4 Omorganisering av kriminalomsorgen

4.1 Dagens organisering av kriminalomsorgen

Kriminalomsorgen består i dag av Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI), regionalt nivå med 5 regionadministrasjoner, lokalt nivå med 29 fengsler, 11 friomsorgskontor, 4 enheter med fengsel og friomsorgskontor, 2 senter for narkotikaprogram med domstolskontroll (ND) og Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS) direkte underlagt KDI. KDI har den faglige og administrative ledelsen av kriminalomsorgen.

Per 1. mars 2019 utgjorde bemanningen i kriminalomsorgen ca. 4380 årsverk. I tillegg utgjorde bemanningen ved KRUS 62,7 fast tilsatte årsverk.

Antall fengsler er redusert de siste årene, blant annet ved at flere fengsler er slått sammen under en felles ledelse. Videre er det etablert nye enheter der fengsler og friomsorgskontor har felles ledelse, for å prøve ut denne modellen.

Regionene har i dag følgende inndeling:

• Kriminalomsorgen region øst: Oslo, Innlandet og deler av Viken fylke (tidligere Akershus og Østfold fylke)

• Kriminalomsorgen region sør: Vestfold og Telemark og deler av Viken fylke (tidligere Buskerud fylke)

• Kriminalomsorgen region sørvest: Agder og Rogaland fylke

• Kriminalomsorgen region vest: Vestland og Møre og Romsdal fylke

• Kriminalomsorgen region nord: Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark fylke

4.2 Samarbeid med andre etater

God straffegjennomføring og en vellykket tilbakeføring til et liv uten kriminalitet krever samarbeid mellom kriminalomsorgen og andre relevante aktører. Derfor er det viktig at organiseringen av kriminalomsorgen best mulig understøtter samarbeidet. Politiet er en viktig aktør i samarbeidet. Ved utformingen av den nye organiseringen av kriminalomsorgen er det således blant annet sett hen til at landet nå er inndelt i tolv politidistrikter. Videre har kriminalomsorgen samarbeid med velferdsetater som leverer tjenester i fengslene, herunder helsetjenester, opplæringstilbud, arbeids- og velferdstjenester, bibliotektjenester og tros- og livssynstjenester. I de to ungdomsenhetene ved henholdsvis Bjørgvin fengsel og Romerike fengsel er også barnevernet representert. Ved utforming av organiseringen er det også sett hen til den nye fylkesinndelingen og samarbeidspartnernes organisering, for å legge til rette for forvaltningssamarbeidet om kriminalomsorgen.

4.3 Ny organisasjonsmodell for kriminalomsorgen

Det fremgår av regjeringens politiske plattform at den vil styrke kriminalomsorgen, blant annet ved å vurdere organiseringen, med sikte på å frigjøre midler til raskere saksbehandling i domstolene, og å øke kapasiteten og styrke tilbudet i kriminalomsorgen. Formålet med en ny organisering er å få en kvalitativt bedre kriminalomsorg. Etaten skal arbeide helhetlig, på grunnlag av et prinsipp om sømløshet. Med dette menes at det skal være god sammenheng i straffegjennomføringen fra begynnelse til slutt, og at det skal legges til rette for en hensiktsmessig progresjon for den enkelte domfelte. Sømløsheten skal bidra til å fremme gode vurderinger vedrørende den enkelte, og sikre en likeverdig (men ikke nødvendigvis lik) straffegjennomføring for de domfelte. Straffegjennomføringen skal legge til rette for god progresjon og tilbakeføring, redusere risikoen for nye straffbare handlinger og bidra til trygghet for samfunnet. De ulike delene av kriminalomsorgen har dette som et felles samfunnsoppdrag. At alle jobber for samme mål, har betydning både for hvordan Kriminalomsorgsdirektoratet organiseres og for organiseringen av lokalt nivå.

Skjematisk er den nye organiseringen illustrert i figur 4.2.

På lokalt nivå i kriminalomsorgen vil det være 12 straffegjennomføringsenheter. Disse utformes på grunnlag av følgende prinsipper:

• 1. Enhetene skal baseres på et prinsipp om sømløshet, ved at hver av dem rommer både straffegjennomføring i fengsel (på ulike sikkerhetsnivå) og straffegjennomføring i samfunnet. Dette legger til rette for god progresjon gjennom straffegjennomføringsløpet, som igjen er viktig for å redusere risikoen for nye straffbare handlinger. Departementet understreker at formålet med dette er å innrette organisasjonen på en måte som understøtter det som typisk vil gi en god kriminalomsorg, med minst mulig risiko for tilbakefall til ny kriminalitet. Det ligger ikke innbakt i ny organisering at kriminalomsorgen skal endre praksis for når den enkelte innsatte skal overføres til fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller lignende.

