5 Enslig mor eller far

5.1 Gjeldende rett

To paragrafer setter vilkår for hvem som er å anse som enslig mor eller far med aleneomsorg for barn: § 15-4 om sivilstand ugift, separert eller skilt og § 15-5 om samboerforhold og hvem som anses å være enslig mor eller far og ha aleneomsorg. Reglene er endret flere ganger. Opprinnelig gjaldt stønadsordningen bare for ugifte mødre, senere ble også skilte og separerte omfattet. Etter at samboerskap ble mer og mer vanlig, var det nødvendig å lovfeste at samboerskap ekskluderer en person fra retten til stønad som enslig mor eller far.

Da separerte og skilte fikk rett til overgangsstønad mv. i 1971, fikk vi utførlige regler om separasjon og skilsmisse. Det må gå seks måneder fra separasjons- eller skilsmissesak er reist til en enslig mor eller far kan få stønad. Det har vært et krav at hensikten med separasjonen er å oppløse ekteskapet reelt og formelt. Det er ikke tilstrekkelig at ektefellene bor fra hverandre uten å ha til hensikt å skilles.

§ 15-5 presiserer at den som søker om stønad, selv må sannsynliggjøre at han eller hun er enslig med aleneomsorg for barn.

Stønadsordningen er basert på at en av foreldrene har aleneomsorg for barnet. Dersom foreldrene har delt omsorg, kan de ikke få stønad til enslig mor eller far. Bestemmelsen om aleneomsorg er definert slik i gjeldende § 15-5:

«En mor eller far har aleneomsorgen for et barn når vedkommende varig har klart mer av den daglige omsorgen enn den andre av foreldrene. Ingen av foreldrene anses å ha aleneomsorgen for barnet ved boforhold som nevnt i § 1-5 fjerde ledd, eller ved andre nære boforhold.»

Etter § 1-5 fjerde ledd er utgangspunktet at to personer som bor i samme hus, regnes som samboerpar selv om de bor i hver sin del av huset og at to personer som vanligvis har felles bolig, regnes som samboerpar selv om de midlertidig bor atskilt. Retten til stønad faller bort uten ytterligere vurdering når foreldrene har slike boforhold som nevnt i folketrygdloven § 1-5 fjerde ledd eller andre nære boforhold som svarer til å bo i samme hus. Dersom foreldrene har andre nære boforhold enn det som svarer til å bo i samme hus, må boforholdene vurderes nærmere. Avslag på stønad på grunn av «andre nære boforhold» er begrunnet i en presumpsjon om at foreldrene bosetter seg slik for at begge skal ha samvær med barnet i det daglige. En eventuell avtale om at den ene har varig klart mer av den daglige omsorgen svarer da ikke til realitetene.

5.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet fra 2014 foreslo departementet å forenkle reglene i § 15-4 om sivilstand. Regelendringer har gjort bestemmelsene unødvendig detaljerte. Forslaget gikk ut på å slå sammen §§ 15-4 og 15-5 i én lovbestemmelse og bare gi særskilte regler om sivilstand der det er nødvendig. I tillegg foreslo departementet enkelte endringer i vilkårene for å kunne anses som enslig mor eller far.

Et forslag var å endre kravet om at tidligere ektefeller først kan få stønad seks måneder etter at de har reist separasjons- eller skilsmissesak til at de kan få stønad straks de har krevd ekteskapet oppløst ved separasjon eller skilsmisse. I tillegg foreslo departementet å oppheve bestemmelsen om å kunne få stønad etter ett års faktisk separasjon der spesielle forhold har gjort det vanskelig å reise sak.

Departementet foreslo også å endre dagens regler om at stønadsmottakeren kan ha ett eller flere kortvarige samboerforhold og likevel motta stønader til enslig mor eller far, jf. § 15-5 tredje ledd bokstav c). Forslaget innebærer at samboerskap uansett lengde skal føre til at retten til stønad faller bort.

5.3 Høringsinstansenes merknader

Aleneforeldreforeningen og Fellesorganisasjonen (FO) støtter at separerte skal ha rett til stønad like etter samlivsbruddet i likhet med samboere.

Aleneforeldreforeningen, FO og Kvinnefronten går imot at kortvarige samboerforhold skal føre til at man mister rett til stønad. Aleneforeldreforeningen peker på at en endring her vil gjøre det vanskeligere å etablere seg i nye parforhold, finne seg en bolig i et presset boligmarked samt å påbegynne studier.

Foreningen 2 foreldre (F2F) uttaler at folketrygdloven kapittel 15 hindrer likeverdige foreldreskap. Kravet om å være alene om omsorgen hindrer mange skilte foreldre fra å få en avtale om delt omsorgsansvar og delt bosted. F2Fs erfaring over lang tid er at mange foreldre motsetter seg likeverdige omsorgsløsninger fordi dette vil diskvalifisere dem fra å få overgangsstønad. Foreldrene har lovbestemt felles foreldreansvar for barn født i ekteskap og samboerskap. F2F uttaler at forskning viser at de barna som klarer seg best etter foreldrenes samlivsbrudd, er de barna som beholder begge foreldrene som hverdagsressurser. Fra et barneperspektiv er det derfor viktig å stimulere til mest mulig kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd. De økonomiske stønadene knyttet til status som «aleneforsørger» har vært en mer eller mindre standard løsning for foreldre som opplever samlivsbrudd. Dette kunne være relevant tilbake i tid hvor kvinners yrkesdeltagelse var svakere og bidrags- og innkrevingssystemet ikke var så effektivt som i dag. F2F viser til at den nye bidragsordningen fra 1.oktober 2003 støtter en virkelighet der begge foreldrene er både økonomiske forsørgere og omsorgspersoner for barnet sitt. F2F uttaler at det er på tide at de andre stønadsordningene følger etter.

