16 Økonomiske og administrative konsekvenser

16.1 Innledning

Flere av forslagene i denne proposisjonen innebærer tydeliggjøringer og presiseringer av gjeldende rett. De fleste av disse forlagene mener departementet ikke vil ha vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser. Noen forslag innebærer imidlertid å tydeliggjøre plikter som ikke etterleves i tilstrekkelig grad i dag. Dette gjelder forslagene om medvirkning og krav til dokumentasjon. Her er formålet å medføre en endring i praksis, noe som vil kunne medføre økt ressursbruk til disse oppgavene. Departementet legger imidlertid til grunn at kommunene ikke skal kompenseres for plikter som følger av gjeldende rett.

Forslagene om oppfølging av barn og foreldre og forslaget om bruk av verktøy og metoder for nettverksinvolvering, innebærer en viss utvidelse av kommunens plikter. Departementet har vurdert at de økonomiske og administrative konsekvensene av disse forslagene ikke er vesentlige.

Forslagene om oppfølging, nettverksinvolvering, dokumentasjon, medvirkning og barneverntjenestens plikt til å samarbeide med barn og foreldre vil etter departementets vurdering kunne bidra til grundigere vurderinger og bedre beslutninger i barnevernet. Dette er først og fremst positivt for barna og familiene det gjelder, men det vil også kunne bidra til lavere ressursbruk på senere stadier i barnevernsaken, for eksempel ved å forhindre mer omfattende og ressurskrevende tiltak.

Under følger en nærmere vurdering av de enkelte forslagene.

16.2 Rettighetsfesting

Departementet foreslår i kapittel 5 å gi barn rett til nødvendige tiltak etter barnevernloven når vilkårene for det er oppfylt. Barnevernet er i dag forpliktet til å iverksette tiltak når lovens vilkår for tiltak er oppfylt. Kommunen og Bufetat er forpliktet til å dekke nødvendige utgifter til tiltakene de er ansvarlige for. Forslaget innebærer ikke at barnet får rett til noe mer eller i flere situasjoner enn det kommunen og Bufetat allerede er forpliktet til å gi. Vilkårene for tiltakene endres heller ikke. Barnets rett vil med andre ord speile kommunenes og Bufetats plikter.

Barn får ikke automatisk rett til tiltak fra barnevernet. De får heller ikke rett til et bestemt tiltak, for eksempel en institusjonsplass. Der flere tiltak tilfredsstiller barnets situasjon og behov kan også økonomi være relevant i vurderingen. Videre vil barn kun ha rett til tiltak som er nødvendige. Forslaget innebærer derfor at kommunene fortsatt vil ha et handlingsrom ved valg av tiltak, innenfor rammen av forsvarlighetskravet, slik rettstilstanden er i dag.

Alle barn uansett alder kan i dag henvende seg til barneverntjenesten for bistand. Dette endres ikke ved rettighetsfesting. Forslaget gir ikke utvidet adgang til å klage eller å få saker behandlet i domstolen eller en utvidet adgang til erstatning. Krav om tiltak skal behandles etter eksisterende ordninger med klage og overprøving i domstolen.

Utvalget mener rettighetsfesting kan bidra til større bevissthet rundt barnets rettigheter og at flere henvender seg til barneverntjenesten for hjelp. Det kan ikke utelukkes at rettighetsfesting vil føre til flere tiltak i barnevernet på sikt. Dette vil i så fall kunne medføre økte kostnader til barneverntiltak. Samtidig legger departementet til grunn at det vil det være ressursbesparende at flere barn får riktig hjelp til rett tid. At flere henvender seg til barnevernet og får hjelp fra barnevernet vil kunne medføre at flere får hjelp på et tidligere stadium, slik at mer inngripende og ressurskrevende tiltak kan unngås. Etter departementets vurdering er det likevel usikkert om rettighetsfesting vil ha en slik effekt, ettersom barn ikke gis rett til noe mer eller noe annet enn det som allerede følger av barnevernets plikter.

Det kan heller ikke utelukkes at forslaget vil medføre flere klager og søksmål fordi rettighetsfesting kan oppfattes som en utvidelse av barnets rett. En eventuell økning i klager og søksmål er usikker, men det antas at den vil være av begrenset omfang ettersom forslaget ikke innebærer en utvidelse av barnets rettigheter.

Departementet legger på denne bakgrunn til grunn at forslaget vil ha begrensede økonomiske og administrative konsekvenser.

16.3 Barnets medvirkning

I kapittel 6 foreslår departementet å presisere i barnevernloven at barn har rett til å medvirke. Bakgrunnen for forslaget er blant annet at undersøkelser har vist at barn ikke får medvirke i tilstrekkelig grad i barnevernsaker. Forslagene har derfor som formål å medføre endring i barnevernets praksis der det ikke legges til rette for barns medvirkning i tilstrekkelig grad i dag. Dette vil kunne innebære at enkelte kommuner vil bruke mer ressurser på barnets medvirkning. Samtidig legger departementet til grunn at økt medvirkning fra barnet vil kunne medføre riktigere avgjørelser i barnevernet. Dette kan være ressursbesparende ved at mer inngripende og kostnadskrevende tiltak kan unngås. Fordi forslaget ikke innebærer en utvidelse av kommunenes plikter legger departementet til grunn at kommunene ikke skal kompenseres.

