5 Underretning til nærstående

5.1 Gjeldende rett

I vergemålsloven § 60 er det gitt regler om underretning til nære familiemedlemmer om begjæring om vergemål mv. Bestemmelsen lyder slik:

«Når en person begjæres satt under vergemål, skal statsforvalteren underrette ektefellen eller samboeren og eventuelle barn over 18 år om begjæringen. Disse skal også underrettes om avgjørelsen i saken, om klage og om begjæring om endringer av vergemålet. Har personen ikke nære familiemedlemmer som nevnt i første punktum, skal foreldrene underrettes på samme måte.»

Etter ordlyden gjelder statsforvalterens plikt til underretning uten unntak.

Bestemmelsen svarer med noen mindre innholdsmessige endringer til Vergemålslovutvalgets forslag til § 4-12, jf. Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) side 206 og NOU 2004: 16 side 172. I utredningen er det pekt på at en ektefelle «både av følelsesmessige og økonomiske grunner [har] en klar interesse i å få kunnskap om» at ektefellen begjæres satt under vergemål, jf. side 70. Videre heter det på side 172:

«[H]vor en gift person eller en person som lever i samboerforhold blir begjært satt under vergemål, bør den andre ektefelle eller samboer underrettes om begjæringen. I de fleste tilfelle vil nok dette være kjent for vedkommende, ikke minst fordi den begjæringen rettes mot forteller om det. I mange tilfeller kan nettopp ektefellen eller samboeren være den som begjærer vergemålet. Ikke minst ved det økende antall særkullsbarn, kan det lett tenkes at ektefellen ikke vet om begjæringen, særlig hvor den som begjæres satt under vergemål ikke har evnen til å forstå hva det hele dreier seg om. En formell underretning fra overformynderiet eller retten, vil sikre at ektefellen eller samboeren bl.a. kan gjøre sine rettigheter gjeldende. Tilsvarende ser utvalget et behov for at myndige barn underrettes. Dette gjelder særlig av hensyn til eventuelle særkullsbarn.»

Personens ektefelle, samboer, foreldre, nærmeste livsarving eller søsken kan tre inn som part i en sak om opprettelse eller endring av vergemål, jf. vergemålsloven § 56 tredje ledd.

5.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet fra november 2018 ble det foreslått en skjønnsmessig adgang for statsforvalteren til å unnlate å underrette nære familiemedlemmer om begjæring om vergemål. En slik regel ble foreslått inntatt som nytt annet ledd i § 60.

Det ble i høringsnotatet redegjort for hensynene som begrunner regelen om underretning til nærstående. Om dette ble det blant annet uttalt:

«Er personen ute av stand til selv å gi opplysninger i saken, kan opplysninger fra nærstående være viktige for sakens opplysning. Nærstående vil kunne vite mye om personens helseforhold, økonomiske forhold, ønsker og vilje mv. De nærmeste familiemedlemmene kjenner ofte personen best og kan ha gode forutsetninger for å påpeke feil og misforståelser. Underrettes ikke familiemedlemmer om en begjæring om vergemål, risikerer man at slik informasjon ikke kommer frem.

Familiemedlemmene kan også ha behov for å bli varslet for å kunne ivareta egne interesser. Etablering av et vergemål vil for eksempel kunne ha betydning for familiemedlemmets egen formuessituasjon. Særlig gjelder dette for en ektefelle, samboer eller andre som personen har felles økonomi med. For voksne barn kan forhåndsvarsel for eksempel være viktig for å sikre likebehandling av livsarvinger.»

Det ble videre pekt på at det kan være tilfeller hvor personen selv ikke ønsker at familien skal gjøres kjent med at det er begjært vergemål for vedkommende. Det ble fremhevet at hensynet til den enkeltes selvbestemmelse og integritet taler for at det bør kunne gjøres unntak fra regelen om underretning i slike tilfeller. Dersom personen har begrenset kontakt med eller nærhet til barn eller foreldre, kan det virke særlig inngripende at disse blir varslet om vergemålet.

Høringsnotatet ga uttrykk for at de til dels motstridende hensynene som gjør seg gjeldende, talte for å gi statsforvalteren en skjønnsmessig adgang til å unnlate å underrette nære familiemedlemmer, men at en slik adgang muligens bare burde gjelde der personen selv gir uttrykk for et ønske om at det ikke skal gis underretning. Lovforslaget ble utformet i tråd med dette ved at det ble foreslått at statsforvalteren «[e]tter ønske frapersonen vergemålssaken gjelder», skal ha adgang til å unnlate å underrette familiemedlemmene. Det ble dessuten foreslått inntatt i lovteksten at det i statsforvalterens vurdering særlig skal sees hen til hvilke konsekvenser saken kan få for familiemedlemmet.

