22 Statlig barnevernsmyndighet

22.1 Bufetats ansvar og oppgaver

22.1.1 Gjeldende rett

22.1.1.1 Barnevernloven

Bufetats ansvar og oppgaver fremgår av ulike bestemmelser i barnevernloven.

Etter § 2-3 annet ledd bokstav a har Bufetat plikt til å bistå barnevernstjenesten med plassering av barn utenfor hjemmet (bistandsplikten). Plikten inntrer på anmodning fra kommunen oginnebærer at Bufetat skal finne frem til et egnet fosterhjem eller en egnet institusjonsplass til det enkelte barn. For å oppfylle bistandsplikten må Bufetat til enhver tid ha et tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert tiltaksapparat. Bistandsplikten har derfor sammenheng med Bufetats ansvar for institusjonstilbudet etter § 5-1, jf. § 5-8 samt for å rekruttere fosterhjem, jf. § 2-3 annet ledd bokstav b.

Formålet med bistandsplikten er å sørge for at barn som har behov for tiltak utenfor hjemmet får et egnet plasseringssted. Sammen med finansieringsansvaret, ansvaret for institusjonstilbudet og for rekruttering av fosterhjem, utgjør bistandsplikten en viktig støttefunksjon for kommunen. Bufetats ansvar skal samlet sett legge til rette for at alle kommuner skal kunne treffe avgjørelser om tiltak som ivaretar hensynet til barnets beste.

Bufetat har en ubetinget plikt til å finne en egnet institusjonsplass eller et egnet fosterhjem når kommunen ber om dette. Bufetat kan ikke avslå kommunens forespørsel, verken av økonomiske eller faglige grunner. Bistandsplikten gjelder både ved planlagte plasseringer og akuttplasseringer.

Avgjørende for valg av tiltak til det enkelte barnet skal være hensynet til barnets beste, jf. § 4-1. Som ledd i bistandsplikten skal Bufetat gi kommunen råd og veiledning om muligheter og alternativer. Det skal alltid ligge en individuell vurdering til grunn for valget av tiltak til det enkelte barnet. Barnets rett til medvirkning etter § 1-6 skal ivaretas.

Å finne frem til et tiltak som kan ivareta det enkelte barnets behov krever god samhandling mellom forvaltningsnivåene. Nærmere regler om samhandlingen mellom Bufetat og kommunen fremgår av Betalingsrundskrivet fra 20071 og er utdypet i Prop. 106 L (2012–2013). Her fremgår det at det er kommunen som har det avgjørende ordet med hensyn til hvilken type tiltak barnet har behov for (institusjon eller fosterhjem). Når kommunen ber Bufetat om bistand med plasseringer av barn i institusjon, er det Bufetat som etter dialog med og på bakgrunn av utredninger fra kommunen, avgjør hvilken institusjonsplass Bufetat skal tilby i den enkelte sak. Dette har sammenheng med at det er Bufetat som gjennom sin kjennskap til institusjonstilbudet, vil ha best oversikt over hvilke institusjoner som vil være i stand til å ivareta barnets behov. Ved plassering i fosterhjem er det kommunen som, gjennom godkjenningen, avgjør om et fosterhjem er egnet for et bestemt barn.

Det er kommunen som har ansvaret for å utrede barnets behov. Bufetat skal derfor i utgangspunktet bygge på kommunens opplysninger ved utøvelsen av bistandsplikten. I enkelte tilfeller er det imidlertid behov for særskilte vurderinger. I Prop. 106 L (2012–2013) s. 113 uttalte departementet følgende:

«Sammen med det statlige ansvaret for å tilby en egnet institusjonsplass, følger det også et ansvar for å sikre at det foreligger et forsvarlig faglig grunnlag for vurderingen. Kommunens utredning av barnets behov vil i mange tilfeller gi tilstrekkelig grunnlag for at staten kan finne frem til et egnet institusjonstilbud for barnet. Riktige plasseringer i bestemte institusjoner vil imidlertid i noen tilfeller kunne forutsette ytterligere informasjon om barnet. Dette vil særlig kunne være aktuelt for plasseringer etter § 4-24 og 4-26. (…) Slik kartlegging vil ikke være et alternativ til kommunens utredning, men vil utfylle denne i den grad det er nødvendig for å få et forsvarlig faglig grunnlag for valget av institusjonsplass. Målet er likevel at kommunenes egne utredninger skal være tilstrekkelig, slik at ytterligere kartlegging i statens regi bare vil skje i mer sjeldne tilfeller.»

Bufetat har videre ansvaret for å rekruttere samt gi nødvendig opplæring og generell veiledning til fosterhjem, jf. § 2-3 annet ledd bokstav b og c. Bufetat har også ansvaret for institusjonstilbudet etter § 5-1 og for å godkjenne private institusjoner etter § 5-8. Bufetat skal videre dekke utgifter til institusjon og sentre for foreldre og barn, men kan i henhold til § 9-5 kreve egenandel av kommunen ved bruk av plasser. Videre dekker Bufetat utgifter til fosterhjem som overstiger en fastsatt sats, jf. § 9-4 (refusjonsordningen).

I henhold til § 2-3 tredje ledd skal Bufetat ha internkontroll for å sikre at oppgavene utføres i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av lov. Etaten må videre kunne gjøre rede for hvordan den oppfyller kravet til internkontroll. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om internkontroll. Slik forskrift er ikke gitt.

22.1.1.2 Barnevernsreform – Prop. 73 L (2016–2017)

Ved behandlingen av Prop. 73 L (2016–2017) sluttet Stortinget seg til forslaget til barnevernsreform. Se Innst. 354 L (2016–2017) og lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven (barnevernsreform). Lovendringene trer i kraft 1. januar 2022.2 Barnevernsreformen legger vekt på at Bufetats tilbud til kommunene skal bli mer forutsigbart, blant annet ved at Bufetats ansvar og oppgaver skal gå klarere frem av loven.

Bufetats bistandsplikt videreføres. Dette er særlig begrunnet i at ansvaret for å sørge for at det til enhver tid er et tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert tiltaksapparat over hele landet, krever nasjonal tilrettelegging for god og forsvarlig oppgaveløsning. Bistandsplikten er regulert i endringsloven § 2-3 annet ledd bokstav a-c. Bestemmelsen gir Bufetat plikt til å bistå kommunen med plassering av barn utenfor hjemmet når det treffes akuttvedtak (bokstav a), med plassering i fosterhjem (bokstav b) og med plassering i institusjon (bokstav c).

For å bidra til økt forutsigbarhet om Bufetats oppgaver, er det videre tatt inn i § 2-3 nytt tredje ledd bokstav a at Bufetat etter nærmere vilkår kan tilby barnevernstjenesten utredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0–6 år. Det fremgår videre av bestemmelsens annet punktum at Bufetat kan tilby hjelpetiltak i etterkant av slik utredning når dette er nødvendig for at barnet skal få forsvarlig hjelp. I nytt tredje ledd bokstav b fremgår videre at Bufetat kan tilby barnevernstjenesten spesialiserte hjelpetiltak der dette kan forhindre plassering utenfor hjemmet. Bufetat har ikke plikt til å tilby tiltak etter nytt tredje ledd, og bestemmelsen er tatt inn for å få større forutsigbarhet om det statlige tilbudet.

Bufetats betalingsansvar og rett til å kreve egenandel av kommunen ved bruk av statlige tiltak er videreført i §§ 9-4 og 9-5. Refusjonsordningen for dekning av utgifter til ordinære fosterhjem oppheves. Dette innebærer at kommunen får et mer helhetlig økonomisk ansvar for ordinære fosterhjem. Barnevernsreformen varsler også økning i nivået på egenandelene for bruk av institusjonsplass.

22.1.1.3 Bufetats tilbud av spesialiserte fosterhjem

Etter den statlige overtakelsen av fylkeskommunens oppgaver i 2004, videreførte Bufetat tilbudet av fosterhjem til barn som har et omfattende hjelpebehov. Når barnevernsreformen trer i kraft i 2022 vil disse hjemmene omtales som «spesialiserte fosterhjem», i samsvar med endringene i barnevernloven § 2-3 annet ledd bokstav c. I bestemmelsen heter det at Bufetat kan tilby spesialiserte fosterhjem i særlige tilfeller. Hjemmene skiller seg fra ordinære fosterhjem ved at de i hovedsak har oppdrag på fulltid med godtgjørelse tilsvarende full årslønn. Begrunnelsen er at dette er hjem for barn og unge med behov for støtte og oppfølging, utover tilbudet i ordinære fosterhjem. Det fremgår av forarbeidene3 at spesialiserte fosterhjem bare skal tilbys barn og unge med et omfattende og langvarig hjelpebehov som krever omfattende bistand fra flere hjelpeinstanser. Målgruppen vil typisk være barn med alvorlige utfordringer knyttet til atferdsvansker, emosjonelle vansker, fysisk eller psykisk funksjonsevne eller en kombinasjon av disse. Spesialiserte fosterhjem vil vanligvis være aktuelt som alternativ til institusjon.

Bufetat og Oslo kommune bruker i dag fosterhjem tilknyttet private aktører for å dekke behovet for fosterhjem. I 2020 var det 885 barn som ble plassert i fosterhjem tilbudt av Bufetat og 120 som ble plassert i fosterhjem tilbudt av Oslo kommune. Av disse bodde 403 av barna som fikk tiltak gjennom Bufetat i fosterhjem tilknyttet private aktører. I Oslo kommune gjaldt dette 13 av barna. I tillegg bodde 1 145 barn i beredskapshjem tilbudt av Bufetat, hvorav 102 barn bodde i beredskapshjem tilknyttet private aktører. I Oslo kommune bodde 21 av totalt 116 barn i beredskapshjem i hjem tilknyttet private aktører.

