4 Klage- og begjæringsrett i saker om oppnevnelse og fratakelse av retten til å opptre som verge

4.1 Gjeldende rett

Etter vergemålsloven § 56 første ledd bokstav b er visse nærstående personer gitt adgang til å begjære opprettelse eller endring av vergemål. Det fremgår av § 56 første ledd at statsforvalteren treffer vedtak om opprettelse eller endring av vergemål av eget tiltak eller etter begjæring fra personer angitt i bokstav a til d. Personen selv har begjæringsrett etter bokstav a. Videre har «personens ektefelle, samboer, foreldre, nærmeste livsarving eller søsken» rett til å begjære vergemål, jf. bokstav b. Den samme kretsen er etter § 64 også gitt klagerett over statsforvalterens vedtak om opprettelsen av vergemålet.

Hvem som kan anses som part i saker om opprettelse eller endring av vergemål, er regulert særskilt i § 56 tredje ledd, som lyder slik:

«Om en person som nevnt i første ledd bokstav b eller c begjærer vergemål eller endring av dette, blir vedkommende part i saken. Personer som nevnt i første ledd bokstav b kan senere tre inn som part i saken.»

Reglene er særlige unntak fra de alminnelige forvaltningsrettslige saksbehandlingsreglene og reflekterer at særlige hensyn gjør seg gjeldende på vergemålsområdet. For andre vedtak i saken gjelder derimot forvaltningslovens vanlige bestemmelser, jf. vergemålsloven § 55 tredje ledd og Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) side 207.

Bestemmelsene som det er redegjort for her om begjæring og klage, gjelder for «opprettelse eller endring av vergemål». Når det er truffet vedtak om opprettelse av vergemål, skal det oppnevnes verge for personen, jf. vergemålsloven § 25. Et vedtak om oppnevning av verge kan neppe anses å gjelde «opprettelse» eller «endring» av vergemål og faller derfor utenfor de nevnte reglene. For et slikt vedtak gjelder dermed forvaltningslovens alminnelige regler, som innebærer at vedtaket kan påklages av sakens parter eller andre med rettslig klageinteresse, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd. Personen som vergemålssaken gjelder, og vergen vil være parter i saken og ha klagerett. For personens øvrige nærstående må det derimot vurderes konkret om det er forhold som tilsier at vedkommende har rettslig klageinteresse. En familierelasjon regnes normalt ikke isolert sett som en tilstrekkelig tilknytning til saken til at familiemedlemmet anses å ha rettslig interesse når saken gjelder en person som er over 18 år. Tolkningen er lagt til grunn i senere forvaltningspraksis, som også illustrerer at spørsmålet om rettslig klageinteresse må vurderes konkret. Det vises for eksempel til vedtak fra Statens sivilrettsforvaltning i VMM-2018-30, hvor en sønn ikke ble ansett å ha rettslig klageinteresse, og VMM-2016-33, hvor man kom til motsatt konklusjon. Se også VMM-2017-83 og VMM-2015-94, hvor henholdsvis en samboer og en ektefelle ble ansett å ha rettslig klageinteresse, og VMM-2015-103, hvor foreldre ikke ble ansett å ha rettslig klageinteresse.

Vergemålsloven § 29 gir regler om opphør av vervet som verge. Selv om klagefristen for et vedtak om oppnevning av verge er utløpt, kan man anmode statsforvalteren om å frata en verge vervet. Statsforvalteren kan gjøre dette også av eget tiltak. Etter vergemålsloven § 29 annet ledd «kan» statsforvalteren frata en oppnevnt verge vervet dersom dette vil være til det beste for personen som er under vergemål. Ifølge lovforarbeidene bør terskelen for å frata en person vergeoppdraget ikke være høy, jf. Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) side 187. Gjør hensynet til personen det nødvendig, «skal» statsforvalteren frata vergen vervet, jf. annet ledd annet punktum. Fratas vergen vervet, skal det oppnevnes en ny verge, jf. tredje punktum.

Både personen selv og andre kan be statsforvalteren om å frata en verge vervet. I forvaltningspraksis er det lagt til grunn at henvendelser om å bytte verge vil gi statsforvalteren en oppfordring til å foreta nærmere undersøkelser av vergens utførelse av vergeoppdraget som en del av statsforvalterens tilsynsplikt etter vergemålsloven § 6. Dersom statsforvalteren som tilsynsmyndighet etter nærmere undersøkelser og vurderinger ikke finner grunn til å frata vergen oppdraget, er det lagt til grunn at denne beslutningen ikke er å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Beslutningen kan da heller ikke påklages. Tolkningen er lagt til grunn både der anmodningen kommer fra personen selv, jf. VMM-2016-80, og der det er personens nærstående som har bedt om at vergen skal fratas vergeoppdraget, jf. for eksempel VMM-2016-65, VMM-2016-62 og VMM-2015-80.

Det følger av vergemålsloven § 20 annet ledd første punktum at der det opprettes vergemål for personen, skal skriftlig samtykke innhentes både til opprettelsen av vergemålet, vergemålets omfang og hvem som skal være verge, med mindre personen ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer. I forarbeidene er det lagt til grunn at vergen ikke uten videre skal fratas vervet hvis den som er under vergemål, trekker tilbake sitt samtykke til valget av verge, se Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) side 187. Samtidig uttales det at vergemålsmyndigheten bør legge «betydelig vekt» på personens ønske om en ny verge. Det uttales videre at «dersom vergemålsmyndigheten finner at det likevel er det beste for vedkommende å beholde den vergen som er oppnevnt, bør begjæringen kunne avslås». Se for øvrig punkt 3, der § 20 annet ledd foreslås endret.

4.2 Forslaget i høringsnotatene

4.2.1 Høringsnotatet fra november 2018

I høringsnotatet fra november 2018 ble det foreslått enkelte nye regler om klage- og begjæringsrett i saker om fratakelse av vervet som verge etter vergemålsloven § 29. Forslagene gikk ut på at personer med verge og i enkelte tilfeller personens nærstående gis en lovfestet rett til å fremsette begjæring og klage i slike saker.

Det ble foreslått å presisere at personen som har fått oppnevnt verge, kan begjære at vergen fratas sitt verv, jf. § 29 annet ledd første punktum. Personens begjæringsrett kommer i tillegg til forvaltningsorganets adgang til å frata vergen vervet av eget tiltak. Departementet antok at gode grunner kunne tale for en slik regel, og viste blant annet til at en person som har fått oppnevnt verge, må kunne ha tillit til vergen og måten vergeoppdraget utføres på. Det ble imidlertid presisert at retten til å fremme en slik begjæring ikke vil innebære noen endring av vilkårene for når fylkesmannen (statsforvalteren) på eget initiativ kan eller skal frata vergen vervet som verge.

