3 Økning av varigheten på forlenget ventetid og tidsbegrenset bortfall av dagpenger under arbeidsløshet ved selvforskyldt ledighet

3.1 Innledning

Et grunnleggende vilkår for å ha rett til dagpenger under arbeidsløshet, er å være reell arbeidssøker. Det innebærer at man aktivt må søke arbeid, må være arbeidsfør, villig og i stand til å ta ethvert arbeid, på heltid eller deltid, hvor som helst i landet. Arbeidsløse som på ulike måter selv har forårsaket ledigheten, kan ilegges sanksjoner i form av forlenget ventetid for dagpenger i starten av en stønadsperiode, og tidsbegrenset bortfall av dagpengene. Sanksjonene underbygger kravet om å være reell arbeidssøker. Det er rimelig at de som selv kan lastes for at de er blitt arbeidsløse eller for at de forblir uten arbeid, selv bærer en stor del av den økonomiske byrden ved å være uten arbeidsinntekt. For ytterligere å understreke ansvaret for egen arbeidsløshet, foreslår departementet å skjerpe sanksjonene, ved å øke varigheten på forlenget ventetid og tidsbegrenset bortfall fra tolv til atten uker ved første gangs sanksjon.

3.2 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 4-10, kan det vedtas forlenget ventetid på tolv uker når dagpengesøkeren uten rimelig grunn selv har sagt opp eller sluttet i arbeidet, er avskjediget eller oppsagt på grunn av forhold han eller hun kan bebreides for, eller uten rimelig grunn har nektet å motta tilbud om arbeid, jf. § 4-20 første ledd bokstav a til c. Forlenget ventetid er altså en sanksjon mot selvforskyldt arbeidsløshet.

Tilsvarende kan det vedtas et tidsbegrenset bortfall av dagpenger dersom dagpengemottaker uten rimelig grunn nekter å ta imot tilbud om jobb, jf. folketrygdloven § 4-20 første ledd bokstav a til c, eller nekter å motta tilbud om arbeidsmarkedstiltak, jf. § 4-20 første ledd bokstav d.

De samme forholdene som gir grunnlag for forlenget ventetid etter § 4-10, gir altså også grunnlag for tidsbegrenset bortfall etter § 4-20.

Vedtak om forlenget ventetid eller tidsbegrenset bortfall kan bare fastsettes for forhold som ligger mindre enn seks måneder tilbake i tid. Ved gjentakelser kan økt varighet bare gis når det tidligere er fattet vedtak om forlenget ventetid eller tidsbegrenset bortfall.

Dersom det inntreffer slike sanksjonsbetingende forhold to eller flere ganger innenfor en periode på tolv måneder, forlenges ventetiden til seks måneder.

Det kan også vedtas tidsbegrenset bortfall når en arbeidssøker med dagpenger uten rimelig grunn lar være å møte etter innkalling til Arbeids- og velferdsetaten. Bortfallsperioden er da fire uker. Lar dagpengemottakeren være å møte flere ganger innenfor en tolvmånedersperiode, øker bortfallsperioden til åtte uker andre gang man ikke møter, og deretter til tolv uker. Grunnen til at bortfallsperioden her er kortere, er at unnlatelsen av å møte etter innkalling anses som mindre graverende enn å bli eller forbli selvforskyldt arbeidsløs. Det er dermed forholdsmessighet mellom unnlatelsen og sanksjonen.

Bestemmelsene om forlenget ventetid og tidsbegrenset bortfall understøtter dels det helt grunnleggende vilkåret i dagpengeordningen om å være reell arbeidssøker, dvs. aktivt arbeidssøkende, villig og i stand til å ta ethvert arbeid, hvor som helst i landet, på hel- eller deltid. Dels har sanksjonsreglene som formål å gi insentiver til å forbli i arbeid, og dels skal sanksjonene hindre at dagpengene finansierer den enkeltes tilpasninger på arbeidsmarkedet. Sanksjonene skal bl.a. hindre at noen avslutter et arbeidsforhold og velger å gå ledig med dagpenger framfor å ha eller ta lønnet arbeid.

Forlenget ventetid og tidsbegrenset bortfall innebærer at den enkeltes stønadsperiode blir forkortet tilsvarende vente- eller bortfallsperioden. Perioder med forlenget ventetid og med tidsbegrenset bortfall kan bare avvikles i perioder hvor dagpengemottaker ellers fyller vilkårene for rett til dagpenger.