16.4 Nettverksinvolvering ved vurdering av fosterhjem i barnets familie og nære nettverk

I kapittel 8 foreslår departementet at barneverntjenesten når det er hensiktsmessig, skal legge til rette for bruk av verktøy og metoder for nettverksinvolvering ved vurderingen av fosterhjem i barnets familie eller nære nettverk. Kommunen har i dag plikt til å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. I dette ligger det at barneverntjenesten alltid må kartlegge muligheten for fosterhjem i slekt og nettverk.

Hensikten med forslaget er å bidra til at kommunene i større grad jobber systematisk med nettverksinvolvering ved valg av fosterhjem i familie eller nære nettverk. Dette kan isolert innebære økt ressursbruk for kommunen, for eksempel ved at saksbehandler bruker tid på forberedelse og gjennomføring av metoder for å involvere nettverket. Videre kan det medføre økt press på Bufetats ressurser, for eksempel ved at flere ønsker å benytte Bufetats familierådskoordinatorer. Det presiseres at det ikke stilles krav til at barneverntjenesten skal benytte en bestemt metode. Forslaget åpner for at andre og mindre ressurskrevende verktøy eller metoder enn familieråd kan tas i bruk. Når det åpenbart ikke er hensiktsmessig å involvere nettverket, vil det ikke være nødvendig å bruke tid på dette.

Samtidig vil systematisk involvering av nettverket i beslutningsprosessene også kunne bidra til avgjørelser som er bedre for barnet. Bruk av familieråd eller andre metoder for nettverksinvolvering kan øke sannsynligheten for å finne fosterhjem i barnets familie eller nære nettverk, som i mange tilfeller er det beste for barnet.1 Samtidig kan det å finne fosterhjem i barnets familie eller nettverk være ressursbesparende ved at det ikke er behov for å rekruttere fosterhjem utenfor nettverket. Videre kan involvering av nettverket lette samarbeidet med og oppfølging av foreldrene i etterkant av flyttingen. Dette kan gjøre barnevernets arbeid mindre ressurskrevende på et senere stadium i saken.

For at kommunene skal kunne legge til rette for bruk av verktøy og metoder for nettverksinvolvering vurderes kompetansen i barnevernet som viktig. Det vises i den sammenheng til barnevernsreformens kompetansestrategi som skal gjelde for perioden 2018–2024, hvor blant annet oppfølging av fosterhjem og bruk av nettverksmetodikk ved rekruttering av fosterhjem i slekt og nettverk er et viktig satsingsområde, se Prop. 73 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven (barnevernsreform).

Departementet legger til grunn at forslaget ikke medfører vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

16.5 Oppfølging av barn og foreldre

Forslagene i kapittel 9 som omhandler oppfølging av barn, er presiseringer av gjeldende rett. Dette gjelder også forslag om oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse.

Det foreslås å lovfeste at barneverntjenesten kort tid etter akuttvedtak og vedtak om institusjonsopphold, skal tilby råd og veiledning og formidle kontakt med andre hjelpeinstanser dersom foreldrene ønsker det. Dette er en viss utvidelse av barneverntjenestens oppfølgingsansvar. Departementet legger imidlertid til grunn at forslaget ikke innebærer vesentlig merarbeid sammenliknet med den oppfølgingen barneverntjenesten skal gi i dag. Barneverntjenesten skal etter gjeldende rett bidra til å gi barn gode levekår ved råd, veiledning og hjelpetiltak til både barn og foreldre. Foreldrene skal få tilstrekkelig informasjon når det treffes vedtak om barneverntiltak. Etter forvaltningsloven har også barneverntjenesten en generell veiledningsplikt.

Ved vedtak om opphold på atferdsinstitusjon skal det i dag utarbeides en tiltaksplan for barnet. Foreldrene må involveres i dette arbeidet. Per 31.12.2015 oppholdt kun 167 barn seg i atferdsinstitusjon.2 Konsekvensene av utvidet oppfølgingsansvar i disse situasjonene vil derfor være svært begrensede.

I 2016 godkjente fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker om lag 1350 akuttvedtak etter barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9 første ledd, 4-25 annet ledd. Disse vedtakene omfattet om lag 1800 barn.3 Akuttvedtak er midlertidige vedtak som er ment å vare i en begrenset periode. Barneverntjenesten skal gi forsvarlige tjenester og tiltak, og ved alle akuttvedtak må barneverntjenesten vurdere om det er nødvendig med omsorgsovertakelse eller om barnet kan få tilfredsstillende omsorg med hjelpetiltak, for eksempel foreldreveiledning. Viktige deler av oppfølgingen følger således av gjeldende rett. Barneverntjenesten kan også fatte frivillige akuttvedtak. I 2016 ble om lag 960 barn plassert etter frivillige akuttvedtak.4 Slike tiltak iverksettes for eksempel når foreldrene er på sykehus for behandling. Disse tiltakene er ment å være helt kortvarige, og skal eventuelt erstattes med frivillige hjelpetiltak. Barneverntjenesten skal allerede i dag følge opp foreldre ved hjelpetiltak. Det er derfor svært begrenset hva slags oppfølging som vil kunne være aktuelt ved frivillige akuttvedtak. Departementet mener derfor at forslaget ikke vil innebære vesentlig merarbeid ved oppfølging ved akuttvedtak utover det som følger av dagens regelverk.

