19 Taushetsplikt, opplysningsplikt og adgang til å formidle opplysninger

19.1 Taushetspliktregelverket

19.1.1 Gjeldende rett

19.1.1.1 Barnevernets taushetsplikt og adgang til å formidle opplysninger

Barnevernets taushetsplikt er nærmere regulert i barnevernloven § 6-7. Det følger av bestemmelsens første ledd at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, en institusjon, et senter for foreldre og barn eller et omsorgssenter for mindreårige etter denne loven, har taushetsplikt etter reglene i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Det følger videre av bestemmelsen at overtredelse av taushetsplikt straffes etter straffeloven § 209.

Taushetsplikten etter barnevernloven er imidlertid noe strengere enn det som følger av de alminnelige reglene i forvaltningsloven.

For det første omfatter taushetsplikten etter barnevernloven flere opplysninger enn etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven. Etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven omfatter taushetsplikten opplysninger om «noens personlige forhold», jf. forvaltningsloven § 13 første ledd. Det fremgår av bestemmelsens annet ledd at opplysninger om fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted som hovedregel ikke regnes som personlige forhold. Dette gjelder med mindre opplysningene røper et «klientforhold» eller «andre forhold» som må anses som personlige.

I motsetning til forvaltningsloven omfatter taushetsplikten etter barnevernloven alltid opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, jf. § 6-7 annet ledd. Dette innebærer at taushetsplikten etter barnevernloven omfatter alle opplysninger som kan knyttes til bestemte personer, uavhengig av om opplysningene i det konkrete tilfellet regnes som personlige eller ikke. Dette innebærer blant annet at informasjon om at barnevernstjenesten har mottatt en bekymringsmelding eller åpnet en undersøkelse er underlagt taushetsplikt. Det fremgår imidlertid av bestemmelsen at opplysning om en klients oppholdssted likevel kan gis når det er klart at det ikke vil skade tilliten til barnevernstjenesten, institusjonen eller senteret for foreldre og barn å gi slik opplysning.

For det andre er barnevernets adgang til å formidle opplysninger til andre forvaltningsorganer noe snevrere enn etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven, jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd.

Det følger av forvaltningsloven § 13 b nr. 5 at taushetsplikten ikke er til hinder for at et forvaltningsorgan gir andre forvaltningsorganer opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet, og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag. Videre følger det av forvaltningsloven § 13 b nr. 6 at taushetsplikten heller ikke er til hinder for at et forvaltningsorgan anmelder eller gir opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver. Disse bestemmelsene åpner dermed for formidling av opplysninger utover det som er nødvendig for at avgiverorganet skal kunne ivareta sine oppgaver i den enkelte saken, men at opplysninger underlagt taushetsplikt i visse tilfeller kan formidles for å ivareta andre formål («sekundærformål»).

Forvaltningsloven §§ 13 b nr. 5 og 6 gjelder imidlertid ikke fullt ut for barnevernet. Det fremgår av barnevernloven § 6-7 tredje ledd at opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, bare kan gis når dette er «nødvendig for å fremme barneverntjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barns eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver», eller for å «forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse».

Bestemmelsen innebærer at barnevernet ikke har den samme generelle adgangen som andre forvaltningsorganer til å gi opplysninger om en persons forbindelse til organet og om de vedtak som er truffet. Barnevernet kan heller ikke ut fra allmenne hensyn anmelde eller opplyse om lovbrudd. Barnevernet har på den ene siden vid adgang til å formidle opplysninger dersom dette er nødvendig for å fremme barnevernets oppgaver og ansvar i den enkelte barnevernssak. På den annen side er barnevernets taushetsplikt strengere enn forvaltningsloven når det gjelder å formidle opplysninger for å ivareta andre hensyn og formål.

De øvrige bestemmelsene i forvaltningsloven om taushetsplikt gjelder for barnevernet på lik linje som for andre offentlige tjenester og instanser, jf. henvisningen til forvaltningsloven § 13 til 13 e i barnevernloven § 6-7 første ledd. Dette innebærer blant annet at de rettslige grunnlagene for formidling av opplysninger som fremgår av forvaltningsloven § 13 a og b også gjelder for barnevernet. Unntakene i forvaltningsloven § 13 a er særlig begrunnet i at det ikke er behov for å beskytte den eller de opplysningene gjelder mot at taushetsbelagte opplysninger formidles. Bestemmelsen åpner for at opplysninger kan formidles:

• Etter samtykke fra den eller de taushetsplikten skal beskytte, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Et samtykke skal være informert, frivillig og kan når som helst trekkes tilbake.

• I statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates («anonymisering»), jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 2. Som rettslig grunnlag for formidling av opplysninger forutsetter anonymisering at den eller de opplysningene gjelder er effektivt vernet mot å bli identifisert.

• Dersom ingen berettiget interesse tilsier at opplysningene holdes hemmelig, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 3. Loven viser som eksempel til opplysninger som er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder.

Unntakene i forvaltningsloven § 13 b er begrunnet i ulike private eller offentlige interesser. Taushetsplikten er blant annet ikke til hinder for:

• At opplysninger formidles til sakens parter eller deres representanter, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 1.

• At opplysninger brukes for å oppnå det formålet de er gitt eller innhentet for, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 2. Forvaltningsloven viser til saksforberedelse, avgjørelse, oppfølgning og kontroll som eksempler på tilfeller der opplysninger kan formidles.

• At opplysningene brukes for statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver, eller i forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll med forvaltningen, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 4.

Det følger av barnevernloven § 6-7 femte ledd at dersom et barns interesser tilsier det kan statsforvalteren og departementet bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at opplysningene gjøres kjent. Bestemmelsen innebærer en begrensning i barnevernstjenestens og andre barnevernsmyndigheters adgang til å formidle opplysninger underlagt taushetsplikt.

19.1.1.2 Barnevernstjenestens opplysningsplikt

Det følger av barnevernloven § 6-7 tredje ledd at barneverntjenesten har plikt til å gi opplysninger til kommunens helse- og omsorgstjeneste når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3. Opplysningsplikten gjelder både av eget tiltak og etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av helse- og omsorgstjenesteloven.

Videre følger det av barnevernloven § 6-7 fjerde ledd at dersom et barn under barnevernets omsorg urettmessig blir tatt med til et annet land (barnebortføring), skal barnevernstjenesten gi opplysninger til myndighetene i barnets oppholdsstat. Opplysningsplikten gjelder med mindre det ikke er forsvarlig eller til barnets beste.

Det fremgår av straffeprosessloven § 71 b at påtalemyndigheten kan beslutte å overføre en sak til barnevernstjenesten dersom et barn under 15 år har begått en ellers straffbar handling. I slike tilfeller skal barnevernstjenesten underrette påtalemyndigheten om hvorvidt den treffer vedtak i saken eller ikke.

Det fremgår av § 6-7 b at barnevernstjenesten uten hinder av taushetsplikt skal gi informasjon til politiet om at det er truffet vedtak om skjult adresse i samsvar med denne loven. Barnevernstjenesten skal gi informasjon til politiet så snart som mulig.

19.1.1.3 Opplysningsplikt til barnevernet

Alle offentlige myndigheter, en rekke yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt, samt organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune har etter nærmere bestemte vilkår en lovfestet plikt til å gi opplysninger til barnevernet. Opplysningsplikten er hjemlet i barnevernloven § 6-4 og i barnehageloven § 46, opplæringsloven § 15-3, friskolelova § 7-4, sosialtjenesteloven § 45, helsepersonelloven § 33, familievernkontorloven § 10, krisesenterloven § 6, folketrygdloven § 25-11, ekteskapsloven § 26 a og integreringsloven § 49.

Begrepet «opplysningsplikt» omfatter både plikt til å melde fra til den kommunale barnevernstjenesten av eget initiativ («meldeplikt»), samt plikt til å gi opplysninger etter pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernsmyndigheter. Opplysningsplikten omfatter en plikt til å formidle opplysninger som ellers er underlagt lovbestemt taushetsplikt.

Meldeplikten

Det fremgår av barnevernloven § 6-4 første ledd at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan skal melde fra til barnevernstjenesten uten ugrunnet opphold;

• a) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt,

• b) når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring,

• c) når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd,

• d) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.

Opplysningsplikt ved pålegg

Det følger av barnevernloven § 6-4 annet ledd at de organene som er ansvarlig for gjennomføringen av barnevernloven, kan gi pålegg til offentlige myndigheter om å gi taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av saker etter barnevernloven om

1. midlertidig plassering av barn utenfor hjemmet i akuttsituasjoner, jf. § 4-6 annet ledd,

2. forbud mot flytting av barn og foreløpig vedtak om omsorgsovertakelse av nyfødt barn før barnet har flyttet hjem, jf. §§ 4-8 og 4-9,

3. medisinsk undersøkelse og behandling, jf. § 4-10,

4. behandling av barn som har særlige behandlings- eller opplæringsbehov, jf. § 4-11,

5. omsorgsovertakelse, jf. § 4-12,

6. samværsrett og skjult adresse, jf. § 4-19,

7. fratakelse av foreldreansvar og adopsjon, jf. § 4-20,

8. oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, jf. § 4-21,

9. plassering og tilbakehold i institusjon uten samtykke, jf. §§ 4-24 og 4-25,

10. plassering i institusjon uten samtykke ved fare for menneskehandel, jf. § 4-29.

Videre følger det av bestemmelsens tredje ledd at pålegg om å gi taushetsbelagte opplysninger også kan gis i saker etter § 4-4 tredje ledd om pålegg om hjelpetiltak når dette er nødvendig for å unngå at et barn havner i en alvorlig situasjon som beskrevet i § 4-12 om omsorgsovertakelse.