3.3 Bakgrunn og vurdering

Retten til dagpenger forutsetter ingen vurdering fra en uavhengig tredjeperson. Det vi si at skillet mellom selvforskyldt og ikke selvforskyldt ledighet kan påvirkes av den enkelte i samarbeid med arbeidsgiver. Å stille krav om uforskyldt ledighet som inngangsvilkår for rett til dagpenger, kan derfor slå svært ulikt ut. Det er heller ikke rimelig at personer som har tjent opp rett til dagpenger over lang tid, skal forventes å gå lenge uten inntekt. Derfor er det ikke rimelig å avskjære retten til dagpenger helt. Personer som frivillig har sagt opp eller på annen måte selv er skyld i at de er uten arbeid, kan derfor innvilges dagpenger. Et grunnleggende vilkår for rett til dagpenger, er kravet om å være reell arbeidssøker, jf. folketrygdloven § 4-5. Dagpengemottakere som uten rimelig grunn har avsluttet et arbeidsforhold, eller som takker nei til tilbud om arbeid, kan derfor få vedtak om forlenget ventetid eller tidsbegrenset bortfall. Dermed kan man hindre at personer som reelt sett ikke ønsker å jobbe, får like mye dagpenger som de som er helt uten skyld i arbeidsløsheten. Det er rimelig at de som selv velger å bli eller forbli uten arbeid, bærer en større del av den økonomiske risikoen ved å være uten arbeid.

Lengre ventetid og bortfallsperioder som forkorter dagpengeperioden, kan til en viss grad øke risikoen for tilstrømming til andre økonomiske ytelser, som sosialhjelp eller helserelaterte ytelser. Med utgangspunkt i dagpengeordningens funksjon som forsikringssystem, bør ikke personer som selv er skyld i at de er uten arbeid, få like mye dagpenger som uforskyldt ledige. I dette perspektivet er en eventuell overvelting til andre ytelser for en periode en konsekvens som bør aksepteres.

Det er viktig å opprettholde insentivene i dagpengeordningen til å ta eller beholde inntektsgivende arbeid. Bruk av eller trussel om bruk av sanksjoner bidrar til dette. Gjennom strengere sanksjoner vil det bli vanskeligere uten rimelig grunn å si opp eller takke nei til arbeid. Dette kan bidra til å styrke arbeidsinsentivene i dagpengeordningen.

På bakgrunn av dette foreslås bestemmelsene om forlenget ventetid og tidsbegrenset bortfall endret slik at det første gang et sanksjonsbetingende forhold inntreffer, kan ilegges 18 uker forlenget ventetid eller bortfall, og seks måneder når et forhold inntreffer to eller flere ganger innenfor en periode på tolv måneder. Vilkåret om at det sanksjonsbetingende forholdet må ha inntruffet i løpet av de siste seks månedene, jf. folketrygdloven § 4-10 fjerde ledd og § 4-20 sjette ledd, foreslås ikke endret.

Som det framgår ovenfor, er det etter gjeldende rett nær sammenheng mellom reglene om forlenget ventetid og reglene om tidsbegrenset bortfall, og slik har det tradisjonelt vært. Det er i hovedsak de samme forholdene som gir grunnlag for ileggelse av sanksjon, og sanksjonen blir strengere ved økende antall tilfeller av sanksjonsbetingende forhold. Det er ikke rimelig at samme forhold medfører ulik sanksjon. Hensynet til at like forhold bør gi lik sanksjon taler for å opprettholde sammenhengen mellom folketrygdloven §§ 4-10 og 4-20. Det vises for øvrig til de vurderingene som ble lagt til grunn for endringene av bestemmelsene f.o.m. 1. januar 2016, jf. Prop. 11 L (2015–2016).

Den mildere sanksjonsbestemmelsen som gjelder manglende frammøte etter innkalling til Arbeids- og velferdsetaten, jf. folketrygdloven § 4-20 fjerde ledd, foreslås ikke endret.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 4-10 og § 4-20.

3.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringene skal tre i kraft 1. januar 2021, og gjøres gjeldende for alle dagpengemottakere med sanksjonsbetingende forhold som inntrer etter ikrafttredelsen. Dette innebærer at de skjerpede reglene om sanksjoner får virkning også for løpende dagpengevedtak fra før 1. januar 2021.

Forslaget er anslått å gi en reduksjon i dagpengeutbetalingene på om lag 180 mill. kroner.