8 Adgang til særskilt forvaltning

8.1 Gjeldende rett

Hovedregelen etter vergemålsloven § 48 første ledd er at finansielle eiendeler som eies av en person med verge, skal forvaltes av statsforvalteren. I vergemålsloven § 51 er det gitt regler om hvordan statsforvalteren skal forvalte disse eiendelene. Det følger av første ledd at de finansielle eiendelene om nødvendig skal omgjøres til kontante midler, og de skal plasseres som bankinnskudd på individuelle konti i bank. Den sentrale vergemålsmyndigheten skal etter § 51 annet ledd forhandle om innskuddsvilkårene på vegne av statsforvalteren og fastsetter hvilke finansinstitusjoner som skal benyttes for innskuddsformål. Vergen kan velge hvilken av de fastsatte finansinstitusjonene midlene skal plasseres i, og til hvilke fastsatte vilkår innskuddet skal plasseres, jf. vergemålsforskriften § 25 første ledd.

Vergemålsloven inneholder flere unntak fra lovens hovedregel om statsforvalterens forvaltning. Statsforvalteren skal for det første ikke forvalte midlene til en voksen og samtykkekompetent person med verge dersom personen ønsker en annen forvaltning, jf. § 48 annet ledd. Et annet unntak er at midlene skal forvaltes av vergen, og ikke av statsforvalteren, dersom midlenes verdi er lavere enn et forskriftsfastsatt beløp, jf. § 49 første ledd første punktum. I vergemålsforskriften § 26 er dette beløpet satt til to ganger folketrygdens grunnbeløp (se likevel unntakene fra beløpsgrensen i § 49 første ledd annet og tredje punktum). Videre er det gjort unntak fra hovedregelen om statsforvalterens forvaltning for tilfeller der ektefellen eller samboeren er oppnevnt som verge, jf. § 49 tredje ledd og § 44.

Et ytterligere unntak fremgår av vergemålsloven § 95, som fastslår at loven ikke begrenser en givers eller arvelaters adgang til å bestemme at gaven eller arven skal forvaltes eller brukes på en bestemt måte. Finansielle eiendeler som en arvelater eller giver har fastsatt at skal forvaltes særskilt etter denne bestemmelsen, skal ikke forvaltes av statsforvalteren, jf. § 49 annet ledd. For ensidige disposisjoner som testamentarv og gaver følger det av alminnelige arve- og avtalerettslige regler at en arvelater eller giver kan fastsette bestemmelser for bruk og forvaltning av testasjons- eller gavemidlene. Denne kompetansen springer ut av giverens eller arvelaterens eierrådighet. En giver kan for eksempel fastsette at de mottatte midlene skal være eierens særeie, eller at de skal investeres i bolig. Vergemålsloven § 95 første ledd bekrefter at disse alminnelige reglene også gjelder for testamentarv og gaver til personer med verge.

For at en arvelater eller gavegiver skal kunne fastsette bestemmelser om forvaltningen eller bruken av arve- eller gavemidlene til en person med verge som avviker fra vergemålslovens regler, må vilkårene i vergemålsloven § 95 annet og fjerde ledd være oppfylt. Det følger av § 95 annet ledd at gavegiverens bestemmelse må være skriftlig og datert. Etter vergemålsloven § 95 fjerde ledd må giverens eller arvelaterens bestemmelser være truffet senest ved gavens oppfyllelse eller fremgå av testamentet. Formkravene til testamentet følger arverettslige regler. At en givers bestemmelse om forvaltning eller bruk av en gave må treffes senest samtidig med gaveoppfyllelsen, sammenfaller med alminnelige avtalerettslige regler. Gavegiveren kan ikke sette nye bestemmelser eller endre eksisterende bestemmelser etter at gaven er gitt. Det er eierrådigheten som gir giveren kompetanse til å fastsette vilkår, og den rådigheten er tapt når gaven er gitt uten forbehold.

Vergemålsloven § 95 tredje ledd inneholder en sikkerhetsventil for tilfeller der det vil være åpenbart uheldig for personen med verge at midlene står til hans eller hennes rådighet. Vergen kan, med statsforvalterens samtykke, i et slikt tilfelle frata personen som har verge råderetten over midlene eller bestemme at midlene skal forvaltes etter vergemålslovens regler.

