår fast at det skal ses hen «til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering». Den ervervsmessige uførhetsgraden fastsettes da ut fra en konkret differansebetraktning basert på den skadelidtes inntekt med og uten skaden. Fastsettelsen av uførhetsgraden reiser enkelte særlige spørsmål ved utmåling av barneerstatning ettersom disse reglene bygger på et fiksert årlig inntektsnivå på 6 G uten skaden, jf. proposisjonen punkt 3.4, jf. punkt 3.2.2. Utvalget illustrerer dette i punkt 6.5.4.3 i utredningen med et eksempel om en skadelidt som på oppgjørstidspunktet jobber i halv stilling med en inntekt tilsvarende 5 G. I et slikt tilfelle kan det spørres om den ervervsmessige uførhetsgraden skal fastsettes til 17 prosent (forholdsmessig differanse mellom 6 G og 5 G) eller til 50 prosent (reduksjonen i stillingsprosent). I likhet med utvalget legger departementet til grunn at fastsettelsen må ta utgangspunkt i den førstnevnte innfallsvinkelen. Dette samsvarer med det alminnelige utgangspunktet om at den ervervsmessige uførhetsgraden fastsettes ut fra differansen mellom den skadelidtes inntekt med og uten skaden. For øvrig vises det til utredningen punkt 5.7.3 for en omtale av beslektede problemstillinger.

Ettersom erstatningsbeløpene som følger av første til tredje punktum, inneholder fradrag for uføretrygd, er det et behov for særregulering for skadelidte med så lave uføregrader at de ikke oppfyller vilkårene for å motta uføretrygd, jf. folketrygdloven § 12-7. En særregulering for denne gruppen skadelidte, der erstatningen beregnes uten fradrag for trygd, forutsettes fastsatt i forskrift, jf. forskriftshjemmelen i fjerde punktum. Det vises for øvrig til proposisjonen punkt 3.4.

Det følger av femte punktum at erstatningen kan fastsettes tidligere enn det som følger av første punktum, dersom det er «åpenbart at den skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør». Det er liten grunn til å avvente oppgjøret hvis det er på det rene at den skadelidtes ervervsevne er totalt bortfalt, eksempelvis som følge av hjerneskade påført under fødsel. Begrepet «åpenbart» innebærer at det her gjelder et skjerpet beviskrav. Om varighetskravet vises til merknaden til første ledd første punktum. Bestemmelsen kommer kun til anvendelse ved 100 prosent uførhet og ikke ved eventuell gradert uførhet. (Ved gradert uførhet ville det uansett gjennomgående hefte usikkerhet ved den eksakte uføregraden.)

Videre følger det av sjette punktum at skadevolderen eller dennes representant når som helst kan innfri betalingsforpliktelsen ved å gjøre opp inntektstapet som om den skadelidte er 100 prosent varig ufør. Med skadevolderens «representant» siktes det til subjekter som trer i skadevolderens sted, typisk et forsikringsselskap ved en ansvarsforsikring eller det offentlige ved Kontoret for voldsoffererstatning eller Norsk pasientskadeerstatning.

Når erstatningen etter tredje ledd skal dekke inntektstap som oppstår fra og med det året den skadelidte fyller 22 år, vil den skadelidte oppnå en likviditetsfordel i den utstrekning erstatningen utbetales på et tidligere tidspunkt. Dette er hensyntatt for erstatningsbeløpet etter hovedregelen om utmåling det året den skadelidte fyller 21 år, jf. foran. Etter omstendighetene kan erstatningen imidlertid også bli utbetalt på et langt tidligere tidspunkt, enten i medhold av unntaksreglene i femte og sjette punktum, eller etter gjensidig avtale. Syvende punktum innebærer at det ved et slikt fremskutt oppgjør skal tas hensyn til likviditetsfordelen ved at erstatningen aldersjusteres (neddiskonteres) ut fra den skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet. Den konkrete aldersjusteringen foreslås regulert i forskrift. Det vises for øvrig til proposisjonen punkt 3.4 og 3.2.4.

