14 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

14.1 Endringer i vergemålsloven

Til § 17

I § 17 fjerde ledd første punktum foreslås det at plikten til å høre barnet i spørsmål som hører under vergeansvaret senkes fra tolv til syv år. I tillegg presiseres det at den mindreårige også skal høres når dennes alder og modenhet tilsier det. Det innebærer at også barn under syv år etter omstendighetene skal høres. For barnet er det frivillig å bli hørt, og frivillig å uttale seg om spørsmålet. Ved vurderingen av hvilken vekt barnets synspunkt skal tillegges, skal det legges vekt på barnets modenhet og evne til å forstå det spørsmålet beslutningen gjelder. Dette er presisert i et nytt annet punktum. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 7.

Til § 19

I § 19 første ledd tredje punktum endres aldersangivelsen for når barn skal høres i forbindelse med sak om opphør av vergeansvaret. Aldersangivelsen endres fra 12 til syv år. Videre videreføres bestemmelsen om at den mindreårige også skal høres når den mindreåriges modenhet og alder tilsier at han eller hun er i stand til å danne seg en mening om saksforholdet. Det er frivillig for barnet både å bli hørt og å ytre seg. Hvilken vekt som skal legges på barnets synspunkter, vil påvirkes av barnets modenhet, alder og forståelsen av det spørsmålet saken gjelder. Dette er presisert i et nytt fjerde punktum. Se nærmere omtale i punkt 7.

Til § 20

Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 3 i proposisjonen, se særlig punkt 3.6.2.

Som følge av de foreslåtte endringene i annet ledd og tydeliggjøringen der av prinsippet om vergemål som et frivillig støttetiltak, foreslås det at § 20 rendyrkes som en bestemmelse om alminnelige vergemål. Annet ledd vil etter forslaget gi en nokså omfattende regulering av slike vergemål. Departementet antar at vilkårene for opprettelse av alminnelige vergemål og de særlige vilkårene for vergemål med fratakelse av rettslig handleevne vil være lettere tilgjengelige hvis de fremgår av hver sin paragraf. Det foreslås etter dette en endring av paragrafoverskriften til § 20 slik at det presiseres at bestemmelsen bare gjelder alminnelige vergemål. Vergemål med fratakelse av rettslig handleevne reguleres da av § 22. I tillegg vil § 21 gjelde for begge typene vergemål, i samsvar med gjeldende lov.

Forslaget innebærer ingen endring av § 22. Det fremgår av gjeldende § 22 at vilkårene i § 20 første ledd må være oppfylt for at det kan besluttes vergemål med fratakelse av rettslig handleevne. Den lovtekniske endringen der § 20 rendyrkes som en bestemmelse om alminnelige vergemål, innebærer dermed ingen realitetsendring i relasjon til grunnvilkårene i første ledd. Når det gjelder annet ledd i § 20, gjelder denne bestemmelsen også i dag bare for alminnelige vergemål, jf. annet punktum. Tredje ledd i § 20 er imidlertid en fellesbestemmelse, og forslaget innebærer at det for personer under 18 år fremover kun kan opprettes alminnelig vergemål der det er behov for en fortsettelse av vergemålet etter myndighetsdagen. Departementet antar imidlertid at denne endringen ikke vil ha særlig betydning i praksis.

Den nevnte lovtekniske endringen er av foreløpig art. Som det fremgår av punkt 2.4, ser departementet for seg en mer helhetlig gjennomgåelse av loven, blant annet med sikte på en mer moderne terminologi. I den forbindelse kan det være aktuelt også med mer omfattende strukturelle endringer i kapittel 4.

Endringen i første ledd har sammenheng med forslagene i annet ledd og forslaget om å rendyrke § 20 som en bestemmelse om alminnelige vergemål. Gjeldende lovs formulering «settes under vergemål» står ikke godt i samsvar med den påfølgende tydeliggjøringen av prinsippet om frivillighet i annet ledd. Det foreslås derfor en justering av ordlyden. Den foreslåtte omskrivingen innebærer ikke noen realitetsendring.

Annet ledd første punktum slår fast at et vergemål etter bestemmelsen er et frivillig støttetiltak. Det er ikke et tiltak som gir grunnlag for tvang eller representasjon mot den enkeltes vilje.

I annet punktum fremgår det at den som ønsker verge, skal samtykke skriftlig til dette. Ordet «ønsker» markerer frivillighet og innebærer at opprettelse av vergemål forutsetter at personen selv ønsker bistand gjennom vergemålsordningen. Bestemmelsen må leses i sammenheng med § 56 første ledd bokstav a, som fastslår at statsforvalteren treffer vedtak om opprettelse eller endring av vergemålet etter begjæring blant annet fra personen selv.

Opprettelse av vergemål med hjemmel i § 20 annet ledd annet punktum forutsetter at personen har beslutningskompetanse og derved har evne til å ta stilling til opprettelsen av vergemålet, bistandens omfang og innhold og hvem som skal være verge. Lovforslaget baserer seg på den til enhver tid rådende medisinsk-faglige vurderingen av hva som skal til for å ha beslutningskompetanse, og vil kunne endres over tid. En oppsummering av et rådende syn ble i 2011 foretatt av Reidar Pedersen ved Senter for medisinsk etikk, og trykt som vedlegg 4 til NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet — Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern. Der uttales det blant annet:

«Vurdering av beslutningskompetanse henger mao. nært sammen med idealet om det informerte samtykket og selvbestemmelse – dvs. at pasienten så langt som mulig bør ha rett til å ta egne informerte og frivillige beslutninger om helsehjelp også der helsepersonell måtte mene at pasienten tar ‘dårlige’ beslutninger eller ikke er i stand til å ta egne beslutninger.»

For å sikre god etterlevelse av vilkåret om frivillighet kreves det videre i annet punktum at personen «skal» samtykke skriftlig til opprettelsen. For alle personer som anses beslutningskompetente, skal innholdet i samtykket legges til grunn ved opprettelsen av vergemålet, vergemålets omfang og valget av verge, og det er ikke her rom for en ytterligere tolkning av personens vilje. Statsforvalteren har imidlertid ansvar for å legge til rette for at den enkelte skal kunne utøve sin selvbestemmelsesrett, se også retten til rimelig tilrettelegging i sjette punktum.