Videre ble det foreslått at personen som har fått oppnevnt verge, også gis adgang til å klage over statsforvalterens beslutning i saker der det er fremsatt begjæring om at vergen skal fratas vervet. Forslaget innebærer at i tilfeller der statsforvalteren kommer til at det ikke er grunnlag for å frata vergen vervet, skal beslutningen anses som et vedtak som kan påklages til den sentrale vergemålsmyndigheten. En slik klagerett ble ansett som en viktig rettssikkerhetsgaranti.

I høringsnotatet vurderte departementet også spørsmålet om enkelte nærstående i slike saker bør få en tilsvarende begjærings- og klagerett som personen selv. Departementet fant dette spørsmålet mer sammensatt.

På den ene siden ble det pekt på at rent faktisk vil mange av dem som har fått oppnevnt verge, fullt ut være i stand til å fremsette en begjæring eller klage selv, eventuelt med bistand fra andre. Departementet ga uttrykk for at i tilfeller der personen selv er i stand til å handle, kan det oppleves som inngripende dersom også nærstående skal ha rett til å opptre i saken. Departementet kunne ikke se at det var grunn til å gi utvidede rettigheter for nærstående i slike tilfeller utover det som følger av gjeldende rett.

På den annen side ble det gitt uttrykk for at det kan stille seg annerledes i tilfeller der personen er ute av stand til å fremsette en klage eller begjæring. Om denne situasjonen uttalte departementet følgende i høringsnotatets punkt 4.2:

«Er personen ute av stand til å fremsette en begjæring eller klage som oppfyller de forvaltningsrettslige vilkårene for dette, vil han eller hun trenge bistand og støtte fra vergen. En slik bistand eller støtte er imidlertid problematisk når begjæringen eller klagen gjelder vergen selv. I slike tilfeller kan det derfor være behov for at begjæringen eller klagen kan fremsettes av noen andre enn vergen eller personen selv. Mest nærliggende vil det da være at det er de nærmeste pårørende som har en slik adgang.

Hensynet til den enkeltes integritet og selvbestemmelse kan riktignok tale mot at pårørende gis rett til å klage på personens vegne. På den annen side må det tas i betraktning at det kun dreier seg om en adgang til å bringe en sak inn for vurdering av vergemålsmyndigheten. Ved vergemålsmyndighetens behandling av saken vil det fortsatt være hensynet til personen selv og vedkommendes ønsker og vilje som må være avgjørende.»

På denne bakgrunn ble det foreslått en regel om begjærings- og klageadgang for nærmere bestemte nærstående i tilfeller der personen med verge ikke selv er i stand til å fremme begjæring eller klage. Det ble ansett som naturlig at en utvidet begjærings- og klageadgang omfatter den samme kretsen som har utvidet klageadgang i saker om opprettelse av vergemål, jf. vergemålsloven § 64, jf. § 56 første ledd bokstav b. Dette innebærer at begjæringen etter forslaget kan fremsettes av den som har begjært vergemålet, eller personens ektefelle, samboer, foreldre, nærmeste livsarving eller søsken. Når det gjelder klagerett, ble det foreslått at den som har fremsatt begjæringen, kan påklage vedtaket til den sentrale vergemålsmyndigheten.

Det ble ikke foreslått en tilsvarende rett for nærstående til å klage over selve oppnevningen av vergen, jf. § 25 første ledd. Ved vurderingen av dette spørsmålet ble det uttalt i høringsnotatet:

«En klage over oppnevningen vil gjelde spørsmålet om det var forhold som tilsa at den aktuelle vergen ikke skulle ha vært oppnevnt på oppnevningstidspunktet. På tidspunktet for klagebehandlingen vil vergen gjerne ha utøvd vervet i noe tid. Det vil da være mer treffende om vurderingen knyttes til utførelsen av vergeoppdraget og om vergen bør fratas oppdraget etter § 29 annet ledd, jf. de foreslåtte endringene av denne bestemmelsen.»

Det ble imidlertid presisert at personen som vergemålet gjelder, vil ha rett til å klage også over vergeoppnevningen. Det ble vist til at argumentet om at vergen vil ha virket en tid når klagen behandles, ikke gjør seg gjeldende på samme måte når det er personen selv som protesterer på valget av verge. Der personen selv klager over vergeoppnevningen, vil vedkommende, så langt den rettslige handleevnen er i behold, også kunne hindre vergen i å utføre oppgaver og representere ham eller henne frem til klagen er behandlet.

4.2.2 Høringsnotatet fra juni 2020

I tillegg til forslagene som det er gjort rede for i punkt 4.2.1, ble det også fremmet forslag om endringer i vergemålsloven § 29 i et høringsnotat fra 12. juni 2020. Disse forslagene gjelder ikke begjærings- og klagerett etter § 29, men endringer i bestemmelsens vilkår for når en verge kan fratas oppdraget.

Som nevnt i punkt 4.1 kan statsforvalteren etter § 29 annet ledd første punktum frata en oppnevnt verge vervet dersom «dette vil være til det beste for den som er satt under vergemål». Det ble foreslått en endring i denne bestemmelsen med følgende begrunnelse:

«Departementet forslår for det første å endre paragrafen for å styrke sjølvråderetten til personen, jf. CRPD artikkel 12. Departementet foreslår at noverande ordlyd blir erstatta med ei formulering om at ei endring kan skje når endringa vil være i tråd med ønskene til personen det er vedtatt vergemål for. Endringa i ordlyden søkjer å markere at det er personen si vilje, ønskjer og preferansar som skal vere i forgrunnen for dei vurderingane som fylkesmannen her må gjere. Dette inneber at fylkesmannen skal legge vekt på ønskja til personen også der personen ikkje er samtykkekompetent i medisinsk forstand. For å ikkje skape ei utrygg ordning for den det gjeld, legg departementet til grunn at fylkesmannen må ha klarlagt kva som er ønskja til personen i saka.»

I høringsnotatet ble det også foreslått et nytt annet punktum i § 29 annet ledd med slik ordlyd: «En verge som ikke er pårørende, kan også fratas vervet som verge for å sikre en velfungerende ordning med god ressursutnyttelse.»

Om dette forslaget ble det uttalt følgende i høringsnotatet:

«Departementet held fast ved utgangspunktet om at fylkesmannen skal oppnemne verjer som er egnet for det konkrete verjeoppdraget. Kvar enkelt verjehavar skal ha ei verje som tek vare på personen sine interesser i tråd med vedkomande sine ønskjer og vilje. Dette inneber både krav til innhaldet av tenestene, men også krav om samanheng mellom tenestekvalitet og kostnad. Dette gjeld uansett, og ikkje minst der det er verjehavar sjølv som pliktar å betale for tenesta.