Det er presisert i bestemmelsens fjerde ledd at adgangen til å gi pålegg om å gi taushetsbelagte opplysninger også gjelder ved rettslig prøving av fylkesnemndas vedtak.

Videre er det presisert i bestemmelsens femte ledd at opplysninger så langt som mulig skal innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen. Sakens parter skal informeres om at pålegg gis og hva dette omfatter med mindre dette kan hindre eller vanskeliggjøre at barnevernstjenesten kan gi barnet tilstrekkelig hjelp.

Opplysningsplikten omfatter også yrkesutøvere som opptrer i medhold av helsepersonelloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, lov om familievernkontorer og friskolelova, jf. bestemmelsens sjette ledd. Det samme gjelder meklere i ekteskapssaker og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, og de som utfører slike oppgaver på vegne av organisasjoner.

Det fremgår av § 6-4 b at offentlige myndigheter uten hinder av taushetsplikt kan innhente opplysninger fra Folkeregisteret når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter denne loven.

19.1.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

19.1.2.1 Bakgrunnen for høringsforslaget

Barnevernslovutvalget foreslo å videreføre dagens regler om barnevernets taushetsplikt og opplysningsrett i en egen bestemmelse. De foreslo samtidig enkelte mindre språklige endringer. De opplyste samtidig at utvalget ikke hadde mottatt innspill om at det er behov for å gjøre konkrete endringer i regelverket om barnevernets taushetsplikt og opplysningsrett, og viste til at bestemmelsene om barnevernstjenestens opplysningsrett anses å gi barnevernstjenesten tilstrekkelig hjemmel for å dele informasjon. De ga samtidig uttrykk for at det var behov for å forenkle og klargjøre reglene om opplysningsplikt. Utvalget foreslo å senke terskelen noe for opplysningsplikt når det gjelder saker der barn og unge «utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare». Utover dette ga utvalget uttrykk for at det for øvrig ikke var sterke nok grunner til å senke terskelen for opplysningsplikten til barnevernstjenesten vesentlig.

Samtidig med at Barnevernslovutvalgets forslag til ny lov var på høring hadde departementet på høring forslag til endringer i reglene om opplysningsplikten til barnevernet. Endringene ble fulgt opp i Prop. 169 L (2016–2017) og trådte i kraft fra 1. juli 2018. Hensikten med lovendringene var å klargjøre og forenkle reglene om opplysningsplikt til barnevernet, både i barnevernloven og i andre særlover, slik at regelverket skulle være lettere å anvende for dem som er omfattet av plikten.

Barnevoldsutvalget hadde i NOU 2017: 12 Svikt og svik flere forslag om taushetsplikt og formidling av opplysninger mellom offentlige tjenester. Blant annet foreslo de å innføre en opplysningsrett i tilfeller der det er grunn til å tro at det foreligger forhold som kan føre til tiltak etter barnevernloven. De ga samtidig uttrykk for at det etter deres oppfatning er nødvendig med tiltak som forenkler regelverket og informasjonsdelingen mellom tjenestene. De viste til at tiltak som senker barrierer når det gjelder deling av informasjon mellom ulike tjenester, vil gjøre tjenestene bedre i stand til å forebygge og avdekke vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. De viste også til at det i vurderingen av hvilke regelverksendringer som må gjøres er viktig å ta i betraktning at det råder en stor usikkerhet ute i tjenestene om hvordan dagens regler skal tolkes, og at tjenestepersoner er redde for å bryte taushetsplikten sin. Ifølge utvalget kunne noe av grunnen til dette være et unødvendig komplisert regelverk.

19.1.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre hovedtrekkene i dagens taushetspliktregelverk. Det ble samtidig foreslått å samle regelverket i et eget kapittel med bestemmelser om barnevernets taushetsplikt og adgang til å formidle opplysninger, meldeplikt til barnevernstjenesten, tilbakemelding fra barnevernstjenesten, barnevernets adgang til å pålegge andre å gi opplysninger, og om barnevernstjenestens opplysningsplikt til helse- og omsorgstjenesten og til politiet.

Det ble samtidig foreslått flere strukturelle og språklige endringer for å gjøre taushetspliktregelverket lettere tilgjengelig og enklere å anvende, samt enkelte mindre innholdsmessige endringer og forenklinger.

Barnevernets taushetsplikt og adgang til å gi opplysninger

Departementet foreslo i høringsnotatet en egen bestemmelse om barnevernets taushetsplikt og adgangen til å gi opplysninger. Den foreslåtte bestemmelsen var i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men med enkelte presiseringer og endringer.

Det ble foreslått å videreføre dagens regulering av barnevernets taushetsplikt og hva taushetsplikten omfatter. Det ble imidlertid foreslått å ta ut henvisningen til at overtredelse av taushetsplikt er straffbart etter straffeloven § 209.

Det ble samtidig foreslått å videreføre hovedtrekkene ved dagens unntaksbestemmelse om at opplysning om en klients oppholdssted likevel kan gis når det er klart at det ikke vil skade tilliten til «barneverntjenesten, institusjonen eller senteret for foreldre og barn å gi slik opplysning». Det ble imidlertid foreslått at adgangen til å gi opplysninger skal knyttes til tilliten til «barnevernet» som helhet i stedet for til bestemte organer.

Det ble vurdert at det ikke var behov for materielle endringer i barnevernets adgang til å formidle opplysninger til andre offentlige organer og til helsepersonell. Det ble likevel foreslått en viss omstrukturering og endringer i bestemmelsen for å tydeliggjøre barnevernets adgang til å formidle opplysninger.

Det ble foreslått å omformulere bestemmelsen fra at opplysninger kan gis dersom det er nødvendig for å fremme «barneverntjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barns eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver», til at opplysninger kan gis «når det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter denne loven». Endringen var ment å tydeliggjøre at både barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter uten hinder av taushetsplikt kan gi opplysninger til andre offentlige tjenester og instanser dersom dette er nødvendig for å ivareta barnevernets oppgaver og ansvar i den enkelte saken. Adgangen til å gi opplysninger ble dermed foreslått å ikke være direkte knyttet til hvilket organ i barnevernet som er tildelt den oppgaven som gjør det nødvendig å gi opplysninger, men til behovet for å gi opplysninger.

Dagens presisering om at opplysninger også kan gis «for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse», ble foreslått videreført.

Videre ble det foreslått ikke å videreføre en bestemmelse som gir statsforvalteren og departementet adgang til å bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket til at de gjøres kjent.

Opplysningsplikten til barnevernet

Departementet foreslo å videreføre innholdet i dagens bestemmelser om opplysningsplikt i ny barnevernslov, og viste til at Stortinget nylig har behandlet og vedtatt endringer i bestemmelsene om opplysningsplikt til barnevernet.1 Fordi det er en nær sammenheng mellom opplysningsplikten og de øvrige bestemmelsene i barnevernsloven, var det likevel nødvendig å gjøre visse språklige og begrepsmessige endringer i bestemmelsene om opplysningsplikt for å ivareta sammenhengen med lovens øvrige bestemmelser.

Departementet foreslo samtidig å dele dagens opplysningspliktbestemmelse i én bestemmelse om meldeplikt og én bestemmelse om opplysningsplikt ved pålegg.

Barnevernstjenestens plikt til å gi opplysninger

Departementet foreslo å videreføre barnevernstjenestens plikt til å gi opplysninger til helse- og omsorgstjenesten når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler. Det ble også foreslått å innta barnevernstjenestens plikt til å underrette påtalemyndigheten etter straffeprosessloven § 71 b i loven. Videre ble det foreslått å videreføre barnevernstjenestens plikt til å gi opplysninger til myndighetene i barnets oppholdsstat dersom barnet er bortført fra barnevernet, men flytte plikten til bestemmelsen om barnevernstjenestens opplysningsplikt.

19.1.3 Høringsinstansenes syn

Om lag 25 høringsinstanser har uttalt seg til forslagene i kapittlet om taushetsplikt, opplysningsplikt og adgang til å gi opplysninger. Blant disse er Barneombudet, Bufetat region nord, Bufdir, Høgskulen i Volda, Kristiansand tingrett, RKBU Nord, UNE, fylkesnemndene, Bergen kommune, Bærum kommune, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Drammen kommune, Horten kommune, Kristiansand kommune, Marker kommune, Oslo kommune, Trondheim kommune, Den norske legeforening, Familiekanalen, Forandringsfabrikken, Landsforeningen for barnevernsbarn, Norsk Sykepleierforbund, Organisasjonen for barnevernsforeldre (OBF), Norsk presseforbund, Norsk redaktørforening og norsk journalistlag og Redd Barna.

Om lag halvparten av disse instansene gir uttrykk for at de støtter forslaget om å samle taushetspliktregelverket i et eget kapittel. Videre gir i underkant av ti instanser uttrykk for generell støtte til forslagene i høringsnotatet. Blant disse er RKBU Nord, Bergen kommune, Bærum kommune, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Trondheim kommune, Kristiansand kommune og Redd Barna.

Ingen instanser gir uttrykk for at de er uenig i forslaget om å samle taushetspliktregelverket i et eget kapittel, eller at de generelt sett er uenige i forslagene i høringsnotatet. Noen få instanser kommer imidlertid med synspunkter og forslag til endringer i de foreslåtte bestemmelsene.

Høgskulen i Volda gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at den foreslåtte bestemmelsen om taushetsplikt og adgang til å gi opplysninger har en langt bedre utforming enn dagens bestemmelse. Videre uttaler høgskolen:

«Det er likevel eit spørsmål om oppramsinga «et forvaltningsorgan, en institusjon, et senter for foreldre og barn eller et omsorgssenter for mindreårige» er nødvendig. Formuleringa kan enkelt erstattast av:

«Enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter denne loven».»

