12 Endringer i det geografiske tilknytningskravet som følge av Storbritannias uttreden av Den europeiske union
12.1 Gjeldende rett
12.1.1 Aksjelovene
Det følger av aksjelovene §§ 6-11 første ledd at daglig leder og minst halvdelen av styrets medlemmer skal være bosatt i Norge. Dette gjelder ikke statsborgere i stater som er part i EØS-avtalen, når disse er bosatt i en EØS-stat, jf. aksjelovene §§ 6-11 første ledd. Allmennaksjeloven § 6-36 andre ledd fastsetter tilsvarende krav for bedriftsforsamlingens medlemmer, jf. også aksjeloven § 6-35 første ledd. I det videre vil krav til bosted og statsborgerskap omtales samlet som «tilknytningskravet», selv om kravet om bosted i Norge tradisjonelt har vært omtalt som et «bostedskrav», jf. for eksempel i NOU 1992: 29 Lov om aksjeselskaper.
I NOU 1992: 29, del II, punkt 9.4, i merknaden til § 9-7 står følgende om begrunnelsen for krav om tilknytning til Norge:
«Bostedskravet er begrunnet ut fra jurisdiksjonsbetraktninger. Dersom […] personer i ledelsen skulle komme i ansvar, vil det være en fordel om de er undergitt norsk tvangsmyndighet. Ansvar for styremedlemmer og daglig leder kan være praktisk, og det er av betydning at man har muligheter for å få fullbyrdet kravet.»
Jurisdiksjonshensynet gjør seg gjeldende både for sivil- og strafferettslige rettsavgjørelser, krav mv. Det skal sikre at selskapet, aksjeeiere, kreditorer, offentlige myndigheter og andre interessenter beskyttes gjennom effektiv håndheving og fullbyrdelse av rettsavgjørelser og krav mot foretakenes tillitspersoner. Tilknytningskravet skal være oppfylt til enhver tid, ikke bare ved valget eller ansettelsen av den enkelte tillitsperson.
Norsk domsmyndighet kan som utgangspunkt bare utøves på norsk territorium. Ved innføringen av tilknytningskravet i aksjeloven av 1957 ble det derfor lagt til grunn at bosted i Norge var den eneste måten å ha en effektiv og tilstrekkelig tilknytning til norsk doms- og tvangsmyndighet, jf. Ot.prp. nr. 4 (1957) Om aksjeselskaper mv., Til § 48 (K. §§ 47 og 48), jf. Til § 6 (K. § 3).
Innføringen av en egen regel for personer som er bosatt i og statsborgere i en EØS-stat ble i tillegg begrunnet i EØS-avtalens regler om ikke-diskriminering, og trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen 1. januar 1994, jf. NOU 1992: 29, del II, punkt 9.4, i merknaden til § 9-7 og lov 27. november 1992 nr. 113 om endringer i enkelte lover som følge av EØS-avtalen. Ved inngåelsen av EØS-avtalen ble det foretatt en vurdering av hvorvidt bosted i og statsborgerskap i EØS-stater skulle inntas som del av tilknytningskravet i aksjelovene, jf. Ot.prp. nr. 72 (1991–92) Om lov om lovvalg i forsikring, lov om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 om fri bevegelighet for arbeidstakere m.v innenfor EØS og lov om endringer i enkelte lover som følge av EØS-avtalen kapittel 2. I punkt 2.6 heter det:
«Aksjelovens bopelskrav er i forarbeidene til loven begrunnet ut fra jurisdiksjonsbetraktninger; dersom […] personer i ledende verv eller stilling i selskapet skulle komme i ansvar, vil det være en fordel at de er undergitt norsk tvangsmyndighet. Aksjelovens krav er med andre ord ikke begrunnet ut fra et ønske om å begunstige innlendinger.»
Unntaket for personer som er bosatt i og statsborgere i en EØS-stat, er også underbygget av flere avtaler mellom Norge og andre EØS-stater om doms- og tvangsmyndighet og overlevering av personer.
Norge har gjennom Konvensjon 30. oktober 2007 nr. 27 om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker (Luganokonvensjonen) mulighet til å forfølge personer bosatt i EU, Danmark (som står utenfor EUs justissamarbeid), Island og Sveits. Luganokonvensjonen gir mulighet til å ansvarliggjøre tillitspersoner for brudd på norsk lovgivning, privatrettslige avtaler mv., også utenfor norsk territorium.