Der godtgjering og utgiftsrefusjon blir betalt av det offentlege har fylkesmannen ansvar for at dei midla som er som er sett av til området, samla sett gir gode og likeverdige tenester for dei som treng det. I spesielle høve kan det vere behov for å fråta ei oppnemd verje vervet, uavhengig av om ønskja til personen krev det, og uavhengig av om verja leverer gode verjetenester, men for samla sett å sikre ei best mogleg fungerande verjeordning for alle som har nytte av ei slik støtte. Til dømes kan fylkesmannen ha behov for å omdisponere verjekorpset slik at kompetansen kan flyttast dit den gjer best nytte. Andre gonger kan geografiske omsyn tilseie ei endring for å sikre betre ressursutnytting. Vidare kan omsynet til god ressursutnytting tilseie at fylkesmannen bør finne ei verje som gir lågare kostnad for personen og/eller det offentlege. Det kan innebere at ei advokatverje blir erstatta av ei fast verje, eller at ei fast verje blir erstatta av ei alminneleg verje, til dømes ein pårørande. Det vil ofte vere slik at ein person har nytte av støtte frå ei profesjonell verje ein periode, men at det deretter er tilstrekkeleg med ein pårørande som verje. Ei slik endring vil spare personen for kostnadar. Også ved slike vurderingar er personen sin sjølvråderett og personen sine ønskjer og preferansar utgangspunktet i kvar enkelt sak.

Forslaget er avgrensa til det tilfelle der endringa venteleg vil gi ei meir velfungerende ordning som har betre ressursutnyttelse. Det er i denne samanhengen vesentleg å understreke at Noreg har mange svært kompetente, faste verjer som gjer ein viktig innsats i samfunnet og som gjer ein uvurderleg innsats for dei personane dei støtter i kvardagen. Det er difor vesentleg at fylkesmannen forvaltar verjekorpset og moglegheita for fråtaking av verjeoppdrag, på ein måte som gjer at verjene opplever tryggleik for oppdraga og for eiga utkome.

Denne utvida retten til å ta frå verja eit verjeoppdrag, skal ikkje gjelde verjer som er pårørande. Når ein pårørande er verje, er det fleire omsyn å ta, og ei endring kan vere meir inngripande enn ei endring av kven som er fast verje. Med omgrepet pårørende siktar departementet til den gruppa nære pårørande som er nemnd i verjemålslova § 56 første ledd bokstav b. Dette gjeld personens ektefelle, samboer, foreldre, nærmeste livsarving eller søsken, jf. § 56 første ledd bokstav b.»

Også faste verger kan ha ulik kompetanse og ulike ferdigheter. Formålet med forslaget var på denne bakgrunn å gi forvaltningen mulighet til å sikre at den enkelte har en verge i tråd med egne ønsker og preferanser, men samtidig en mulighet til å omfordele bruken av de faste vergene med sikte på å sikre god og akseptabel bistand til alle med bistandsbehov.

4.3 Høringsinstansenes syn

4.3.1 Begjærings- og klagerett for voksne personer som har verge

Forslagene om en særskilt hjemmel for at den som har fått oppnevnt verge, skal kunne fremme begjæring om at vergen fratas vervet og klage over vedtak i slike saker, har i hovedsak fått støtte i høringen.

Følgende høringsinstanser gir uttrykk for at de støtter eller ikke har innvendinger mot forslagene: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Fylkesmannen i Agder, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen i Troms og Finnmark, Fylkesmannen i Trøndelag, Fylkesmannen i Vestland, Statens Sivilrettsforvaltning og Advokatforeningen. Noen av disse høringsinstansene uttaler seg riktignok bare eksplisitt om enten begjæringsrett eller klagerett, men det er en slik sammenheng mellom forslagene at det synes rimelig å anta at disse høringsinstansene støtter begge forslagene, med mindre noe annet fremgår av høringsuttalelsen.

Videre er det flere høringsinstanser som støtter forslagene, men som samtidig ønsker en regulering som tydeligere sikrer selvbestemmelsesretten. Hovedsynspunktet til disse høringsinstansene er at personer med verge bør gis en ubetinget rett til å bytte ut vergen, og at vergemålsmyndighetens vurdering av hva som er til det beste for personen, ikke skal være avgjørende.

Blant høringsinstansene som uttaler seg i denne retningen, er Likestillings- og diskrimineringsombudet, Fylkesmannen i Innlandet, Borgerrettstiftelsen Stopp Diskrimineringen, Landsforbundet for Utviklingshemmede og Pårørende, Norges Forbund for Utviklingshemmede, Norges Handikapforbund, Rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner og Stiftelsen SOR.

For eksempel uttaler Norges Forbund for Utviklingshemmede:

«I følge § 20 skal personen samtykke til opprettelsen av vergemål, vergemålets omfang og hvem som skal være verge. Det skal være personens vilje som er avgjørende når det gjelder om vergemål, hvem som skal oppnevnes og hva mandatet skal omfatte Vi har vanskelig for å forstå hvorfor det skal være forskjellige regler med grunnlag i hvilke av disse tre spørsmålene man ønsker å klage på.

Hvis en person trekker sitt samtykke må det legges til grunn at dette er personens vilje og det er personens vilje som skal være avgjørende. Men § 29 skal fortsatt ikke følge det prinsippet. Departementet sier intet om at det skal være avgjørende, det skal fortsatt være vergemålsmyndighetenes etterfølgende vurdering som skal være bestemmende. Og deres avgjørelse skal bygge på hva de mener er personens beste. Dette er ikke i tråd med det som burde være hovedmålet, nemlig selvbestemmelse. Dette er heller ikke i tråd med CRPD. Ordlyden i § 29 burde derfor endres slik at det fremkommer at hovedregelen skal være personens vilje, ikke hva som av forvaltningen ansees som det beste for personen.»

Tilsvarende uttaler Norges Handikapforbund:

«Imidlertid bør ordlyden i § 29 endres slik at det fremkommer at hovedregelen skal være personens vilje, ikke hva som av forvaltningen anser som det beste for personen. Dette vil være i tråd med selvbestemmelse, som er et hovedmål.»

Profesjonelle Vergers Interesseorganisasjon gir uttrykk for at det i dag er en enkel sak å frata en verge et vergeoppdrag. Videre gis det uttrykk for at «[d]et må være en overveiende god grunn til å kunne bytte verge som er større enn ‘liker ikke vergen’.»

4.3.2 Begjærings- og klagerett for personens nærstående

Det er noe mer delte meninger blant høringsinstansene om forslagene om begjærings- og klagerett for nærstående etter § 29.

Det er flere høringsinstanser som støtter forslagene. Blant disse er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Fylkesmannen i Innlandet, Fylkesmannen i Rogaland, Advokatforeningen, Autismeforeningen, Landsforbundet for Utviklingshemmede og Pårørende, Norges Handikapforbund, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (tilsvarende som Norges Handikapforbund) og Stiftelsen SOR

For eksempel uttaler Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet:

«Vi er også enig i at klageretten bør utvides til å omfatte enkeltes nærstående. Mange som har verge vil ikke selv være i stand til å fremsette klage, og kanskje heller ikke til å oppfatte at det kan være behov for å klage på vergen. Dette kan eksempelvis være tilfelle ved økonomiske overgrep. Da vil det være en viktig rettsikkerhetsgaranti at enkelte nærstående kan bringe saken inn til vergemålsmyndigheten for vurdering. Dette er personer man må anta kjenner personen best, og som dermed også vil kunne vurdere om forholdet er noe personen selv ville ha klaget på dersom vedkommende var i stand til det.»

