7 Mindreåriges medbestemmelse under vergemål

7.1 Innledning

Barn og unge under 18 år regnes som mindreårige, jf. vergemålsloven § 8. Mindreårige har begrenset rettslig handleevne, jf. vergemålsloven §§ 9 til 13. Mindreårige har derfor behov for én eller flere personer som kan bistå med å ta nødvendige beslutninger og sørge for at den mindreåriges interesser blir ivaretatt.

I de fleste tilfeller er denne kompetansen lagt til foreldrene. Det følger av barneloven § 30 første ledd annet punktum at foreldre som har foreldreansvaret, har rett og plikt til å treffe avgjørelser for barnet i personlige forhold. Den mindreåriges økonomiske interesser ivaretas av barnets verge, jf. vergemålsloven § 17 første ledd. Den mindreåriges verger vil gjerne være de samme personene som har foreldreansvaret, jf. vergemålsloven § 16. I noen tilfeller er likevel foreldreansvaret og vergeansvaret delt mellom ulike personer.

Når den mindreårige fyller 18 år, får vedkommende i utgangspunktet full myndighet i personlige og økonomiske spørsmål og dermed full rettslig handleevne. Også før dette tidspunktet vil mindreårige i økende grad ha meninger om forhold som angår dem selv. Mindreåriges rett til å si sin mening og bli hørt har fått stadig økt oppmerksomhet. Ved menneskerettsreformen i 2014 ble barnets rett til medbestemmelse inntatt som en del av Grunnloven § 104.

Hensynet til god gjennomføring av menneskerettighetene kan tilsi at også den alminnelige lovgivningen ivaretar mindreåriges rett til å bli hørt i spørsmål som angår dem selv. Det kan likevel være ulike oppfatninger av hvilken reguleringsmåte som best sikrer barnets reelle rett til å bli hørt. En problemstilling er om lovgivningen bør eller ikke bør angi aldersgrenser for når barnets rett til å bli hørt inntrer. Det er flere eksempler på slike aldersgrenser i lovgivningen. Mange av disse aldersgrensene har etter hvert blitt satt lavere, oftest ved at de endres fra tolv til syv år. I tillegg suppleres gjerne aldersgrensen med en skjønnsmessig regel om at også yngre barn skal høres når barnet er i stand til å forstå hva saken gjelder, eller gi uttrykk for sitt syn. Dette gjelder blant annet barneloven § 31 annet ledd første punktum (endret ved lov 20. juni 2003 nr. 40 og lov 21. juni 2013 nr. 62) og pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 femte ledd (endret ved lov 16. juni 2017 nr. 53). I gjeldende barnevernlov § 6-3 første ledd (endret ved lov 1. august 2003 nr. 86) er det en tilsvarende bestemmelse. I den nye barnevernsloven (lov 18. juni 2021 nr. 97), som foreløpig ikke har trådt i kraft, er aldersangivelsen fjernet. I stedet er det inntatt en bestemmelse i § 1-4 om at alle barn «som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet» etter denne loven. Ved endringen la Barne- og familiedepartementet blant annet vekt på at FNs barnekomité har frarådet bruk av aldersgrenser. Barnelovutvalget har drøftet om barneloven § 31, som i dag inneholder en syvårsgrense, skal beholdes, se NOU 2020: 14 punkt 15.11.5.2. Utvalget delte seg i to fraksjoner, hvorav den ene foreslår en endring fra syv til seks år, mens den andre fraksjonen mener bestemmelsene ikke bør inneholde aldersgrenser. Utvalget har i tråd med dette utformet to alternative utkast til bestemmelser der aldersangivelsen har betydning. Barne- og familiedepartementet arbeider med oppfølging av utredningen, og det er dermed foreløpig uavklart hva som vil bli løsningen etter eventuelle lovendringer.

7.2 Gjeldende rett

Regelen om medbestemmelse i vergemålsloven § 17 gjelder i de økonomiske og rettslige forhold vergen har kompetanse til å bistå i etter vergemålsloven. En sak vil imidlertid ikke sjelden ha både økonomiske og personlige sider.

Vergemålsloven § 17 første ledd fastslår at vergen handler på vegne av den mindreårige i økonomiske forhold. § 17 fjerde ledd første punktum gjelder vergens plikt til å høre den mindreårige og lyder slik:

«Er den mindreårige over 12 år, skal vergen høre hva den mindreårige mener før det treffes avgjørelser.»