Videre har Norge inngått en avtale om overlevering av personer mellom EU, Island og Norge. Avtale 28. juni 2006 mellom Den europeiske union og republikken Island og Kongeriket Norge om overleveringsprosedyre mellom medlemsstatene i Den europeiske union og Island og Norge (ASP), gir mulighet til å få overlevert personer til Norge etter utstedelse av en arrestordre (etter nærmere vilkår). Det innebærer blant annet at personer dømt til fengsel eller annen frihetsberøvelse i minst fire måneder, kan overleveres til Norge fra en av medlemsstatene. Avtalen er gjennomført i norsk rett gjennom lov 20. januar 2012 nr. 4 om pågriping og overlevering til og frå Noreg for straffbare forhold på grunnlag av ein arrestordre (arrestordreloven).
Det følger av aksjelovene §§ 6-11 at Kongen kan gjøre unntak for daglig leder og styrets medlemmer i det enkelte tilfellet. Myndigheten til å gjøre unntak er delegert til Nærings- og fiskeridepartementet, jf. kongelig resolusjon 17. juli 1998 nr. 619 Del I nr. 1. En tilsvarende unntaksadgang gjelder for medlemmer av bedriftsforsamlingen, og er likeledes delegert til Nærings- og fiskeridepartementet, jf. allmennaksjeloven § 6-36 andre ledd, jf. kongelig resolusjon 17. juli 1998 nr. 619 Del I nr. 4.
I vurderingen av søknader om unntak legger departementet vekt på muligheten til å fremme søksmål og fullbyrde rettskraftige avgjørelser mot foretakets tillitspersoner. Norske foretak har alminnelig verneting i den rettskrets der registrert hovedkontor ligger, jf. lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 4-4 tredje ledd. At foretakets tillitspersoner er tilgjengelige, er avgjørende for at aksjeeiere, foretaket, kreditorer, offentlige myndigheter og andre berørte parter skal kunne forfølge sine krav. Unntak gis normalt bare for enten daglig leder eller styremedlemmer, slik at det alltid skal være minst én tillitsperson som kan holdes ansvarlig. Departementet behandler mellom 20 og 40 søknader hvert år. I 2020 har dette tallet blitt vesentlig høyere, da en rekke foretak har søkt om unntak for tillitspersoner med tilknytning til Storbritannia, som følge av Storbritannias uttreden av EU. Det er en jevn fordeling med søknader som gjelder enten unntak for sammensetningen av styret, eller for daglig leder. Departementet oppfatter at praksisen for unntak fra aksjeloven § 6-11 og allmennaksjeloven § 6-11 og § 6-36 er godt kjent for næringslivet.
12.1.2 Samvirkeloven
Samvirkeloven § 75 stiller tilknytningskrav til daglig leder og styremedlemmer i samvirkeforetak. I forarbeidene til samvirkeloven § 75 heter det at paragrafen er basert på bestemmelsene i aksjelovene §§ 6-11, jf. Ot.prp. nr. 21 (2006–2007) Om lov om samvirkeforetak (samvirkelova), jf. kapittel 18 i merknaden til § 75.
Det følger av § 75 første ledd at daglig leder og minst halvparten av styremedlemmene skal være bosatt i Norge. Kravet gjelder ikke for EØS-statsborgere når disse er bosatt i en EØS-stat, jf. andre ledd. Etter § 75 første ledd kan det gjøres unntak fra bestemmelsen. Myndigheten til å gjøre unntak er delegert til Justis- og beredskapsdepartementet, jf. kongelig resolusjon 23. november 2007 nr. 1288. Myndigheten har ved en inkurie ikke blitt videredelegert til Nærings- og fiskeridepartementet etter at sammenslutningsretten ble overført fra Justis- og beredskapsdepartementet i 2014.
12.1.3 Stiftelsesloven
Stiftelsesloven § 27 stiller tilknytningskrav til styremedlemmer i stiftelser. I forarbeidene til stiftelsesloven § 27 heter det at bestemmelsen tilsvarer aksjeloven § 6-11, jf. Ot.prp. nr. 15 (2000–2001) Om lov om stiftelser (stiftelsesloven) kapittel 15 i merknaden til § 27. Stiftelsesloven stiller ikke tilknytningskrav til daglig leder.