Norsk Forbund for Utviklingshemmede uttaler:

«At det til en viss grad åpnes for at en krets rundt personen skal kunne begjære endring av verge ser vi som positivt. Dette gjelder spesielt i de saker hvor personen selv ikke har kompetanse til å gjøre dette på egen hånd og kanskje er prisgitt den verge de ikke ønsker å ha.»

Norges Handikapforbund og Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner har liknende synspunkter, men mener at det bør fremgå av saken at dette ikke er i strid med det personen selv ønsker.

En del av høringsinstansene er skeptiske til forslagene om begjærings- og klagerett for nærstående. Blant disse er Statens Sivilrettsforvaltning, Fylkesmannen i Agder, Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Troms og Finnmark og Fylkesmannen i Vestland.

Innvendingene mot forslaget er særlig at vilkåret om at personen ikke er i stand til selv å fremsette begjæring eller klage, vil være vanskelig å anvende i praksis, at forslaget kan medføre økt bruk av tid og ressurser, at de nærstående kan fremme egne interesser i stedet for personens interesser, og at regler om begjærings- og klagerett kan øke konfliktnivået i slike saker. Det påpekes at vergemålsmyndighetene også etter dagens regler må undersøke og vurdere anmodninger om skifte av verge fra personens nærstående.

For eksempel uttaler Fylkesmannen i Nordland:

«Fylkesmannen i Nordland er imidlertid skeptisk til at en større personkrets skal har rett til å begjære vergen byttet ut og at det i slike tilfeller må fattes vedtak med dertil hørende klagerett. Vi mener at dagens praksis fungerer bra og at tilsynsplikten fører til en forsvarlig kontroll av om vergen utfører oppdraget på et forsvarlig vis.

I høringsnotatet fremholdes det på side 12 at personer som ikke er i stand til selv å fremsette begjæring om bytte av verge eller klage, trenger bistand til dette fra vergen. En slik bistand anses problematisk all den tid begjæringen eller klagen gjelder vergen selv. Fylkesmannens erfaring er at fravær av begjærings- eller klagerett ikke hindrer pårørende fra å bistå vergehavere i å fremsette klagemål mot vergen. Ikke sjelden har pårørende motstridende syn på hva som er i vergehavers interesse. I slike tilfeller må fylkesmannen søke å finne ut om vergehaver har et selvstendig syn i saken. At pårørende utstyres med rett til å begjære antas ikke i vesentlig grad å endre praksis for hvordan Fylkesmannen vurderer saken. At det nå er mulig å ‘henlegge’ en klage mot vergen uten at det fattes vedtak er både prosessøkonomisk gunstig og kan bidra til å hindre eskalering av konflikter. I noen tilfeller har vi stadig tilbakevendende klagemål mot vergen, uten at vi finner kritikkverdige forhold. At disse henvendelsene hver gang må lede til et enkeltvedtak, anses ikke formålstjenlig.»

Statens sivilrettsforvaltning er usikker på om forslaget vil medføre økt rettssikkerhet for personen, og mener at hensynet til den enkeltes integritet og selvbestemmelse taler mot at pårørende gis rett til å klage. Statens sivilrettsforvaltning uttaler:

«Det er uklart hvordan vurderingen av om en person ikke selv er i stand til å fremsette en begjæring om fratakelse av vergeoppdrag skal foretas. Det er viktig at det ikke legges opp til vurderingstemaer som i seg selv er uklare. Både fra de som klager på vegne av vergehaver og for fylkesmannen kan det bli brukt vesentlige ressurser på å vurdere hva vedkommende ‘er i stand til’. Det er også grunn til å tro, basert på erfaringer, at de nærstående i mange tilfeller vil være uenige seg imellom om hvorvidt vergehaver er i stand til å fremsette en begjæring eller klage. Det kan også være uenighet om hva som er vergehavers vilje. I tilfeller hvor det er fare for, eller hvor det utøves negativ sosial kontroll, vil en slik begjærings- og klagerett kunne gi den eller de som utøver kontrollen ytterligere en måte å utøve kontrollen på. I noen tilfeller vil også en pårørende være vurdert som uegnet til å være verge. Hvis vedkommende skal kunne representere vergehaver gjennom klage, kan det framstå uheldig.

SRF stiller videre spørsmål ved om det å utvide nærståendes rettigheter som foreslått, også vil medføre utvidede rettigheter i andre sammenhenger. Per i dag er ikke nærstående regnet som part i vergemålssaken ut over det som følger av § 56. Dette medfører at de for eksempel ikke har krav på innsyn etter forvaltningsloven i andre forhold enn opprettelse og endring av vergemålet, for eksempel i vergehavers økonomi.

Vergehavers rettsikkerhet ivaretas, etter vårt syn, best gjennom fylkesmannens tilsyn med vergene. Selv om nærstående ikke gis rett til å begjære opphør av vergeoppdrag og klage på dette, kan de like fullt be fylkesmannen om å skifte ut vergen. Fylkesmannen kan ikke se bort fra slike henvendelser, og får en oppfordring til å foreta nærmere undersøkelser av vergens utførelse av vergeoppdraget. I en slik undersøkelse vil fylkesmannen også ha fokus på hva som er vergehavers egen vilje i saken. Tilsynet kan medføre at fylkesmannen fratar vergen oppdraget, jf. vergemålsloven § 29.»

Noen av statsforvalterne (tidligere fylkesmannsembeter) mener at det i saker om fratakelse av vergeoppdrag bør vurderes en tilsvarende regel som i § 62 annet punktum om adgang til avvisning når en begjæring er avslått tidligere, og den nye begjæringen ikke inneholder nye opplysninger av betydning.

Enkelte høringsinstanser tar opp spørsmål om hvorfor forslaget om de nærståendes begjærings- og klagerett bare gjelder fratakelse av vervet som verge, og at de nærstående ikke skal kunne klage over vedtak om hvem som oppnevnes som verge. Sivilombudsmannen reiser spørsmål ved om det er grunn til å behandle disse situasjonene ulikt:

«Departementet legger opp til at pårørende ikke skal gis rett til å klage på hvem som oppnevnes som verge og viser til at på tidspunktet for behandlingen av klage på vergeoppnevningen vil vergen gjerne ha utøvd vervet i noen tid, og det vil da være mer treffende om vurderingen knyttes til utførelsen av vergeoppdraget.

