14 Endringer i reglene om opplysningsplikten

14.1 Innledning

Departementet sendte 6. oktober 2016 et notat med forslag til endringer i opplysningsplikten på høring. Departementets forslag inneholdt både forslag til endringer i barnevernloven § 6-4 og i andre lover som inneholder en bestemmelse om opplysningsplikt til barnevernet.

Også Barnevernslovutvalget har i sitt forslag til ny barnevernlov utformet en ny bestemmelse om opplysningsplikt. Utvalgets forslag til ny § 7 er tilpasset utvalgets øvrige forslag til nye bestemmelser. Dette innebærer blant annet at utvalgets forslag om å erstatte dagens atferdsbegrep er gjenspeilet i deres forslag til bestemmelse om opplysningsplikt.

Barnevernslovutvalget og departementets forslag har ellers en del likhetstrekk. Blant annet innebærer begge forslagene et tydeligere skille mellom opplysningsplikt av eget tiltak («meldeplikt»), og opplysningsplikt ved pålegg. Når det gjelder regulering av meldeplikten foreslår både departementet og utvalget å ta ut henvisningene til tvangshjemlene i barnevernloven. Dette innebærer at bestemmelsene i større grad gjenspeiler at det er den enkeltes vurdering av barnets situasjon som er det sentrale, ikke den enkeltes vurdering av mulige tiltak etter barnevernloven. Det er også betydelige likhetstrekk i måten departementet og utvalget har foreslått å regulere opplysningsplikt ved pålegg.

Utkast til endringer i dagens bestemmelser om opplysningsplikt tar primært utgangspunkt i departementets forslag. Departementet har imidlertid sett hen til utvalgets forslag der dette er naturlig.

14.2 Gjeldende rett

14.2.1 Generelt om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt

Taushetsplikt er en plikt til å hindre at visse opplysninger, herunder opplysninger om noens personlige forhold, blir kjent for uvedkommende. Taushetsplikt innebærer dermed et forbud mot å videreformidle slike opplysninger til andre personer, instanser og tjenester. Det er to hovedformer for taushetsplikt; forvaltningsmessig taushetsplikt og profesjonsbestemt taushetsplikt.

Den forvaltningsmessige taushetsplikten er en generell taushetsplikt som gjelder for alle som arbeider for offentlige forvaltningsorganer og den følger av forvaltningsloven §§ 13 flg.

Den profesjonsbestemte taushetsplikten, også kalt den yrkesmessige taushetsplikten, er en spesiell taushetsplikt for visse yrkesutøvere, herunder helsepersonell og personell ved familievernkontorene. Den profesjonsbestemte taushetsplikten følger av bestemmelser i særlovene, blant annet av helsepersonelloven §§ 21 flg.

Opplysningsrett innebærer at den som sitter med opplysninger kan velge mellom å gi opplysninger videre eller å la det være. Den som sitter med opplysningene har dermed adgang til, men ikke plikt til å videreformidle opplysninger. Formidling av opplysninger innenfor rammene av opplysningsrett er således ikke brudd på taushetsplikt.

Opplysningsplikt er en lovfestet plikt til å gi opplysninger som ellers er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Den som sitter med opplysningene kan altså ikke velge om opplysningene skal formidles videre eller ikke. Opplysningsplikt setter dermed den lovbestemte taushetsplikten til side. Formidling av opplysninger som følger av opplysningsplikt er således ikke brudd på taushetsplikt. Reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt bygger på avveininger av ulike hensyn. Disse hensynene kan til dels være motstridende.

Taushetsplikten om personlige forhold er særlig begrunnet i hensynet til den enkeltes personlige integritet og personvern, samt hensynet til tillitsforholdet mellom den enkelte og det offentlige. Disse hensynene tilsier at den enkelte bør være beskyttet mot unødvendig spredning av personlige opplysninger. For at det offentlige hjelpeapparatet skal kunne utføre sine oppgaver på en god måte, er det også viktig at det eksisterer et tillitsforhold mellom den enkelte og den aktuelle tjenesten. Tillit er en sentral forutsetning for åpenhet, dialog og samarbeid. Et slikt tillitsforhold avhenger samtidig av at den enkelte, som et utgangspunkt, kan stole på at det en hjelpetjeneste har mottatt av opplysninger i én sammenheng, ikke blir formidlet til andre i en annen sammenheng uten samtykke fra dem opplysningene gjelder.

Opplysningsplikten til barnevernet er primært begrunnet i barnevernets behov for å motta opplysninger for å kunne ivareta og beskytte barn mot ulike former for omsorgssvikt, og for å kunne gi barn med alvorlige atferdsvansker nødvendig hjelp og oppfølging.

Opplysningsplikten innebærer at opplysninger som kan være svært personlige blir formidlet til barneverntjenesten uten samtykke fra dem opplysningene gjelder.

14.2.2 Opplysningsplikten

Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen, jf. barnevernloven § 6-4 første ledd. Dette innebærer at barnevernet som hovedregel skal innhente opplysningene i barnevernsaken etter samtykke fra de saken gjelder, eller slik at de saken gjelder blir informert. Samtidig forutsetter innhenting av opplysninger uten samtykke at det finnes et annet rettslig grunnlag for å innhente opplysningene. Den adgangen barnevernet har til å pålegge andre myndigheter og yrkesutøvere å gi opplysninger, er et slikt rettslig grunnlag.

Opplysningsplikten til barnevernet er både hjemlet i barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd og i tilsvarende bestemmelser i særlover som gjelder for de ulike offentlige tjenestene og yrkesutøverne. I tillegg til barnevernloven § 6-4 fremgår opplysningsplikten av barnehageloven § 22, opplæringsloven § 15-3, friskolelova § 7-4, sosialtjenesteloven § 45, folketrygdloven § 25-11, introduksjonsloven § 26, helsepersonelloven § 33, familievernkontorloven § 10, ekteskapsloven § 26 a og av krisesenterloven § 6. Særlovene inneholder i tillegg en lovfestet plikt til å være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side. Oppmerksomhetsplikten gir i seg selv verken rett eller plikt til å formidle opplysninger til barneverntjenesten.

De ulike bestemmelsene om opplysningsplikt inneholder mange av de samme formuleringene, men er likevel ikke identiske verken med bestemmelsen i barnevernloven eller med hverandre. Et eksempel er at det bare er § 6-4 i barnevernloven som inneholder en henvisning til barnevernloven § 4-29 om tvangsplassering av barn utsatt for menneskehandel. Departementet legger likevel til grunn at innholdet i opplysningsplikten er det samme.

Barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd lyder:

Offentlige myndigheter skal av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. §§ 4-10, 4-11 og 4-12, når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-24, eller når det er grunn til å tro at det er fare for utnyttelse av et barn til menneskehandel, jf. § 4-29. Like med offentlige myndigheter regnes organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av loven plikter offentlige myndigheter å gi slike opplysninger. Etter pålegg fra disse organer plikter offentlige myndigheter i forbindelse med sak som fylkesnemnda skal avgjøre etter §§ 4-19, 4-20 og 4-21, også å gi de opplysninger som er nødvendige for å kunne vurdere om en flytting tilbake til foreldrene, eller samvær med dem, vil kunne føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i §§ 4-10, 4-11 eller 4-12.

Også yrkesutøvere i medhold av helsepersonelloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, lov om familievernkontorer, meklingsmenn i ekteskapssaker (jf. lov om ekteskap), samt friskolelova plikter å gi opplysninger etter reglene i andre ledd.

For barnehagepersonell er opplysningsplikten i tillegg til barnevernloven § 6-4 hjemlet i barnehageloven § 22. Bestemmelsen lyder:

Barnehagepersonalet skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt skal barnehagepersonalet av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11, § 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker, jf. samme lov § 4-24. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plikter barnehagepersonalet å gi slike opplysninger. Opplysninger skal normalt gis av styrer.

For personell i skolen er opplysningsplikten i tillegg til i barnevernloven § 6-4 hjemlet i opplæringsloven § 15-3. Bestemmelsen lyder:

Personalet i skolar etter denne lova skal i arbeidet sitt vere på vakt overfor forhold som kan føre til tiltak frå barneverntenesta.

Utan hinder av teieplikta skal personalet av eige tiltak gi opplysningar til barneverntenesta når det er grunn til å tru at eit barn blir mishandla i heimen eller når det ligg føre andre former for alvorleg omsorgssvikt, jf. §§ 4-10 til 4-12 i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntenester, eller når eit barn har vist vedvarande alvorlege åtferdsvanskar, jf. § 4-24 i den same lova. Også etter pålegg frå dei organa som er ansvarlege for å gjennomføre lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntenester, skal personalet gi slike opplysningar.

For personell i friskoler er opplysningsplikten i tillegg til i barnevernloven § 6-4 hjemlet i friskolelova § 7-4. Bestemmelsen lyder:

Personalet i skolar etter denne lova skal i arbeidet sitt vere på vakt overfor forhold som kan føre til tiltak frå barneverntenesta.

Utan hinder av teieplikta skal personalet av eige tiltak gi opplysningar til barneverntenesta når det er grunn til å tru at eit barn blir mishandla i heimen, eller når det ligg føre andre former for alvorleg omsorgssvikt, jf. barnevernloven §§ 4-10 til 4-12, eller når eit barn har vist vedvarande alvorlege åtferdsvanskar, jf. § 4-24 i den same lova. Også etter pålegg frå dei organa som er ansvarlege for å gjennomføre barnevernloven, skal personalet gi slike opplysningar.

For helsepersonell er opplysningsplikten i tillegg til i barnevernloven § 6-4 hjemlet i helsepersonelloven § 33. Bestemmelsen lyder:

Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12. Det samme gjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf. nevnte lov § 4-24.

Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger.

I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av slike opplysninger.

For personell som utfører oppgaver etter sosialtjenesteloven i arbeids- og velferdsforvaltningen er opplysningsplikten i tillegg til i barnevernloven § 6-4 hjemlet i sosialtjenesteloven § 45. Bestemmelsen lyder:

Personell som arbeider innenfor rammen av denne loven skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt skal personellet av eget tiltak gi opplysninger til barnevernstjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester §§ 4-10 til 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker, jf. samme lov § 4-24. Organene som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, kan også pålegge personellet å gi slike opplysninger.

For fagpersonell ved familievernkontorene er opplysningsplikten i tillegg til i barnevernloven § 6-4 hjemlet i familievernkontorloven § 10. Bestemmelsen lyder:

Fagpersonell ved familievernkontor skal i sitt arbeid være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt skal fagpersonell ved familievernkontor av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11, § 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. samme lov § 4-24. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plikter fagpersonellet ved familievernkontor å gi slike opplysninger.

Opplysningsplikten for ansatte ved krisesentrene er i tillegg til i barnevernloven § 6-4 hjemlet i § 6 i krisesenterlova. Bestemmelsen lyder:

Alle som utfører teneste eller arbeid etter denne lova, skal i utføringa av arbeidet vere merksame på forhold som kan føre til tiltak frå barneverntenesta.

Utan hinder av teieplikta skal alle som utfører teneste eller arbeid etter denne lova av eiga tiltak gi opplysningar til barneverntenesta i kommunen når det er grunn til å tru at eit barn blir mishandla i heimen eller det ligg føre andre former for alvorleg omsorgssvikt, jf. barnevernloven § 4-10, § 4-11 og § 4-12. Det same gjeld når eit barn har vist vedvarande alvorlege åtferdsvanskar, jf. barnevernloven § 4-24.

Barnevernloven § 6-4 andre ledd tredje og fjerde punktum gjeld tilsvarande.

For personell som utfører oppgaver etter introduksjonsloven er opplysningsplikten i tillegg til i barnevernloven § 6-4 hjemlet i introduksjonsloven § 26. Bestemmelsen lyder:

Personell som arbeider innenfor rammen av denne loven, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt skal personellet av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller at det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester § 4-10, § 4-11, § 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. samme lov § 4-24. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plikter personellet å gi slike opplysninger.

For meklingsmenn som utfører oppgaver etter ekteskapsloven er opplysningsplikten i tillegg til i barnevernloven § 6-4 hjemlet i ekteskapsloven § 26 a. Bestemmelsen lyder:

Meklingsmenn som arbeider innenfor rammen av denne loven skal i sitt arbeid være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt skal meklingsmenn av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11, § 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. samme lov § 4-24. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plikter meklingsmenn å gi slike opplysninger.

For enhver som gjør tjeneste i trygdens organer etter folketrygdloven er opplysningsplikten i tillegg til i barnevernloven § 6-4 hjemlet i folketrygdloven § 25-11. Bestemmelsen lyder:

Enhver som gjør tjeneste i trygdens organer, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten.

En person som nevnt i første ledd skal av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikten gi opplysninger til barnevernstjenesten

• a) når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, eller at det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, se barnevernloven §§ 4-10 til 4-12,

• b) når et barn vedvarende har vist alvorlige atferdsvansker, se barnevernloven § 4-24.

Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernloven, plikter personellet å gi opplysninger som nevnt i andre ledd.

Når det gjelder politiet, er opplysningsplikten hjemlet i barnevernloven § 6-4 annet ledd, jf. forvaltningsloven § 13 f annet ledd. Det følger av bestemmelsen i forvaltningsloven at bestemmelser i annen lov om rett eller plikt til å gi opplysninger ikke begrenser lovbestemt taushetsplikt, «med mindre vedkommende bestemmelse fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal gjelde».

14.2.3 Innholdet i opplysningsplikten

Hvem opplysningsplikten omfatter

Opplysningsplikten omfatter alle offentlige myndigheter, samt organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd. I tillegg omfatter opplysningsplikten en rekke yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt, jf. bestemmelsens tredje ledd.

Selv om det ikke går direkte frem av barnevernloven § 6-4 annet ledd, er opplysningsplikten et selvstendig og personlig ansvar. Dette går imidlertid noe tydeligere frem i de særlovene som inneholder en egen bestemmelse om opplysningsplikt. For eksempel fremgår det av barnehageloven § 22 annet ledd at «barnehagepersonalet» har plikt til å gi opplysninger av eget tiltak, mens det fremgår av krisesenterlova § 6 at opplysningsplikten omfatter «alle som utfører teneste eller arbeid etter denne lova».

At plikten påligger den enkelte er likevel ikke til hinder for at det kan etableres praktiske rutiner som innebærer at opplysninger til barneverntjenesten formidles gjennom en bestemt person, for eksempel en styrer i en barnehage. Slike rutiner må imidlertid ikke føre til forsinkelser og kan ikke gi adgang til å overprøve om vilkårene for opplysningsplikt foreligger. Dette innebærer at den enkelte uavhengig av slike praktiske rutiner har et selvstendig ansvar for at opplysningene blir formidlet til barneverntjenesten når vedkommende etter sin egen faglige vurdering har kommet til at vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt.

Opplysningsplikten omfatter også ansatte og andre som utfører oppgaver for en barnevernmyndighet. Dette innebærer blant annet at barneverntjenesten i én kommune har plikt til å melde fra til barneverntjenesten i en annen kommune når vilkårene for dette er oppfylt. Opplysningsplikten omfatter også ansatte blant annet hos fylkesmannen, i Bufetat og i departementet. Dette innebærer at de har plikt til å melde fra til den kommunale barneverntjenesten dersom de i forbindelse med arbeidet blir kjent med opplysninger om omsorgssituasjonen til et konkret barn som vurderes som så alvorlige at vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt.

Departementet legger imidlertid til grunn at domstolene1, advokater og prester etter gjeldende rett ikke er omfattet av opplysningsplikten i barnevernloven § 6-4. Formidling av taushetsbelagte opplysninger fra disse må derfor eventuelt baseres på andre rettslige grunnlag.

Særlig om opplysningsplikt for helsepersonell

Helsepersonell er yrkesutøvere som har en profesjonsbestemt taushetsplikt som er strengere enn det som følger av de alminnelige reglene i forvaltningsloven §§ 13 flg. Det følger av barnevernloven § 6-4 tredje ledd at opplysningsplikten også omfatter yrkesutøvere i medhold av helsepersonelloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, lov om familievernkontorer, meklingsmenn i ekteskapssaker (jf. lov om ekteskap), samt friskolelova. Opplysningsplikten er også hjemlet i helsepersonelloven § 33 annet ledd. Dette innebærer at helsepersonell har opplysningsplikt uavhengig av om de arbeider i den offentlige helse- og omsorgstjenesten eller er privatpraktiserende.

Opplysningsplikten retter seg mot helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 33. Med helsepersonell menes personer som har autorisasjon eller lisens i medhold av helsepersonelloven §§ 48 a og 49, jf. § 3 første ledd nr. 1. Som helsepersonell menes videre personell i helse- og omsorgstjenesten eller i apotek som yter helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 3 første ledd nr. 2, og elever og studenter som yter helsehjelp under helsefaglig opplæring, jf. helsepersonelloven § 3 første ledd nr. 3, dersom de yter helsehjelp i sin arbeidssituasjon.

Opplysningsplikten etter helsepersonelloven § 33 gjelder også for personell som yter helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1. Foruten helsepersonell etter definisjonen i helsepersonelloven § 3, er dette personell uten helsefaglig utdanning og som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Dette kan for eksempel være personell som yter tjenester i hjemmet, eksempelvis en hjemmehjelp.

Opplysningsplikten etter helsepersonelloven § 33 er knyttet til det enkelte helsepersonell. I den enkelte helseinstitusjon skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for å utlevere opplysninger. Denne bestemmelsen har som siktemål å forhindre at flere personer utleverer opplysninger om samme pasient etter ulikt vurderingsgrunnlag.

Helsepersonell har plikt til å nedtegne i pasientjournalen om det er gitt opplysninger til barneverntjenesten og hvilke opplysninger som er gitt, jf. forskrift om pasientjournal § 8 q.

Vilkårene for opplysningsplikt

Vilkårene for opplysningsplikt er nærmere definert i barnevernloven § 6-4 annet ledd. Opplysningsplikten gjelder når det er grunn til å tro at et barn blir «mishandlet i hjemmet», ved «andre former for alvorlig omsorgssvikt», samt når et barn har vist «vedvarende alvorlige atferdsvansker». I tillegg gjelder opplysningsplikten der det er grunn til å tro at det er fare for «utnyttelse av et barn til menneskehandel». For å underbygge hvilke type situasjoner opplysningsplikten omfatter, viser barnevernloven § 6-4 annet ledd til en rekke bestemmelser i barnevernloven som åpner for bruk av tvang rettet mot foreldrene (§§ 4-10, 4-11 og 4-12) eller mot barnet (§§ 4-24 og 4-29):

• Paragraf 4-10 gjelder vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling der barn lider av livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til undersøkelse eller behandling.

• Paragraf 4-11 gjelder vedtak om behandling der foreldre ikke sørger for at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn får dekket særlige behov for behandling eller opplæring.

• Paragraf 4-12 a gjelder alvorlige mangler ved den daglige omsorg barnet får eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet barnet trenger etter sin alder og utvikling. Bestemmelsen omfatter situasjoner med alvorlige mangler i forhold til barnets behov for materiell og praktisk omsorg. Bestemmelsen omfatter også tilfeller der foreldrene ikke klarer å dekke barnets behov for psykisk eller følelsesmessig omsorg.

• Paragraf 4-12 b gjelder der foreldre ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller et spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring.

• Paragraf 4-12 c gjelder dersom barn blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet. Bestemmelsen omfatter blant annet situasjoner der barn blir utsatt for seksuelle overgrep eller andre former for vold i hjemmet.

• Paragraf 4-12 d gjelder dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Bestemmelsen er særlig ment for de tilfellene der foreldrene mangler personlige forutsetninger for å kunne ha omsorgen for barnet.

• Paragraf 4-24 gjelder plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke. Bestemmelsen omfatter tilfeller der ungdom har vist alvorlige atferdsvansker ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet, ved vedvarende misbruk av rusmidler eller på annen måte. Med «annen måte» siktes det særlig til tilfeller der barn har vist andre former for utpreget normløs atferd.

• Paragraf 4-29 gjelder midlertidig plassering i institusjon uten samtykke for å beskytte barn mot å bli utnyttet til menneskehandel. Formålet med slike plasseringer er å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg.

Hvorvidt det foreligger opplysningsplikt vil alltid avhenge av konkrete vurderinger av barnets situasjon. I noen tilfeller vil det være klart at opplysningsplikten foreligger, mens i andre tilfeller vil utfallet avhenge av vanskelige vurderinger. Når det gjelder meldeplikten er utgangspunktet den enkelte fagpersonens vurdering av hvordan barnets situasjon antas å være.

Utgangspunktet for vurderingen er en kombinasjon av vedkommendes egne faglige vurderinger og observasjoner, samt det som er tilgjengelig av opplysninger og dokumentasjon om barnets situasjon. Ved tvil om barnets situasjon er så alvorlig at den utløser en plikt til å melde fra til barneverntjenesten, kan det være nyttig å legge frem saken anonymt og diskutere den med andre fagpersoner. Det kan også være aktuelt å legge frem saken anonymt og diskutere problemstillinger med, eller få konkrete råd fra, barneverntjenesten.

Opplysningsplikten inntrer når det er «grunn til å tro» at et barn befinner seg i en situasjon som er så alvorlig at den utløser opplysningsplikten. Det kreves ikke sikker viten om at barnet befinner seg i en slik situasjon.

Opplysningsplikten omfatter for øvrig bare opplysninger som er mottatt i forbindelse med tjeneste eller arbeid. Dette innebærer at opplysningsplikten ikke omfatter opplysninger som er mottatt som privatperson, eller i andre sammenhenger hvor personen ikke utfører tjeneste eller arbeid for organet han eller hun er tilknyttet.

Opplysningspliktens to komponenter

Opplysningsplikten innebærer en plikt til å gi opplysninger uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Dette innebærer at opplysningsplikten går foran lovbestemt taushetsplikt når vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt. Plikten til å gi opplysninger gjelder både av eget tiltak og etter pålegg. Opplysningsplikten består dermed av to komponenter:

• Plikt til å gi opplysninger av eget tiltak til den kommunale barneverntjenesten. (Denne formen for opplysningsplikt blir heretter omtalt som «opplysningsplikt ved melding» eller «meldeplikt»).

• Plikt til å gi opplysninger etter pålegg fra den kommunale barneverntjenesten eller fra andre barnevernmyndigheter.

Oppfyllelse av meldeplikten

Når noen som er omfattet av opplysningsplikten i forbindelse med tjeneste eller arbeid vurderer at barnet er i en situasjon som utløser plikt til å melde fra til den kommunale barneverntjenesten, skal vedkommende umiddelbart varsle den kommunale barneverntjenesten. Dette innebærer at vedkommende i utgangspunktet ikke er ment å foreta ytterligere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte innholdet i sin bekymring når opplysningsplikten foreligger. Det er barneverntjenesten som har ansvaret for å gjennomføre de undersøkelser som er nødvendige for å avklare barnets omsorgssituasjon og behov for barneverntiltak.

Enhver henvendelse til barneverntjenesten som gjelder bekymring for et bestemt barn regnes som en «melding» i barnevernlovens forstand. Dette gjelder uavhengig av om meldingen er fremsatt muntlig eller skriftlig, uavhengig av hvem meldingen kommer fra og uavhengig av om meldingen er fremsatt anonymt.

Det er likevel en forutsetning for oppfyllelse av opplysningsplikten at den aktuelle tjenesten eller yrkesutøveren gir seg til kjenne, slik at barneverntjenesten kan vurdere innholdet i meldingen og behovet for å innhente ytterligere opplysninger. Dette innebærer at opplysningsplikten ikke er oppfylt dersom meldingen er sendt anonymt. Meldingen må også inneholde opplysninger om barnets identitet og hva bekymringen går ut på.

Utover dette er det ikke stilt noen krav i lovgivningen til hvordan en melding skal være utformet. Dette innebærer at vedkommende i utgangspunktet kan melde fra til barneverntjenesten både muntlig og skriftlig, og at barneverntjenesten har plikt til å vurdere innholdet i meldingen uavhengig av form.

Opplysningsplikten faller ikke bort selv om vedkommende selv forsøker å avhjelpe situasjonen. På tross av at flere instanser eller tjenester legger stor vekt på samarbeid med barn og familier, kan de ikke på dette stadiet foreta en nærmere vurdering av om det ut fra hensynet til barnet og familien er best å gi opplysningene videre til barneverntjenesten eller ikke. Når opplysningsplikten først foreligger, kan vedkommende melder med andre ord ikke velge om opplysningene skal gis eller ikke – melding skal sendes til barneverntjenesten.

Vurderingen av om melding skal sendes til barneverntjenesten kan verken overlates til andre tjenester eller til andre ansatte i den enkelte tjenesten.

Dersom det i ettertid skulle vise seg at barnets situasjon er mindre alvorlig enn antatt eller at mistanken som førte til at bekymringsmelding ble sendt blir avkreftet, har den som ga opplysninger til barneverntjenesten dermed likevel ikke brutt sin taushetsplikt. Så lenge det på det tidspunkt opplysningene ble gitt var grunn til å tro at barnet ble mishandlet eller at det forelå andre former for alvorlig omsorgssvikt, har den som ga opplysningene til barneverntjenesten gjort det som var vedkommendes plikt.

Informasjon om at melding gis til barneverntjenesten

Som et generelt utgangspunkt bør foreldre med del i foreldreansvaret orienteres om at bekymringsmelding sendes til barneverntjenesten, inkludert den faglige, faktiske og juridiske bakgrunnen for meldingen. Når det gjelder helse- og omsorgstjenester følger det for øvrig av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 tredje ledd at dersom helsepersonell utleverer opplysninger som er undergitt lovbestemt opplysningsplikt, skal den opplysningene gjelder, så langt forholdene tilsier det informeres om at opplysningene er gitt og hvilke opplysninger det dreier seg om.

I enkelte tilfeller kan det likevel være et selvstendig og vesentlig poeng at den som har sendt meldingen overlater til barneverntjenesten og eventuelt politiet å vurdere når og på hvilken måte foreldrene skal informeres. Bakgrunnen for dette er dels at det å informere foreldrene i visse tilfeller kan hindre barneverntjenesten i å gi barnet tilstrekkelig beskyttelse, dels at tidlig informasjon kan svekke sentrale bevis i saken. Det er ikke mulig å gi en uttømmende liste over tilfeller der vedkommende fagperson, organ eller yrkesutøver bør unnlate selv å informere foreldrene. Eksempler på særlig aktuelle tilfeller er ved mistanke om at et barn er utsatt for seksuelle overgrep, at et barn eller noen som står barnet nær er utsatt for vold eller overgrep, samt tilfeller der det å gi en orientering på det aktuelle tidspunktet vurderes å kunne medføre fare for noens liv eller helse.

Departementet legger for øvrig til grunn at barneverntjenesten informerer foreldre og eventuelt barnet om at melding er mottatt og hvorvidt barneverntjenesten åpner undersøkelsessak på bakgrunn av meldingen, jf. barnevernloven §§ 4-2 og 4-3.

Opplysningsplikt ved pålegg

Opplysningsplikten omfatter også plikt til å gi opplysninger etter pålegg fra barneverntjenesten eller andre organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernloven, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd. Dette innebærer at også statlige barnevernmyndigheter som fylkesmannen og fylkesnemnda i gitte tilfeller kan gi et pålegg om å gi opplysninger.