I høringsnotatet ble det videre nevnt at statsforvalteren kan ha plikt til å varsle et familiemedlem også etter reglene om forhåndsvarsel i forvaltningsloven § 16 dersom familiemedlemmet er så direkte berørt av saken at vedkommende må regnes som part, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Departementet pekte på at et alternativ til reguleringen i § 60 kunne være at underretningsplikten fullt ut fulgte av forvaltningsloven § 16. Departementet gikk imidlertid ikke inn for denne løsningen i høringsnotatet, fordi det kan være uklart hvor langt partsbegrepet etter forvaltningsloven rekker i en vergemålssak. En spesialregulering ble derfor ansett å være hensiktsmessig, slik at statsforvalteren ikke trenger å ta stilling til om for eksempel en ektefelle eller et voksent barn skal regnes som part. Høringsnotatet tok likevel til orde for at den foreslåtte bestemmelsen om unntak fra underretningsplikten bare ville gjelde i relasjon til underretningsplikten etter vergemålsloven § 60, slik at det kan være at et familiemedlem som anses som part, uansett skal gis forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16.

5.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget i høringsnotatet fikk stort sett støtte i høringen fra de av høringsinstansene som uttalte seg om det, slik som Statens sivilrettsforvaltning, Fylkesmannen i Innlandet, Fylkesmannen i Troms og Finnmark, Fylkesmannen i Vestland og Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen.

Advokatforeningen uttaler at man ser at eksemplene som trekkes frem i høringsnotatet, kan begrunne en slik regel, men foreningen mener at lovgiver ut fra et rettssikkerhetsperspektiv bør være forsiktig med å lage skjønnsmessige unntaksregler.

Enkelte høringsinstanser har gitt forslaget delvis støtte. Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Fylkesmannen i Trøndelag støtter forslaget om en skjønnsmessig adgang til å unnlate varsling (§ 60 annet ledd første punktum), men ikke forslaget om at det i statsforvalterens vurdering særlig skal ses hen til hvilke konsekvenser saken kan få for familiemedlemmet (annet ledd annet punktum). Disse høringsinstansene mener blant annet at forslaget i andre punktum ikke er i tråd med hensynet til selvbestemmelsesretten for personen vergemålssaken gjelder.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler i den forbindelse:

«Første setning bygger på prinsippet om vergehavers selvbestemmelsesrett og autonomi, samt at fylkesmannen er forpliktet til å høre på vedkommende. Annen setning åpner imidlertid opp for en vanskelig rettstilstand, all den tid fylkesmannen likevel må foreta en vurdering av om vergehavers ønsker skal ha avgjørende vekt. Annen setning undergraver etter vår mening lovens uttalte formål om selvbestemmelse. Dersom departementet mener at øvrige familiemedlemmers situasjon skal vurderes, og ev. tas hensyn til, må det utdypes nærmere i hvilke tilfeller dette vil være aktuelt. Det er ikke tilstrekkelig at fylkesmannen i sin saksbehandling skal se hen til familiemedlemmets formuessituasjon og ev. andre konsekvenser. Der familiemedlemmet bor sammen med den personen det begjæres vergemål for, vil det være naturlig at fylkesmannen varsler – eller i det minste gjør en selvstendig vurdering dersom det ikke skal varsles. Andre tilfeller er vanskeligere å se for seg, og for å sikre lik rettsanvendelse mellom embetene bør det oppstilles en uttømmende liste over de situasjoner der det er aktuelt å varsle selv om vergehaver har gitt uttrykk for at han/hun ikke ønsker slik varsling/underretning.»

Fylkesmannen i Trøndelag mener også at det er vanskelig å vurdere konsekvensene saken kan få for familiemedlemmet, «da man på et så tidlig stadium i saken ikke er kjent med familieforholdene».

Adgangen til å unnlate underretning var etter forslaget i høringsnotatet betinget av at dette var ønsket av personen selv. Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener at det bør vurderes å gi statsforvalteren en klar adgang til unntak fra underretning i særlige tilfeller, selv om personen ikke selv kan gi uttrykk for et slikt ønske. Om dette uttales:

«Dette kan for det første være aktuelt i tilfeller der unnlatelse av underretning kan være nødvendig utfra hensynet til vergehavers liv og helse. Det vises i denne sammenheng til situasjoner der det kan foreligge fare for vold, negativ sosial kontroll og tvangsekteskap. I tillegg kan det tenkes også andre tilfeller der en varsling vil fremstå uheldig, men hvor vergehaver er ute av stand til å selv be om unntak fra underretning. Et eksempel på en slik situasjon er der det ikke har vært kontakt som følge av overgrep, incest eller andre alvorlige forhold.»