Fosterforeldre tilknyttet en privat aktør har sin oppdragsavtale med denne aktøren og mottar godtgjøring og støttetjenester fra den gjennom plasseringen. Leverandøren inngår i sin tur kjøpsavtale med Bufetat eller en kommune, og kan dermed fungere som et mellomledd mellom fosterforeldrene og det offentlige.

Når det er Bufetat som anskaffer fosterhjemmet reguleres forholdet mellom etaten, den private leverandøren, kommunen og fosterhjemmet av en firepartsavtale. I tillegg til at de fire partene signerer én felles avtale, inngås det avtaler mellom følgende parter:

• Den private leverandøren og Bufetat (regulerer kjøpsforholdet).

• Fosterhjemmet og den private leverandøren (regulerer oppdragstakerforholdet).

• Kommunen og fosterhjemmet (fosterhjemsavtale).

• Kommunen og Bufetat (arbeidsfordelingsavtale).

Etter barnevernloven § 4-16 har barnevernstjenesten etter omsorgsovertakelse det løpende og helhetlige ansvaret for oppfølgingen av barnet. Barnevernstjenesten i omsorgskommunen har ansvaret for å følge opp og føre kontroll med barnets situasjon i fosterhjemmet, jf. fosterhjemsforskriften § 7. Dette gjelder uavhengig av om fosterhjemmet er kommunalt eller statlig og av om hjemmet er tilknyttet det offentlige eller en privat aktør.

Når det gjelder oppfølging av fosterhjemmet ble det ved vedtakelsen av Prop. 73 L (2016–2017) lovfestet at kommunen har ansvar for oppfølging av ordinære fosterhjem, mens Bufetat har ansvaret for oppfølgingen av spesialiserte fosterhjem. Dette er i samsvar med dagens praksis.

Se kapittel 21.7 for mer om bruken av spesialiserte fosterhjem og fosterhjem tilknyttet private aktører.

22.1.2 Forslaget i høringsnotatet om ny barnevernslov

22.1.2.1 Bakgrunnen for høringsforslaget

Barnevernslovutvalget foreslo å samle bestemmelser om ansvar, organisering og finansiering av både statlig og kommunalt barnevern i ett kapittel. Utvalget foreslo ingen materielle endringer på dette området.

Departementet henviste i høringsnotatet til at et vesentlig hensyn med de nylig vedtatte lovendringene, jf. Prop. 73 L (2016–2017), er å oppnå en tydeligere og mer forutsigbar andrelinje i barnevernet. Departementet så behov for ytterligere presiseringer av regelverket i samsvar med disse målene, og viste særlig til Riksrevisjonens undersøkelse av Bufetats bistandsplikt ved akuttplasseringer (Dokument 3:8 (2017–2018)) og funn fra fylkesmennenes landsomfattende tilsyn med Bufetats oppfyllelse av bistandsplikten.

Riksrevisjonen har fire hovedfunn i sin undersøkelse av Bufetats bistandsplikt ved akuttplasseringer i barnevernet:4

1. Det er ulik tolkning av regelverket som omhandler bistandsplikten .

2. Den kommunale barnevernstjenesten får ikke alltid det siste ordet i valg av tiltak slik som loven forutsetter.

3. Bufetat kan ikke tilby alle barn et tilpasset akuttilbud .

4. Akuttilbudet varierer etter hvilken region barnet tilhører.

I departementets brev av 28. februar 2018 til Riksrevisjonen vises det til at sviktområdene som Riksrevisjonen trekker frem, i hovedsak kan tilbakeføres til dimensjoneringen av og kapasiteten i akuttilbudet og til tolkningen av regelverket. Departementet la til grunn at det er en etablert tolkning av dagens bistandsplikt at det er kommunen som har det avgjørende ordet med hensyn til hvilken type tiltak (institusjon eller fosterhjem) barnet skal tilbys. Videre fremgår det i brevet at departementet vil vurdere om enkelte premisser for samhandlingen mellom forvaltningsnivåene bør tas inn i forskrift, og at denne vurderingen må ses i sammenheng med det pågående arbeidet med å følge opp Barnevernslovutvalgets forslag til ny barnevernslov samt de vedtatte lovendringene i barnevernsreformen, jf. Prop. 73 L (2016–2017).

Ved behandlingen av Dokument 3:8 ga Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité uttrykk for forståelse for utfordringene utøvelsen av bistandsplikten medførte på ulike nivåer, men uttrykte særlig bekymring knyttet til den manglende felles forståelsen av når bistandsplikten er oppfylt (Innst. 60 S (2018–2019)).

Fylkesmennene førte i 2017 et landsomfattende tilsyn med om Bufetat oppfyller bistandsplikten når kommunene ber om tiltak i hastesituasjoner og ved behov for plass i institusjon.5 Det er et gjennomgående funn at Bufetat ikke sørger for barnets medvirkning når etaten behandler søknadene om tiltak. Et annet gjennomgående funn er at Bufetat ikke sikrer at etaten har tilstrekkelig informasjon om barnet, dets situasjon og behov når det blir gitt tilbud om tiltak. Det dokumenteres heller ikke alltid at det foretas forsvarlige vurderinger av hvorvidt det tilbudte tiltaket er egnet for å ivareta barnet. Mangelfull dokumentasjon og begrunnelse for valg av tiltak gjør det vanskelig å avgjøre om vurderingene er forsvarlige.

22.1.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å ha et eget kapittel 16 som gjelder statlig barnevernsmyndighet i loven, som samler bestemmelser som inngår i dagens lov kapittel 2, 5, 8 og 9.

For å bidra til en tydeligere og mer forutsigbar statlig andrelinje, foreslo departementet å ta inn i lovforslagets § 16-3 at Bufetat, for å ivareta plikten til å bistå kommunene, skal ha et tiltaksapparat som er tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert. Forslaget innebærer at sammenhengen mellom ivaretakelsen av bistandsplikten og ansvaret for tiltaksapparatet gis et lovuttrykk. Forslaget innebærer ingen endringer i gjeldende rett, men var ment å synliggjøre viktige premisser for Bufetats planleggingsarbeid.

Departementet foreslo videre å utdype gjeldende bestemmelse om Bufetats plikt til å ha internkontroll, for å sikre at oppgavene utføres i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av lov. For å sikre god og effektiv drift, foreslo departementet å føye til et nytt annet punktum i lovforslaget § 16-3 sjette ledd, slik at det fremgår av lovteksten at internkontrollen skal være systematisk og tilpasset virksomhetens egenart, aktiviteter og risikoforhold.

Under henvisning til Riksrevisjonens undersøkelse, uttalte departementet at det kunne bidra til mer enhetlig regelforståelse å tydeliggjøre noen sentrale prinsipper for Bufetats saksbehandling i forskrift. Dette kan bidra til en mer forutsigbar andrelinje og bedre samhandling mellom forvaltningsnivåene. Etter departementets oppfatning bør en forskrift gjelde saksbehandlingen i Bufetat og sentrale premisser for samhandlingen med kommunen. Departementet uttalte at en forskrift kan omfatte saksbehandlingen under utøvelsen av bistandsplikten, men at den også kan omfatte andre av Bufetats oppgaver. Departementet la imidlertid til grunn at en forskrift ikke kan inneholde nærmere regler om hva som på faglig grunnlag anses som et forsvarlig tiltak i den enkelte saken. Departementet viste til at forskriften kan utarbeides med hjemmel i lovforslaget § 16-3 siste ledd, der det heter at departementet kan gi forskrift om Bufetats myndighet, oppgaver og organisering.

Departementet drøftet videre spørsmålet om det bør være Bufetat, og ikke kommunen, som skal avgjøre om barnet skal tilbys beredskapshjem eller plass i akuttinstitusjon. Dette ville i så fall endre dagens prinsipp om at det er kommunen som avgjør om barnet skal tilbys plass i beredskapshjem eller institusjon. Departementet uttalte at akuttsakenes særtrekk, med krav om et tilbud umiddelbart samt det forhold at plasseringen er midlertidig, kunne tilsi tilpasninger i formuleringen av Bufetats ansvar for å bistå kommunene. Departementet ba om høringsinstansenes syn, for å få et bedre beslutningsgrunnlag.

22.1.3 Høringsinstansenes syn

Om lag fem instanser (Fredrikstad kommune, Horten kommune, Trondheim kommune, Helsetilsynet og KS) uttalte seg om departementets forslag om å ta inn i loven at Bufetat, for å ivareta plikten til å bistå kommunene, skal ha et tiltaksapparat som er tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert. Alle instansene som har uttalt seg, støtter forslaget.

Helsetilsynet støtter forslaget om å presisere at internkontrollen skal være systematisk og tilpasset virksomhetens egenart, aktiviteter og risikoforhold.

Om lag fem instanser (Bufdir, Bufetat region øst, Helsetilsynet, Statsforvalteren i Oslo og Viken og Statsforvalteren i Vestfold og Telemark) har uttalt seg om forslaget om å tydeliggjøre noen sentrale prinsipper for Bufetats saksbehandling i forskrift. Alle instansene som har uttalt seg er positive til en slik forskrift.