Annet ledd tredje punktum regulerer det tilfellet at personen heller ikke med tilpasset tilrettelegging har mulighet til å «danne, holde fast ved eller formidle» sine ønsker. Personen anses da ikke som beslutningskompetent. Når personen ikke anses beslutningskompetent, følger det av tredje punktum at «den beste tolkningen av personens vilje og preferanser» skal legges til grunn. Bestemmelsen kommer til anvendelse der personens vilje ikke lar seg klargjøre med sikkerhet, og/eller der personens kortsiktige preferanser står i motstrid til en mer langsiktig vilje på en slik måte at forståelsen av personens ønsker vil bero på et tydelig element av tolkning. Når det er usikkert hva personens vilje går ut på, skal statsforvalteren anvende bestemmelsen i tredje punktum og legge til grunn den tolkningen som etter statsforvalterens vurdering er best i tråd med personens vilje og preferanser. Se også CRPD artikkel 12 og CRPD-komiteens generelle merknad nr. 1 avsnitt 21 der det heter:

«Where, after significant efforts have been made, it is not practicable to determine the will and preferences of an individual, the ‘best interpretation of will and preferences’ must replace the ‘best interests’ determinations. This respects the rights, will and preferences of the individual, in accordance with article 12, paragraph 4.»

Der det ikke er mulig å finne frem til hva som utgjør personens ønsker, skal altså den beste tolkningen av personens vilje og preferanser legges til grunn for statsforvalterens vurdering. Statsforvalteren skal dermed ta hensyn både til holdepunkter for hva som utgjør personens mer langsiktige vilje, og til de mer kortsiktige preferansene personen eventuelt gir uttrykk for gjennom kommunikasjon eller atferd, se nærmere om bruken av begrepsparet «vilje og preferanser» i punkt 3.6.1. Tolkningen skal legges til grunn for vedtaket om opprettelse av vergemål, vedtaket om omfanget av mandatet og valget av verge.

Statsforvalterens oppgave med å søke å klargjøre personens vilje og preferanser må ses i sammenheng med § 59 første ledd, der det fremgår at statsforvalteren har plikt til å «påse at saken er så godt opplyst som mulig» før vedtak treffes. Se også punkt 3.6.3 om forslag til endringer i § 59 første ledd bokstav e.

I tillegg foreslås det presisert i annet ledd fjerde punktum hvilke forhold statsforvalteren nærmere skal legge vekt på ved tolkningen av personens vilje og preferanser. Personen skal vurderes individuelt, og formålet med tolkningen er å komme frem til hva denne ønsker når det gjelder opprettelse av vergemål, eventuelt innhold og valg av verge. Alle momentene vil neppe være relevante eller passe i den enkelte saken. Angivelsen av hvilke forhold det skal legges vekt på, må forstås innenfor rammen av statsforvalterens plikt til å opplyse saken, jf. § 59.

Det pekes for det første på at det normalt skal legges vekt på «hva personen gir uttrykk for». Graden av vektlegging vil her avhenge av graden av beslutningsevne. Det er et vesentlig utgangspunkt at selv om personen samlet sett ikke anses beslutningskompetent, er det mulig at personen kan ha eller danne meninger om enkelte spørsmål. I så fall skal dette vektlegges ved tolkningen. Videre skal «personens forståelse» i utgangspunktet vektlegges i begge retninger. Dette alternativet skal forstås på samme måte som grad av beslutningskompetanse. For en person som er nær å være beslutningskompetent, skal hans eller hennes uttrykte vilje og preferanser tillegges stor vekt, og større vekt enn om vedkommende klart er uten beslutningskompetanse. Dette harmonerer med målsetningen om å vektlegge og støtte den enkeltes selvbestemmelse der det er mulig. Der personen klart ikke er beslutningskompetent, antas det at andre holdepunkter enn den uttrykte viljen kan være vel så egnet til å klarlegge personens ønsker.

Også «personens verdier» kan gi veiledning. Lovteksten sikter her til personens mer langsiktige verdistandpunkt. Dette kan for eksempel være verdier knyttet til forbruk, forvaltning eller nøysomhet, til betydning av familien eller til syn på offentlig eller privat omsorg mv. Også personens «livssyn», herunder tro og tilhørighet til et trossamfunn, kan gi holdepunkter ved tolkningen av personens vilje og preferanser. En slik tilhørighet vil ofte kunne fortelle noe om et tilhørende verdisett, og det kan vise intensiteten i et verdistandpunkt.

Særlig for eldre personer eller personer som får sin beslutningsevne svekket over tid, vil «tidligere ønsker og oppfatninger» kunne gi gode holdepunkter for å tolke personens vilje og preferanser. Om det ikke er klare holdepunkter for noe annet, vil personens tidligere ønsker og oppfatninger ofte kunne gi grunnlag for en god tolkning også av hva personen ønsker i dag. Endrede forhold, for eksempel økonomisk, interessemessig eller relasjonelt, kan imidlertid trekke i en annen retning.

Når statsforvalteren skal søke å opplyse saken på disse områdene, vil det ved vurderingen av hva som er den beste tolkningen av personens vilje og preferanser ofte være behov for kunnskap og vurderinger fra noen som kjenner personen godt. Det foreslås derfor at statsforvalteren skal legge vekt også på hvordan noen som har hatt varig og løpende kontakt med personen, tolker personens vilje og preferanser. Der personen har foreldre, ektefelle eller samboer, voksne barn eller søsken som er beslutningskompetente, vil disse ofte være naturlige bidragsytere i tolkningen. Der det er aktuelt å innhente informasjon fra en helsearbeider, vil § 59 annet ledd gi unntak fra taushetsplikt.

Angivelsen i fjerde punktum av forhold det skal legges vekt på, stenger ikke for at statsforvalteren støtter seg på andre forhold som anses mer egnet til å opplyse personens ønsker i den aktuelle saken. Om kravet til opplysning av saken tilsier det, kan saken opplyses ytterligere med hjemmel i vergemålsloven § 59 og forvaltningsloven § 17.

I noen situasjoner vil det være få klare holdepunkter for hva personens vilje og preferanser går ut på. I et slikt tilfelle skal det legges vekt på at staten har plikt til å sikre personen beslutningstøtte, herunder nødvendig støtte til å sikre personens rettigheter og hindre diskriminering. Forutsatt at det ikke er holdepunkter for at dette er i strid med personens ønsker, tilsier dette at vergemål normalt skal opprettes hvis beslutningsstøtte er nødvendig for å sikre personens rettigheter og for å hindre diskriminering.

Annet ledd femte punktum regulerer situasjoner der personen ikke samtykker etter annet punktum, eller der tolkningsprosessen etter tredje og fjerde punktum tilsier at det vil være i strid med personens ønsker å opprette vergemål. Verken opprettelsen av vergemålet, innholdet av mandatet eller valget av verge kan besluttes dersom det må antas å være i strid med personens ønsker. Personen har rett til å nekte å motta støtte i form av vergemål, og kan til enhver tid velge å avslutte eller endre vergemålet, jf. også § 63. Dersom man kommer til at motstanden ikke gjelder selve opprettelsen, men utformingen av mandatet eller valget av verge, må disse beslutningene søkes tilpasset i tråd med personens ønsker.