• 2. Enhetene skal være store nok, og ha en sammensetning som sikrer at de har kapasitet og kompetanse til å håndtere oppgavene.

• 3. Så langt det er hensiktsmessig og praktisk mulig, skal enhetene dimensjoneres slik at de blir omtrent like store. Dette bidrar til å gi etaten et enhetlig preg, og legger til rette for erfaringsutveksling og lik praksis.

• 4. Ved utformingen av enhetene ses det hen til fylkesgrensene og samarbeidspartnernes organisering, for på den måten å legge til rette for forvaltningssamarbeidet om kriminalomsorgen.

I tillegg opprettes to enheter for å ivareta fellestjenester som dokumentbehandling, IKT-drift, lønn og regnskap, domsadministrasjon, transporttjeneste, hundetjeneste mv.

Kriminalomsorgsdirektoratet har opplyst at hensikten med omorganiseringen ikke er å legge ned fengsler, friomsorgskontor eller sentre for narkotikaprogram med domstolskontroll, men å samle disse i større straffegjennomføringsenheter under felles ledelse.

Færre myndighetsnivåer, en klar ansvars- og oppgavefordeling mellom nivåene, og færre straffegjennomføringsenheter forenkler styringen og legger grunnlag for en tydelig etatsledelse. Med den nye organiseringen blir det lettere med god samhandling og en tett og enhetlig styringsdialog i etaten. Dette gir Kriminalomsorgsdirektoratet bedre forutsetninger for å utøve god intern styring og kontroll i virksomheten, jf. også kravene etter reglementet for økonomistyring i staten. Gjennom standardisering og harmonisering av prosedyrer og retningslinjer, og utvikling av nye arbeidsformer, vil Kriminalomsorgsdirektoratet kunne styrke effektiviteten i kriminalomsorgen.

Færre myndighetsnivåer vil redusere risikoen for at det utvikles ulik praksis og kvalitet i kriminalomsorgen. Det ligger i tonivåmodellen at alle enkeltsaker skal behandles på lokalt nivå i første instans, mens klagesaksbehandlingen vil ligge til direktoratet. Dette styrker mulighetene for god kvalitet i klagesaksarbeidet, rettslikhet og likebehandling, og direktoratets forutsetninger for å sikre lik praksis i hele etaten.

Den foreslåtte enhetsstrukturen vil bidra til å styrke også det lokale nivået, ved at straffegjennomføringsenhetene får mer kompetanse og større fleksibilitet enn det enkelte fengsel og friomsorgskontor har i dag. Ved å overta noen av de funksjonene regionene har i dag, får disse enhetene også større fullmakter, og flere beslutninger vil treffes nær den domfelte. Hoveddelen av ressursene som frigjøres ved nedleggelse av regionadministrasjonene tilføres straffegjennomføringsenhetene. Ved at fengslene og friomsorgskontorene får felles ledelse og administrasjon, legges det til rette for bedre ressursutnyttelse på lokalt nivå. Ved relokalisering av arbeidsplasser skal det tilrettelegges for at medarbeidere får sin fysiske arbeidsplass i en avdeling i kriminalomsorgen i rimelig nærhet av tidligere arbeidssted. Dette gjelder både ansatte i direktoratet og de som skal jobbe i enhetene.

Ved at straffegjennomføringsenhetene på lokalt nivå skal jobbe med både fengsel og straff i samfunnet, reduseres faren for uhensiktsmessige barrierer mellom straffegjennomføring i og utenfor fengsel, og mellom de ulike sikkerhetsnivåene. Den enkelte domfelte vil kunne ses i et mer helhetlig perspektiv. Dette øker muligheten for et godt innhold i straffegjennomføringen og en vellykket tilbakeføring. Med større fagmiljøer og mer sammensatt kompetanse vil lokalt nivå også ellers kunne arbeide mer helhetlig, og forutsetningene for å samordne forvaltningspartnernes innsats mot domfelte og innsatte styrkes. Til sammen kan dette gi en bedre straffegjennomføring, til beste for både samfunnet og den enkelte domfelte.