8.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet fra november 2018 foreslo departementet endringer i reglene i vergemålsloven § 95 om særskilt forvaltning av gave eller arv som gis til personer som har verge. Endringsforslaget gikk ut på at en gavegiver også etterat gaven er gitt, kan bestemme at gaven skal forvaltes eller brukes på en bestemt måte. Endringsforslaget omfattet både mindreårige og voksne personer med verge. Det ble ikke foreslått en tilsvarende endring for arv. Det ble pekt på at det for en arvelater av naturlige årsaker ikke vil være aktuelt å fastsette bestemmelser om forvaltning av arven etter arvefallet.

Bakgrunnen for endringsforslagene var innspill om at det er ønskelig at foreldre i større grad enn i dag skal kunne spare i egne barns navn uten at fylkesmannen (nå statsforvalteren) overtar forvaltningen av midlene. Forslaget ble begrunnet slik:

«Vergemålslovens regler om forvaltning er viktige for å sikre mindreårige og voksne med verge mot misbruk av midler. Gis det en vid adgang til å gjøre unntak fra reglene, risikerer man at betydelige beløp går tapt. Særlig uheldige utfall kan dette få der personen har fått utbetalt erstatningsbeløp som skal brukes til å kompensere for fremtidige inntektstap og kostnader. Det er behov for å sikre at slike midler brukes til riktige formål, og at de ikke går tapt som følge av for eksempel risikofylte investeringer.

Disse hensynene synes likevel å ha mindre vekt når det er giveren selv som ønsker en annen forvaltning av midlene enn forvaltning hos fylkesmannen. I disse tilfellene ville gavemottakeren ikke ha mottatt midlene hvis det ikke var for gavegiverens disposisjon og gavehensikt, og det kan også være mindre behov for å beskytte mot misbruk fra giveren selv. For gaver er det derfor andre hensyn som gjør seg gjeldende, enn for eksempel for en erstatningsutbetaling.

Det kan nok også oppleves som fremmed eller inngripende for en gavegiver at gaven skal forvaltes av fylkesmannen alene av den grunn at den, eventuelt sammen med øvrige finansielle eiendeler, overstiger en viss beløpsgrense. Særlig kan nok dette være tilfellet for foreldre som sparer midler i egne barns navn.

Dette er riktignok allerede reflektert ved den gjeldende adgangen for givere og arvelatere til å bestemme at gaver og arv skal forvaltes på andre måter enn lovens hovedregel. Forutsetningen for å benytte denne adgangen er imidlertid at giveren eller arvelateren kjenner til muligheten vergemålsloven § 95 gir, og at de treffer beslutningen på riktig måte og på riktig tid, det vil si senest ved gavens oppfyllelse eller ved testamentet.

[…]

En slik utvidet adgang til å bestemme at midlene ikke skal forvaltes av fylkesmannen, vil ikke innebære at gavegiveren står fritt til å bestemme bruken av midlene. Vergen må uansett be om fylkesmannens samtykke før det brukes av kapitalen til personen under vergemål, jf. vergemålsloven § 37 tredje ledd. Fylkesmannen har dermed mulighet til å føre kontroll med at midlene brukes i personens interesse.»

Det ble i høringsnotatet pekt på at det kan reise seg vanskelige spørsmål i tilfeller der det er midler som har sin opprinnelse fra flere kilder, og noe allerede er brukt og noe er i behold:

«Det kan da være uklart om de midlene som er i behold, skriver seg fra gavegiveren. Hvis dette er uklart, er det mulig at det avgjørende bør være om gavegiveren kan dokumentere at et tilsvarende beløp har vært gitt i gave som det det bes om alternativ forvaltning av. En mulighet er også å legge til grunn et forholdsmessighetsprinsipp, for eksempel slik at hvis midlene på en bankkonto skriver seg fra to forskjellige givere, må det som er forbrukt, trekkes fra forholdsmessig i hver gave når det skal vurderes hvor mye av gaven som er i behold. Er midler forbrukt før gave nr. 2 ytes, må imidlertid dette forbruket fullt ut komme til fratrekk i gave nr. 1. I og med at muligheten for at det oppstår slike tvilsspørsmål om hvor mye av gaven som er i behold, øker jo lengre tid som går etter at gaven ble gitt, kan det være et spørsmål om det bør settes en tidsfrist for når det kan treffes beslutning om alternativ forvaltning. Settes det en frist på for eksempel to år fra det tidspunktet fylkesmannen overtok forvaltningen av midlene, vil gavegiveren ha god tid til å få med seg at gaven i utgangspunktet skal forvaltes av fylkesmannen, og til å fastsatte at midlene skal forvaltes på en annen måte. Departementet tar gjerne imot innspill fra høringsinstansene om det bør fastsettes en slik tidsfrist for i størst mulig grad å forhindre at det oppstår tvilsspørsmål om hvor mye av gaven som er i behold.»