5.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet viser til F2Fs uttalelse som framhever at familiemønstrene er annerledes i dag, og at folketrygdloven kapittel 15 kan være til hinder for delt omsorg og samarbeid mellom foreldrene som andre deler av lovverket stimulerer til. Departementet er enig i at samfunnsforholdene og kvinnenes stilling i samfunnet har forandret seg mye i løpet av de 50 årene som er gått siden enke- og morstrygdloven ble vedtatt. Stønadsordningen retter seg mot foreldre som har aleneomsorg for barn. Siktemålet med endringsforslaget som ble sendt på høring i 2014 var ikke å endre målgruppen for ordningen, men kun å forenkle vurderingen av hvem som anses å være alene om omsorgen.

Departementet foreslår å slå sammen dagens §§ 15-4 og 15-5, forenkle reglene om sivilstand noe og bare gi særlige regler der dette er nødvendig.

Vilkåret om at stønadsmottakeren må være enslig skal fortolkes slik at vedkommende ikke kan leve sammen med en ektefelle eller ha en samboer, uansett om vedkommende er barnets andre forelder eller ikke. At stønadsmottakeren til enhver tid må være ugift, separert eller skilt for å få rett til stønad etter kapittel 15, framkommer ved å tolke «enslig mor eller far». Enker og enkemenn som har barn, får ytelser til gjenlevende etter folketrygdloven kapittel 17 og ikke stønader til enslig mor eller far etter kapittel 15. For å klargjøre dette foreslår departementet at det fortsatt skal komme klart fram av bestemmelsen, jf. § 15-4 tredje ledd første punktum. Departementet foreslår også en hjemmel for å kunne gi nærmere regler i forskrift om hva som skal menes med andre nære boforhold.

Departementet ønsker at reglene er mest mulig like, uavhengig av om den enslige forelderen har vært eller blir gift eller samboer. Samboerskap har blitt en vanlig samlivsform og vil også utelukke en person fra retten til stønad etter en tolking av begrepet enslig mor eller far. Etter gjeldende regler kan stønadsmottakeren ha ett eller flere kortvarige samboerforhold og likevel motta stønader til enslig mor eller far, jf. § 15-5 tredje ledd bokstav c). Stønadsmottakere som gifter seg, mister derimot stønaden umiddelbart. For å få en større likebehandling mellom gifte og samboere, foreslår departementet derfor at også de kortvarige samboerskapene fører til at retten til stønad faller bort.

Etter folketrygdloven § 15-4 må det gå seks måneder fra separasjons- eller skilsmissesak er reist til søkeren kan motta stønad. Samboere kan derimot få stønad straks samlivsbruddet er et faktum. Departementet foreslår derfor at også separerte og skilte skal kunne motta stønad like etter samlivsbruddet. Det vil fortsatt være et vilkår at separasjons-, skilsmisse- eller ekteskapssak er reist for å få rett til stønad.

Ektefeller kan leve separert så lenge de ønsker og behøver ikke å følge opp separasjonen med et krav om skilsmisse. For å få rett til stønader etter kapittel 15 i folketrygdloven, er det derimot en forutsetning at ekteskapet skal oppløses og at stønadsmottakeren tar rettslige skritt for å gjennomføre dette så langt det er mulig innenfor stønadstiden. Rett til stønad omfatter ikke dem som av ulike årsaker er faktisk separert uten å ha til hensikt å oppløse ekteskapet. Det er svært få situasjoner der det er vanskelig å reise sak. Departementet foreslår derfor å oppheve bestemmelsen som gjør det mulig å få stønad etter ett års faktisk separasjon der spesielle forhold har gjort det vanskelig å reise sak. Uenighet om separasjon/skilsmisse, skifte, barnefordeling e.l. anses ikke som så spesielle forhold at det kan gis stønad etter folketrygdloven kapittel 15 uten at det er reist sak om oppløsning av ekteskapet. Det samme gjelder i tilfeller hvor adskillelsen skyldes fengselsopphold, at den ene av foreldrene ikke har oppholdstillatelse, eller at det påberopes religiøse forhold som årsak til at ekteskapet ikke er formelt oppløst. Den eneste situasjonen hvor det kan være vanskelig å reise sak, er der ektefellene har så svak tilknytning til Norge at de mangler søksmålskompetanse om sitt ekteskap her i landet. Departementet mener at dette ikke er godt nok grunnlag for å videreføre en unntaksregel.

Den som søker om stønad etter folketrygdloven, har bevisbyrden for at vilkårene for rett til stønaden er oppfylt. I 2008 ble det uttrykkelig presisert i folketrygdloven kapittel 15 at det er søkeren som må sannsynliggjøre at han eller hun er enslig mor eller far med aleneomsorg for barn. Jo flere grunner Arbeids- og velferdsetaten har til å betvile dette, jo mer dokumentasjon må de be søkeren framlegge. Departementet foreslår å videreføre regelen om bevisbyrde. Beviskravet vil også omfatte dokumentasjon på at separasjons-, skilsmisse- eller ekteskapssak er reist, og eventuelt at ekteskapet på et senere tidspunkt er oppløst.