Noen få høringsinstanser har også uttalt seg om forslaget om å ta ut henvisningen til straffansvaret i straffeloven § 209. Barneombudet er enig i at dagens henvisning til straffeloven bør tas ut av bestemmelsen, mens Bufdir og Bufetat region nord er uenig.

Noen få høringsinstanser, blant annet Barneombudet, Bufdir, Oslo kommune og Utlendingsnemnda har kommet med innspill til hvordan barnevernets adgang til å gi opplysninger bør reguleres i barnevernsloven. Disse instansene tar blant annet til orde for at det i bestemmelsen bør gis mer veiledning om adgangen til å gi opplysninger. Bufdir uttaler:

«Direktoratet er enig i at det er behov for endringer som kan klargjøre når barnevernstjenesten kan dele ellers taushetsbelagte opplysninger med andre forvaltningsorganer. Vi mener imidlertid at forslaget ikke i tilstrekkelig grad tydeliggjør når barnevernet kan gjøre dette. Ordlyden «når det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter denne lov» gir lite veiledning for den vurderingen som må gjøres, og kan også medføre at bestemmelsen forståes for snevert. Adgang til å formidle opplysninger til andre offentlig organer er gitt for å sikre at andre offentlig tjenester ivaretar sine oppgaver og ansvar overfor barnet, og som følger av de lovene som regulerer disse tjenestenes virksomhet.

Vi foreslår derfor at den formuleringen som er benyttet i merknaden til bestemmelsen tas inn i lovteksten: Taushetsplikten er i slike tilfeller ikke til hinder for at barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter formidler opplysninger til andre tjenester og instanser som skole, barnehage, familievernet og helsetjenestene for at barnet skal få et best mulig og helhetlig tjenestetilbud.»

Barneombudet gir uttrykk for at deres erfaring er at barnevernets til tider svært restriktive praktisering av dagens bestemmelse ved deling av opplysninger til andre offentlige instanser, gjør at samarbeid mellom tjenestene blir vanskelig. De viser til at dette særlig gjelder skole og barnevern, og uttaler:

«Barneombudet ser derfor et behov for å utforme lovteksten slik at den gir bedre veiledning på når det er adgang til å dele opplysninger med andre tjenester, enn det lovbestemmelsen gir i dag. Departementets forslag til endring av bestemmelsen, vil etter vårt syn ikke være egnet til å gi slik veiledning. Forslaget tydeliggjør ikke når det er adgang til å dele taushetsbelagt informasjon, og Barneombudet er bekymret for at bestemmelsen også på sikt vil bli tolket for snevert.

Departementet har selv i merknadene formulert en tekst som gir god veiledning, og vi foreslår at denne tas inn i lovteksten: «Taushetsplikten er i slike tilfeller ikke til hinder for at barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter formidler opplysninger til andre tjenester og instanser som skole, barnehage, familievernet og helsetjenestene for at barnet skal få et best mulig og helhetlig tjenestetilbud». På et rettsområde som dette er det etter Barneombudets syn viktig at en slik veiledning gis direkte i lovteksten, og ikke kun i merknaden til bestemmelsen.

Vi vil i denne sammenheng vise til at forvaltningslovutvalget har levert forslag til Kommunal- og moderniseringsdepartementet om å revidere taushetspliktreglene i forvaltningsloven. Det nye forslaget lyder «at det skal være adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med personer i samme forvaltningsorgan eller i andre forvaltningsorganer som har saklig behov for dem» (NOU 2019: 5 boks 19.1). Forslaget vil etter vårt syn gi bedre veiledning enn dagens forvaltningslov på dette punktet, og på sikt bedre samarbeid mellom offentlige tjenester.»

Noen få instanser som Høgskulen i Volda og Drammen kommune uttaler seg om barnevernets adgang til å formidle opplysninger til private. Høgskulen viser til behovet for å formidle opplysninger til fosterhjem. Drammen kommune uttaler:

«Barneverntjenesten har regelmessig behov for å innhente opplysninger fra private som ledd i saksbehandlingen, for eksempel i undersøkelsesfasen. Å innhente opplysninger fra private innebærer at utenforstående gjøres kjent med at sakens parter er involvert i en sak hos barneverntjenesten, og dette er i seg selv taushetsbelagt informasjon.

Erfaring viser at sakens parter – typisk foreldrene – ikke alltid samtykker til at barneverntjenesten kan ta kontakt med private i sakens anledning. Barneverntjenestens alternative måte å hente opplysninger på er da forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 2, som fastslår at taushetsplikten ikke er til hinder for at «opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for».

Ordlyden tilsier at barneverntjenesten kan formidle opplysninger ikke bare til andre offentlige organer, men også til private. Men bestemmelsen er – etter Drammen kommunes oppfatning – ikke tilstrekkelig tydelig. Ettersom private ofte sitter på relevante opplysninger, er det behov for en tydeliggjøring i lovverket om hvilke begrensninger taushetsplikten setter i tilfeller der barneverntjenesten mener at private kan ha relevante opplysninger som bør gjøres kjent i forbindelse med saksutredningen.

Så vidt Drammen kommune kan se, er dette spørsmålet ikke berørt i høringsnotatet. I lys av at loven skal gjøres enklere for brukerne, ville det ha vært en fordel at denne avklaringen ble regulert i den nye loven og ikke bare med en henvisning til forvaltningsloven. Likeså burde det også lovfestes hvorvidt barneverntjenesten bør pålegge private parter taushetsplikt i de tilfeller hvor slik kontakt er nødvendig, jf. forvaltningslovens 13 annet ledd.»

Enkelte instanser har uttalt seg til bestemmelsen om opplysningsplikt til barnevernet. Blant disse er Barneombudet, Bufdir, fylkesnemndene, Oslo kommune, Den norske legeforeningen, Familiekanalen og OBF.

Barneombudet og Oslo kommune mener at terskelen for meldeplikt bør senkes. Ombudet uttaler:

«Barneombudet har ved flere anledninger gitt uttrykk for at regelverket om opplysningsplikten til barnevernet bør tydeliggjøres og forenkles. Etter barnekonvensjonen art 19 nr.1, er statene forpliktet til å iverksette alle egnede tiltak for å beskytte barn mot omsorgssvikt, vold og overgrep. Dette er en sterk forpliktelse. Slik Barneombudet ser det, er det viktig at de reglene som skal gjøre det mulig for barnevernet å utføre sin plikt er enkle å forstå, slik at de i praksis ikke fungerer som et hinder på veien mot å hjelpe og beskytte barnet.

Barneombudet mener det er en risiko for at situasjonen ikke vil forbedre seg dersom en velger å bruke begrepet «alvorlig omsorgssvikt». Usikkerhet omkring hva som er å regne som «alvorlig», kan medføre at den enkelte føler seg forpliktet til å innhente mer informasjon før de melder fra, eller innta en vente- og se posisjon før de varsler. Det forhold at taushetsplikten står sterkt, kan føre til at mange barn ikke får den hjelpen de trenger.

Barneombudet tror ikke at vilkåret om at melder bare må «ha grunn til å tro» at barnet befinner seg i en alvorlig situasjon fører til at melder lar være å vurdere hvorvidt de opplysningene de har er alvorlige nok eller ikke. Etter våre erfaringer er det ofte slik at diskusjonene dreier seg om hvilke situasjoner som omfattes av meldeplikten, ikke omkring sannsynligheten for at barnet rent faktisk befinner seg i en slik situasjon. Slik vi vurderer det, er det ikke henvisningene til de ulike tiltaksbestemmelsene i gjeldende barnevernlov som alene gjør det vanskelig å forstå hvilke situasjoner som omfattes av meldeplikten, men heller en usikkerhet om hva som er å regne som alvorlig omsorgssvikt.»

Barneombudet anbefaler derfor at ordlyden i siste alternativ i § 13-2 og i de tilsvarende bestemmelsene i særlovene endres, slik at ordlyden blir «..eller annen omsorgssvikt».

Familiekanalen og OBF tar på sin side til orde for at terskelen for meldeplikt ikke bør ligge for lavt, og kun bør omfatte alvorlige tilfeller. Kristiansand tingrett tar til orde for at opplysningsplikten også bør omfatte domstolene.

Bufdir viser i sin høringsuttalelse til sin tidligere høringsuttalelse til departementets forslag til endringer i opplysningsplikten til barnevernet og om ny opplysningsplikt til barnevernet ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige:

«Departementets forslag berører en svært begrenset gruppe hvor det er bekymring for barnets situasjon etter fødsel. Meldeplikten bør utvides til å omfatte alle tilfeller der offentlige myndigheter er bekymret for et ufødt barn, og ikke bare i de situasjoner der det dreier seg om ufødte barn av tvangsinnlagte, gravide rusmisbrukere. Etter direktoratets oppfatning bør meldeplikten omfatte situasjoner der det er en bekymring for om et ufødt barn vil kunne bli utsatt for alvorlig skade eller «omsorgssvikt» etter at det er født. Det bør ikke være forskjell om bekymringen har sitt utspring i mors rusmisbruk, psyke eller om mor blir utsatt for vold fra partner.»

Enkelte instanser som Bufdir og Utlendingsnemnda uttaler seg om reguleringen av de tilfellene der barnevernet har opplysningsplikt overfor andre myndigheter. Utlendingsnemnda viser til forslag til ny § 17-7 d i utlendingsforskriften om at utlendingsmyndighetene skal kunne anmode om nødvendige opplysninger fra barnevernstjenesten. De viser til at dersom høringsforslaget blir vedtatt bør dette også framgå av barnevernsloven. Bufdir gir uttrykk for at det bør presiseres i bestemmelsen at barnevernstjenesten kan bli pålagt å gi opplysninger i medhold av annen særlovgivning, av informasjonshensyn, og viser til utlendingsloven § 84 som eksempel. Direktoratet viser til at dette kan gjøres uten at det vises til enkeltbestemmelser.

