15 Administrative og økonomiske og andre konsekvenser

Forslaget om at kommunen skal kunne stoppe planinitiativ før varsling og kunngjøring av planoppstart

I den grad kommunen ikke legger mye arbeid i oppstartsmøtet i dag, vil den etter det nye forslaget måtte legge mer arbeid i den tidlige planfasen. Forslaget vil føre til at kommunene etter gjennomført oppstartsmøte må ta stilling til om planinitiativet skal videreføres eller ikke. På denne måten vil behandlingen av urealistiske planinitiativ kunne avsluttes langt tidligere enn i dag. Selv om forslaget leder til et nytt beslutningsledd i prosessen, vil besparelsene kunne veie dette opp totalt sett, både for kommunen, forslagsstiller selv og andre som ellers ville blitt involvert i planprosessen.

Forslaget om en tydeligere og mer formalisert ramme for oppstart av planprosessen, mer forpliktende dialog og tidligere avklaringer

En mer formalisert oppstartsprosess som stiller klare krav til hvilke temaer som skal drøftes og fremgå av referatet forutsetter at både forslagsstiller og kommunen legger noe mer arbeid i den innledende planfasen enn slik tilfellet er i dag.

Det er foreslått et nytt sakselement ved at referatet fra oppstartsmøtet i visse tilfeller skal fremlegges politikerne til uttalelse hvis forslagsstiller krever det. Det er forutsatt at foreleggelsen kun gjelder viktige uenighetspunkter eller uklarheter som av hensyn til den videre planprosessen bør søkes avklart. Etter departementets oppfatning er det tale om et begrenset administrativt merarbeid for kommunen, som må ses i sammenheng med at det også kan føre til besparelser senere. Referatet fra oppstartsmøtet skal tale for seg, og det bør derfor bare være nødvendig med et relativt kortfattet saksframlegg til politikerne. Referatet fra oppstartsmøtet bør fremstå med punktvise oppsummeringer, og være klart og konsist nok til at politikerne ikke trenger problemstillingene ytterligere forklart.

Politisk involvering i en slik tidlig fase vil i seg selv kunne føre til noe økt ressursbruk. På den annen side vil faren for forsinkelser, misforståelser og konflikter på et senere tidspunkt kunne reduseres i betydelig grad. Et planforslag som bygger på god informasjon fra kommunen og som er utformet i tråd med de felles forutsetningene partene tidlig har blitt enige om, bør kunne bli vedtatt uten større forsinkelser. Det må antas at planforslagene som sendes kommunen vil være mer i tråd med det som er realistisk å få vedtatt.

Departementet mener forslagene totalt sett vil føre til en enklere, mer effektiv og forutsigbar planprosess som både forslagsstiller og kommunen vil ha fordel av. Det vil være god prosessøkonomi i en tilnærming som skaper økt forutsigbarhet i en tidlig planfase. Med økt forutsigbarhet i planprosessen vil forslagsstiller sannsynligvis oftere også gjøre bruk av lovens bestemmelser om parallell plan- og byggesak, hvilket vil gi en ytterligere innsparing av tid og ressurser. Kommunene må til gjengjeld mer aktivt enn i dag vurdere mulighetene for parallell behandling av plansak og byggesak, og ta stilling til dette allerede i forbindelse med oppstartsmøtet.

Forslaget om at private planforslag som hovedregel skal sendes på høring og legges ut til offentlig ettersyn

Når loven blir endret slik at forslagsstiller som hovedregel skal ha krav på å få sitt forslag sendt på høring og lagt ut til offentlig ettersyn, vil kommunens behandlingsgebyr måtte øke noe for å kunne bekoste disse utgiftene. Gebyret skal også kunne omfatte merknadsbehandlingen frem til kommunen fatter beslutning om planen skal fremmes eller ikke. Fra det tidspunkt kommunen beslutter å fremme planen skal den regnes som kommunens egen plan. Kommunen vil gjennom forslaget få dekket en større del av kostnadene til planarbeidet, mens forslagsstiller vil ha fordel av å få bred medvirkning og offentlig debatt om forslaget. Forslagsstillers rettigheter i planprosessen styrkes således ved dette forslaget.