8.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delt i synet på om en gavegiver bør ha en etterfølgende adgang til å fastsette alternative bestemmelser om forvaltning og bruk av gavemidler, og på hvilke vilkår dette eventuelt bør gjelde.

Fylkesmannen i Innlandet, Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Finans Norge støtter ikke forslaget slik det var utformet i høringsnotatet. Disse høringsinstansene begrunner sitt syn på ulike måter. Fylkesmannen i Møre og Romsdal gir uttrykk for at behovet kan dekkes gjennom opplysninger fra bankene på gavetidspunktet. Fylkesmannen i Nordland uttaler:

«Det avgjørende for at Fylkesmannen i Nordland ikke støtter forslaget, er at det kan oppstå betydelig usikkerhet tilknyttet gaver, når de er gitt og hvem som råder over disse. Det vil også kunne innskrenke mottakerens råderett over midlene utover hva som følger av vergemålsloven.»

Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Finans Norge stiller spørsmål om gavegiverens adgang til å stille vilkår etter at gaven er gitt. Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttrykker det slik:

«En vergehaver som mottaker vil ikke ha en berettiget forventning om å motta en gave før denne er gitt, men vil kunne ha en berettiget forventning om at midler gitt med eller uten vilkår fortsatt skal ha samme forutsetning/begrensning i fremtiden. En giver bør ikke kunne oppstille særskilte vilkår om forvaltning eller alternativ bruk i ettertid, når dette (kun) er basert på uvitenhet knyttet til lovens regler. Mottaker må kunne innrette seg og forholde seg til de forutsetninger som forelå da gaven ble overført. Det vises i denne sammenheng særlig til at gavegiver her også gis adgang til å fatte beslutninger om bruk etter at gaven er gitt, for mottakeren vil dette kunne fremstå som svært uforutsigbart.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Statens sivilrettsforvaltning og Fylkesmannen i Agder er positive til at giveren også etter at gaven er gitt, skal kunne bestemme alternativ forvaltning og bruk av gaven. Fylkesmannen i Trøndelag er ikke avvisende til forslaget, men fremhever at en adgang til etterfølgende endring av gaveforutsetningene vil kunne føre til et press på gavemottakeren.

Statens sivilrettsforvaltning uttaler:

«SRF er enig i at det åpnes for at foreldre i større grad enn i dag kan spare i egne barns navn uten at midlene forvaltes av fylkesmannen. Det finnes spareprodukter som gir bedre avkastning enn dagens kapitalkontoer, og det er mer hensiktsmessig å utvide muligheten for særskilt forvaltning fremfor å heve beløpsgrensen. Det gir foreldre og andre større frihet for midler som stammer fra dem, uten å øke risikoen for midler som den mindreårige har fått for eksempel ved arv eller erstatning. SRF er derfor enig i at det kan åpnes for at giver på et senere tidspunkt kan beslutte at gaven ikke skal forvaltes av fylkesmannen.»

Flere av høringsinstansene har hatt innspill om mulige avgrensninger av regelen. Finans Norge antar at et mulig alternativ kan være at adgangen bare skal gjelde for tilfeller der gavegiveren er en person med foreldreansvar. Fylkesmannen i Møre og Romsdal uttaler at en mulig løsning kan være at regelen kun gjøres gjeldende for mindreårige gavemottakere. Fylkesmannen i Vestland uttaler at forslaget har mye for seg for voksne personer med verge, ettersom bruken kan kontrolleres gjennom vergeregnskapet, men at kontroll vil bli vanskeligere for mindreåriges midler.

Enkelte av høringsinstansene kommenterer forholdet til vergemålsloven § 37 tredje ledd, som i høringsnotatet var fremhevet som en sikkerhetsmekanisme for fylkesmannens kontroll. Finans Norge poengterer at ordlyden i lovforslaget åpner for at vergemålsloven § 37 tredje ledd vil kunne fravikes gjennom gavegiverens bestemmelse om forvaltning av gaven. Andre høringsinstanser, slik som Statens sivilrettsforvaltning, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Fylkesmannen i Trøndelag viser til at vergemålsloven § 37 tredje ledd sjelden får anvendelse i praksis, da verger kun unntaksvis anmoder om fylkesmannens samtykke før midlene brukes.

