6 Særlig om unge skadelidte med høye inntekter

Gjeldende § 3-2 a i skadeserstatningsloven inneholder en sikkerhetsventil for å unngå urimeligheter i tilfeller der den skadelidte hadde betydelige inntekter før skaden. Etter bestemmelsens fjerde ledd kan beløpene som følger av de standardiserte reglene, forhøyes i det omfang det finnes rimelig dersom den skadelidte de siste to årene før skaden hadde en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 5 G eller mer. I Ot.prp. nr. 81 (1986–1987) Om lov om endringer i skadeserstatningsloven er bestemmelsen forutsatt å ha et snevert virkeområde og først og fremst være aktuell for såkalte «barnestjerner» eller «vidunderbarn», jf. proposisjonen punkt 5.2.3.

I utvalgets forslag til nye barneerstatningsregler er forholdet til unge skadelidte med høye inntekter regulert på en noe annen måte. Unge skadelidte med en inntekt over 6 G kan her, i stedet for utmåling etter barneerstatningsreglene, kreve erstatning etter utvalgets forslag til regler om erstatning til voksne, jf. utvalgets lovforslag § 3-3 femte ledd. Utvalget uttaler på side 2012:

«Den ene gruppen gjelder unge voksne som faktisk har, eller står på terskelen til å få, vesentlig høyere inntekter enn det som kompenseres gjennom tabellverket (basert på gjennomsnittstall). Dette gjelder for eksempel unge skadelidte med fiskerifaglig utdannelse, og som arbeider på for eksempel tråler i en alder av 17–18 år. Skulle man her bare få erstattet tapet ut fra tabellen, kunne det gi underkompensasjon.

Utdanningsstatistikken viser at det i aldersgruppen 16–18 år er ca. 10 000 lærlinger. Arbeidskraftundersøkelsen avdekker at det i aldersgruppen 16–19 år er 51 000 yrkesaktive (hvorav 9 000 er i deltidsstilling), og 151 000 (hvorav 25 000 i deltidsstilling) for aldersgruppen 20–24 år.

Variasjonene i inntekter for de høyere aldersgruppene – som modellen er utvidet til å gjelde – må hensyntas slik at modellen ikke gir systematiske skjevheter. Utvalget har derfor vurdert å videreføre en form for sikkerhetsventil, sml. dagens skl. § 3-2 a fjerde ledd (men som her skal gjelde for perioden med påført tap). Dersom skadelidte kan bevise seg ut av tabellen, kunne man tenkt seg en unntaksregel om konkret og individuell utmåling.

Utvalget har imidlertid ikke gått inn for en slik løsning. I stedet foreslås det at unge voksne som faktisk er i fullt arbeid, kan velge å få erstatningen utmålt etter de alminnelige reglene i § 3-2 – med andre ord etter reglene om «voksenerstatning». Konsekvensen av dette valget er at skadelidte da helt velger seg ut av systemet for barneerstatning i § 3-3, slik at utmålingen av inntektstap i sin helhet følger reglene i § 3-2. Skadelidte kan da ikke kreve overgangserstatning etter § 3-3 andre ledd. Utvalget finner en slik løsning egnet til å ivareta de behovene som i dag møtes ved sikkerhetsventilen i skl. § 3-2 fjerde ledd. Løsningen gir også rettstekniske gevinster sammenliknet med å måtte ha særregler for utmålingen av både overgangserstatningen og fase 2-erstatningen. Utvalget har endelig tilstrebet en god avveining mellom behovet for spesialregulering og fleksibilitet på den ene siden, og hensynet til enkel modellutforming på den andre siden.»

I utvalgets lovforslag § 3-2 om standardisert inntektstaperstatning til voksne er det i femte ledd inntatt en sikkerhetsventil for det tilfellet at de standardiserte reglene medfører åpenbart urimelige resultater. Utvalgets forslag inneholder videre en helt generell sikkerhetsventil i lovforslaget § 3-9 som går ut på at erstatningen skal utmåles individuelt dersom de standardiserte reglene fører til et åpenbart urimelig økonomisk resultat. Forholdet mellom den spesielle sikkerhetsventilen i lovforslaget § 3-2 femte ledd og den generelle sikkerhetsventilen i lovforslaget § 3-9 er omtalt i utredningen på side 79.

Det følger av dette at utvalgets regulering på dette punktet er integrert med utvalgets forslag til nye regler om standardisert inntektstaperstatning til voksne. Reguleringsmåten er dermed ikke aktuell når departementet i denne proposisjonen kun følger opp den delen av utvalgets forslag som gjelder barneerstatning. Slik departementet ser det, står valget da først og fremst mellom å beholde en sikkerhetsventil basert på skadelidtes faktiske inntekt før skaden etter mønster fra gjeldende § 3-2 a fjerde ledd, eller å innføre en åpnere og mer generell sikkerhetsventil for åpenbart urimelige tilfeller, jf. eksempelvis utvalgets lovforslag § 3-9. Sistnevnte løsning synes i noe større grad egnet til å virke tvisteskapende og gjøre regelverket mindre forutsigbart. Ut fra slike betraktninger har utvalgets forslag til ny § 3-9 også møtt en del motstand i høringen. Departementet går etter dette inn for å videreføre en sikkerhetsventil etter mønster fra gjeldende § 3-2 a fjerde ledd hvor unntaksadgangen knyttes til den skadelidtes faktiske inntekt forut for skaden, likevel slik at skjæringstidspunktet foreslås endret fra «skaden» til «skadevirkningstidspunktet». Det vises til lovforslaget § 3-2 a femte ledd. En slik regel har klare rettstekniske fordeler fremfor en bestemmelse som også åpner for å fravike de standardiserte reglene ut fra spekulasjoner om fremtiden basert på den skadelidtes evner. Man vil videre normalt ha et konkret holdepunkt for at inntekten, i hvert fall i noe tid fremover, i betydelig grad overstiger det gjennomsnittet som ligger til grunn for den standardiserte erstatningen. Det vises for øvrig til departementets synspunkter i forbindelse med innføringen av gjeldende § 3-2 a fjerde ledd i Ot.prp. nr. 81 (1986–1987) Om lov om endringer i skadeserstatningsloven punkt 5.2.3.

Departementet har ut fra barneerstatningsreglenes virkeområde og det statistiske materialet som ligger til grunn for den standardiserte overgangserstatningen, jf. utredningen punkt 6.5.2.2, vurdert hvilket inntektskrav som bør gjelde for å utløse sikkerhetsventilen. På bakgrunn av dette er det etter departementets syn naturlig å videreføre kravet i gjeldende § 3-2 a fjerde ledd som innebærer at den skadelidte «de siste to år» før det aktuelle skjæringstidspunktet må ha hatt en «gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 5 G eller mer». Vilkårene er nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 81 (1986–1987) Om lov om endringer i skadeserstatningsloven punkt 5.2.3. Etter departementets forslag er unntakshjemmelen begrenset til erstatningsutmåling etter tofasemodellen, dvs. at den ikke kommer til anvendelse i tilfeller der den skadelidte i stedet velger å kreve erstatning etter den såkalte valgfrihetsmodellen (lovforslaget § 3-2 a sjette ledd).