Departementet legger også til grunn at domstolene er blant de organer som er ansvarlig for gjennomføringen av barnevernloven.2 Dette innebærer at domstolen både kan pålegge andre myndigheter å gi opplysninger med hjemmel i barnevernloven § 6-4, og at domstolen kan motta taushetsbelagte opplysninger uavhengig av om disse tidligere er blitt fremlagt for fylkesnemnda eller ikke.

Opplysningsplikten ved pålegg går noe lenger enn meldeplikten ved at den også omfatter opplysninger i forbindelse med fylkesnemndas behandling av endringssaker etter barnevernloven §§ 4-19, 4-20 og 4-21. Dette innebærer at barneverntjenesten og fylkesnemnda kan gi pålegg i forbindelse med behandling av saker om endringer i fastsatt samvær, og i saker om tilbakeføring av omsorg eller foreldreansvar til foreldrene. Adgangen til å gi pålegg er begrenset til opplysninger som er nødvendige for å kunne vurdere om en flytting tilbake til foreldrene, eller samvær med dem, vil kunne føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i §§ 4-10, 4-11 eller 4-12. Pålegg kan bli gitt både i forbindelse med barneverntjenestens forberedelse av saken, og av barneverntjenesten eller av fylkesnemnda under fylkesnemndas behandling av saken.

Det er det organet i barnevernet som gir pålegget som skal vurdere og definere om opplysningsplikten foreligger og hvilke opplysninger som er relevante. Barneverntjenesten må imidlertid til en viss grad konkretisere hva slags opplysninger som skal gis. Den kan for eksempel ikke kreve utlevert en fullstendig pasientjournal fra en lege, da barneverntjenesten ikke på forhånd kan vurdere om alle opplysninger i journalen er av betydning for saken. Både den som pålegger og den som blir pålagt å gi opplysninger har et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i et større omfang enn nødvendig.

Offentlige instanser og tjenester kan bare pålegges å gi opplysninger instansene og tjenestene sitter inne med. Barneverntjenesten kan derfor ikke pålegge andre instanser og tjenester å innhente nye opplysninger på vegne av barneverntjenesten.

Den som mottar pålegg fra barneverntjenesten har rett til å klage over pålegget. Det organet som gir pålegget skal i forbindelse med pålegget gjøre oppmerksom på klageadgangen, jf. forvaltningsloven § 14. Dersom barneverntjenesten finner det påtrengende nødvendig for å gjennomføre sine oppgaver etter barnevernloven, kan opplysningene likevel kreves gitt før klagesaken er avgjort. Det er det organet i barnevernet som har gitt pålegget som avgjør om vilkårene for å kreve opplysningene utlevert er oppfylt.

Barneverntjenestens plikt til å gi tilbakemelding

Barnevernloven § 6-7 a lovfester en plikt for barneverntjenesten til å gi nærmere bestemte opplysninger til den som har gitt melding til barneverntjenesten. For det første skal barneverntjenesten gi den som har sendt melding til barneverntjenesten, jf. § 4-2, en generell melding som bekrefter at meldingen er mottatt. Tilbakemelding kan unnlates i tilfeller der meldingen er åpenbart grunnløs, eller der andre særlige hensyn taler mot å gi tilbakemelding. Dersom meldingen kommer fra melder som har opplysningsplikt til barnevernet skal tilbakemeldingen også opplyse om hvorvidt det er åpnet undersøkelsessak etter § 4-3, og en ny tilbakemelding om at undersøkelsen er gjennomført skal sendes innen tre uker etter at undersøkelsen er gjennomført. Den nye tilbakemeldingen skal inneholde opplysninger om hvorvidt saken er henlagt, eller om barneverntjenesten følger opp saken videre.

14.2.4 Avvergeplikt

Den generelle avvergeplikten er regulert i straffeloven § 196. Det følger av bestemmelsen at enhver har en generell plikt til å søke å hindre visse former for alvorlige forbrytelser gjennom å anmelde forholdet til politiet eller på annen måte avverge forholdet. Også den generelle avvergeplikten går foran lovbestemt taushetsplikt.

Forbrytelsene som er omfattet av den generelle avvergeplikten er blant annet voldtekt, seksuell omgang med barn, seksuelt misbruk av fosterbarn eller stebarn eller noen under 18 år som står under vedkommendes omsorg, myndighet eller oppsikt, samt grov legemsbeskadigelse og drap av barn eller voksne.

Plikten til å anmelde eller på annen måte avverge alvorlige forbrytelser gjelder bare ved pålitelig kunnskap om at en slik forbrytelse er i ferd med, eller ventes å finne sted. Er forbrytelsen allerede gjennomført har man bare plikt til å anmelde eller på annen måte avverge dersom det kan forebygge nye alvorlige forbrytelser.

For andre instanser og tjenester enn barneverntjenesten vil det å gi barneverntjenesten opplysninger om at et barn er utsatt for slike alvorlige forbrytelser i en del tilfeller kunne være en «annen måte» å avverge forbrytelsen på enn ved å anmelde forholdet til politiet. I enkelte tilfeller vil imidlertid det å gi opplysninger til barneverntjenesten ikke gi barnet tilstrekkelig beskyttelse raskt nok. I slike tilfeller kan eneste alternativ være å anmelde forholdet til politiet.

14.3 Forslaget i høringsnotatet

14.3.1 Bakgrunnen for forslaget

Departementet viste i høringsnotatet til at barneverntjenesten, for å kunne ivareta sine oppgaver, er helt avhengig av at andre som kjenner barnet og som er bekymret for barnet melder fra til den kommunale barneverntjenesten. I den sammenhengen ble det vist til at manglende meldinger til barneverntjenesten kan få svært alvorlige konsekvenser for det enkelte barnet, og at det antakelig er de mest utsatte og sårbare barna med størst behov for samfunnets beskyttelse som også er mest avhengig av at noen melder fra om sin bekymring til barneverntjenesten.

Departementet understreket at det derfor er viktig at bestemmelsene om opplysningsplikt er tilgjengelige og at de er utformet på en måte som gjør at de som er omfattet av plikten i størst mulig grad kan være trygge på hvilket ansvar plikten innebærer.

Departementet viste også til at det i de senere årene er blitt gjennomført en rekke tiltak både for å bidra til at opplysningsplikten skal fungere etter sin hensikt, og for å legge til rette for best mulig samarbeid og kommunikasjon mellom barnevernet og andre tjenester som arbeider med barn og unge.

Når det gjelder pedagogiske virkemidler ble det vist til at det blant annet er gitt ut flere veiledere og rundskriv både om innholdet i opplysningsplikten og om kommunikasjon og samarbeid mellom barnevernet og andre tjenester og instanser, samt at temaene også er blitt berørt i meldinger til Stortinget.3 Samarbeid og formidling av opplysninger har også vært sentrale temaer i forbindelse med opplæring, veiledning og undervisning.

Når det gjelder juridiske virkemidler, viste departementet til flere endringer og presiseringer i barnevernloven. Blant disse er lovfestet tilbakemeldingsplikt til den som har meldt bekymring til barneverntjenesten, presisering av barneverntjenestens adgang til å gi opplysninger til privatpraktiserende helsepersonell, og utvidelse av opplysningsplikten i forbindelse med fylkesnemndas behandling av endringssaker.4

Departementet la samtidig til grunn at det utover dette ikke er blitt gjennomført vesentlige endringer i opplysningsplikten siden barnevernloven trådte i kraft i 1992.

Videre viste departementet til at det fra flere hold har blitt argumentert for at det er behov for å forenkle opplysningsplikten og at det er behov for å vurdere en enklere utforming av den.

Det ble for det første vist til følgende tiltak i NOU 2009: 22 Det du gjør, gjør det helt (Flatøutvalget):

«Det igangsettes en samlet gjennomgang av rettsoppfatninger og praksis når det gjelder taushetsplikt og opplysningsplikt i de ulike fagmiljøene som arbeider med barn og unge.»

Departementet viste for det andre til at NOVA etter oppdrag fra flere departementer i 2013 publiserte en rapport som omhandler taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt.5 Formålet med prosjektet var å fremskaffe mer kunnskap om praktiseringen av taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten mellom samarbeidende tjenester/etater, blant andre helse- og omsorgstjenestene, politiet, kriminalomsorgen, barnevernet, barnehage og skole. En av de sentrale problemstillingene i prosjektet var «hvor kjent er opplysningsplikten til barneverntjenesten og sosialtjenesten, og i hvilken grad blir den oppfylt?». Et av hovedfunnene i prosjektet er at opplysningsplikten til barneverntjenesten er svært godt kjent blant informantene, og de aller fleste uttrykker at opplysningsplikten blir oppfylt etter lovens intensjon. Det fremkommer at noen av informantene pekte på usikkerhet knyttet til den konkrete tolkningen av bestemmelsen; «når vurderer man situasjonen som så alvorlig at det utløser opplysningsplikt? Hva er «alvorlig omsorgssvikt?».»6

For det tredje viste departementet til rapporten Helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet fra Statens helsetilsyn.7 I rapporten gis det blant annet uttrykk for at regelverket om opplysningsplikten til barneverntjenesten kan oppfattes som komplisert. Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet ble i rapporten oppfordret til å vurdere lovendringer. Statens helsetilsyn viste blant annet til at tilsyn i regi av fylkesmennene indikerer at det er usikkerhet og mangelfull kunnskap om når og hvordan opplysningsplikten inntrer. Det ble videre vist til at rapporteringen fra fylkesmannsembetene i 2011 viste at embetene fikk mange henvendelser om hvordan opplysningsplikten til barnevernet er å forstå.

For det fjerde viste departementet til at Barneombudet ved flere anledninger har gitt uttrykk for at lovbestemmelsene om opplysnings- og meldeplikt bør revideres og gis en klarere utforming. Ombudet har ved flere anledninger uttalt at slik bestemmelsen er utformet, kan det gis inntrykk av at man må foreta sammensatte og kompliserte vurderinger av barnevernfaglig art før en bekymringsmelding kan meddeles barnevernet.

For det femte viste departementet til tiltak nr. 15 i tiltaksplanen En god barndom varer livet ut (2014–2015):

«Opplysningsplikten til barnevernet skal forenkles og klargjøres. Tilsvarende bestemmelser i andre tjenesters lovverk skal også vurderes. Formålet er å øke ulike myndigheters og yrkesutøveres oppmerksomhet om, forståelse av og etterlevelse av opplysningsplikten til barnevernet.»

Det ble vist til at bakgrunnen for tiltaket er at dersom opplysningsplikten skal fungere etter sin hensikt er det avgjørende at innholdet i plikten er kjent og forstått av de som er omfattet av plikten. Til tross for at det er gjennomført flere tiltak for å få opplysningsplikten og innholdet i den kjent og innarbeidet i tjenestene, er det behov for en grundigere gjennomgang av hvordan opplysningsplikten er regulert og formulert i regelverket.

Departementet viste videre til at også Helse- og omsorgsdepartementets Primærhelsetjenestemelding8 viser til denne gjennomgangen.

Avslutningsvis viste departementet til at Stortinget ved behandling av lovproposisjon om utvidet adgang til å pålegge hjelpetiltak9 vedtok følgende anmodningsvedtak nr. 666:

«Stortinget ber regjeringen vurdere om opplysningsplikten og taushetsplikten i tilstrekkelig grad åpner for nødvendig informasjonsinnhenting i saker etter § 4-4, eller om det bør gjøres endringer i lovverket, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

14.3.2 Meldeplikt

Ansvaret for å melde

I høringsnotatet viste departementet til at barnevernloven § 6-4 annet ledd knytter plikten til å gi opplysninger av eget tiltak til «offentlige myndigheter». Videre ble det vist til at de øvrige lovbestemmelsene om opplysningsplikt benytter begreper som er knyttet til personellet i den enkelte tjenesten, eller at plikten omfatter enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter loven.

Selv om det ikke går direkte frem av ordlyden i barnevernloven § 6-4 annet ledd, la departementet til grunn at plikten til å gi opplysninger til barneverntjenesten av eget tiltak er et selvstendig og personlig ansvar som er pålagt den enkelte som utfører arbeid eller tjeneste for det offentlige.

Det ble videre vist til at dette innebærer at vurderingen av om melding skal sendes til barneverntjenesten verken kan overlates til andre tjenester eller til andre ansatte i den enkelte tjenesten. Bakgrunnen for dette er at hver enkelt tjeneste og den enkelte ansatte i de ulike tjenestene gjerne har en kombinasjon av faglig kunnskap og opplysninger/kjennskap til barnet og familien som de kan være alene om å besitte. Den enkelte tjeneste eller yrkesutøver kan hver for seg sitte med opplysninger som kan belyse ulike sider av barnets livssituasjon. Det er derfor viktig at alle de aktuelle tjenestene, personellet i tjenestene og yrkesutøverne gjør selvstendige vurderinger av om vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt.

Departementet mente at ansvaret for å melde fra til barneverntjenesten når vilkårene for dette er oppfylt, bør tydeliggjøres i lovbestemmelsen. Det ble vist til at bakgrunnen for dette er at det kan få store konsekvenser for et barns liv dersom barneverntjenesten ikke mottar melding fordi det er usikkert hvem som har ansvar for å melde. Videre ble det også vektlagt at hensynet til den enkelte som har plikt til å melde fra til barneverntjenesten ved alvorlig bekymring tilsier at ansvaret fremgår klart av loven.

For å understreke det personlige og selvstendige ansvaret foreslo departementet at det bør fremgå direkte av ordlyden i barnevernloven § 6-4 og av de øvrige bestemmelsene om opplysningsplikt at plikten retter seg mot «enhver» som utfører oppgaver eller arbeid for et forvaltningsorgan.

Meldeplikten er også et myndighetsansvar

I høringsnotatet presiserte departementet at selv om meldeplikten er et selvstendig og personlig ansvar, har både staten, fylkeskommunene og kommunene ansvar for å sikre at både ansatte og andre som utfører oppgaver på deres vegne har tilstrekkelig kunnskap om meldeplikten, hva den innebærer og at de er trygge på praktiseringen av den.

Det ble vist til at kommunene og fylkeskommunene har en lovfestet plikt til å føre internkontroll. Det følger av kommuneloven § 23, at «[a]dministrasjonssjefen skal sørge for at administrasjonen drives i samsvar med lover, forskrifter og overordnede instrukser, og at den er gjenstand for betryggende kontroll». I tillegg inneholder enkelte særlover egne supplerende bestemmelser om kommunenes plikt til å føre internkontroll. Blant disse er barnevernloven § 2-1 annet ledd.

Departementet viste videre til at Statens helsetilsyn ga følgende vurdering av internkontrollen i rapporten Helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet:

«Gjennomgang av revisjonsrapporter fra tilsyn viste at flertallet av de tilsette virksomhetene fikk påpekt mangler ved sin internkontroll. Virksomhetene hadde ikke et styringssystem som sikret at de ansatte hadde nødvendig opplæring i regelverket om opplysningsplikt og taushetsplikt.»

Departementet uttrykte at myndighetenes ansvar for å sørge for styring og ledelse som sikrer at opplysningsplikten blir oppfylt går tilstrekkelig klart frem av dagens regelverk. Departementet mente derfor at det ikke er behov for ytterligere presiseringer av dette i regelverket. Departementet understreket likevel betydningen av at ledelsen i den enkelte tjenesten holder seg løpende orientert og har nødvendig oversikt, sikrer at hver enkelt medarbeider har tilstrekkelig kompetanse om regelverk og ansvar for å melde fra til barneverntjenesten, og sørger for at nødvendige interne rutiner er på plass.

Videre ble det vist til at det følger av dagens helsepersonellov § 33 fjerde ledd at «I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av slike opplysninger». Departementet uttrykte at dette er en praktisk organisatorisk bestemmelse som bør videreføres i ny helsepersonellov § 33 siste ledd.

Det ble vist til at den utpekte personen i helseinstitusjonen kun skal legge til rette for og videreformidle meldingen, ikke selv vurdere på nytt om det er grunnlag for meldingen. Videre ble det uttrykt at dersom det likevel skulle oppstå uenighet mellom melder og denne personen om hvorvidt det foreligger grunnlag for å melde, skal melder selv sende meldingen til barneverntjenesten. For å sikre at melder i praksis kan ivareta dette ansvaret foreslo departementet følgende tilføyd i ny helsepersonellov § 33 siste ledd: «Denne personen skal uten ugrunnet opphold gi melder tilbakemelding på om meldingen er videreformidlet. Dersom meldingen ikke er videreformidlet skal det begrunnes.»

For ytterligere å understreke melders selvstendige og personlige ansvar foreslo departementet at det avslutningsvis tilføyes: «Personen som har ansvaret for formidling av opplysningene skal også påse at barneverntjenestens tilbakemeldinger etter barnevernloven § 6-7 a, uten ugrunnet opphold videreformidles til melder.» Departementet viste til at det på denne måten sikres at melder gjøres kjent med barneverntjenestens oppfølging av meldingen.

Terskelen for meldeplikt

I høringsnotatet viste departementet til at hvorvidt vilkårene for meldeplikt er oppfylt avhenger av vurderinger av barnets situasjon, og sannsynligheten for at situasjonen er slik.

Det ble videre vist til hvilke situasjoner som omfattes av meldeplikten. I dag viser bestemmelsene til tilfeller der det er grunn til å tro at barn blir «mishandlet i hjemmet», eller utsatt for «andre former for alvorlig omsorgssvikt», samt tilfeller der barn har vist «vedvarende alvorlige atferdsvansker». I barnevernloven er det i tillegg presisert at opplysningsplikten også gjelder i tilfeller der det er grunn til å tro at det er fare for at et barn utnyttes til menneskehandel.

Videre ble det vist til at når det gjelder sannsynligheten for at barnet befinner seg i en slik antatt alvorlig situasjon, følger det av dagens bestemmelser at meldeplikten av eget tiltak gjelder i tilfeller der det er grunn til å tro at barnet blir mishandlet i hjemmet, utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt eller har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker. Det ble vist til at etter dagens bestemmelser om opplysningsplikt inntrer opplysningsplikten når det er grunn til å tro at et barn befinner seg i en situasjon som er så alvorlig at den utløser opplysningsplikten. Kravet om at det skal være grunn til å tro, innebærer at det ikke kreves sikker viten om at situasjonen er så alvorlig som beskrevet, men vedkommende må ha noe mer enn en vag mistanke. Departementet foreslo å videreføre dette vilkåret.

Departementet uttalte at plikten til å melde fra til barneverntjenesten av eget tiltak fremdeles bør være forbeholdt de mer alvorlige tilfellene. En endring av vilkårene slik at opplysningsplikten også omfatter mindre alvorlige situasjoner, ville etter departementets oppfatning kunne ha den utilsiktede virkningen at foreldre i mindre grad vil søke hjelp og bistand hos andre deler av hjelpeapparatet fordi de ikke ønsker at barneverntjenesten skal bli involvert. Departementet uttalte at det i visse tilfeller isolert sett kunne vært en fordel om barneverntjenesten fikk tilgang til ellers taushetsbelagte opplysninger på et tidligere tidspunkt og ut fra en lavere grad av bekymring enn det dagens bestemmelser om opplysningsplikt åpner for. Samtidig ville en slik utvidelse etter departementets oppfatning være å gå for langt på bekostning av befolkningens tillit både til barneverntjenesten og til andre deler av hjelpeapparatet. Departementet la vekt på at det er viktig at både foreldre, og andre som har kontakt med barnet, inntil et visst punkt eller alvorlighetsgrad, kan være åpne om problemer som involverer deres barn overfor myndighetene uten at disse opplysningene gis til barneverntjenesten uten at foreldrene ønsker dette selv.

Nærmere om vilkårene for meldeplikt

Dagens lovbestemmelser om opplysningsplikt viser til barnevernloven §§ 4-10, 4-11, 4-12 og 4-24. Barnevernloven § 6-4 viser i tillegg til § 4-29. Disse bestemmelsene beskriver ulike former for tvangstiltak som kan iverksettes i situasjoner der barn blir mishandlet i hjemmet, ved alvorlig omsorgssvikt, samt der et barn har vist alvorlige atferdsvansker.

Departementet uttalte i høringsnotatet at opplysningsplikten i utgangspunktet bør omfatte de samme tilfellene som i dag. Samtidig foreslo departementet å ta ut henvisningene til tvangshjemlene i barnevernloven og at bestemmelsene i stedet utformes slik at de gir en bedre anvisning av hva slags tilfeller meldeplikten omfatter enn det som følger av dagens bestemmelser. Departementet foreslo at den nærmere beskrivelsen av vilkårene for meldeplikt ved alvorlig omsorgssvikt og ved atferdsvansker reguleres i barnevernloven § 6-4 første ledd henholdsvis bokstav a, b og c.

Bokstav a

Departementet foreslo en presisering av at meldeplikten omfatter tilfeller der det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorg, eller annen alvorlig omsorgssvikt. Departementet understreket samtidig at det ikke er mulig å gi en uttømmende beskrivelse av hva som omfattes av begrepet alvorlig omsorgssvikt. Det ble vist til at dette alltid vil avhenge av konkrete vurderinger av forholdene rundt det enkelte barnet. Det ble videre vist til at vurderingen blir foretatt med utgangspunkt i vedkommendes eget faglige ståsted og det som er tilgjengelig av opplysninger og dokumentasjon. Departementet la til grunn at alvorlig omsorgssvikt blant annet omfatter seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og menneskehandel.

Bokstav b

Departementet foreslo i høringsnotatet at det presiseres at meldeplikten omfatter tilfeller der det er grunn til å tro at et barn har livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og at barnet ikke kommer til undersøkelse eller behandling. Departementet foreslo videre at det presiseres at meldeplikten omfatter tilfeller der det er grunn til å tro at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.

Det ble vist til at dagens opplysningspliktbestemmelser viser til barnevernloven §§ 4-10 og 4-11. Departementet mente at disse viktige tilfellene der det er behov for medisinsk undersøkelse, behandling eller opplæring, skiller seg såpass fra andre former for omsorgssvikt, at det er grunn til å tydeliggjøre i lovbestemmelsene at meldeplikten også omfatter dette.

Bokstav c

Departementet foreslo i høringsnotatet at det presiseres i bestemmelsen at meldeplikten omfatter tilfeller der et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller annen form for utpreget normløs atferd.

Departementet viste til at dagens bestemmelser knytter opplysningsplikten ved bekymring for barn med «vedvarende alvorlige atferdsvansker» til barnevernloven § 4-24. Departementet uttalte at plikten til å melde fra til barneverntjenesten på bakgrunn av barnets eller ungdommens egen atferd, fremdeles bør være knyttet til de formene for atferdsvansker som kan gi grunnlag for plassering i atferdsinstitusjon etter barnevernloven § 4-24. Departementet mente at kravet om at atferdsvanskene må ha vært «vedvarende» ikke er heldig utformet, og derfor bør tas ut av bestemmelsene om opplysningsplikt. Bakgrunnen for dette er at vedkommende som observerer barnet eller ungdommen ofte verken vil ha mulighet til eller forutsetninger for å kunne observere atferden over tid. Atferden kan likevel være så alvorlig og objektivt bekymringsfull at behovet for å involvere barneverntjenesten er like stort som i tilfeller der atferden er blitt observert over tid.

Videre presiserte departementet at selv om det ikke er fastsatt noen nedre aldersgrense for å anvende bestemmelsen, er den i praksis forbeholdt ungdom med visse former for alvorlige atferdsvansker. Det ble trukket frem at atferd hos barn i barnehagen eller barneskolen ikke omfattes av denne delen av bestemmelsen, uavhengig av om barnet utviser en atferd som fremstår som svært alvorlig og som gir grunn til stor bekymring for barnets situasjon.

Videre la departementet til grunn at plikten til å melde fra til barneverntjenesten heller ikke omfatter mer innadvendte utfordringer som selvskading eller spiseforstyrrelser. Det ble vist til at slik atferd eventuelt må vurderes med utgangspunkt i om atferden gir grunn til å tro at barnet er utsatt for fysisk eller psykisk mishandling, seksuelle overgrep, eller andre former for alvorlig omsorgssvikt.

Departementet viste til at kriteriet «på annen måte» i barnevernloven § 4-24 gir lite veiledning om hva bestemmelsen er ment å omfatte. I forarbeidene fremgår det at kriteriet er ment å omfatte «annen form for utpreget normløs atferd». Det vises til at kriteriet omfatter prostitusjon og manglende tilknytning til normalt livsmønster for barn i tilsvarende aldersgruppe. Som eksempel vises det til «gatebarn». Det er også presisert at det er en forutsetning at barnet har vist alvorlige atferdsvansker, og at behandling i barneverninstitusjon er nødvendig og ønskelig. Departementet foreslo at plikten til å gi opplysninger også omfatter tilfeller der et barn har vist alvorlige atferdsvansker i form av «utpreget normløs atferd». Det ble vist til at kriteriet blant annet vil omfatte prostitusjon, men også sammensatte livsutfordringer som for eksempel kan gi seg utslag i en kombinasjon av kriminalitet, rus, ugyldig skolefravær og ungdom i drift.

Andre endringer i vilkårene

I høringsnotatet foreslo departementet å endre begrepsbruken fra at vedkommende skal «gi» opplysninger til barneverntjenesten av «eget tiltak» til at vedkommende har plikt til å «melde fra» til barneverntjenesten. Det ble vist til at bakgrunnen for forslaget er at begrepene «meldeplikt» og «melde fra» beskriver innholdet på en mer dekkende måte, samt at begrepene allerede er kjent og i bruk blant de tjenestene som er mest berørt av opplysningsplikten til barnevernet.

Videre foreslo departementet å presisere og tydeliggjøre i bestemmelsen at meldeplikten også omfatter tilfeller der barnet for øyeblikket ikke er utsatt for alvorlig omsorgssvikt, men der det er grunn til å tro at barnet kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt i nær fremtid.

Departementet foreslo videre å erstatte henvisningen i dagens bestemmelse om at opplysningsplikten gjelder når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet «i hjemmet», med en presisering av at opplysningsplikten er knyttet til alvorlige bekymringsmeldinger for den omsorgen barnets foreldre eller andre primære omsorgspersoner gir barnet. Det ble vist til at dette også omfatter tilfeller der disse ikke beskytter barnet mot ulike former for mishandling eller overgrep fra andre.

Oppfyllelse av meldeplikten

Departementet la i høringsnotatet til grunn at meldeplikten fremdeles bare skal kunne oppfylles ved melding til barneverntjenesten. Meldingen skal sendes barneverntjenesten straks etter at den bekymringen som er grunnlaget for å sende meldingen har oppstått. Departementet vurderte at dette bør fremgå direkte av lovbestemmelsene. I høringsnotatet foreslo departementet å benytte begrepet «uten ugrunnet opphold». Det ble vist til at bakgrunnen for at departementet foreslår dette begrepet fremfor «umiddelbart» har særlig sammenheng med at det kan tenkes tilfeller der det er hensiktsmessig og samtidig fullt ut forsvarlig å ikke sende melding straks bekymringen oppstår. Det ble vist til at det særlig siktes til tilfeller der det av hensyn til barnet er grunn til å planlegge meldingstidspunktet. Departementet understreket at vilkåret «uten ugrunnet opphold» er ment å tolkes strengt, og at den praktiske hovedregelen fremdeles skal være at meldingen skal sendes barneverntjenesten umiddelbart.