Det følger av § 27 andre ledd at minst halvdelen av styrets medlemmer skal være bosatt i Norge. Det er gjort unntak for EØS-statsborgere når disse er bosatt i en EØS-stat. Kravet gjelder både næringsdrivende og alminnelige stiftelser, jf. Ot.prp. nr. 15 (2000–2001) kapittel 15 i merknaden til § 27. Stiftelsestilsynet kan ved enkeltvedtak gjøre unntak fra tilknytningskravet i § 27 andre ledd, jf. stiftelsesloven § 27 femte ledd.
12.1.4 SE-loven
Rådsforordning (EF) nr. 2157/2001 av 8. oktober 2001 om vedtektene for det europeiske selskap (SE) (SE-forordningen) etablerer en felleseuropeisk selskapsform som blant annet kan benyttes i tilfeller hvor selskaper fra ulike jurisdiksjoner ønsker å stifte eller omdanne et SE-selskap for et enklere samarbeid innad i det indre marked, jf. artikkel 2. Forordningen er gjennomført i norsk rett ved SE-loven. Etter SE-loven § 2 gjelder allmennaksjeloven så langt den passer. Det heter i Ot.prp. nr. 17 (2004–2005) Om lov om europeiske selskaper ved gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XXII nr. 10a (rådsforordning (EF) nr. 2157/2001) (SE-loven) punkt 3.1 at allmennaksjelovgivningen skal «utgjøre en form for basisregulering av selskapsrettslige forhold».
For daglig leder, ledelsesorgan, kontrollorgan og administrasjonsorgan i europeiske selskaper gjelder allmennaksjeloven kapittel 6 om selskapets ledelse så langt den passer, jf. SE-loven § 9 første og andre ledd og § 10 første og andre ledd. Det vil si at de av allmennaksjelovens regler som ikke er forenlige med SE-forordningens system, ikke skal anvendes for tillitspersoner i SE-selskaper. En slik regel er tilknytningskravet i allmennaksjeloven § 6-11.
12.1.5 Avtale om fortsatt anvendelse og endring av Overenskomst mellom Norge og Storbritannia om gjensidig anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile saker undertegnet i London 12. juni 1961
Som EU-medlem var Storbritannia gjennom sitt medlemskap part til Luganokonvensjonen. Dette innebar at norske sivile og kommersielle krav mv. kunne forfølges i Storbritannia. Storbritannia har ikke tiltrådt konvensjonen som selvstendig part etter sin uttreden av EU og utløpet av overgangsperioden 31. desember 2020.
For å sikre at dommer i sivile saker fortsatt kan forfølges gjensidig i Norge og Storbritannia, ble det i statsråd 9. oktober 2020 kunngjort at statene hadde inngått en avtale om anerkjennelse og fullbyrdelse av sivile dommer, som bygget på en eksisterende avtale mellom Norge og Storbritannia fra 1961. Avtalen skal sikre at sivilrettslige krav fortsatt skal anerkjennes og fullbyrdes mellom Storbritannia og Norge, selv om Storbritannia ikke er part i Luganokonvensjonen.
I avtalens fortale er det slått fast at Storbritannia vil søke om å få tiltre Luganokonvensjonen:
«SOM ANERKJENNER at Det forente kongerike har til hensikt å bli uavhengig part til Luganokonvensjonen 2007, og at Norge har til hensikt å støtte denne søknaden,
SOM ØNSKER å sikre at dommer i sivile saker fortsatt anerkjennes og fullbyrdes mellom partene i påvente av resultatet av søknaden, og som derfor søker å anvende og endre konvensjonen av 1961 dersom Det forente kongerike ikke er blitt part til Luganokonvensjonen 2007 innen utløpet av overgangsperioden […]»
Avtalen mellom Norge og Storbritannia inneholder ikke bestemmelser om forkynnelse. Forkynnelse kan uansett finne sted i medhold av Haag-konvensjonen om forkynning i utlandet av rettslige og utenrettslige dokumenter på sivil- og handelsrettens område 15. november 1965.
12.1.6 GATS-avtalen
Norge er medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO), som er en internasjonal organisasjon for regulering av handel mellom stater. Norge har blant annet tiltrådt General Agreement on Trade in Services (GATS-avtalen). Formålet med avtalen er blant annet å bidra til færre handelshindringer mellom medlemsstatene og fremme økonomisk vekst for medlemsstatene.