Etter tredje ledd åttende punktum kan den erstatningsansvarlige pålegges å stille sikkerhet for den skadelidtes krav på erstatning etter tredje ledd. Bakgrunnen er at det kan gå lang tid fra skaden skjer og frem til oppgjøret av erstatningen for fase 2, og at den skadelidte i enkelte tilfeller ellers kan løpe en urimelig risiko for at den ansvarlige for kravet ikke lenger er søkegod på oppgjørstidspunktet. Bestemmelsen forutsettes ikke å være aktuell ved krav mot det offentlige, herunder krav etter voldsoffererstatningsloven og pasientskadeloven, eller når kravet kan rettes mot et forsikringsselskap, jf. drøftelsen i proposisjonen punkt 3.4. Ved en eventuell tvist om sikkerhetsstillelse, herunder sikkerhetsstillelsens omfang, må domstolene ta stilling til kravet. Ettersom det på dette stadiet normalt vil hefte en usikkerhet ved erstatningskravets endelige størrelse, vil det måtte utvises et visst skjønn med hensyn til hvilke krav til sikkerhetsstillelse som med rimelighet kan stilles i det enkelte tilfellet. Hvis erstatningsoppgjøret ender med at erstatningen helt eller delvis blir fastsatt til et terminbeløp, vil spørsmålet om eventuell videre sikkerhetsstillelse reguleres av skadeserstatningsloven § 3-9 annet punktum.

Fjerde ledd pålegger skadevolderen eller dennes representant en varslingsplikt overfor den skadelidte for å sikre at denne får oppgjør av erstatning som nevnt i tredje ledd (fase 2). Når det gjelder begrepet «representant», vises det til merknaden til tredje ledd sjette punktum foran. Varslingsplikten gjelder det året den skadelidte fyller 19 år. Den skadelidte skal da gis særskilt melding om rett til oppgjør av erstatning for fase 2. Meldingen skal tydelig informere og minne den skadelidte på retten til å kreve oppgjør etter skadeserstatningsloven § 3-2 a tredje ledd. Annet punktum oppstiller et krav om at meldingen – for å oppfylle plikten – må sendes skriftlig ved rekommandert brev. Varslingsplikten er begrenset til tilfeller hvor den skadelidte har kjent adresse. Med dette menes at skadevolderen eller dennes representant enten har tilgjengelig kontaktinformasjon, eller at kontaktinformasjonen lar seg oppdrive ved slike undersøkelser som med rimelighet kan kreves i det enkelte tilfellet. Som typiske eksempler nevnes søk i opplysningstjenester som Gule sider og lignende, eventuelt Folkeregisteret hvis den ansvarlige har tilgang til slik informasjon. Varslingsplikten er nærmere behandlet i punkt 4 i proposisjonen.

Femte ledd inneholder en sikkerhetsventil som tar sikte på å forhindre urimelige resultater i tilfeller der den skadelidte hadde betydelige inntekter før skadevirkningstidspunktet. (Se merknaden til første ledd om begrepet «skadevirkningstidspunktet».) Dersom den skadelidte de siste to årene før skadevirkningstidspunktet hadde en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 5 G eller mer, kan beløpene etter annet og tredje ledd (tofasemodellen) forhøyes i det omfang det finnes rimelig. Utmålingen skal da fortsatt skje med utgangspunkt i de standardiserte reglene, men slik at det kan gis et tillegg i erstatningen for å avbøte de urimelige utslagene. Om og i hvilken utstrekning det skal gis et slikt tillegg, vil være opp til domstolene å vurdere ut fra forholdene i den enkelte sak. Bestemmelsen kommer i prinsippet til anvendelse både for overgangserstatningen etter annet ledd og erstatningen for fase 2 etter tredje ledd, men den antas å være mest aktuell for overgangserstatningens dekningsområde. Det vises for øvrig til proposisjonen punkt 6.