Femte punktum omfatter både situasjonen der en tolkning av personens vilje og preferanser tilsier at personen ikke ønsker vergemålet, og situasjonen der en tolkning av personens mer langsiktige vilje kan tilsi et ønske om beslutningsstøtte i form av vergemål, mens personens preferanser i motsatt retning likevel kommer sterkt og hyppig til uttrykk eller ser ut til å bety mye for personen. Om man i et slikt tilfelle krysser grensen mellom frivillighet og tvang, beror på en helhetsvurdering basert på de holdepunktene man har for personens vilje og preferanser. Tilsier den beste tolkningen av både vilje og preferanser at personen ikke ønsker vergemålet, skal det ikke opprettes. I en dom fra Gulating lagmannsrett (LG-2019-163995) ble det for eksempel lagt vekt på at personen «med styrke» hadde gitt uttrykk for at han motsatte seg vergemålet. Alminnelig vergemål kan ikke opprettes i et slikt tilfelle.

Der et alminnelig vergemål ikke kan opprettes, vil andre støttetiltak kunne være aktuelle, for eksempel en ordning med brukerstyrt personlig assistent, tvungen forvaltning i regi av NAV eller støtte fra nærstående med hjemmel i legalfullmakten, se vergemålsloven § 94. Det kan også reises sak om fratakelse av rettslig handleevne etter § 22. Det siste vil imidlertid ikke være mulig i alle saker, da terskelen for å begrense handleevnen etter § 22 er høyere enn for å opprette vergemål etter § 20.

Hvis det foreligger betydelig tvil om det er grunnlag for opprettelsen av vergemålet, mandatets omfang eller valget av verge, kan det være et argument for at vergemålet senere vurderes på nytt eller oppheves. På et senere tidspunkt kan også forholdene rundt personen være bedre tilrettelagt, slik at støttebehovet blir tilstrekkelig ivaretatt uten en oppnevnt verge. Dette er en tilrettelegging som også vergen skal bistå med.

Det følger av annet ledd sjette punktum at personen har rett til rimelig tilrettelegging, se også retten til «reasonable accomodation» i CRPD artikkel 2 og artikkel 5 nr. 3. Det siktes her særlig til tilpassede kommunikasjonsformer, men også til det å ta seg tilstrekkelig tid og til å sørge for at personen for eksempel er uthvilt. Tilpassede kommunikasjonsformer kan omfatte blant annet «språk, teksting, punktskrift, taktil kommunikasjon, storskrift, tilgjengelige multimedia, så vel som skrift, lyd, lettlest språk, opplesning, alternative og supplerende kommunikasjonsformer, -midler og -formater, herunder tilgjengelig informasjons- og kommunikasjonsteknologi», jf. CRPD artikkel 2. Språk forstås her som talespråk, tegnspråk og andre former for ikke-verbal kommunikasjon. CRPD-komiteen har i CRPD/C/GC/1 punkt 29 bokstav c påpekt at en «person’s mode of communication must not be a barrier to obtaining support in decision-making, even where this communication is non-conventional, or understood by very few people». Tilrettelegging kan også skje gjennom bruk av en medhjelper som har erfaring med å kommunisere med personen, samt ved bruk av digitale hjelpemidler, se også forslaget til endringer i § 59 første ledd bokstav e.

I § 33 foreslås langt på vei tilsvarende bestemmelser som i § 20 annet ledd. Det vises derfor også til merknaden til § 33.

Til § 25

Bestemmelsens første ledd foreslås endret ved at den statsforvalteren som har myndighet etter § 55, skal oppnevne vergen også når retten har avsagt dom om fratakelse av rettslig handleevne. Første ledd annet punktum foreslås derfor opphevet. Forslaget er nærmere behandlet i punkt 6.1.

I lys av de foreslåtte endringene i § 65 foreslås det dessuten en tilføyelse i bestemmelsens tredje ledd for å presisere at statsforvalteren skal sørge for at folkeregistermyndigheten også får melding om vergemålets innhold. Endringen er av lovteknisk art, for å tydeliggjøre hjemmelsgrunnlaget for overføring av de taushetsbelagte opplysningene som skal registreres i Folkeregisteret, når vergemålslovens regler om taushetsplikt endres. Bakgrunnen for endringen er nærmere omtalt i proposisjonens punkt 9.8.

Til § 29

Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 4.

Annet ledd første til fjerde punktum er nye og erstatter gjeldende annet ledd første punktum.

Det følger av annet ledd første punktum at statsforvalteren etter begjæring fra personen som har fått oppnevnt verge, kan oppheve oppnevningen av vergen. Begjæringsadgangen tar særlig sikte på å dekke behovet for endring der en verge som var ønsket ved oppnevningen, jf. § 25, ikke lenger er ønsket. Oppnevningen av vergen etter § 25, jf. § 20 annet ledd, skal enten baseres på personens samtykke til vergeoppnevningen eller på en tolkning av personens ønsker og vilje. Selv om vergen opprinnelig var ønsket eller fremsto som ønsket, kan det foreligge forhold som gjør at personen ønsker en annen verge senere. Det kreves ikke etter forslaget at personen angir noen grunn for ønsket om en annen verge. Det foreslås heller ikke bestemte tidsfrister verken for når begjæringen kan fremsettes, eller når den må være behandlet. Forslaget innebærer imidlertid en rett til å få vergeoppnevningen vurdert på nytt. Om personen har sin beslutningskompetanse i behold, og oppnevningen hviler på personens samtykke, skal oppnevningen oppheves med øyeblikkelig virkning dersom personen tilbakekaller sitt samtykke til oppnevningen. Opphevingen skjer med virkning fremover i tid.

I annet ledd nytt annet punktum foreslås en regel om at også personens pårørende etter § 56 første ledd bokstav b har rett til å fremsette begjæring om å oppheve vergeoppnevningen hvis personen trenger bistand til å fremsette en slik begjæring. Om personen trenger bistand til å fremsette begjæringen, må vurderes konkret på grunnlag av den enkeltes situasjon og forutsetninger. Den pårørende gis ikke en selvstendig begjæringsrett på egne vegne, men gis en avledet begjæringsrett i form av en rett til å bistå personen i spørsmålet om opphevelse av vergeoppdraget i tråd med den beste tolkningen av personens ønsker.

I annet ledd nytt tredje punktum gis pårørende også rett til å bistå med å påklage vedtaket i saken. Også denne klageretten er avledet fra personen det er oppnevnt verge for, sin rett til å klage, og skal ta utgangspunkt i hans eller hennes ønsker, eventuelt den beste tolkningen av disse der personen ikke selv kan gi tydelig uttrykk for sine ønsker og preferanser. Det er den samme kretsen av pårørende etter § 56 første ledd bokstav b som gis en avledet rett til å klage på vegne av personen.

