12 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget til nye regler i skadeserstatningsloven om standardisert inntektstaperstatning til barn vil få økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige og for private.

Forslaget innebærer en styrking av det erstatningsrettslige vernet for unge skadelidte. Nivået for den standardiserte inntektstaperstatningen heves samtidig som eventuell menerstatning skal utmåles separat etter skadeserstatningsloven § 3-2. Dette innebærer høyere erstatningsutbetalinger for både offentlige og private ansvarssubjekter, herunder tilfeller hvor det offentlige er ansvarlig etter reglene i voldsoffererstatningsloven og pasientskadeloven, eller hvor kravet rettes mot et ansvarlig forsikringsselskap.

Betydningen av forslaget kan illustreres med et eksempel hvor den skadelidte er 15 år på skadevirkningstidspunktet og blir 100 prosent medisinsk invalid og 100 prosent ervervsufør. Etter gjeldende regler ville den skadelidte fått en samlet inntektstap- og menerstatning på 40 G. Gitt G-verdien pr. 1. mai 2014 utgjør dette kr 3 534 800. Etter lovforslagets regler vil den skadelidte ved utmåling etter tofasemodellen – og utmåling av erstatning for fase 2 det året han eller hun fyller 21 år – få en inntektstaperstatning på 55,7 G (4,9 G i overgangserstatning og 50,8 G i erstatning for fase 2) som med G-verdien pr. 1. mai 2014 utgjør kr 4 922 209. Til dette kommer erstatning for hjemmearbeidstap på 8 G, dvs. kr 706 960 gitt nevnte G-verdi. Det er imidlertid usikkert hvor langt det sistnevnte rettslig sett innebærer en forhøyelse av erstatningsnivået idét det etter gjeldende rett kan synes noe uavklart om hjemmearbeidstap kan kreves erstattet i tillegg til den standardiserte barneerstatningen. I praksis synes slike tap langt på vei å være inkludert i den standardiserte barneerstatningen, slik at dette i realiteten vil medføre en forhøyelse. Et ytterligere forhold som bidrar til å forhøye det samlede erstatningsnivået, er at de foreslåtte barneerstatningsreglene ikke omfatter eventuell menerstatning. Menerstatning vil dermed kunne kreves i tillegg etter den alminnelige bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-2.

Det er samtidig et vesentlig poeng at de foreslåtte reglene – i motsetning til gjeldende regler – aldersjusterer (neddiskonterer) erstatningen etter barnets alder på oppgjørstidspunktet. Dette innebærer at differansen mellom erstatningsnivået etter de nye reglene og gjeldende regler reduseres jo yngre den skadelidte er på oppgjørstidspunktet. Dette kan illustreres med en tenkt fødselsskade hvor den skadelidte er 0 år på skadevirkningstidspunktet og blir 100 prosent medisinsk invalid og 100 prosent ervervsufør. Etter gjeldende regler ville den skadelidte også i dette tilfellet fått en samlet inntektstap- og menerstatning på 40 G. Gitt G-verdien pr. 1. mai 2014 utgjør dette kr 3 534 800. Etter lovforslagets regler ville den skadelidte ved utmåling etter tofasemodellen – og førtidig utmåling av erstatning for fase 2 det året den skadelidte fyller 0 år – fått en inntektstaperstatning på 37,6 G som med G-verdien pr. 1. mai 2014 utgjør kr 3 322 712. Til dette kommer erstatning for eventuelt hjemmearbeidstap på opp mot 8 G, dvs. kr 706 960 gitt nevnte G-verdi. Samtidig ville menerstatning kunne kreves i tillegg til standarderstatningen etter de nye reglene.

Etter forslaget vil de standardiserte barneerstatningsreglenes virkeområde utvides sammenlignet med gjeldende rett. Alderstaket heves fra 16 til 19 år samtidig som unntaket for tilfeller som omfattes av skadeserstatningsloven § 3-3, oppheves. Flere skadelidte som tidligere var underlagt individuell erstatningsutmåling, vil dermed bli omfattet av regler om standardisert utmåling. Om forslaget generelt vil endre erstatningsnivået for denne gruppen skadelidte, synes imidlertid tvilsomt gitt premissene som ligger til grunn for utformingen av de standardiserte reglene.

