3 Menneskerettslige forpliktelser

3.1 Innledning

Barnevernet skal gi barn nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. I noen saker kan det være nødvendig å flytte barnet ut av hjemmet eller iverksette andre tiltak uten samtykke for å beskytte barnet. Barnevernloven gir derfor hjemmel til inngripende tiltak overfor både barn og foreldre. Både Grunnloven og folkerettslige forpliktelser oppstiller rettslige skranker ved utforming og anvendelse av barnevernloven. Det er særlig de menneskerettslige forpliktelsene som er sentrale, som statens plikt til å sikre barns behov for beskyttelse og omsorg, barnets beste og barn og foreldres rett til familieliv og privatliv. Det er særlig to konvensjoner som er viktige på barnevernsfeltet, FNs barnekonvensjon (BK) og den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Begge konvensjoner er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven, jf. § 2, og skal ved motstrid gå foran annen lovgivning, jf. § 3. I tillegg vil også andre konvensjoner være relevante, slik som FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). SP og ØSK er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven. Det er særlig forpliktelsene som følger av Grunnloven og Barnekonvensjonen som er relevante i forbindelse med tverrfaglig helsekartlegging av barn i barnevernet. Departementet redegjør nedenfor for de sentrale forpliktelsene.

3.2 Grunnloven

Grunnloven oppstiller særskilte rettigheter til barn som er av stor betydning i barnevernssaker, jf. § 104. I bestemmelsens første ledd fremgår at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. Videre er barns rett til å bli hørt lovfestet i første ledd. Det fremgår at barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og at deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. I annet ledd fastsettes det at ved «handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.» I Innst. 186 S (2013–2014) fremhever Kontroll- og konstitusjonskomiteen på side 30 at den vekt hensynet til barnets beste skal tillegges, vil avhenge av hvor sterkt berørt barnet er og hvor alvorlig beslutningen er for barnet.

I tredje ledd er barn gitt et særskilt vern om sin personlige integritet. Retten til vern om den personlige integritet er i Grunnloven formulert som en individuell rettighet for barnet og omfatter rett til beskyttelse mot alvorlige integritetskrenkelser som vold, mishandling og seksuell utnyttelse. Bestemmelsen kan også leses som et vern mot omsorgssvikt.1 Barnets personlige integritet skal ivaretas uavhengig av hvor barnet bor, og omfatter også barn i fosterhjem og institusjon. Bestemmelsen pålegger staten en plikt til å sørge for et regelverk og for håndhevelse av et regelverk som på best mulig måte kan verne barnet mot utnyttelse, vold og mishandling.2 Videre fremgår det av tredje ledd at staten skal «legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie».

Grunnlovfestingen av sentrale menneskerettigheter pålegger ikke staten ytterligere skranker enn det som allerede følger av folkeretten, jf. Kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling, Innst. 186 S (2013–2014) s. 20.

3.3 Barnekonvensjonen

FNs barnekonvensjon (BK) artikkel 3 nr. 1 fastslår at prinsippet om barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Prinsippet gjelder både i konkrete saker om et enkelt barn, og for avgjørelser på mer overordnet nivå, som ved utforming av lover. Det innebærer en rettslig plikt til å tillegge barnets beste den nødvendige vekt, både ved gjennomføringen av andre rettigheter og ved skjønnsutøvelsen for lovbestemmelser som berører barn.3

Prinsippet om barnets beste er ett av fire generelle prinsipper i konvensjonen. De tre andre er retten til ikke-diskriminering i artikkel 2, retten til liv, overlevelse og utvikling i artikkel 6 og retten til å bli hørt etter artikkel 12. Prinsippene får betydning for tolkningen av andre bestemmelser i konvensjonen.

I BK artikkel 12 er barns rett til å bli hørt slått fast. Staten er forpliktet til å garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Barnet skal særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett, jf. artikkel 12 nr. 2.