19.1.4 Departementets vurderinger og forslag

19.1.4.1 Innledning

Taushetspliktregelverket bygger på avveininger av ulike hensyn som delvis kan være motstridende. Taushetsplikten er i hovedsak begrunnet i hensynet til den enkeltes personlige integritet og personvern, og hensynet til tillitsforholdet mellom den enkelte og det offentlige. Hensynet til personlige integritet og personvern tilsier at den enkelte bør være beskyttet mot unødig spredning av personlige opplysninger. Det er også viktig at det eksisterer et tillitsforhold mellom den enkelte og de ulike velferdstjenestene. Dette fordi tillit langt på vei er en forutsetning for åpenhet, dialog og samarbeid. Tillitsforholdet avhenger blant annet av at den enkelte kan stole på at det en hjelpetjeneste sitter med av personlige opplysninger i en sammenheng ikke blir videreformidlet til andre.

Taushetspliktreglene må derfor utformes på en måte som tar hensyn til personvernet til barn og familier, men som samtidig ivaretar behovet for samarbeid, dialog og kommunikasjon mellom barnevernet og andre tjenester som arbeider med barn og unge.

Høringen viser at forslaget om å samle taushetspliktregelverket i ett kapittel har fått bred støtte. Departementet fastholder derfor forslaget om et eget kapittel som regulerer barnevernets taushetsplikt og de reglene som gjelder ved formidling av opplysninger. Selv om enkelte instanser har innspill til de foreslåtte bestemmelsene viser høringen at et flertall av de instansene som uttaler seg om dette støtter hovedtrekkene i forslaget som ble sendt på høring. Departementet mener derfor også etter høringen at det ikke er behov for å gjøre vesentlige endringer i innholdet i taushetspliktregelverket i ny barnevernslov.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at kapittelet deles inn i bestemmelser om taushetsplikt og adgang til å gi opplysninger, jf. utkast til § 13-1, plikt til å melde fra til barnevernstjenesten, jf. utkast til § 13-2, tilbakemelding fra barnevernstjenesten, jf. utkast til § 13-3, pålegg om å gi opplysninger, jf. utkast til § 13-4 og barnevernstjenestens opplysningsplikt, jf. utkast til § 13-5. I tillegg inneholder kapitlet en bestemmelse om behandling av personopplysninger, jf. utkast til § 13-6.

Departementet fastholder videre forslaget fra høringsnotatet om å gjøre enkelte strukturelle og språklige endringer som har til hensikt å gjøre regelverket tilgjengelig og enkelt å anvende. Departementet foreslår også enkelte andre endringer og forenklinger i taushetspliktregelverket.

19.1.4.2 Taushetsplikten

Departementet mener også etter høringen at dagens regulering av hvem som er omfattet av barnevernets taushetsplikt og hvilke opplysninger taushetsplikten omfatter bør videreføres, jf. utkast til § 13-1 første og annet ledd.

I høringsnotatet ble det foreslått at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et «forvaltningsorgan, en institusjon, et senter for foreldre og barn eller et omsorgssenter for mindreårige» skal ha taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Departementet mener også etter høringen at innholdet i bestemmelsen bør videreføres, men er enig med Høgskulen i Volda i at ordlyden i bestemmelsen kan forenkles. Det foreslås derfor at bestemmelsen utformes slik at det fremgår at taushetsplikten omfatter «enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter denne loven». Bestemmelsen omfatter enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, en institusjon, et senter for foreldre og barn eller et omsorgssenter for mindreårige. Forslaget til språklig forenkling innebærer dermed ingen materielle endringer.

Departementet foreslår også å videreføre forslaget fra høringsnotatet om å ta ut henvisningen til at overtredelse av taushetsplikt er straffbart etter straffeloven § 209. Fordi straffansvaret følger direkte av straffeloven er det etter departementets vurdering unødvendig å gjenta dette i barnevernsloven. Dette er også i samsvar med flere andre bestemmelser om taushetsplikt i andre lover på velferdsområdet.

Departementet foreslår også å videreføre dagens særlige regulering av hvilke opplysninger som er omfattet av taushetsplikten etter barnevernsloven, jf. utkast til § 13-1 annet ledd. Det fremgår av bestemmelsen at taushetsplikten også gjelder opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. I motsetning til forvaltningslovens alminnelige regel omfatter taushetsplikten dermed alle opplysninger som kan knyttes til bestemte personer, uavhengig av om opplysningene i det konkrete tilfellet regnes som personlige eller ikke. Den omfatter blant annet informasjon om at barnevernstjenesten har mottatt en bekymringsmelding eller åpnet en undersøkelse.

Fordi slike opplysninger i en barnevernssak må anses som «personlige» ville opplysningene likevel i de fleste tilfeller også omfattes av taushetsplikten etter forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven § 13 annet ledd. Departementet foreslår likevel at presiseringen videreføres i barnevernsloven for å tydeliggjøre at alle opplysninger i en barnevernssak er underlagt taushetsplikt.

Dagens lov inneholder en snever unntaksbestemmelse om at opplysninger om en klients oppholdssted likevel kan gis når det er klart at det ikke vil skade tilliten til barneverntjenesten, institusjonen eller senteret for foreldre og barn. Departementet foreslår å videreføre forslaget i høringsnotatet om å videreføre hovedtrekkene ved dette unntaket, men at adgangen til å gi opplysninger knyttes til tilliten til «barnevernet» som helhet i stedet for til bestemte organer.

19.1.4.3 Barnevernets adgang til å formidle opplysninger

Innledning

I utkastet til ny § 13-1 første ledd er det vist til de alminnelige bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Denne henvisningen innebærer blant annet at de generelle bestemmelsene med grunnlag for formidling av opplysninger i forvaltningsloven §§ 13 a og 13 b, også gjelder for barnevernet. Dette innebærer blant annet at barnevernet uten hinder av taushetsplikten kan gi opplysninger etter samtykke og dersom opplysningene er tilstrekkelig anonymisert jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1 og 2.

Enkelte instanser som Høgskulen i Volda og Drammen kommune har under høringen tatt opp spørsmål om adgangen til å formidle opplysninger til private.

Den alminnelige bestemmelsen i forvaltningsloven § 13 b nr. 2 om at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger brukes for å oppnå det formålet de er gitt eller innhentet for, gjelder for barnevernet. I bestemmelsen er det blant annet vist til at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger formidles til saksforberedelse, avgjørelse, oppfølgning og kontroll. Bestemmelsen er ikke begrenset til formidling av opplysninger til andre offentlige myndigheter, men er også anvendelig ved formidling av opplysninger til private.

Bestemmelsen innebærer blant annet at barnevernet uten hinder av taushetsplikt kan formidle opplysninger til private for eksempel dersom dette er nødvendig i forbindelse med innhenting av opplysninger i forbindelse med gjennomføringen av en undersøkelse. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at barnevernstjenesten formidler opplysninger til fosterforeldrene, slik at de kan ivareta og følge opp fosterbarnet på en god måte, på vegne av barnevernstjenesten eller foreldrene.

Barnevernets adgang til å formidle opplysninger til andre offentlige organer og til helsepersonell for å fremme barnevernets oppgaver

I likhet med flere høringsinstanser er departementet opptatt av at taushetspliktregelverket ikke skal være til hinder for et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre offentlige tjenester. Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. Barnevernets ansvar innebærer at barnevernet i mange tilfeller må bidra til at det enkelte barn i barnevernet får den oppfølgingen det trenger også fra andre tjenester. Barnevernet er derfor i en rekke sammenhenger avhengig av å motta og formidle opplysninger og å samarbeide med andre velferdstjenester for å sikre barnet og familien effektive tjenester og et mest mulig helhetlig tilbud. Barnehagen og skolen er eksempler på tjenester det ofte er spesielt viktig å samarbeide med. Dette fordi barna tilbringer store deler av dagen sin på disse arenaene, og at barn i barnevernet ofte vil ha særlige behov for tilrettelegging og støtte. Det er særlig viktig at regelverket er utformet med tanke på at barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter skal være trygge på adgangen til å samarbeide med og å formidle opplysninger til andre offentlige tjenester som skole, barnehage, helsetjenestene og politiet.

Dagens barnevernlov inneholder en egen bestemmelse om barnevernets adgang til å formidle opplysninger til andre offentlige forvaltningsorganer og til helsepersonell, jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd. Det fremgår av bestemmelsen at opplysninger til andre offentlige organer, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, bare kan gis når dette er «nødvendig for å fremme barneverntjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barns eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver», samt for å «forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse». Bestemmelsen gjelder også ved formidling av opplysninger til yrkesutøvere etter helsepersonelloven.

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det ikke er behov for materielle endringer i barnevernets adgang til å formidle opplysninger til andre offentlige organer og til helsepersonell. Samtidig ga departementet uttrykk for at bestemmelsen likevel burde endres noe for å tydeliggjøre barnevernets adgang til å gi opplysninger. Det ble derfor presisert i bestemmelsen at barnevernet kan gi opplysninger til andre organer og til helsepersonell «når det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter denne loven».

Enkelte instanser har under høringen gitt uttrykk for at bestemmelsen om barnevernets adgang til å formidle opplysninger til andre offentlige tjenester bør utformes på en annen måte enn både dagens bestemmelse og forslaget i høringsnotatet.

