12 Opplysningsplikt for den gjenlevende i uskiftet bo

12.1 Gjeldende rett

For en arving som er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, må både statsforvalteren og vergen samtykke til at den lengstlevende overtar boet i uskifte, jf. arveloven § 14 annet ledd tredje punktum (ektefeller) og § 32 første ledd tredje punktum (samboere).

Statsforvalteren og vergen kan ha behov for opplysninger om forvaltningen av uskifteboet for å ivareta interessene til arvinger med verge. Uten en viss tilgang til opplysninger vil ikke statsforvalteren eller vergen ha mulighet til å bistå arvingen og sikre at arvelovens beskyttelsesregler overholdes.

Som ledd i dette ansvaret er statsforvalteren gitt ansvar for å føre tilsyn med uskiftebo der én eller flere av arvingene har verge. Enhver verge står under tilsyn av statsforvalteren etter vergemålsloven § 47. Det følger av første ledd i denne bestemmelsen at vergen «står under tilsyn av statsforvalteren og plikter å gi de opplysninger om vergemålet til statsforvalteren som statsforvalteren ber om». Så lenge den lengstlevende ektefellen eller samboeren som har overtatt boet i uskifte, også er verge for arvingen, kan statsforvalteren kreve opplysninger fra vedkommende i medhold av § 47. Når det er arvinger som er mindreårige eller fratatt rettslig handleevne, kan det imidlertid være aktuelt å oppnevne en midlertidig verge, jf. arveloven § 96 fjerde ledd annet punktum. Om den midlertidige vergen overtar hele vergeansvaret slik at den lengstlevende ikke lenger er verge, vil ikke tilsynsreglene i § 47 lenger gjelde for lengstlevende.

I forskrift 15. februar 2013 nr. 201 til vergemålsloven (vergemålsforskriften) er statsforvalteren gitt et visst ansvar for å gjennomgå uskifteboet. Videre er den lengstlevende ektefellen pålagt en opplysningsplikt. Dette følger av § 3 annet ledd i forskriften:

«Statsforvalteren skal i den utstrekning det er nødvendig gjennomgå med verge bo som en gjenlevende ektefelle har overtatt uskiftet. Gjenlevende ektefelle plikter å gi de opplysningene som trengs for å kontrollere forvaltningen av boet.»

Opplysningsplikten som følger av vergemålsforskriften § 3 annet ledd, er av en noe annen art enn opplysningsplikten etter vergemålsloven § 47. Den knytter seg ikke til den lengstlevende ektefellens utøvelse av plikter som verge i seg selv, men til forvaltningen av uskifteboet. Opplysningsplikten gjelder videre eiendeler og formue som den lengstlevende selv rår over som eier etter arveloven § 22, mens departementet legger til grunn at de opplysninger statsforvalteren vil kunne kreve av en verge «om vergemålet» etter vergemålsloven § 47, i hovedsak vil gjelde eiendeler mv. som personen med verge ikke bare har en interesse i, men et eierskap til. Opplysningsplikten etter vergemålsloven § 47 og vergemålsforskriften § 3 annet ledd har likevel samme overordnede formål – å legge til rette for statsforvalterens tilsyn som ledd i å sikre interessene til personer med verge.

12.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet fra november 2018 å gi en ny forskriftshjemmel i arveloven og å videreføre den lengstlevendes opplysningsplikt overfor statsforvalteren. Departementet pekte på at bestemmelsen om den lengstlevendes opplysningsplikt overfor statsforvalteren der arvinger til uskifteboet har verge, tidligere var lovfestet i vergemålsloven 1927 (lov 22. april 1927 nr. 3) § 27 første ledd. I forbindelse med vedtakelsen av vergemålsloven 2010 og vergemålsforskriften ble bestemmelsen inntatt i forskriften uten at det ble inntatt en spesifisert forskriftshjemmel i vergemålsloven.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at statsforvalterens mulighet til å føre et effektivt tilsyn med uskiftebo der det er arvinger med verge, er avhengig av at den lengslevende som sitter i uskifte, har en plikt til å gi opplysninger om uskifteboet. I høringsnotatet ble det særskilt bedt om høringsinstansenes synspunkter og innspill om tilsynsplikten og opplysningsplikten etter vergemålsforskriften § 3 annet ledd og om praktiseringen av disse bestemmelsene.

12.3 Høringsinstansenes syn

Statens sivilrettsforvaltning støtter departementets forslag om å gi en tydelig hjemmel for opplysningsplikten etter vergemålsforskriften § 3. Statens sivilrettsforvaltning peker videre på at det kan stilles spørsmål ved om arvinger som har verge, bør gis større rett til innsyn i uskifteboet enn andre arvinger.