Statsforvalteren i Oslo og Viken ber departementet utrede nærmere om hvorvidt en forskrift også kan presisere, tydeliggjøre og styrke Bufetat sitt arbeid med statsforvalternes rapporter fra institusjonstilsyn. Statsforvalteren i Oslo og Viken uttaler også at tilsvarende saksbehandlingsregler bør gjelde for saksbehandlingen i Oslo kommune.

Bufdir stiller spørsmål ved om også kommunens saksbehandling bør forskriftsreguleres, og om loven bør inneholde en egen hjemmel for dette. Det siteres fra Bufdirs høringsuttalelse:

«Siden Bufetat og kommunen er gjensidig avhengig av hverandre for å kunne utøve eget ansvarsområde, kan det være grunn til at også kommunens ansvar tydeliggjøres i forskrift, for eksempel ansvaret for å gi tilstrekkelig informasjon og innhente barnets synspunkter.»

Bufetat region øst peker på at det fremgår av høringsnotatet at departementet mener at Bufetat har hjemmel til å kartlegge barnets behov for å finne en egnet institusjonsplass som atferdstiltak. Bufetat region øst uttaler at en slik adgang vanskelig kan leses ut fra ordlyden i forslaget til ny § 16-3 annet ledd, og at adgangen til å foreta denne kartleggingen bør komme uttrykkelig frem av lovteksten.

Bufetat region øst uttaler at de samme hensyn som gjør seg gjeldende ved kartlegging av barn under oppholdet i institusjonene også gjelder ved kartlegging av barn før institusjonsplassering, herunder behovet for en tilstrekkelig klar hjemmel i lov for å iverksette en kartlegging. Bufetatregion øst mener videre at Bufetat, for alle institusjonsplasseringer, bør ha en plikt til å tilby en nærmere kartlegging av barns behov i forkant av en plassering. En grundig kartlegging av barnets behov vil, etter Bufetats syn, kunne minske risikoen for utilsiktede flyttinger for barnet og være med på å sikre at barn som skal plasseres i institusjon får et forsvarlig tilbud, sett hen til deres individuelle behov. Bufetat ber departementet vurdere om en slik plikt bør fremgå av nytt kapittel 16 i ny barnevernslov.

Om lag 30 høringsinstanser uttalte seg om spørsmålet om det bør være Bufetat, og ikke kommunen, som skal ha det avgjørende ordet ved valg av type akuttiltak. 25 av instansene mener at kommunene fortsatt bør avgjøre spørsmålet om type tiltak. Dette er Barnevernvakten Romerike – Øst politidistrikt, Helsetilsynet, Statsforvalteren i Oslo og Viken, Statsforvalteren i Vestfold og Telemark, Universitetet i Agder, VID vitenskapelige høgskole, Universitets- og høyskolerådet, Fellesorganisasjonen, KS, Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO) og 15 kommuner (Asker, Bærum, Drammen, Færder, Gjesdal, Hå, Klepp, Kristiansand, Narvik, Ringerike, Sandnes, Sokndal, Stavanger, Time og Tromsø). Høringsinstansene la særlig vekt på at det er kommunen som kjenner barnet best og som derfor har best forutsetninger for å velge type tiltak. Videre uttrykte flere en bekymring for at det ville være Bufetats kapasitet, og ikke barnets beste som ville bli avgjørende ved tiltaksvalget. Bufdir, og tre av Bufetats regioner mente at det burde være Bufetat som skal avgjøre om barnet skal tilbys beredskapshjem eller plass i akuttinstitusjon. Det ble blant annet lagt vekt på at større handlingsrom for Bufetat ved tiltaksvalg i akuttsaker, kan ha positive følger for utøvelsen av bistandsplikten samlet sett. Bedre oversikt vil gi et bedre utgangspunkt for å vurdere hvilket tiltaksalternativ som er best egnet for det enkelte barn i den enkelte sak.

22.1.4 Dokument 3:7 (2019–2020)

Riksrevisjonen har undersøkt om statlige barnevernsmyndigheter sikrer det beste for barn i barnevernsinstitusjoner. Riksrevisjonen viser blant annet til at behovene til flere barn ikke er godt nok kartlagt ved valg av barnevernsinstitusjon og at systemet for kvalitetssikring av barnevernsinstitusjoner ikke har fungert godt nok. Riksrevisjonen har flere anbefalinger, blant annet at valg av institusjonsplass tilpasses behovet til hvert enkelt barn, at det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon på vurderingene som ligger til grunn ved valg av institusjon og at Bufetat har en god oppfølging av kvaliteten i barnevernsinstitusjoner.

Departementet har i brev 11. august 2020 redegjort for ulike tiltak for å legge bedre til rette for samhandlingen mellom Bufetat og kommunene, og tiltak for å bedre kvalitetskontrollen med institusjonene. Det ble blant annet henvist til flere forslag til lovendringer i forbindelse med arbeidet med ny barnevernslov. I Innst. 177 S (2020–2021) fremgår at komiteen slutter seg til Riksrevisjonens anbefalinger. Dokument 3:7 (2019–2020) ble vedtatt vedlagt protokollen.

22.1.5 Høringsnotatet om rammevilkår for private tjenesteytere i barnevernet

22.1.5.1 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

Departementet varslet i Prop. 73 L (2016–2017) en gjennomgang av rammene for bruk av private aktører på fosterhjemsområdet. Målet var at tydeligere rammevilkår for private fosterhjemsaktører skulle være på plass før kommunene gis økt finansieringsansvaret for ordinære fosterhjem. Bakgrunnen var at det økte finansieringsansvaret gir kommunene økt behov for kontroll og forutsigbarhet med egne utgifter.

Departementet la i høringsnotatet vekt på at dagens bruk av fosterhjem tilknyttet private aktører kan ha følgende konsekvenser:

• Økt risiko for at barnas beste ikke ivaretas. Barnevernstjenesten mister muligheten til å med rimelig ressursbruk føre kontroll med om tiltaket stemmer overens med barnets behov, og til å endre tiltaket dersom barnets behov endres.

• Økte kostnader/samfunnsøkonomisk ineffektivitet, fordi tiltak leveres av økonomisk motiverte aktører, som samtidig ofte kjenner barnets behov bedre enn det offentlige gjør (asymmetrisk informasjon).

Departementet la vekt på at det i fosterhjem tilknyttet private aktører vil kunne oppstå større nærhet mellom fosterforeldrene og den private aktøren, enn mellom fosterforeldrene, kommunen og Bufetat. Den private aktøren kan i så fall ende opp med å kjenne barnets situasjon bedre enn det offentlige, noe som kan medføre at kommunen og Bufetat ikke får nødvendig oversikt og informasjon til å kunne oppfylle sitt lovpålagte omsorgs- og oppfølgingsansvar. Departementet viste i tillegg til at det er en utfordring at den private leverandøren gjerne har rekruttert fosterhjemmet og inngått avtale om økonomiske vilkår lenge før plasseringen skal skje. Dette medfører at de kan ha forpliktet seg til kontraktsvilkår som ikke er i tråd med barnas reelle behov og vilkårene kommunen og Bufetat ønsker. Som nevnt i kapittel 21.7 foreslo departementet at alle ordinære fosterhjem skal ha sin avtale med en kommune alene. Departementet la imidlertid frem to alternativer for Bufetats bruk av private tjenesteytere for spesialiserte fosterhjem6. Departementet ba om høringsinstansenes syn på disse:

Alternativ 1: Private aktører kan tilby spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem som de selv inngår avtale med og tilbyr en pakke av godtgjøring og støttetjenester til. Hjemmene anskaffes av Bufetat. Dette innebærer en videreføring av gjeldende praksis. Alternativet innebærer at Bufetat, som i dag, skal kunne kjøpe fosterhjem fra private aktører for å dekke behovet for fosterhjem til barn som har et omfattende hjelpebehov. Dermed vil private aktører kunne fortsette å selge denne typen tiltak til Bufetat, selv om de ikke vil kunne selge ordinære fosterhjem til kommunene.

Alternativ 2: Alle spesialiserte fosterhjem er statlige, det vil si at fosterforeldrene har sin avtale med Bufetat og med kommunen, men ikke også med private tjenesteytere. Også alle beredskapshjem er statlige eller kommunale. Dette innebærer tilsvarende regulering som ble foreslått for kommunens bruk av private aktører. Alternativet innebærer at fosterhjem tilknyttet private aktører avvikles fullstendig som tiltak.

22.1.5.2 Høringsinstansenes syn

54 instanser har gitt innspill til høringen om rammevilkår for private aktører i barnevernet. Av de 36 høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget om bruken av spesialiserte fosterhjem tilknyttet private aktører støtter 15 alternativ 1, som sier at Bufetat skal kunne kjøpe slike fosterhjem fra private aktører. Blant disse høringsinstansene finner vi blant annet Ideelt barnevernsforum, Kirkens bymisjon, Statsforvalteren i Oslo og Viken, Sandnes kommune, Virke, NHO Service og Handel og Unio – Hovedorganisasjonen for universitets- og høgskoleutdannede. 18 høringsinstanser støtter alternativ 2, som sier at Bufetat ikke skal kunne kjøpe spesialiserte fosterhjem fra private aktører. Blant disse finner vi blant annet Fellesorganisasjonen, Landsforeningen for barnevernsbarn, Bufdir, Statsforvalteren i Vestfold og Telemark samt en rekke kommuner.