I høringsnotatet ble det vist til at departementet i flere sammenhenger har uttalt at taushetsplikten ikke er til hinder for at barnevernstjenesten gir de opplysninger som er nødvendige for at andre offentlige tjenester som barnehage, skole og helsestasjon skal kunne gi barnet et best mulig og helhetlig tjenestetilbud.2 På denne bakgrunn tok Barneombudet og Bufdir under høringen til orde for at dette bør fremgå direkte av bestemmelsen, og foreslo at bestemmelsen utformes slik at det fremgår direkte av ordlyden at taushetsplikten ikke er til hinder for at barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter formidler opplysninger til andre tjenester og instanser som skole, barnehage, familievernet og helsetjenestene for at barnet skal få et best mulig og helhetlig tjenestetilbud.

Barnevernlovens taushetspliktbestemmelse bygger på de alminnelige bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 flg., men med enkelte særlige unntak tilpasset barnevernet. Også andre lover på velferdsområdet inneholder bestemmelser om taushetsplikt som viser til de alminnelige bestemmelsene i forvaltningsloven. Dette innebærer at taushetspliktregelverket i utgangspunktet er felles og sektorovergripende for tjenestene på velferdsområdet. Etter departementets mening tilsier dette at bestemmelsene om taushetsplikt i barnevernsloven ikke bør utformes på en måte som avviker fra annen lovgivning utover det som er nødvendig. Å ta inn i selve lovteksten at barnevernet kan gi opplysninger til andre tjenester og instanser som skole, barnehage, familievernet og helsetjenestene for at barnet skal få et best mulig og helhetlig tjenestetilbud, vil etter departementets vurdering medføre at barnevernsloven i for stor grad vil skille seg fra hvordan øvrige lovbestemmelser er utformet.

Departementet fastholder samtidig at bestemmelsen innebærer at barnevernstjenesten og andre barnevernmyndigheter uten hinder av taushetsplikt kan gi andre offentlige tjenester som for eksempel barnehage, skole, og helsestasjon de opplysninger som er nødvendige for at et barn som mottar tjenester fra barnevernet skal få et best mulig og helhetlig tjenestetilbud.

Departementet mener også etter høringen at det i den nye barnevernsloven er behov for en egen bestemmelse om barnevernets adgang til å formidle opplysninger til andre offentlige forvaltningsorganer og til helsepersonell, men at det er behov for visse endringer som har til hensikt å tydeliggjøre adgangen til å formidle opplysninger. Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet om at bestemmelsen utformes slik at det fremgår at barnevernet uten hinder av taushetsplikt kan gi opplysninger til andre forvaltningsorganer i tilfeller der det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven, samt for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse, jf. utkast til § 13-1 tredje ledd.

Departementet vil ellers vise til at Justis- og beredskapsdepartementet, som ledd i oppfølgning av Forvaltningslovutvalgets forslag til ny forvaltningslov har hatt forslag om adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger mellom forvaltningsorganer, på høring. I høringsnotatet ble det blant annet vurdert om dagens taushetspliktbestemmelse i barnevernloven burde endres ved at de alminnelige reglene i forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6 gjøres gjeldende også for barnevernet. Dette forslaget følges ikke opp i denne lovproposisjonen. Som oppfølgning av Justisdepartementets høringsnotat, kan det imidlertid blir aktuelt å fremme en lovproposisjon med forslag til endringer i ny § 13-1 før ny barnevernslov har trådt i kraft.

Nærmere om innholdet i bestemmelsen

Barnevernet er i en rekke sammenhenger avhengig av å gi opplysninger til og å samarbeide med andre tjenester og instanser. Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Dette innebærer at barnevernstjenesten ofte må bidra til at det enkelte barn i barnevernet også får den oppfølgingen det trenger fra andre tjenester. Barnevernets ansvar innebærer dermed at barnevernet i mange tilfeller også må formidle opplysninger som gjør at andre velferdstjenester får best mulig forutsetninger til å følge opp barnet og familien på en god måte. Barnehagen og skolen er eksempler på tjenester det ofte er spesielt viktig å samarbeide med. Dette fordi barna tilbringer store deler av dagen sin på disse arenaene, og at barn i barnevernet ofte vil ha særlige behov for tilrettelegging og støtte.

At barnevernet uten hinder av taushetsplikt kan gi opplysninger til andre forvaltningsorganer i tilfeller der det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven innebærer at barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter kan gi de opplysninger som er nødvendige for at andre offentlige tjenester som for eksempel barnehage, skole, og helsestasjon skal kunne gi barnet et «best mulig og helhetlig tjenestetilbud».

Det er ellers verken mulig eller hensiktsmessig å gi en uttømmende beskrivelse av når barnevernet kan ha behov for å formidle opplysninger for å ivareta barnevernets oppgaver etter loven. Dette må vurderes konkret i den enkelte saken, og avhenger blant annet av hva saken gjelder, hvilke fase saken er i, og hvilke tiltak som er iverksatt med hjemmel i barnevernsloven. Departementet vil derfor understreke at tilfellene nedenfor er ment som illustrerende eksempler:

I meldingsfasen vil barnevernstjenesten ofte ha behov for å kontakte den som har sendt bekymringsmeldingen for å avklare det nærmere innholdet i meldingen. Dette gjelder både offentlige meldere med opplysningsplikt til barnevernet og privatpersoner som har meldt bekymring fordi de er bekymret for barnets omsorgssituasjon. I den forbindelse kan barnevernstjenesten uten hinder av taushetsplikt gi de opplysninger som er nødvendige for å avklare innholdet i meldingen. I undersøkelsesfasen vil det ofte være behov for å gi opplysninger for å avklare barnets omsorgs- og livssituasjon, og for å koordinere barnevernstjenestens og andre myndigheters oppgaver og ansvar. Barnevernstjenesten har rett og plikt til å åpne en undersøkelsessak dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernsloven. Gjennom sin kontakt og kjennskap til barnet og foreldrene vil andre tjenester ofte sitte med kunnskap og opplysninger som barnevernstjenesten har behov for i undersøkelsen. Dette gjelder uavhengig av om meldingen har kommet fra den aktuelle tjenesten eller fra andre. Barnevernstjenesten kan etter nærmere bestemte vilkår innhente opplysninger ved pålegg. I den forbindelse vil barnevernstjenesten ofte måtte formidle enkelte opplysninger slik at den aktuelle tjenesten skal kunne vite hvilke opplysninger barnevernstjenesten har behov for i undersøkelsen. Videre vil det i mange tilfeller være relevant å vurdere barnets behov for hjelp og støtte fra andre tjenester som en del av undersøkelsen. Taushetsplikten er ikke til hinder for at barnevernstjenesten gir andre tjenester de opplysninger som er nødvendig for at undersøkelsen kan gjennomføres på en god måte.

I tiltaks- og oppfølgingsfasen vil behovet for å formidle opplysninger til andre offentlige tjenester i stor grad avhenge av forholdene i den enkelte saken og hvilke tiltak som er iverksatt. Dersom barnet for eksempel er plassert utenfor hjemmet i et fosterhjem eller i en institusjon, må barnevernstjenesten og fosterforeldrene og institusjonen barnet bor i ofte samarbeide tett med andre offentlige tjenester og instanser for å ivareta barnet på best mulig måte. Dette gjelder uavhengig av om barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet eller om barnet er plassert etter samtykke fra foreldrene. Taushetsplikten er i slike tilfeller ikke til hinder for at barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter formidler opplysninger til andre tjenester og instanser som skole, barnehage, familievernet og helsetjenestene for at barnet skal få et best mulig og helhetlig tjenestetilbud.

Barnevernets adgang til å gi opplysninger etter § 13-1 tredje ledd er knyttet til behovet for å formidle opplysninger for å ivareta barnevernets oppgaver og ansvar i den enkelte saken. Bestemmelsen åpner ikke for formidling av opplysninger ut fra mer overordnede betraktninger, som at formidling av opplysninger vil kunne fremme barnevernets oppgaver mer generelt, at formidling av opplysninger kan fremme den generelle tilliten til barnevernet, eller for å ivareta mer overordnede oppgaver for eksempel knyttet til revisjon eller planlegging. I slike tilfeller må spørsmålet om å formidle opplysninger i stedet vurderes etter andre bestemmelser. For eksempel fremgår det av forvaltningsloven § 13 b. nr. 4 at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger brukes for statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver, eller i forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll med forvaltningen.

Formidling av opplysninger for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig helseskade

Departementet foreslår å videreføre barnevernets adgang til å formidle opplysninger for å «forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse», jf. annet alternativ i forslag til § 13-1 tredje ledd første punktum. Dette alternativet kommer til anvendelse uavhengig av hvem som er utsatt for den faren som begrunner at det er behov for å formidle opplysninger. Bestemmelsen er blant annet aktuell i tilfeller der en av foreldrene står i fare for å bli mishandlet og der ansatte i barnevernet blir utsatt for alvorlige trusler.

Forholdet til forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6

Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet om å presisere i bestemmelsen at de unntakene for taushetsplikt som følger av forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, ikke skal gjelde for barnevernet, jf. forslag til § 13-1 første ledd tredje punktum. Dette innebærer at taushetsplikten etter barnevernsloven fremdeles vil være noe snevrere enn etter forvaltningslovens alminnelige regler når det gjelder å gi opplysninger for å fremme andre formål enn barnevernets egne oppgaver («sekundærformål). Forslaget innebærer at barnevernet fremdeles ikke vil ha en generell adgang til å opplyse til andre forvaltningsorganer om en persons forbindelse til barnevernet og om de vedtak som er truffet. Barnevernet kan heller ikke anmelde eller opplyse om lovbrudd ut fra allmenne hensyn.