Et sentralt prinsipp i GATS-avtalen er bestevilkårsbehandling. Dette pålegger medlemsstatene å likebehandle tjenesteytere fra samtlige WTO-stater. Det er adgang til å gi enkelte medlemmer bedre markedsvilkår enn andre, dersom dette er basert på for eksempel frihandelsavtaler eller andre avtaler som også inneholder handelsforpliktelser (som EØS-avtalen). Per dags dato har Norge ikke en avtale med Storbritannia som innebærer at Norge kan forskjellsbehandle britiske tjenesteytere. Som departementet kommer tilbake til i punkt 12.4.1, er en handelsavtale med Storbritannia avgjørende for at departementets lovforslag om tilknytningskravet i aksjeloven, allmennaksjeloven, samvirkeloven og stiftelsesloven kan gjennomføres.
12.2 Forslaget i høringsnotatene
Høringsnotat av 21. november 2019
Departementet foreslo i høringsnotatet av 21. november 2019 å utvide personkretsen som kunne oppfylle tilknytningskravet. Adgangen til å gjøre unntak ble foreslått videreført. Disse forslagene er ikke fulgt opp.
Departementet foreslo samtidig å omformulere tilknytningskravets oppbygning, for å tydeliggjøre de ulike alternativene for å oppfylle tilknytningskravet. Forslagene til lovbestemmelser i aksjeloven § 6-11, allmennaksjeloven § 6-11 og § 6-36, samvirkeloven § 75 og stiftelsesloven § 27 i denne proposisjonen er utarbeidet etter mønster fra forslagene i høringsnotatet.
Til slutt foreslo departementet å endre SE-loven § 9 og § 10, for å tydeliggjøre at tilknytningskravet ikke gjelder for tillitspersoner i europeiske selskaper.
Høringsnotat av 11. november 2020
Departementet foreslo i høringsnotatet av 11. november 2020 at aksjeloven § 6-11, allmennaksjeloven § 6-11 og § 6-36, samvirkeloven § 75 og stiftelsesloven § 27 skulle endres, slik at britiske statsborgere bosatt i EØS eller Storbritannia, og EØS-borgere bosatt i Storbritannia, fremdeles skal kunne bidra til å oppfylle tilknytningskravet.
I forslaget ble det vurdert om tilknytningskravets formål fortsatt ville kunne oppfylles for personer med tilknytning til Storbritannia. Det ble først sett på hvilke muligheter som finnes til gjensidig å få anerkjent og fullbyrdet rettsavgjørelser, krav mv. i Norge og Storbritannia. I høringsnotatet tok departementet opp hvorvidt Storbritannia ville kunne rekke å tiltre Luganokonvensjonen til 1. januar 2021, gitt at alle partene til konvensjonen ga samtykke til dette. Storbritannia har per 15. mars 2021 ikke tilrådt Luganokonvensjonen.
Departementet kom i høringsnotatet til at så lenge Storbritannia tiltrer internasjonale konvensjoner eller avtaler om gjensidig anerkjennelse mv. av rettsavgjørelser, krav mv., vil det være mulig å få fullbyrdet krav mot personer med tilknytning til Storbritannia. Det ble blant annet vist til at Norge og Storbritannia har inngått en bilateral avtale om gjensidig anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile saker, jf. punkt 12.1.5.
I høringsnotatet viste departementet til at dersom det ikke foreligger en frihandelsavtale mellom Norge og Storbritannia, innebærer norske WTO-forpliktelser at Norge ikke kan likestille Storbritannia med stater innenfor EØS, uten samtidig å måtte gi andre WTO-medlemsstater samme rettigheter. En slik frihandelsavtale forelå ikke på tidspunktet for høringsnotatet.
Det ble på denne bakgrunn foreslått at personer med tilknytning til Storbritannia skulle omfattes av tilknytningskravet i aksjeloven, allmennaksjeloven, samvirkeloven og stiftelsesloven, forutsatt at dette omfattes av en frihandelsavtale mellom Norge og Storbritannia.
12.3 Høringsinstansenes syn
Høringsnotat av 21. november 2019
Høringsnotatet av 21. november 2019 omhandlet endring av oppbygningen av bestemmelsene om tilknytningskravet i aksjeloven, allmennaksjeloven og samvirkeloven, som langt på vei tilsvarer departementets forslag i denne proposisjonen. Gjengivelsen av høringsinstansenes syn avgrenses til de temaer som er relevante.