Høringsinstansene som støtter alternativ 1 viser til at det kan medføre et smalere tilbud til det enkelte barn, dersom spesialiserte fosterhjem kun kan leveres av Bufetat. Det vises også til at mange private fosterhjemsleverandører også driver institusjoner, og at veiledning og oppfølging av spesialiserte fosterhjem vil være på tilsvarende spesialiserte nivå. Statsforvalteren i Oslo og Viken påpeker at dette er et område som krever særskilt kompetanse og rammer, og at det derfor vil være uheldig at staten alene skal ha monopol på dette. Statsforvalteren viser videre til at private aktører er mer fleksible enn det statlige tilbudet har mulighet til å være, samt at det vil være positivt for dynamikken i fagutviklingen at de får opprettholde sin rolle på dette feltet. NHO Service og Handel stiller spørsmål ved om Bufetat vil klare å rekruttere nok hjem til å dekke kommunenes behov for spesialiserte fosterhjem, og mener en slik innstramming vil kunne føre til at barn må vente lengre på å få slike fosterhjem.

Høringsinstansene som støtter alternativ 2 viser til at forslaget vil bidra til at det offentlige får større kontroll over kvaliteten og økonomien rundt fosterhjemmene, og at det vil bidra til et mer likeverdig tilbud til barn. Det vises også til at dette er hjem som krever høy grad av spesialisering og kompetanse.

22.1.6 Departementets vurderinger og forslag

22.1.6.1 Et eget kapittel om statlig barnevernsmyndighet

Departementet fastholder forslaget om å ha et eget kapittel i loven som gir regler for statlig barnevernsmyndigheters oppgaver og ansvar. Statlige barnevernsmyndigheter omfatter departementet, Barne- ungdoms- og familieetaten (Bufetat) og statsforvalterne. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er sentralt nivå i Bufetat og leder Bufetats virksomhet. I tillegg er Bufdir fagdirektorat for både statlig og kommunalt barnevern. Fagdirektoratsoppgaven overfor kommunalt barnevern ble etablert i 2014. Fagdirektoratsoppgaven kommer ikke direkte til uttrykk i loven, men er delegert myndighet fra departementet. Bestemmelsene er tatt inn i lovforslaget kapittel 16 og omfatter bestemmelser som inngår i dagens lov kapittel 2, 5, 8 og 9.

22.1.6.2 Et tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert tiltaksapparat

Departementet fastholder å ta inn i loven at Bufetat skal ha et tiltaksapparat som er tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert for å ivareta plikten til å bistå kommunene. Forslaget fikk støtte fra høringsinstansene som uttalte seg om dette.

Bestemmelsen tydeliggjør sammenhengen mellom Bufetats bistandsplikt og Bufetats ansvar for tiltaksapparatet. Forslaget innebærer ingen endringer i gjeldende rett, men er ment å synliggjøre viktige premisser for Bufetats planleggingsarbeid. Hvorvidt Bufetat kan anses å ha et tilgjengelig og differensiert tiltaksapparat, vil bero på i hvilken grad Bufetat anses å oppfylle bistandsplikten. Bestemmelsen er ikke ment å innebære en plikt til å ha en kapasitet av et visst omfang ut over dette.

Bestemmelsen er heller ikke ment å inneholde nærmere regler om hva som på faglig grunnlag anses som et forsvarlig tiltak i den enkelte saken. Dette er vurderinger som må bero på skjønn. Tiltaket som tilbys må anses som egnet til å ivareta det enkelte barnets individuelle behov på en forsvarlig måte. Innenfor disse rammene har barnevernet et handlingsrom til å velge tiltak til det enkelte barn, på en måte som samtidig gir god ressursutnyttelse. Dette innebærer blant annet at Bufetat, ved valg av institusjonsplass til det enkelte barn, må ivareta hensynet til barnets beste på en slik måte at også andre barn som har behov for plassering i institusjon kan gis et forsvarlig tiltak tilpasset deres individuelle behov. Det vises til nærmere omtale i kapittel 7.1.4.3. Departementet ønsker på denne bakgrunn ikke å presisere at tilbudene bør være i geografisk nærhet og i tråd med barnets behov, slik Trondheim kommune foreslår. Det vises til lovforslaget § 16-3 femte ledd.

Det vises for øvrig til kapittel 5 for en helhetlig gjennomgang av arbeid som er igangsatt for å styrke kvaliteten på institusjonsområdet, blant annet på områdene kompetanse, helse, skole og medvirkning.

For å sikre god og effektiv drift i Bufetat, går departementet også videre med forslaget om å utfylle dagens bestemmelse om Bufetats internkontroll. Målet er å tydeliggjøre innholdet i internkontrollplikten, som utgjør en sentral del av etatens kvalitetsarbeid. Et viktig eksempel er kvalitetssikringen av institusjonstilbudet. Forslaget innebærer å føye til et nytt annet punktum i lovforslaget § 16-3 sjette ledd, slik at det fremgår av lovteksten at internkontrollen i Bufetat skal være systematisk og tilpasset virksomhetens egenart, aktiviteter og risikoforhold.

22.1.6.3 Bufetats bruk av spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem tilknyttet private aktører

Departementet har i kapittel 21 foreslått å begrense kommunenes adgang til å benytte ordinære fosterhjem tilknyttet private aktører. Dette innebærer en tilsvarende begrensning i Bufetats adgang til å bruke ordinære fosterhjem tilknyttet private aktører ved utøvelsen av bistandsplikten. Departementet har etter en helhetsvurdering kommet til å ikke ville foreslå en tilsvarende begrensning i Bufetats adgang til å bruke spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem tilknyttet private aktører.

På samme måte som for ordinære fosterhjem ville en begrensning i adgangen til å bruke spesialiserte fosterhjem tilknyttet private aktører lagt best til rette for at det offentlige kan ha god kontroll med og innsikt i barnas situasjon i fosterhjemmene. Det ville trolig også hatt best effekt på rekrutteringen av ordinære fosterhjem, fordi det ville vært færre aktører som konkurrerer om fosterhjemmene.

Departementet viser imidlertid til at fosterhjemmene tilknyttet private aktører utgjør en betydelig andel av dagens tilbud av fosterhjem til barn som har et omfattende hjelpebehov. Dersom hjemmene som i dag er levert av private aktører skal erstattes med statlige hjem, vil det måtte gjennomføres reforhandlinger med eksisterende fosterhjem samt foretas rekruttering av nye. Det er videre svært usikkert hvordan tilbudet til barn og unge med store hjelpebehov vil påvirkes av å utelukke de private aktørene. Etter departementets oppfatning taler usikkerheten for at det vil være et for sterkt virkemiddel å begrense Bufetats tilgang på spesialiserte fosterhjem til hjem med statlige kontrakter. Det å la private aktører tilby spesialiserte fosterhjem kan legge best til rette for fleksibilitet og mangfold i barnevernets tiltaksapparat. Departementet vil derfor ikke foreslå å lovfeste en begrensning i adgangen til å benytte spesialiserte fosterhjem tilknyttet private aktører. Departementet vil vurdere nærmere hvordan styringen bør innrettes på dette området.

Departementet legger i høringsnotatet til grunn at dersom private aktører skal kunne tilby spesialiserte fosterhjem, bør de også kunne tilby beredskapshjem. Departementet har merket seg at Bufdir i sitt høringssvar er uenig i dette, fordi Bufdir mener bruk av beredskapshjem tilknyttet private aktører er forbundet med større risiko enn spesialiserte fosterhjem tilknyttet private aktører. Bufdir viser videre til at det over tid har vært en prioritering for Bufetat å ivareta akuttplasseringer i statlige tiltak. Departementet holder fast ved at Bufetats mulighet til å benytte henholdsvis spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem tilknyttet private aktører bør ses i sammenheng, men vil også her vurdere hvordan styringen bør innrettes.

Departementet foreslår etter dette ikke å lovfeste begrensninger i Bufetats adgang til å bruke spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem tilknyttet private aktører. Det presiseres i § 15-8 første ledd annet punktum.

22.1.6.4 Forutsigbar saksbehandling i Bufetat

Riksrevisjonens rapporter og det landsomfattende tilsynet viser utfordringer både når det gjelder forståelsen av prinsippene for samhandlingen mellom forvaltningsnivåene, oppfyllelsen av krav til dokumentasjon i Bufetat og ivaretakelse av barns medvirkning. Departementet viser til at barnets rett til medvirkning ble styrket ved innføringen av dagens § 1-67. Etter denne bestemmelsen går det klart frem at barn har rett til å medvirke i alle faser av saken. Bestemmelsen foreslås videreført i lovforslaget § 1-4. Det er videre gjennomført en rekke tiltak for å styrke barns medvirkning i praksis. Det vises til nærmere omtale i kapittel 7.2. Saksbehandlingsreglene i lovforslaget kapittel 12 gjelder også for Bufetat. Det gjelder også forslaget om å lovfeste en journalplikt med tilhørende forskriftshjemmel, jf. lovforslaget § 12-4. Journalplikten vil gjelde faktiske opplysninger og barnevernsfaglige vurderinger, og vil gjelde på alle stadier av en barnevernssak. For øvrig følger det av god forvaltningsskikk at vurderinger skal dokumenteres.

Departementet fastholder videre forslaget om å tydeliggjøre noen sentrale prinsipper for Bufetats saksbehandling i forskrift, da dette vil kunne bidra til mer enhetlig forståelse, og dermed bedre samhandling mellom Bufetat og kommunene. Behovet for klarere regler har også forankring i anbefalinger fra Bufdir og i tidligere prosesser. En slik forskrift kan også ses i sammenheng med hjemmelen for forskrift om journalplikt.