I annet ledd fjerde punktum presiseres det at statsforvalteren kan treffe vedtak om å oppheve oppnevningen av vergen etter eget tiltak. En slik adgang for statsforvalteren er av særlig betydning der personen har behov for bistand, men ikke har nærstående som bistår. Statsforvalteren kan for eksempel ha fått informasjon om at personen ikke får den bistanden det er behov for. Det gjeldende vilkåret om at fratakelsen av vergeoppdraget skal være til det beste for personen, foreslås erstattet med et vilkår om at vedtaket må være i samsvar med personens ønsker eller den beste tolkningen av personens ønsker. Formålet med endringen er å styrke selvbestemmelsesretten. Ved statsforvalterens vurdering skal det etter dette klarlegges hva som er personen ønsker, og disse skal vektlegges også der personen ikke er beslutningskompetent.

Nåværende annet ledd annet og tredje punktum foreslås videreført som annet ledd femte og sjette punktum. Endringen som foreslås, er av språklig art og innebærer at formuleringen «den som er satt under vergemål» erstattes av «personen».

Til § 33

Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 3 i proposisjonen, se særlig punkt 3.6.4.

Endringsforslaget gjelder rekkevidden av vergens plikt til å undersøke personens vilje og handle i samsvar med denne underveis i et frivillig vergemål. Mens tilsvarende vurderinger etter § 20 annet ledd gjelder i forbindelse med opprettelsen av vergemålet, vil vergens samhandling med personen det er opprettet vergemål for, underveis i vergemålet typisk være hyppig og gjentakende. Samhandlingen vil også kunne gjelde et bredt spekter av spørsmål der personens grad av beslutningskompetanse kan variere med spørsmålets kompleksitet, situasjonen og kanskje også personens dagsform. Det vil være en del av vergens oppgave å tilrettelegge for at personen skal kunne utøve selvbestemmelse i praksis.

Det følger av annet ledd første punktum at vergen «skal» gi personen «støtte» til å utøve rettslig handleevne «i samsvar med personens ønsker». Regulereringen tydeliggjør at CRPD artikkel 2 er gjennomført i loven. Vergen pålegges her en plikt til å yte beslutningstøtte. Der personen med tilpasset tilrettelegging selv kan danne, holde fast ved og formidle sine ønsker, er det dette som er bestemmende for de handlingene som vergen kan foreta innenfor gjeldende regler og samfunnsmessige normer.

I annet ledd annet punktum reguleres den situasjonen at personen heller ikke med tilrettelegging er i stand til å danne, holde fast ved eller formidle sine ønsker. I et slikt tilfelle følger det av annet punktum at vergen skal legge til grunn «den beste tolkningen» av personens vilje og preferanser. En slik tolkning skal tre istedenfor en tolkning av hva som antas å være til personens beste, jf. CRPD artikkel 12, der det understrekes at «supported decision-making» skal tre istedenfor «substituted decision-making». Når det gjelder forståelsen av begrepsparet «vilje og preferanser», vises det til punkt 3.6.1.

Det foreslås i annet ledd tredje punktum en angivelse av hvilke forhold som skal vektlegges når en slik «beste tolkning» av personens vilje og preferanser skal foretas. Bestemmelsen svarer langt på vei til den tilsvarende bestemmelsen i § 20 annet ledd tredje punktum, se merknaden til § 20.

Ved tolkningen av personens vilje og preferanser skal vergen dels legge vekt på personens forståelse. Det innebærer en forventning om at personens utsagn mv. tillegges større vekt desto mer personen forstår av spørsmålet. Videre skal vergen legge vekt på hva personen gir uttrykk for, siden dette vil kunne opplyse om hva som er personens preferanse i det aktuelle spørsmålet. Det følger av bestemmelsen at personens verdier, livssyn og tidligere ønsker og oppfatninger også skal vektlegges, siden dette kan være egnet til å opplyse personens mer langsiktige vilje.

Det foreslås imidlertid et forbehold om at de angitte forholdene skal vektlegges «når dette er relevant». Vergens samhandling med personen underveis i vergemålet kan som nevnt gjelde mange forskjellige typer disposisjoner og handlinger, og omstendighetene kan også ellers variere. For mange typer dagligdagse handlinger vil det for eksempel ikke være behov for en vurdering ut fra personens livssyn eller en kartlegging av tidligere oppfatninger, se også punkt 3.6.4 om dette. Den nevnte reservasjonen om relevans gjelder bare i relasjon til forholdene som er angitt tredje punktum. Plikten etter annet punktum til å finne frem til den beste tolkningen av personens vilje og preferanser gjelder uansett ubetinget.

I likhet med bestemmelsen i § 20 annet ledd tredje punktum foreslås det en regel om at det for å avklare personens vilje og preferanser kan være behov for bistand fra noen som har hatt varig og løpende kontakt med personen. Om vergen er et nært familiemedlem, vil vedkommende som oftest ha gode forutsetninger for å tolke personens vilje og preferanser selv, men også her kan det være aktuelt å rådføre seg med andre. Er vergen en ekstern, profesjonell verge, vil bistand fra noen som har hatt varig og løpende kontakt med personen, kunne være særlig viktig.

Om vergen skal innhente slik bistand til å tolke personens vilje og preferanser, forutsetter det at vergen har rett til å informere om sin rolle og hva som utgjør rammene for vergeoppdraget. En slik adgang følger av loven allerede, jf. vergemålsloven § 46 annet ledd første og annet punktum og § 65 første og annet punktum. § 33 annet ledd tredje punktum gir ikke et selvstendig unntak for taushetsplikt for helsepersonell og ansatte i sosialtjenesten mv.

I annet ledd fjerde punktum presiseres det at vergen ikke kan foreta handlingen dersom det må legges til grunn at den er i strid med personens ønsker. Der tolkningsresultatet etter annet og tredje punktum er at handlingen er i strid med personens ønsker, har vergen dermed ikke kompetanse til å utføre den.

Det foreslås ellers å bruke ordet «handlingen» i stedet for «disposisjonen» i annet ledd, se også forslaget til endring av femte punktum. Ordet «disposisjon» kan oppfattes mest i retning av en rettslig disposisjon, mens ordet «handling» også kan favne faktiske handlinger. Vergens oppdrag i moderne vergemål er gjerne ikke begrenset til formuesforvaltning, men omfatter en mer helhetlig bistand både på det økonomiske og det personlige området.

Til § 46

Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 9 i proposisjonen, se særlig punkt 9.8.