Dette er etter ombudsmannens erfaring ikke helt treffende. Mange av henvendelsene til ombudsmannens kontor knytter seg til valget av verge, uten at det sentrale nødvendigvis er utførelsen av vergeoppdraget. I noen saker ønsker den pårørende som henvender seg til oss selv å være verge, hun kan ønske at en annen pårørende skal være verge, eller hun protesterer på nettopp utnevnelsen av en annen pårørende som verge – eller misnøyen kan skyldes at fylkesmannen ønsker å oppnevne en verge som har tilknytning til en av de andre pårørende.

Hvorvidt det ovennevnte tilsier at pårørende bør få klagerett på oppnevnelsen av verge – og eventuelt i hvilke situasjoner – er det ikke naturlig for ombudsmannen å tilkjennegi noe synspunkt på.»

Også Fylkesmannen i Rogaland tar opp dette spørsmålet:

«Vi stiller spørsmål ved om ikke nærstående også burde gis klagerett på oppnevnelsesvedtaket av vergen. Vi tar da i betraktning at nærstående kan klage på opprettelsen av vergemålet og nå også på vergen etter oppnevnelsen. Sammenhengen i regelverket tilsier da gjerne at nærstående gis klagerett på valget av vergen også ved oppnevnelsestidspunktet.»

Fylkesmannen i Innlandet reiser spørsmål om ordlyden i forslaget vil innebære at klageadgangen blir begrenset til kun den som har fremsatt begjæring om vergemål, og ikke dem som kan begjære vergemål etter § 56 første ledd bokstav b.

Senior Norge gir uttrykk for at enslige uten nære slektninger er en særlig sårbar gruppe, og ønsker at deres besøksvenner gis formelle muligheter til å gripe inn dersom de ikke finner vergens oppfølgning tilfredsstillende:

«Besøksvennen, som ofte er en fjern slektning, en gammel nabo eller venn har ingen formelle muligheter etter vergemålsloven i dag, eller det foreliggende forslag til å gripe inn. Dette bør rettes opp.»

Fylkesmannen i Vestland mener at det bør presiseres at en verge ikke har klagerett over vedtak etter § 29 om at han eller hun fratas vergeoppdraget.

For øvrig har det i høringen bl.a. også kommet noen innspill som er mer rettet mot utformingen av den foreslåtte bestemmelsen.

Fylkesmannen i Innlandet reiser spørsmål om bruken av uttrykket «frata» vervet i bestemmelsen:

«Fylkesmannen reiser også spørsmålet om ordet ‘frata’ i vergemålsloven § 29 andre ledd bare bør anvendes for de tilfellene der vergen er blitt løst fra oppdraget fordi han eller hun er noe å klandre. Dette fordi ordet ‘frata’ nettopp gir slike assosiasjoner.»

I høringsnotatet ble den foreslåtte bestemmelsen foreslått å omfatte verger som ikke er pårørende. Fylkesmannen i Rogaland har merknader til uttrykket «pårørende»:

«Det fremgår av høringsnotatet at med begrepet ‘pårørende’ er ment den gruppen av nære pårørende som nevnt i § 56 bokstav b, herunder personenes ektefelle, samboer, foreldre, nærmeste livsarving eller søsken.

I vergemålsloven benyttes ikke begrepet ‘pårørende’, men vi finner det i pasient og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b der det reguleres hvem som er pasientens pårørende. I tillegg til § 56 er det to andre steder i vergemålsloven definert personkretser som skal ha særlige rettigheter. Det vises til § 60 der ‘nære familiemedlemmer’ er definert som ektefelle eller samboer til vergehaver, samt barn over 18 år og evt. foreldre dersom verghaver ikke har familiemedlemmer i de to førstnevnte kategorier. I § 94 om nærståendes representasjonsrett gis det videre en legaldefinisjon på hvem som regnes som nærstående i legalfullmaktssammeheng. Vi vurderer derfor at det ville vært en fordel om man i lovteksten bytter ut ‘pårørende’ med en direkte henvisning til § 56 b, alternativt ordlyden: nærstående som kan begjære vergemål.»

4.3.3 Andre forslag til endringer i § 29 om vilkår for å frata en verge oppdraget

I høringen har det vært delte meninger om forslaget i høringsnotatet fra juni 2020 om utformingen av vilkåret for når statsforvalteren kan frata en verge oppdraget. Blant høringsinstansene som støtter forslaget, er Statens sivilrettsforvaltning, Fylkesmannen i Rogaland, Autismeforeningen i Norge og Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse.

Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse uttaler bl.a. følgende om forslaget:

«Aldring og helse støtter endringsforslaget i vergemålsloven, som presiserer at endringer i vergemålet skal være i tråd med ønskene til den som er satt under vergemål. Mange personer med uttalt kognitiv reduksjon har som tidligere nevnt gode språkferdigheter og kan utrykke seg godt og variert. Ved Fylkesmannens vurdering av hva som er personens uttrykte vilje, er det på samme tid viktig å være oppmerksom på at personer med kognitiv reduksjon kan fremstå som godt orientert, men likevel mangle innsikt i egen situasjon og sykdom. Etter hvert som de ulike demenssykdommene utvikler seg, vil det derfor ikke være like enkelt å vektlegge personens uttrykte vilje, da denne blant annet kan påvirkes av situasjonen vedkommende befinner seg i, hvilke funksjoner som er rammet av kognitiv svikt, grad av nevropsykiatriske symptomer og i hvilken fase av demenssykdommen de befinner seg. Aldring og helse mener derfor at Fylkesmannen ved vurderinger etter vergemålsloven § 29 andre ledd må gis tilstrekkelig informasjon og veiledning i hvordan demenssykdommer kan påvirke en persons evne til å gi uttrykk for egen vilje.»

Andre høringsinstanser er derimot mer kritiske til hele eller deler av forslaget. Dette gjelder Fylkesmannen i Agder, Fylkesmannen i Innlandet, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Carl Christian Ribe – Servex BPM AS. Flere av disse høringsinstansene er skeptiske til at det gjeldende vilkåret «til det beste for» personen tas helt ut av bestemmelsen.

Fylkesmannen i Agder uttaler:

«Fylkesmannen i Agder ser hensikten med å understreke at det er vergehaveres vilje, ønsker og preferanser som skal være i forgrunnen ved fylkesmannens vurderinger av om en verge skal fratas sitt oppdrag. På den annen side vil det at ‘til det beste’-hjemmelen tas ut, innebære en høyere terskel for å kunne bytte ut dårlig fungerende pårørendeverger. Ved å måtte gå veien om ‘dersom hensynet til den det er vedtatt vergemål for, gjør dette nødvendig’, gjør en det vanskeligere å unngå uheldig sosial kontroll i situasjoner hvor pårørende overstyrer vergehavers reelle vilje. Vår erfaring er at dette dessverre ikke er helt uvanlig. Innvendingen mot å fjerne ‘til det beste’-hjemmelen er følglig at forslaget rent faktisk vil kunne virke mot sin hensikt, og i større grad svekke enn styrke vergehavers selvbestemmelse, jf. CRPD art. 12.