Departementet ser at det kan argumenteres for at en forskrift som skal regulere prinsipper for Bufetats saksbehandling i samhandlingen med kommunen, bør suppleres med en korresponderende forskrift som regulerer kommunens samhandling med Bufetat. En slik forskrift ville imidlertid innebære å presisere kommunens plikter, og ville kreve en særskilt hjemmel. Forslag til en slik hjemmel har ikke vært på høring og departementet ønsker ikke å gå videre med et slikt forslag nå. Departementet henviser blant annet til Prop. 106 L (2012–2013) der tilsvarende spørsmål ble drøftet. Det ble der lagt til grunn at en forskrift skulle begrenses til å omfatte spørsmål som gjelder Bufetats ansvar og oppgaver. Det ble eksplisitt uttalt at forskriften ikke skulle kunne gi bestemmelser som presiserer innholdet i kommunens egne plikter og oppgaver. Etter departementets oppfatning var det viktigere å gi bestemmelser som gjør Bufetats rolle og ansvar i ulike faser mer forutsigbar overfor kommunene. Departementet fastholder denne vurderingen.

Departementet legger til grunn at forskriften vil gjelde for saksbehandlingen under utøvelsen av bistandsplikten, men kan også omfatte andre av Bufetats oppgaver.

Når det gjelder bistandsplikten er prinsippet om at det er kommunen som har det siste ordet med hensyn til om barnet skal tilbys fosterhjem eller institusjon et eksempel på hva som kan forskriftsreguleres. Behovet for å klargjøre dette prinsippet ble understreket i forbindelse med Riksrevisjonens undersøkelse8. Departementet viser til omtale i høringsnotatet av muligheten for å foreslå unntak fra dette utgangspunktet ved akuttplasseringer, men vil ikke fremme et slikt forslag nå. Et slikt unntak ville innebære at Bufetat, og ikke kommunen, skal avgjøre om barnet skal tilbys beredskapshjem eller plass i akuttinstitusjon. Bakgrunnen for at departementet ikke fremmer et slikt forslag nå er at behovet for en slik endring er usikkert. Det er også uklart i hvor stor grad en endring vil gi Bufetat større fleksibilitet i tiltaksbruken enn i dag. Forslaget møtte videre stor motstand i høringen.

Videre kan det være hensiktsmessig å ta inn i forskrift prinsippet om at det er kommunen som avgjør hvilket fosterhjem barnet skal tilbys, mens Bufetat avgjør hvilken institusjonsplass. Når det gjelder ansvarsdelingen ved valg av institusjonsplass, vises til nærmere omtale i kapittel 22.1.6.5.

Prinsippet om at det er kommunen som avgjør hvilket fosterhjem barnet skal tilbys følger av at det er kommunen som godkjenner fosterhjemmet til det enkelte barnet. I Bufdirs tolkningsuttalelse om bistandsplikten fra mars 20189 er det lagt til grunn at Bufetat skal fortsette å tilby kommunen fosterhjem helt til kommunen tilbys et hjem som kommunen vil godkjenne til det enkelte barnet. Dette er i samsvar med tidligere uttalelser fra departementet og langvarig praksis. Departementet vil i den forbindelse presisere at dette innebærer at Bufetats bistandsplikt gjelder frem til kommunen tilbys et fosterhjem som kommunen godkjenner. Departementet har i ulike sammenhenger fremholdt at det viktigste elementet i bistandsplikten er at Bufetat tilbyr et tiltak som ivaretar barnets behov på en forsvarlig måte. I praksis kan Bufetat på et tidligere tidspunkt ha tilbudt kommunen et fosterhjem som objektivt sett er forsvarlig egnet til å ivareta barnets behov, men som kommunen ikke har godkjent. Et viktig hensyn for samhandlingsprinsippene er imidlertid å unngå at tilbud om tiltak til barnet stanser opp på grunn av faglig uenighet mellom Bufetat og kommunen. Enten Bufetat eller kommunen må kunne ta avgjørelsen, slik at barn med behov for tiltak faktisk tilbys dette. Et prinsipp om at det er kommunen som har siste ordet er uttrykk for at man har valgt hvilken instans som skal avgjøre dette i den løpende prosessen. At det er kommunen som godkjenner fosterhjem til det enkelte barnet, innebærer at lovgiver har valgt å legge denne vurderingen til kommunen. Kommunen har imidlertid ansvar for å sørge for å ikke bruke unødvendig lang tid før barnet tilbys et hjem. Statsforvalteren kan som tilsynsmyndighet vurdere saksbehandlingen hos både kommunen og Bufetat. Det følger uansett av bistandsplikten at kommunen kan be Bufetat om bistand helt til de har godkjent et hjem.

På samme måte er det at Bufetat i dag har siste ordet ved valg av institusjonsplass ingen objektiv garanti for at plassen faktisk er forsvarlig tilpasset barnets behov. Dersom Bufetat ikke tilbyr et tiltak som er egnet til å ivareta barnets behov på en forsvarlig måte, er dette et brudd på bistandsplikten. Kommunen må derfor kunne henvende seg til statsforvalteren i form av en tilsynsklage dersom den mener barnet ikke er tilbudt et forsvarlig tiltak på plasseringstidspunktet.

Også andre saksbehandlingsprinsipper kan være aktuelle for en forskrift, som blant annet prinsippet om at Bufetat skal bygge sine vurderinger på kommunens utredninger samt i hvilke tilfeller Bufetat har et eget kartleggingsansvar.

I tillegg kan det være aktuelt å ta inn bestemmelser om Bufetats behandling av søknader om utredning av sped- og småbarn, jf. Prop. 73 L (2016–2017). Dette kan for eksempel være plikt til å begrunne beslutninger både om å tilby og å avslå utredning.

22.1.6.5 Ansvarsdeling ved valg av institusjonsplass

Når barn eller ungdom har behov for opphold i barnevernsinstitusjon er det Bufetat som avgjør hvilken institusjonsplass som skal tilbys i den enkelte sak. Dette har sammenheng med at det er Bufetat som, gjennom sin kjennskap til institusjonstilbudet, vil ha best oversikt over hvilke institusjoner som vil være i stand til å ivareta barnets behov. I Prop. 73 L (2016–2017) ble det varslet at departementet ville komme tilbake med forslag til endringer i barnevernloven, med hjemmel for økt kommunal valgfrihet og regelendringer som følge av endret organisering av de statlige institusjonene. Målet var økt vektlegging av kommunens vurderinger og kjennskap til barnet og et bedre grunnlag for å ivareta barnets rett til medvirkning. Slik skulle økt valgfrihet bidra positivt til kommunens oppfølging av barnet, et bedre tilpasset tilbud og bedre utbytte av plasseringen. Det ble forutsatt at kommunene skal velge blant institusjonsplasser Bufetat mener er egnet for det enkelte barn. Det fremkom at departementet tok sikte på å legge frem lovforslag slik at endringer kan gjennomføres når barnevernsreformen trer i kraft.

I dag betaler kommunene den samme egenandelen for alle institusjonsplasseringer, uavhengig av hva plassen koster for Bufetat. I Prop. 73 L (2016–2017) ble det lagt til grunn en forutsetning om at egenandelene differensieres fullt ut dersom kommunene skal få økt mulighet til å velge. Dette innebærer at kommunene betaler en gitt prosentandel av Bufetats faktiske utgifter til den enkelte institusjonsplass. Departementet la vekt på at valgfrihet uten full prisdifferensiering vil være prisdrivende, fordi verken kommunene eller den enkelte institusjon da vil behøve å ta hensyn til kostnadene forbundet med ulike institusjonsplasser. Departementet viste til at dette kan gi risiko for at prisene på institusjonsplasser vil øke over tid og dermed føre til unødvendig høy ressursbruk.

Det ble i Prop. 73 L (2016–2017) videre lagt til grunn at økt valgfrihet og prisdifferensiering må kombineres med tiltak for å opprettholde et innslag av statlige institusjoner. Årsaken er at statlige institusjoner har et høyere kostnadsnivå enn private, og dermed vil være dyrere for kommunene å velge. Det ble i proposisjonen lagt til grunn at dersom det ikke gjennomføres kompenserende tiltak vil en ny finansieringsordning kunne redusere etterspørselen etter statlige institusjoner, og de vil i stor grad kunne bli utkonkurrert av private institusjonstiltak. Departementet la til grunn at et tilstrekkelig tilbud av statlige institusjoner er viktig for at Bufetat skal kunne opprettholde et godt institusjonstilbud i hele landet, ivareta bistandsplikten og motvirke monopolisering. Et statlig innslag vil også gi Bufetat den løpende, faglige innsikten som departementet mener er nødvendig for å utøve forsvarlig styring av institusjonsområdet.

Kostnadsforskjellene mellom statlige og private institusjoner skyldes i stor grad at de ansatte i institusjonene har ulike tariffavtaler. Departementet viste i Prop. 73 L (2016–2017) til at sterke grunner taler for å kombinere økt kommunal valgfrihet og full prisdifferensiering med at de statlige institusjonene organiseres utenfor Bufetat, for på denne måten å redusere kostnadsforskjellene mellom statlige og private institusjoner. Dette ville innebære en omfattende omstilling av det statlige institusjonstilbudet.

