10 Kompetanse til å vedta rusmiddeltesting

10.1 Gjeldende rett og forslaget i høringen

Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker har eksklusiv kompetanse til å fastsette adgang til urinprøvetaking av tvangsinnlagte pasienter i rusomsorgen. Helsedirektoratet foreslo at det i stedet skal være ansvarlig institusjon som kan avgjøre dette. Slik er det allerede i dag i det psykiske helsevernet, hvor institusjonen kan fatte vedtak om at det kan tas urinprøver, jf. psykisk helsevernloven § 4-7 a.

Direktoratets forslag innebærer at regler om rusmiddeltesting tas ut av helse- og omsorgstjenesteloven og i stedet reguleres fullt ut i den nye forskriften med hjemmel i begge de aktuelle lovene. Forslaget innebærer således at bestemmelser i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10 om fylkesnemndas kompetanse til å vedta adgang til rusmiddeltesting blir opphevet. Forslaget medfører også at rusmiddeltesting vil kunne pålegges av institusjonen under midlertidige vedtak om tvangsinnleggelse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-2 fjerde ledd og § 10-3 femte ledd.

I høringsbrevet tok departementet forbehold om dette forslaget, og viste til at det finnes gode motargumenter. Det kan framstå som en svekking av rusmiddelavhengiges rettssikkerhet at kompetansen til å fastsette urinprøvetaking eller annen type rusmiddeltesting flyttes fra fylkesnemnda til institusjonen. Departementet pekte på at institusjoner under det psykiske helsevernet har erfaring og kompetanse knyttet til tvangsvedtak av denne typen. Vedtak kan bare fattes av «den faglige ansvarlige», som etter psykisk helsevernloven § 1-4 skal være lege eller psykolog med relevant spesialkompetanse. Innenfor det psykiske helsevernet kan dessuten tvangsvedtak av denne typen klages inn for Kontrollkommisjonen for psykisk helsevern. Dette er særlige rettssikkerhetsgarantier for pasienter innen det psykiske helsevernet.

Departementet ba høringsinstansene særlig vurdere om direktoratets forslag bør følges opp, eller om fylkesnemndas eksklusive kompetanse til å fastsette adgang til rusmiddeltesting bør videreføres. I tilfelle fylkesnemndas kompetanse videreføres, burde denne utvides til å gjelde biologisk materiale generelt, og ikke bare urinprøver.

Når en rusmiddelavhengig på grunnlag av eget samtykke blir tatt inn i visse institusjoner, kan institusjonen sette som vilkår at den rusmiddelavhengige kan holdes tilbake i opptil tre uker regnet fra inntaket, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-4 første ledd. Ved opphold i en institusjon med sikte på behandling eller opplæring i minst tre måneder kan det også settes som vilkår at den rusmiddelavhengige kan holdes tilbake i opptil tre uker etter at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake, jf. andre ledd. Institusjonen kan videre sette som vilkår at pasienten før oppholdet samtykker til at det kan tas urinprøver under institusjonsoppholdet, jf. fjerde ledd. Direktoratet foreslo at § 10-4 fjerde ledd oppheves. Direktoratet mente at det ikke ville være nødvendig å kunne stille vilkår om samtykke til rusmiddeltesting ved slik innleggelse. Når rusmiddeltesting anses nødvendig, vil regelen om samtykke til rusmiddeltest i forskriftsutkastet § 6 første ledd være tilstrekkelig også for denne gruppen pasienter.

10.2 Høringsinstansenes syn

Blant høringsinstansene er det 22 som er positive til forslaget og 7 som er negative til det.

Blant dem som støtter det, finner vi Oslo universitetssykehus, pasient- og brukerombudene, Helse Sør-Øst RHF og Helsetilsynet.

Pasient- og brukerombudene skriver i sin felles uttalelse at de:

«støtter forslaget om at ansvaret for denne beslutningen overføres til ansvarlig institusjon slik at det blir samsvar mellom dette regelverket og bestemmelsene etter lov om psykisk helsevern. Det er unødig byråkratiserende å opprettholde en ordning om at disse avgjørelsene kun skal tas av fylkesnemndene.»

Legeforeningen støtter forslaget og mener det vil styrke pasientenes og brukernes rettssikkerhet, fordi det er personalet ved institusjonene som kjenner deres situasjon best og som i størst grad vil være skikket til å foreta de nødvendige vurderingene.