Departementet la videre til grunn at også oppfyllelse av opplysningsplikten fremdeles skal forutsette at den som sender meldingen gir seg til kjenne, slik at barneverntjenesten kan vurdere innholdet i bekymringsmeldingen og behovet for å innhente ytterligere opplysninger. Det ble presisert at opplysningsplikten ikke er oppfylt dersom meldingen er sendt anonymt. Meldingen må også inneholde opplysninger om barnets identitet og hva bekymringen går ut på.

14.3.3 Opplysningsplikt ved pålegg

Departementet foreslo i høringsnotatet at barnevernets adgang til å gi pålegg om innhenting av opplysninger reguleres for seg i bestemmelsene om opplysningsplikt.

Pålegg ved rettslig prøving

Departementet foreslo i høringsnotatet at det bør fremgå eksplisitt av lovbestemmelsene at adgangen til å gi pålegg også gjelder ved rettslig prøving av fylkesnemndas vedtak.

Det ble uttrykt at departementet tidligere har lagt til grunn at domstolene ikke er blant de organer som er ansvarlig for gjennomføringen av barnevernloven og som kan gi pålegg om å gi opplysninger. Departementet har senere i tolkningsuttalelse til Oslo kommune av 27. august 2015 uttalt at det er naturlig å anse domstolene blant de organer som er ansvarlig for gjennomføringen av barnevernloven. Bakgrunnen for at departementet endret oppfatning er domstolens sentrale rolle ved behandlingen av tvangssaker i barnevernet. Barnevernsaker er blant de sakene der partene ikke har fri rådighet over saken, jf. tvisteloven § 11-4. Dette innebærer at domstolen har et selvstendig og særskilt ansvar for sakens opplysning. Også av hensyn til barnets beste er det viktig at alle relevante opplysninger i saken kommer frem. Hensynet til barnets beste tilsier derfor at domstolen i barnevernsaker får seg forelagt alle relevante opplysninger uten hinder av taushetsplikt.

Hvem skal kunne pålegges å gi opplysninger

Departementet foreslo i høringsnotatet at opplysningsplikten ved pålegg fremdeles bør omfatte alle offentlige myndigheter, en rekke yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt, samt organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune og kommune.

Hvilke tilfeller adgangen til å gi pålegg bør omfatte

I høringsnotatet viste departementet til at det i dag fremgår av barnevernloven § 6-4 annet ledd at offentlige myndigheter plikter å gi «slike opplysninger» også etter pålegg fra de organer som er ansvarlig for gjennomføringen av barnevernloven. Departementet mente at bestemmelsene om opplysningsplikt i større grad bør ta høyde for at det er en grunnleggende forskjell mellom det å melde fra til barneverntjenesten fordi barnet vurderes å være i en alvorlig omsorgs- eller livssituasjon, og at barnevernet ønsker å innhente supplerende informasjon for å opplyse en pågående barnevernsak. Departementet mente videre at det er mer hensiktsmessig å vise direkte til de bestemmelsene i barnevernloven som skal gi grunnlag for å kunne innhente ytterligere opplysninger ved pålegg.

Departementet foreslo at barnevernets adgang til innhenting av opplysninger ved pålegg bør omfatte følgende bestemmelser i barnevernloven:

• Paragraf 4-4 tredje ledd om pålegg av hjelpetiltak .

• Paragraf 4-6 annet ledd om midlertidige vedtak i akuttsituasjoner.

• Paragrafene 4-8 og 4-9 om ordinært og midlertidig vedtak om flytteforbud, samt omsorgsovertakelse av et nyfødt barn før barnet har flyttet hjem.

• Paragraf 4-10 som gjelder vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling.

• Paragraf 4-11 som gjelder vedtak om behandling av barn som har særlige behandlings- og opplæringsbehov.

• Paragraf 4-12 om omsorgsovertakelse.

• Paragraf 4-19 om samværsrett og sperret adresse.

• Paragraf 4-20 om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon.

• Paragraf 4-21 om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse.

• Paragraf 4-24 om plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke.

• Paragraf 4-25 annet ledd om fremgangsmåten ved vedtak etter § 4-24.

• Paragraf 4-29 om midlertidig plassering i institusjon uten samtykke ved fare for utnyttelse til menneskehandel.

For å synliggjøre at det kan være aktuelt å innhente opplysninger på ulike stadier av saken foreslo departementet at det blir presisert i bestemmelsen at adgangen til å gi pålegg gjelder ved «vurdering», «forberedelse» og «behandling» av saker etter de nevnte bestemmelsene. Det ble uttrykt at dette innebærer en presisering av gjeldende rett, og ikke en utvidelse av adgangen til å gi pålegg.

Departementet uttalte at det at bestemmelsen viser direkte til ulike tiltakshjemler i barnevernloven vil innebære at barneverntjenesten, før de innhenter opplysninger ved pålegg, må ta stilling til hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernloven som er bakgrunnen for pålegget. Det ble videre vist til at dette likevel ikke innebærer at barneverntjenesten må konkludere med at vilkårene for å anvende den enkelte bestemmelse er oppfylt. Det er dette innhentingen av opplysninger skal bidra til å avdekke.

Departementet la til grunn at det opplyses i pålegget hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernloven som er bakgrunnen for pålegget. I den grad det er mulig bør det også konkretiseres hvilke opplysninger som skal gis.

Departementet la videre til grunn at barnevernloven §§ 4-24, 4-25 og 4-29 om plassering i institusjon av barn med alvorlige atferdsvansker og ved fare for menneskehandel ikke er aktuelle for barn i barnehagealder. Disse bestemmelsene ble derfor ikke inntatt i bestemmelsen om opplysningsplikt i barnehageloven.

Særlig om pålegg av hjelpetiltak

I høringsnotatet foreslo departementet at pålegg om innhenting av opplysninger også skal kunne gis i saker etter § 4-4 tredje ledd om pålegg av hjelpetiltak under strenge vilkår. Det ble foreslått at plikten bare skal omfatte tilfeller der det er nødvendig å gi pålegg om opplysninger for å unngå at barnet havner i en situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12. Departementet uttalte at en slik endring vil innebære en utvidelse av dagens bestemmelse om innhenting av opplysninger ved pålegg. Departementet viste til at det foreligger motstridende hensyn og var derfor i tvil om forslaget.

Adgangen til å gi pålegg er begrenset til innhenting av nødvendig informasjon

I høringsnotatet foreslo departementet en presisering av at adgangen til å gi pålegg er begrenset til tilfeller der dette er «nødvendig» i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av de sakstypene som er omfattet av bestemmelsen. Departementet la til grunn at dette er en presisering av gjeldende rett.

Informasjon til sakens parter

I høringsnotatet viste departementet til at hensynet til forsvarlig saksbehandling tilsier at barneverntjenesten holder partene orientert om forløpet i saken. I dag følger det av barnevernloven § 6-4 første ledd at opplysninger så lang som mulig skal innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen. Departementet foreslo i høringsnotatet at denne delen av bestemmelsen bør videreføres, men flyttes til § 6-4 femte ledd, som omhandler informasjon til sakens parter ved pålegg. Det ble vist til at det i enkelte barnevernsaker ikke vil være mulig å informere partene i saken i forbindelse med pålegget. Det ble understreket at dette særlig vil være tilfellet i saker som på det tidspunktet pålegget gis fremstår som alvorlige og der det å informere partene kan hindre barnevernet i å ivareta barnets behov for beskyttelse og omsorg. Departementet foreslo derfor at det lovfestes at partene skal informeres om at pålegget gis, med mindre dette kan hindre eller vanskeliggjøre at barneverntjenesten kan gi barnet tilstrekkelig hjelp.

Departementet foreslo at det fremdeles bør være slik at den som mottar pålegg om å gi opplysninger skal ha rett til å klage.

14.3.4 Særlig om endringer i andre lover

I høringsnotatet viste departementet til at det som følge av forslagene til endringer i barnevernloven § 6-4 også er nødvendig å gjøre endringer i særlover som inneholder bestemmelser om opplysningsplikt til barnevernet. Departementet viste til barnehageloven § 22, opplæringslova § 15-3, friskolelova § 7-4, helsepersonelloven § 33, sosialtjenesteloven § 45, familievernkontorloven § 10 og krisesenterlova § 6. I tillegg inneholder introduksjonsloven § 26, ekteskapsloven § 26 a og folketrygdloven § 25-11 bestemmelser om opplysningsplikt. Disse ble ved en inkurie ikke omtalt i høringsnotatet.

Oppmerksomhetsplikt

Det fremgår av første ledd i de ovennevnte lovbestemmelsene at den som utfører arbeid etter den aktuelle loven har en særskilt oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side. I høringsnotatet foreslo departementet at denne plikten videreføres. Departementet uttrykte imidlertid tvil om oppmerksomhetsplikten har noen reell nytteverdi og ba derfor om høringsinstansenes syn på om plikten bør videreføres eller ikke.

Meldeplikt

Når det gjelder meldeplikten foreslo departementet at denne utformes på samme måte i særlovene som foreslått i barnevernloven § 6-4 første ledd. Det ble vist til at dette innebærer at de materielle vilkårene for meldeplikt er likt utformet i de ulike bestemmelsene.

Opplysningsplikt ved pålegg

Når det gjelder reguleringen av opplysningsplikt ved pålegg i særlovene uttrykte departementet tvil. Departementet mente at reguleringsteknikken bør være lik i de ulike særlovene, men var i tvil om hvordan opplysningsplikten ved pålegg bør reguleres. Tre ulike reguleringsteknikker ble omtalt og høringsinstansene ble bedt om å uttale seg.

Departementet viste til at opplysningsplikt ved pålegg for det første kan utformes på tilsvarende måte som etter forslaget til ny barnevernlov § 6-4 annet og tredje ledd. Dette innebærer at vilkårene for opplysningsplikt ved pålegg i så fall også fremgår av den enkelte særlov.

Som et alternativ viste departementet til at opplysningsplikten ved pålegg kan reguleres kun i barnevernloven.

Som et tredje alternativ viste departementet til at opplysningsplikten ved pålegg kan reguleres ved henvisning til barnevernloven.

Ansvaret for å melde

I høringsnotatet viste departementet til at det er behov for å tydeliggjøre også i særlovene at opplysningsplikten påhviler den enkelte som utfører arbeid etter loven. Departementet foreslo derfor å endre ordlyden i lovene slik at det fremgår at plikten gjelder «enhver» som utfører tjeneste eller arbeid etter den respektive loven. Når det gjelder helsepersonell og fagpersonell etter helsepersonelloven § 33 og familievernkontorloven § 10 ble det vist til at opplysningsplikten i disse lovene retter seg mot profesjonsutøvere og departementet foreslo derfor at denne fortsatt skal rette seg mot henholdsvis den som yter helsehjelp og fagpersonell ved et familievernkontor.

Når det gjelder opplæringslova og friskolelova fremgår det at opplysningsplikten gjelder for «tilsette» ved skolen. Departementet uttrykte i høringsnotatet at vi i samarbeid med Kunnskapsdepartementet i etterkant av høringen vil vurdere om ordlyden i disse lovene skal formuleres på samme måte som i de øvrige særlovene.

14.4 Forslaget i NOU 2016: 16

Barnevernslovutvalget ga uttrykk for at det var behov for å forenkle og klargjøre reglene om opplysningsplikt. Utvalget foreslo derfor en ny bestemmelse i barnevernloven for å gjøre reglene om opplysningsplikt lettere tilgjengelig.

Utvalget foreslo å senke terskelen noe for opplysningsplikt når det gjelder saker der barn og unge «utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare». Utvalget mente at det for øvrig ikke foreligger sterke nok grunner til å senke terskelen for opplysningsplikten til barneverntjenesten vesentlig. De la vekt på at personvernhensyn og hensynet til tillit mellom andre tjenesteytere og private, er viktig. I den forbindelse viste utvalget til at det ved en senkning av terskelen for opplysningsplikten slik at også mindre alvorlige situasjoner blir omfattet, kan være en fare for at foreldrene vil bli mer tilbakeholdne med å ta kontakt med andre tjenester, av frykt for at barneverntjenesten vil bli involvert.

Utvalget foreslo videre å endre tittelen til bestemmelsen om opplysningsplikt fra «innhenting av opplysninger» til «opplysningsplikt». De viste til at dette vil gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig enn i dag.

Videre foreslo utvalget språklige endringer av vilkårene for når opplysningsplikten inntrer. Når det gjelder meldeplikten, ga utvalget uttrykk for at henvisninger til tiltaksbestemmelser i barnevernloven kan bidra til at terskelen for å kontakte barnevernet heves, ved at det skapes et feilaktig inntrykk av at det må være sannsynliggjort at vilkårene for å iverksette tiltak er oppfylt eller at den som skal melde fra kjenner til innholdet i disse reglene.

På tilsvarende måte som i departementets høringsnotat foreslo utvalget å erstatte dagens henvisninger til ulike tiltaksbestemmelser med beskrivelser av situasjonene der meldeplikten skal inntre. Utvalget foreslo at dette skulle reguleres i separate bokstaver i bestemmelsen. I følge forslaget skal opplysningsplikten inntre dersom det er grunn til å tro at:

• a) «et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt»,

• b) «et barn utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare».

I utvalgets forslag er bokstav a ment å innebære en videreføring av alternativ en og tre i gjeldende § 6-4 annet ledd første setning. Utvalget la til grunn at bestemmelsen også omfatter menneskehandel.

Utvalgets forslag til bokstav b omhandler tilfeller som i dagens § 6-4 omtales som «vedvarende alvorlige atferdsvansker». Utvalgets endringsforslag må ses i sammenheng med forslaget fra utvalget om å erstatte dagens atferdsbegrep med begrepet barn som «utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare». Utvalget ga uttrykk for at forslaget innebærer en viss senkning av terskelen for opplysningsplikt i disse tilfellene ved at det også her er tilstrekkelig at det er «grunn til å tro» og ved at det ikke gjelder et krav om at barnets problemer har vært vedvarende.

På tilsvarende måte som i departementets forslag foreslo utvalget at plikten pålegges «enhver som utfører oppgaver eller arbeid for et forvaltningsorgan». Det vises til at endringen innebærer at bestemmelsen blir lettere tilgjengelig, og at det blir tydeligere at opplysningsplikten påligger den enkelte.

Utvalget foreslo videre inntatt en tilføyelse om at opplysningsplikten også gjelder overfor fylkesnemnda eller retten i forbindelse med behandling av sak etter barnevernloven. De viste til at tilføyelsen er ment å innebære en tydeliggjøring av gjeldende rett.

Utvalget foreslo videre enkelte endringer i reguleringen av opplysningsplikt ved pålegg. I likhet med departementet ga utvalget uttrykk for at det bør gis en oppregning av i hvilke saker pålegg kan gis. Utvalget foreslo at adgangen til å gi pålegg skal gjelde også ved sak om pålegg av hjelpetiltak og sak om hastetiltak. Utvalgets forslag innebærer at pålegg kan gis i forbindelse med sak etter gjeldende §§ 4-4 tredje til femte ledd, 4-6, 4-8 annet og tredje ledd, 4-10, 4-11, 4-12, 4-20, 4-21, 4-24, 4-25 annet ledd og 4-29. På tilsvarende måte som i departementets forslag foreslo utvalget at adgangen til å gi pålegg skal gjelde ved «vurdering», «forberedelse» og «behandling» av saker etter de bestemmelsene som er opplistet, samt ved rettslig overprøving av nemndas vedtak. Videre foreslo utvalget inntatt en bestemmelse om at partene skal informeres om at pålegg gis, med mindre dette kan hindre eller vanskeliggjøre at barneverntjenesten kan gi barnet tilstrekkelig hjelp.

Utvalget foreslo at det gjøres tilsvarende endringer i særlovene som hjemler opplysningsplikt til barnevernet. De viste til barnehageloven § 22, opplæringsloven § 15-3, friskolelova § 7-4, helsepersonelloven § 33, sosialtjenesteloven § 45, familievernkontorloven § 10 og krisesenterlova § 6.

Utvalget vurderte, men foreslo ikke, å innføre en generell meldeplikt for private.

14.5 Høringsinstansenes syn

Om lag 50 høringsinstanser har avgitt høringsuttalelse til departementets forslag om endringer i opplysningsplikten til barnevernet. Et stort flertall av disse instansene støtter intensjonen om å tydeliggjøre og forenkle regelverket, og ca. halvparten av instansene har gitt eksplisitt uttrykk for at de helt eller delvis støtter endringsforslagene. Blant de instansene som uttrykker at de helt eller delvis støtter de foreslåtte endringene er Statens helsetilsyn, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Politidirektoratet, Fylkesmannen i Vestfold, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Buskerud, Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder, NTNU, Universitetet i Stavanger, Barneombudet, Vest politidistrikt, Asker kommune, Trondheim kommune, Sandnes kommune, Bergen kommune, Tannlegeforeningen, Korus Sør, Blå Kors, Private barnehagers landsforbund, Stine Sofies Stiftelse, Jordmorforeningen,Mental helse ungdom og FO.

Barneombudet uttaler følgende:

«Som det fremkommer av høringsnotatet, har Barneombudet ved flere anledninger gitt uttrykk for at regelverket om opplysningsplikten til barnevernet bør tydeliggjøres og forenkles, for slik å bidra til at flere melder fra når de er bekymret for et barn. Vi er derfor positive til departementets forslag, og mener endringsforslagene samlet sett vil kunne bidra til at de som er omfattet av meldeplikten blir sikrere på hvilket ansvar plikten innebærer.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttrykker at de støtter mange av departementets forslag til endringer knyttet til opplysningsplikten til barnevernet og uttaler:

«Vi er enig med departementet i at det er viktig at bestemmelsene om opplysningsplikt gjøres mer tilgjengelige for dem som er omfattet av denne plikten, herunder at bestemmelsene er utformet slik at de som er omfattet i størst mulig grad kan være trygge på hvilket ansvar plikten innebærer. Vi finner at forslagene innebærer en forenkling og klargjøring som er egnet til å nå målet om at det skal bli lettere å anvende for dem som er omfattet av plikten.»

Statens helsetilsyn uttaler:

«Statens helsetilsyn støtter i all hovedsak departementets forslag til endringer som skal bidra til forenklinger som gjør loven lettere å anvende. Flere av forslagene er i tråd med våre anbefalinger i Rapport 2/2014 Helsepersonells opplysningsplikt i barnevernet.»

Stine Sofies Stiftelse uttaler blant annet:

«Stiftelsen ser behovet for forenkling av reglene om opplysningsplikt til barnevernet, og at det gjøres tydeligere i hvilke tilfeller opplysningsplikten utløses. Konkret informasjon om hvilke situasjoner som kan utløse meldeplikten vil gjøre bestemmelsen mer anvendelig for fagpersonell. Stiftelsen har selv mottatt tilbakemeldingen om at opplysningsplikten i alt for stor grad er basert på skjønn og enkeltes oppfatning av hva som er «alvorlig» og ikke. Det er også viktig at det blir presisert at det er en selvstendig plikt, selv om ledelsen ikke ønsker å melde.»

NTNU uttaler følgende:

«For å kunne utføre sitt arbeid til barnets beste, og sikre barnets rettssikkerhet, er barneverntjenesten avhengig av at den bli informert om barn som lever under skadelige forhold og/eller har store atferdsproblemer. Meldinger til barnevernet forutsetter både en vurdering av barnets situasjon, skadelige konsekvenser, og kunnskap og forståelse av den enkeltes opplysningsplikt. Vi finner det derfor positivt at departementet ønsker å klargjøre og forenkle bestemmelsene om opplysningsplikt slik at de skal bli lettere å anvende, og føre til større trygghet for de som er omfattet av plikten, og dermed øke sannsynligheten for at bekymringssaker blir meldt til barnevernet.»

Asker kommune uttaler følgende:

«Barneverntjenestens hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. For å kunne gjøre dette, er barneverntjenesten helt avhengig av å få informasjon fra andre instanser. Asker kommune støtter derfor departementets forslag til tydeliggjøring og forenkling av bvl. § 6-4, herunder å innføre et klarere skille mellom reglene knyttet til plikten til å melde fra til barnevernet på eget initiativ og plikten til å gi opplysninger der barnevernet pålegger det.»

Sandnes kommune uttaler følgende:

«Sandnes kommune støtter i all hovedsak forslagene i høringsnotatet. Det vurderes at forslagene vil bidra til økt forståelse blant yrkesutøvere som omfattes av meldeplikt, og det vil tydeliggjøres at enhver som utøver oppgaver for forvaltningsorganet har eget ansvar for å melde fra om bekymring.»

Også Bergen kommune er positive til forslagene og uttaler følgende:

«Bergen kommune støtter i sin helhet departementets forslag til presiseringer og klargjøring av bestemmelsene i barnevernloven og andre tilsvarende lovbestemmelser om opplysningsplikten til barneverntjenesten.»

FO uttaler følgende:

«FO støtter i all hovedsak forslag til endringer i barnevernloven § 6-4 og andre tilsvarende lovbestemmelser om opplysningsplikt til barnevernet. Vi er enig i at dette kan bidra til at barnevernet fungerer bedre, kan bedre kommunikasjonen mellom barnevernet og andre tjenester, samt styrke barns menneskerettigheter. Vi er også enig i at opplysningsplikten til barnevernet må utformes på en måte som gjør den forståelig og tilgjengelig.»

Ingen høringsinstanser har gitt uttrykk for at de mener det ikke er grunn til å vurdere forenklinger og tydeliggjøring av regelverket eller at de foretrekker dagens bestemmelser om opplysningsplikt fremfor forslaget som ble sendt på høring.

Samtidig har mange høringsinstanser synspunkter om hva opplysningsplikten bør omfatte og hvordan bestemmelsene om opplysningsplikt bør utformes. Flere høringsinstanser har kommet med synspunkter om terskelen for opplysningsplikt. Blant disse instansene er Helsedirektoratet, Bufdir, Fylkesmannen i Oslo og Akershus,Utlendingsnemnda, Horten kommune, Høgskulen i Volda, Barneombudet og Sør-Øst politidistrikt. Enkelte av disse høringsinstansene gir uttrykk for at de mener terskelen for opplysningsplikt bør senkes, mens andre instanser i større grad har synspunkter om hvordan terskelen for opplysningsplikt bør komme til uttrykk i bestemmelsene.

Bufdir gir uttrykk for at de er enige med departementet og lovutvalget i at mindre alvorlige og bagatellmessige forhold ikke bør utløse en meldeplikt til barneverntjenesten. Direktoratet viser til at en slik regel, som påpekt av departementet, vil kunne bidra til at familier som har behov for hjelp ikke oppsøker det offentlige hjelpeapparatet. Dette vil være uheldig for mange barn. Etter direktoratets oppfatning trekker ordlyden i dagens bestemmelse imidlertid i retning av en svært høy terskel for når det skal meldes fra til barneverntjenesten og at dette kan få store konsekvenser. På denne bakgrunn vurderer direktoratet at meldeplikten til barneverntjenesten bør inntre dersom det er grunn til å tro at barn lever under «omsorgssvikt». Etter direktoratets vurdering er all omsorgssvikt alvorlig, og bør utløse en plikt til å melde fra til barneverntjenesten. Direktoratet uttaler:

«Direktoratet viser til svensk rett, hvor det er tilstrekkelig at det skal gis melding til socialtjänesten når melder får kjennskap til eller mistenker at et barn «far illa». Vilkåret for å gi melding til svensk barnevern har således en vesentlig lavere terskel enn etter norsk lovgivning.

Tatt i betraktning disse hensynene vurderer direktoratet at grunnvilkåret for meldeplikten i loven bør justeres. Kravet til «alvorlig» omsorgssvikt ivaretar ikke barneverntjenestens rolle og mulighet til å gi riktig hjelp til rett tid. Dersom barneverntjenesten på en god måte skal kunne forebygge og forhindre omsorgsovertakelser, er det nødvendig at de får informasjon om barn som blir utsatt for omsorgssvikt på et tidligere stadium enn når omsorgssvikten har blitt alvorlig. Offentlig ansatte skal ikke vente med å melde til omsorgssvikten har en så alvorlig karakter, eller vart så lenge at det er oppstått en alvorlig situasjon eller risiko for barnets fysiske eller psykiske helse. Etter direktoratets syn er det ikke heldig at loven har et grunnvilkår for meldeplikt som tilsvarer grunnvilkåret for en omsorgsovertakelse, altså «alvorlig omsorgssvikt».

Direktoratet vurderer at begrepet omsorgssvikt i seg selv er en beskrivelse av en alvorlig situasjon for et barn. Bagatellmessige mangler i omsorgssituasjonen vil ikke omfattes av direktoratets forslag til endring av vilkåret for å melde til barneverntjenesten.»

Helsedirektoratet gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at de støtter at plikten til å melde fra til barneverntjenesten av eget tiltak fremdeles skal være forbeholdt de mer alvorlige tilfellene. De gir samtidig uttrykk for at det er viktig at barnevernet får informasjon tidlig nok til å kunne sikre at barn får nødvendig oppfølgning og omsorg hvor det ikke er tilfelle. Helsedirektoratet uttaler:

«Selv om det isolert sett kunne vært en fordel om barneverntjenesten fikk tilgang til ellers taushetsbelagte opplysninger på et tidligere tidspunkt og ut fra en lavere grad av bekymring enn det dagens bestemmelser om opplysningsplikt åpner for, mener Helsedirektoratet at en slik utvidet meldeplikt vil svekke tilliten til helsepersonell og helsetjenesten. Dette kan få den utilsiktede konsekvens at de som trenger helsehjelp og omsorgstjenester til seg eller sine barn, i mindre grad vil søke hjelp og bistand hos helsetjenesten. Tilliten til helsetjenesten er sammen med hensynet til personlig integritet viktige hensyn taushetsplikten skal sikre. Kvalitet i helsetjenesten ved at foreldre gir de opplysningene om barna som er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp og ikke siler informasjon, er også et viktig hensyn taushetsplikten skal ivareta.»

Barneombudet gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at de er positive til departementets forslag, og mener endringsforslagene samlet sett vil kunne bidra til at de som er omfattet av meldeplikten blir sikrere på hvilket ansvar plikten innebærer. De gir samtidig uttrykk for at de er noe bekymret for at ordlyden «eller annen alvorlig omsorgssvikt» kan føre til at barn må leve under skadelige omsorgsforhold for lenge før det sendes melding til barnevernet. Ombudet viser til at «alvorlig omsorgssvikt» både er et barnefaglig og barnevernfaglig begrep, og at det for yrkesgrupper som ikke er særlig kjent med begrepsbruken kan være vanskelig å vite hvilke situasjoner som faller inn under kategorien. Siden meldeplikten også omfatter ulike yrkesgrupper, med svært ulik fagbakgrunn, er det heller ikke utenkelig at de ulike gruppene vil kunne forstå begrepet forskjellig. Barneombudet uttaler videre:

«Etter art 19 nr. 1 i barnekonvensjonen er statene forpliktet til å iverksette «…alle egnede lovmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak…» for å beskytte barn mot omsorgssvikt, vold og overgrep. Dette er en sterk forpliktelse og derfor må den få betydning for hvordan man utformer de bestemmelsene som tar sikte på å verne barn mot krenkelser og sviktende omsorg. Slik Barneombudet ser det, er det viktig at de reglene som skal gjøre det mulig for barnevernet å utføre sin plikt er enkle å forstå, slik at de i praksis ikke fungerer som et hinder på veien mot å hjelpe og beskytte barnet.