Forslaget vil neppe føre til vesentlig mer arbeid for kommunene i forhold til i dag, men vil kunne føre til mer arbeid for berørte myndigheter som skal uttale seg i høringen. Forslagsstiller kan kreve avslaget fremlagt for kommunestyret som i dag. Det presiseres at kommunen kan stanse det videre arbeid med planen straks etter at høringsfristen er utløpt. Det er ikke krav om at det først må utarbeides en merknadsbehandling av høringssvarene. Merarbeidet i forhold til i dag blir således i prinsippet begrenset til å sende planen på høring og å legge den ut til offentlig ettersyn.

Det er vanskelig å ha en sikker formening om forslaget samlet sett vil føre til merarbeid for de statlige og regionale sektormyndighetene. De må muligens gi innspill til flere planforslag enn i dag, og antallet innsigelser kan derfor øke. På den annen side vil de ikke lenger behøve å gi innspill til urealistiske planinitiativ som er stoppet av kommunen tidlig i prosessen. Det foreligger ikke statistikk på hvor mange planforslag som blir stoppet av kommunene før offentlig ettersyn og høring i dag.

Forslaget om etablering av en sentral frivillig godkjenningsordning for foretak som utarbeider private planforslag

I dag kan kommunen kreve at foretak som sender inn planforslag dokumenterer sin fagkyndighet etter pbl. § 12-3 siste ledd. Sentral godkjenning vil lette dokumentasjonen av faglige kvalifikasjoner og forenkle kommunens vurderinger. Sentral godkjenning for planforetak vil være frivillig.

Departementet er ikke kjent med at kommunene i stor utstrekning kontrollerer om lovens krav til fagkyndighet er oppfylt slik systemet er i dag, og kjenner heller ikke til om noen kommuner har nektet å motta et planforslag under henvisning til at lovens kompetansekrav ikke er oppfylt. Det må videre antas at de fleste virksomheter som med jevne mellomrom utarbeider planforslag vil benytte seg av godkjenningsordningen. Foretaket kan da nøye seg med å dokumentere sine kvalifikasjoner én gang, og senere vise til godkjenningsbeviset når det skal dokumentere sine faglige kvalifikasjoner overfor sine oppdragsgivere og kommunen.

Den nye ordningen vil nødvendigvis føre med seg enkelte administrative og økonomiske byrder for foretakene første gang man søker godkjenning, men deretter blir byrden mindre. Den sentrale godkjenningsordningen hos Direktoratet for byggkvalitet finansieres i dag med et gebyr på kr. 3.100,- per år for hvert godkjent foretak. Ordningen er selvfinansierende. Kostnadene knyttet til søknadsbehandling og fornyelse inngår i årsgebyret. Departementet legger til grunn at det blir samme gebyrer for planleggingsforetak som for foretak som søker sentral godkjenning for ansvarsrett. Det må antas at mange av foretakene som vil søke godkjenning som planforetak allerede har sentral godkjenning for ansvarsrett. For disse foretakene vil det ikke påløpe ekstra årlige kostnader.

For kommunene kan en slik ordning gjøre det enklere å vurdere om lovens krav til fagkyndig plankompetanse er oppfylt. Kommunene skal følge opp foretakene dersom et planforslag ikke holder mål, og det vil også kunne føre til at det sendes varsel til den sentrale godkjenningsordningen. På den annen side er det grunn til å anta at kommunene vil kunne spare mye tid og arbeid i forhold til i dag fordi antallet mangelfulle og kvalitetsmessig dårlige planforslag vil gå ned. Kommunens utgifter til dette kan dekkes inn via gebyret som betales inn for planbehandlingen etter pbl. § 33-1 første ledd.

Søknadsbehandlingen vil bli dekket av gebyret som foretakene betaler. Departementet vil vurdere om det er behov for å gi Direktoratet for byggkvalitet en engangsbevilgning for å få dekket oppstartskostnadene med den nye godkjenningsordningen. Det legges til grunn at dette beløpet ikke er større enn at det kan bli dekket innenfor departementets vanlige budsjettrammer. Kostnadene vil i all hovedsak gjelde tilpasninger i direktoratets IKT-systemer, opplæring av personell og utarbeidelse av veiledningsmateriale. Ev. merkostnader ved etableringen av ordningen, vil bli dekket innenfor Kommunal- og moderniseringsdepartementets gjeldende budsjettrammer.

Selv om ordningen vil føre til noe økt byråkrati, mener departementet at godkjenningsordningen samlet sett vil kunne gi administrative besparelser for kommunene og bidra til økt kvalitet i planforetakene. Ordningen vil virke effektiviserende på planprosessen og øke kvaliteten på de private planforslagene som sendes kommunene. Statlige utgifter i forbindelse med forslagene til lovendringer vil bli dekket innenfor eksisterende budsjettrammer. Departementet legger til grunn at forslagene til lovendringer samlet sett ikke forventes å gi kommunene økte utgifter.