Ingen av høringsinstansene hadde merknader til departementets forslag til ny oppbygning av lovbestemmelsene om tilknytningskrav.
Den Norske Advokatforening uttaler at «den praktiske betydningen av erstatningsansvar for medlemmer av ledelsen i særlig aksje- og allmennaksjeselskaper har økt siden vedtakelsen av gjeldende regler». Foreningen viser også til sammenhengen mellom tvisteloven og internasjonale avtaler om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer:
«Når det gjelder fullbyrding av en norsk rettsavgjørelse i andre stater er utgangspunktet at dette forutsetter at Norge har inngått særlig avtale med en stat om anerkjennelse og fullbyrdelse av norske rettsavgjørelser. Luganokonvensjonen er sentral i denne sammenheng. Konvensjonen oppstiller som utgangspunkt et bostedskrav.»
Høringsnotat av 11. november 2020
Brønnøysundregistrene, FinansNorge, Næringslivets Hovedorganisasjon, Regnskap Norge,Den norske Revisorforening (Revisorforeningen),Advokatfirma DLA Piper Norway DA(DLA Piper) og Advokatfirmaet Schjødt AS støtter departementets forslag.
Regnskap Norge uttaler at det er viktig med «smidige og tilrettelagte regler i foretakslovgivningen for behandlingen av foretak med personer i ledelsen med tilknytning til Storbritannia, slik at norske foretak slipper å måtte bytte tillitspersoner eller å søke om dispensasjon for disse forholdene». Revisorforeningen viser til at det så langt som mulig bør være mulig å beholde tillitspersoner med tilknytning til Storbritannia uten å søke om unntak. DLA Piper peker på behovet for å forhandle en frihandelsavtale med Storbritannia «som en av Norges viktigste handelspartnere» parallelt med lovarbeidet. Videre uttaler DLA Piper at det er viktig å gjennomføre lovendringene så snart som mulig.
Datatilsynet har ikke merknader til lovforslaget som sådan, men viser til enkelte aktuelle regler på personvernområdet:
«Etter den 31. desember 2020 kan personopplysninger bare overføres til Storbritannia på samme måte som til andre EØS-land dersom EU-kommisjonen treffer en beslutning om tilsvarende beskyttelsesnivå etter personvernforordningen (GDPR) artikkel 45 (adekvansbeslutning), og denne innlemmes i EØS-avtalen. EU-kommisjonen har ennå ikke truffet noen slik beslutning.
Dersom EU-kommisjonen ikke treffer en adekvansbeslutning om Storbritannia, vil overføringer av personopplysninger dit følge reglene som gjelder generelt for tredjeland. Det vil potensielt få store konsekvenser for foretak som velger å beholde tillitspersoner i Storbritannia. En slik tilknytning medfører typisk at overføring av personopplysninger mellom landene er nødvendig. I så fall må foretaket sikre at de har et gyldig overføringsgrunnlag etter GDPR kapittel V.
I tillegg til å ha et gyldig grunnlag for overføringen, må foretakene vurdere om overføringsgrunnlaget er effektivt, jf. EU-domstolens avgjørelse i C-311/18 Schrems II. Hvis det ikke er tilfelle, må foretaket iverksette ytterligere tiltak.
Datatilsynet ser ikke grunn til å gjøre lovendringene avhengig av at EU-kommisjonen treffer en adekvansbeslutning om tilsvarende beskyttelsesnivå. Foretakene velger selv om de ønsker å påta seg eventuelle byrder forbundet med at adekvansbeslutning ikke foreligger.»
12.4 Departementets vurdering
12.4.1 Geografiske tilknytningskrav
Alle høringsinstansene som sendte inn høringssvar, støtter departementets forslag om at personer med tilknytning til Storbritannia skal gjøres til del av kretsen som kan oppfylle tilknytningskravet i aksjeloven, allmennaksjeloven, samvirkeloven og stiftelsesloven. Med personer med tilknytning til Storbritannia menes britiske statsborgere bosatt i Storbritannia eller EØS, og EØS-statsborgere bosatt i Storbritannia.
Departementet finner det hensiktsmessig å drøfte tilknytningskravet i aksjeloven, allmennaksjeloven, samvirkeloven og stiftelsesloven under ett. Departementet viser til at bestemmelsenes formål er like, og at bestemmelsene bygger på hverandre.