Sjette ledd omhandler den såkalte «valgfrihetsmodellen». Som et alternativ til erstatning etter annet og tredje ledd er skadelidte med en medisinsk invaliditet til og med 25 prosent gitt en adgang til i stedet å kreve engangserstatning etter en modell basert på medisinsk invaliditet. Det oppstilles da et krav om minst ti prosent medisinsk invaliditet, jf. annet punktum. De konkrete erstatningsbeløpene forutsettes her fastsatt i forskrift som et gitt antall G basert på den skadelidtes medisinske invaliditet, med utgangspunkt i erstatningsnivået som fremgår av tabell 3.4 gjengitt i proposisjonen punkt 3.4 sammenholdt med tabell 6.9 gjengitt i proposisjonen punkt 3.2.3 (gradering ved lavere invaliditetsgrader), og justert i tråd med et krav om minst ti prosent medisinsk invaliditet. Dersom den skadelidte velger å kreve erstatning etter alternativet i sjette ledd, utmåles en engangserstatning som kommer i stedet for erstatning etter annet og tredje ledd. Det følger av tredje punktum at kravet må fremsettes skriftlig innen fem år fra skadevirkningstidspunktet, og med det året den skadelidte fyller 16 år som absolutt grense. Fristen er ikke ment å få betydning for om kravet skal anses foreldet etter reglene i foreldelsesloven. Når kravet skal fremsettes «skriftlig», er dette ikke ment å være til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon. For øvrig vises det til proposisjonen punkt 3.4.

Syvende ledd regulerer erstatning for hjemmearbeidstap. Se punkt 5 i proposisjonen. Bestemmelsen innebærer at den skadelidte på nærmere vilkår kan kreve slik erstatning i tillegg til erstatning etter annet og tredje ledd eller i tillegg til erstatning etter sjette ledd. Hjemmearbeidstaperstatningen utbetales som en standardisert engangserstatning etter en gruppeinndeling som regulert i bokstav a og bokstav b.

Bokstav a gir rett til erstatning ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre gjøremål i eller i tilknytning til hjemmet. Med tyngre gjøremål forstås i denne sammenhengen for eksempel tyngre vedlikehold av bolig (herunder fritidsbolig), snømåking, dekkskift og tyngre hagearbeid, samt tyngre rengjøring som (periodisk) vask av tak og vegger og vask av vinduer ved hjelp av stige mv. Den skadelidte må ha mistet evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre hjemmearbeid for å kvalifisere for rett til erstatning. Begrepet forutsetter at det foretas en samlet vurdering av evnen til hjemmearbeid innen vedkommende gruppe. Som en retningslinje for vurderingen antas det at vesentlighetskravet vil være oppfylt dersom den skadelidte ikke har evne til å utføre rundt en tredel av de tyngre gjøremålene. Det er imidlertid den skadelidtes samlede funksjonsevne i og i tilknytning til hjemmet (helhetsbildet) som er avgjørende, og ikke prosent- eller brøkdelsberegninger basert på antall oppdelte gjøremål. For en skadelidt som omfattes av bokstav a, ytes en samlet hjemmearbeidserstatning på 4 G.

Bokstav b gir rett til erstatning ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del også av lettere husarbeid. Med lettere husarbeid forstås i denne sammenheng eksempelvis matlaging, løpende renhold, rydding, innkjøp og andre lettere huslige gjøremål. Bestemmelsen må ses i sammenheng med funksjonsbeskrivelsen i bokstav a, jf. ordet «også». I dette ligger at den skadelidte må ha tapt hele eller en vesentlig del av evnen til tyngre hjemmearbeid og i tillegg ha tapt en vesentlig del av evnen til å utføre lettere gjøremål. Et evnetap på rundt en tredel vil også her kunne tjene som retningslinje for vesentlighetskravet, jf. omtalen i forrige avsnitt. For en skadelidt som omfattes av bokstav b, ytes en samlet hjemmearbeidserstatning på 8 G.