12 Trinn kurs- og kompetansesenter skriver at de:

«støtter forslaget om å flytte beslutningsmakt vedørende rusmiddeltesting fra Fylkesnemda til de enkelte institusjonene. Dette vil kunne være avgjørende for stabilitet og tillit mellom pasient og helsepersonell i behandlingsinstitusjon, samt kutte unødvendig tid- og ressursbruk, både hos institusjon og Fylkesnemda.»

Helse Sør-Øst RHF støtter forslaget og sier at institusjonen og fagpersonell nær pasienten har bedre kompetanse til å vurdere behovet for at pasienter skal testes.

Klinikk psykisk helse og rusbehandling støtter forslaget, og viser til at pasienten har medisinsk behov for rusmiddeltesting:

«De pasienter som blir innlagt etter disse paragrafene har en omfattende og sammensatt problematikk og ofte et nylig heftig rusmiddel inntak. Det vurderes som medisinsk uforsvarlig at det ikke kan tas ulike tester ved innleggelse. Dette for å avdekke hvilke rusmidler pasienten har inntatt og for å kunne sette inn hensiktsmessig og forsvarlig medisinering og behandling uten å måtte vente til fylkesnemndas vedtak. Det er viktig å komme i posisjon til å iverksette riktig behandling raskt.»

Helsetilsynet støtter forslaget, men understreker at rettssikkerhetsgarantier må være på plass:

«Vi støtter også forslaget om at behovet for når rustesting er aktuelt må vurderes i det løpende behandlingsforløpet, og må kunne avgjøres av leder i virksomheten. Det avgjørende for dette og andre tiltak er at avgjørelsen behandles som enkeltvedtak som begrunnes og kan påklages til fylkesmannen. Det er også viktig for rettssikkerheten at tiltakene som det åpnes for i forskriften er uttømmende, og at dette også følger av forskriftshjemmelen i de aktuelle lovverkene.»

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) støtter forslaget, men mener det bør stilles krav om fagkompetanse, og at det bør vurderes krav om protokollføring av testingen:

«Bufdir støtter Helsedirektoratets forslag om at kompetansen til å treffe vedtak om rusmiddeltesting overføres til institusjonen ved innleggelse hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven § 10-2 og § 10-3, herunder midlertidige vedtak. Vi er enig at kompetansen til å fatte vedtak bør legges til institusjonens leder eller den lederen har gitt fullmakt, men det bør presiseres i merknadene hvilken kompetanse den/de med fullmakt skal/bør inneha. Videre mener vi det i tillegg til vedtak, bør vurderes om det skal stilles krav om protokollføring når testing gjennomføres, tilsvarende som i forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjoner.»

Blant dem som er mot forslaget finner vi MARBORG, Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Gatejuristen og Stavanger kommune.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus skriver:

«Fylkesmannen er ikke enig i Helsedirektoratets forslag om at institusjonen selv skal kunne fatte vedtak om at tvangsinnlagte pasienter skal ta urinprøver og andre prøver av biologisk materiale. Opplysninger om at institusjonene opplever Fylkesnemndas avgjørelser om rus som uforutsigbare og tilfeldige kan ikke veie tyngre enn pasientens rettssikkerhet og vern om egen person. Avgjørelsen tatt av et eksternt organ er ment å sikre at pasienter/brukere ikke utsettes for urimelig inngripen. Vi har forståelse for at det kan synes mer hensiktsmessig at institusjonen selv kan avgjøre når testing kan finne sted, men vi finner ikke at pasientens rettssikkerhet er ivaretatt godt nok dersom endringen gjennomføres.

Det anføres at regelverket, om endringen innføres, blir lik den som finnes i psykiatrien. Fylkesmannen gjenfinner imidlertid ikke at den toinstansbehandlingen man finner i psykiatrien også tenkes innført med det nye regelverket.

Våre tilsyn samt klagesaker, viser at positiv rustest i en del tilfeller får store negative konsekvenser for pasienten. Høringen understreker at man vil kreve at testing skal ha en hensikt i forhold til behandlingen. Testingen skal ikke bare ha en kontrollfunksjon. Fylkesmannen er imidlertid usikker på hvordan dette vil fungere i praksis når avgjørelsen om rustesting tas av faglig ansvarlig i institusjonen uten at avgjørelsen kan ettergås av et eksternt organ.»

10.3 Departementets vurderinger og forslag

Et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om å oppheve fylkesnemndas kompetanse til å vedta adgang til rusmiddeltesting. Særlig legger de vekt på at institusjonen og fagpersonellet nær pasienten har bedre forutsetninger til å vurdere behovet for at pasienter skal testes.