5.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår i lys av innspillene fra høringen å følge opp høringsnotatets forslag til endringer av vergemålsloven § 60 med enkelte justeringer.

Forslaget går i likhet med gjeldende lov ut på at statsforvalteren skal underrette ektefellen eller samboeren og eventuelle barn over 18 år om begjæringen om vergemål. Disse skal også underrettes om avgjørelsen i saken, om klage og om begjæring om endringer av vergemålet. Dersom personen ikke har slike nære familiemedlemmer, skal foreldrene underrettes på samme måte.

I et nytt annet ledd foreslås det at statsforvalteren skal unnlate å varsle de nevnte familiemedlemmene dersom personen som vergemålssaken gjelder, ønsker at familiemedlemmene ikke skal underrettes. Dette gjelder likevel ikke ektefeller og samboere. Departementet foreslår etter dette at ektefeller og samboere uansett skal underrettes. Etter departementets vurdering vil en slik utforming av bestemmelsen være enklere å anvende enn den mer skjønnsmessige bestemmelsen som var foreslått i høringsnotatet.

En plikt til underretning mellom ektefeller og samboere innebærer en balansering av to personers like rett til selvbestemmelse og rett til å ta beslutninger på egne vegne. Forslaget griper etter departementets syn ikke inn i selvbestemmelsesretten på en konvensjonsstridig måte. Ektefeller og samboere vil som oftest ha en felles økonomi, og opprettelse av vergemål for den ene parten i forholdet må derfor forventes å ha direkte betydning for den andre parten. Det må også legges til grunn at en ektefelle eller samboer normalt vil bli ansett som part i vergemålssaken eller vil bli ansett å ha rettslig klageinteresse, jf. forvaltningsloven § 2 bokstav e og § 28. Når ens ektefelle eller samboer får oppnevnt verge, vil det føre til at man må treffe ulike beslutninger med økonomisk betydning i forståelse med vergen istedenfor med ektefellen eller samboeren. Selv om det helt unntaksvis kan tenkes ekteskap eller samboerskap der en vergeoppnevning ikke får en slik direkte betydning for den andre parten i forholdet, for eksempel fordi vedkommende som følge av betydelig kognitiv svikt ikke vil bli klar over dette, så vil de fleste ektefeller og samboere påvirkes i en slik grad at det å underrette om vergemålet normalt vil være nødvendig enten etter vergemålsloven eller etter forvaltningsloven.

Den absolutte plikten til å underrette ektefellen omfatter ikke fraseparerte ektefeller. Tidligere ektefeller eller samboere vil uansett ikke bli varslet siden disse ikke lenger er «ektefelle» eller «samboer», jf. første ledd. En tidligere partner vil regelmessig ikke leve i formuesfellesskap med personen og en vesentlig del av begrunnelsen for å bli underrettet faller da bort.

I tredje ledd foreslås en snever adgang for statsforvalteren til å gjøre unntak fra reglene både i første og annet ledd «dersom dette er nødvendig for å verne liv eller helse». I relasjon til første ledd innebærer bestemmelsen at statsforvalteren i en slik situasjon kan unnlate å underrette familiemedlemmene som er nevnt der. Dette kan for eksempel tenkes ved vold, mistanke om tvangsekteskap mv., jf. høringsuttalelsen fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus om dette. I relasjon til annet ledd innebærer bestemmelsen at familiemedlemmer kan bli underrettet til tross for personens ønske om at de ikke skal underrettes dersom hensynet til liv eller helse tilsier det. Dette må for det første ses i sammenheng med statens plikt til å balansere retten til selvbestemmelse mot øvrige menneskerettslige forpliktelser som påhviler staten. Videre må bestemmelsen ses i sammenheng med forslagene til endringer i § 29, der de nærstående gis anledning til å bistå personen med begjæring og klage i tilknytning til en vergeoppnevning. Om de nærstående ikke underrettes, er det sannsynlig at denne sikkerhetsmekanismen i liten grad vil fungere. Statsforvalteren vil i det enkelte tilfellet måtte foreta en avveining mellom hensynet til vernet om selvbestemmelsesretten og behovet for beskyttelse.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus har i høringen tatt til orde for at det for å sikre lik rettsanvendelse mellom embetene bør oppstilles en uttømmende liste over de situasjoner der det er aktuelt å underrette pårørende selv om personen som vergemålssaken gjelder, har gitt uttrykk for at han eller hun ikke ønsker at det gis slik underretning. Til dette bemerker departementet at det vil være vanskelig å lage en uttømmende liste som tar høyde for alle individuelle forskjeller og nyanser som kan foreligge fra sak til sak.