Krav om tilknytning til norsk doms- og tvangsmyndighet er sentralt for reguleringen av hvem som kan ha tillitsverv i norske foretak. Unntaket for personer med EØS-tilknytning forutsetter at det finnes mekanismer som gir norske rettsavgjørelser, krav mv. anvendelse også utenfor norsk territorium. I vurderingen av hvilke stater som skal omfattes av tilknytningskravet, er muligheten til å ansvarliggjøre tillitspersoner utenfor Norges grenser avgjørende.
Etter Storbritannias uttreden av EU vil britiske statsborgere bosatt i EØS eller Storbritannia, og EØS-borgere bosatt i Storbritannia, ikke lenger omfattes av tilknytningskravet slik det er formulert i dag. Ifølge opplysninger fra Brønnøysundregistrene er det om lag 3 000 personer med bosted i Storbritannia som har tillitsverv i aksjeselskaper, allmennaksjeselskaper og finansforetak.
Norge og Storbritannia har inngått en avtale om anerkjennelse og fullbyrdelse av sivile dommer, jf. punkt 12.1.5. Avtalen sikrer jurisdiksjonshensynet gjennom at sivilrettslige krav kan forfølges og fullbyrdes mot tillitspersoner med tilknytning til Storbritannia. Det er per 15. mars 2021 ikke inngått avtale om håndheving av strafferettslige sanksjoner mellom Norge og Storbritannia. En slik avtale vil kunne sikre at strafferettslige krav kan håndheves overfor tillitspersoner med tilknytning til Storbritannia.
Lovforslaget vil sikre at foretakene fortsatt kan velge og ansette tillitspersoner som har tilknytning til Storbritannia, samt gi eksisterende tillitspersoner med tilknytning til Storbritannia forutsigbarhet med hensyn til å kunne fortsette i sine verv. Samtidig understreker departementet at det bare foreslås unntak for Storbritannia på grunnlag av de internasjonale avtaler om jurisdiksjon, anerkjennelse og fullbyrdelse som inngås mellom Norge og Storbritannia, eller som begge stater er part i. Skulle slike avtaler falle bort, vil innlemmelsen av personer med tilknytning til Storbritannia i tilknytningskravet måtte vurderes på nytt. Tilknytningskravets formål er avhengig av at det foreligger effektive håndhevingsmekanismer som gjør det mulig å holde tillitspersoner i norske foretak ansvarlige for sine handlinger i kraft av å være tillitsperson i det enkelte foretaket.
Departementets forslag om å ta inn personer med tilknytning til Storbritannia som del av tilknytningskravet, forutsetter videre at det inngås en frihandelsavtale mellom Norge og Storbritannia. Dette på grunn av norske forpliktelser etter WTOs avtaler og regelverk, jf. punkt 12.1.6. Særbehandling av en medlemsstat må ha hjemmel i en frihandelsavtale eller annen tilsvarende avtale. Hvis det ikke er inngått slik avtale, må alle WTOs medlemsstater gis tilsvarende rettigheter. Norge og Storbritannia er i forhandlinger om en slik frihandelsavtale.
Departementet vurderer at det vil være i strid med tilknytningskravets formål om stater uten gjensidige avtaler om doms- og tvangsmyndighet mv. med Norge, omfattes av tilknytningskravet. Det vil innebære at tilknytningskravet vil bli uten virkning, da norske rettsavgjørelser, krav mv. ikke vil kunne forfølges eller håndheves. Etter departementets syn vil det derfor ikke være hensiktsmessig å gjennomføre forslagene til endringer i tilknytningskravet i aksjeloven, allmennaksjeloven, samvirkeloven og stiftelsesloven, dersom det ikke inngås en frihandelsavtale mellom Norge og Storbritannia. Per i dag er det ikke inngått en slik avtale. Departementet foreslår derfor at lovforslaget ikke trer i kraft dersom det ikke inngås en frihandelsavtale.
Flere av høringsinstansene har nevnt betydningen av en rask gjennomføring av forslaget i høringsnotatet, slik at foretakene skal slippe å søke om unntak fra tilknytningskravet i aksjelovene, samvirkeloven og stiftelsesloven for tillitspersoner med tilknytning til Storbritannia. Departementet viser til at lovforslaget ikke vil kunne gjennomføres etter sitt formål før det er inngått en frihandelsavtale med Storbritannia.