En gjennomgang av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets tolkningsuttalelser, viser at spørsmålet om hvordan gjeldende lovverk skal forstås er en gjenganger. Dette indikerer at bestemmelsene kan være for komplisert utformet. Man kan for eksempel få inntrykk av at man må foreta sammensatte og kompliserte vurderinger av barnevernfaglig art før en på eget initiativ skal opplyse barnevernet om sin bekymring. Barneombudet er redd det er en risiko for at situasjonen ikke vil forbedre seg så mye som ønskelig om en velger å bruke begrepet «alvorlig omsorgssvikt». Usikkerhet omkring hva som er å regne som alvorlig, kan medføre at den enkelte føler seg forpliktet til å innhente mer informasjon før de agerer, eller så inntar de en vente og se posisjon før de tar skrittet ut og varsler. Dette i kombinasjon med at taushetsplikten står sterkt, kan føre til at mange barn må vente for lenge før de får den hjelpen de trenger.»

På denne bakgrunn uttaler Barneombudet at selv om meldeplikten skal være forbeholdt de alvorlige tilfellene, mener de at det å ta ut «alvorlig» fra siste alternativ i bokstav a, nødvendigvis ikke vil føre til at terskelen for å melde fra reelt sett senkes. Lest i sammenheng forteller bestemmelsen etter ombudets oppfatning klart at ikke alle former for avvik fra normalvariasjonsbredden vil utløse meldeplikten.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:

«Fylkesmannen er av den oppfatning at både terskelen for å gi opplysninger av eget tiltak og terskelen for at barneverntjenesten skal ha adgang til å pålegge og å gi opplysninger, bør senkes. Vi er enig i at hensynet til personvern og tilliten mellom enkeltpersoner og det offentlige er viktige hensyn i vurderingen av hvor terskelen bør gå. Vi er imidlertid av den oppfatning at hensynet til barns rett til å bli beskyttet mot overgrep og andre former for alvorlig omsorgssvikt, innebærer at de andre nevnte hensynene må vike. Vi mener for øvrig ikke at befolkningens tillit til det offentlige generelt vil svekkes av denne grunn. Tvert i mot tror vi at befolkningen generelt, herunder også omsorgspersoner som ikke har «noe å skjule», vil ha forståelse for at barneverntjenesten må følge opp bekymringer knyttet til et barn. Fylkesmannen mener plikten til å melde fra til barneverntjenesten av eget tiltak bør inntreffe på et lavere nivå i bekymringens alvorlighetsgrad enn det som er tilfelle i dag. Vi vurderer at innslagspunktet for å melde bør inntreffe når offentlig tjenestemann osv. får grunn til å anta at et barn under 18 år kan ha behov for særlig støtte fra barneverntjenesten, dvs. tiltak etter dagens kap. 4 (tilsvarende dansk rett).»

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker uttaler at de er bekymret for at terskelen blir for høy og er usikker på om ulike former for omsorgssvikt bør nevnes og uttaler blant annet:

«Departementet har i høringsnotatet kapittel 5 redegjort for reglene om melde- og opplysningsplikt i dansk og svensk rett. For begge lands vedkommende inntrer meldeplikten på et tidligere stadium enn den gjør i Norge. Det fremgår ikke av høringsnotatet om dette antas å ha betydning for antall meldinger som inngis, foreldres tilbakeholdenhet mht. å fortelle om sine vansker mv. Departementet har heller ikke grunngitt årsaken til at Norge bør ha strengere vilkår for meldeplikt enn det våre naboland har.

Fylkesnemndene mener at vilkårene for meldeplikt både etter gjeldende bestemmelse og slik den er utformet i departementets forslag, er så strenge at de ikke legger til rette for at barneverntjenesten kan sette inn rett tiltak til rett tid. Det samme gjelder for øvrig for barnevernlovutvalgets forslag til ny bestemmelse (§ 7 i utkastet til ny barnevernlov).

Fylkesnemndene antar at mange, både meldere og foreldre/barn, vil føle seg mer bekvemme med meldinger som sendes på et stadium hvor bekymringsnivået er lavere. Meldere ønsker gjennomgående at barnet skal få hjelp slik at det kan bli boende hos sine foreldre, og for mange meldere er det vanskelig å akseptere at det er deres egen melding som har ført til at det fremmes begjæring om omsorgsovertakelse. Selv om inngangskriteriet for meldeplikt senkes, vil det naturligvis fremdeles være meldere som opplever at barneverntjenesten reagerer sterkere enn det melderen hadde sett for seg. Jevnt over vil nok virkningen likevel være at barnet får hjelpetiltak på et tidspunkt hvor tiltaket faktisk har god effekt, og forhindrer en negativ utvikling. Etter vår vurdering bør dette være avgjørende for når meldeplikten skal inntre.»

Horten kommune uttaler at de støtter intensjonen om å klargjøre og forenkle bestemmelsene om opplysningsplikt slik at de skal bli lettere å anvende for dem som er omfattet av plikten. Kommunen uttaler videre at de mener det er riktig at opplysningsplikten fortsatt er forbeholdt de mer alvorlige tilfeller. De viser til at en senket terskel for opplysningsplikt ville kunne bidratt til at enkelte foreldre i mindre grad ville søkt hjelp hos andre deler av hjelpeapparatet på et tidlig tidspunkt.

Noen høringsinstanser har kommet med innspill og synspunkter av generell karakter knyttet til hvordan meldeplikten er foreslått utformet. Blant disse er Bufdir, Helsedirektoratet, Utlendingsdirektoratet, fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, Fylkesmannen i Hedmark, Politidirektoratet, Høgskulen i Volda, Asker kommune, Oslo kommune, Sandnes kommune, Oslo tingrett, NTNU, Norsk tannlegeforening og Norsk psykologforening.

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker omtaler i sin høringsuttalelse bruken av begrepet «grunn til å tro». Fylkesnemndene uttaler:

«Melderen skal ha «grunn til å tro» at nærmere bestemte forhold foreligger. Dette kan lett oppfattes som en motsetning til «ikke grunn til å tro», og en potensiell melder vil følgelig oppfatte vilkåret som et krav om sannsynlighetsovervekt. Etter fylkesnemndenes oppfatning bør det ikke være et krav at melder finner sannsynlighetsovervekt for at barnet utsettes for omsorgssvikt før melding kan inngis.

Fylkesnemndene mener at lovteksten på en tydeligere måte bør angi hvilken grad av bekymring/mistanke som må foreligge. Departementet skriver i pkt. 6.2.1.3 siste avsnitt at uttrykket «grunn til å tro» ikke betyr «at det kreves sikker viten om at situasjonen er så alvorlig som beskrevet, men vedkommende må ha noe mer enn en vag mistanke». Fylkesnemndene bemerker at det er langt mellom disse to ytterpunktene, og mener at lovteksten bør ha et høyere presisjonsnivå.»

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker viser i sin høringsuttalelse også til at muligheten for å utvide meldeplikten til å omfatte barn under offentlig omsorg, og som har samvær med biologiske foreldre ikke er nevnt i høringsnotatet. Etter deres oppfatning svekkes barneverntjenestens mulighet for reell oppfølging av barn som er under offentlig omsorg når det ikke kan gis melding om åpenbare svakheter ved barnets samværsbase.

Helsedirektoratet uttaler på sin side at de støtter at det i bestemmelsen tydeliggjøres og presiseres at opplysningsplikten også omfatter tilfeller der barnet for øyeblikket ikke er utsatt for omsorgssvikt, men der det er grunn til å tro at barnet kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt i nær fremtid. Helsedirektoratet uttaler videre:

«Helsedirektoratet mener det er viktig å fjerne all tvil om dette. Helsedirektoratet støtter videre at «i hjemmet» blir tatt ut av dagens bestemmelser om opplysningsplikt og erstattet med en presisering av at opplysningsplikten er knyttet til alvorlige bekymringer for den omsorgen barnets foreldre eller andre primære omsorgspersoner gir barnet. Det er viktig at opplysningsplikten også omfatter tilfeller der disse ikke beskytter barnet mot ulike former for mishandling eller overgrep fra andre – også når det skjer utenfor hjemmet.»

Utlendingsdirektoratet har i sin uttalelse kommentert forslaget i høringsnotatet om å benytte begrepet «melde» fremfor å gi opplysninger «av eget tiltak». Utlendingsdirektoratet uttaler:

«UDI mener at det ikke fremkommer en tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor tydeliggjøringen av den selvstendige og personlige plikten den enkelte har for å melde fra, er tatt ut av bestemmelsen. Vi mener at bestemmelsen fortsatt bør presisere at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan skal melde fra til barneverntjenesten av eget initiativ eller av eget tiltak uten hinder av taushetsplikt. Vi mener denne presiseringen synliggjør at enhver har et selvstendig og personlig ansvar for å melde fra.»

Også Oslo kommune mener at begrepet «av eget tiltak» bør beholdes i bestemmelsene, samt at det bør presiseres at meldeplikten bør oppfylles «umiddelbart». Oslo kommune uttaler:

«Oslo kommune mener at det i bestemmelsens første ledd bør tilføyes at den som har meldeplikt skal utøve denne «av eget tiltak» og at dette bør skje «umiddelbart». Kommunens begrunnelse er at meldinger til barnevernet kan bli forsinket som følge av en hierarkisk organisasjonsstruktur der ansvaret for å videreformidle opplysninger til barneverntjenesten er lagt til ledelsen. For ytterligere å presisere viktigheten av å handle raskt bør det presiseres at melding bør sendes umiddelbart etter at bekymringen er oppstått.»

Helsedirektoratet mener at begrepet «gi» opplysninger fremdeles bør benyttes og uttaler:

«Helsedirektoratet vil i denne sammenheng gjøre oppmerksom på at helsepersonelloven kapittel 6 hvor helsepersonelloven § 33 er plassert, bruker overskriften «Opplysningsplikt mv.» De enkelte bestemmelsene i kapittelet pålegger helsepersonell «å gi» opplysninger. Bestemmelsen om opplysningsplikt til nødetatene i § 31 er imidlertid formulert som en plikt for helsepersonellet til «å varsle». I lovens kapittel 7 pålegges derimot visse profesjonsgrupper å gi melding i forbindelse med bl.a. fødsler og dødsfall hvor begrepet «meldeplikt» brukes. Helsedirektoratet vil derfor anbefale at begrepet «å gi» opplysninger beholdes i helsepersonelloven § 33, alternativt at formuleringen «å varsle» vurderes brukt om plikten til å gi opplysninger til barnevernet, slik at gjeldende systematikk i helsepersonelloven kan videreføres.»

Enkelte høringsinstanser har gitt eksplisitt uttrykk for at de støtter forslaget i høringsnotatet om at det skal meldes fra til barneverntjenesten «uten ugrunnet opphold». Blant disse er Bufdir, Fylkesmannen i Hedmark og Asker kommune. Helsedirektoratet mener på sin side at det bør vurderes å bruke et annet begrep enn «uten ugrunnet opphold», og viser til at dette er et typisk juridisk faguttrykk som ikke er enkelt å forstå.

Bufdir uttaler at de støtter forslaget i høringsnotatet om å presisere og tydeliggjøre at meldeplikten også omfatter tilfeller der barnet for øyeblikket ikke er utsatt for omsorgssvikt, men der det er grunn til å tro at barnet kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt i nær fremtid. Bufdir og Sandnes kommune gir også uttrykk for at de støtter forslaget i høringsnotatet om å erstatte henvisningen til at opplysningsplikten er knyttet til situasjonen «i hjemmet», med en presisering av at opplysningsplikten er knyttet til alvorlige bekymringer for den omsorgen barnets foreldre eller andre primære omsorgspersoner gir barnet.

Enkelte høringsinstanser som Utlendingsdirektoratet og Oslo kommune uttaler at de er kritiske til forslaget om at menneskehandel er tatt ut av ordlyden i bestemmelsene om opplysningsplikt med den begrunnelse at dette omfattes av begrepet «alvorlig omsorgssvikt». Utlendingsdirektoratet uttaler:

«…Vi mener imidlertid at det ikke kan forventes at meldere skal fortolke menneskehandel som en del av omsorgssviktbegrepet. Slik denne bestemmelsen er formulert, knyttes omsorgssvikten opp mot den daglige omsorgen og rollen til den eller de som skal ivareta barnets behov. I noen tilfeller er det nære relasjoner som utnytter mindreårige i menneskehandel, men i mange tilfeller er det ikke personer som skulle gitt omsorg som utsetter barn for denne type utnyttelse. Etter vår erfaring er det like gjerne menneskesmuglere eller andre kriminelle som utnytter mindreårige i menneskehandel. (…) Vi mener det er nødvendig å tilføye ‘når det er grunn til å tro at det er fare for utnyttelse av et barn til menneskehandel’. Gjerne i en bokstav d i paragrafens første ledd. Vi mener at menneskehandel kan innebære flere former for utnyttelse enn det forslaget dekker. Vi viser til at det kan innebære utnyttelse til prostitusjon, men også tigging, salg av narkotika, ulike former for arbeid, organhandel m.m. Vi mener at det ikke i alle tilfeller vil være slik at utnyttelse til menneskehandel vil være hverken åpenbart omfattet av begrepet alvorlig omsorgssvikt eller umiddelbart vil bli synlig i et barns atferd.»

Oslo kommune gir på sin side uttrykk for at de er enig med departementet i at menneskehandel er å anse som «alvorlig omsorgssvikt», men er usikker på om dette er like naturlig etter alminnelig språkbruk. For å være helt sikker på at barneverntjenesten også får melding om menneskehandel, mener kommunen derfor at det bør være et eget alternativ i loven om meldeplikt når det er grunn til å tro at et barn utsettes for menneskehandel.

Tannlegeforeningen stiller i sin høringsuttalelse spørsmål ved om det bør lovfestes at yrkesutøvere ikke kan melde anonymt, og viser til at det flere steder i høringsnotatet er fremhevet at det er en forutsetning for oppfyllelse av opplysningsplikten at yrkesutøveren gir seg til kjenne og ikke kan være anonym. Foreningen er ikke uenig i dette, men stiller spørsmål ved om en så klar forutsetning bør tas inn i lovteksten.

NTNU uttaler at de mener det er uklart hvorvidt opplysningsplikten kun omfatter fagpersonell og uttaler:

«Det kan i loven framstå som uklart om meldeplikten gjelder alle ansatte, eller kun ansatte med fagbakgrunn (kompetanse til å vurdere barnets situasjon – profesjonsutøvere). Dette bør presiseres ytterligere, og vi mener at plikten bør gjelde personer med relevant fagbakgrunn.»

Statens helsetilsyn mener at det bør presiseres i forarbeidene at ledelsen i tjenesten har plikt til å legge til rette for en kultur der den enkelte ansatte kan formidle sin bekymring til barneverntjenesten, også der det forekommer faglig uenighet i tjenesten.

Høgskulen i Volda mener at opplysningsplikten til barneverntjenesten også bør omfatte gravide. Jordmorforeningen gir på sin side uttrykk for at helsepersonell må gis mulighet til å melde til barnevernet uten morens samtykke før barnet er født når morens livsførsel eller andre forhold kan skade det ufødte barnet.

Barnevernsproffene gir uttrykk for at det bør avtales med barnet før melding sendes til barnevernet og uttaler blant annet følgende:

«Proffene i Forandringsfabrikken ber om at lovverket understreker at den som melder, står ansvarlig for å avtale med barnet før de forteller videre. Den som melder MÅ først kunne beholde tryggheten fra barnet. Barnevernet må få et ansvar for å sjekke at melder har avtalt med barnet at informasjonen skulle sendes videre. Hvis dette IKKE er gjort, MÅ den som melder få en tilbakemelding om å gjøre dette – og om å få dette gjort snarest mulig.»

Enkelte høringsinstanser som Politidirektoratet og Politidistrikt Vest har synspunkter knyttet til reguleringen av politiets opplysningsplikt. Disse instansene gir uttrykk for at de mener at henvisningen til barnevernloven § 6-4 annet ledd og forvaltningsloven § 13 f annet ledd som hjemmel for politiets opplysningsplikt til barnevernet, kun delvis er korrekt. Politidirektoratet viser til at forvaltningsloven regulerer politiets utlevering av opplysninger som behandles i tilknytting til politiets forvaltningsmessige gjøremål, jf. politiloven § 24. De viser videre til at utlevering av opplysninger som behandles for politimessige formål reguleres av politiregisterloven med tilhørende forskrift. De henviser også til politiregisterloven § 30, jf. politiregisterforskriften § 9-6 første ledd nr. 7 som regulerer politiets adgang til å utlevere opplysninger i forbindelse med barnevernets ivaretakelse av sine oppgaver etter barnevernloven. Videre viser de til at politiet har underretningsplikt dersom det innledes etterforskning mot person under 18 år, eller dersom politiet får kjennskap til eller mistanke om at barn mishandles av foreldre, foresatte eller andre barnet bor sammen med, jf. politiregisterloven §§ 10-2 og 10-3.

Forslaget om å erstatte dagens henvisninger til tiltaksbestemmelsene i barnevernloven med mer utfyllende beskrivelser av situasjoner som skal utløse meldeplikten har fått relativt bred støtte i høringen. Høringen viser også at mange instanser støtter forslaget om et tydeligere skille mellom meldeplikt og opplysningsplikt ved pålegg, samt tydeliggjøring av at meldeplikten er et personlige ansvar. Samtidig har det kommet en del synspunkter om hvordan vilkårene for meldeplikt bør utformes. Blant de instansene som har synspunkter om utforming av vilkårene for meldeplikt er Bufdir, fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, Utlendingsnemnda,Forskergruppe for barnerett ved Universitetet i Tromsø, Utlendingsdirektoratet og Stine Sofies Stiftelse.

Utlendingsnemnda mener at emosjonell omsorgssvikt bør fremgå av bestemmelsen og uttaler følgende:

«Når det gjelder utformingen av vilkårene for hvor alvorlig barnets situasjon må kunne antas å være for at meldeplikten skal inntre, er henvisningen til ulike bestemmelser i barneverntjenesteloven foreslått tatt ut. Departementet uttaler at endringen i ordlyden ikke er ment å skulle ha betydning for meningsinnholdet. Etter vårt syn er det grunn til å legge vekt på den pedagogiske betydningen ordlyden kan ha. At personer uten juridisk kompetanse skal forholde seg til bestemmelsen, øker betydningen av dette hensynet. Vi har her merket oss at alle delene av grunnvilkårene for omsorgsovertakelse i bvl § 4-12 første ledd ikke er synliggjort i forslaget til ny § 6-4 første ledd. I forslaget nevnes «mishandlet», «alvorlige mangler ved den daglige omsorgen» og «annen alvorlig omsorgssvikt». Oppramsingen omfatter ikke alvorlige mangler i den personlige kontakten og tryggheten som barnet trenger etter sin alder og utvikling – altså den emosjonelle omsorgen. Dette er et selvstendig grunnlag for omsorgsovertakelse etter bvl § 4-12 første ledd bokstav a, og vil altså ikke være synlig som grunnlag for meldeplikt slik forslaget til ny § 6-4 første ledd er formulert. Departementet uttaler i høringsnotatet at det ikke lar seg gjøre å gi en uttømmende beskrivelse av hva som menes med alvorlig omsorgssvikt. Vi kan ikke se grunnen til at den emosjonelle omsorgen er utelatt, mens den daglige omsorgen, som normalt anses å dekke den praktiske og fysiske ivaretakelsen av barnet, er tatt med. Det kan være vanskeligere å gi en kortfattet, god og presis beskrivelse av hva som menes med alvorlige mangler i den emosjonelle omsorgen. Men etter vår vurdering gjør dette problemet det desto viktigere å fremheve at temaet må vurderes, og at emosjonell omsorgssvikt også kan gi grunnlag for meldeplikt. Å utelate den emosjonelle omsorgssvikten fra bestemmelsen kan medføre mindre bevissthet rund problemstillingen og at det i mindre grad faktisk blir vurdert.»

Forskergruppe for barnerett ved Universitetet i Tromsø støtter formuleringene i bokstav a, men stiller spørsmål ved om andre alternativ er nødvendig:

«Når det gjelder de tre alternativene i forslaget til ny § 6-4 første ledd bokstavene a-c, støtter forskergruppen formuleringene i bokstav a. Både beviskravet «grunn til å tro» og formuleringene av situasjonene innebærer en videreføring av gjeldende rett, samtidig som det skjer en forbedring ved at hjemmelshenvisningene tas ut. Forskergruppen støtter at bokstav a knyttes til mishandling av barnet, uten at forbeholdet «i hjemmet» tas med slik det er gjort i forslaget til § 7 i NOU 2016:16. Forskergruppen er i tvil om det andre alternativet i bokstav a; «utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen» er nødvendig, da det vil omfattes av det neste alternativet «alvorlig omsorgssvikt».»

Utlendingsdirektoratet støtter formuleringen i bokstav a og uttaler:

«Videre støtter vi presiseringen i forslagets § 6-4 første ledd bokstav a, om at meldeplikten også omfatter tilfeller der barnet ikke er utsatt for omsorgssvikt for øyeblikket, men der det er grunn til å tro at barnet kan bli utsatt for omsorgssvikt i nær fremtid.»

Stine Sofies Stiftelse har følgende innspill vedrørende mishandling og uttaler:

«Ett av vilkåra departementet foreslår er at opplysningsplikten inntrer «når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlig mangler ved den daglige omsorg eller annen alvorlig omsorgssvikt». Departementet skriver videre at de legger til grunn at begrepet «mishandling» innebærer alvorlig fysisk eller psykisk krenkelse som ofte har vart over tid. Ved å legge denne forståelsen til grunn, frykter stiftelsen usikkerhet knyttet til om vold og seksuelle overgrep, som kanskje ikke har vart over tid, vil bli oppfattet som mishandling og dermed utløse opplysningsplikten.»

Forskergruppe for barnerett ved Universitetet i Tromsø reiser tvil om nødvendigheten av bokstav b, da de mener det synes klart at forholdene vil være omfattet av bokstav a.

Bufdir uttaler at de støtter departementets forslag i bokstav b og viser blant annet til at dette skiller seg vesentlig fra andre former for omsorgssvikt slik at det er grunn til å tydeliggjøre at meldeplikten gjelder også i disse tilfellene. Actis gir på sin side uttrykk for at de støtter forslagene til hvordan vilkårene for meldeplikt er formulert. Også de understreker at det er viktig at også situasjonen for barn med alvorlig sykdom eller spesielt hjelpetrengende barn er tatt med i eget punkt b.

Forskergruppe for barnerett ved Universitetet i Tromsø mener bokstav c er uheldig formulert og sammenligner med forslaget i NOU 2016: 16 Ny barnevernslov. De uttaler blant annet:

«Bokstav c er etter vår mening uheldig formulert. For det første benyttes begrepet «alvorlige atferdsvansker» som kan oppleves stigmatiserende og ikke setter fokus på det vesentlige, nemlig konsekvensene for barnet. I tillegg innføres begrepet «utpreget normløs atferd» som etter vår mening er lite heldig. Det synes høyst uklart hva begrepet omfatter og i tillegg synes det ikke som en heldig karakteristikk å bruke.»

De uttaler videre:

«Av høringsnotatet fremgår det videre at atferd hos yngre barn ikke vil omfattes, uavhengig av hvor alvorlig den er og hvor mye bekymring den gir. Det samme gjelder det som omtales som «mer innadvendte utfordringer» som selvskading eller spiseforstyrrelser. Her vil opplysningsplikten bare inntre om det er grunn til å tro at barnet blir mishandlet eller utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt. Forskergruppen kan ikke se at en slik oppdeling er verken heldig eller nødvendig. Et barn som driver selvskading eller har spiseforstyrrelser kan ha stort behov for hjelp. Plikten til å melde fra til barnevernet, bør da ikke være avhengig av en vurdering av omsorgssvikt eller mishandling.

Forskergruppen vil her vise til barnevernslovutvalgets forslag til ny § 7 om opplysningsplikt. Her er det tilsvarende alternativet formulert som «b) et barn utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare». Her er formuleringen langt enklere. Uheldige ord som atferdsvansker og utpreget normløs atferd unngås. Fokus rettes mot fare for barnets helse og utvikling, uavhengig av årsak, form, alder, mv. Barnevernlovsutvalgets forslag i NOU 2016: 16 er på dette punkt, etter vår mening, langt bedre enn det som fremkommer i dette høringsnotatet og lovforslaget.»

Bufdir uttaler at de støtter forslaget i høringsnotatet om å fjerne kravet om at atferdsvanskene skal ha vært «vedvarende». Direktoratet viser til at behandlere og offentlige myndigheter ofte ikke har god nok kjennskap til om problemene har vært vedvarende ettersom de ofte har kortvarige og sjeldne møter med ungdommen. De viser videre til at lovens system tilsier at vilkåret for meldeplikt ikke skal være strengere enn vilkåret etter barnevernloven § 4-24. Etter denne bestemmelsen er det kun ved alternativ to et krav om at de alvorlige atferdsvanskene i form av rusmisbruk må være vedvarende. Etter direktoratets syn vil det bli en harmonisering av reglene ved at «vedvarende» blir fjernet. Direktoratet uttaler videre:

«Etter direktoratets syn er det uheldig at innadvendte utfordringer, slik som selvskading og spiseforstyrrelser, ikke omfattes av ordlyden «alvorlig atferdsvansker». Det blir påpekt at slik atferd må eventuelt vurderes med utgangspunkt i om atferden gir grunn til å tro at barnet er utsatt for fysisk eller psykisk mishandling, seksuelle overgrep eller andre former for alvorlig omsorgssvikt. Tilsvarende vil også gjelde yngre barn som utviser atferd som fremstår som svært alvorlig og som gir grunn til bekymring for barnets situasjon. Dette medfører at offentlige myndigheter ikke har meldeplikt når de har kjennskap om slike situasjoner, med mindre det mistenkes at dette kan være et symptom på at barnet er utsatt for mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt. Etter direktoratets syn kan slike innadvendte utfordringer være et symptom på at barnet blir utsatt for mishandling eller omsorgssvikt. Det er ikke alltid at barnet viser andre symptomer på dette. Det er viktig at offentlige myndigheter tar kontakt med barneverntjenesten i slike situasjoner, slik at barneverntjenesten kan undersøke omsorgssituasjonen til barnet, og eventuelt iverksette tiltak dersom det er et slikt behov. Etter direktoratets oppfatning fremstår forslaget i NOU 2016: 16 slik at innadvendte utfordringer omfattes av ordlyden. I forslagets § 7 fremgår det at det kan gis melding når det er grunn til å tro at «et barn utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare». Det blir påpekt i NOU 2016: 16 at utvalget foreslår å senke terskelen noe for opplysningsplikt når det gjelder saker der barn og unge utsetter egen helse og utvikling for fare. Direktoratet støtter dette forslaget.»

