4 Begrenset adgang til utbetaling av stønad ved opphold i utlandet

4.1 Gjeldende rett

Som hovedregel må en enslig mor eller far som mottar stønader etter folketrygdloven kapittel 15, oppholde seg i Norge. De kan motta stønadene i utlandet dersom oppholdet ikke er ment å vare mer enn seks måneder, eller i forbindelse med arbeid for norsk arbeidsgiver, jf. § 15-3.

4.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet fra 2014 foreslo departementet å redusere perioden man kan få utbetalt stønader i utlandet etter § 15-3 til seks uker innenfor en periode på tolv måneder. Begrensningen gjelder bare for utenlandsopphold for ferier, besøk mv. etter bestemmelsens andre ledd bokstav a) og omfatter ikke utenlandsopphold som skyldes arbeid for en norsk arbeidsgiver som er regulert i bokstav b).

4.3 Høringsinstansenes merknader

Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter forslaget om å redusere perioden man kan få stønadene utbetalt i utlandet for ferier og besøk og mener dette harmonerer med at det stilles strengere krav til aktivitet og oppfølging. Direktoratet mener at det bør være mulig for familien å kunne oppholde seg i utlandet i ferier og høytider, og at den bør kunne ta med seg ytelsen i inntil tre måneder i løpet av en tolvmånedersperiode. Direktoratet påpeker også at en periode på tre måneder harmoniserer bedre med eksportperioder på andre familieytelser, som for eksempel kontantstøtte.

4.4 Departementets vurderinger og forslag

Adgangen til eksport av overgangsstønad reduserer muligheten for kontroll av vilkårene og øker risikoen for misbruk. For flere trygdeytelser er det begrensninger i adgangen til å få utbetalt stønaden i utlandet, og for flere typer ytelser gir EØS-regelverket (forordning 883/2004 – trygdeforordningen) begrensninger i muligheten for å gi regler som hindrer eksport av ytelsen. Stønadene i folketrygdloven kapittel 15 er ikke omfattet av trygdeforordningen. Norge står derfor fritt til å utforme regler om adgang til eksport av stønader til enslig mor eller far.

Hvor lenge det kan utbetales stønad i utlandet, varierer mellom de ulike familieytelsene. Formålet med ytelsene til enslig mor eller far etter folketrygdloven kapittel 15 er bl.a. å gi midlertidig hjelp til selvhjelp slik at stønadsmottakerne kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Kontantstøtten har til sammenligning som formål å sikre mer likhet i overføringene fra staten uavhengig av hvordan barnetilsynet ordnes slik at familiene får en reell valgfrihet når det gjelder valg av omsorgsform for barn. Disse ytelsene har altså helt ulike formål, og behovet for å begrense adgangen til eksport vil av den grunn være ulik for disse ytelsene.

For å sikre at den yrkesrettede aktiviteten gjennomføres som forutsatt og for å kunne følge opp stønadsmottakerne på en god måte, er det en forutsetning at stønadsmottakerne oppholder seg i Norge. Departementet mener derfor at muligheten for å eksportere trygdeytelser bør begrenses. En periode på inntil tre måneder i løpet av en tolvmånedersperiode, slik det er for kontantstøtte, er for lang. Departementet mener at en periode på seks uker innenfor en periode på tolv måneder bør være tilstrekkelig for å ivareta familiens behov for å kunne reise til utlandet i forbindelse med ferier eller høytider. En periode på seks uker er også mer i samsvar med andre familiers muligheter for besøks- og feriereiser.

På bakgrunn av dette foreslår departementet å redusere den perioden hvor man kan få utbetalt stønader i utlandet til seks uker innenfor en periode på tolv måneder. Den foreslåtte begrensningen gjelder opphold i utlandet etter § 15-3 andre ledd bokstav a), dvs. utenlandsopphold for ferie, besøk mv. Departementet foreslår ingen endring der utenlandsoppholdet skyldes arbeid for en norsk arbeidsgiver.