Departementet ser behov for å klargjøre at tilknytningskravet i allmennaksjeloven § 6-11 første ledd ikke gjelder for europeiske selskaper. Det følger av SE-loven § 2 at reglene i allmennaksjeloven gjelder for europeiske selskaper så langt de passer. Tilknytningskravet i allmennaksjeloven § 6-11 er ikke forenlig med SE-foretaksformen. Europeiske selskaper kan for eksempel flyttes mellom EØS-stater etter nærmere vilkår. Departementet ønsker at det skal være enkelt å etablere virksomhet i Norge, herunder å etablere virksomhet ved bruk av selskapsformen europeiske selskaper, jf. SE-forordningens fortale punkt 4 og 5. I SE-forordningens fortale punkt 7 heter det:
«Bestemmelsene i en slik forordning vil gjøre det mulig å opprette og drive selskaper med en europeisk dimensjon, fri for de hindringer som oppstår fordi nasjonal selskapsrett er ulik og har begrenset territoriell anvendelse.»
Dette forutsettes kjent for SE-selskapenes forretningsforbindelser, herunder også ansatte. Det vil si at ved valg av SE-formen, vil berørte parter være klar over at visse rettigheter og plikter etter nasjonal rett ikke vil gjelde. Det er etter departementets syn ikke hensiktsmessig å stille krav om tilknytning til Norge for europeiske selskaper.
Departementet foreslår etter dette at personer med tilknytning til Storbritannia tas inn som del av tilknytningskravet i aksjeloven, allmennaksjeloven, samvirkeloven og stiftelsesloven, forutsatt at det omfattes av en frihandelsavtale mellom Norge og Storbritannia. Departementet foreslår også at det tas inn bestemmelser i SE-loven om at tilknytningskravet i allmennaksjeloven § 6-11 ikke gjelder for tillitspersoner i europeiske selskaper.
Se lovforslagene til aksjeloven § 6-11 første ledd, allmennaksjeloven § 6-11 første ledd og § 6-36 andre ledd, samvirkeloven § 75 og stiftelsesloven § 27 andre ledd, samt i SE-loven § 9 nytt femte ledd og § 10 nytt fjerde ledd.
Departementet foreslår også enkelte språklige og strukturelle endringer i bestemmelsene for å gjøre disse lettere å forstå og anvende for foretakene og andre berørte parter.
12.4.2 Delegasjon av myndighet til å gjøre unntak
Muligheten til å gjøre unntak i det enkelte tilfellet fra aksjeloven § 6-11, allmennaksjeloven § 6-11 og § 6-36, og samvirkeloven § 75 ligger til Kongen. Myndigheten er delegert til Nærings- og fiskeridepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet.
Departementet foreslår at myndigheten til å gjøre unntak fra tilknytningskravet i det enkelte tilfellet legges til «departementet». Det vil innebære at myndigheten legges til Nærings- og fiskeridepartementet som fagansvarlig departement for aksjeloven, allmennaksjeloven og samvirkeloven. Departementet viser til at Kongens myndighet etter aksjeloven har ligget hos Nærings- og fiskeridepartementet helt siden innføringen av tilknytningskravet i lov 6. juli 1957 nr. 4 om aksjeselskaper § 48 første ledd. Ved å legge myndigheten til departementet, vil unntaksmuligheten følge det ansvarlige fagdepartementet. Ved vurderingen av om myndigheten til å fatte enkeltvedtak skal ligge til Kongen eller departementet, kan det blant annet ses hen til om bestemmelsen vil ha vesentlig betydning for en stor gruppe personer eller foretak. Departementet viser til at enkeltvedtak om unntak fra tilknytningskravet bare gjelder et fåtall foretak per år, herunder de tillitspersoner det er søkt om unntak for. Det tilsier at departementet er nærmere å foreta de konkrete vurderingene.
Departementet foreslår at myndigheten til å gjøre unntak fra tilknytningskravet i det enkelte tilfellet legges til departementet.
Se lovforslagene til aksjeloven § 6-11, allmennaksjeloven § 6-11 og § 6-36, og samvirkeloven § 75.
Etter stiftelsesloven har Stiftelsestilsynet denne myndigheten, jf. stiftelsesloven § 27 femte ledd. Kontroll med stiftelsenes styrer henger nært sammen med Stiftelsestilsynets alminnelige kompetanse. Departementet foreslår derfor ikke endringer i dette.