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker uttaler følgende om meldeplikt knyttet til alvorlige atferdsvansker:

«Fylkesnemndene støtter forslaget om at det for ungdom med «atferdsvansker» ikke lenger skal være et krav at vanskene har vært «vedvarende» før melding skal sendes til barneverntjenesten. Barnevernlovutvalget har foreslått samme endring. Departementet har foreslått at man i stedet for alternativet «atferdsvansker … på annen måte» benytter uttrykket «utpreget normløs atferd». Fylkesnemndene har ikke sterke synspunkter på forslaget, utover den generelle bemerkning at ordlyden i to bestemmelser som skal korrespondere med hverandre, fortrinnsvis bør være den samme. Fylkesnemndene er enig i at «atferdsvansker på annen måte» er et vagt uttrykk, men det er også «utpreget normløs atferd». Fylkesnemndene stiller seg tvilende til at melder vil oppfatte det ene uttrykket som nevneverdig mer opplysende enn det andre.»

Som nevnt har forslaget om et tydeligere skille mellom meldeplikt og opplysningsplikt ved pålegg fått betydelig støtte i høringen. Samtidig er det en del ulike oppfatninger om forslaget om å knytte opplysningsplikt ved pålegg til ulike tiltaksbestemmelser i barnevernloven.

Bufdir er blant de instansene som er kritiske til forslaget og uttaler:

«Direktoratet støtter ikke beskrivelsen av terskelen for når det kan pålegges opplysningsplikt slik den er beskrevet i departementets forslag. Dersom barneverntjenesten kun kan pålegge opplysningsplikt når det undersøkes, forberedes eller behandles sak om omsorgsovertakelse eller andre tvangsvedtak, vil det etter direktoratets syn sjeldnere kunne pålegges opplysningsplikt i undersøkelsen. Alternativt må barneverntjenesten knytte undersøkelsen opp mot et usikkert resultat tidlig i en undersøkelse. Dette vil kunne skape usikkerhet om når barneverntjenesten kan gi pålegg om opplysninger.

Barneverntjenestens undersøkelse er viktig for å avgjøre hvem som har behov for hjelp fra barneverntjenesten, og hvilken hjelp de skal få. Dersom det ikke skal være adgang til å pålegge opplysningsplikt med mindre det er grunn til å tro at et barn er utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller mishandling, vil barneverntjenestens mulighet til å foreta grundige og kvalitativt gode undersøkelser være begrenset. Dersom foreldrene ikke samtykker til innhenting av informasjon og barneverntjenesten ikke har adgang til å pålegge opplysningsplikt, vil det være en risiko for at barneverntjenesten ikke ser hele bildet av saken, og kan da i mange tilfeller ikke få avdekket om det er behov for å iverksette tiltak for barnet og familien.

Av hensynet til barnet og foreldrenes rettsikkerhet anser direktoratet det er best om barneverntjenesten gis en videre adgang til å innhente slike opplysninger enn det som blir foreslått fra departementets side. Etter direktoratets oppfatning bør barneverntjenesten gis adgang til å innhente opplysninger når det er grunn til å tro at barnet utsettes for «omsorgssvikt». Dette vil harmonere med direktoratets forslag om når det foreligger en meldeplikt til barneverntjenesten.»

Også Fylkesmannen i Hedmark er kritisk og uttaler:

«Når det gjelder pålegg om å gi opplysninger til barnevernet, vil vi vise til at dette i all hovedsak er aktuelt i undersøkelsesfasen av en barnevernssak, og at det da antagelig vil være uavklart hvilken hjemmel for tiltak som blir aktuelt. Ut fra dette kan det virke lite hensiktsmessig at barneverntjenesten ved pålegg skal vise til den enkelte paragraf i barnevernloven. På den annen side støtter vi at barneverntjenesten bør bli tydeligere på hvilke opplysninger de har behov for fra helsepersonellet i den enkelte sak. Dette for å sikre riktigere opplysninger, bedre samarbeid med helsetjenesten og ivaretakelse av den opplysningene gjelder. Ut fra dette savner vi en henvisning til bvl § 4-3 når det gis pålegg om opplysninger, og en tydeliggjøring av at barneverntjenesten må opplyse om klageretten på pålegget om å gi opplysninger.»

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er skeptiske til avgrensningen i forslaget av sakstyper og uttaler følgende:

«Det fremstår som upraktisk å skille mellom ulike sakstyper i de tilfellene der familien ikke samtykker i innhenting av opplysninger. I slike situasjoner vil barneverntjenesten regelmessig måtte gå bredt ut i sine undersøkelser, og kan ikke på et tidlig stadium binde seg til at saken enten omhandler frivillige hjelpetiltak, tvungne hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse. Opplysninger som innhentes i undersøkelsesfasen skal gi barneverntjenesten informasjon om hvordan barnet har det, slik at det kan vurderes om tiltak er nødvendig, og i så fall hvilken type tiltak. Kun i sjeldne tilfeller vil man allerede i innledningsfasen ha en slik kunnskap om saken at man med relativt stor grad av sikkerhet kan slå fast at den «bare» gjelder hjelpetiltak.»

Høgskulen i Volda mener det er unødvendig å vise til tiltaksbestemmelsene i barnevernloven, samt at man bør være varsom med uttømmende beskrivelser og uttaler:

«Det er foreslått ei omfattande lovtekst, der ein gjer eit forsøk på å kome med ei uttømmande opprekning av kva heimlar her er for inngrep etter barnevernlova, og som dermed kan danne grunnlag for pålegg om opplysningar. Dette kan for det første ikkje vere nødvendig. Alle desse heimlane står i barnevernlova, og barneverntenesta kan og bør vise til desse i pålegg om opplysningar utan at dette treng stå i bvl. § 6-4. Vi har klart oss utan ei slik lang unødvendig oppramsinga i alle år før. Det gjer også nabolanda. Det må vere tilstrekkeleg at ein viser f eks til at: Informantar pliktar etter pålegg frå dei organa som er ansvarlege for gjennomføringa av lova, herunder domstolane, utan hinder av teieplikt å kome med dei opplysningane dei sit inne med, og som er nødvendige for handsaming av saker etter barnevernlova.

Viss ein vil kvalifisere dette, så kan ein endre formuleringa til «inngrepssaker», jf legalitetsprinsippet, i andre saker vil det ligge føre samtykke. Det er i så måte eit eige problem å ta inn i ei lovtekst noko som tilsynelatande skal vere uttømmande opprekningar. Det skal ein vere varsam med, utan at dette er nødvendig å gjere, fordi ein risikerer at det er noko ein har gløymt. Her verkar det å vere tilfelle: F eks vil det kunne vere behov for å innhente opplysningar også i flyttesaker etter bvl. § 4-17, og i saker om fylkesmannens undersøking av tvang på barneverninstitusjonar.

Det er også vanskeleg å sjå at ei slik opprekning av heimlar for inngrep i føresegna om opplysningsplikt har noko å seie for den underliggande problemstillinga, at det ikkje er ynskjeleg at barneverntenesta krev opplysningar ut over det som er nødvendig. Undersøkingar av barnevernets arbeid viser også at det blir innhenta relativt få opplysningar i dei vanlege undersøkingssakene. I det praktiske liv ber barneverntenesta om opplysningar etter kva problemstillingar som er oppe i den konkrete saka, som rus, vald, alvoret i saka, kor mykje det hastar, osv. Og dei oppgir kva opplysningar dei treng i høve det konkrete problemet. Barneverntenesta si presise angivelse av kva opplysningar dei treng er i så måte langt viktigare for å avgrense innhenting av opplysningar til det nødvendige, enn kva heimel som er aktuell. Det kan også vere vanskeleg å vite kva tiltak som kan vere aktuelt, skal barneverntenesta då oppgi alle mogleg aktuelle heimlar?

Krav om å oppgje slike konkrete heimlar vil såleis i svært avgrensa grad ha noko å seie for kva slags opplysningar barneverntenesta vil be om. Desse vil vere ulikt sensitive heilt uavhengig av kva heimel eller heimlar barneverntenesta oppgir. Det er her problemstillinga i vel så stor grad ligg, ikkje i det formelle om kva type sak barneverntenesta treng opplysningane til. I så måte vil dei alminnelege begrensingane med omsyn til at opplysningar skal vere «nødvendige», minste inngreps prinsipp, forholdsmessigheit, og generelle faglege vurderingar som «fagleg forsvarleg» ha større innverknad på kva opplysningar det vil vere aktuelt å innhente, og kor inngripande desse vil vere, enn visingar til heimlane for inngrep i lova. Det er heller ingen grunn til å særbehandle visse typer saker, som pålegg om hjelpetiltak. Forslaget til bvl. 6-4 tredje ledd meiner ein heller bør gå inn i ei generell formulering som også omfattar pålegg om hjelpetiltak, jf forslaget over.»

NTNU, Oslo kommune og Asker kommune støtter forslaget om at adgangen til å gi pålegg knyttes til tiltaksbestemmelsene i barnevernloven. Asker kommune uttaler:

«Asker kommune støtter departementets forslag om å presisere at det kan gis pålegg om å gi opplysninger både i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av saker. Forslaget om å tydeliggjøre gjeldende rett ved å ta inn i lovteksten alle aktuelle sakstyper som åpner for pålegg om å gi opplysninger, støttes også.»

NTNU uttaler:

«Departementet foreslår at opplysninger ved pålegg skal knyttes til tiltaksbestemmelser som skal gi grunnlag for å innhente opplysninger ved pålegg, og at domstolene skal få utvidet myndighet med hensyn til dette (samme som fylkesnemnda og andre barnevernmyndigheter). Vi mener at dette er riktig, blant annet for å kunne harmonisere bestemmelser om pålegg av opplysningsplikt med pålegg om hjelpetiltak.»

Forskergruppe for barnerett ved Universitetet i Tromsø stiller spørsmål ved om forslaget knyttet til barnevernets adgang til å gi pålegg om innhenting av opplysninger innebærer en omfattende utvidelse sammenlignet med gjeldende rett og uttaler:

«Når det gjelder forslaget om endringer av plikten til å gi opplysninger etter pålegg, stiller forskergruppen spørsmål om det er ment at dette skal innebære en omfattende utvidelse sammenlignet med gjeldende rett. I henhold til forslaget kan opplysningsplikt pålegges ved «vurdering, forberedelse og behandling» av saker om en rekke av tiltakene i barnevernloven. Dersom det arbeides med å «vurdere» hvilke tiltak som skal iverksettes, vil således taushetsbelagte opplysninger nærmest fritt kunne innhentes. Dette kan i realiteten innebære en nokså omfattende utvidelse, og vi er i tvil om dette er grundig nok vurdert med tanke på nødvendigheten og de eventuelle uheldige konsekvensene en slik utvidelse kan ha. Taushetsplikten er viktig av hensyn til privatlivet og kan ha stor betydning for folks vilje til å oppsøke ulike tjenester og for tilliten mellom befolkningen og forvaltningen. Forskergruppen stiller også spørsmål ved nødvendigheten av å ramse opp alle aktuelle bestemmelser i forslaget til § 6-4 andre ledd, eller om dette kan gjøres på en enklere måte.»

Stine Sofies Stiftelse har et innspill vedrørende når foreldrene skal informeres om pålegg og uttaler følgende:

«Stiftelsen mener at i tilfeller der det er mistanke om at et barn utsettes for mishandling eller andre former for alvorlig overgrep skal ikke foreldrene informeres om at pålegget gis. Det er derfor viktig at dette unntaket blir tydelig, og det bør vurderes om vold og seksuelle overgrep bør nevnes spesifikt som eksempler, i tillegg til «med mindre dette kan hindre eller vanskeliggjøre at barneverntjenesten kan gi barnet tilstrekkelig hjelp».»

Den norske legeforeningen uttaler at de er positive til at opplysningsplikten drøftes i en større sammenheng der taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt, samt hensynene bak, inngår. De etterlyser imidlertid ytterligere presiseringer i lovteksten som sikrer at taushetsbelagt informasjon ikke blir videreformidlet i et større omfang enn nødvendig. Foreningen uttaler videre:

«Vi viser til at hensyn rundt dette drøftes grundig i høringsnotatet, og at departementet uttaler at det bør presiseres i lovbestemmelsene at adgangen til å gi pålegg er begrenset til nødvendig informasjonsinnhenting. Legeforeningen mener departementets forslag til presisering i barnevernloven § 6-4 annet ledd ikke er tilstrekkelig og at det også bør vurderes en tydeligere presisering, herunder også en presisering i de øvrige lovene.»

Sandnes kommune tar opp spørsmålet om privat part bør ha anledning til å klage på beslutning om å innhente opplysninger og uttaler:

«I saker der det hentes inn opplysninger ved pålegg, har den instansen som gis pålegget klageadgang ihht. fvl. § 14. Sandnes kommune ser at det i høringen ikke er debattert om også privat part har rett til å klage i disse tilfellene, altså der det besluttes å innhente opplysninger uten deres samtykke. Ved å fatte enkeltvedtak vil privat part ha anledning til å klage over beslutningen, og således vurderer Sandnes kommune at dennes brukermedvirkning og rettssikkerhet i større grad vil bli ivaretatt. Videre vil barneverntjenesten i større grad bli bevisst ansvaret i å dokumentere vurderinger knyttet til beslutningen.»

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker har videre kommentert adgangen til å innhente opplysninger etter en omsorgsovertakelse og uttaler følgende:

«Barneverntjenestens adgang til å innhente opplysninger ved pålegg må gjelde på ulike stadier av saken, og for å synliggjøre dette foreslår departementet en presisering av at adgangen til å gi pålegg gjelder ved «vurdering, forberedelse og behandling» av saker etter nærmere angitt bestemmelser. En naturlig slutning vil være at barneverntjenesten etter en omsorgsovertakelse ikke har adgang til å gi pålegg om opplysninger vedrørende foreldrene, verken som ledd i oppfølgingen i medhold av barnevernloven § 4-16, eller for den fortløpende vurderingen av samværet mellom barnet og foreldrene. Fylkesnemndene er usikker på om dette er en tilsiktet avgrensning. I forbindelse med samværsavvikling kan barneverntjenesten for eksempel ha behov for bekreftelse på at foreldrene fremdeles mottar foreskrevet medisinering, uten at det derved er naturlig å starte ny undersøkelsessak med tanke på regulering av samværet.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener pålegg bør kunne gis der det er åpnet undersøkelser etter barnevernloven § 4-3 og uttaler:

«Vi mener videre at barneverntjenesten bør ha adgang til å pålegge opplysningsplikt også i tilfeller der det det er åpnet undersøkelse etter bvl. § 4-3, men der alvorlighetsgraden av bekymringen foreløpig er uavklart. Slik det er i dag vurderer de fleste barneverntjenester at de har adgang til å pålegge og å gi opplysninger dersom bekymringsmeldingens innhold er av en alvorlig karakter. Hvor grensen går for når man kan pålegge og gi opplysninger, er følgelig skjønnsmessig.»

De fleste instanser som har uttalt seg, støtter forslaget om at barneverntjenesten bør kunne gi pålegg i saker om pålagte hjelpetiltak. Blant disse er: Bufdir, Helsedirektoratet, Korus Sør, Stine Sofies Stiftelse, Actis, Oslo kommune, Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder, Sandnes kommune, fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Barneombudet.

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker uttaler følgende:

«For fylkesnemnda/domstolen vil det ikke være mulig å gjennomføre en sak om tvungne hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 tredje eller femte ledd på en forsvarlig måte dersom opplysninger ikke skal kunne innhentes uten foreldrenes, og evt. også barnets, samtykke.»

Oslo kommune uttaler blant annet:

«Oslo kommune slutter seg til departementets vurdering av at det skal kunne gis pålegg om å gi opplysninger i saker om tvungne hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 tredje ledd «når dette er nødvendig for å unngå at barnet havner i en alvorlig situasjon som beskrevet i § 4-12 om omsorgsovertakelse». Oslo kommune er enig i departementets begrunnelse for den foreslåtte begrensningen…»

Statens helsetilsyn gir uttrykk for at bestemmelsen fremstår som uklar når det gjelder adgangen til å gi pålegg om innhenting av pålagte hjelpetiltak og uttaler følgende:

«Etter vår vurdering bør pålegg om å gi opplysninger i saker etter § 4-4 tredje ledd vurderes i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av saker etter barnevernloven. jf. forslag til § 6-4 annet ledd. Det bør ikke være avgjørende at pålegg gis når dette er nødvendig for å unngå at barnet havner i en alvorlig situasjon som beskrevet i § 4-12. For å begrense opplysningsplikten til de mer alvorlige tilfellene, mener vi at vurderingstemaet bør knyttes til om pålegg om å gi opplysninger er nødvendig for å avdekke om den alvorlige situasjonen kan avhjelpes gjennom pålegg av hjelpetiltak eller om situasjonene er så alvorlig at det bør fremmes forslag om omsorgsovertagelse. Dette bør tydeliggjøres i utkastet.»

Også Bufdir mener at det bør kunne gis pålegg om innhenting av opplysninger i alle saker om pålagte hjelpetiltak, ikke bare i de mest alvorlige tilfellene. Direktoratet uttaler:

«Direktoratet er av den oppfatning at hensynet til barnets og foreldrenes rettsikkerhet tilsier at saken må opplyses så godt som mulig i situasjoner der det er aktuelt å treffe tvangsvedtak, og mener at dette veier tyngre enn hensynet til den enkeltes personlige integritet og personvern, samt hensynet til tillitsforholdet mellom den enkelte og det øvrige tjenesteapparatet. Etter direktoratets syn bør det derfor være adgang til å gi pålegg om opplysningsplikt i saker der det vurderes å gi pålegg om hjelpetiltak. Direktoratet støtter ikke departementet i at denne adgangen kun bør gjelde i de mest alvorligste tilfellene. Dersom barneverntjenesten har adgang til å pålegge hjelpetiltak med tvang, må barneverntjenesten også ha mulighet til å pålegge opplysningsplikt i disse sakene. Hensynet til å få en tvangssak tilstrekkelig opplyst taler for dette. Direktoratet mener det ikke bør gjøres forskjell på disse sakene og de øvrige tilfellene det kan pålegges opplysningsplikt.»

Asker kommune er i tvil om forslaget i praksis vil innebære en utvidelse i forhold til gjeldende rett og uttaler:

«Departementet foreslår å utvide adgangen til å gi pålegg om opplysninger ved å åpne for at slikt pålegg kan gis også i saker om pålegg av hjelpetiltak etter bvl. § 4-4 tredje ledd. Asker kommune er i tvil om forslaget i praksis vil innebære en utvidelse i forhold til gjeldende rett. Det vises i den sammenheng til at det i departementets forslag stilles krav om at pålegget må være nødvendig for å unngå at barnet havner i en alvorlig situasjon som beskrevet i § 4-12 om omsorgsovertakelse. Dersom barnets situasjon er så alvorlig at omsorgsovertakelse må vurderes, vil barnevernstjenesten også i dag kunne gi pålegg om å gi opplysninger. Barnevernstjenesten i Asker kommune har foreløpig ikke bragt sak om pålegg av hjelpetiltak inn for fylkesnemnda. Vi antar likevel at der foreldrene ikke samtykker til nødvendige hjelpetiltak, vil det være sannsynlig at de heller ikke samtykker til innhenting av opplysninger. Forvaltningsloven § 17 pålegger forvaltningen å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak fattes. Av hensyn til barnets beste og barnets og foreldrenes rettssikkerhet er det særlig viktig at saken er grundig opplyst før det fattes tvangsvedtak. På denne bakgrunn foreslår Asker kommune at saker om pålegg av hjelpetiltak tas inn i listen over sakstyper som åpner for å pålegge å gi opplysninger i lovforslagets andre ledd. Pålegg om å gi opplysninger kan uansett bare gis når det er nødvendig for vurdering, forberedelse og behandling av saken.»

Politidirektoratet (med innspill fra Kripos og Oslo politidistrikt) og Helsedirektoratet har kommet med innspill knyttet til presiseringen av at opplysninger kun skal innhentes i tilfeller der dette er «nødvendig». Politidirektoratet uttrykker at de støtter departementets forslag om at opplysninger som skal utleveres etter pålegg må begrenses til «nødvendig» informasjon, men uttaler:

«Bestemmelsen regulerer imidlertid ikke hvem som skal foreta denne nødvendighetsvurderingen. Departementet har i høringsnotatet fremhevet at det etter gjeldende rett er det organet i barnevernet som gir pålegget som skal vurdere om opplysningsplikten foreligger og hvilke opplysninger som er relevante. Departementet mener det fortsatt må være slik.

Etter Oslo politidistrikts oppfatning går departementets uttalelser for langt, og fratar andre organer både rett og plikt til å beskytte egen informasjon og ha et medansvar for nødvendighetsvurderingen. Det er særlig vist til at politiet kan ha informasjon som er undergitt en særlig beskyttelse eller er særlig sensitive.

Kripos mener at det i tillegg til nødvendighetsvurderingen, er behov for at det kan foretas en forholdsmessighetsvurdering. Det er vist til politiregisterloven § 30 jf. § 27 tredje ledd først punktum, hvor det fremgår at det ved utlevering til offentlige myndigheter i deres interesse skal foretas en forholdsmessighetsvurdering, hvor det særlig skal legges vekt på om mottaker av opplysningene er underlagt taushetsplikt, hvordan det kan forventes at mottaker benytter opplysningene og om opplysningene etter sin art eller kilde beheftet med usikkerhet. Kripos fremhever at denne forholdsmessighetsvurderingen kan ha betydning dersom en utlevering kan ha sikkerhetsmessige konsekvenser for barnet selv eller tredjeperson, eller i tilfeller hvor en utlevering vil kunne avsløre politiets metoder. Som eksempel er det vist til saker hvor barnet eller barnets foresatte bor på sperret adresse besluttet av politiet.

Politidirektoratet er i likhet med ovennevnte innspill av den klare oppfatning at utlevering av opplysninger etter pålegg, ikke alene kan bero på en nødvendighetsvurdering foretatt av barnevernet. Mottaker av utleveringspålegget har også både rett og plikt til å forhindre at taushetsbelagte opplysninger blir formidlet i større omfang enn nødvendig. Dette ansvaret som påligger mottaker bør tydelig fremgå av forarbeidene. Det legges også til grunn at politiet som mottaker av utleveringspålegg etter barnevernloven § 6-4 annet ledd, må forholde seg til gjeldende regelverk om taushetsplikt og behandling av opplysninger, herunder politiregisterloven og –forskriften.»

Oslo politidistrikt og Kripos er uenig i at domstolene etter gjeldende rett kan gi pålegg om utlevering av opplysninger i forbindelse med rettslig prøving og uttaler følgende:

«Når det gjelder departementets forståelse om at domstolene er å anse blant de organ som er ansvarlig for gjennomføringen av barnevernloven etter gjeldende § 6-4 annet ledd, innebærer dette også at domstolene kan gi pålegg om utlevering av opplysninger i forbindelse med rettslig prøving av barnevernets og fylkesnemndas vedtak. Dette er foreslått inntatt i ny § 6-4 fjerde ledd.

Oslo politidistrikt og Kripos er ikke enig i departementets forståelse av gjeldende rett.

Kripos mener forslaget til ny § 6-4 fjerde ledd, bør styrkes. Kripos har pekt på at domstolenes adgang til å høre bevis underlagt lovbestemt taushetsplikt i sivile saker reguleres av tvistelovens § 22-3. Dette innebærer blant annet at adgangen til å bruke taushetsbelagt informasjon blir kontrollert, og at behovet for bevisføringen av hensyn til sakens opplysning blir veid mot skadevirkningene ved at beviset føres for lukkede dører under pålegg om taushetsplikt etter tvisteloven § 22-12. For politiets del vil det være av vesentlig betydning å ha mulighet til å redegjøre for konsekvensen av at retten får høre enkelte opplysninger. Dette vil særlig gjelde bevisførsel som vil kunne få sikkerhetsmessige konsekvenser for tredjepersoner eller avsløre politiets metoder. Etter Kripos sitt syn vil denne muligheten bli redusert dersom retten kan instruere polititjenestepersoner til å svare på spørsmål eller utlevere dokumenter uten at bevisføringen har vært vurdert i henhold til tvisteloven § 22-3. Det vises for øvrig til vedlagt innspill fra Kripos.

Selv om Oslo politidistrikt som nevnt ovenfor ikke er enig i departementets forståelse av gjeldende rett, har distriktet fremhevet at det for politiet er en viktig avklaring at det blir tatt inn i loven at bestemmelser om utlevering av opplysninger også gjelder ved rettslig prøving av vedtak etter barnevernloven. Distriktet har tidligere etterlyst avklaringer på problemstillinger i forbindelse med oppmøter i retten og i fylkesnemnd. Det er i den forbindelse vist til det ovennevnte brevet av 20. september 2016 vedrørende de aspekter ved politiets rolle i saker etter barnevernsloven som etter distriktets mening krever en løsning.

Politidirektoratet har merket seg at departementet i brev av 27. august 2015, etter en fornyet vurdering, har kommet til at domstolene er blant de organ som er ansvarlig for gjennomføring av barnevernloven, jf. gjeldende § 6-4 annet ledd tredje punktum. Politidirektoratet deler Oslo politidistrikts syn om at det er en viktig avklaring at det blir inntatt i loven at bestemmelser om utlevering av opplysninger også gjelder ved rettslig prøving av vedtak etter barnevernloven.»

Departementet stilte i høringsnotatet spørsmål om dagens oppmerksomhetsplikt i særlovene burde videreføres, samt om hvordan opplysningsplikten burde reguleres i særlovene. I underkant av 20 instanser har uttalt seg om dette. Et flertall av disse mener oppmerksomhetsplikten bør videreføres. Blant disse er Forskergruppe for barnerett ved Universitetet i Tromsø, Universitetet i Stavanger, Korus Sør, Private Barnehagers Landsforbund, Actis, Psykologforeningen, NTNU, Oslo kommune, Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder, Fylkesmannen i Buskerud, fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, Norges Kvinne- og familieforbund og Høgskulen i Volda.

Forskergruppe for barnerett ved Universitetet i Tromsø uttaler:

«Etter vår mening bør alle som arbeider med barn pålegges ved lov en plikt til å være oppmerksom på forhold som kan skade barnets helse og utvikling. Dette kan ha en klar pedagogisk funksjon, og sikrer i alle fall at ulike yrkesgrupper gjennom utdannelsen sin blir klar over sitt særlige ansvar og sin plikt til å varsle barneverntjenesten. I forlengelsen av dette etterlyser forskergruppen en vurdering av om alle voksne bør pålegges en opplysningsplikt til barneverntjenesten. Dette kan skje etter modell av våre naboland, hvor det i Danmark er en lovfestet plikt for hele befolkningen, mens det i Sverige eksisterer en lovfestet oppfordring til å melde fra. Også her vil det være snakk om en bestemmelse med en pedagogisk funksjon. En slik lovfesting kunne gitt stor oppmerksomhet til et viktig tema, og kanskje fått flere voksne til å ta det ansvaret de bør ta når de mistenker at barn lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling.»