Felles for bokstav a og bokstav b er at det gjelder et krav om årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende hendelsen og reduksjonen eller bortfallet av funksjonsevnen. Særlige spørsmål kan oppstå der den skadelidte har en skade fra før og dermed en «inngangsinvaliditet» når det gjelder å utføre arbeid i hjemmet. I slike tilfeller er det kun merskaden som gir grunnlag for erstatning, og de angitte gruppene i bokstav a og b må leses ut fra dette. Det vises til utredningen side 287 der det uttales at dersom «grunnskaden medfører at skadelidte taper evnen til å utføre også lettere hjemmearbeid, gis det erstatning ved å ta utgangspunkt i gruppe 2 (merskaden), med fratrekk av erstatning for gruppe 1 (grunnskaden)». En nærmere omtale av ulike typetilfeller er inntatt i utredningen punkt 8.6.7.7.

Åttende ledd slår fast at det ved fastsetting av erstatning etter § 3-2 a skal gjøres fradrag for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien. Bestemmelsen viderefører fradragsreguleringen i gjeldende § 3-2 a tredje ledd. Det vises her til proposisjonen punkt 3.4.

Niende ledd retter seg mot tilfeller der den skadelidte ikke har varig opphold i Norge, såkalte «besøkende skadelidte». Ettersom de standardiserte erstatningsreglene er konstruert ut fra norske rammevilkår, vil premissene for reglene i slike tilfeller kunne svikte når det ses hen til rammevilkårene i den skadelidtes oppholdsland. Som eksempel nevnes tilfeller der den skadelidte kommer fra et land med markert lavere inntektsnivå enn i Norge eller et land med samme inntektsnivå som i Norge, men hvor trygdedekningen er vesentlig lavere. I niende ledd er domstolene derfor gitt en adgang til å tilpasse erstatningsbeløpene hvis den skadelidte ikke er medlem av folketrygden og en anvendelse av de standardiserte reglene vil føre til et åpenbart urimelig resultat. Vurderingstemaet for denne urimelighetsvurderingen vil være det økonomiske resultatet som følger av de standardiserte reglene, når premissene for disse reglene sammenholdes med forholdene i den skadelidtes oppholdsland. Bestemmelsen er ikke ment å for øvrig åpne for å fravike de standardiserte reglene i større utstrekning enn det som gjelder når den skadelidte er medlem i folketrygden. Det vises ellers til proposisjonen punkt 10.

Tiende ledd første punktum presiserer at det med «G» siktes til grunnbeløpet i folketrygden med den verdien det har på oppgjørstidspunktet. «Oppgjørstidspunktet» er i annet punktum definert som det tidspunktet partene kommer til enighet eller det treffes avgjørelse som blir rettskraftig. Tredje punktum inneholder en særregel for det tilfellet at erstatningen i «det vesentlige» allerede er utbetalt forut for en eventuell avtale om erstatningsoppgjøret eller avgjørelse som blir rettskraftig. I så fall er det utbetalingstidspunktet som skal legges til grunn. Vesentlighetskravet forutsettes normalt oppfylt ved utbetaling av 3/4 av erstatningen eller mer ut fra en sammenligning av det antall G som ligger til grunn for utbetalingen, og det antall G som er lagt til grunn i den senere avtalen eller avgjørelsen. Dersom vesentlighetskravet ikke er oppfylt, må man falle tilbake på hovedregelen etter annet punktum. Det vises for øvrig til proposisjonen punkt 8.1.

Ellevte ledd inneholder en særregel om beregning av forsinkelsesrenter ved barneerstatning. Bestemmelsen innebærer at renter etter forsinkelsesrenteloven tidligst begynner å løpe fra to uker etter oppgjørstidspunktet. «Oppgjørstidspunktet» er definert i § 3-2 a tiende ledd, jf. merknaden til denne bestemmelsen foran. Det vises til proposisjonen punkt 8.3 for en nærmere omtale.