Etter behandlingen av Prop. 73 L (2016–2017) har Stortinget vedtatt anmodningsvedtak 181 (2017–2018), hvor regjeringen bes vurdere hvordan det kan sikres at aktører som mottar offentlige tilskudd for drift av barnevernstjenester, har lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår på linje med det som gjelder i offentlige virksomheter. Departementet innhentet på bakgrunn av anmodningsvedtaket en vurdering av hvordan og med hvilke konsekvenser det kan oppnås likere lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår hos offentlige og private aktører i barnevernet. Med tanke på den varslede endringen i kommunenes adgang til å velge institusjonsplass, ba departementet om en særskilt vurdering av hvordan like vilkår kan oppnås på institusjonsområdet. Utredningen ble gjennomført av Fafo.10

Fafo viser til at det kan tenkes ulike typer tiltak for å oppnå likeverdige lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår, både for hvert av elementene og for disse samlet. Tiltakene som trekkes frem i rapporten er endring eller oppheving av medleverforskriften, allmenngjøring av tariffavtaler, lovfesting av lønns- og arbeidsvilkår, myndighetskrav og endringer av godkjenningsordninger. Det er imidlertid vanskelig å finne ett tiltak som leder til likeverdige vilkår på alle områder. I rapporten skisseres derfor ulike tiltakspakker som kan bidra til likere vilkår. Fafos vurdering er at tiltakene som fremstår som mest gunstige er lovregulering av lønns- og arbeidsvilkår eller myndighetskrav gjennom anskaffelser. Det vises videre til at tiltakene vil kunne bidra til likeverdige lønns- og pensjonsvilkår, men at det vil være vanskeligere å utjevne rammebetingelser for arbeidstid. Årsaken er at det fortsatt vil være mulig for virksomheter å inngå særavtaler.

For den enkelte arbeidstaker i privat sektor vil bedrede betingelser utgjøre en nytte. Bedre betingelser anses imidlertid ikke som en samfunnsøkonomisk nytte i Fafos analyse, men som en omfordeling fra skattebetalerne til ansatte i privat sektor, fordi økt lønn og pensjon vil måtte finansieres gjennom skatteinntekter. Den samfunnsøkonomiske analysen vurderer nyttesiden ut fra om det skjer målbare endringer i produksjon eller lignende. I analysen forutsettes uendret volum i institusjonstilbudet, og dermed vil det heller ikke være noen samfunnsøkonomisk nytte av tiltakene. Den samfunnsøkonomiske kostnadssiden består av skattefinansieringskostnad ved finansiering av økt lønn og pensjon i privat sektor samt økt ressursbruk for å oppveie for lavere arbeidstid i privat sektor. Samlet utgjør de samfunnsøkonomiske kostnadene 1,83 mrd. kroner over 40 år. Tiltakspakkene har dermed samfunnsøkonomisk negativ nytte. I tillegg viser Fafo at tiltakene vil kunne ha ikke-prissatte og uforutsigbare positive og negative konsekvenser for kvaliteten på institusjonstilbudet. Fafo anslår at tiltakene vil ha en netto effekt på statsbudsjettet på 3,6 mrd. kroner over 40 år, som følge av dyrere kjøp av plasser fra ideelle og kommersielle leverandører.

Departementet mener Fafos utredning viser at det vil være betydelige utfordringer og kostnader knyttet til gjennomføring av tiltak som er ment å sikre at aktører som mottar offentlige tilskudd for drift av barnevernstjenester, har lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår på linje med det som gjelder i offentlige virksomheter. Særlig må tiltak som reduserer arbeidsinnsatsen vurderes opp mot Perspektivmeldingens budskap om at økt arbeidstilbud er sentralt for å understøtte bærekraften i velferdsordningene.11 Det vil i tillegg innebære et brudd på etablert praksis om staten skulle initiere en prosess med sikte på å lovregulere sentrale spørsmål som i dag er overlatt til arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Departementet anser med dette anmodningsvedtak 181 (2017–2018) som utkvittert.

Departementet mener at Fafos utredning viser at det er svært krevende å få på plass likeverdige konkurransevilkår på kort sikt. Forutsetningene for valgfrihet, slik de fremkommer i Prop. 73 L (2016–2017), er dermed ikke oppfylt. De siste årenes utvikling på institusjonsområdet, beskrevet i kapittel 5, underbygger at det bør vises varsomhet med å gjennomføre omlegginger som kan svekke statens styring av og kontroll med institusjonsbarnevernet. Departementet har blant annet sett en økning i problembelastning hos barna som har behov for institusjonsopphold. Dette har gitt høyere utgifter per oppholdsdag, og behov for tilleggsbevilgninger til Bufetat i 2018 og 2019. I 2020 ble saldert budsjett styrket for å ta høyde for utviklingen. Det er igangsatt flere tiltak som vil kunne avhjelpe utviklingen på lang sikt, herunder arbeid med standardiserte forløp, kompetanseheving, tjenestekatalog og nye typer institusjonstiltak. Det er også igangsatt større arbeider med å bedre kartleggingen av barn før plassering.

Bistandsplikten medfører imidlertid at etaten ikke kan styre hvor mange barn som skal få institusjonsplass eller hvor lenge barna bor i institusjonene. At dette er kostnadsdrivende er påpekt av blant annet Oslo Economics, som mener det bør vurderes tiltak for å dempe denne effekten.12 Økt kommunal valgfrihet vil kunne svekke etatens styring over institusjonstilbudet ytterligere og dermed gi økte kostnader. Utviklingen i barnas problembilde, som ikke er et særnorsk fenomen, kan også tale for at det ikke bør gjennomføres tiltak som svekker Bufetats mulighet til å gi alle barna som trenger det et godt tilbud innenfor tilgjengelige ressurser. Bufetats bistandsplikt og ansvar for institusjonstilbudet fordrer at etaten har mulighet til å styre bruken av plasser løpende, uten bruk av kø. Bufetat må se helhetlig på gruppen av barn som har behov for institusjonstilbud, opp mot tilgjengelig kapasitet, ikke bare på ivaretakelsen av det enkelte barnet. Dersom etaten ikke har siste ord ved valg av institusjonsplass, vil det bli vanskeligere å utnytte de tilgjengelige institusjonsplassene på en god måte.

De ønskede gevinstene ved valgfrihet vil i noen grad også kunne oppnås gjennom andre typer tiltak enn å gi kommunene siste ord ved valg av institusjonsplass. Siden 2017 er det gjennomført tiltak for økt involvering fra kommunene og barna selv, som standardiserte forløp, avklaringsmøter og nye henvisningsskjemaer. I tillegg er det gitt nye lovkrav om medvirkning samt en rekke føringer i styringsdialogen med Bufdir, om å ivareta barns medvirkning i praksis. Departementet vil fortsatt ha stor oppmerksomhet om behovet for en god dialog mellom kommunen og Bufetat ved valg av institusjonsplass.

Regjeringen fastholder ambisjonen om økt kommunal valgfrihet på institusjonsområdet. Slik det er redegjort for er det imidlertid på kort sikt svært krevende å oppfylle forutsetningen fra Prop. 73 L (2016–2017) om tiltak for å sikre et innslag av statlige institusjoner, i kombinasjon med full prisdifferensiering av kommunenes egenandeler. Departementet foreslår derfor ikke nå endringer i ansvarsdelingen mellom stat og kommune ved valg av institusjonsplass. Departementet ser behov for å vurdere spørsmålet nærmere i lys av utfordringene i institusjonsbarnevernet og regjeringens ambisjoner for videreutvikling av tilbudet, herunder oppfølgingen av anmodningsvedtak 762 (2017–2018), jf. kapittel 5. Departementet legger videre opp til å følgeevaluere barnevernsreformen, som gir økt finansieringsansvar til kommunene og en tilpasning i tiltaks- og tjenestetilbudet fra Bufetat. Departementet legger opp til å vurdere spørsmålet om økt kommunal valgfrihet ved valg av institusjonsplass nærmere, når igangsatte og planlagte tiltak er gjennomført, jf. kapittel 5, og i lys av evalueringen av barnevernsreformen.

22.1.6.6 Hjemmel for kartlegging i forbindelse med utøvelse av bistandsplikten

Bistandsplikten innebærer at Bufetat skal tilby et tiltak som kan ivareta det enkelte barnets behov på en forsvarlig måte. Å ivareta dette ansvaret krever god samhandling mellom forvaltningsnivåene. Departementet viser til at det er kommunen som er ansvarlig for å gi Bufetat opplysninger om barnet og at utgangspunktet er at kommunens egne utredninger av barnet skal være tilstrekkelige. Slik det fremgår av forarbeidene13 vil Bufetat i særlige tilfeller ha behov for ytterligere opplysninger for å få et forsvarlig faglig grunnlag for valg av institusjonsplass. Det er lagt til grunn at dess mer differensiert institusjonstilbudet er, dess sterkere krav må det stilles til de faglige vurderingene bak en plassering. I forarbeidene uttales at Bufetat på denne bakgrunn vil ha en særlig plikt til å foreta en særskilt kartlegging av barnets behov opp mot nærmere bestemte institusjonsplasseringer.

Departementet legger til grunn at uttalelsene i Prop. 106 L (2012–2013) må forstås slik at de handler om forholdet mellom Bufetat og kommunene, og at de ikke innebærer at Bufetat på egenhånd skal kunne innhente opplysninger om barnet. Departementet er enig med Bufetat region øst i at en slik adgang for Bufetat, ville kreve en særskilt lovhjemmel. Etter departementets oppfatning ville en slik hjemmel ha en uheldig effekt på ansvarsdelingen mellom Bufetat og kommunen. Uttalelsene i forarbeidene innebærer imidlertid at Bufetat ved utøvelsen av bistandsplikten må analysere de opplysningene og det materialet kommunen har gitt om barnet. Uttalelsene innebærer også at Bufetat, i den grad det er nødvendig for å få et forsvarlig faglig grunnlag for valget av institusjonsplass, i særlige tilfeller kan be kommunen om ytterligere opplysninger. At Bufetat skal kunne analysere materialet fra kommunen og be kommunen om ytterligere opplysninger, vil være nødvendig for at Bufetat skal kunne finne frem til et egnet tiltak for barnet. Denne unntaksadgangen følger av bistandsplikten, og krever ikke en egen lovhjemmel. Departementet er enig i at det er hensiktsmessig at denne unntaksadgangen kommer klart til uttrykk i regelverket, og vil vurdere om rammene for dette ansvaret bør tas inn i forskrift om saksbehandlingen i Bufetat, jf. foregående punkt.