Også Universitetet i Stavanger mener at oppmerksomhetsplikten bør videreføres i særlovene. De uttaler:

«Selv om plikten i seg selv ikke gir rett eller plikt til å formidle opplysninger til barneverntjenesten, har pålegget en klar pedagogisk effekt både i opplæring av studenter samt i arbeidet med oppfrisking og oppdatering av nye og gamle ansatte. Den uttalte oppmerksomhetsplikten kan gi legitimitet til faginterne drøftinger om fokus på barns situasjon. Dette gjelder særlig der barnas foresatte er primærbrukere av tjenesten og barna mindre synlige. Ved å pålegge et barnefokus i tjenesten mener vi det øker muligheten for å kunne oppfylle meldeplikt der vilkårene for den er tilstede. Det er et myndighetsansvar at de ansatte har tilstrekkelig kunnskap om meldeplikten. I lys av dette ser vi at bestemmelsene om oppmerksomhetsplikt er et nyttig redskap som tydeliggjør og delvis ivaretar dette ansvaret.»

Korus Sør mener at det er veldig viktig at oppmerksomhetsplikten opprettholdes og uttaler:

«Vi erfarer jevnlig at en del fagpersoner ønsker å avgrense eget ansvar. Det kan for eksempel være enklere for en pedagog å avgrense eget ansvar til det rent pedagogiske. For en som er behandler for foreldre er det noen ganger en utfordring å se barnets behov. Vi har alle våre barrierer i mer eller mindre grad i forhold til å involvere oss i saker som kan vurderes som andres privatliv. Oppmerksomhetsplikten gir en god hjemmel for at alle som jobber både med barn og voksne skal være spesielt oppmerksom på barn i sårbare situasjoner. KoRus-Sør arbeider med prosjekter og opplæringsprogram i kommunene, og vi er opptatt av å understreke oppmerksomhetsplikten i mange sammenhenger. Vi vil på det sterkeste anmode om at denne opprettholdes.»

Private Barnehagers Landsforbund uttaler følgende:

«PBL støtter synet om at oppmerksomhetsplikten har en pedagogisk funksjon. Vår erfaring er nettopp det som påpekes, at plikten minner de ansatte i barnehagene om å være på vakt om forhold som kan utløse behov for tiltak fra barneverntjenestenes side. PBL støtter derfor forslaget om at oppmerksomhetsplikten videreføres.»

Norsk Psykologforening uttaler følgende:

«Psykologforeningen mener at oppmerksomhetsplikten kan bidra til å minne helsepersonell om å rette sin oppmerksomhet mot barnets situasjon også i de tilfeller vilkårene for meldeplikt ikke er oppfylt, og hvor det kan være god grunn til å snakke med foreldrene om barna og f.eks. mulige hjelpetiltak fra barnevern. Også forskrift om pasientjournal § 8 t) stiller krav som kan ses i sammenheng med oppmerksomhetsplikten da det fremgår krav om dokumentasjon av: «Opplysninger om hvorvidt pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade har mindreårige barn».»

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker uttaler følgende:

«Fylkesnemndene foreslår at bestemmelsen blir stående. Fylkesnemndene tror at bestemmelsen gjør den enkelte klar over at man ikke kan forholde seg passivt til meldepliktbestemmelsen og unnlate å foreta vurderinger av det man observerer. For helsepersonells vedkommende har bestemmelsen dessuten saklig sammenheng med helsepersonelloven § 10 a om plikten til å ivareta mindreårige barn som pårørende, en bestemmelse som, med god grunn, ble innført med virkning fra 1. januar 2010.»

Sandnes kommune, Statens helsetilsyn og Justis- og beredskapsdepartementet mener på sin side at oppmerksomhetsplikten ikke bør videreføres. Statens helsetilsyn uttaler følgende:

«Det er et gjennomgående problem at terskelen for å melde til barneverntjenesten er høy, både blant helsepersonell og andre. Oppmerksomhetsplikten er først og fremst en viktig påminnelse til de som har meldeplikt om at de hele tiden må være oppmerksomme på om de står foran forhold som kan utløser meldeplikt. Vi mener at oppmerksomhetsplikten slik den nå er formulert ikke bør stå i loven, og foreslår at den tas ut. Hovedformålet med å endre bestemmelsene om meldeplikt og opplysningsplikt er å utforme loven på en måte som er forståelig for dem som er omfattet av plikten. Etter vår oppfatning kan det bli vanskelig både for de som omfattes av plikten og fylkesmennene, som skal føre tilsyn med om loven etterleves, å vurdere hvilke krav som kan stilles. Vi vil understreke betydningen av at ledelsen i den enkelte tjeneste sikrer at de ansatte har tilstrekkelig kompetanse om overgrep og omsorgssvikt og at regelverket om meldeplikt gjøres godt kjent og følges av de ansatte. Den enkeltes «følge med plikt» bør presiseres i forarbeidene og utdypes i rundskriv, veiledere eller retningslinjer om meldeplikten. Temaet vold og omsorgssvikt må settes på dagsorden i møter, kurs og konferanser, og de ansatte må gis faglig veiledning og opplæring ved behov.»

Justis- og beredskapsdepartementet uttaler:

«I forslagene til endringer i særlovene er det tatt inn bestemmelser om at de som utfører tjenester etter loven skal være «på vakt overfor» eller «oppmerksom på» forhold som kan føre til tiltak fra barnevernets side. Vi setter spørsmålstegn ved verdien av at det tas inn slike bestemmelser i lovteksten. Bestemmelsene har et uklart rettslig innhold, og det er vanskelig å trekke reelle plikter ut av formuleringene. Det vil dermed også være problematisk å sanksjonere brudd på slike bestemmelser. På denne bakgrunnen mener vi bestemmelsene bør tas ut av forslaget.»

Når det gjelder regulering av meldeplikt, foreslo departementet at denne burde utformes på samme måte i særlovene som foreslått i barnevernloven § 6-4. Departementet viste imidlertid til at en annen mulig måte å regulere meldeplikten på er ved en kortfattet henvisning til barnevernloven § 6-4. Få høringsinstanser har eksplisitt uttalt seg om hvordan meldeplikten bør reguleres i særlovene. Asker kommune, Bufdir, Høgskulen i Volda, Private Barnehagers Landsforbund, Psykologforeningen og Actis gir uttrykk for at meldeplikten bør reguleres i fulltekst.

Bufdir gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at lovteksten i barnevernloven § 6-4 bør inntas i særlovene, og at det ikke kun henvises til barnevernloven. Direktoratet viser til at dette blir enklere for de ansatte og tjenesteytere etter særloven enn at de deretter må gå til barnevernloven.

Norsk Psykologforening uttaler:

«Vi mener det er helt sentralt at meldeplikten fremgår klart og tydelig av bestemmelsen og at mange punkter og henvisninger til paragrafer kan bidra til at bestemmelsen blir vanskeligere tilgjengelig.»

Justis- og beredskapsdepartementet og fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker har på sin side gitt uttrykk for at de mener henvisning er den beste måten å regulere meldeplikten. Fylkesnemndene uttaler:

«Fylkesnemndene mener at reglene om melde- og opplysningsplikt i særlovene bør gjøres i form av henvisningsbestemmelser. Det er ryddigst og mest pedagogisk med én hovedbestemmelse, og da vil den også være likt utformet for ulike yrkesgrupper. Lovverket er i dag lett tilgjengelig for de fleste, og det antas ikke å være vanskelig for ulike faggrupper å finne frem til bestemmelsen i barnevernloven.»

Justis- og beredskapsdepartementet viser til at de mener det ikke er nødvendig å repetere innholdet i barnevernloven § 6-4 første ledd i hver enkelt særlov, og viser til at denne løsningen fører til at lovverket svulmer opp unødvendig. I særlovene er det etter departementets oppfatning tilstrekkelig å si at det gjelder opplysningsplikt overfor barnevernet i samsvar med barnevernloven § 6-4 første ledd.

I overkant av 10 instanser har besvart spørsmålet om hvordan opplysningsplikt ved pålegg bør reguleres i særlovene. Et flertall av disse mener at henvisning er den beste løsningen. Blant disse er Bufdir, Helsedirektoratet, fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker,Justis- og beredskapsdepartementet, Universitetet i Stavanger, Høgskulen i Volda, Asker kommune,Oslo kommune, Statens helsetilsyn,Private barnehagers landsforbund og Norsk psykologforening.

Helsedirektoratet uttaler:

«Helsedirektoratet mener at den beste måten å regulere opplysningsplikt ved pålegg i særlovene er ved å henvise til barnevernloven. Dette vil gjøre de enkelte særlovbestemmelsene enklere og kortere, samtidig som helsepersonell blir kjent med at det finnes regler om opplysningsplikt ved pålegg. Etter Helsedirektoratets vurdering har ikke helsepersonell behov for å kjenne disse påleggsreglene i detalj.

Formålet med endringene er å klargjøre og forenkle slik at bestemmelsene blir lettere å bruke for dem som er omfattet av plikten. Forslag til ny § 33 i helsepersonelloven er mer omfattende enn i dag og etter Helsedirektoratets vurdering vil det være en klar fordel at bestemmelsen kortes ned. Ved å kutte henvisningene til barnevernloven fra bestemmelsen om opplysningsplikt ved pålegg i helsepersonelloven § 33 andre ledd vil man oppnå dette.»

Bufdir uttaler:

«Etter direktoratets vurdering er det ikke nødvendig at opplysningsplikt etter pålegg er regulert i særlovene. Det er tilstrekkelig at dette står i barnevernloven. Det er ikke nødvendig at ansatte etter særlovgivning skal ha kunnskap om dette før vedkommende får et eventuelt pålegg fra barnevernet.»

Universitetet i Stavanger gir uttrykk for at det bør være tilstrekkelig at særloven fastslår en opplysningsplikt på oppfordring fra barneverntjenesten og viser til barnevernloven når det gjelder i hvilke konkrete situasjoner dette gjelder. Når et pålegg kommer vil det være gjenkjennbart. Hvis den ansatte skulle ha behov for ytterligere informasjon, følger dette av barnevernloven. De mener dette bør være tilstrekkelig både pedagogisk og praktisk.

Asker kommune mener at det er tilstrekkelig med en henvisning til bestemmelsen i barnevernloven og uttaler:

«Særlovsbestemmelsene vil da bli vesentlig enklere og kortere samtidig som ansatte i de aktuelle virksomhetene blir kjent med at det finnes regler om opplysningsplikt ved pålegg. Denne reguleringsteknikken vil dessuten gjøre det enklere å endre lovverket i ettertid. Selve pålegget vil inneholde opplysninger om hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernloven som er bakgrunnen for pålegget slik at den som mottar et pålegg kan sette seg nærmere inn i dette ved behov.»

Actis, Korus Sør, Blå Kors og Den norske tannlegeforening foretrekker på sin side regulering av opplysningsplikt ved pålegg i fulltekst. Tannlegeforeningen uttaler:

«Av pedagogiske grunner er det en fordel at bestemmelsene er de samme i alle lover som gir opplysningsplikt til barnevernet. NTF er derfor positive til at hele bestemmelsen tas inn i helsepersonelloven.»

Departementet la i høringsnotatet til grunn at domstolene, advokater og prester etter gjeldene rett ikke er omfattet av opplysningsplikten til barnevernet. Enkelte høringsinstanser har kommentert hvem opplysningsplikten bør omfatte. Blant disse er Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Oslo tingrett. Fylkesmannen uttaler:

«Barnekonvensjonen forplikter Norge til å treffe alle tiltak for å forebygge vold, overgrep og omsorgssvikt. Fylkesmannen er av den oppfatning at dette innebærer at også ansatte i trossamfunn og dommere må få opplysningsplikt til barnevernet. Fylkesmannen mener presters avvergeplikt ikke i tilstrekkelig grad beskytter barn mot alvorlig omsorgssvikt, herunder vold, godt nok.

Det har som argumentasjon mot opplysningsplikt for dommere, blitt vist til at personer innenfor denne yrkesgruppen skal være uavhengige og opptre nøytralt. Det har blant annet blitt hevdet at hvis dommere i foreldretvister etter barnelovens bestemmelser blir pålagt å engasjere seg før barnelovssaken er avgjort, vil det kunne stilles spørsmål ved deres uavhengighet og nøytralitet. Fylkesmannen finner ikke denne argumentasjonen bærende, all den tid dommerens hovedoppgave i en barnelovssak, uansett vil være å ta stilling til foreldrenes omsorgsfunksjoner og treffe endelig avgjørelser til barnets beste.

Fylkesmannen er imidlertid bekymret for det forhold at dommere i en del barnelovssaker sitter igjen med svært bekymringsfull informasjon om et barns omsorgssituasjon, der barneverntjenesten ikke er inne. Vi mener barnets behov for beskyttelse må gå foran dommerens uavhengighet og nøytralitet.»

Oslo tingrett viser til at departements forslag innebærer at det blir uttrykkelig avklart at meldeplikten ikke vil omfatte domstolene. Tingretten tar i den forbindelse opp spørsmålet om domstolens adgang til å gi opplysninger, og uttaler blant annet:

«…Etter tingrettens syn bør dommere ha anledning til på eget initiativ å melde fra til barnevernet dersom det avdekkes bekymringsfulle forhold for barnet uten at det nødvendigvis finnes et nødrettslig grunnlag for bekymringsmeldingen. Behovet vil særlig være tydelig i saker etter barneloven, og særlig de sakene der det ikke er oppnevnt en sakkyndig. Også i andre saker som domstolene behandler, vil det fra tid til annen fremkomme opplysninger om bekymringsfulle forhold for barn som barneverntjenesten ikke nødvendigvis kjenner til, og der melderett kan være en aktuell problemstilling.

Oslo tingrett ber om at departementet sørger for at det blir foretatt en avklaring av at dommere har adgang til å melde bekymring til barneverntjenesten i alle saker der dommeren mener det er nødvendig, også i tilfeller hvor avvergeplikten etter straffeloven § 196 ikke slår inn…»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus har også tatt opp spørsmålet om det bør lovfestes en oppfordring eller anbefaling om at privatpersoner bør melde fra til barneverntjenesten ved kjennskap til eller mistanke om at et barn lever under skadelige omsorgsbetingelser. De mener at dette vil kunne tydeliggjøre det ansvaret man som samfunnsborger har med hensyn til å sørge for beskyttelse av barn som lever under skadelige omsorgsbetingelser. Etter Fylkesmannens oppfatning vil en slik oppfordring dessuten kunne forsterke den enkelte samfunnsborgers opplevelse av en moralsk plikt. Fylkesmannen viser til at Norge må oppfylle FNs barnekonvensjonens forpliktelse om å treffe alle tiltak for å forebygge vold, overgrep og omsorgssvikt. De vurderer også at en slik lovregulert oppfordring eller anbefaling kan være en støtte for privatpersoner som vurderer eller ønsker å melde fra om barn de er bekymret for. Videre mener fylkesmannen at barneverntjenestens opplysningsplikt må endres slik at barneverntjenesten ikke bare kan gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, men også til arbeidsgivere dersom det er fare for liv og helse for andre. De mener også at barneverntjenestens opplysningsplikt også bør endres slik at barneverntjenesten kan gi opplysninger til arbeidsgivere dersom det er fare for liv og helse til konkrete barn. De tenker eksempelvis på de tilfeller der foreldre har mistet omsorgen for egne barn under henvisning til at de har utsatt barna for seksuelle overgrep eller annen voldsutøvelse, og viser til undersøkelser som viser at mange av de personene som begår overgrep mot barn jobber eller har verv som innebærer kontakt med barn.

14.6 Departementets vurdering og forslag

14.6.1 Behovet for endring

Barneverntjenestens hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Dette innebærer at barneverntjenesten har et sentralt ansvar for å beskytte barn mot ulike former for omsorgssvikt og overgrep, og for å gi barn med alvorlige atferdsvansker nødvendig behandling og oppfølgning.

Opplysningsplikten er begrunnet i barnevernets behov for å motta opplysninger om barn i alvorlige omsorgs- og livssituasjoner. For at barnevernet skal kunne ivareta sine lovpålagte oppgaver er barnevernet avhengig av at noen som er bekymret for et barn melder fra om dette til den kommunale barneverntjenesten.

Manglende meldinger til barneverntjenesten kan få svært alvorlige konsekvenser for det enkelte barnet. Antakelig er det de mest utsatte og sårbare barna som har størst behov for samfunnets beskyttelse, som også er mest avhengig av at noen melder fra om sin bekymring til barneverntjenesten.

Opplysningsplikten til barnevernet omfatter en rekke tjenester og yrkesgrupper som til dels har svært ulike utgangspunkt blant annet når det gjelder hva som er tjenestenes ansvar og oppgaver, deres tilknytning til og kunnskap om barnet og familien, og hvilken faglig bakgrunn personellet i tjenestene har. Dette innebærer at de også har ulike forutsetninger for å vurdere barnets situasjon og om vilkårene for meldeplikten er oppfylt.

Enkelte tjenester har tett og regelmessig kontakt med barnet og familien og er i stor grad avhengig av god dialog, gjensidig tillit, og et godt samarbeid med foreldrene for å kunne ivareta sine oppgaver på en god måte. Barnehagen er et eksempel på en tjeneste der personellet gjennom sin nære kontakt med barnet og daglig samhandling med foreldrene, er i god posisjon til å observere barnet over tid, både i samspill med andre og i samspill med foreldre eller andre primære omsorgspersoner. Denne nære tilknytningen kan også innebære at de ansatte blir stilt overfor dilemmaer og faglige vurderinger som kan være mer krevende enn hva det vil være for personell i tjenester uten denne nære tilknytningen til barnet og familien. Deres bekymring for barnet vil i mange tilfeller starte som en vag og udefinerbar følelse av at noe ikke er som det burde, uten at dette kan knyttes til konkrete hendelser eller tydelige tegn hos barnet. Det kan derfor være spesielt krevende for personell i tjenester med tett kontakt med barnet å vurdere når vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt. I tillegg kan det å melde fra til barneverntjenesten oppleves som et tillitsbrudd, og det å sende melding til barneverntjenesten kan innebære ubehag for den enkelte.

Noen tjenester møter barn og familier sjeldnere, men i situasjoner som forutsetter åpenhet fra familiens side om forhold som kan være svært personlige. Helse- og omsorgstjenestene, krisesentrene og familievernkontorene er eksempler på tjenester der personellet ikke nødvendigvis møter barn og familier ofte, men der et åpent og tillitsfullt forhold kan være av stor betydning for å kunne ivareta sine oppgaver overfor barnet og familien på en god måte.

Andre tjenester møter barn og familier mer sporadisk og i situasjoner der det både kan være enklere å vurdere om en melding til barnevernet skal sendes, og at dette som regel ikke oppleves som et tillitsbrudd. Politiet og statlig og kommunalt barnevern er eksempler på tjenester der de ansatte i mange tilfeller kan oppleve det som relativt uproblematisk både å vurdere om opplysningsplikten foreligger og å sende bekymringsmelding dersom vilkårene for opplysningsplikt blir vurdert som oppfylt.

Ved utformingen av bestemmelsene om opplysningsplikt er det nødvendig å ta høyde for at opplysningsplikten favner vidt og omfatter en svært uensartet gruppe tjenester og yrkesgrupper med forskjellig faglig utgangspunkt. Det er derfor viktig at bestemmelsene om opplysningsplikt er tilgjengelige og at de er utformet på en måte som gjør at de som er omfattet av plikten i størst mulig grad kan være trygge på hvilket ansvar plikten innebærer. Dette gjelder særlig utformingen av meldeplikten, fordi den forutsetter aktivitet fra den enkelte medarbeider og yrkesutøver.

Høringen viser at det er bred oppslutning om behovet for å klargjøre og forenkle bestemmelsene om opplysningsplikt slik at de skal bli lettere å anvende for dem som er omfattet av plikten. Også i NOU 2016: 16 Ny barnevernslov underbygger Barnevernslovutvalget at det er behov for å klargjøre og forenkle reglene om opplysningsplikt.

Departementet legger videre til grunn at det er relativt bred oppslutning blant høringsinstansene om flere av hovedtrekkene i forslaget som ble sendt på høring. Dette gjelder blant annet forslaget om å innføre et tydeligere skille mellom opplysningsplikt av eget tiltak («meldeplikt») og opplysningsplikt ved pålegg. Når det gjelder meldeplikten er det også bred oppslutning om at dagens henvisninger til ulike tiltaksbestemmelser i barnevernloven bør tas ut av bestemmelsene. Mange instanser har også gitt støtte til at meldeplikten bør utformes slik at bestemmelsene inneholder mer informasjon om hvilke situasjoner som utløser plikten til å melde fra til barneverntjenesten. Også forslaget om å presisere i barnevernloven at meldeplikten er et personlig og selvstendig ansvar, har fått bred støtte i høringen.

Opplysningsplikten til barnevernet innebærer et lovfestet unntak fra taushetsplikt og er utformet med tanke på en avveining av flere hensyn. På den ene siden tilsier hensynet til den enkeltes personlige integritet, personvern og tillitsforholdet mellom den enkelte og de ulike tjenestene og instansene, at den enkelte bør være beskyttet mot unødvendig spredning av personlige opplysninger. Opplysningsplikten til barnevernet er på sin side begrunnet i barnevernets behov for å motta opplysninger for å kunne ivareta og beskytte barn mot ulike former for omsorgssvikt, og for å kunne gi barn med alvorlige atferdsvansker nødvendig hjelp og oppfølgning.

Opplysningsplikten innebærer samtidig at opplysninger som kan være svært personlige blir formidlet til barneverntjenesten uten samtykke fra dem opplysningene gjelder. Opplysningsplikten reiser dermed noen vanskelige dilemmaer og berører hensyn som trekker i ulik retning. På den ene siden har barneverntjenesten behov for å få opplysninger for å kunne ivareta sine oppgaver. Samtidig er det på den andre siden viktig at familier benytter ulike offentlige instanser og tjenester, og at de kan ha en åpen dialog og kommunikasjon med tjenesteapparatet. For at de skal gjøre dette er det viktig at de som et utgangspunkt skal kunne stole på at dette kan gjøres uten at opplysninger formidles videre uten deres samtykke. Å formidle opplysninger til barneverntjenesten som er gitt i fortrolighet eller uten tanke på at opplysningene kan bli gitt videre kan føre til et tillitsbrudd. Konsekvensen av dette kan bli at forholdet mellom den berørte familien og den eller de som har gitt opplysningene kan opphøre eller bli svært dårlig. Det kan også føre til at utsatte familier ikke oppsøker andre hjelpetjenester av frykt for at opplysninger kan bli videreformidlet til barneverntjenesten. Dette kan igjen føre til at mulighetene for å gi barnet nødvendig hjelp og oppfølgning kan bli redusert.

Opplysningsplikten må utformes med tanke på å balansere de ulike hensynene som ligger bak regelverket om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Resultatet av denne avveiningen er på den ene side at opplysningsplikten er en ubetinget plikt som setter lovbestemt taushetsplikt til side. På den andre siden er opplysningsplikten begrenset til å gjelde i de mer alvorlige tilfeller; ved mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt, ved vedvarende alvorlige atferdsvansker og ved menneskehandel.

14.6.2 Meldeplikten

Departementet fastholder forslaget om et tydeligere skille mellom meldeplikt og pålegg i bestemmelsene om opplysningsplikt.

Selv om enkelte høringsinstanser har tatt til orde for at terskelen for meldeplikt bør senkes, mener departementet at terskelen i utgangspunktet bør ligge på dagens nivå. Vi viser særlig til at regelverket både skal ivareta barneverntjenestens umiddelbare behov for tilgang til nødvendige opplysninger, men også andre hensyn som personlig integritet, personvern og tillit. Etter departementets oppfatning innebærer dette at opplysningsplikten fremdeles bør være begrenset til situasjoner som kan antas å være av en viss alvorlighetsgrad. Departementet vil for øvrig vise til at også Barnevernslovutvalget i NOU 2016: 16 Ny barnevernslov har vurdert at det ikke er sterke nok grunner til å senke terskelen for opplysningsplikt vesentlig.

I dag viser de ulike lovbestemmelsene som regulerer opplysningsplikten til barnevernet til konkrete bestemmelser i barnevernloven som åpner for å iverksette tiltak i tilfeller der et barn er eller kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller at barnet har vist alvorlige atferdsvansker. Dette innebærer likevel ikke at den som avgir en melding har ansvar for å vurdere om vilkårene for å iverksette tiltak etter disse bestemmelsene er oppfylt. Utgangspunktet er at det er barneverntjenesten og andre barnevernmyndigheter som etter en bred faglig vurdering skal vurdere behovet for å iverksette ulike former for barneverntiltak og hvilket tiltak som eventuelt skal iverksettes i det enkelte tilfellet. Etter departementets oppfatning kan det derfor være både misvisende og virke unødvendig kompliserende for de som er omfattet av plikten å knytte meldeplikten direkte til de ulike tiltaksbestemmelsene i barnevernloven. Forslaget om å ta ut tiltakshenvisningene og heller beskrive de situasjoner som skal utløse plikt til å melde fra til barneverntjenesten, har fått bred støtte i høringen. For øvrig har også Barnevernslovutvalget i NOU 2016: 16 Ny barnevernslov forslått en tilsvarende reguleringsteknikk. Departementet fastholder derfor forslaget om å ta ut henvisningene til tiltaksbestemmelsene i barnevernloven og erstatte dem med situasjonsbeskrivelser.

Også forslaget om å tydeliggjøre i barnevernloven at meldeplikten er et selvstendig og personlig ansvar har fått bred støtte i høringen. Departementet opprettholder derfor forslaget om at det bør fremgå direkte av ordlyden i barnevernloven § 6-4 at plikten retter seg mot «enhver» som utfører oppgaver eller arbeid for et forvaltningsorgan.

At plikten til å melde er et selvstendig og personlig ansvar innebærer at vurderingen av om melding skal sendes til barneverntjenesten verken kan overlates til andre tjenester eller til andre ansatte i den enkelte tjenesten. Bakgrunnen for dette er at hver enkelt tjeneste og den enkelte ansatte i de ulike tjenestene gjerne har en kombinasjon av faglig kunnskap og opplysninger eller kjennskap om barnet og familien som de kan være alene om å besitte. Den enkelte tjeneste eller yrkesutøver kan hver for seg sitte med opplysninger som kan belyse ulike sider av barnets livssituasjon. Det er derfor viktig at alle de aktuelle tjenestene, personellet i tjenestene og yrkesutøverne gjør sine selvstendige vurderinger av om vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt.

At plikten er et personlig ansvar innebærer for eksempel at lederen i en barnehage eller rektoren på en skole ikke kan overprøve den enkelte ansattes faglige vurdering av om barnets situasjon kan antas å være så alvorlig at vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt. Dette er det den enkelte ansatte som skal vurdere. Dersom leder eller rektor unnlater å melde fra til barneverntjenesten, har den enkelte ansatte derfor et selvstendig ansvar for å formidle sin bekymring til barneverntjenesten. Departementet legger for øvrig til grunn at meldeplikten gjelder uavhengig av den enkeltes fagbakgrunn eller faglige kompetanse.