Flere av høringsinstansene kommenterer utfordringen ved sammenblanding av midler. Statens sivilrettsforvaltning, Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Finans Norge gir uttrykk for at et forholdsmessighetsprinsipp vil kunne reise vanskelige bevisspørsmål og være krevende å etterfølge i praksis for vergemålsmyndigheten. Høringsinstansene har også forskjellige syn på om utfordringen med sammenblanding av midler kan løses med en tidsfrist for gavegiverens bestemmelse om at midlene skal forvaltes særskilt. Fylkesmannen i Vestland tar til orde for at tidsfristen bør være ett år fra tidspunktet fylkesmannen overtok midlene til forvaltning «grunna mogleg samanblanding av midlar frå fleire kjelder og tvilsspørsmål kring dette». Også Fylkesmannen i Innlandet uttaler at det bør settes en kortere frist enn den foreslåtte. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet mener det kan være fornuftig med en tidsfrist og har ikke innvendinger til at denne settes til to år. Fylkesmannen i Nordland er skeptisk til forslaget og uttaler at man ikke kan se «at disse utfordringene blir vesentlig mindre om det ble fastsatt tidsfrister for alternativ forvaltning».

8.4 Departementets vurderinger

Departementet vil innledningsvis fremheve at vergemålslovens regler om finansiell forvaltning i regi av statsforvalteren er viktige for å sikre at midlene til personer med behov for bistand fra verge ikke blir misbrukt. I vurderingen av reglene i § 95 må det, som det er pekt på i høringen, dessuten tas i betraktning at når en gave er gitt, er eierrådigheten overført til gavemottakeren. En rettslig konstruksjon der gavegiveren gis rett til å fastsette nye vilkår etter at gaven er gitt, lar seg ikke så godt forene med at giveren på dette tidspunktet ikke lenger har noen eierrådighet over gavemidlene. Departementet har på den annen side forståelse for at den som gir en gave, kan ha et behov for eller ønske om å bestemme hvordan gavemidlene skal forvaltes, og at man på grunn av manglende kunnskap om reglene eller omstendighetene ellers kan komme til å overse konsekvensene av at det ikke allerede på gavetidspunktet er fastsatt noe om forvaltningen av midlene.

Ut fra dette foreslår departementet i tråd med forslaget i høringsnotatet en endring av vergemålsloven § 95 slik at det åpnes for at gavegiveren også etter at gaven er gitt, kan treffe beslutning om hvordan gavemidlene skal forvaltes. På bakgrunn av høringen og hensynene som er nevnt foran, foreslås det likevel noen endringer sammenlignet med forslaget i høringsnotatet.

Forslaget omfatter bare bestemmelser om forvaltningen av midlene. Gavegiveren vil med andre ord ikke kunne gi bestemmelser om bruken av gaven etter at den er gitt. Formålet med forslaget er først og fremst å gi giveren en utvidet mulighet til å velge mellom sentralisert bankforvaltning på individuelle konti i regi av statsforvalteren etter vergemålslovens regler eller at midlene forvaltes av vergen.

Det følger av vergemålsloven § 48 første ledd at finansielle eiendeler som eies av en person med verge, som utgangspunkt skal forvaltes av statsforvalteren. En voksen samtykkekompetent person som ikke er fratatt rettslig handleevne, må imidlertid gi samtykke til at midlene skal forvaltes av statsforvalteren. I tilfeller der det kreves samtykke fra gavemottakeren for at statsforvalteren skal kunne overta midlene til forvaltning, ser departementet ikke grunn til å åpne for at gavegiveren skal kunne stille krav til forvaltningen av midlene etter at gaven er gitt. Gavegiveren har som nevnt ikke lenger noen eierrådighet over midlene på dette tidspunktet, og gavemottakeren har kompetanse til selv å bestemme om midlene skal forvaltes av statsforvalteren eller på annen måte. Dette stiller seg annerledes i de tilfeller der midlene overtas av statsforvalteren uten samtykke fra personen med verge. I et slikt tilfelle vil en beslutning fra gavegiveren etter at gaven er gitt, ikke på samme måte gjøre inngrep i gavemottakerens eierrådighet siden alternativet til gavegiverens bestemmelse vil være at midlene forvaltes av statsforvalteren.

Departementet foreslår videre at gavegiverens bestemmelse om forvaltningen av midlene må være truffet senest seks måneder etter at statsforvalteren har varslet om at midlene skal tas til forvaltning etter vergemålsloven §§ 48 flg. Det foreslås at fristen settes til seks måneder, og ikke til to år slik det var antydet i høringsnotatet. Vergen(e) bør dessuten informeres om adgangen til å bestemme alternativ forvaltning i forbindelse med at statsforvalteren varsler at midlene skal tas til forvaltning. En slik bestemmelse kan fremgå av forskrift. Departementet legger til grunn at en frist på seks måneder kombinert med en regel om varsel i de fleste tilfeller vil gi gavegiveren tilstrekkelig mulighet til å ta stilling til spørsmålet om alternativ forvaltning.