Departementet viser for øvrig til høringsforslaget om å stille krav om helsekartlegging i forkant av plasseringer utenfor hjemmet, se kapittel 1 for nærmere omtale. Slike kartlegginger vil kunne gi Bufetat et viktig grunnlag ved utøvelsen av bistandsplikten. Det vises også til forslaget i kapittel 16.4 om å gi hjemmel for institusjonene til å kartlegge barns behov for å kunne ivareta omsorgen for barnet. Departementet ser ikke behov for ytterligere kartleggingshjemler.

22.2 Bufetats finansieringsansvar når en sak behandles i barneverns- og helsenemnda

22.2.1 Gjeldende rett

22.2.1.1 Bufetats bistandsplikt når en sak behandles av fylkesnemnda

Det er fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker som fatter tvangsvedtak om plasseringer utenfor hjemmet etter barnevernloven. Kommunen fremmer sak for nemnda med begjæring om tiltak, jf. § 7-10. Ved vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12 skal fylkesnemnda fastsette om barnet skal plasseres i fosterhjem eller institusjon. Barnevernloven § 4-15 annet ledd gir fylkesnemnda adgang til å stille vilkår om plasseringen. Dette kan for eksempel være vilkår om at barnet skal plasseres i nærheten av hjemstedet eller krav om et bestemt støttetiltak for å ivareta særlige behov. Fylkesnemnda kan også stille vilkår om en bestemt institusjonsplass. Barnevernstjenesten skal i sitt forslag til fylkesnemnda redegjøre for de synspunkter som bør legges til grunn for valg av plasseringssted i det enkelte tilfelle, jf. § 4-15 annet ledd. Kan barnet ikke plasseres slik det ble forutsatt i fylkesnemndas vedtak, skal saken bringes inn for fylkesnemnda på nytt, jf. § 4-15 tredje ledd. Ved begjæring om atferdstiltak etter § 4-24 kan fylkesnemnda bare treffe vedtak dersom institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp ut fra formålet med plasseringen, jf. bestemmelsens siste ledd. Dette innebærer at fylkesnemnda i det enkelte tilfellet må vurdere den aktuelle institusjonsplassen opp mot barnets behov for hjelp. Dersom dette vilkåret ikke er oppfylt, kan fylkesnemnda ikke fatte vedtak.

Lovens system bygger på at kommunen i sak for fylkesnemnda legger frem den institusjonsplassen som Bufetat har tilbudt når kommunen har anmodet Bufetat om bistand. Loven gir samtidig fylkesnemnda myndighet til å sette vilkår om en bestemt institusjonsplass ved omsorgsovertakelse og plikt til å vurdere institusjonens egnethet ved atferdsplasseringer. Bufetats faglige vurdering vil være en viktig del av fylkesnemndas beslutningsgrunnlag. Hvis fylkesnemnda i en konkret sak ikke fatter vedtak etter § 4-24 fordi nemnda ikke finner at den tilbudte plassen er egnet til å ivareta barnets behov, har Bufetat i henhold til § 2-3 annet ledd bokstav a, plikt til å legge frem en ny institusjonsplass hvis kommunen anmoder om dette. Fylkesnemnda kan først fatte vedtak når nemnda finner at den tilbudte plassen oppfyller vilkårene etter § 4-24 siste ledd. Også ved omsorgsovertakelser vil Bufetat kunne bli anmodet om å finne en ny institusjonsplass, og Bufetat vil ha plikt til å etterkomme anmodningen.

Dagens lov inneholder ingen direkte begrensninger i hvilke institusjonsplasser fylkesnemnda kan stille vilkår om plassering i, og fylkesnemndas vedtak er i utgangspunktet bindende for både kommunen og Bufetat. I Betalingsrundskrivet14 heter det på s. 7 at «Fylkesnemnda kan i sitt vedtak stille vilkår når det gjelder plasseringen utenfor hjemmet, for eksempel at barnet skal plasseres i en bestemt institusjon. Både statlig regional myndighet og kommunen er bundet av et slikt vedtak.» I brev 6. november 2009 har departementet imidlertid understreket at ved valg av plasseringssted er fylkesnemnda, på samme måte som Bufetat, begrenset av regelverket. Blant annet kan barn ikke plasseres med hjemmel i barnevernloven i en institusjon som ikke er godkjent. Kan vedtaket ikke gjennomføres innenfor gjeldende regler, kan heller ikke Bufetat være bundet av dette. Kan barnet ikke plasseres slik det ble forutsatt i fylkesnemndas vedtak, må saken bringes inn for fylkesnemnda på nytt, jf. § 4-15. Ut over dette vil fylkesnemndas vilkår om plassering i en bestemt institusjon ha bindende virkning. Hvis saken bringes inn for fylkesnemnda på nytt, kan kommunene i henhold til § 2-3 annet ledd bokstav a anmode Bufetat om bistand til å finne en ny institusjonsplass.

22.2.1.2 Bufetats betalingsansvar

Dagens §§ 9-4 og 9-5 gir Bufetat plikt til å dekke utgiftene når barn oppholder seg på institusjon, og oppstiller ikke bestemte vilkår for det statlige betalingsansvaret.

Ved frivillige plasseringer er det Bufetat som har siste ordet overfor kommunen med hensyn til hvilken institusjonsplass barnet skal tilbys. Dette innebærer at Bufetats betalingsansvar utløses av at Bufetat har samtykket til den konkrete plasseringen.

Ved tvangssaker er utgangspunktet at betalingsansvaret ved opphold i barnevernsinstitusjon utløses ved fylkesnemndas vedtak.15 I departementets brev av 6. november 2009 er det imidlertid presisert at betalingsansvaret ikke gjelder dersom det ikke er mulig å gjennomføre fylkesnemndas vedtak innenfor gjeldende regler. Dagens betalingsbestemmelser må også forstås i lys av lovens system som innebærer at kommunen i sak for fylkesnemnda legger frem den institusjonsplassen som Bufetat har tilbudt og at Bufetat har det faglige og organisatoriske ansvaret for det samlede institusjonstilbudet. Det er derfor innfortolket at det er en grense for det statlige betalingsansvarets rekkevidde i etterfølgende forarbeider, se Prop. 106 L (2012–2013) og Prop. 73 L (2016–2017). I Prop. 106 L (2012–2013) innføres en hjemmel for i forskrift å fastsette nærmere rammer for det statlige betalingsansvaret, jf. kapittel 13.4. I Prop. 73 L (2016–2017) kapittel 11.5.2 uttales: «Departementet legger til grunn som gjeldende rett at det statlige betalingsansvaret ikke utløses i tilfeller der kommunen opptrer som kjøper av private plasser, det vil si går utenfor Bufetats utvalg av institusjonsplasser.»

Departementet har i brev av 8. august 2018 presisert denne uttalelsen slik:

«Prop. 73 L utdyper ikke hva som menes med dette utvalget. Departementet vil derfor tilføye at med Bufetats utvalg menes, ikke bare den bestemte institusjonsplassen Bufetat har tilbudt i det konkrete tilfellet, men alle statlige institusjoner, samt godkjente private institusjoner som Bufetat har rammeavtale med eller som Bufetat ønsker å inngå avtale med om enkeltkjøp. Å opprette et nytt enetiltak uten at dette er forhåndsklarert med Bufetat, kan ikke anses å inngå i Bufetats utvalg. Det er Bufetat, som ansvarlig for det samlede institusjonstilbudet, som i tvilstilfeller må avgjøre om en gitt institusjonsplass er innenfor dette utvalget. Er institusjonsplassen utenfor dette utvalget, kan Bufetat motsette seg å betale for tiltaket.»

22.2.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

22.2.2.1 Bakgrunnen for høringsforslaget

Departementet viste til at man er kjent med at det kan oppstå uenighet mellom Bufetat og kommunen i saker der fylkesnemnda har fastsatt plassering i en annen institusjon enn den Bufetat har tilbudt. Spørsmålet som ble vurdert av departementet var derfor om det skal slås fast at Bufetats betalingsansvar bare gjelder for plasser som Bufetat har tilbudt i det enkelte tilfellet, enten ved å tilby institusjonsplassen til kommunen før saken fremmes for fylkesnemnda, eller ved etterfølgende forespørsler dersom fylkesnemnda ikke har godtatt den først fremlagte institusjonsplassen. Departementet viste til at endringslovens ordlyd åpner for en tolkning slik at Bufetats betalingsansvar er forutsatt av at Bufetat samtykker til den enkelte plasseringen.

22.2.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste til at spørsmålet om forholdet mellom fylkesnemndas kompetanse til å stille vilkår om plassering i en bestemt institusjon og rekkevidden av Bufetats betalingsansvar ved institusjonsplasseringer, reiser prinsipielt vanskelige spørsmål. Departementet anbefalte imidlertid etter en helhetsvurdering at rekkevidden av Bufetats betalingsansvar strammes inn, slik at det går klart frem at dette gjelder plasser som Bufetat har tilbudt i det enkelte tilfellet. Etter departementets vurdering bør en innstramming av Bufetats betalingsansvar kombineres med at Bufetat skal kunne være til stede i nemnda og gjøre rede for valget av institusjonsplass. Det bør også stilles krav om rask saksbehandling i Bufetat.