Departementet har for øvrig merket seg innspillet fra Barnevernsproffene om at det etter deres oppfatning må avtales med barnet før melding gis til barneverntjenesten, men legger til grunn at meldeplikten ikke kan gjøres avhengig av at det barnet bekymringen gjelder skal samtykke til at melding sendes til barneverntjenesten. Departementet mener at en slik regel ville innebære at det enkelte barnet settes i en situasjon der barnet selv blir ansvarlig for vurderingen av om vilkårene for meldeplikt er oppfylt og at de nødvendige opplysninger formidles til barneverntjenesten. Departementet vil imidlertid nevne at det etter omstendighetene kan være aktuelt å informere barnet om at melding blir sendt. Dette vil avhenge av forholdene i den enkelte sak og barnets alder og modenhet. Videre viser departementet til at forslaget om at melding skal sendes «uten ugrunnet opphold» særlig er begrunnet i at det av hensyn til barnet kan være behov for en viss planlegging av meldingstidspunktet.

Selv om meldeplikten er et selvstendig ansvar vil departementet, som påpekt av Statens helsetilsyn, understreke at meldeplikten også er et myndighetsansvar. Dette innebærer at både staten, fylkeskommunene og kommunene har ansvar for å sikre at både ansatte og andre som utfører oppgaver på deres vegne har tilstrekkelig kunnskap om meldeplikten, hva den innebærer og at de er trygge på praktiseringen av den. Kommunene og fylkeskommunene har en lovfestet plikt til å føre internkontroll. Det følger av kommuneloven § 23 at «[a]dministrasjonssjefen skal sørge for at administrasjonen drives i samsvar med lover, forskrifter og overordnede instrukser, og at den er gjenstand for betryggende kontroll». I tillegg inneholder enkelte særlover egne supplerende bestemmelser om kommunenes plikt til å føre internkontroll. Blant disse er barnevernloven § 2-1 annet ledd.

Departementet vil understreke betydningen av at ledelsen i den enkelte tjenesten holder seg løpende orientert og har nødvendig oversikt, sikrer at hver enkelt medarbeider har tilstrekkelig kompetanse om regelverk og ansvar for å melde fra til barneverntjenesten, og sørger for at nødvendige interne rutiner er på plass. Departementet viser også til påpekningen fra Statens helsetilsyn knyttet til at ledelsen i den enkelte tjenesten har plikt til å legge til rette for en kultur der den enkelte ansatte kan formidle sin bekymring til barneverntjenesten, og at dette også gjelder der det forekommer faglig uenighet i tjenesten.

I høringsnotatet foreslo departementet å regulere vilkårene for meldeplikt i tre bokstaver:

• a) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt,

• b) når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring,

• c) når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd.

Departementet har merket seg uttalelsen fra fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker om at lovteksten på en tydeligere måte bør angi hvilken grad av bekymring som må foreligge. Departementet mener at meldeplikten fremdeles bør inntre når det er «grunn til å tro» at et barn befinner seg i en situasjon som beskrevet i bestemmelsene om opplysningsplikt. Kravet om «grunn til å tro» innebærer at det må foreligge en begrunnet bekymring for at barnet befinner seg i en situasjon som omtalt i bestemmelsen. Det er ikke et krav om sannsynlighetsovervekt eller sikker viten for å utløse meldeplikt, men det kreves noe mer enn kun en vag mistanke. Meldeplikten inntrer derfor når det foreligger omstendigheter som gir melderen en begrunnet bekymring om barnets situasjon.

Departementet understreker at hvorvidt meldeplikt er oppfylt alltid vil avhenge av konkrete vurderinger av barnets situasjon. I noen tilfeller vil det være klart at opplysningsplikten foreligger, mens i andre tilfeller vil utfallet avhenge av vanskelige vurderinger. Utgangspunktet for vurderingen er en kombinasjon av vedkommendes egne faglige vurderinger og observasjoner, samt det som er tilgjengelig av opplysninger og dokumentasjon om barnets situasjon. Ved tvil om barnets situasjon er så alvorlig at den utløser en plikt til å melde fra til barneverntjenesten, kan det være nyttig å legge frem saken anonymt og diskutere den med andre fagpersoner. Det kan også være aktuelt å legge frem saken anonymt og diskutere problemstillinger med, eller få konkrete råd fra, barneverntjenesten.

Høringen viser at et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om utformingen av alvorlig omsorgssvikt i bokstav a. Departementet har samtidig merket seg at enkelte høringsinstanser er kritiske til at menneskehandel er foreslått tatt ut av bestemmelsen. Departementet legger til grunn at menneskehandel er å anse som alvorlig omsorgssvikt og dermed er dekket av alternativet «alvorlig omsorgssvikt» som foreslås inntatt i bokstav a. Departementet ser likevel at menneskehandel skiller seg noe fra andre former for omsorgssvikt. Departementet foreslår derfor at menneskehandel inntas som et nytt alternativ i bestemmelsen.

Det eksisterer ingen universell definisjon av omsorgssvikt og mishandling.10 I Barn i risiko (Kvello) blir omsorgssvikt omtalt som en betydelig sviktende ivaretakelse av barnets grunnleggende behov for stimulering, oppfølging og beskyttelse.11 Hva som omfattes av begrepet «alvorlig omsorgssvikt», og som dermed utløser plikt til å melde fra til barneverntjenesten, vil alltid avhenge av konkrete faglige vurderinger av forholdene rundt det enkelte barnet, vedkommende sin egen faglige vurdering og det som er tilgjengelig av opplysninger og dokumentasjon. I en del tilfeller vil det være klart at barnet befinner seg i en situasjon som utløser plikt til å melde fra til barneverntjenesten. I andre tilfeller vil dette være vanskeligere å vurdere.

Som nevnt i høringsnotatet er det ikke lett å trekke absolutte grenser mellom akseptabel og uakseptabel omsorg. Alvorlighetsgraden må vurderes blant annet med utgangspunkt i hva manglene ved barnets omsorg er og om forsømmelsene er sporadiske eller vedvarende.

Departementet mener derfor at det ikke er mulig eller hensiktsmessig fullt ut å definere i lovteksten hva som kan sies å utgjøre «annen alvorlig omsorgssvikt». Departementet legger til grunn at alvorlig omsorgssvikt blant annet omfatter seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og menneskehandel. Departementet vil presisere at dette ikke er ment som en uttømmende beskrivelse av hva som er omfattet av alvorlig omsorgssvikt, og som dermed utløser meldeplikten. Departementet legger videre til grunn at begrepet «mishandling» omfatter alvorlig fysisk eller psykisk krenkelse som ofte har vart over tid.

Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser har gitt innspill om at de mener det bør fremgå mer direkte at bestemmelsen også omfatter «emosjonell omsorgssvikt». Departementet vil derfor understreke at alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling, klart omfattes av alternativene i bokstav a. Departementet har også merket seg at enkelte andre høringsinstanser har gitt uttrykk for at de er skeptiske til vilkåret «utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen», fordi dette omfattes av alternativet «alvorlig omsorgssvikt». Departementet er enig i at begrepet alvorlig omsorgssvikt også omfatter alvorlige mangler ved den daglige omsorg, men mener likevel alternativet «alvorlige mangler ved den daglige omsorg» er egnet til å utfylle det nærmere innholdet i meldeplikten.

Departementet opprettholder etter dette forslaget om at meldeplikten inntrer «når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt». Departementet foreslår samtidig at det i bokstav d presiseres at meldeplikten også gjelder «når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utsatt for menneskehandel». Tilsvarende endring foreslås i lovbestemmelsene i de andre særlovene.

Departementet foreslo i høringsnotatet at meldeplikten inntrer «når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring», jf. bokstav b.

Forslaget har fått støtte av flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg. Forslaget er utformet med tanke på å fange opp de situasjonene som er regulert i barnevernloven §§ 4-10 og 4-11. Bestemmelsene innebærer at fylkesnemnda kan fatte vedtak om at barnet skal motta undersøkelse, behandling eller opplæring, samtidig som foreldrene beholder omsorgen og foreldreansvaret for barnet. Barnevernloven § 4-10 gir hjemmel til å fatte vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling i tilfeller der foreldrene ikke sørger for at et barn som lider av en «livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade» kommer til nødvendig undersøkelse eller behandling. I slike tilfeller kan fylkesnemnda vedta at barnet med bistand fra barneverntjenesten skal undersøkes av lege, eller bringes til sykehus for å bli undersøkt. Fylkesnemnda kan også vedta at en slik sykdom skal behandles på sykehus eller i hjemmet i samsvar med anvisning fra lege.

Departementet legger til grunn at meldeplikten etter bokstav b også vil kunne omfatte tilfeller der foreldrene ikke sørger for at barn eller ungdom med alvorlig selvskading eller spiseforstyrrelsesproblematikk kommer til undersøkelse og behandling.

Videre følger det av barnevernloven § 4-11 at fylkesnemnda kan fatte vedtak dersom foreldrene ikke sørger for at et barn med nedsatt funksjonsevne eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring. Det fremgår av forarbeidene at bestemmelsen også omfatter barn med spesielle psykiske utfordringer.

Departementet legger til grunn at «alvorlig omsorgssvikt» også omfatter tilfeller der et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til nødvendig undersøkelse eller behandling. Det samme gjelder der foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonsnedsatt eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring. Tilfeller der barnet har et udekket behov for medisinsk undersøkelse, behandling eller opplæring, skiller seg likevel fra andre former for alvorlig omsorgssvikt. Barnevernloven §§ 4-10 og 4-11 åpner for å gripe inn i foreldrenes bestemmelsesrett i tilfeller der foreldrene ikke makter eller evner å ivareta barnets behov. Bestemmelsene innebærer at fylkesnemnda kan fatte vedtak om at barnet skal motta undersøkelse, behandling eller opplæring. Etter et slikt vedtak vil barnet bli boende hjemme hos foreldrene og de beholder omsorgen og foreldreansvaret for barnet.

Departementet fastholder derfor at det er grunn til å tydeliggjøre i lovbestemmelsene at meldeplikten også omfatter slike tilfeller.

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser har synspunkter knyttet til forslaget om «alvorlige atferdsvansker» i bokstav c. I høringsnotatet foreslo departementet en presisering av at meldeplikten omfatter tilfeller der et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller annen form for utpreget normløs atferd. Dagens opplysningspliktbestemmelser knytter opplysningsplikten ved bekymring for barn med «vedvarende alvorlige atferdsvansker» til barnevernloven § 4-24. Bestemmelsen gjelder plassering og opphold i barneverninstitusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker, uten barnets samtykke. Det fremgår av bestemmelsens første ledd at den gjelder når et barn har vist alvorlige atferdsvansker ved «alvorlig eller gjentatt kriminalitet», «vedvarende misbruk av rusmidler» eller «på annen måte».

Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser er kritiske til at meldeplikten etter bokstav c i utgangspunktet ikke omfatter mer introvert atferd som selvskading og spiseforstyrrelser. Til tross for de innvendingene som har kommet i høringen mener departementet at plikten til å melde fra til barneverntjenesten på bakgrunn av barnets eller ungdommens egen atferd, fremdeles bør være knyttet til de formene for atferdsvansker som kan gi grunnlag for plassering i institusjon etter barnevernloven § 4-24. Dette innebærer at begrepet «atferdsvansker» i denne sammenhengen er ment å forstås noe snevrere enn slik begrepet atferdsvansker benyttes i enkelte andre sammenhenger. Som et utgangspunkt vil barn med denne type utfordringer forventes å bli fulgt opp av det øvrige hjelpeapparatet i samarbeid og dialog med foreldrene.

Samtidig kan bekymringsfull atferd hos et barn være en indikasjon på at barnet er utsatt for ulike former for omsorgssvikt. Departementet vil derfor understreke at dersom det er grunn til å tro at barnets atferd har sammenheng med alvorlig omsorgssvikt, skal det meldes fra til barneverntjenesten, jf. bokstav a og b. Dette innebærer at barnets atferd i slike tilfeller må vurderes med utgangspunkt i om den gir grunn til å tro at barnet kan være utsatt for fysisk eller psykisk mishandling, seksuelle overgrep, eller andre former for alvorlig omsorgssvikt.

I høringsnotatet foreslo departementet å ta ut dagens krav om at atferden må ha vært «vedvarende», og viste til at den som observerer barnet eller ungdommen ofte verken vil ha mulighet eller forutsetninger for å kunne observere atferden over tid, men at atferden likevel kan være alvorlig og objektivt bekymringsfull. Høringen viser at dette synspunktet støttes av flere høringsinstanser. På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget om å ta ut kravet om at atferden må ha vart over tid. Departementet vil samtidig understreke at tidsdimensjonen likevel kan ha betydning i vurderingen av om barnets atferd er så alvorlig at vilkårene for å melde fra til barneverntjenesten er oppfylt.

Selv om det ikke er fastsatt noen nedre aldersgrense for å anvende barnevernloven § 4-24, er den i praksis forbeholdt ungdom med visse former for alvorlige atferdsvansker. Dette innebærer at også plikten til å melde fra til barneverntjenesten grunnet barnets egen atferd på tilsvarende måte er begrenset til ungdom med visse former for alvorlige atferdsvansker. For eksempel vil atferd hos barn i barnehagen ikke omfattes av denne delen av bestemmelsen, uavhengig av om barnet utviser en atferd som fremstår som svært alvorlig og som gir grunn til stor bekymring for barnets situasjon. Slik atferd må i stedet vurderes med utgangspunkt i om atferden kan gi grunn til å tro at barnet er utsatt for fysisk eller psykisk mishandling, seksuelle overgrep, eller andre former for alvorlig omsorgssvikt.

Det fremgår av forarbeidene til barnevernloven § 4-24 at kriteriet «alvorlig kriminalitet» i første rekke er ment å omfatte volds- og sedelighetsforbrytelser av alvorlig karakter, mens «gjentatt kriminalitet» blant annet omfatter serier av tyverier og hærverk.12 Kriteriet «vedvarende bruk av rusmidler» omfatter ikke enhver form for rusmiddelbruk. Det er forutsatt at misbruket har vært relativt omfattende både i omfang og i tid. Dette må likevel til en viss grad vurderes i lys av barnets alder. Bestemmelsen omfatter både misbruk av legale og illegale rusmidler, som alkohol, legemidler og narkotika. Forslaget om å ta ut dagens krav om at atferden må ha vært «vedvarende» i bestemmelsen om opplysningsplikt, innebærer at det heller ikke i forbindelse med bruk av rusmidler stilles krav om at misbruket av rusmidler må ha vært vedvarende. Departementet vil derfor understreke at plikten til å melde fra likevel er begrenset til alvorlige atferdsvansker. Hvorvidt rusmisbruket utløser meldeplikten vil blant annet avhenge av barnets alder og hvilken form for rusmiddelmisbruk som er blitt observert.

Departementet har merket seg at enkelte instanser er kritiske til forslaget i høringsnotatet om at meldeplikten også omfatter tilfeller der et barn har vist alvorlige atferdsvansker i form av «utpreget normløs atferd». I følge forarbeidene til dagens lov er kriteriet «på annen måte» i barnevernloven § 4-24 ment å omfatte «annen form for utpreget normløs atferd».13 Det vises til at kriteriet omfatter prostitusjon og manglende tilknytning til normalt livsmønster for barn i tilsvarende aldersgruppe. Det ble vist til «gatebarn» som eksempel. Departementet mener de andre kriteriene ikke fullt ut er dekkende for hvilke typer alvorlige atferdsvansker som bør omfattes av opplysningsplikten. Etter departementets oppfatning gir kriteriet «på annen måte» for lite veiledning om innholdet til at det er hensiktsmessig å benytte begrepet i bestemmelser om opplysningsplikt til barnevernet. Departementet opprettholder derfor forslaget om at meldeplikten utformes slik at den omfatter tilfeller der et barn har vist alvorlige atferdsvansker i form av «utpreget normløs atferd». Departementet legger til grunn at kriteriet blant annet omfatter prostitusjon, men at også mer sammensatte livsutfordringer som for eksempel kan gi seg utslag i en kombinasjon av kriminalitet, rus, ugyldig skolefravær og ungdom i drift kan omfattes. Departementet understreker samtidig at grunnvilkåret om at barnet må ha vist alvorlige atferdsvansker, også gjelder ved anvendelse av dette kriteriet.

Noen høringsinstanser har bemerket at Barnevernslovutvalget i NOU 2016: 16 Ny barnevernslov har foreslått å ta ut begrepet «alvorlige atferdsvansker» fra barnevernloven og erstatte det med at barnet utsetter sin egen «helse eller utvikling for alvorlig fare». Dette forslaget blir imidlertid ikke fulgt opp i denne lovproposisjonen. Dette innebærer at det ikke er hensiktsmessig å endre begrepet «alvorlige atferdsvansker» i denne omgang.

Departementet opprettholder etter dette at meldeplikten også bør omfatte tilfeller der et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller annen form for utpreget normløs atferd i ny bokstav c.

Fordi disse formene for alvorlige atferdsvansker som utløser meldeplikt, i praksis er begrenset til å gjelde ungdom, omfatter ikke barnehageloven § 22 annet ledd slike alvorlige atferdsvansker. Dette innebærer samtidig at meldeplikt ved fare for menneskehandel i barnehageloven er regulert i bokstav c, ikke i bokstav d som i de andre lovene.

Forslaget om å endre begrepsbruken fra at vedkommende skal «gi» opplysninger til barneverntjenesten av «eget tiltak» til at vedkommende har plikt til å «melde fra» til barneverntjenesten, støttes av flertallet i høringen. Departementet har merket seg at Helsedirektoratet mener at begrepet «gi» opplysninger bør beholdes i helsepersonelloven av hensyn til videreføring av dagens systematikk i kapitlene 6 og 7. Departementet viser imidlertid til at det heller ikke i dag er en helhetlig systematikk i de to kapitlene. I tillegg til direktoratets eksempel fra § 31 under kapittel 6 som bruker begrepet «å varsle», vises det til § 37 under kapittel 7 som bruker begrepet «å gi» opplysninger. Departementet mener at behovet for en enhetlig terminologi i bestemmelsene om opplysningsplikt til barnevernet må tillegges større vekt. Departementet opprettholder derfor forslaget. Etter departementets vurdering gir begrepene «meldeplikt» og «melde fra» til barneverntjenesten en mer dekkende beskrivelse av innholdet i plikten, samt at begrepene allerede er kjent og i bruk blant de tjenestene som er mest berørt av opplysningsplikten til barnevernet.

Forslaget i høringsnotatet om å presisere og tydeliggjøre at meldeplikten også omfatter tilfeller der et barn for øyeblikket ikke er utsatt for omsorgssvikt, men der det er grunn til å tro at barnet kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt i nær fremtid, har fått støtte i høringen. Som opplyst i høringsnotatet er departementet kjent med at det i enkelte sammenhenger er blitt stilt spørsmål ved om opplysningsplikten i tilstrekkelig grad omfatter tilfeller der barnet ikke er utsatt for alvorlig omsorgssvikt på vurderingstidspunktet, men der barnet kan havne i en slik situasjon. Et eksempel er ved mistanke om et barn kan bli utsatt for tvangsgifte eller kjønnslemlestelse. Selv om departementet legger til grunn at også dagens opplysningsplikt omfatter slike begrunnede mistanker, bør lovbestemmelsene utformes slik at det ikke kan oppstå unødvendig tvil. Departementet opprettholder derfor forslaget om å presisere i bokstav a at meldeplikten inntrer når det er grunn til å tro at et barn «blir eller vil bli» mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt. Forslaget er ikke ment å endre eller utvide hvilke tilfeller som omfattes av opplysningsplikten. Departementet viser i den sammenhengen til at dagens meldeplikt også omfatter situasjoner som nevnt i barnevernloven § 4-12 bokstav d, som åpner for omsorgsovertakelse ut fra vurderinger om barnets fremtidige omsorgssituasjon. Bestemmelsen gjelder i tilfeller der det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. For at barneverntjenesten skal kunne få tilstrekkelig kunnskap og opplysninger til å kunne ivareta barn i slike situasjoner, er det en forutsetning at meldeplikten også omfatter slike tilfeller.

I høringsnotatet foreslo departementet å erstatte dagens bestemmelse om at meldeplikten gjelder når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet «i hjemmet», med en presisering av at opplysningsplikten er knyttet til den omsorgen barnets foreldre eller andre primære omsorgspersoner gir barnet. Forslaget om å ta «i hjemmet» ut av bestemmelsene har fått støtte i høringen og departementet opprettholder derfor forslaget og presiserer at meldeplikten også omfatter tilfeller der barnet ikke beskyttes mot ulike former for mishandling eller overgrep fra andre.

Departementet har merket seg innspillet fra fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker om opplysningsplikt for barn som er under offentlig omsorg og blir utsatt for omsorgssvikt i forbindelse med samvær. Fylkesnemndene viser til at barneverntjenestens mulighet til reell oppfølging av barn som er under offentlig omsorg svekkes når det ikke kan gis melding om åpenbare svakheter ved barnets samværsbase. Departementet er enig i synspunktene fra fylkesnemndene, og viser til at den foreslåtte bestemmelsen vil fange opp tilfeller der et barn under offentlig omsorg utsettes for alvorlig omsorgssvikt. Videre vil departementet vise til at taushetsplikten ikke er til hinder for at andre offentlige tjenester som ledd i et løpende samarbeid gir opplysninger til fosterforeldrene og barnverntjenesten om barn som er under offentlig omsorg. For eksempel kan en skole eller barnehage uten hinder av taushetsplikt gi opplysninger om barnets reaksjoner i etterkant av et samvær.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt opplysningsplikten bør omfatte ufødt liv, vil departementet vise til den nye bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 om opplysningsplikt ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige.14 Departementet uttalte i proposisjonen at det «på nåværende tidspunkt ikke er grunnlag for å fremme forslag om en mer generell opplysningsplikt som også omfatter andre former for livsførsel som kan skade det ufødte barnet». Videre uttalte departementet at det ville vurdere behovet for ytterligere utredning av om også andre former for livsførsel hos gravide bør utløse en plikt eller adgang til å melde fra til barneverntjenesten.

Forslaget om å presisere i lovbestemmelsene at det skal meldes fra til barneverntjenesten «uten ugrunnet opphold», har fått støtte av et flertall av de instansene som har uttalt seg om dette i høringen. Det er ikke uvanlig at barneverntjenesten mottar meldinger lenge etter at hendelsen som førte til bekymring fant sted. Dette viser at det er et behov for å tydeliggjøre i lovteksten når melding skal sendes. Departementet opprettholder derfor forslaget.

Departementet vil samtidig presisere at meldingen som hovedregel skal sendes til barneverntjenesten umiddelbart etter at den bekymringen som er grunnlaget for å sende meldingen har oppstått. Bakgrunnen for at departementet likevel foreslår å benytte begrepet «uten ugrunnet opphold» fremfor begrepet «umiddelbart» i lovteksten, har særlig sammenheng med at det kan tenkes tilfeller der det er hensiktsmessig og samtidig fullt ut forsvarlig ikke å sende meldingen straks bekymringen oppstår. Det siktes særlig til tilfeller der det av hensyn til barnet er grunn til en viss planlegging av meldingstidspunktet. Forslaget er således ment å omfatte mer kortvarige utsettelser av hensyn til barnet.

Oppfyllelse av opplysningsplikten forutsetter at den som sender meldingen gir seg til kjenne, slik at barneverntjenesten kan vurdere innholdet i bekymringsmeldingen og behovet for å innhente ytterligere opplysninger. Dette innebærer at opplysningsplikten ikke er oppfylt dersom meldingen er sendt anonymt. Meldingen må også inneholde opplysninger om barnets identitet og hva bekymringen går ut på. Departementet har merket seg spørsmålet fra Tannlegeforeningen om hvorvidt forutsetningen om at meldeplikten ikke kan oppfylles ved anonym melding bør lovfestes, men mener at dette ikke er nødvendig. Etter vår vurdering vil en slik presisering også føre til at lovbestemmelsene blir uhensiktsmessig detaljerte og omfangsrike. Departementet er heller ikke kjent med at andre bestemmelser som innebærer plikt til å gi opplysninger inneholder et slikt lovfestet krav.

Departementet har også merket seg innspillet fra Sandnes kommune om at foreldrene bør kunne klage på en beslutning om innhenting av opplysninger ved pålegg, men mener at dette ikke er aktuelt. Departementet vil vise til at formålet med en undersøkelse er å avdekke om det er grunnlag for å iverksette tiltak etter barnevernloven. Det vises også til at det er knyttet vilkår til innhenting av opplysninger ved pålegg, og at fylkesmannen har ansvar for å føre tilsyn med at barneverntjenesten utfører sine oppgaver innenfor barnevernloven.

Departementet legger til grunn at domstolene ikke er omfattet av opplysningsplikten til barnevernet. Oslo tingrett har i sin høringsuttalelse reist spørsmål om domstolens adgang til å melde fra til barneverntjenesten dersom det avdekkes bekymringsfulle forhold. Departementet vil i den forbindelse vise til at domstolen har en viss adgang til å melde fra eller gi opplysninger til barneverntjenesten. Dette vil omtales nærmere i en proposisjon som departementet etter planen legger frem høsten 2017.

Departementet vil også vise til at også dommere er omfattet av den generelle avvergeplikten straffeloven § 196. Avvergeplikten omfatter blant annet ulike former for vold og overgrep mot barn. Plikten inntrer når man holder det for sikkert eller mest sannsynlig at den aktuelle straffbare handlingen vil bli eller er begått. Den primære avvergingshandlingen er anmeldelse til politiet, men avverging kan også skje på annen måte, for eksempel ved å melde fra til barneverntjenesten.

14.6.3 Utforming av opplysningsplikt ved pålegg

Forslaget om at det bør fremgå eksplisitt av lovbestemmelsene at adgangen til å gi pålegg også gjelder ved rettslig prøving av fylkesnemndas vedtak, har fått støtte i høringen. Også Barnevernslovutvalget har foreslått dette. Departementet fastholder derfor forslaget om at det skal fremgå eksplisitt av lovbestemmelsene at adgangen til å gi pålegg også gjelder ved rettslig prøving av fylkesnemndas vedtak.

Departementet har merket seg at noen høringsinstanser tar til orde for at terskelen for innhenting av opplysninger bør senkes. Enkelte mener at barneverntjenesten bør kunne innhente opplysninger ved pålegg når de har åpnet undersøkelsessak, mens andre mener at barneverntjenesten bør kunne innhente opplysninger når det er grunn til å tro at et barn utsettes for omsorgssvikt. Departementet mener likevel at terskelen for innhenting av opplysninger fremdeles i hovedsak bør ligge på dagens nivå. Departementet vil for øvrig vise til at heller ikke Barnevernslovutvalget har foreslått å senke terskelen for innhenting av opplysninger ved pålegg. De samme hensyn gjør seg gjeldende her som ved drøftelsen ovenfor om å senke terskelen for meldeplikt. Dagens bestemmelser om opplysningsplikt er utformet med tanke på å både ivareta barneverntjenestens behov for opplysninger og å ivareta hensynet til personlig integritet, personvern og tillit. Innhenting av opplysninger ved pålegg er og bør etter departementets vurdering fortsatt være begrenset til saker av en viss alvorlighetsgrad. Personvern og tilliten mellom enkeltpersoner og de ulike tjenestene er tungtveiende hensyn som tilsier at innhenting av opplysninger uten samtykke bør være forbeholdt de mer alvorlige tilfeller. Departementet mener at en generell adgang til å gi pålegg ved vurdering av behov for barneverntiltak, ville være å gå for langt på bekostning av befolkningens tillit både til barnevernet og til andre deler av hjelpeapparatet.