Fylkesmannen i Nordland uttaler:

«Fylkesmannen mener at intensjonen i forslaget allerede er dekket gjennom krav til samtykke og at vergehaver skal høres. Dersom en fjerner alternativet ‘til det beste…’ er vi redd det i enkelte saker kan føre til at vergehaver settes under press fra pårørende for å få byttet verge. Tilsvarende kan en få lite heldige prosesser der ulike parter eller pårørende skal fortolke hva som ville være vergehavers ønske selv om vedkommende ikke er i stand til å gi uttrykk for noe syn. Vi mener det må la seg gjøre å kombinere disse alternativene ved å henge på eksisterende alternativ: ‘…i tråd med ønskene… eller av andre grunner antas å være til det beste…’.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener at det bør komme klart frem av bestemmelsen at den omfatter mindreårige, og foreslår at dette presiseres i bestemmelsen. Det gis også uttrykk for at det bør vurderes å utforme et eget ledd i bestemmelsen som gjelder barn, og at det i den forbindelse også bør vurderes endringer i utlendingsloven.

Også for det andre forslaget i høringsnotatet fra juni 2020 om at en verge som ikke er pårørende, kan fratas vervet «for å sikre en velfungerende ordning med god ressursutnyttelse», er det ulike meninger i høringen. Flere høringsinstanser støtter forslaget: Statens sivilrettsforvaltning, Fylkesmannen i Agder, Fylkesmannen i Innlandet, Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkesmannen i Rogaland og Carl Christian Ribe – Servex BPM AS.

Fylkesmannen i Innlandet uttaler:

«Fylkesmannen støtter også forslaget om en bestemmelse som åpner opp for at man skal kunne frata en verge vervet for å sikre en best mulig fungerende vergeordning, både geografisk og kostnadsmessig. Dette kan slik vi ser det være aktuelt der personen som det er vedtatt vergemål for, har behov for en verge som bor geografisk nærmere, fordi hun eller han har behov for en tettere oppfølging. Dette kan også være tilfellet der personer som det er vedtatt vergemål for ikke har mulighet til å dekke vergegodgjøring til faste verger, men vil kunne dekke vergegodtgjøring til alminnelige verger/nærstående verger. Fylkesmannen forutsetter imidlertid at vergehavers uttalelse til bytte av verge også i disse tilfellene skal tillegges stor vekt.»

Andre høringsinstanser er imidlertid kritiske til forslaget, slik som Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Jenson Rettshjelp og Norsk Forbund for Utviklingshemmede.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede uttaler:

«For NFU er det vanskelig å støtte dette forslaget. Vi er skeptiske til en regel som kan bidra til at personer med verge kan få et dårligere tilbud fordi Fylkesmannen kan hevde at det er til det beste for at de skal få en mer velfungerende ordning og bedre ressursutnyttelse. Det står ikke noe i notatet om klage i slike tilfeller. Hvis man er fornøyd med sin faste verge og ikke ønsker å bytte, forutsetter vi at den enkelte vil ha rett til å klage på en slik endring. Vi mener det vil være umulig for den enkelte å kunne argumentere mot en påstand om at endring må skje på grunn av ressursutnyttelse og behov for en velfungerende ordning.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:

«Endringen i lovteksten gir inntrykk av at en skal kunne frata verger oppdraget basert på hensyn som ikke utelukkende gjelder personen med oppnevnt verge. Den foreslåtte ordlyden utelukker ikke at en må ta hensyn til selvråderetten, hensynet til barnets beste, og hensynet til barnets rett til å bli hørt og medvirke i egen sak. Den forslåtte ordlyden medfører likevel en risiko for feiltolkning, da den indikerer at en kan frata oppnevnte verger utelukkende basert ressurs- og effektivitetshensyn.

Dette vil i så fall kunne svekke selvråderetten for voksne og barns rett til å bli hørt og medvirke i egen sak, og skape en unødvendig uforutsigbarhet for vergehavere.

Det å frata en verge vervet er i seg selv ressurskrevende for vergemålsmyndigheten, men først og fremst fører det til et betydelig merarbeid for vergene samlet sett, i overgangsfasen. Den nye vergen vil ofte måtte bruke vesentlig mer tid enn det den fratatte vergen ville gjort dersom vedkommende hadde fortsatt i vervet. Dette har igjen en betydelig kostnadsside tilknyttet godtgjøring, uavhengig av om det er vergehaver selv eller staten som betaler.

FMOV mener en regel som den foreslåtte vil gjøre det uforutsigbart for våre faste verger om de får fortsette i vervet, og en slik regel vil kunne oppleves som tilfeldig og skape usikkerhet. Dersom vergen utfører sitt verv på en god måte, arbeidet utføres i samsvar med gjeldende godtgjøringsregler og ingen er misfornøyd med vedkommendes arbeid, bør vergen være sikker på å beholde oppdraget så lenge han/hun ønsker det og det ikke foreligger andre opphørsgrunner. Vi er bekymret for at en endring som den foreslåtte vil gjøre at færre vil ønske å påta seg vergeoppdrag.

Det er vist til at en advokatverge skal kunne erstattes av en alminnelig verge og at personen med verge kan få mindre kostnader i slike tilfeller. Det er også vist til at geografiske hensyn kan tilsi et vergebytte for å sikre bedre ressursutnyttelse, og at dette kan gi lavere kostnader for både personen med verge og staten. Det er videre vist til at det også ved slike vurderinger må tas utgangspunkt i personen med verge sine ønsker i hver enkelt sak.

Etter vår vurdering vil disse eksemplene kunne medføre at en verge fratas oppdraget etter nåværende § 29 annet ledd første punktum, hvor vilkåret er at det er til ‘det beste’ for personen med verge. Her må det også tas hensyn til den enkeltes rett til å bli hørt, og hva som er det beste for personen det gjelder må være det sentrale og avgjørende. Ved stor geografisk avstand og unødvendig bruk av advokatverger vil det typisk være i personens interesser at det byttes verge, for å spare kostnader og sikre tilstrekkelighet geografisk nærhet.»

4.4 Departementets vurderinger

4.4.1 Begjærings- og klagerett for personer med verge

Forslaget om begjærings- og klagerett for personen som vergemålet gjelder, har i hovedsak fått bred støtte i høringen, og departementet foreslår at personens rett til å begjære at oppnevningen av vergen oppheves, presiseres i § 29 annet ledd første punktum. Formålet med endringsforslaget er først og fremst å tydeliggjøre det bærende prinsippet i loven om rett til selvbestemmelse på lik linje med andre. I lys av selvbestemmelsesretten foreslås det også at begjæringsretten skal gjelde uten noe krav om begrunnelse eller at begjæringen må fremsettes innen bestemte frister.

I lys av høringsinnspillet fra Statsforvalteren i Innlandet foreslås å bruke ordet «oppheves» istedenfor «fratas». Ordet «fratas» kan bringe tanken i retning av en reaksjon mot noe klanderverdig. Ved å benytte ordet «oppheve» skiftes tyngdepunktet også fra en vurdering av vergens rett til oppdraget til personens rett til å ha innflytelse over valget av hvilken person som skal utøve vergestøtte i hverdagen.