Det følger av Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) side 175 at bestemmelsen skal forstås som en plikt for vergen til å høre den mindreårige. Det får imidlertid ingen virkninger for gyldigheten av vergens beslutning dersom den mindreårige ikke blir hørt.

Departementet uttaler i Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) side 35 følgende om aldersgrensen på tolv år:

«Departementet støtter utvalgets forslag om at barn skal ha rett til å bli hørt i økonomiske spørsmål fra fylte tolv år, jf. lovforslaget § 17 fjerde ledd. Forslaget innebærer at den mindreårige skal høres to år tidligere enn etter dagens vergemålslov. Tolvårsgrensen er også i samsvar med regelen i barneloven § 31 annet ledd annet punktum. Departementet anser imidlertid at også barn under tolv år bør høres når sakens natur og barnets modenhet tillater det.»

Henvisningen til barneloven § 31 annet ledd annet punktum i det siterte viser til det som i dag er barneloven § 31 annet ledd tredje punktum.

Vergemålsloven § 17 femte ledd skal sikre barnets rettigheter der det er uenig i vergens avgjørelse. Det følger av denne bestemmelsen at en mindreårig som er uenig i vergens avgjørelse, kan bringe spørsmålet inn for statsforvalteren.

Bestemmelsen angir ingen aldersgrense for når barnet kan bringe spørsmålet inn for statsforvalteren. I Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) legges det på side 175 til grunn at det ikke er noen aldersgrense for retten til å klage etter bestemmelsen. Det fremgår også at statsforvalteren må forsikre seg om at den mindreårige blir hørt.

Vergemålsloven § 19 gjelder opphør av oppgaven som verge. Barnets rett til å bli hørt i dette spørsmålet reguleres av § 19 første ledd tredje punktum. Bestemmelsen lyder:

«Når den mindreårige er over 12 år, og ellers når den mindreåriges modenhet og alder tilsier at han eller hun er i stand til å danne seg en mening om saksforholdet, skal den mindreårige høres før avgjørelse tas.»

Om bestemmelsen heter det i Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) side 37:

«Når det er aktuelt å frata en verge vergemålet av hensyn til barnets beste, vil det være viktig for barnet at det blir hørt, i hvert fall når det er i stand til å danne seg synspunkter om saksforholdet. Barnets mening må tillegges vekt ut fra hvor gammelt og modent det er. Det foreslås at når barnet har fylt tolv år, skal det høres før det tas beslutning om å frata en av vergene vergemålet. Men også før barnet fyller 12 år, kan det være aktuelt å høre barnets synspunkter. Regelen har likhetstrekk med barneloven § 31.»

Barns rett til å bli hørt ved avgjørelsen av saker som angår dem, følger også av Grunnloven § 104 og FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 12. I tillegg følger den generelle plikten til å vektlegge hensynet til barnets beste av barnekonvensjonen artikkel 3. Grunnloven § 104 inneholder ingen aldersgrense for når barnets rett til å bli hørt, inntrer. Det samme gjelder barnekonvensjonen artikkel 12. Barneloven § 31 annet ledd tredje punktum, som gjelder personlige forhold, angir at det skal «leggjast stor vekt på kva barnet meiner» når det har fylt tolv år. Fra barnet er fylt syv år skal det få anledning til å si sin mening før det tas avgjørelse, jf. § 31 annet ledd første punktum. Dette gjelder også yngre barn dersom de er i stand til å danne egne synspunkter.

7.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet fra november 2018 foreslo departementet å senke aldersgrensen i vergemålsloven § 17 fjerde ledd første punktum og supplere bestemmelsen med en skjønnsmessig regel om at også yngre barn skal høres. Formålet var å harmonisere medbestemmelsesretten etter vergemålsloven med blant annet barneloven, og departementet uttalte følgende:

«Et hensyn som kan tale for å videreføre aldersgrensen på 12 år, er at beslutningene som tas av en verge i medhold av vergemålsloven, jevnt over må sies å være mer kompliserte enn de fleste beslutninger om personlige forhold som foreldre tar på vegne av barna etter barneloven og en del andre lover. Mens et barn tidlig vil kunne ha meninger om slike spørsmål som faller inn under foreldreansvaret, som for eksempel hvilke fritidsaktiviteter det skal delta på, vil de yngre barna som regel ikke ha forutsetninger for å kunne mene noe om eller ha synspunkter på den typen beslutninger som treffes av vergen etter vergemålsloven. Vergens beslutninger etter vergemålsloven vil typisk gjelde spørsmål om formuesforvaltning, bankforhold og inngåelse av rettslig bindende avtaler.