Departementet viser samtidig til at det kan bli aktuelt å vurdere forholdet mellom barnevernloven og forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6 på nytt før barnevernsloven trer i kraft.

Hvilke barnevernsmyndigheter som omfattes av bestemmelsen

Departementet foreslår å videreføre forslaget fra høringsnotatet om at adgangen til å gi opplysninger ikke lenger knyttes direkte til hvilket organ i barnevernet som er tildelt den oppgaven formidlingen skal fremme, men til behovet for å formidle opplysninger for å ivareta barnevernets ansvar og oppgaver i den enkelte saken.

Bestemmelsen er dermed utformet med tanke på at opplysninger skal kunne formidles uavhengig av hvilket organ i barnevernet som etter loven har ansvaret for den oppgaven som tilsier at det er behov for å formidle opplysninger. For eksempel vil statsforvalteren og Bufetat med hjemmel i bestemmelsen kunne gi opplysninger til et annet offentlig organ dersom dette er nødvendig for at de skal kunne ivareta sine oppgaver i en enkeltsak. Bestemmelsen vil fremdeles også være anvendelig dersom formidling av opplysninger er nødvendig for at en barnevernsinstitusjon, et senter for foreldre og barn eller et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere skal kunne ivareta sine oppgaver etter barnevernsloven. Det avgjørende vil derfor være om formidling av opplysninger er nødvendig for å ivareta barnevernets oppgaver og ansvar. Forslaget vil dermed innebære en beskjeden utvidelse av adgangen til å formidle opplysninger til andre offentlige myndigheter.

Adgangen til å pålegge taushetsplikt

Departementet fastholder forslaget fra høringsnotatet om ikke å videreføre den adgangen departementet og statsforvalteren har til å bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket til at de gjøres kjent. Dagens bestemmelse innebærer at departementet og statsforvalteren av hensyn til barnet kan pålegge barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter taushetsplikt, selv om foreldrene samtykker til videreformidling av opplysninger. Så vidt departementet kjenner til er bestemmelsen knapt blitt benyttet.

19.1.4.4 Opplysningsplikten til barnevernet

Dagens bestemmelser om opplysningsplikt til barnevernet er utformet etter en avveining av flere hensyn. På den ene siden tilsier hensynet til den enkeltes personlige integritet, personvern og tillitsforholdet mellom den enkelte og de ulike tjenestene og instansene, at den enkelte bør være beskyttet mot unødvendig spredning av personlige opplysninger. På den annen side har barnevernet behov for å motta opplysninger for å kunne ivareta og beskytte barn mot ulike former for omsorgssvikt, og for å kunne gi barn med alvorlige atferdsvansker nødvendig hjelp og oppfølgning. Opplysningsplikten reiser dermed noen vanskelige dilemmaer og berører hensyn som trekker i ulik retning. På den ene siden har barnevernstjenesten behov for å få opplysninger for å kunne ivareta sine oppgaver. Samtidig er det på den andre siden viktig at familier benytter ulike offentlige instanser og tjenester, og at de kan ha en åpen dialog og kommunikasjon med tjenesteapparatet. For at de skal gjøre dette er det viktig at de som et utgangspunkt kan stole på at dette kan gjøres uten at opplysninger formidles videre uten deres samtykke.

Resultatet av denne avveiningen er på den ene side at opplysningsplikten er en ubetinget plikt som setter lovbestemt taushetsplikt til side. På den andre siden er opplysningsplikten begrenset til å gjelde i de mer alvorlige tilfeller; ved mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt, ved vedvarende alvorlige atferdsvansker og ved menneskehandel.

Enkelte høringsinstanser har kommet med innspill om hvor terskelen for opplysningsplikt bør ligge og hvordan vilkårene bør utformes. Etter departementets vurdering bør likevel innholdet i dagens bestemmelser i stor grad videreføres i ny barnevernslov. Departementet viser særlig til at bestemmelsene om opplysningsplikt til barnevernet nylig er blitt grundig vurdert og behandlet av Stortinget. Bestemmelsene i barnevernloven og i de øvrige særlovene trådte i kraft 1. juni 2018.3

Når det gjelder høringsuttalelsen fra Bufdir om at meldeplikten bør utvides til å omfatte alle tilfeller der offentlige myndigheter er bekymret for et ufødt barn, viser departementet til at direktoratet har fått i oppdrag å utrede bedre beskyttelse av ufødt liv. Spørsmålet om meldeplikt inngår i denne utredningen.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre innholdet i dagens opplysningspliktbestemmelser, men med visse nødvendige språklige og begrepsmessige endringer som har sammenheng med lovens øvrige bestemmelser. Blant annet er henvisninger til de bestemmelsene som skal gi grunnlag for å gi pålegg om innhenting av opplysninger oppdatert i samsvar med tiltaksbestemmelsene i forslag til ny lov. Departementet foreslår samtidig å dele dagens opplysningspliktbestemmelse i én bestemmelse om meldeplikt og én bestemmelse om opplysningsplikt ved pålegg.

Meldeplikten til barnevernstjenesten er nærmere regulert i utkast til ny § 13-2. Departementet foreslår samtidig tilsvarende begrepsmessige endringer i bestemmelser om opplysningsplikt til barnevernet i andre lover, jf. § barnehageloven 46, opplæringslova § 15-3, friskolelova § 7-4, helsepersonelloven § 33, sosialtjenesteloven § 45, folketrygdloven § 25-11, ekteskapsloven § 26 a, familievernkontorloven § 10, krisesenterlova § 6 og integreringsloven § 49.

19.1.4.5 Barnevernets plikt til å gi opplysninger

Departementet mener også etter høringen at den nye barnevernsloven bør ha en egen bestemmelse om barnevernets plikt til å gi opplysninger til andre offentlige myndigheter.

Det følger av dagens taushetspliktbestemmelse at barnevernstjenesten har plikt til å gi opplysninger til helse- og omsorgstjenesten når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade. Departementet mener også etter høringen at denne plikten bør videreføres, og at den inntas i bestemmelsen om barnevernets opplysningsplikt, jf. bestemmelsens første ledd.

Det følger av dagens § 6-7 b at barnevernstjenesten uten hinder av taushetsplikt skal gi informasjon til politiet om at det er truffet vedtak om skjult adresse i samsvar med denne loven, og at barneverntjenesten skal gi informasjon til politiet så snart som mulig. Bestemmelsen foreslås videreført, jf. bestemmelsens annet ledd.

Departementet mener videre at det er naturlig at barnevernstjenestens plikt til å underrette påtalemyndigheten som nevnt i straffeprosessloven § 71 b inntas i den nye opplysningspliktbestemmelsen, jf. tredje ledd. Det følger av bestemmelsen at påtalemyndigheten kan beslutte å overføre en sak til barnevernstjenesten dersom et barn under 15 år har begått en ellers straffbar handling. I slike tilfeller skal barnevernstjenesten underrette påtalemyndigheten om hvorvidt den treffer vedtak i saken eller ikke.

Departementet foreslår også å videreføre barnevernstjenestens plikt til å gi opplysninger til myndighetene i barnets oppholdsstat dersom barnet er bortført fra barnevernet, og at plikten flyttes til bestemmelsen om barnevernstjenestens opplysningsplikt, jf. bestemmelsens fjerde ledd.

I enkelte tilfeller følger det av annet lov og regelverk at barnevernstjenesten, eventuelt også andre barnevernsmyndigheter, har plikt til å gi opplysninger til andre offentlige myndigheter etter nærmere bestemte vilkår. Bufdir og UNE har tatt til orde for at bestemmelsen om barnevernets opplysningsplikt også bør omfatte barnevernets plikt til å gi opplysninger til andre myndigheter. Departementet ser at det kan være en fordel om barnevernets plikt til å gi opplysninger til andre myndigheter etter annet regelverk inntas i den nye opplysningspliktbestemmelsen. Etter departementets vurdering kan dette både ha en pedagogisk funksjon, og samtidig bidra til et helhetlig og sammenhengende taushetspliktregelverk. Departementet har derfor inntatt denne plikten i nytt femte ledd.

Departementet understreker at bestemmelsen i seg selv ikke gir andre myndigheter hjemmel til å pålegge barnevernmyndigheter å gi opplysninger. Det er fremdeles en forutsetning at det følger av annen lov eller forskrift at den aktuelle myndigheten har hjemmel til å innhente opplysninger fra barnevernet. Bestemmelsen vil for eksempel omfatte den plikten barnevernmyndighetene har til å gi opplysninger etter anmodning fra politiet og til utlendingsmyndighetene etter § 17-7 d i utlendingsforskriften som nevnt i UNE sitt høringssvar.

Barnevernstjenestens og barnevernets plikt til å gi opplysninger er regulert i forslag til § 13-5.

19.2 Behandling av personopplysninger

19.2.1 Gjeldende rett

Dagens barnevernlov inneholder ikke en egen bestemmelse om behandling av personopplysninger. Det rettslige grunnlaget for å behandle personopplysninger følger derfor forutsetningsvis av loven.

Ny personopplysningslov trådte i kraft 20. juli 2018. Samtidig ble EUs personvernforordning (GDPR) gjort til norsk rett, jf. lovens § 1. Forordningen oppstiller et omfattende generelt personopplysningsregelverk om blant annet grunnleggende prinsipper for behandling av personopplysninger og om vilkårene for å behandle personopplysninger, rettigheter for enkeltpersoner og plikter for behandlingsansvarlige og databehandlere.