Departementet ser samtidig grunn til å presisere at der valget av verge hviler på personens samtykke, vil grunnlaget for oppnevningen i utgangspunktet falle bort dersom samtykket trekkes, jf. § 20 annet ledd første punktum første alternativ. Et vedtak av statsforvalteren etter § 29 er imidlertid å foretrekke siden et slikt vedtak gir nødvendig avklaring og mulighet til å oppdatere registre mv. og sikrer at vergen fratas sin legitimasjon som verge. Videre vil det være behov for et vedtak av statsforvalteren der utpekingen av vergen er skjedd på basis av en tolkning av personens vilje og preferanser, jf. forslaget til endringer i § 20 annet ledd. Oppnevningen vil da ikke hvile på et direkte samtykke, og endringen må skje ved enkeltvedtak.

Dersom det fremstår som tvilsomt om personen forstår konsekvensene av begjæringen, har statsforvalteren uansett mulighet til å behandle saken og eventuelt oppheve oppnevningen av eget tiltak, jf. forslaget til presisering i § 29 annet ledd fjerde punktum. En forutsetning for dette er imidlertid at vedtaket er i samsvar med personens vilje eller den beste tolkningen av denne, jf. forslaget til § 20 annet ledd annet og tredje punktum.

Departementet foreslår ikke en ny regel om rett for personen til å klage over et vedtak om å oppheve eller ikke oppheve oppnevningen, siden en slik bestemmelse fremstår som overflødig. Personen med verge vil etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven være part i en sak om å oppheve oppnevningen av vergen og vil ha klagerett på det grunnlaget, jf. forvaltningsloven § 2 bokstav e, jf. § 28. En part er en person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder. Personen med verge vil være part både der vedkommende selv har begjært endring, og der det er andre som står bak begjæringen.

4.4.2 Begjærings- og klagerett for pårørende

Det er delte meninger blant høringsinstansene om forslagene om begjærings- og klagerett for pårørende i tilfeller der personen som vergemålet gjelder, ikke selv klarer å ivareta egne interesser overfor vergen. Departementet foreslår etter nærmere overveielser en rett for pårørende til å fremsette en begjæring om opphevelse av vergeoppdraget og en rett til å fremsette klage i denne forbindelse, jf. lovforslaget § 29 annet ledd annet og tredje punktum.

Det foreslås i likhet med forslaget i høringsnotatet en rett til begjæring og klage for pårørende bare der personen ikke selv er i stand til dette. Hensynet til selvbestemmelsesretten taler mot at pårørende skal ha en generell rett til å opptre i saken. Som nevnt i høringsnotatet vil mange som har fått oppnevnt verge, være i stand til å fremsette en begjæring eller klage selv, eventuelt med bistand fra andre. I disse tilfellene ville det ikke være godt i samsvar med hensynet til personens selvbestemmelsesrett om også de pårørende skulle kunne fremsette begjæring eller klage. Der personen ikke selv er i stand til å formidle eller fremsette en begjæring eller klage, kan dette stille seg annerledes. I disse tilfellene kan rettssikkerhetshensyn tale for at også en pårørende bør ha kompetanse til å støtte personen gjennom begjæring og klage.

I lys av høringsuttalelsen fra Statsforvalteren i Rogaland, som stiller seg kritisk til bruk av ordet «pårørende», har departementet vurdert begrepsbruken på nytt. Loven bruker både «pårørende», «nærstående», «nære familiemedlemmer» og «nære slektninger» fra før. Direkte i tilknytning til vergemålsloven § 56 første ledd bokstav b bruker imidlertid loven «pårørende» i dag, jf. § 59 første ledd annet punktum bokstav b. Dette foreslås derfor også i lovforslaget, og det foreslås en definisjon gjennom en henvisning til § 56 første ledd bokstav b. Denne bestemmelsen omfatter personens ektefelle, samboer, foreldre, nærmeste livsarving og søsken. Det er dermed disse familiemedlemmene som etter forslaget gis adgang til begjæring og klage. Departementet har vurdert om retten til å bistå personen bør angis i prioritert rekkefølge, slik det er gjort i § 94 annet ledd. Departementet legger imidlertid grunn at en rett til begjæring og klage for pårørende vil være en mer effektiv sikkerhetsmekanisme dersom alle de nærmeste i prinsippet kan bistå. Hvem som har interesse i å bistå, kan variere fra familie til familie. Det antas også at de færreste har en stor krets pårørende rundt seg som kan tenkes å engasjere seg. Denne antakelsen støttes av at den samme kretsen har likeverdig adgang til å begjære vergemål i dag uten at det har ledet til problemer.

Når flere pårørende gis en begjærings- og klagerett, kan det likevel ikke utelukkes at personens pårørende har ulike oppfatninger om vergeoppnevnelsen. Det kan også være uenighet mellom de pårørende om hva som er den beste tolkningen av personens ønsker og vilje i den aktuelle situasjonen. Det kan ikke utelukkes at forslaget kan føre til at det fremsettes begjæringer eller klager med forskjellig innhold fra ulike pårørende. Om slike situasjoner skulle oppstå, er det vesentlig å ta utgangspunkt i at retten for samtlige pårørende er utledet av personens rett til begjæring og klage. Statsforvalterens beslutning skal baseres på personens ønsker, vilje og preferanser eller den beste tolkningen av disse. Om pårørende i en sak fremsetter motstridende begjæringer eller klager, antas det at det normalt vil være hensiktsmessig at spørsmålet behandles i samme sak, slik at forvaltningen kan treffe ett samlet vedtak om oppheving eller videreføring av vergeoppnevningen.

I høringen ble det gitt uttrykk for at vilkåret om at personen «ikke er i stand til» selv å fremsette begjæring eller klage, vil være vanskelig å anvende i praksis, at forslaget vil kunne medføre økt tids- og ressursbruk for forvaltningen, at nærstående kan vise seg å fremme egne interesser i stedet for interessene til personen som saken gjelder, og at prosessuelle rettigheter for nærstående kan øke konfliktnivået i sakene. Noen av høringsinstansene som er kritiske til forslaget, peker også på at vergemålsmyndighetene etter dagens regelverk er forpliktet til å undersøke bekymringsmeldinger fra pårørende om vergens utførelse av oppdraget, og mener at rettssikkerheten for personen kan ivaretas gjennom undersøkelsesplikten. I slike saker kan det også være prosessøkonomisk gunstig at en sak kan avsluttes uten at det fattes enkeltvedtak med tilhørende klagerett dersom statsforvalteren ikke finner at det er grunnlag for opphevelse av vergeoppdraget.