Departementet mener at forslagene i kapittel 9 samlet vil kunne styrke oppfølgingen av barn og foreldre. Dette kan bidra til at barn får riktig hjelp til rett tid og forebygge ytterligere inngrep fra barneverntjenesten.

Departementet legger på denne bakgrunn til grunn at forslagene ikke vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

16.6 Krav til dokumentasjon

Det foreslås i kapittel 10 å presisere at henleggelse av en bekymringsmelding uten undersøkelse skal begrunnes skriftlig og at henleggelse av saken etter en undersøkelse skal regnes som enkeltvedtak. Videre foreslås det å tydeliggjøre at det skal fremgå av fylkesnemndas og barneverntjenestens vedtak hva som var barnets synspunkt, hvilken vekt barnets mening er tillagt og hvordan barnets beste er vurdert.

Bakgrunnen for forslagene er blant annet at tilsyn viser at barneverntjenesten ikke dokumenterer barnevernfaglige vurderinger i tilstrekkelig grad. Formålet med forslagene er derfor en endring i barneverntjenestens praksis. Dette vil kunne innebære økonomiske og administrative konsekvenser for de kommunene som ikke oppfyller dagens plikter, ved at barneverntjenesten bruker mer ressurser på dokumentasjon enn i dag. Fordi forslagene ikke innebærer en utvidelse av kommunens plikter legger departementet til grunn at kommunene ikke skal kompenseres.

At henleggelser av meldinger og undersøkelsessaker begrunnes godt, vil kunne bidra til å motvirke henleggelser på feilaktig grunnlag. Videre kan det forventes at dokumentasjon av hvordan barnets beste er vurdert, kan bidra til en grundigere vurdering av barnets beste. Dette kan bidra til riktigere avgjørelser og at flere barn får hjelp på et tidlig tidspunkt, og vil kunne forebygge mer inngripende og ressurskrevende tiltak.

Forslaget om at det av fylkesnemndas vedtak skal fremgå hvordan barnets beste er vurdert, er i tråd med fylkesnemndenes praksis for begrunnelse av vedtak. Forslaget vil derfor ikke få økonomiske og administrative konsekvenser for fylkesnemndene.

Bedre dokumentasjon i barneverntjenesten vil videre kunne være ressursbesparende for andre myndigheter og organer som skal etterprøve og føre kontroll med barneverntjenestens vurderinger og beslutninger.

16.7 Øvrige forslag

Departementet legger til grunn at de øvrige forslagene i proposisjonen ikke vil få økonomiske og administrative konsekvenser av betydning. I kapittel 4 foreslår departementet å endre barnevernlovens formålsbestemmelse. Forslaget innebærer ikke at det gis en rett til å oppleve trygghet, kjærlighet og forståelse. Forslaget innebærer heller ingen nye plikter for barnevernet. I kapittel 7 foreslår departementet å innta i barnevernloven at barnevernet skal utøve sin virksomhet i respekt for og så langt som mulig i samarbeid med barnet og barnets foreldre. For å kunne gi forsvarlige tiltak må barnevernet samarbeide med barn og foreldre, og departementet legger derfor til grunn at dette følger av forsvarlighetskravet i dag.

Forslaget i kapittel 11 om å klargjøre hvilken kommune som har ansvar for barn som oppholder seg i en annen stat, men har vanlig bosted i Norge, innebærer ingen endringer i kommunenes samlede ansvar. Når det gjelder forslaget i kapittel 12 om særlige fristregler ved akuttvedtak for barn som oppholder seg i Norge, men har vanlig bosted i en annen stat, legger departementet til grunn at forslaget kun innebærer en tydeliggjøring av hjemmelsgrunnlaget i disse sakene. FNs barnekonvensjon forplikter Norge til å beskytte barn som blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Departementet legger til grunn at barnevernet utfra nødrettsbetraktninger må beskytte barnet hvis barnet etter fristens utløp fortsatt befinner seg i en akutt situasjon.

Forslaget i kapittel 13 om å presisere at kommunen har ansvaret for utgifter til sak i fylkesnemnda er kun en kodifisering av gjeldende rett, og er i tråd med den praksis som har vært fulgt siden fylkesnemndene ble opprettet i 1993.

Forslagene i kapittel 14 om opplysningsplikten til barnevernet innebærer primært forenklinger og tydeliggjøringer av innholdet i dagens bestemmelser.