BK artikkel 19 nr.1 fastslår at «Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet.» Artikkel 19 omfatter også mindre alvorlige mangler ved omsorgen som kan gi grunnlag for hjelpetiltak. Forebygging og veiledning for å unngå overgrep, samt effektive virkemidler for avdekking og oppfølging av slike forhold, er sentralt etter artikkel 19. Det fremgår av artikkel 19 nr. 2 at «Slike beskyttelsestiltak bør omfatte effektive prosedyrer for utforming av sosiale programmer som yter nødvendig støtte til barnet og til dem som har omsorgen for barnet, samt andre former for forebygging, påpeking, rapportering, viderehenvisning, undersøkelse, behandling og oppfølging av tilfeller av barnemishandling som tidligere beskrevet og, om nødvendig, for rettslig oppfølging.»

I BK artikkel 20 fremgår særlige rettighetene for barn under alternativ omsorg. I BK artikkel 20 nr. 1 fremgår det at «et barn som midlertidig eller permanent er fratatt sitt familiemiljø, eller som i egen interesse ikke kan tillates å bli værende i et slikt miljø, skal ha rett til særlig beskyttelse og bistand fra staten.»

I henhold til BK artikkel 24 nr.1 har alle barn rett til best mulig oppnåelig helse. Videre fremgår det at staten skal bestrebe seg på å sikre at ingen barn fratas sin rett til adgang til slike helsetjenester. Retten til den høyest oppnåelige helsestandarden er også beskyttet av ØSK artikkel 12. Når det gjelder retten til den høyest oppnåelige helsestandarden, har statene i utgangspunktet en skjønnsmargin knyttet til valg av tiltak for å realisere rettighetene. Samtidig er det sentralt at statene begrunner hvorfor og hvordan de anser at tiltakene er hensiktsmessige for formålet.4

Barnekomiteen har utgitt en egen generell kommentar nr. 15 om barnets rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandarden. Barnekomiteen uttaler at begrepet «den høyest oppnåelige helsestandarden» tar hensyn til både barnets biologiske, sosiale, kulturelle og økonomiske forutsetninger og statens tilgjengelig ressurser, supplert med ressurser som er gjort tilgjengelig av andre kilder, blant annet frivillige organisasjoner, det internasjonale samfunnet og privat sektor. Av relevans for problemstillingen i høringsnotatet er barnekomiteens oppfordringer til å se særlig hen til barn i vanskeligstilte situasjoner og på underpriviligerte områder: «Children in disadvantaged situations and under-served areas should be a focus of efforts to fulfil children’s right to health. States should identify factors at national and subnational levels that create vulnerabilities for children or that disadvantage certain groups of children. These factors should be addressed when developing laws, regulations, policies, programmes and services for children’s health, and work towards ensuring equity.»

Komiteen gir videre oppfordring om å rette oppmerksomhet mot identifisering og prioritering av marginaliserte og ressurssvake grupper av barn: «Particular attention must be given to identifying and prioritizing marginalized and disadvantaged groups of children, as well as children who are at risk of any form of violence and discrimination.» Barnekomiteens generelle kommentarer er ikke rettslig bindende, men er retningslinjer for tolkning og anvendelse av konvensjonens bestemmelser.

I artikkel 25 fremgår det at partene skal anerkjenne «at et barn som er blitt plassert av kompetente myndigheter for å få omsorg, beskyttelse eller fysisk eller psykisk behandling, har rett til periodisk vurdering av den behandlingen barnet får og av alle andre forhold som har betydning for plasseringen av barnet.»

Av konvensjonens artikkel 27 fremgår det at partene er forpliktet til å anerkjenne ethvert barns rett til en levestandard som er tilstrekkelig for barnets fysiske, psykiske, åndelige, moralske og sosiale utvikling.

I BK artikkel 39 fremgår det at «Partene skal treffe alle egnende tiltak for å fremme fysisk og psykisk rehabilitering og sosial reintegrering av et barn som har vært utsatt for: enhver form for vanskjøtsel, utnytting eller misbruk; tortur eller enhver annen form for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff; eller væpnede konflikter. Slik rehabilitering og reintegrering skal finne sted i et miljø som fremmer barnets helse, selvrespekt og verdighet».

BK artikkel 4 pålegger staten å treffe alle egnende lovgivningsmessige, administrative og andre tiltak for å gjennomføre de rettigheter som anerkjennes i konvensjonen. Når det gjelder økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, skal partene treffe slike tiltak i størst mulig utstrekning innenfor de ressurser de har til rådighet, om nødvendig innenfor rammen av internasjonalt samarbeid, jf. artikkel 4.