Endringen i § 46 annet ledd første punktum innebærer at opplysningen om hvem som er verge, og hvem som har fått oppnevnt verge, er unntatt fra taushetsplikt. Ordlyden angir at opplysningene kan deles «ved behov». Dette gir anvisning på en generell diskresjonsplikt; selv om opplysningene om at det er opprettet et vergemål, og hvem som er verge for en person, ikke er taushetsbelagt, er dette opplysninger som kan oppleves som sensitive for den som har verge, og informasjonen skal ikke deles uten grunn. Terskelen for hva som utgjør et behov for å dele opplysningene, ligger imidlertid ikke høyt. For eksempel vil det være behov for å dele opplysningene som ledd i digital representasjon, som når vergemålet er registrert i Folkeregisteret og vergen opptrer på vegne av en person gjennom et digitalt fullmaktsregister. Også i andre sammenhenger vil det ofte være behov for at opplysningene enten er synbare eller aktivt gjøres kjent av vergen, for eksempel ved representasjon overfor mulige medkontrahenter, før en finner ut om det er behov for å dele nærmere opplysninger om vergemålet. Behovskriteriet er ment å signalisere den avveiningen mellom beskyttelseshensyn og hensynet til den enkeltes rett til privatliv og personvern som ligger bak forslaget om en tredeling av taushetsplikten.

Det følger videre av annet ledd annet punktum første alternativ at opplysninger om de nærmere rammene for vergeoppdraget krever at mottakeren har hjemmel i lov til å motta opplysningene uten hinder av taushetsplikt. Med rammene for vergeoppdraget siktes det til det nærmere innholdet av vergens mandat, herunder innholdet av vergens fullmakter til å representere personen på ulike livsområder og overfor ulike motparter. Reguleringen åpner for masseforvaltning der vergefullmaktene kan deles digitalt med mottakere som har hjemmel i lov, uten at det foretas noen konkret vurdering i det enkelte tilfellet av om delingen er nødvendig. Endringen henger sammen med de foreslåtte endringene i § 65, som regulerer vergemålsmyndighetens taushetsplikt, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Når det legges til rette for at vergens fullmakter kan registreres digitalt, kan vergen bistå personen overfor offentlige myndigheter og private som har hjemmel til å få tilgang til opplysningene, uten nærmere vurderinger. Forslaget kan bidra til å redusere unødvendig deling av personopplysninger ved at man kan unngå at hele vergefullmakten må fremvises. Et praktisk eksempel er vergens bistand overfor banker mv. Det vises i denne sammenhengen til den foreslåtte endringen i finansforetaksloven § 16-2, som vil gi finansforetak hjemmel til å innhente taushetsbelagt informasjon om vergemålet. Dette vil forenkle digital representasjon.

Overfor mottakere som ikke har hjemmel i lov til å motta opplysningene om de nærmere rammene for vergeoppdraget, opprettholdes etter annet ledd annet punktum annet alternativ dagens vilkår om at det må foretas en vurdering av om det å gjøre opplysningene kjent er nødvendig av hensyn til personen selv, eller for å sikre at vergeoppdraget kan utføres på en god måte. Dette innebærer for eksempel at vergen kan informere en offentlig instans eller en privat avtalepart om at vedkommende er verge med rett til å representere personen på det aktuelle området som vedkommer denne instansen eller avtaleparten direkte. Vergen vil på den andre siden ikke ha adgang til generelt å informere om sin kompetanse som verge utover det som er nødvendig for å utføre vergeoppdraget på en god måte.

Til § 53

Forslaget er nærmere behandlet i punkt 10.

Til § 54

Det foreslås endringer i annet og tredje ledd. Forslaget er nærmere behandlet i punkt 10.

Formålet med endringene er å legge til rette for mer effektiv digitalisert kontroll med vergens økonomiforvaltning. Endringsforslaget går ut på at opplysningsplikten skal gjelde overfor vergemålsmyndigheten, ikke bare overfor statsforvalteren. Dette innebærer at også den sentrale vergemålsmyndigheten vil kunne kreve utlevert opplysninger etter bestemmelsen. Videre foreslås det en tilføyelse om at finansforetakene ikke bare har en opplysningsplikt, men også en utleveringsplikt. Dette innebærer ingen endring i gjeldende rett, men er en lovteknisk presisering av bestemmelsens ordlyd, idet opplysningsplikten i praksis for det vesentlige oppfylles ved at finansforetakene utleverer kontoopplysninger mv.

Det foreslås også at forskriftshjemmelen i annet ledd endres og presiseres slik at den åpner for at det kan gis regler i forskrift som tillater at vergemålsmyndigheten kan hente ut kontoopplysninger direkte fra finansforetak mv. Adgangen til å fastsette nærmere regler i forskrift om opplysnings- og utleveringsplikten også utover en eventuell adgang til direkte søk, videreføres. En forskrift om dette må oppfylle nærmere krav, som følger av blant annet personvernregelverket. Dette er nærmere behandlet i punkt 10 ovenfor, og det vises til omtalen der. Det kan også være aktuelt med en ytterligere forskriftsregulering av andre former for digitalisert innhenting enn direkte søk.

Departementet foreslår samtidig å endre formuleringen «personer under vergemål» til «personer som har verge», og formuleringen «personer som er begjært satt under vergemål», til «personer […] som det er begjært opprettet vergemål for». Formuleringene dekker det samme og omfatter både mindreårige og voksne med verge. Formålet med forslaget er å avvikle formuleringen «under vergemål», da denne kan oppfattes stigmatiserende og lite egnet til å reflektere innholdet av gjeldende rett der vergemålet hviler på selvbestemmelse og ikke-diskriminering.

Til § 59

Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 3, se særlig punkt 3.6.3.

§ 59 første ledd annet punktum bokstav e gjelder forvaltningens plikt til å opplyse saken gjennom en samtale med personen før vedtak treffes. Plikten til å gjennomføre en samtale foreslås skjerpet ved at unntaket «med mindre det må antas at personen ikke kan forstå hva saken gjelder», erstattes med formuleringen «med mindre det anses som umulig». For personen det er aktuelt å opprette vergemål for, er medvirkning til samtalen frivillig. Det innebærer at det må anses umulig å gjennomføre samtalen dersom personen ikke ønsker samtalen. Også ellers vil det anses umulig dersom en samtale, til tross for rimelig tilrettelegging, herunder gjennomføring ved hjelp av medhjelper, ikke på noen måte vil være egnet til å opplyse saken. Det at personen ikke anses som beslutningskompetent, innebærer ikke at det er umulig å gjennomføre samtalen.

I et nytt annet punktum i bokstav e foreslås det at samtalen med personen kan foretas av en som «kjenner personen». Et slikt kjennskap kan følge av livsfellesskap (ektefelle eller samboer), slektskap, vennskap eller naboskap mv., eller det kan følge av en profesjonell relasjon som behandler, spesialist, støtteperson eller assistent mv. Medhjelperen bør velges ut etter vedkommendes evne til å kommunisere med personen og etter evnen til å videreformidle personens ønsker på området til saksbehandleren. Bestemmelsen stenger ikke for å bruke mer enn én medhjelper. Bestemmelsen stenger heller ikke for bruk av digitale hjelpemidler ved gjennomføring av samtalen.