Brukerorganisasjonene MARBORG og Rusmisbrukernes interesseorganisasjon er negative til forslaget. Departementet ser at dette forslaget kan gi grunn til skepsis fra brukerne. Fylkesnemnda er en uavhengig instans. Videre er det fortalt om at positive rusmiddeltester har ført til sanksjoner fra institusjonen. Da er det naturlig at brukerne er skeptiske til at institusjonene selv skal kunne fatte vedtak om rusmiddeltesting.

Det er et bredt fagmiljø som støtter forslaget. Departementet legger særlig vekt på at institusjonene er nærmest til å vurdere behovet for rusmiddeltesting. Selv om det kan være betryggende fra et rettssikkerhetsperspektiv å legge kompetansen til fylkesnemnda, er det nødvendig å se på de praktiske behovene ved institusjonene som skal yte helsehjelp. Fagfolkene på institusjonene må vurdere der og da hva det er behov for. Siden det er snakk om helsehjelp, er det viktig å kunne treffe beslutningene raskt.

Departementet er kjent med at rusinstitusjonene kan oppfatte det som tilfeldig om fylkesnemnda har fattet vedtak om adgang til urinprøvetaking. Hvis direktoratets forslag blir vedtatt, vil rusinstitusjonene selv kunne fatte vedtak om rusmiddeltesting. Det kan være fornuftig at de som har den daglige kontakten med pasienten også har mulighet til å fatte vedtak om rustesting hvis det er behov for det. Det gir også bedre sammenheng og oversikt i regelverket at det er samme regler for psykisk helsevern og rusinstitusjoner.

Departementet slutter seg til Legeforeningens uttalelse:

«Slik vi ser det vil dette styrke pasientene/brukernes rettsikkerhet fordi det er personalet ved institusjonene som kjenner deres situasjon best og som i størst grad vil være skikket til å foreta de nødvendige vurderingene.»

Samtidig ivaretas rettssikkerheten ved at det kreves at institusjonene fatter vedtak som kan påklages til fylkesmannen.

Departementet vil også vise til at de aller fleste pasienter og brukere er frivillig innlagt og at det da ikke kan gjennomføres rusmiddeltesting uten deres samtykke. Departementet vil videreføre dette, jf. direktoratets forskriftsutkast § 6.

Det er få pasienter og brukere som er tvangsinnlagt, og som etter den nye forskriften kan bli pålagt rusmiddeltesting. Departementet foreslår også at det skal framgå i loven at testing bare kan pålegges når det er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet. Uansett skal det ikke være lov å gjennomføre testingen med fysisk makt hvis pasienten motsetter seg det.

På denne bakgrunn følger departementet opp forslaget i høringen om å oppheve bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10 om fylkesnemndas kompetanse til å vedta rusmiddeltesting. Dette innebærer endringer i §§ 10-2 og 10-3, se lovforslaget punkt III. Endringene medfører også at institusjonene vil kunne kreve rusmiddeltesting under gjennomføring av midlertidig vedtak om tvangsinnleggelse, jf. også forskriftsutkastet § 6 andre ledd.

Departementet følger også opp forslaget om å oppheve bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 10-4 om at institusjonen kan sette som vilkår at pasienten før oppholdet samtykker til at det kan tas urinprøver under institusjonsoppholdet. Se lovforslaget punkt III. Bestemmelsen gjelder frivillig innlagte pasienter. Regelen i direktoratets forskriftsutkast om samtykke til rusmiddeltest vil være tilstrekkelig også for denne gruppen pasienter.

Forskriftshjemlene i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14 andre ledd og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-4 fjerde ledd gir adgang til å fastsette regler om samtykkebasert rusmiddeltesting, jf. andre punktum i begge bestemmelsene. Bare spesialisthelsetjenesteloven § 3-14 andre ledd tredje punktum bokstav h gir hjemmel for å kreve biologisk materiale for rusmiddeltesting, og da begrenset til tvangsinnlagte pasienter, jf. lovforslaget punkt II.

Rusmiddeltesting skal ikke skje ut fra rene kontrollformål, men kan benyttes dersom det er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet, jf. også direktoratets forskriftsutkast § 6 hvor det er foreslått at dette skal gjelde både for samtykkebasert og tvungen rusmiddeltesting.

Se også kapittel 8 der departementet foreslår at hjemlene for rusmiddeltesting skal gjelde alle typer biologisk materiale.