En senkning av aldersgrensen for når barn skal ha rett til å bli hørt, innebærer på den annen side ikke at den mindreåriges meninger nødvendigvis gjennomgående skal tillegges mer vekt. Aldersgrensen på 12 år ble innført ved vergemålsloven 2010. Som det fremgår av punkt 10.1, ble aldersgrensen sett i sammenheng med barnelovens 12-årsgrense for når barnets mening skal tillegges stor vekt. Spørsmålet om når et barn skal få si sin mening, er et annet enn spørsmålet om hvor stor vekt som skal legges på barnets mening. For spørsmålet om hvilken aldersgrense som skal gjelde for barns rett til å si sin mening, kan det være mer naturlig å se hen til aldersgrensen i barneloven § 31 annet ledd første punktum enn til aldersgrensen etter annet ledd tredje punktum, som det i forarbeidene til vergemålsloven ble vist til som begrunnelse for aldersgrensen på 12 år.

Det kan være hensiktsmessig å harmonisere bestemmelsene om den mindreåriges rett til medvirkning ved foreldres og vergers beslutninger etter barneloven og vergemålsloven. Foreldre vil i de fleste tilfeller både være verge og ha foreldreansvar, og det vil kunne være en fordel om de kan forholde seg til de samme reglene og prinsippene for når barn skal høres. En forelder vil ikke nødvendigvis vite om en beslutning hører inn under vergeansvaret eller foreldreansvaret, men hvis reglene om den mindreåriges medbestemmelsesrett er like, vil skillet ha mindre betydning.»

På bakgrunn av denne redegjørelsen foreslo departementet å endre aldersgrensen i vergemålsloven § 17 fjerde ledd første punktum fra tolv til syv år. Videre ble det foreslått å supplere aldersgrensen med en skjønnsmessig regel om at også yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal høres. Det ble vist til at dette ifølge forarbeidene bør praktiseres også etter gjeldende lov, jf. Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) på side 35, men det ble uttalt at «i tråd med annet liknende regelverk vil det være en fordel om regelen kommer til uttrykk i selve lovteksten».

For bestemmelsen i vergemålsloven § 19 første ledd tredje punktum ble det foreslått at det ikke inntas noen aldersgrense i lovteksten. Det ble foreslått en bestemmelse om at den mindreårige skal høres før avgjørelsen tas «når den mindreåriges alder og modenhet tilsier at han eller hun er i stand til å danne seg en mening om saksforholdet».

Departementet begrunnet regelen hovedsakelig med at saker som behandles etter § 19, er av en annen karakter enn sakene som behandles etter § 17, og at hensynet til barnet tilsier at retten ikke bør ha en plikt til å høre barn ned mot syv år. Departementet ba likevel om innspill fra høringsinstansene om utformingen av bestemmelsen, og uttalte:

«Når det gjelder den mindreåriges rett til å bli hørt i spørsmål om opphør av oppgaven som verge, jf. vergemålsloven § 19 første ledd tredje punktum, gjør andre hensyn seg gjeldende enn dem som kan tilsi en endring av § 17 fjerde ledd. Det dreier seg om en saksbehandlingsregel for retten. Det fremgår ikke av loven eller av forarbeidene om bestemmelsen skal forstås slik at retten skal høre de mindreårige direkte. Av hensyn til barnet vil det neppe gi en god regel om retten skal ha en plikt til å høre barn ned mot syv år i et rettsmøte om å frata en av eller begge foreldrene vergeansvaret. Et alternativ til dagens regelverk kan være at barnet skal høres når det ut fra sin modenhet og alder er i stand til å danne seg en mening om saksforholdet, og at det ikke angis noen aldersgrense. Et endringsforslag med slikt innhold er inntatt i punkt 13 i høringsnotatet. Departementet ber om innspill fra høringsinstansene om hva som vil gi en hensiktsmessig regulering av mindreåriges rett til medvirkning i saker om fratakelse av vergeansvaret.»