Forslaget om forenklinger i reglene om endring og oppheving av reguleringsplan

Forslaget vil gjøre det enklere å foreta endringer i plan uten full planbehandling og dette vil føre til at tid og ressurser spares. En mer fleksibel saksbehandling kan føre til at behovet for dispensasjon reduseres. Berørte myndigheter, eiere og festere skal fortsatt varsles. Tilføyelsen om at også andre berørte skal varsles, vil sikre bedre opplysning av saken og vil ikke føre til merarbeid av betydning.

Etter endringen blir det enklere å oppheve uaktuelle reguleringsplaner. Det kan gjøres uten ordinær planprosess, men med enklere saksbehandling. Berørte myndigheter, eiere og festere skal fortsatt varsles som i dag, men det blir ikke nødvendig med høring og offentlig ettersyn. Dette kan gi tids- og ressursmessige besparelser.

Det er påregnelig at kommunens gebyrer vil bli gjort avhengig av omfanget av planendringen. I dag er gebyrene for en stor del et fast beløp.

Forslaget om forenklinger i dispensasjonsbestemmelsene

Forslaget om at forelegging- og varslingsplikten blir knyttet til saker som er av nasjonal eller vesentlig regional betydning gir en klar avgrensning av statlige og regionale organers kompetanse, og skal derved redusere antallet saker som forelegges og behandles av statlige sektormyndigheter og fylkeskommunen.

Forslaget om endring av andre ledd i § 19-2 innebærer et enklere vurderingstema i spørsmålet om lovens vilkår for å kunne dispensere er oppfylt. Dette vil bety arbeids- og resursmessige forenklinger og besparelser for kommunene og andre berørte statlige og regionale myndigheter.

De foreslåtte endringene innebærer i praksis et utvidet kommunalt handlingsrom fordi sektormyndighetenes interesseområder etter § 19-1 er avgrenset til nasjonale og viktige regionale interesser og flere vurderingstema er forenklet i § 19-2. Dessuten er det større rom for interesseavveining i forhold til viktige samfunnshensyn, jf. andre ledd, andre og tredje punktum.

Loven beholder et sett av felles dispensasjonsbestemmelser for både plansaker og byggesaker.

Forslaget om oppheving av ordningen med sentral godkjenning av regionale planstrategier

En avvikling av sentral godkjenning av regionale planstrategier vil gi mindre ressursbruk i departementene og bidra til forenkling av planprosessen på regionalt nivå.

Forslaget om forenklinger i reglene om rullering av handlingsprogram for regional plan

Forslaget vil gi mindre ressursbruk i fylkeskommunene og legge til rette for en mer langsiktig oppfølging av handlingsprogrammene.

Forslaget om overgangsbestemmelse for planer i strandsonen uten byggegrense

Forslaget vil gi en presisering og avklaring av forholdet til tidligere vedtatte planer. Dessuten vil en videreføring av planer som er vedtatt etter tidligere lover føre til at slike planer fortsatt kan gjennomføres uten dispensasjon eller planendring. Dette vil bidra til at det spares ressurser både for kommunen, fylkesmannen, og for private, og det vil også gi en enkel og effektiv løsning i praksis.

Forslaget om å styrke tiltakshavers rettssikkerhet ved kommunens overskridelse av saksbehandlingsfrister i byggesaker

Forslagene innebærer at tiltakshavers rettsstilling styrkes i de tilfeller hvor kommunen overskrider saksbehandlingsfristen på 12 uker for behandling av byggesøknad, jf. § 21-7 første og femte ledd. Kommunen må påse at den har gode rutiner for å vurdere om en byggesøknad bør møtes med et vedtak om midlertidig forbud mot tiltak. I så fall må slikt forbud varsles innen utløpet av 12-ukersfristen og vedtas senest åtte uker deretter. Dette antas ikke å gi merarbeid for kommunene, men kan i enkelte kommuner skape behov for å organisere arbeidet annerledes enn i dag. Regelen om at byggesøknad skal behandles på det rettsgrunnlag som gjaldt da 12-ukersfristen utløp antas ikke å få noen administrative konsekvenser.

Forslaget om mindre rettinger mv. i loven

Departementet legger til grunn at endringene ikke har økonomiske eller administrative konsekvenser.