Alle fylkesmannsembetene som har uttalt seg om forslaget, støtter forslaget. Dette gjelder Fylkesmannen i Innlandet, Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkesmannen i Troms og Finnmark, Fylkesmannen i Trøndelag og Fylkesmannen i Vestland. Fylkesmannen i Innlandet legger til grunn at opplysningsplikten også må gjelde når det er en gjenlevende samboer som sitter i uskifte, og Fylkesmannen i Troms og Finnmark viser til at det ville hindre fylkesmannens (statsforvalterens) tilsynsoppgave dersom den som sitter i uskifte, ikke hadde opplysningsplikt.

Fylkesmannen i Møre og Romsdal er «svært positiv» til en lovfesting av den gjenlevende ektefellens plikt til å gi opplysninger om uskifteboet. Det uttales at «ein er i dag heilt avhengig av å få gjenlevande til å leggje fram desse opplysningane, då det viser seg å være nokre utfordringar for ein mellombels verje å hente ut dette sjølv med ei verjefullmakt».

Fylkesmannen i Trøndelag opplyser at opplysningsplikten ved dette embetet praktiseres ved at den gjenlevende bes sende inn sin egen og den avdødes skattemelding når embetet mottar melding om uskifte fra tingretten. Videre uttaler Fylkesmannen i Trøndelag at den gjenlevende ektefellen i konkrete tilfeller blir bedt om å gi opplysninger i tilknytning til bekymringsmeldinger om forvaltningen av uskifteboet:

«Bekymringsmeldinger av denne karakter kommer oftest fra midlertidig verge og/eller pårørende. Fylkesmannen i Trøndelag ser det formålstjenlig å vurdere en hjemmel hvor Fylkesmannen gis adgang til å innhente skattemelding direkte fra skattemyndighetene i nevnte tilfelle. Det kan være grunn til å vurdere om gjenlevende ektefelle skal være pålagt en nærmere definert opplysningsplikt overfor midlertidig verge dersom forskriftsbestemmelsen slik den står per i dag, ikke er ment å ramme det tilfellet.»

12.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår at det tilføyes en forskriftshjemmel i arveloven § 96. Bestemmelsen går ut på at det i forskrift kan gis regler om statsforvalterens tilsyn med uskiftebo der den lengstlevende ektefellen eller samboeren eller noen av arvingene har verge. Videre gir bestemmelsen hjemmel til å fastsette regler i forskrift om opplysningsplikt overfor statsforvalteren for den lengstlevende ektefellen eller samboeren der én eller noen av arvingene har verge. Forslaget svarer til forslaget i høringsnotatet med den endringen at høringsnotatets forslag var foreslått som en bestemmelse i arveloven 1972, som nå er erstattet av arveloven 2019.

Statens sivilrettsforvaltning har i sin høringsuttalelse vist til at det kan reises spørsmål om arvinger som har verge, bør gis større rett til innsyn i uskifteboet enn andre arvinger. Departementet vil peke på at i et uskiftebo vil arvinger som ikke har verge, typisk være den lengstlevendes voksne barn eller den førstavdødes særkullsbarn som uttrykkelig har samtykket til uskifte. Disse arvingene har ikke rett til innsyn i den lengstlevende ektefellens eller samboerens disposisjoner over uskifteboet. Relasjonen både til den lengstlevende og til øvrige arvinger vil likevel gjerne gi mulighet til et visst innsyn i hvordan midlene forvaltes. Disse arvingene vil selv være i posisjon til å kreve skifte der den lengstlevendes rett til uskifte faller bort, til å kreve omstøtelse av uforholdsmessige gaver eller til å velge å la forvaltningen være opp til den gjenlevende mv.

Personer med verge vil derimot ofte ha svakere forutsetninger for å få tilgang til og ta stilling til informasjon om forvaltningen av et uskiftebo som kan ha betydning for deres egen rettsstilling. Der det er oppnevnt setteverge for arvingen, vil settevergen ofte være en person som ikke har det innsynet som følger av å være en del av den nærmeste familien. Arvingen som har verge vil gjerne også stå i et avhengighetsforhold til den lengstlevende ektefellen eller samboeren. For å sikre behandling på lik linje med andre er det etter departementets syn derfor behov for tilsyn i disse tilfellene. Slik departementet ser det, må den ulempen opplysningsplikten innebærer, avveies mot beskyttelsesbehovet til arvinger med verge.