7.4 Høringsinstansenes syn

7.4.1 Høringsinstansenes syn på forslaget til endringer i § 17

Fylkesmannen i Vestland, Norges institusjon for menneskerettigheter, Statens helsetilsyn og Statens sivilrettsforvaltning uttaler at de støtter departementets foreslåtte endringer i vergemålsloven § 17 fjerde ledd første punktum.

Norges institusjon for menneskerettigheter peker på at det ideelt sett bør foretas en «konkret vurdering i hvert tilfelle for å avgjøre om barnets modenhet og refleksjonsevne tilsier at det skal høres», men at en aldersgrense vil være en hensiktsmessig ramme for når man anser barnet tilstrekkelig modent. I uttalelsen pekes det videre på at de foreslåtte endringene i vergemålsloven ikke bare vil harmonisere vergemålsloven med barneloven, men også «bringe vergemålsloven mer i samsvar med menneskerettslige krav til barnets medbestemmelse». De foreslåtte endringene vil også «i større utstrekning reflektere» Norges menneskerettslige forpliktelser.

Etter Statens sivilrettsforvaltnings syn bør det vurderes å ta inn at det skal «legges vekt på meningene til den mindreårige i samsvar med alder og modenhet».

Fylkesmannen i Troms og Finnmark,Fellesorganisasjonen og Redd Barna er uenige i de foreslåtte endringer i vergemålsloven § 17 fjerde ledd første punktum.

Fellesorganisasjonen peker på at medvirkningshjemmelen er snevrere enn bestemmelsen i Grunnloven § 104. Fellesorganisasjonen mener videre at høringsnotatet ikke bygger på lovendringene vedtatt etter 2014, og i den forbindelse trekkes særlig frem barnevernloven § 1-6. Etter denne høringsinstansens syn skal en beslutning anses som «ugyldig dersom den mindreårige ikke er gitt anledning til å medvirke, eller personens mening ikke er tillagt vekt i samsvar med alder og modenhet». Videre uttales det at «[b]eslutning om hvordan man har oppfylt barns rett til medvirkning må dokumenteres». På bakgrunn av disse innvendingene foreslår Fellesorganisasjonen en ny medvirkningsbestemmelse for barn og unge i vergemålsloven som fremhever at alle barn skal ha rett til å medvirke, men understreker samtidig at barn ikke har noen plikt til å medvirke.

Fylkesmannen i Troms og Finnmark mener at det ikke bør oppstilles noen aldersgrenser for når den mindreårige skal høres før vergen treffer beslutning på dennes vegne. I uttalelsen pekes det særlig på at Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12 ikke oppstiller noen tilsvarende aldersgrense, og det pekes på FNs barnekomités uttalelse om at alder ikke må være noen hindring for barnets rett til å uttale seg.

Også Redd Barna er uenig i forslaget og viser til kommentaren fra FNs barnekomité punkt 12. Redd Barna peker særlig på at det, til tross for en presisering om at det skal foretas en skjønnsmessig vurdering av yngre barn, er en «fare for at det dannes en presumsjon om at barn under den oppgitte alderen bare unntaksvis vil være i stand til å danne seg en mening». Subsidiært støtter Redd Barna den foreslåtte lovendringen, forstått som en «aldersangivelse i den forstand at det kun bør tolkes som når barnets absolutte rett til å bli hørt inntrer, men at det ikke skal forstås som en nedre aldersgrense».

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Rogaland, Norsk Pasientforening, Rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne og Fylkesmannen i Innlandet støtter den foreslåtte endringen med enkelte presiseringer.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er av den oppfatning at vergemålsloven § 17 fjerde ledd første punktum, i likhet med barnevernloven § 6-3 første ledd og barneloven § 31 annet ledd, «bør inneholde at barnet skal gis informasjon om saksforholdet og at informasjonen skal være tilstrekkelig og tilpasset barnets alder og modenhet». I tillegg bør det etter direktoratets syn tas med at det skal «legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med barnets alder og modenhet».