Samtalen skal etter annet punktum gjennomføres «på vegne av» saksbehandleren. Det innebærer at det er en saksbehandler hos statsforvalteren som i sitt arbeid med å opplyse saken, utpeker medhjelperen og gir rammene for samtalen slik at den kan føre til en relevant opplysning av saken.

Til § 60

Bestemmelsen gjelder underretning til nære familiemedlemmer om en sak om opprettelse av vergemål. Endringsforslagene er nærmere behandlet i punkt 5.

I første ledd oppstilles en plikt til å underrette nære familiemedlemmer om saken. De foreslåtte endringene er kun av språklig art.

I nytt annet ledd foreslås et unntak for statsforvalterens plikt til å underrette enkelte nære familiemedlemmer etter første ledd der dette er ønsket fra personen selv. Utgangspunktet i et slikt tilfelle er at statsforvalteren skal unnlate å underrette familiemedlemmene der personen ønsker dette. Dette gjelder imidlertid bare personens fraseparerte ektefelle, barn over 18 år og foreldre, det vil si de familiemedlemmer som personen verken forventes å bo sammen med eller forventes å ha felles økonomi med. Bestemmelsen innebærer at ektefellen (med mindre ektefellene er separert) og samboeren uansett skal underrettes.

I tredje ledd er det inntatt en bestemmelse som gir en snever adgang til å gjøre unntak fra reglene i første og annet ledd. Forutsetningen er at dette «er nødvendig for å verne om liv eller helse». I relasjon til første ledd innebærer bestemmelsen et unntak fra plikten til å underrette familiemedlemmene der personen risikerer å bli utsatt for vold, overgrep, fysisk eller psykisk tvang eller lignende, og heller ikke kan forventes å fremsette et ønske om at familiemedlemmene ikke underrettes. Unntaket gjelder også overfor familiemedlemmer som har besøksforbud overfor personen som det er begjært vergemål for. I relasjon til annet ledd innebærer bestemmelsen at hensynet til liv eller helse kan begrunne at familiemedlemmer unntaksvis underrettes selv om personen selv ikke ønsker at de blir underrettet. Statens plikt til å verne selvbestemmelsesretten balanseres også her mot statens øvrige plikter til å sikre personens grunnleggende menneskerettigheter, som blant annet retten til liv og retten til helse. Det kan for eksempel tenkes at personen ikke ønsker at foreldrene skal underrettes, men at statsforvalteren likevel har informasjon om at foreldrene utgjør et essensielt nettverk for personen i dårlige perioder slik at underretning likevel bør skje for å ivareta personens liv eller helse.

Som det fremgår av ordlyden i tredje ledd, er det tilstrekkelig at hensynet til personens liv (overlevelse) eller helse (unngå forverring eller sikre forbedring av helsetilstanden) tilsier at det gjøres unntak fra reglene i første eller annet ledd.

Reglene om forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16 gjelder ved siden av reglene om underretning av familiemedlemmer etter vergemålsloven § 60. Er familiemedlemmet å regne som part, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e, skal det gis forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16 uavhengig av den foreslåtte unntaksbestemmelsen i vergemålsloven § 60 annet ledd. Til tross for at reglene i vergemålsloven og forvaltningsloven er ulikt formulert, legges det til grunn at reglene i det vesentlige vil gi samme resultat. Normalt vil det bare være ektefellen eller samboeren som vil kunne anses som part i saken etter forvaltningsloven, og disse skal normalt også underrettes etter vergemålsloven. Øvrige nærstående vil som oftest ikke omfattes av retten til varsling etter forvaltningsloven § 16, og underretning etter vergemålsloven kan da som hovedregel også unnlates om personen som vergemålssaken gjelder, ønsker dette.

Til § 65

Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 9 i proposisjonen, se særlig punkt 9.8.

Forslaget til første ledd første punktum innebærer at opplysningene om hvem som er verge, og hvem som har fått oppnevnt verge, er unntatt fra taushetsplikt. Bestemmelsen innebærer at vergemålsmyndighetene kan gjøre disse opplysningene tilgjengelige for enhver, blant annet gjennom Folkeregisteret. For at vergen skal kunne utføre sine oppgaver, er det nødvendig med åpenhet om at det foreligger et representasjonsforhold. Bestemmelsen viser likevel til at det skal være et behov for å dele opplysningene. Denne løsningen innebærer at opplysningene ikke er taushetsbelagte, men at loven gir uttrykk for et krav om diskresjon. Det vises her til merknaden til § 46, som har et tilsvarende kriterium.

Det følger av første ledd annet punktum første alternativ at opplysninger om de nærmere rammene for vergeoppdraget er taushetsbelagte og krever at mottakeren har hjemmel i lov til å motta opplysningene uten hinder av taushetsplikt. Reguleringen åpner for masseforvaltning der vergefullmaktene kan deles digitalt og automatisert med mottakere som har hjemmel i lov, uten at det foretas noen konkret vurdering i det enkelte tilfellet av om delingen er nødvendig. Dette er særlig aktuelt som ledd i ordningen med digitale vergefullmakter, der også taushetsbelagte opplysninger om vergemål skal kunne deles automatisk fra Folkeregisteret til virksomheter som har hjemmel til å motta opplysningene. Det følger av folkeregisterloven § 3-1 at opplysninger om vergemål og stadfestet fremtidsfullmakt skal registreres i Folkeregisteret. Etter folkeregisterloven § 3-1 tredje ledd kan departementet gi forskrift om hvilke underkategorier og tilleggsopplysninger som kan registreres i tilknytning til den enkelte opplysning. Finansdepartementet vil følge opp endringene her med endringer i folkeregisterforskriften, slik at det fremgår at de nærmere rammene for et vergemål kan registreres som tilleggsopplysninger. Se også merknadene til den foreslåtte endringen i folkeregisterloven § 9-1 og merknadene til den foreslåtte endringen i vergemålsloven § 25 tredje ledd, som vil tydeliggjøre hjemmelsgrunnlaget for vergemålsmyndighetens overføring av opplysninger om vergemål til Folkeregisteret.

Overfor mottakere som ikke har hjemmel i lov til å motta opplysninger om rammene for vergeoppdraget, opprettholdes i første ledd annet punktum annet alternativ kravet om at det må foretas en konkret vurdering av om det å gjøre opplysningene kjent, er nødvendig av hensyn til personen selv, eller for å sikre at vergeoppdraget kan utføres på en god måte.