Den samlede økningen i erstatningsutbetalinger som følge av forslaget vil avhenge av en rekke variabler. Som sentrale faktorer nevnes det samlede antall skadeoppgjør som vil bli omfattet av reglene, hvor mange av disse oppgjørene som ellers ville vært underlagt individuell erstatningsutmåling, graden av medisinsk invaliditet/reduksjon i ervervsevne i det enkelte skadetilfellet og den skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet. De kravene som rettes mot det offentlige, vil stort sett være krav etter pasientskadeordningen og voldsoffererstatningsordningen. Ved krav rettet mot private antas den overveiende mengden utbetalinger å skje på grunnlag av trafikkforsikringer etter bilansvarslova. (Forslaget omfatter ikke erstatningskrav etter lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring.)

Eventuell menerstatning foreslås ikke standardisert og blir å utmåle etter den alminnelige regelen i skadeserstatningsloven § 3-2. Menerstatning utgjør dermed et særlig usikkerhetsmoment i denne sammenheng. Departementet antar at menerstatning vil være aktuelt i størsteparten av sakene omfattet av de nye barneerstatningsreglene.

Økningen i utbetalinger fra det offentlige, herunder menerstatning, kan grovt anslås til rundt 87–92 millioner kr årlig fordelt med ca. 5,5 millioner kr på voldsoffererstatningsordningen, rundt 75–80 millioner kr på pasientskadeordningen og ca. 6,5 millioner kr på øvrige krav. Det offentliges merutgifter som følge av økte utbetalinger under pasientskadeordningen dekkes gjennom økte tilskudd som den offentlige helsetjenesten årlig skal betale inn til Norsk pasientskadeerstatning. Forslaget antas å medføre noe økt saksbehandling ved skadeoppgjørene for unge skadelidte. Etter tofasemodellen vil det normalt skje to oppgjør etter to ulike vurderingskriterier (overgangserstatning og erstatning for fase 2). Saken vil dermed kunne versere over lang tid, jf. her også den ansvarliges varslingsplikt etter lovforslaget 3-2 a fjerde ledd. Det er videre grunn til å tro at tofasemodellen vil medføre en viss økning i bruken av sakkyndige vurderinger. Det vises til at overgangserstatning utmåles etter en modell basert på medisinsk invaliditet, mens erstatning for fase 2 skal utmåles etter en modell basert på ervervsmessig uførhet. Dette vil kunne bli aktuelt både for det offentlige, jf. særlig voldsoffererstatningsordningen og pasientskadeordningen, og for private aktører, herunder særlig forsikringsselskaper med ansvarsforsikringer. Departementet antar imidlertid at disse forholdene langt på vei veies opp ved enklere utmåling som følge av at virkeområdet for de standardiserte barneerstatningsreglene utvides, jf. hevingen av alderstaket fra 16 til 19 år og opphevingen av unntaket i skadeserstatningsloven § 3-3 siste punktum. Til dette kommer at omfanget av ovennevnte konsekvenser for saksbehandlingen også begrenses i den utstrekning den skadelidte i stedet krever erstatning etter lovforslaget § 3-2 a sjette ledd («valgfrihetsmodellen»). Erstatningen utmåles etter denne bestemmelsen som en engangserstatning basert på medisinsk invaliditet. Ulemper i form av lang saksavviklingstid begrenses også i den utstrekning det foretas førtidig oppgjør etter unntaksreglene i lovforslaget § 3-2 a tredje ledd femte og sjette punktum eller gjensidig avtale.

Det er usikkert om de foreslåtte reglene samlet sett vil påvirke belastningen av domstolene. På den ene siden krever ervervsevnevurderingen ved utmåling av erstatning for fase 2 større grad av konkret skjønnsutøvelse enn vurderingen av medisinsk invaliditet etter gjeldende regler. Samtidig antas utvidelsen av de standardiserte barneerstatningsreglenes virkeområde å innebære en tvistedempende effekt for den gruppen skadelidte som tidligere var underlagt en individuell erstatningsutmåling. Disse forholdene gjør seg også gjeldende for spørsmålet om forslagets samlede betydning for bruk av advokattjenester.