Reglene om behandlingsgrunnlag følger av forordningens artikkel 6. Behandling av personopplysninger er bare lovlig dersom og i den grad minst ett av behandlingsgrunnlagene i artikkelen er oppfylt.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav a åpner for behandling av personopplysninger etter samtykke fra den registrerte. Det fremgår av fortalen til forordningen at samtykke bør unngås som rettslig grunnlag der det er en klar skjevhet mellom den registrerte og den behandlingsansvarlige, særlig dersom den behandlingsansvarlige er en offentlig myndighet.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav b åpner for behandling av opplysninger når dette er nødvendig for å oppfylle en avtale som den registrerte er part i, eller for å gjennomføre tiltak på den registrertes anmodning før en avtaleinngåelse.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav c gir grunnlag for behandling som er nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse som påhviler den behandlingsansvarlige.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav d gir behandlingsgrunnlag når behandling av personopplysninger er nødvendig for å verne den «registrertes eller annen fysisk persons vitale interesser».

Artikkel 6 nr. 1 bokstav e gir adgang til behandling av personopplysninger når dette er nødvendig for å utføre en oppgave i «allmennhetens interesse» eller for å «utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt».

Videre gir artikkel 6 nr. 1 bokstav f adgang til å behandle opplysninger på grunnlag av en interesseavveining. Det skal særlig legges vekt på den registrertes interesser når den registrerte er et barn. Det er presisert i forordningen at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse på «behandling som utføres av offentlige myndigheter som ledd i utførelsen av deres oppgaver». Begrunnelsen for dette er at det skal være opp til lovgiver å sørge for rettsgrunnlag for slik behandling.

Artikkel 6 nr. 3 fastslår at grunnlaget for behandling som nevnt i nr. 1 bokstavene c og e skal fastsettes i unionsretten eller i nasjonal rett, jf. bokstavene a og b. Reglene om behandling av det som tidligere ble omtalt som «sensitive personopplysninger» følger av forordningens artikkel 9. Bestemmelsen oppstiller i nr. 1 en hovedregel om at behandling av «særlige kategorier opplysninger», er forbudt. Forbudet omfatter behandling av opplysninger om «rasemessig eller etnisk opprinnelse, politisk oppfatning, religion, overbevisning eller fagforeningsmedlemskap, samt behandling av genetiske opplysninger og biometriske opplysninger med det formål å entydig identifisere en fysisk person, helseopplysninger eller opplysninger om en fysisk persons seksuelle forhold eller seksuelle orientering».

Videre er behandling av opplysninger om at en person har vært mistenkt, tiltalt eller dømt for en straffbar handling særskilt regulert i artikkel 10. Behandling av opplysninger om straffbare forhold må ha et behandlingsgrunnlag etter forordningens artikkel 6 nr. 1 og er i utgangspunktet kun tillatt når det skjer under kontroll av offentlig myndighet. Det følger av artikkel 9 nr. 3 at behandling av personopplysningene nevnt i nr. 1 kan behandles for formålene nevnt i nr. 2 bokstav h dersom opplysningene behandles av en fagperson som har taushetsplikt i henhold til nasjonal rett.

Begrepet «behandlingsansvarlig» er nærmere definert i artikkel 4 nr. 7 i forordningen. Behandlingsansvarlig er en fysisk eller juridisk person, en offentlig myndighet, en institusjon eller ethvert annet organ som alene eller sammen med andre bestemmer formålet med behandlingen av personopplysninger og hvilke midler som skal benyttes; når formålet med og midlene for behandlingen er fastsatt i unionsretten eller i medlemsstatenes nasjonale rett, kan den behandlingsansvarlige, eller de særlige kriteriene for utpeking av vedkommende, fastsettes i unionsretten eller i medlemsstatenes nasjonale rett.

Videre fremgår det av artikkel 4 nr. 8 at «databehandler er en fysisk eller juridisk person, offentlig myndighet, institusjon eller ethvert annet organ som behandler personopplysninger på vegne av den behandlingsansvarlige». Forordningens kapittel IV inneholder generelle forpliktelser for den behandlingsansvarlige. Den som har behandlingsansvar skal blant annet gjennomføre passende tekniske og organisatoriske tiltak for å sikre at behandlingen av personopplysninger er i overensstemmelse med personvernforordningen, jf. forordningens artikkel 24 nr. 1, jf. artikkel 5.

19.2.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

19.2.2.1 Bakgrunnen for forslaget

Barnevernet utøver offentlig myndighet og ofte av svært inngripende karakter. For å kunne ivareta sine oppgaver og ansvar etter barnevernsloven er barnevernet avhengig av å behandle personopplysninger, og en rekke bestemmelser i barnevernsloven forutsetter behandling av personopplysninger. Det er verken mulig eller hensiktsmessig å gi en uttømmende beskrivelse av i hvilke tilfeller det er nødvendig for barnevernet å behandle personopplysninger. Det følger av det generelle forsvarlighetskravet at kommunen må dokumentere både faktiske opplysninger og sine barnevernsfaglige vurderinger. I enkeltsaker er behandling av personopplysninger blant annet nødvendig i forbindelse med mottak og vurderinger av bekymringsmeldinger og ved gjennomføring av undersøkelser av barnets omsorgssituasjon. Barnevernstjenesten har rett og plikt til å foreta undersøkelser dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernsloven. Hensikten med en undersøkelse er å kartlegge barnets omsorgssituasjon og avklare om det er grunnlag for å iverksette tiltak i henhold til barnevernsloven. Dersom undersøkelsen avdekker at det er behov for å iverksette tiltak, åpner barnevernsloven for å iverksette ulike former for tiltak både med og uten samtykke for å ivareta barnets behov for omsorg og beskyttelse. Behandling av opplysninger er også nødvendig i forbindelse med gjennomføring og oppfølgning av barnevernstiltak og ved oppfølgning, evaluering og kontroll av iverksatte tiltak. For eksempel har barnevernstjenesten en lovfestet plikt til å utarbeide planer som dokumenterer hvilke vedtak som er fattet og hvordan barnevernstjenesten følger opp, kontrollerer og evaluerer tiltakene. Behandling av personopplysninger er også nødvendig i forbindelse med mer overordnede oppgaver for eksempel knyttet til utrednings- og planleggingsoppgaver og ved rapportering og annen form for kontroll.

Kommunene rapporterer to ganger i året til statsforvalteren og til Bufdir (halvårsrapportering). I tillegg rapporterer kommunene hvert kvartal til statsforvalteren om oppfyllelse av frister for meldinger og undersøkelser. For statsforvalteren danner kommunerapporteringen et viktig grunnlag for statsforvalterens tilsyn med kommunens oppfyllelse av plikter etter barnevernsloven. For direktoratet innebærer kommunenes halvårsrapportering at de får hyppigere og mer detaljert informasjon fra kommunene enn det som følger av SSBs offisielle barnevernsstatistikk. I halvårsrapporteringen legges det manuelt inn kommuneaggregerte data i et elektronisk rapporteringsskjema. Opplysningene hentes primært fra kommunenes fagsystemer, men også fra andre kilder og skyggesystemer.

Skjemaet sendes elektronisk til statsforvalterne som kvalitetssikrer rapporteringen. Når statsforvalteren videresender rapporteringen til Bufdir fremgår det ikke opplysninger om navn eller andre direkte identifiserbare forhold. Særlig ved rapportering fra små kommuner kan det likevel i enkelte tilfeller være mulig å identifisere hvem saken gjelder gjennom krysskopling av opplysninger. Kommunene svarer blant annet på spørsmål om antall meldinger mottatt siste halvår, antall meldinger fra tidligere som ikke er gjennomgått, og antall meldinger som er gjennomgått siste halvår. Dette gir grunnlag for en automatisk beregning av fristoversittelser. I tillegg rapporterer kommunene på antall henlagte eller henviste meldinger. Det rapporteres også på antall undersøkelser og vedtak om tiltak, samt hvor mye tid kommunen har brukt på undersøkelsene og hvor mange barn som venter på tiltak. Det rapporteres også om antall barn i forskjellige typer tiltak og med tiltaksplan, og hvilket aldersspenn de befinner seg i. I tillegg rapporteres det inn noe mer detaljert informasjon om barn i fosterhjem.

Rapporteringen omfatter også opplysninger om saker sendt til fylkesnemndene og kommunens behandlingstid på disse sakene. Bufdir mottar dataene i et såkalt «datavarehus», og benytter dataene til overordnede analyser av utviklingen på barnevernsområdet. Det skal ikke være mulig å identifisere enkeltpersoner, verken direkte eller gjennom krysskopling av opplysninger.

Som en del av DigiBarnevern arbeider Bufdir med å legge til rette for bedre analyser på barnevernsområdet gjennom å utvikle en «rapporteringsbank» med utgangspunkt i Bufdirs eksisterende datavarehus, definere krav til data som skal kunne rapporteres fra kommunene i fremtiden, samt definere en standard for overføring av data til rapporteringsbanken. Hensikten er å legge til rette for en mer effektiv rapportering av data, samt legge grunnlaget for å kunne samle og sammenstille tallmateriale fra det kommunale barnevernet som kan brukes til rapportering og styring for både stat og kommune.

19.2.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at selv om det ikke et krav om en bestemmelse i barnevernsloven om behandling av personopplysninger, er det flere hensyn som taler for at adgangen til å behandle personopplysninger bør reguleres i loven.

I høringsnotatet ble det blant annet vist til at barnevernet regelmessig behandler personopplysninger som er svært personlige, og uten samtykke fra dem opplysningene gjelder. Samtidig åpner barnevernsloven for utøvelse av offentlig myndighet av svært inngripende karakter.