Departementets forslag innebærer at tredje punktum i § 9-4 første ledd, jf. endringsloven av 16. juni 2017 nr. 4616, skal forstås slik at Bufetats betalingsansvar gjelder plasser som Bufetat har tilbudt i det enkelte tilfellet. Bestemmelsen ble videreført i lovforslaget § 16-5 første ledd tredje punktum.

22.2.3 Høringsinstansenes syn

Fire instanser har uttalt seg om forslaget om å stramme inn rekkevidden av Bufetats betalingsansvar.

Bufdir og Bufetat region nord støtter departementets forslag. Bufdir uttaler følgende:

«Kjøp av plasser ut over Bufetats planlagte kapasitet utgjør en stor risiko både for kvaliteten i tilbudet og økonomisk. For at Bufetat skal kunne forvalte tildelte ressurser på en effektiv måte, slik at det enkelte barn kan få et forsvarlig tilbud innenfor de tildelte økonomiske rammer, er det avgjørende at ikke andre instanser på egenhånd kan fatte beslutninger som forplikter etaten økonomisk. Direktoratet støtter derfor departementets anbefaling. Direktoratet støtter også departementets anbefaling om at Bufetat kan delta i behandlingen i fylkesnemnda og gjøre rede for valget av institusjonsplass.»

Fellesorganisasjonen og Asker kommune mener at det ikke er i tråd med forsvarlighetskravet eller hensynet til barnets beste at kommunen blir straffet for å velge en institusjonsplass som både nemnda og kommunen mener er bedre egnet enn Bufetats tilbudte plass. Fellesorganisasjonen uttaler følgende:

«Når fylkesnemnda fatter vedtak om at et barn skal plasseres i barnevernsinstitusjon foreslår departementet å stramme inn rekkevidden av statens betalingsansvar så det begrenses til å gjelde plasser Bufetat har tilbudt i det konkrete tilfellet. Dette innebærer at Bufetat kan si nei til å betale for en institusjonsplass som både kommunen og fylkesnemnda mener er faglig egnet for barnet, og mer egnet for barnet enn Bufetats tilbudte plass. Dette mener FO går inn i kjernen av en vurdering om faglig forsvarlighet, og hvem som er ansvarlig for at tiltaket barnet får er faglig forsvarlig. Vi mener departementet ikke drøfter dette godt nok. Vi kjenner flere eksempler på at Bufetat ikke alltid har institusjonsplasser å tilby som er egnet. Det er ikke i tråd med forsvarlighetskravet, eller hensynet til barnets beste, om kommunen skal bli straffet økonomisk dersom den velger en institusjonsplass som er bedre egnet enn Bufetats tilbudte plass. FO mener det må være andre måter å løse disse utfordringene på enn å gi Bufetat all makt, når det er kommunen som er ansvarlig for tilbudet som gis.»

22.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Barn som plasseres i barnevernsinstitusjon har ofte store og sammensatte behov. Institusjonsplassen som tilbys skal ivareta barnets behov på en forsvarlig måte. Dette forutsetter komplekse vurderinger der kommunen, Bufetat og barneverns- og helsenemnda har ulike deler av ansvaret. Barneverns- og helsenemnda ivaretar viktige rettssikkerhetshensyn når nemnda kan stille vilkår om en bestemt institusjonsplass og har plikt til å vurdere institusjonens egnethet ved atferdsplasseringer. Forutsigbarhet om finansieringen er viktig for alle parter og for gjennomføringen av vedtaket. Dagens regler inneholder fortsatt uklarheter og hviler i stor grad på skjønn. Etter departementets vurdering er det derfor behov for å presisere dagens regler, slik at rammene for det statlige betalingsansvaret blir mer entydige.

Departementet fastholder forslaget om å slå fast at Bufetats betalingsansvar bare gjelder for plasser som Bufetat har tilbudt i det enkelte tilfellet, enten ved å tilby institusjonsplassen til kommunen før saken fremmes for barneverns- og helsenemnda eller ved etterfølgende forespørsler, dersom nemnda ikke har godtatt den først fremlagte institusjonsplassen. Departementet mener at en slik løsning vil legge til rette for Bufetats faglige og økonomiske styring av bruken av institusjonsplasser, samtidig som rettssikkerhetshensyn ivaretas ved at nemnda, i samsvar med gjeldende rett, kan foreta en reell vurdering av den tilbudte plassen. Barneverns- og helsenemnda kan fortsatt la være å legge Bufetats tilbudte plass til grunn. Dersom nemnda ikke finner å legge den tilbudte plassen til grunn, må Bufetat, i kraft av bistandsplikten, finne frem til en ny institusjonsplass.

Det er Bufetat som har ansvaret for det samlede institusjonstilbudet. Dette ansvaret innebærer plikt til å legge til rette for at alle kommuner i hele landet med behov for institusjonsplass får et tilbud av god kvalitet. Bufetat skal til enhver tid ha tilgjengelige og differensierte institusjonsplasser som er tilpasset barnets individuelle behov. Tilbudet er lite, og etter departementets oppfatning er det viktig for Bufetats faglige og økonomiske styring av tilbudet at etterspørselen etter institusjonsplasser går gjennom Bufetat. Departementet viser til at dette støttes av Bufdir som uttaler at kjøp av plasser ut over Bufetats planlagte kapasitet utgjør en stor risiko, både for kvaliteten i tilbudet og økonomisk. Etter Bufdirs oppfatning er det avgjørende for Bufetats mulighet til å forvalte tildelte ressurser på en effektiv måte, at ikke andre instanser på egenhånd kan fatte beslutninger som forplikter etaten økonomisk.

Departementet viser til at forsvarlighetskravet og hensynet til barnets beste uansett krever at Bufetat må tilby et tiltak som er egnet til å ivareta det enkelte barnets behov på en forsvarlig måte. Oppfyller ikke tilbudet disse kravene vil det innebære brudd på Bufetats bistandsplikt. Videre viser departementet til rettssikkerhetsgarantien som ligger i at barneverns- og helsenemnda kan sette krav til plasseringsstedet, og dermed la være å legge en institusjonsplass som er tilbudt av Bufetat til grunn for vedtaket.

Forslaget vil kunne medføre at saken trekker ut i tid. For at hensynet til barnets beste skal ivaretas i slike situasjoner, kreves derfor smidighet og fleksibilitet fra berørte instanser. Etter departementets vurdering bør en innstramming av Bufetats betalingsansvar derfor kombineres med at Bufetat skal kunne være til stede i nemnda og gjøre rede for valget av institusjonsplass. Det bør også stilles krav om rask saksbehandling i Bufetat.

Spørsmålet om forholdet mellom nemndas kompetanse til å stille vilkår om plassering i en bestemt institusjon og rekkevidden av Bufetats betalingsansvar ved institusjonsplasseringer, reiser prinsipielt vanskelige spørsmål. Det er ikke mulig å finne en løsning som ivaretar alle relevante hensyn fullt ut. Departementet fastholder imidlertid etter en helhetsvurdering forslaget om å stramme inn rekkevidden av Bufetats betalingsansvar, slik at det går klart frem at dette gjelder plasser som Bufetat har tilbudt i det enkelte tilfellet. Departementet vurderer at en innstramming av Bufetats betalingsansvar bør kombineres med at Bufetat skal kunne være til stede i nemnda og gjøre rede for valget av institusjonsplass, og at det bør stilles krav om rask saksbehandling i Bufetat.

Departementets forslag innebærer at tredje punktum i § 9-4 første ledd, jf. endringsloven av 16. juni 2017 nr. 4617, skal forstås slik at Bufetats betalingsansvar gjelder plasser som Bufetat har tilbudt i det enkelte tilfellet. Bestemmelsen er videreført i lovforslaget § 16-5 første ledd tredje punktum.

22.3 Krav om å ta imot praksisstudenter

22.3.1 Gjeldende rett

Dagens barnevernlov inneholder ingen plikt for Bufetat til å tilby veiledet praksis til barnevernsstudenter.

Læringsutbyttet i helse- og sosialfagutdanningene er regulert gjennom forskrifter for den enkelte utdanning. Treårig bachelorgrad i barnevern er regulert i forskrift om nasjonal retningslinje for barnevernspedagogutdanning. Det følger av § 17 i forskriften at praksisstudier er en sentral del av studiet. Det er universitetene og høyskolene som har det overordnede ansvaret for praksisstudier. Ansvaret er nærmere regulert i forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger.

22.3.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å lovfeste at både kommunene og Bufetat skal tilby veiledet praksis etter forespørsel fra en utdanningsinstitusjon samt at kommunene og Bufetat skal samarbeide med utdanningsinstitusjonene om gjennomføring av praksisstudier.

22.3.3 Høringsinstansene syn

Om lag 40 instanser uttalte seg til forslaget om at Bufetat og kommunene skal ha plikt til å tilby veiledet praksis etter forespørsel fra en utdanningsinstitusjon. Et stort flertall av disse var positive til forslaget. Se kapittel 21.10 for ytterligere omtale.

22.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår at Bufetat, i likhet med kommunene, skal ha plikt til å tilby veiledet praksis etter forespørsel fra en utdanningsinstitusjon samt en plikt til å samarbeide med utdanningsinstitusjonene om gjennomføringen av praksisstudier. Se forslag til § 16-3 tredje ledd bokstav d.