For tilfeller der gavemottakeren har mer enn én verge, foreslås det at giveren skal ha adgang til å bestemme om forvaltningen skal foretas av vergene sammen eller av bare én av vergene. Dette kan være aktuelt ved gaver til mindreårige barn der foreldrene er verger, og ved gaver der begge foreldrene har beholdt vergeansvaret eller fått vergeansvaret etter at barnet fylte 18 år. En bestemmelse om at det bare er den ene vergen som skal forvalte midlene, kan særlig tenkes i tilfeller der foreldre med foreldreansvar og vergeansvar ikke lever sammen.

Departementet foreslår som et vilkår at gavemidlene er i behold på gavemottakerens hånd. Om gavemidlene fremdeles er i behold, vil i enkelte tilfeller kunne være et krevende bevisspørsmål. Midlene kan helt eller delvis ha blitt sammenblandet med andre midler, de kan delvis være forbrukt, og det kan være usikkerhet om hvilke midler som er forbrukt, og hvilke som er i behold. Departementet foreslår derfor et krav om at gaven «klart» må være i behold. Er gaven oppfylt, og det er usikkert om midlene er i behold, vil giveren ikke kunne fastsette nye bestemmelser om forvaltningen av midlene. Det er giveren som etter forslaget vil ha bevisbyrden for at midlene «klart» er i behold. Av hensyn til de bevisspørsmålene som kan oppstå, foreslås det dessuten et krav om klarhet også når det gjelder hvem som er giver, og at midlene skriver seg fra en gave.

Et praktisk eksempel på tilfeller der bestemmelsen vil kunne få betydning, er der foreldre sparer barnas barnetrygd og overfører månedlige beløp til barnets konto. Når beløpet på kontoen overstiger grensen på to ganger grunnbeløpet, jf. vergemålsloven § 49 første ledd og vergemålsforskriften § 26, skal statsforvalteren i utgangspunktet overta forvaltningen av midlene. Hvis foreldrene ønsker en annen forvaltning enn den som følger av vergemålslovens regler, for eksempel for å oppnå en høyere avkastning, har de da en frist på seks måneder til å fastsette at midlene skal forvaltes av dem selv som verger for barna.

Departementet viser videre til at behovet for eller ønsket om å fastsette en alternativ forvaltning kan oppstå først etter at gaven er gitt, fordi omstendighetene har endret seg siden gavetidspunktet. Giveren hadde for eksempel på det tidspunktet gaven ble gitt, ingen grunn til å tro annet enn at gaven ville bli forvaltet av gavemottakeren selv, men gavemottakeren blir senere fratatt rettslig handleevne slik at midlene etter vergemålslovens regler da skal overtas til forvaltning av statsforvalteren.

Departementets forslag innebærer en begrenset mulighet for giveren til å fastsette en alternativ forvaltning av gavemidlene i tilfeller som dette. De begrensningene som ligger i forslaget, ivaretar samtidig langt på vei de mothensynene som enkelte høringsinstanser har vist til i høringen. Departementet vil dessuten understreke at de sikkerhetsmekanismene vergemålslovens regler innebærer når det gjelder forvaltning av midler som tilhører personer med verge, uansett vil gjelde, jf. særlig reglene i §§ 36 flg. Den praktiske betydningen av disse reglene kan riktignok variere noe, blant annet ut fra hvem som er verge. Statsforvalteren har for eksempel begrenset kontroll med mindreåriges eiendeler. Det ligger likevel en beskyttelsesmekanisme i at giveren må anse vergen som skikket til å forvalte midlene i stedet for statsforvalteren. I en del tilfeller vil giveren dessuten samtidig være gavemottakerens verge, for eksempel når foreldre ønsker å spare i barnets navn. Dersom giveren får en mulighet til å bestemme at statsforvalteren ikke skal overta forvaltningen av gavemidlene, kan dette bidra til en økt givervilje overfor mindreårige og voksne personer med verge. Både gavegivere og gavemottakere vil dermed kunne ha fordel av endringsforslaget.

Den foreslåtte endringen vil kun ha betydning for gaver og ikke for arv. Som det ble pekt på i høringsnotatet, vil det av naturlige årsaker ikke være aktuelt for en arvelater å fastsette bestemmelser om forvaltning av arven etter at arven er falt.

Endringsforslaget er inntatt i et nytt annet ledd i § 95. Som følge av de nye reglene foreslås det også visse redaksjonelle endringer av paragrafen.