Fylkesmannen i Rogaland trekker frem departementets vurdering av at beslutningene som tas av vergen i medhold av vergemålsloven, er av en annen karakter enn beslutninger om personlige forhold. Av den grunn mener Fylkesmannen i Rogaland at det av pedagogiske grunner kan tas med i bestemmelsen at «den mindreåriges mening må ses i sammenheng med kompleksiteten av saksforholdet, slik det uttrykkes i § 19 relatert til opphør av oppgaven som verge».

Også Norsk Pasientforening støtter i utgangspunktet departementets forslag, og peker i sin høringsuttalelse på behovet for notoritet over samtalene:

«Vergen bør skrive notat om sted og dato for samtalen, hvem som var til stede og referat fra samtalen. […]

Det bør også angis at i den grad avgjørelsen avviker fra meninger og ønsker personen under vergemål har gitt uttrykk for, bør grunnen for dette fremgå av begrunnelsen for avgjørelsen.»

Rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne støtter departementets forslag, men presiserer at «også barn må ha rett til beslutningsstøtte».

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Fylkesmannen i Oslo og Akershus fremhever at vergemålsloven § 17 fjerde ledd første punktum kan utformes i samsvar med utlendingsloven § 98 e. Fylkesmannen i Oslo og Akershus peker på at det «ikke [er] grunnlag for ulik ordlyd eller ulik praksis» mellom disse bestemmelsene. Videre gis det uttrykk for at det er viktig å få frem at vergene «har en plikt til å gi informasjon, samt å vektlegge barnets mening i samsvar med alder og modenhet». Fylkesmannen i Oslo og Akershus peker videre på at det bør tilføres ressurser for å muliggjøre og sikre reell høring av barnet i de tilfeller dette bør gjøres som ledd i statsforvalterens saksbehandling. Denne høringsinstansen viser til at den er uenig i at yngre barn ikke har forutsetninger for å ha synspunkter på den typen beslutninger som treffes etter vergemålsloven, og foreslår i den forbindelse at det vurderes en regel hvor vergen skal ha samtykke fra barnet før et finansforetak kan utlevere midler til vergen fra bruks- og lønnskonto etter at barnet har fylt 15 år.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Redd Barna har videre innspill til utformingen av klageretten i vergemålsloven § 17 femte ledd. Redd Barna stiller spørsmål ved om regelen er barnevennlig, og peker på at FNs barnekomité har anbefalt at Norge gir enten Barneombudet eller Norges institusjon for menneskerettigheter mandat til å behandle klager for barn i alle saker som berører barn, på en barnevennlig måte.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet understreker viktigheten av at den mindreårige ved oppnevning av verge gjøres kjent med klagemuligheten, slik at den blir reell. Direktoratet foreslår derfor at dette tas inn i et nytt siste punktum i vergemålsloven § 17 femte ledd, alternativt som et nytt siste punktum i vergemålsloven § 16.

7.4.2 Høringsinstansenes syn på forslaget til endringer i § 19

Fylkesmannen i Troms og Finnmark, Norges institusjon for menneskerettigheter og Statens sivilrettsforvaltning støtter den foreslåtte endringen i vergemålsloven § 19 første ledd tredje punktum.

Fellesorganisasjonen mener forslaget ikke er godt nok formulert for å ivareta barns og unges rett til medvirkning, og foreslår en ny medvirkningsparagraf for barn og unge i vergemålsloven.

Statens helsetilsyn mener at forslaget ikke får tydelig nok frem hvem som har ansvar for at barnet skal høres, og at det er viktig med en klar plassering av ansvar. Statens helsetilsyn støtter en harmonisering med barneloven, barnevernloven og pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelser om barns medbestemmelse, og bemerker videre at «reell mulighet for medvirkning forutsetter at barnet gis tilpasset informasjon».

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er enig i at det ikke er hensiktsmessig med en regel hvor retten har en plikt til å høre et barn ned til syv år i sakene som reguleres av § 19. Direktoratet mener bestemmelsen bør sikre at barnet gis tilstrekkelig og tilpasset informasjon, slik at det har grunnlag for å ha en mening, og at det bør fremgå av bestemmelsen at det skal legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med barnets alder og modenhet. Statens sivilrettsforvaltning støtter dette. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratetanser det likevel som en risiko om det ikke oppstilles noen aldersgrense, og foreslår at det tas med i bestemmelsen at det i avgjørelsen skal fremgå hva som er barnets synspunkt, hvilken vekt barnets mening er tillagt, samt en begrunnelse dersom barnet ikke er hørt eller meningen ikke er tillagt vekt.