I annet ledd er Kongen gitt hjemmel til å gi nærmere regler om deling av opplysninger om vergeoppdraget og vergens fullmakter til å representere personen innenfor rammene av loven. Formålet med forskriftshjemmelen er å åpne for at det kan gis presise regler om rammene for deling av personopplysninger også når digitaliseringen av området er kommet lenger. Som Statsforvalteren i Oslo og Viken har fremhevet i sitt høringssvar, er det viktig å legge til rette for at den digitale utviklingen kan fortsette på vergemålsområdet. I dag er det for eksempel et problem at det er vanskelig for verger å yte bistand digitalt på en del områder uten å benytte BankID tilhørende personen som har verge, noe som bryter med vilkårene for BankID og kan lede til at personen mister tilgang til dette verktøyet. Den tekniske utviklingen går raskt, og departementet vurderer det slik at det er behov for en forskriftshjemmel for å sikre at det kan gis regler som muliggjør digital representasjon også på nye plattformer, innenfor de rammer som følger av loven. Hensynet til personvern kan i slike tilfeller tilsi en presis regulering i forskrift.

Til § 66

Ordlyden i bestemmelsen er justert for å bringe den nærmere personvernforordningens terminologi. Forslaget er nærmere behandlet i punkt 11.

Til § 77

I forslaget til nytt fjerde ledd foreslås det å gi domstolene en plikt til å varsle statsforvalteren om dom som går ut på fratakelse av rettslig handleevne. Formålet med varselet er blant annet å sette statsforvalteren i stand til å oppnevne verge for personen. Forslaget henger sammen med den foreslåtte endringen i § 25 første ledd om at statsforvalteren skal oppnevne vergen også i saker der retten har begrenset en persons rettslige handleevne, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen. Statsforvalterne registrerer i dag opplysninger om alminnelige vergemål i Folkeregisteret, og det kan være naturlig at statsforvalterne også står for registrering i saker hvor handleevnen er begrenset. Det vises for øvrig til den foreslåtte endringen i § 25 tredje ledd, som skal tydeliggjøre grunnlaget for at statsforvalterne kan oversende opplysninger om rammene for vergemålet til Folkeregisteret.

Et varsel om fratakelsen skal oversendes raskt, gitt at det i slike tilfeller normalt vil haste å få oppnevnt en verge som kan ivareta personens interesser på de områder vedkommendes rettslige handleevne er begrenset ved dom. Gjennom varselet får statsforvalteren også en oppfordring til å undersøke personens samlede behov for støtte, herunder om personen ønsker og har behov for frivillig vergebistand på andre områder.

Som følge av den foreslåtte bestemmelsen i fjerde ledd foreslås det også en endring av paragrafoverskriften.

Forslaget er nærmere behandlet i punkt 6.2.

Til § 95

Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 8 i proposisjonen.

I første ledd, som svarer til gjeldende første ledd første punktum, er begrepet «en person under vergemål» erstattet av formuleringen «person med verge». Begrepene dekker det samme og omfatter både mindreårige og voksne med verge. Formålet med endringen er å avvikle formuleringen «under vergemål», da denne kan oppfattes stigmatiserende og lite egnet til å reflektere innholdet av gjeldende rett der vergemålet hviler på selvbestemmelse og ikke-diskriminering.

Annet ledd gir nærmere regler om gaver. Første punktum regulerer kravene til form og tidspunktet for bestemmelse om hvordan en gave skal forvaltes eller brukes, og viderefører nåværende annet ledd (kravet til form) og deler av fjerde ledd (kravet til tidspunkt).

Det følger av annet ledd første punktum at gavegiverens bestemmelse om hvordan en gave skal forvaltes eller brukes, som hovedregel må gis før gaven er oppfylt. I annet ledd annet punktum foreslås det imidlertid en ny bestemmelse som åpner for at gavegiveren også etter at gaven er gitt, på visse vilkår kan bestemme hvordan den skal forvaltes.

Bestemmelsen gjelder bare i de tilfeller der gavemottakeren er mindreårig, fratatt rettslig handleevne eller ikke er beslutningskompetent, jf. § 48 første og annet ledd. Dette dekker de tilfellene der statsforvalteren etter de nevnte reglene kan overta midlene til forvaltning uten samtykke fra gavemottakeren. I tilfeller der gavemottakeren har verge, men etter reglene i § 48 første og annet ledd må gi sitt samtykke for at gavemidlene skal forvaltes av statsforvalteren, har gavegiveren ikke adgang til å fastsette vilkår om forvaltningen etter at gaven er gitt.

Fristen for å fastsette etterfølgende vilkår om forvaltningen av gaven er seks måneder fra tidspunktet vergen eller vergene ble varslet om at midlene skal overtas til forvaltning etter reglene i §§ 48 flg. Dersom det ikke blir gitt slikt varsel, begynner fristen ikke å løpe. Det er ikke satt begrensninger for hvor lang tid det kan ha gått fra det tidspunktet gaven ble gitt.

Det omtalte varselet skal gis til vergen. Dette kan være en annen person enn gavegiveren. Bestemmelsen sikrer dermed ikke at gavegiveren blir varslet og dermed i tide kan treffe en etterfølgende beslutning om forvaltningen av gaven. Departementet antar imidlertid at dette vil finne sin løsning i praksis, og at vergen vil varsle videre til gavegiveren dersom vergen mener at det vil være i gavemottakerens interesse at det treffes en etterfølgende beslutning om alternativ forvaltning.

Har gavemottakeren mer enn én verge, kan giveren fastsette at midlene skal forvaltes av vergene sammen eller av bare én av vergene. Dette er særlig praktisk der foreldrene er verger sammen. Bestemmelsen innebærer for eksempel at besteforeldre kan fastsette at det er deres egen sønn eller datter som i egenskap av verge skal forvalte gavemidlene og ikke i tillegg den fraskilte svigerdatteren eller svigersønnen.

Tredje punktum setter som vilkår for etterfølgende bestemmelse om forvaltningen av gaven at gaven «klart er i behold». Det avgjørende er om gavemidlene etter en konkret vurdering klart kan identifiseres. Dersom det er tvil om gavemidlene er i behold, foreligger det heller ingen rett til å fastsette etterfølgende vilkår for gaven.