I tolvte ledd slås det fast at retten ved en eventuell terminvis erstatningsutmåling, jf. skadeserstatningsloven § 3-9, skal fastsette terminbeløpet til et antall G, og at det ved fastsettelsen av terminbeløpene skal tas hensyn til den skadelidtes skattesituasjon. Det vises til proposisjonen punkt 11.1.

Til § 3-3

Det foreslås å oppheve annet punktum samtidig som det presiseres at § 3-2 a også skal gjelde ved krav om erstatning på grunnlag av lovovertredelsene nevnt i § 3-3 første punktum.Det vises til proposisjonen punkt 7. Henvisningene til straffeloven er tilpasset de foreslåtte lovendringene i Prop. 64 L Om ikraftsetting av straffeloven 2005 (straffelovens ikraftsettingslov). Ved graderte lovbrudd er det her kun vist til grunndeliktet, med det ligger som en forutsetning at også grovere overtredelser anses omfattet av henvisningene.

13.2 Endringen i bilansvarslova

Til § 6

I annet ledd annet punktum er det tatt inn en henvisning til skadeserstatningsloven § 3-2 a ellevte ledd for å klargjøre at denne særregelen om renteberegning også kommer til anvendelse i tilfeller der krav fremmes etter bilansvarslova.

13.3 Endringene i foreldelsesloven

Til § 9

I første ledd annet punktum foreslås en særregel om fristutgangspunktet for den alminnelige foreldelsesfristen etter første ledd første punktum ved krav etter skadeserstatningsloven § 3-2 a tredje ledd. Fristen løper her tidligst fra den dagen da den skadelidte fikk rett til å kreve oppfyllelse. Bestemmelsen må ses i lys av at erstatning etter § 3-2 a tredje ledd som hovedregel først kan kreves det året den skadelidte fyller 21 år. Det vises til proposisjonen punkt 11.4.

Første ledd tredje punktum utgjør en sanksjon ved eventuelle brudd på varslingsplikten etter skadeserstatningsloven § 3-2 a fjerde ledd. Den alminnelige foreldelsesfristen etter første punktum utvides da fra tre til seks år. Det vises til proposisjonen punkt 4.

13.4 Endringen i skatteloven

Til § 5-15

Første ledd ny bokstav p presiserer at standardisert inntektstaperstatning til barn etter skadeserstatningsloven § 3-2 a annet ledd (overgangserstatning) ikke skal regnes som inntekt og være unntatt fra skatteplikt. Det vises til proposisjonen punkt 9.

13.5 Endringene i voldsoffererstatningsloven

Til § 4

Ordlyden i annet ledd foreslås justert i samsvar med de foreslåtte endringene i skadeserstatningsloven § 3-2 a.

Til § 5

Det foreslås å oppheve annet ledd. Dette innebærer at menerstatning utmåles etter bestemmelsens første ledd også for skadelidte som omfattes av skadeserstatningsloven § 3-2 a, jf. den tilsvarende endringen i skadeserstatningsloven § 3-2.

13.6 Endringen i pasientskadeloven

Til § 13

I annet ledd er det tatt inn en henvisning til skadeserstatningsloven § 3-2 a ellevte ledd for å klargjøre at denne særregelen om renteberegning også kommer til anvendelse hvor krav fremmes etter pasientskadeloven.

13.7 Til ikrafttredelses- og overgangsreglene

Det foreslås at loven skal gjelde fra den tid Kongen bestemmer.

Det foreslås videre en overgangsbestemmelse som innebærer at loven kun skal gjelde i tilfeller der den ansvarsbetingende hendelsen finner sted etter lovens ikrafttredelse. Har hendelsen funnet sted før ikrafttredelsen av loven, skal erstatningen fastsettes etter de reglene som gjelder nå.