Høringen viser at det er ulike oppfatninger om forslaget om å knytte opplysningsplikten ved pålegg til aktuelle tiltaksbestemmelser i barnevernloven. I dag fremgår det av barnevernloven § 6-4 annet ledd at offentlige myndigheter plikter å gi «slike opplysninger» også etter pålegg fra de organer som er ansvarlig for gjennomføringen av barnevernloven. Departementet har merket seg at enkelte instanser har stilt spørsmål ved forslaget.

Til dette vil departementet innledningsvis bemerke at også gjeldende bestemmelse i barnevernloven § 6-4 viser til aktuelle tiltaksbestemmelser i forbindelse med pålegg. Lovutkastet inneholder henvisning til flere tiltaksbestemmelser enn dagens bestemmelse. Departementet er derfor ikke enig med Bufdir i at forslaget vil innebære at opplysninger sjeldnere vil kunne innhentes ved en undersøkelse enn i dag.

Etter departementet syn innebærer forslaget en presisering av gjeldende rett. Med unntak av innhenting av opplysninger i saker om pålegg av hjelpetiltak (se nedenfor) er forslaget verken ment å innebære en innskrenkning eller utvidelse av adgangen til å gi pålegg. Departementet vil også vise til at andre høringsinstanser uttrykker støtte til forslaget, samt at også Barnevernslovutvalget har valgt en tilsvarende regulering i sitt utkast til ny barnevernslov. Departementet fastholder etter dette forslaget om å vise direkte til de bestemmelsene i barnevernloven der det er grunn til å åpne for at barnevernet skal kunne innhente ytterligere opplysninger ved pålegg.

Departementet mener etter dette at opplysningsplikten ved pålegg bør omfatte følgende bestemmelser i barnevernloven:

• paragraf 4-4 tredje ledd om pålegg av hjelpetiltak

• paragraf 4-6 annet ledd om midlertidige vedtak i akuttsituasjoner

• paragrafene 4-8 og 4-9 om ordinært og midlertidig vedtak om flytteforbud, samt omsorgsovertakelse av et nyfødt barn før barnet har flyttet hjem

• paragraf 4-10 som gjelder vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling

• paragraf 4-11 som gjelder vedtak om behandling av barn som har særlige behandlings- og opplæringsbehov

• paragraf 4-12 om omsorgsovertakelse

• paragraf 4-19 om samværsrett og skjult adresse

• paragraf 4-20 om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon

• paragraf 4-21 om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse

• paragraf 4-24 om plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke

• paragraf 4-25 annet ledd om fremgangsmåten ved vedtak etter § 4-24

• paragraf 4-29 om midlertidig plassering i institusjon uten samtykke ved fare for utnyttelse til menneskehandel.

Når det gjelder barnevernloven §§ 4-10, 4-11, 4-12, 4-24 og 4-29 omfattes disse av opplistingen i dagens bestemmelser om opplysningsplikt. De tre første bestemmelsene gir hjemmel til å iverksette ulike former for tvangstiltak for å ivareta barn som blir mishandlet i hjemmet eller utsatt for alvorlig omsorgssvikt. De to siste bestemmelsene åpner for tvangsplassering i barneverninstitusjon ved visse former for vedvarende alvorlige atferdsvansker, samt ved fare for at barnet kan bli utnyttet til menneskehandel. Departementet legger til grunn at adgangen til å gi pålegg om å gi opplysninger fremdeles skal omfatte tilfeller som er omfattet av disse bestemmelsene.

Vilkårene for å iverksette midlertidige vedtak er strengere enn for tilsvarende ordinære vedtak. Barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9 jf. 4-8, 4-25 og 4-29 fjerde ledd gir barneverntjenestens leder (og påtalemyndigheten) hjemmel til å fatte midlertidige akuttvedtak i tilfeller der barnet er eller kan komme i en akutt faresituasjon. Slike midlertidige akuttvedtak er inngripende, og vilkårene for å treffe slike midlertidige akuttvedtak er derfor strenge, og strengere enn for å treffe tilsvarende ordinære vedtak. Selv om adgangen til å gi pålegg også må omfatte tilfeller der det er nødvendig å innhente opplysninger i forbindelse med slike vedtak, fremgår dette i dag ikke direkte av bestemmelsene om opplysningsplikt. Departementet mener derfor at det å ta inn akuttbestemmelsene er en nyttig presisering og tydeliggjøring av gjeldende rett.

Departementet mener videre at det fortsatt bør presiseres at adgang til å gi pålegg gjelder i forbindelse med endringssaker etter barnevernloven §§ 4-19, 4-20 og 4-21. Dette innebærer at adgangen til å gi pålegg omfatter innhenting av nødvendig informasjon i forbindelse med saker om samværsrett og sperret adresse, fratakelse av foreldreansvar og adopsjon, samt om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse.

Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser har stilt spørsmål ved om barneverntjenesten etter en omsorgsovertakelse vil ha adgang til å gi pålegg om opplysninger under henvisning til at adgangen til å gi pålegg er foreslått å gjelde ved vurdering, forberedelse og behandling av saker etter nærmere angitte bestemmelser. Til dette vil departementet bemerke at opplysningsplikten omfatter endringssaker etter barnevernloven §§ 4-19, 4-20 og 4-21. Dette innebærer at barneverntjenesten fremdeles vil ha anledning til å innhente opplysninger om foreldrene i slike endringssaker. Departementet vil også vise til at det etter en omsorgsovertakelse er barneverntjenesten som har den daglige omsorgen for barnet. Dette innebærer at barneverntjenesten uavhengig av adgangen til å gi pålegg etter barnevernloven § 6-4, vil ha tilgang til opplysninger om barnet og barnets omsorgssituasjon. Departementet mener at pålegg om å gi opplysninger fortsatt må kunne gis i ulike stadier i en barnevernsak. For det første må opplysninger kunne innhentes i en tidlig fase der den kommunale barneverntjenesten har åpnet undersøkelsessak og vurderer om det er behov for å fatte et midlertidig akuttvedtak eller for å reise sak for fylkesnemnda med forslag om å iverksette tvangstiltak som nevnt i bestemmelsen. For det andre mener departementet at barneverntjenesten og andre barnevernmyndigheter må kunne innhente opplysninger i forbindelse med forberedelse og behandling av saken. For det tredje mener departementet som nevnt at opplysningsplikten ved pålegg må gjelde i endringssaker som nevnt i bestemmelsen.

Departementet mener at en opplysningsplikt etter disse bestemmelsene vil ivareta barnevernets behov for kunnskap om og mulighet til å gripe inn ovenfor alvorlig omsorgssvikt. En slik presisering vil også gi barneverntjenesten, fylkesnemnda og domstolen tilgang til opplysninger om foreldrene som kan si noe om hvorvidt barnet kan bli utsatt for omsorgssvikt i forbindelse med samvær hos foreldrene eller dersom barnet blir tilbakeført til dem.

Departementet har merket seg at enkelte instanser har stilt spørsmål ved om forslaget innebærer en utvidelse av adgangen til å innhente opplysninger ved pålegg sammenlignet med gjeldende rett. I høringen ble adgangen til å gi pålegg foreslått å gjelde ved vurdering, forberedelse og behandling av saker etter de nevnte bestemmelsene. Forskergruppe for barnerett ved Universitetet i Tromsø viste til at dersom det arbeides med å vurdere hvilke tiltak som skal iverksettes, vil taushetsbelagte opplysninger etter deres syn nærmest fritt kunne innhentes.

Forslaget innebærer en tydeliggjøring av at barneverntjenesten og andre barnevernmyndigheter i forbindelse med innhenting av opplysninger ved pålegg må foreta en faglig vurdering av behovet for opplysninger og ta stilling til hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernloven som er bakgrunnen for pålegget. Departementet vil samtidig understreke at dette likevel ikke innebærer at barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter må konkludere med at vilkårene for å anvende den enkelte bestemmelse er oppfylt. Det er dette innhentingen av opplysninger skal bidra til å avdekke. Departementet legger videre til grunn at det opplyses i pålegget hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernloven som er bakgrunnen for pålegget. I den grad det er mulig bør det også konkretiseres hvilke opplysninger som skal gis.

Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg støtter at barneverntjenesten bør kunne gi pålegg om innhenting av opplysninger i saker om pålagte hjelpetiltak. Denne endringen vil innebære en klar utvidelse av adgangen til å innhente opplysninger ved pålegg sammenlignet med dagens bestemmelser. Også Barnevernslovutvalget foreslo at barnevernet bør kunne gi pålegg om innhenting av opplysninger i saker om pålagte hjelpetiltak. Utvalgets forslag gikk imidlertid noe lenger enn departementets forslag. Dette fordi adgangen til å gi pålegg i departementets forslag var begrenset til tilfeller der innhenting av opplysninger er nødvendig for å unngå at barnet havner i en alvorlig situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12.

Departementet opprettholder forslaget om at barnevernet skal kunne gi pålegg om innhenting av opplysninger i saker om pålagte hjelpetiltak. Departementet har i vurderingen særlig lagt vekt på at hovedintensjonen ved å pålegge et hjelpetiltak er å forebygge mer inngripende tiltak samt at vilkårene for å pålegge et hjelpetiltak er strengere enn ved frivillige tiltak. Saker der det pålegges har en alvorlighetsgrad som tilsier at det er grunn til å pålegge andre myndigheter og yrkesutøvere å gi opplysninger i slike tilfeller. Departementet vil også vise til at forslaget har fått støtte i høringen.

Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser mener at det bør kunne gis pålegg om innhenting av opplysninger i alle saker om pålagte hjelpetiltak, ikke bare i de mest alvorlige tilfellene. Hvorvidt barnevernmyndighetene skal kunne pålegge andre å gi opplysninger må imidlertid bygge på en avveining mellom barnevernets behov for opplysninger, og hensyn som tilsier at taushetsbelagte opplysninger om personlige forhold ikke bør formidles uten samtykke. I denne avveiningen må det legges stor vekt på at barnets og foreldrenes rettssikkerhet tilsier at saken bør opplyses så godt som mulig dersom det er aktuelt å fatte tvangsvedtak. På den annen side mener departementet at noen av situasjonene og tiltakene som omfattes av bestemmelsen om pålegg av hjelpetiltak ikke er av en så alvorlig karakter at det kan forsvares å innhente opplysninger uten samtykke fra dem opplysningene gjelder. Departementet er derfor også etter høringen av den oppfatningen at pålegg om opplysningsplikt i forbindelsen med pålegg av hjelpetiltak bør begrenses til de mest alvorlige tilfellene. Departementet opprettholder etter dette forslaget om at innhenting av opplysninger i saker om pålegg av hjelpetiltak skal undergis strengere vilkår. Plikten vil bare omfatte tilfeller der det er nødvendig å gi pålegg om opplysninger for å unngå at barnet havner i en alvorlig situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12 om omsorgsovertakelse. Departementet vil understreke at det må være en reell risiko for at barnet kan havne i en slik alvorlig situasjon dersom barnevernet skal kunne innhente opplysninger ved pålegg.

Forslaget om at adgangen til å gi pålegg er begrenset til når dette er «nødvendig», har fått støtte i høringen. Departementet har samtidig merket seg at Legeforeningen mener at det bør vurderes en tydeligere presisering i barnevernloven av at adgangen til å gi pålegg er begrenset til nødvendig informasjonsinnhenting.

Det fremgår av forslaget til barnevernloven § 6-4 annet ledd at adgangen til å gi pålegg er begrenset til når dette er «nødvendig» i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av de sakstypene som er omfattet av bestemmelsen. Departementet understreker at nødvendighetskravet har betydning både når det gjelder i hvilke tilfeller barnevernet har anledning til å innhente opplysninger ved pålegg, og hvilke opplysninger barnevernet kan gi pålegg om å gi. Vi mener derfor det ikke er nødvendig med ytterligere presiseringer i lovteksten. Hva som er nødvendig å innhente av opplysninger vil bero på skjønnsmessige vurderinger i den enkelte saken. Departementet vil i denne sammenhengen understreke at det organet i barnevernet som gir pålegget har et ansvar for at taushetsbelagte opplysninger ikke blir formidlet utover det som er nødvendig. Den som gir pålegg må derfor til en viss grad konkretisere hva slags opplysninger som skal gis.

Enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for at bestemmelsen ikke regulerer hvem som skal foreta nødvendighetsvurderingen, og mener at forslaget i høringsnotatet gikk for langt i å legge denne myndigheten hos barnevernet.

Til dette vil departementet bemerke at det etter gjeldende rett er det organet i barnevernet som gir pålegget som skal vurdere og definere om vilkårene for å gi pålegg er oppfylt, og hvilke opplysninger som skal gis. Bakgrunnen for dette er at det organet i de fleste tilfeller vil ha best forutsetninger for å vurdere om barnets situasjon er så alvorlig at det er nødvendig å innhente supplerende informasjon for å opplyse saken. Dette organet vil som regel også ha best forutsetninger for å vurdere og bestemme hvilke opplysninger pålegget skal omfatte. Departementet mener at det fremdeles må være slik. Samtidig vil departementet fremheve at både den som pålegger og den som blir pålagt å gi opplysninger har et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i et større omfang enn nødvendig. Eksempelvis kan ikke den som gir pålegget kreve utlevert en fullstendig pasientjournal fra en lege, da det på forhånd ikke kan vurderes om alle opplysningene i journalen er av betydning for saken.

Forslaget om å videreføre at sakens parter som hovedregel skal bli informert i forbindelse med at barneverntjenesten eller en annen barnevernmyndighet gir et pålegg, støttes i høringen. Også forslaget om å regulere en adgang til å unnlate å informere i tilfeller der dette er nødvendig, støttes i høringen. Departementet opprettholder derfor forslaget om at det lovfestes at partene skal informeres om at pålegget gis, med mindre dette kan hindre eller vanskeliggjøre at barneverntjenesten kan gi barnet tilstrekkelig hjelp. Med «part» menes den «person en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder», jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. I barnevernsaker er det vanligvis foreldre med del i foreldreansvaret som er part i saken, men også barnet selv kan være part. Dette gjelder i utgangspunktet når barnet er over 15 år, jf. barnevernloven § 6-3. Det fremgår av bestemmelsen at barn også alltid er part i saker som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker og i saker som gjelder menneskehandel. Foreldre uten del i foreldreansvaret er som hovedregel ikke part i saken, men det kan gjøres unntak etter en konkret vurdering. For eksempel er foreldre uten del i foreldreansvaret part i saker som gjelder samvær.

Enkelte høringsinstanser har presisert viktigheten av at foreldre ikke informeres om at pålegg gis i tilfeller der det er mistanke om at et barn utsettes for mishandling eller andre former for alvorlig overgrep, og bedt om at det vurderes om vold og seksuelle overgrep bør nevnes som eksempler i lovbestemmelsen. Departementet mener imidlertid at det er tilstrekkelig at bestemmelsen viser til at det er adgang til å unnlate å informere i tilfeller der «dette kan hindre eller vanskeliggjøre at barneverntjenesten kan gi barnet tilstrekkelig hjelp». Unntaket vil komme til anvendelse i saker som på det tidspunktet pålegget gis fremstår som alvorlige og der det å informere partene kan hindre barnevernet i å ivareta barnets behov for beskyttelse og omsorg. I tilfeller der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller andre former for alvorlig overgrep kan det være nødvendig både å innhente opplysninger og å sikre at barnet er beskyttet og tilstrekkelig ivaretatt før foreldrene blir informert.

Forslaget om at det fremdeles bør være slik at den som mottar pålegg om å gi opplysninger skal ha rett til å klage, støttes i høringen. Departementet opprettholder derfor forslaget. Det organet som gir pålegget skal i forbindelse med pålegget gjøre oppmerksom på klageadgangen, jf. forvaltningsloven § 14. Det fremgår av bestemmelsen at dersom vedkommende forvaltningsorgan finner det «påtrengende nødvendig» for å gjennomføre sine oppgaver etter loven, kan det kreve at opplysningene blir gitt før klagesaken er avgjort. Departementet vil derfor understreke at dersom barneverntjenesten finner det påtrengende nødvendig kan opplysningene likevel kreves gitt før klagesaken er avgjort. Det er det organet i barnevernet som har gitt pålegget som avgjør om vilkårene for å kreve opplysningene utlevert er oppfylt. Departementet mener fremdeles at det ikke er nødvendig å lovregulere dette i bestemmelsene om opplysningsplikt.

Forslaget om at bestemmelsen om opplysningsplikt fremdeles bør omfatte yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt, samt de som utfører oppgaver på vegne av organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, støttes i høringen. Departementet opprettholder derfor forslaget om å regulere dette i et eget ledd i bestemmelsene om opplysningsplikt. Departementet vil understreke at plikten til å gi opplysninger gjelder uavhengig av om yrkesutøveren arbeider i det offentlige eller i det private. For privatpraktiserende yrkesutøvere er det imidlertid en forutsetning at vedkommende utfører oppgaver som profesjonsutøver. For eksempel gjelder opplysningsplikten for leger som driver pasientbehandling, men ikke for leger som arbeider med administrative oppgaver i et privat legemiddelfirma.

Departementet foreslår en ny bokstav d om meldeplikt ved fare for utnyttelse av et barn til menneskehandel. Utkast til ny § 6-4 i barnevernloven er ellers likt forslaget som ble sendt på høring.

14.6.4 Regulering i særlovene

På bakgrunn av de foreslåtte endringene i barnevernloven § 6-4 er det også behov for å gjøre endringer i andre lover som inneholder en bestemmelse om opplysningsplikt til barnevernet. Dette gjelder barnehageloven § 22, opplæringslova § 15-3, friskolelova § 7-4, helsepersonelloven § 33, sosialtjenesteloven § 45, folketrygdloven § 25-11, ekteskapsloven § 26 a, familievernkontorloven § 10, krisesenterlova § 6 og introduksjonsloven § 26.

Departementet stilte i høringsnotatet spørsmål ved om dagens lovfestede oppmerksomhetsplikt burde videreføres. Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg om dette spørsmålet mener at oppmerksomhetsplikten i særlovene bør videreføres. Departementet har særlig merket seg at noen høringsinstanser mener at plikten kan ha en pedagogisk funksjon som minner ansatte i de ulike tjenestene om å være på vakt om forhold som kan utløse behov for tiltak fra barneverntjenestens side. Departementet opprettholder derfor forslaget om å videreføre oppmerksomhetsplikten. Det fremgår av forslaget til første ledd i de ovennevnte lovbestemmelsene at den som utfører arbeid etter den aktuelle loven har en særskilt oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side. For å harmonisere bestemmelsene er det gjort enkelte mindre språklige endringer i enkelte av bestemmelsene. Innholdet i plikten er imidlertid uforandret.

Oppmerksomhetsplikten foreslås regulert i første ledd i barnehageloven § 22, opplæringslova § 15-3, friskolelova § 7-4, helsepersonelloven § 33, sosialtjenesteloven § 45, folketrygdloven § 25-11, ekteskapsloven § 26 a, familievernkontorloven § 10, krisesenterlova § 6 og introduksjonsloven § 26.

Departementet foreslo i høringsnotatet at vilkårene for meldeplikt utformes på samme måte i særlovene som foreslått i barnevernloven § 6-4 første ledd, med andre ord at vilkårene for meldeplikt gjengis i fulltekst også i særlovene. Samtidig viste departementet til at en annen mulig måte å regulere meldeplikten på er ved en kortfattet henvisning til barnevernloven § 6-4. Få høringsinstanser har uttalt seg eksplisitt om regulering av meldeplikten i særlovene.

Departementet mener også etter høringen at det er mest hensiktsmessig at meldeplikten reguleres i fulltekst i særlovene. Hovedmålet med lovendringene er å klargjøre og forenkle bestemmelsene om opplysningsplikt slik at de skal bli lettere å anvende for dem som er omfattet av plikten. Meldeplikten forutsetter bevissthet og aktivitet fra dem som skal gi opplysninger til barneverntjenesten. Det er den enkelte som skal melde fra om sin bekymring for barnet. Dette innebærer at initiativet dermed ligger hos vedkommende som har et selvstendig og personlig ansvar. Av disse grunner mener departementet at det er viktig, og pedagogisk riktig, at denne formen for opplysningsplikt fremgår direkte av den loven som gjelder for den enkelte tjeneste, instans og yrkesutøver.

Departementet har også lagt vekt på at en slik lovregulering gjør meldeplikten mer synlig og lettere tilgjengelig enn hvis innholdet kun skulle fremgått av barnevernloven. Departementet mener at den enkelte som er pålagt en lovfestet plikt til å melde fra til barneverntjenesten ikke skal måtte gå til barnevernloven for å sette seg nærmere inn i innholdet i plikten. Disse hensynene ble også vektlagt i forarbeidene til barnevernloven der det ble uttalt at meldeplikten også bør inntas i de lovverk som gjelder for vedkommende institusjon. Det ble også vist til at dette vil bidra til å gjøre bestemmelsen kjent for den enkelte tjenestemann og kan få betydning for regelens effektivitet.15

Departementet opprettholder etter dette forslaget om at meldeplikten utformes på samme måte i særlovene som foreslått i barnevernloven § 6-4 første ledd. Meldeplikten foreslås regulert i annet ledd i barnehageloven § 22, opplæringslova § 15-3, friskolelova § 7-4, helsepersonelloven § 33, sosialtjenesteloven § 45, folketrygdloven § 25-11, ekteskapsloven § 26 a, familievernkontorloven § 10, krisesenterlova § 6 og introduksjonsloven § 26. Vilkårene for meldeplikt i bokstav a til d er identisk utformet som i barnevernloven.

Når det gjelder regulering av opplysningsplikt ved pålegg stilte departementet i høringsnotatet et åpent spørsmål til høringsinstansene om hvordan plikten burde reguleres i særlovene. I overkant av 10 instanser har besvart spørsmålet om hvordan opplysningsplikt ved pålegg bør reguleres. Av disse mener et flertall at henvisning er den beste løsningen. Samtidig er det enkelte instanser på helsesiden som foretrekker regulering i fulltekst i særlov.

Etter en samlet vurdering har departementet i likhet med flertallet av høringsinstansene kommet til at opplysningsplikten ved pålegg bør reguleres ved henvisning til barnevernloven. Departementet legger vekt på at en slik løsning vil innebære at særlovsbestemmelsene vil bli vesentlig enklere og kortere, samtidig som de ansatte i de aktuelle virksomhetene blir kjent med at det finnes regler om opplysningsplikt ved pålegg. Departementet vil også vise til at ved opplysningsplikt ved pålegg ligger initiativet hos barnevernet. Den enkelte tjeneste og tjenesteutøver har derfor ikke behov for mer inngående kunnskap om innholdet i plikten før vedkommende eventuelt mottar et pålegg fra barnevernet. En slik reguleringsteknikk vil også gjøre det enklere å endre lovverket i ettertid. Departementet mener videre at det ikke er hensiktsmessig å gjenta i særlovene at sakens parter som hovedregel skal informeres om at pålegg gis og hva dette omfatter. Denne informasjonen retter seg mot saksbehandlere i barnevernet og departementet mener derfor at det ikke er nødvendig at dette fremkommer i særlovene.

Opplysningsplikt ved pålegg foreslås regulert i tredje ledd i barnehageloven § 22, opplæringslova § 15-3, friskolelova § 7-4, helsepersonelloven § 33, sosialtjenesteloven § 45, folketrygdloven § 25-11, ekteskapsloven § 26 a, familievernkontorloven § 10, krisesenterlova § 6 og introduksjonsloven § 26.

Forslaget om å tydeliggjøre også i særlovene at opplysningsplikten påhviler den enkelte som utfører arbeid etter loven har fått støtte i høringen. Departementet opprettholder derfor forslaget om å endre ordlyden i lovene slik at det fremgår at plikten gjelder «enhver» som utfører tjeneste eller arbeid etter den respektive loven. Dette gjelder likevel ikke helsepersonell og fagpersonell etter henholdsvis helsepersonelloven § 33 og familievernkontorloven § 10. Disse bestemmelsene retter seg mot profesjonsutøvere og departementet mener at opplysningsplikten fortsatt skal rette seg mot henholdsvis den som yter helsehjelp og fagpersonell ved et familievernkontor. Tilsvarende gjelder for meklere etter ekteskapsloven § 26 a og personell etter introduksjonsloven § 26.

Departementet fastholder forslaget om å videreføre bestemmelsen i helsepersonelloven § 33 fjerde ledd om at det i helseinstitusjoner skal utpekes en person som skal ha ansvaret for videreformidling av slike opplysninger. Den utpekte personen i helseinstitusjonen skal kun legge til rette for og videreformidle meldingen, ikke selv vurdere på nytt om det er grunnlag for meldingen. Dersom det likevel skulle oppstå uenighet mellom melder og denne personen om hvorvidt det foreligger grunnlag for å melde, skal melder selv sende melding til barneverntjenesten.

For å sikre at melder i praksis kan ivareta dette ansvaret opprettholder departementet forslaget om at følgende tilføyes i bestemmelsen: «Denne personen skal uten ugrunnet opphold gi melder tilbakemelding på om melding etter annet ledd er videreformidlet. Dersom meldingen ikke er videreformidlet skal det begrunnes.» Videre opprettholder departementet forslaget om at det avslutningsvis tilføyes: «Personen som har ansvaret for videreformidling av opplysningene skal også påse at barneverntjenestens tilbakemeldinger etter barnevernloven § 6-7 a, uten ugrunnet opphold videreformidles til melder.» Departementet mener dette vil bidra til å understreke melders selvstendige og personlige ansvar. En slik tilføyelse vil også bidra til å sikre at melder gjøres kjent med barneverntjenestens oppfølging av meldingen.

Departementet har registrert at enkelte instanser har synspunkter og innspill om hjemmelsgrunnlaget for opplysningsplikt for politiet. Noen instanser mener at hjemmelsgrunnlaget for opplysningsplikt til politiet ikke er dekkende, mens enkelte også tar til orde for at opplysningsplikten bør lovhjemles i politiregisterloven. Departementet mener imidlertid at det ikke er nødvendig å lovhjemle opplysningsplikten i politiregisterloven og viser til at opplysningsplikten til politiet følger av barnevernloven § 6-4.

Departementet har merket seg innspillet fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus knyttet til om det bør lovfestes en oppfordring eller anbefaling om at privatpersoner bør melde fra til barneverntjenesten ved kjennskap til eller mistanke om at et barn lever under skadelige omsorgsbetingelser. Etter departementets oppfatning vil en slik bestemmelse ha uklare rettsvirkninger og det vil være vanskelig å håndheve og sanksjonere den. Også Barnevernslovutvalget vurderte en bestemmelsen om meldeplikt for private, men konkluderte med at det ikke burde lovfestes en slik plikt. De viste blant annet til uklare rettsvirkninger. Departementet vil imidlertid vise til at den generelle avvergeplikten i straffeloven § 196 også gjelder for privatpersoner.