Det vil være opp til gavegiveren å dokumentere at gaven klart er i behold. Dette vil det være enkelt å dokumentere når gavemidlene har vært spart på en egen konto som ikke har vært brukt til andre midler. Der det i og for seg er klart at midlene er i behold, men likevel sammenblandet med andre midler, legges det til grunn at giveren kan fastsette vilkår for en forholdsmessig del av beløpet. A har for eksempel mottatt kr 20 000 av sin bestefar og satt pengene inn på sparekontoen. I tillegg har han hatt sommerjobb og spart kr 10 000 som han har satt inn på den sammen kontoen. Midlene er nå sammenblandet, men like fullt i behold, og bestefaren kan fastsette etterfølgende vilkår for de kr 20 000 som A har mottatt i gave. Om A mot slutten av sommeren bruker kr 6 000 av pengene på kontoen til en ferietur, kan det reises spørsmål om hvilke midler som er forbrukt, og hvilke som er i behold. I et slikt tilfelle legger departementet til grunn at en forholdsmessig andel av beløpet kan anses å komme fra hver av kildene, slik at kr 8000 av lønnen og kr 16 000 av gaven er i behold. Gavegiveren kan da treffe etterfølgende bestemmelse om forvaltningen av kr 16 000 av de opprinnelige gavemidlene.

Tredje ledd gir regler om arv og viderefører deler av nåværende fjerde ledd. Bestemmelsen presiserer at en arvelaters bestemmelse om forvaltning og bruk av arven må fastsettes i testament. Formkravene for testamenter følger av arveloven.

Fjerde ledd viderefører nåværende første ledd annet punktum. Det foreslås at «personer som er under vergemål» erstattes av «personer med verge». Det vises til merknaden til det tilsvarende forslaget i første ledd. En liknende endring foreslås i femte ledd, som svarer til nåværende tredje ledd.

14.2 Endringer i arveloven

Det foreslås en forskriftshjemmel i et nytt tredje punktum i arveloven § 96 fjerde ledd. Se nærmere punkt 12.

14.3 Endringer i finansforetaksloven

Det foreslås en endring i finansforetaksloven § 16-2 syvende ledd ved at «opplysninger om vergemål, herunder innholdet av vergemålet og vergens oppdrag, og opplysning om stadfestet fremtidsfullmakt» føyes til i listen over opplysninger finansforetak skal kunne kreve utlevert fra Folkeregisteret. I tillegg justeres ordlyden i bestemmelsen slik at «kontaktopplysninger for dødsbo» ikke lenger omfattes av bestemmelsen, siden dette nå er ikke-taushetsbelagte opplysninger som finansforetakene har tilgang til direkte etter folkeregisterloven § 10-1 første ledd. Endringene er nærmere omtalt i proposisjonens punkt 9.8.

Opplysninger om vergemål er viktige for finansforetakenes virksomhet, og endringen foreslås for å sikre at personer som har verge, kan motta tjenester på lik linje med andre også etter justeringen av taushetspliktreglene i vergemålsloven §§ 46 og 65, se nærmere merknadene til disse bestemmelsene.

Finansforetakene får med forslaget hjemmel til å hente ut fra Folkeregisteret de opplysninger om vergemål som de har behov for, uten hinder av taushetsplikt. Dette innebærer at foretakene får adgang til å hente ut opplysninger både om de nærmere rammene for vergemålet, og om personen som er verge, herunder dennes fødselsnummer, slik at det kan sikres at rett person gis representasjonsadgang.

Slik tilgang til taushetsbelagte opplysninger er nødvendig for å gi foretakene mulighet til å kontrollere på den ene siden at vergen har rett til å representere personen på ulike områder, og på den andre siden at personen har rett til å handle på egen hånd der det er aktuelt.

14.4 Endringer i folkeregisterloven

Det foreslås inntatt en forskriftshjemmel i tredje ledd i folkeregisterloven § 9-1, der departementet gis kompetanse til å fastsette i forskrift hvilke nærmere opplysninger om vergemål og stadfestet fremtidsfullmakt som skal omfattes av taushetsplikt i Folkeregisteret. Endringen er nærmere behandlet i proposisjonen punkt 9.8 og må ses i sammenheng med de foreslåtte endringene i vergemålsloven §§ 46 og 65. Det at det er opprettet et vergemål, og hvem vergen er, vil etter de foreslåtte endringene i vergemålsloven fortsatt være ikke-taushetsbelagte opplysninger. Det vises videre til den foreslåtte endringen i finansforetaksloven § 16-2 syvende ledd.

Formålet med forskriftshjemmelen er å legge til rette for at opplysninger som ikke skal være offentlig tilgjengelige, kan tilgjengeliggjøres gjennom Folkeregisteret for de offentlige og private aktørene som har særskilt hjemmel for å hente ut nærmere opplysninger om vergens eller fullmektigens representasjonsrett.

Det vises for øvrig til endringen som er foreslått i vergemålsloven § 25 tredje ledd, som vil tydeliggjøre at statsforvalteren som sender Folkeregisteret melding om at det er opprettet vergemål, og hvem som er verge, også skal sende opplysninger om innholdet i vergemålet for registrering.

14.5 Endringer i voldserstatningsloven

Det foreslås en endring i voldserstatningsloven § 7 annet ledd, for å rette opp en redaksjonell feil. I Innst. 310 L (2021–2022) Lov om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven) foreslo komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti å endre lovforslaget i Prop. 238 L (2020–2021) Lov om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven) § 7 om utbetaling av erstatning som ikke er tilkjent ved dom. Det ble foreslått at staten ikke skulle kreve regress fra skadevolderen i disse sakene, slik at det ikke ble nødvendig å gi den påståtte skadevolderen mulighet til å prøve saken i sin helhet for domstolene. Når skadevolderen ikke skulle holdes ansvarlig for erstatningsbeløpet, var det heller ikke nødvendig å knytte fristen for å søke om voldserstatning opp mot reglene i foreldelsesloven. Fristen kunne i stedet beregnes fra når saken var endelig avgjort. Bestemmelsen i § 7 annet ledd ble derfor endret til at «[s]øknaden må fremmes innen ett år etter at endelig påtaleavgjørelse er truffet». Ordene «eller dom i straffesaken eller rettsforlik er rettskraftig» ble grunnet en redaksjonell feil ikke inntatt i slutten av setningen. Dermed er ikke lovteksten tilpasset de tilfellene der det blir reist straffesak, men det blir avsagt fraværsdom, inngått rettsforlik om erstatning eller besluttet at erstatningskravet ikke kan behandles i straffesaken, jf. § 7 første ledd bokstav b og c. Fristen for å søke om voldserstatning i disse sakene kan da gå ut før saken har fått sin endelige avgjørelse. Det var aldri hensikten.

14.6 Ikrafttredelse og overgangsregler

I nr. 1 foreslås det at loven skal gjelde fra den tid Kongen bestemmer.

I nr. 2 foreslås det at endringene i vergemålsloven § 95 (se punkt 8) ikke skal gjelde for midler som er tatt til forvaltning før lovens ikrafttredelse. Det er med andre ord ikke gavetidspunktet som er avgjørende, men om statsforvalteren har overtatt midlene til forvaltning etter vergemålsloven kapittel 7 på det tidspunktet loven trer i kraft.