Også Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener det er en risiko ved at det ikke oppstilles noen aldersgrense. Det pekes på at dette kan medføre at regelen blir tolket slik at man i mange tilfeller kommer frem til at barnets alder og modenhet tilsier at vedkommende ikke er i stand til å danne seg en mening om saksforholdet. Det foreslås derfor en grense på syv år.

Redd Barna støtter den foreslåtte endringen i vergemålsloven § 19 første ledd tredje punktum, men med en annen begrunnelse enn den som følger av høringsnotatet. Sakens natur og det enkelte barn bør etter Redd Barnas syn stå i sentrum ved den skjønnsmessige vurderingen, ikke barnets biologiske alder. Redd Barnaminner også om at «høring av barn er en plikt for myndighetene i alle saker som berører barn, men det er aldri en plikt for barnet».

7.5 Departementets vurderinger

7.5.1 Vergemålsloven § 17

Departementet følger med enkelte endringer opp forslaget i høringsnotatet.

Barns rett til å bli hørt har fått økt oppmerksomhet. Verken Grunnloven § 104 eller barnekonvensjonen artikkel 12 oppstiller noe alderskrav for når barns rett til å bli hørt inntrer, og utformingen av reglene om barns medbestemmelsesrett i vergemålsloven må her ta utgangspunkt i de rettighetene som fremkommer av Norges menneskerettslige og internasjonale forpliktelser.

Departementet foreslår å senke, i stedet for å fjerne, aldersgrensen for vergens plikt til å høre barnet. Videreføring av ordningen med en aldersgrense for når barnet uansett skal høres, er særlig begrunnet i hensynet til å sikre at høring faktisk gjennomføres. Som Norges institusjon for menneskerettigheter uttaler i høringen, vil en aldersgrense gi en hensiktsmessig ramme for når man generelt sett anser et barn som tilstrekkelig modent. Her kan det også vises til Redd Barnas subsidiære uttalelse om at syvårsgrensen er en «aldersangivelse i den forstand at den kun bør tolkes som når barnets absolutte rett til å bli hørt inntrer, men at den ikke skal forstås som en nedre aldersgrense».

Når det gjelder hvilken aldersgrense som er best egnet, følger departementet opp forslaget i høringsnotatet og foreslår å senke aldersgrensen fra tolv til syv år. Som nevnt under punkt 7.1 har aldersgrensen i flere lovbestemmelser som omhandler barns medbestemmelsesrett, blitt senket til syv år. Dersom saken er kompleks, kan dette være et moment ved vurderingen av hvor stor vekt barnets mening skal tillegges. Det samme gjelder dersom barnet ikke har dannet seg en mening om saken som helhet. Som oftest vil det være foreldrene som verger som skal høre barnet. For foreldrene antas det å være en fordel om aldersgrensen for å høre barnet er omtrent den samme, uansett om foreldrene skal høre barnet om et personlig forhold etter barneloven eller om et økonomisk spørsmål etter vergemålsloven.

Som en indirekte begrunnelse for hvorfor et spesifikt alderskrav kan styrke barnets rett til å bli hørt, kan det vises til Høyesteretts avgjørelse i HR-2019-1230-A. Saken gjaldt spørsmålet om en forelder kunne flytte fra Norge til Italia med to barn på fem og seks år. Om barnas rett til å bli hørt ved avgjørelsen av dette spørsmålet uttaler førstvoterende i avsnitt 56 blant annet:

«Borna er for små til å ha noka velgrunna meining om dette komplekse spørsmålet. Partane er samde i å skjerme borna mot spørsmålet om flytting.»

Også barn på syv år vil nok ofte oppleves som for små til å høres der saken er kompleks og kanskje konfliktfylt. I relasjon til vurderingene av hva som vil utgjøre en god regulering i vergemålsloven av barns medbestemmelsesrett, kan Høyesteretts vurderinger i den nevnte avgjørelsen indirekte tilsi at faste aldersgrenser i loven best vil sikre barnets rett til å bli hørt. Det må antas at en fast aldersgrense vil føre til at barn faktisk høres fra syv års alder også der partene anser dem for å være for små. Det å beholde en aldersgrense, som senkes, synes derfor best i tråd med ønsket om å sikre økt medbestemmelse for barn.

