15 Andre endringer i barnevernloven

15.1 Lovens stedlige virkeområde

Haagkonvensjonen 1996 har blant annet regler om hvilken stat som har jurisdiksjon til å treffe beskyttelsestiltak for barn.1 Utgangspunktet er at det er den stat der barnet har sitt vanlige bosted, som har jurisdiksjon til å treffe tiltak for å beskytte barnets person eller formue, jf. konvensjonen artikkel 5. I artikkel 6 fremgår imidlertid at for flyktningebarn og barn som er internasjonalt fordrevet på grunn av uroligheter i eget land, har myndighetene i konvensjonsstaten på det territoriet disse barna oppholder seg som følge av at de er fordrevet, jurisdiksjon som fastsatt i artikkel 5.

I forbindelse med gjennomføringen av Haagkonvensjonen 1996 i norsk rett, ble barnevernloven § 1-2 endret, slik at bestemmelsen samsvarer med jurisdiksjonsbestemmelsene i konvensjonen, se Prop. 102 LS (2014–2015) kapittel 9.2. Det ble blant annet inntatt i § 1-2 første ledd annen setning at lovens bestemmelser om tjenester og tiltak også gjelder for barn som er flyktninger eller er internt fordrevne.

Ved en inkurie ble det benyttet en annen ordlyd enn i konvensjonen. Det har imidlertid ikke vært meningen at bestemmelsen skal ha et annet innhold. Departementet foreslår derfor å endre ordlyden slik at det fremgår at lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for barn som er flyktninger eller er internasjonalt fordrevne. For å tydeliggjøre jurisdiksjonsbestemmelsene foreslår departementet også å innta i bestemmelsen at dette gjelder barn som oppholder seg i riket. Endringene innebærer ingen realitetsendring, og har derfor ikke vært på høring.