Departementet har forståelse for disse synspunktene. Det legges likevel til grunn at en rett til å fremsette en begjæring eller klage for de pårørende kan være en viktig sikkerhetsventil for å sikre at personen har en reell adgang til å begjære at vergeoppdraget oppheves og til å klage over vedtaket. Det antas videre at den tryggheten som kan skapes gjennom en slik regel, oppveier ulempene. Statsforvalteren skal også i dag føre tilsyn med utøvelsen av vergeoppdraget og har en klar oppfordring til å iverksette undersøkelser på grunnlag av meldinger fra blant annet pårørende. Det antas på denne bakgrunn at en formell rett for pårørende til å begjære at vergeoppdraget oppheves, vil gi bare en beskjeden økning i arbeidsmengden sammenlignet med dagens løsning.

Etter gjeldende rett er det lagt til grunn at der statsforvalteren etter nærmere undersøkelser konkluderer med at vergen ikke skal fratas oppdraget, er beslutningen ikke et enkeltvedtak som kan påklages. Etter forslaget vil en slik beslutning basert på en begjæring derimot være et enkeltvedtak som kan påklages til den sentrale vergemålsmyndigheten. Dette vil gi et merarbeid, samtidig som det styrker rettssikkerheten for personer som ikke er i stand til å klage selv. Behovet for den rettssikkerhetsgarantien en reell klagerett innebærer, må veies opp mot det merarbeidet en slik rett kan skape for forvaltningen, jf. flere av innvendingene fra høringsinstansene. I denne vurderingen legger departementet vekt på at en avgjørelse om skifte av verge kan ha stor betydning for personen, og at forslaget er med på å sikre at alle personer med verge skal ha en fungerende klageordning.

I høringen har det blitt reist spørsmål om forslaget også vil medføre at pårørende får utvidede rettigheter i andre sammenhenger, slik som dokumentinnsyn etter forvaltningsloven. Det påpekes blant annet at pårørende i dag ikke regnes som part i vergemålssaken ut over det som følger av § 56, jf. høringsuttalelsen fra Statens sivilrettsforvaltning. Departementet presiserer at forslaget ikke skal forstås slik at det gir pårørende en selvstendig partsstilling med tilhørende rettigheter utover det som følger direkte av ordlyden i forslaget. Formålet med forslaget er å gi den pårørende en mulighet til å bistå personen der det er behov for å klage, for slik å sikre en fungerende klageordning. Formålet tilsier at den pårørende da har behov for innsyn i den konkrete saken om vergeoppnevningen, men ikke i øvrige saker i tilknytning til vergemålet. Også klagen som fremsettes av den pårørende, skal ta utgangspunkt i personens ønsker og vilje.

Enkelte høringsinstanser har videre tatt til orde for at det bør innføres en adgang for statsforvalteren til å avvise åpenbart grunnløse begjæringer på liknende måte som § 62 gir adgang til avvisning av begjæringer om vergemål. Departementet bemerker at et slikt forslag ikke har vært på høring, og at det uansett kan være grunn til å se an hvordan en utvidet begjærings- og klagerett slår ut i praksis.

En verge vil beholde kompetansen til å representere personen inntil det er truffet et vedtak som endrer kompetansen. Forvaltningen må på vanlig måte ta stilling til om en eventuell klage skal ha oppsettende virkning.

4.4.3 Endringer i vilkårene for statsforvalterens vedtak av eget tiltak

Departementet foreslår at statsforvalteren i likhet med gjeldende lov skal ha en skjønnsmessig adgang til å oppheve vergeoppnevningen av eget tiltak, jf. forslaget til § 29 annet ledd fjerde punktum. I lovforslaget foreslås det at denne adgangen begrenses på den måten at opphevingen må anses å være i samsvar med personens ønsker, jf. ordlyden «på samme vilkår». For vurderingen av hva som skal forstås som personen ønsker, se punkt 3.6.1 og 3.6.2 og de foreslåtte endringene av § 20 annet ledd.

Når det gjelder forslagene i høringsnotater fra juni 2020, viser departementet til at etter at høringsnotatet ble fremmet, har Høyesterett avsagt en dom som gjelder spørsmål om endring av en avtalt vergegodtgjørelse (HR-2020-2478-A). I saken var det spørsmål om adgangen til å endre godtgjørelsen for vergeoppdrag til en advokat som hadde fått godtgjørelse basert på den offentlige salærsatsen siden før vergemålsloven trådte i kraft. Høyesterett uttaler i dommen premiss 41:

«En avtale om godtgjørelse av vervet som verge må i utgangspunktet tolkes og utfylles på samme måte som andre avtaler. Saken her gjelder en langvarig praksis for at B kunne kreve godtgjørelse basert på den offentlige salærsats. Praksisen er så fast og langvarig at den må anses avtalerettslig bindende. Den kan imidlertid ikke tolkes slik at den var bindende for all fremtid. Tvert imot må det ha formodningen for seg at begge parter i et tidsubegrenset avtaleforhold av denne art med rimelig varsel må kunne kreve endringer i vederlagsordningen. Dette må være særlig klart når det som her dreier seg om en avtale hvor offentligrettslige regler, som kan bli endret fra tid til annen, setter skranker for hva avtalen kan gå ut på. Jeg kan heller ikke se hvilket grunnlag B kunne ha for å bygge på at vederlagsmekanismen skulle være uten tidsbegrensning.»

Dommen klargjør rettstilstanden når det gjelder adgangen til å endre avtaler om vergegodtgjøring mv., og underbygger at en vergeavtale kan endres forutsatt at det er gitt et rimelig varsel. Høyesteretts dom kan tilsi at det i dag er noe mindre behov for den foreslåtte regelen om å sikre en god ressursutnyttelse. Riktignok omfattet forslaget i høringsnotatet en adgang til å omdisponere vergekorpset også i andre typer tilfeller, for eksempel nevnes geografiske hensyn og kompetansehensyn i høringsnotatet. Departementet har imidlertid i lys av den usikkerheten forslaget skapte blant enkelte høringsinstanser, kommet til at forslaget ikke bør følges opp nå.

Til tross for endringene som foreslås for å styrke selvbestemmelsen, har staten også ansvar for å sikre personens grunnleggende rettigheter. Dagens regel om en plikt for statsforvalteren til å frata en oppnevnt verge vervet dersom hensynet til personen det er oppnevnt verge for, gjør dette nødvendig, videreføres derfor. Det betyr at der statsforvalteren blir klar over at vergen ikke opptrer til det beste for personen, skal oppdraget fratas.

Til spørsmålet fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus i høringen om behovet for å presisere at § 29 annet ledd også gjelder verger for mindreårige, nevner departementet at det har blitt lagt til grunn at § 29 annet ledd får tilsvarende anvendelse på vergeoppdrag for mindreårige personer som har en oppnevnt verge, jf. blant annet Sivilombudsmannens uttalelser i SOM-2017-3572 og SOM-2017-3495. Der den mindreårige har en verge som også har foreldreansvaret, reguleres opphør av vergerollen av § 19.