Et ytterligere spørsmål er om lovteksten også skal angi en skjønnsmessig regel om at et barn som er yngre enn syv år, skal høres når det er i stand til å danne seg egne synspunkter om spørsmålet. At barn som er yngre enn den oppgitte aldersgrensen også skal høres, følger allerede av gjeldende rett, jf. Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) side 35. Departementet følger likevel opp forslaget i høringsnotatet om å presisere dette i lovteksten. Etter departementets syn vil dette sikre at barnets rett til å bli hørt aldri utelukkes som følge av at barnet er yngre enn syv år. Dette synes også i tråd med synet til FNs barnekomité (CRC/C/GC/12 20. juli 2009), der følgende uttales:

«20. Partene skal garantere ethvert barn som er «i stand til å danne seg egne synspunkter», retten til å bli hørt. Denne formuleringen skal ikke ses på som en begrensning, men heller som en forpliktelse for partene til å vurdere barnets evne til å danne seg en selvstendig oppfatning, i den grad det er mulig. Dette betyr at partene ikke bare kan anta at et barn ikke er i stand til å gi uttrykk for egne oppfatninger. Tvert imot skal partene gå ut fra at barnet har evne til å danne seg egne synspunkter, og erkjenne at hun eller han har rett til å gi uttrykk for disse synspunktene. Det skal ikke være opp til barnet å først bevise at det har denne evnen.»

Måten barnet høres på, er vesentlig, og vergene må ta hensyn til barnets alder og modenhet når barnet høres. Det å uttale seg om spørsmålet er frivillig for barnet, og barnet skal ikke oppleve noe ansvar for å uttale seg eller den løsningen som velges til slutt. Formålet med å høre barnet er å sikre barnets medbestemmelse og gjennom det å sikre barnet innflytelse over eget liv.

I høringsrunden har det kommet innspill om at det bør fremgå av lovteksten at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Departementet foreslår å følge opp dette. En omfattende rett til å bli hørt, tilsier imidlertid ikke i seg selv at barnets mening alltid skal tillegges betydelig vekt. Barnelovutvalget uttaler følgende om medvirkningsretten i NOU 2020: 14 punkt 10.3.5.3.2:

«Barnets medvirkningsrett innebærer ikke at barnets mening alltid skal få gjennomslag. Tvert imot vil en viktig del av foreldreansvaret være å treffe ansvarlige beslutninger som gagner barnet både på kortere og lengre sikt, selv om mange barn vil protestere mot beslutningene her og nå. En viktig oppgave for foreldrene i mange tilfeller vil derfor være å gi barnet informasjon om hvorfor beslutningen ikke ble slik det ønsket.»

Det samme vil være tilfellet for beslutninger under vergeansvaret på vergemålslovens område. Det kreves ikke at barnets mening legges til grunn i ethvert tilfelle. Det må foretas en bredere vurdering av om barnet ut fra sin alder og modenhet klarer å forstå sakens omfang og eventuelle konsekvenser. Også andre momenter kan trekkes inn, for eksempel sakens kompleksitet. Vurderingen må gjøres konkret i den enkelte saken.

Når det gjelder klagemuligheten etter vergemålsloven § 17 femte ledd, peker Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i høringen på at den mindreårige må gjøres kjent med denne klagemuligheten slik at den blir reell. Departementet er enig i at det er ønskelig med en reell klagemulighet for å sikre gjennomføring av barnets medbestemmelsesrett. Klageadgangen er særlig viktig fordi en beslutning etter vergemålsloven § 17 første ledd ikke blir ugyldig selv om barnet ikke er hørt. Det vil imidlertid ikke være naturlig om vergen i alle tilfeller hvor det treffes beslutninger etter § 17 første ledd, skal opplyse barnet om klagemuligheten. Vergen vil i de aller fleste tilfeller være barnets forelder. Samspillet mellom foreldre og barn dekker mange områder, og vergerollen på det økonomiske området er sjelden det vesentligste aspektet ved relasjonen mellom barn og foreldre. Skarpskårne regler om rett til informasjon, klagerett, begrunnelse, krav til notoritet osv. passer mindre godt i relasjonen mellom foreldre og barn. Barnelovutvalget vurderte i NOU 2020: 14 punkt 10.3.5.3.3 om barnet bør gis en tilsvarende klageadgang på det personlige området. Barnelovutvalget synes å dele synspunktet om at det vil være til barnets beste å søke å unngå økt rettsliggjøring på dette området:

«Som nevnt ovenfor i utvalgets vurdering om at avgjørelsene under foreldreansvaret skal være felles, er beslutningene under foreldreansvaret beslutninger som bør og skal løses innad i familien uten innblanding fra det offentlige. Mange beslutninger vil være av utpreget ikke-rettslig art og har etter utvalgets syn ingen plass i et formelt avgjørelsesorgan. Utvalget vurderer det slik at det kan bidra til å øke konfliktnivået mellom foreldre og barn vesentlig dersom barn skal kunne klage over beslutninger som foreldrene treffer over dem på helt generelt grunnlag.»

Også det menneskerettslige vernet om retten til familieliv og privatliv kan være et argument for en viss varsomhet ved statens regulering av familiens indre liv gjennom klageordninger rettet mot familiemedlemmer.

Det informeres i dag om barnets rett til medvirkning og rett til å klage i Statens sivilrettsforvaltnings nettportal «vergemal.no». I tillegg har ulike statsforvaltere informasjon på sine nettsider om barnets egne rettigheter, herunder om retten til medvirkning og klage. Behovet for tilgjengelighet og en reell klageadgang kan tilsi at denne informasjonen bør deles også på nettsider som tydeligere er rettet mot barn. Et slikt bidrag til økt tilgjengelighet kan imidlertid foretas innenfor statsforvalternes og Statens sivilrettsforvaltnings eksisterende oppgaver og kompetanse, uten lovendringer.

7.5.2 Vergemålsloven § 19

Departementet foreslår at mindreårige over syv år skal høres, og at yngre barn skal høres så langt deres alder og modenhet tilsier det, jf. forslag til endringer i vergemålsloven § 19 første ledd tredje punktum.

I høringsnotatet var det foreslått en skjønnsmessig bestemmelse i vergemålsloven § 19 første ledd tredje punktum om at barn skal høres før avgjørelse tas når barnets alder og modenhet tilsier at det er i stand til å danne seg en mening om saksforholdet. Forslaget er i samsvar med Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12, som heller ikke oppstiller noen aldersgrense for barnets rett til å bli hørt. Departementet vektlegger imidlertid at det sentrale ved utformingen av lovteksten må være å sikre barnets rettigheter i praksis. Flere høringsinstanser har pekt på risikoen for at en fjerning av aldersgrensen i loven vil føre til at færre barn vil få anledning til å medvirke ved beslutninger av betydning for eget liv. Departementet slutter seg til dette og viser til de tilsvarende vurderingene til bestemmelsen i § 17 fjerde ledd.

Når det gjelder hvilken aldersgrense som skal angis i lovteksten, er det vanskelig å begrunne ulike aldersgrenser i vergemålsloven §§ 17 og 19. En aldersgrense på syv år foreslås derfor også i § 19 første ledd tredje punktum.

Saker etter vergemålsloven § 19 gjelder fratakelse av oppgaven som verge. Det vil kunne være en belastning for barnet å skulle forklare seg i et rettsmøte om en sak som gjelder det å frata en av eller begge foreldrene vergemålet. Som det ble pekt på i høringsnotatet, vil det ikke utgjøre en god regel at barn som oppfyller vilkårene i bestemmelsen, i alle tilfeller skal høres i et slikt rettsmøte. Det vil aldri være en plikt for barnet å uttale seg, men retten har en plikt til å gi barnet muligheten til å bli hørt. Domstolene har allerede erfaring i å tilrettelegge for såkalte barnesamtaler, og det er nærliggende også her.

I tillegg foreslås det å videreføre den skjønnsmessige bestemmelsen i gjeldende lov om at også yngre barn skal høres når de er i stand til å danne seg en mening om saksforholdet. Hensikten med denne skjønnsmessige regelen er å sikre at en aldersgrense i lovgivningen ikke hindrer yngre barn i å bli hørt i spørsmål som angår dem selv.

Det foreslås dessuten en bestemmelse som slår fast at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. En tilsvarende bestemmelse er foreslått i § 17 fjerde ledd, se punkt 7.5.1.