Departementet foreslo derfor en ny bestemmelse om behandling av personopplysninger. Det fremgår av den foreslåtte bestemmelsen at organer som utfører oppgaver etter barnevernsloven kan behandle personopplysninger når det er nødvendig for å utøve myndighet eller utføre andre oppgaver etter loven. Det ble presisert at adgangen til å behandle personopplysninger også omfatter opplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10. Disse opplysningene ble tidligere omtalt som «personsensitive opplysninger», og som i den nye personvernforordningen er definert som «særlige kategorier opplysninger» og opplysninger om helseforhold.

I bestemmelsen om behandling av personopplysninger ble det foreslått en hjemmel til å fastsette forskrift om behandlingen av personopplysninger. Det fremgår av forslaget at forskriften blant annet kan inneholde bestemmelser om formålet med behandlingen, behandlingsansvar, hvilke personopplysninger som kan behandles, adgangen til viderebehandling, utlevering, registerføring og tilgang til registre.

Det ble presisert at bestemmelsen også omfatter private som utfører oppgaver etter barnevernsloven.

19.2.3 Høringsinstansenes syn

Svært få høringsinstanser har uttalt seg til forslaget om en egen bestemmelse i barnevernsloven om behandling av personopplysninger. Høgskulen i Volda foreslår å flytte bestemmelsen til lovens kapittel 1. De viste til at bestemmelsen ikke bare gjelder for barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter, men også for meldere og de som har opplysningsplikt til barnevernet. Bestemmelsen har derfor en svært generell rekkevidde.

Bufdir gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at de er enig i at barnevernsloven gir tilstrekkelig hjemmel til å behandle nødvendige personopplysninger i barnevernet. Videre uttaler direktoratet:

«Vi etterlyser imidlertid en grundigere og mer utførlig beskrivelse av de personopplysninger som man anses som helt nødvendig for å gjennomføre en forsvarlig barnevernssak fra meldingen kommer inn til en sak er avsluttet. For å sikre rettsikkerheten til de registrerte i en barnevernssak, må både kommune og stat prioritere arbeidet med å sikre behandlingen av personopplysninger.

Risikoen for at personopplysninger kan komme på avveie er stor ved utstrakt bruk av informasjonsteknologi. Skadepotensialet er stort, da opplysninger i barnevernssaker er av svært sensitiv og inngripende karakter. Utlevering av personopplysninger til blant annet leverandører og underleverandører ved kjøp av ulike digitale tjenester må kvalitetssikres med tanke på informasjonssikkerhet og personopplysningssikkerhet. Disse kravene er betydelig skjerpet ved ny personopplysningslov.

Personvernforordningen gir de registrerte en rett til personvern som skal kunne prøves ut. Dette innebærer blant annet at de registrerte har krav på innsyn i hva slags opplysninger som er samlet inn, registrert og hva de er brukt til. Direktoratet ser at det er visse utfordringer knyttet til innsynsbegjæringer etter personvernforordningen, sett opp mot partsinnsynet etter forvaltningsloven. Direktoratet anser også at dette området bør utredes nærmere.

Direktoratet ser også at det er behov for en utredning av den registrerte rett til dataminimering, rette og slette personopplysninger vurdert opp mot formålet med bevaringsplikten etter barnevernloven og arkivloven. Vurderinger av hva slags opplysninger som er av arkivverdig i barnevernssaker etter at en sak er avsluttet bør utredes nærmere.»

19.2.4 Departementets vurderinger og forslag

19.2.4.1 Behovet for en bestemmelse om behandling av personopplysninger

Det følger av artikkel 6 nr. 3 i personvernforordningen at behandling av opplysninger som enten er nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse for den behandlingsansvarlige, eller som er nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller for å utøve offentlig myndighet, må fastsettes i unionsretten eller i medlemsstatenes nasjonale rett. I forarbeidene til den nye personopplysningsloven er det lagt til grunn at det som et utgangspunkt ikke er nødvendig at det supplerende rettsgrunnlaget uttrykkelig regulerer behandling av personopplysninger, og at det er tilstrekkelig at det supplerende rettsgrunnlaget i nasjonal rett indirekte forutsetter en behandling av personopplysninger.

I enkelte tilfeller vil barnevernets behandling av personopplysninger kunne bygge på samtykke fra den eller de opplysningene gjelder, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav a. På barnevernsfeltet behandles imidlertid personopplysninger som ledd i utøvelse av offentlig myndighet pålagt ved lov, og av hensyn til utførelse av oppgaver i allmenhetens interesse. Behandlingen kan derfor hjemles i forordningens artikkel 6 nr. 1 bokstav e og i artikkel 9 bokstav g.

Barnevernet behandler regelmessig personopplysninger som er svært personlige, og uten samtykke fra dem opplysningene gjelder. Behandlingen omfatter også opplysninger om helseforhold og om straffbare forhold. Samtidig åpner barnevernsloven for utøvelse av offentlig myndighet av svært inngripende karakter. I tillegg vil barn og foreldre i en barnevernssak ofte være i en sårbar og utsatt livssituasjon og kan ikke alltid forventes å ivareta egne interesser og behov. Det er også en grunnleggende skjevhet i styrkeforholdet mellom barnevernet og foreldrene.

Selv om barnevernet i dag utfører lovpålagte oppgaver som innebærer utøvelse av offentlig myndighet, og at behandlingen av personopplysninger dermed følger av nasjonal rett, jf. artikkel 6 nr. 3 er det flere hensyn som tilsier at adgangen til å behandle personopplysninger bør reguleres i en egen bestemmelse i loven. Å regulere adgangen til å behandle personopplysninger i barnevernsloven kan bidra til økt bevissthet om hvordan behandlingen av personopplysninger skal skje.

Selv om det ikke et krav at barnevernsloven skal inneholde en bestemmelse om behandling av personopplysninger, mener departementet også etter høringen at barnevernets behandling av personopplysninger uttrykkelig bør hjemles i den nye barnevernsloven, jf. utkast til § 13-6.

19.2.4.2 Formålet med behandlingen av personopplysninger

Etter departementets vurdering bør det overordnede formålet med behandlingen av opplysningene lovfestes i barnevernsloven. Den foreslåtte bestemmelsen er derfor utformet slik at de organer som utfører oppgaver etter loven skal kunne behandle personopplysninger når dette er «nødvendig for å utøve myndighet eller for å utføre andre oppgaver etter loven». Fordi barnevernet i en rekke sammenhenger er avhengig av å behandle «særlige kategorier personopplysninger» og opplysninger om straffbare forhold, foreslår departementet samtidig at det i bestemmelsen også vises til personvernforordningen artikkel 9 og 10.

I samsvar med krav i forordningen foreslår departementet at det i bestemmelsen presiseres at personopplysninger kun kan behandles når dette er «nødvendig». Presiseringen innebærer at det ikke skal innhentes eller på annen måte behandles flere opplysninger enn det som trengs for formålene, og at opplysningene skal være relevante og ha saklig sammenheng med det formålet som søkes oppnådd ved behandlingen. Dette innebærer at opplysningene enten alene eller sett i sammenheng med andre opplysninger må kunne ha betydning for å ivareta formålet.

Departementet understreker samtidig at nødvendighetskravet ikke skal forstås slik at det er et vilkår at opplysningen faktisk får betydning i den konkrete saken. I de konkrete barnevernssakene vil det ofte være vanskelig for barnevernet å vurdere om en opplysning er nødvendig før den er blitt vurdert nærmere. Det vil derfor i mange tilfeller være nødvendig å behandle en opplysning før det er mulig å vurdere om den er av betydning for den konkrete saken. For eksempel må barnevernstjenesten i en undersøkelse av barnets omsorgssituasjon kunne behandle alle personopplysninger som kan være relevante for å vurdere det enkelte barnets omsorgssituasjon og mulige behov for barnevernstiltak.

Når det gjelder hvem det kan innhentes og behandles opplysninger om, vil også dette avhenge av barnets omsorgssituasjon og mulige behov for barnevernstiltak. Det er derfor ikke mulig å uttømmende beskrive hvilke personer utover barnet selv og foreldrene som det kan være aktuelt å behandle personopplysninger om. I henhold til utkastet til § 2-2 har barnevernstjenesten en lovpålagt plikt til å undersøke barnets «helhetlige omsorgsituasjon og behov». Dette innebærer at det ut fra omstendighetene i saken kan være behov for å behandle opplysninger også om andre enn barnet, foreldrene og eventuelle andre primære omsorgspersoner. Det kan ikke utelukkes at det i den konkrete saken kan være nødvendig å behandle personopplysninger om personer som i utgangspunktet har en mer perifer tilknytning til barnet og familien. Det avgjørende vil være om opplysningene er nødvendige å behandle i den enkelte saken.

19.2.4.3 Behandlingsansvarlig

Departementet legger til grunn at det er de ulike organene i barnevernet som skal være behandlingsansvarlig for behandlingen av personopplysninger knyttet til de oppgavene de er pålagt og utfører etter loven.

19.2.4.4 Private aktører

Departementet foreslår at det presiseres i lovbestemmelsen at private som utfører oppgaver etter denne loven omfattes av bestemmelsen, jf. utkast til § 13-6 annet ledd.

19.2.4.5 Hjemmel til å fastsette forskrift om behandling av personopplysninger

Etter departementets vurdering er det behov for å fastsette en forskrift med utdypende bestemmelser om behandlingen av personopplysninger, jf. utkast til § 13-6 tredje ledd. Departementet foreslår derfor at det i ny bestemmelse om behandling av personopplysninger gis en hjemmel til å fastsette forskrift som blant annet åpner for en videre utdyping av formålene. En slik forskrift vil kunne inneholde nærmere bestemmelser blant annet om barnevernets behandling av personopplysninger og formålet med behandlingen, behandlingsansvar, hvilke personopplysninger som kan behandles, og adgangen til viderebehandling og utlevering av personopplysninger.