4 Hovedtrekkene i den nye foreslåtte forskriften

4.1 Valg av terminologi

Rundt omkring i lovverket er forskjellige begreper blitt brukt om de berørte personene. Helsedirektoratet har en gjennomgang av de ulike alternativene. I spesialisthelsetjenesteloven § 3-14 andre ledd (slik det skal lyde etter endringer ved lov 22. juni 2012 nr. 46, som ikke er satt i kraft) brukes begrepet «rusmiddelavhengighet» og «pasient». I helse- og omsorgstjenesteloven § 12-4 brukes begrepet «beboer». I helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10 brukes «rusmiddelavhengig».

«Pasient» er dekkende for blant annet dem som behandles i spesialisthelsetjenesten, men det passer ikke ved alle lavterskelinstitusjonene. Der passer «beboer» bedre, men det er et begrep som ikke passer ellers i helselovgivningen. I tillegg er Helsedirektoratet skeptisk til å eksempelvis snakke om en «rusmiddelavhengig», siden det kan være uheldig å omtale personer med det helseproblemet de har. Videre er begrepene «rusmiddelavhengige» og «rusmiddelmisbrukere» ikke helt sammenfallende. Avhengighet og misbruk viser til ulike sider ved rusmiddelbruken. I helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 brukes begrepet «personer med […] rusmiddelproblem», men det kan være et tungvint begrep å bruke.

Direktoratet er etter dette kommet til at «pasient og bruker» er det beste alternativet. Der det passer bedre bør en likevel bruke uttrykket «personer med rusmiddelproblemer.» Departementet er enig i dette.

4.2 Innholdet i direktoratets forskriftsutkast

Helsedirektoratet har laget utkast til ny forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i institusjon for behandling, omsorg og rehabilitering av personer med rusmiddelproblemer (gjennomføringsforskriften).

Utkastet til ny forskrift inneholder en formålsbestemmelse, noe gjeldende forskrift ikke har. I formålsbestemmelsen (§ 1) framkommer at tvangsbruk bare kan skje når det er strengt nødvendig av hensyn til pasient og bruker selv, av hensyn til andre pasienter og brukere, eller av hensyn til ansatte på institusjonen.

Forskriftutkastet § 2 angir virkeområdet for forskriften. Direktoratet foreslår at det skal være én felles forskrift for alle døgninstitusjoner som yter helse- og omsorgstjenester til personer med rusmiddelproblemer, uavhengig av om institusjonen er i et helseforetak, om den er kommunal, eller om den er privat. Se kapittel 6 for nærmere gjennomgang av dette spørsmålet.

Forskriftutkastet § 3 inneholder en bestemmelse om vern om personlig integritet. Det framgår blant annet at det bare kan benyttes tvang som gir en så gunstig virkning at det klart oppveier ulempene med tiltaket, og at pasient og brukers mulighet til å bestemme over seg selv skal ivaretas så langt det er mulig.

Nytt i utkastet er kravet om husordensregler (§ 4). Disse skal godkjennes av fylkesmannen. Begrunnelsen er at institusjonene på den måten må tenke gjennom hva slags husordensregler de vil ha og sikre at de er i tråd med regelverket. I tillegg blir hverdagslivet mer forutsigbart for pasienten eller brukeren når husordensreglene blir lagt fram ved ankomst. Husordensreglene kan blant annet inneholde regler for telefonbruk på fellesområder, nattero, tid for måltider, hvor og når besøk kan finne sted, forbud mot alkohol og andre berusende midler og regler om skjerming av pasienter og brukere som er ruset. Institusjonene skal også ha rutiner for oppbevaring av eiendeler og økonomiske midler (§ 5).

Gjeldende forskrift inneholder regler om urinprøvetaking. Utkastet til ny forskrift § 6 inneholder en teknologinøytral bestemmelse om rusmiddeltesting av biologisk materiale. Se mer om dette forslaget i kapittel 8.

Forskriftsutkastet § 7 slår fast pasientens og brukerens rett til besøk, telefonbruk og annen forbindelse med omverdenen. Institusjonens leder skal kunne treffe vedtak om at pasient eller bruker ikke skal få besøk av en bestemt person. Videre åpnes det for kontroll av post i nærmere bestemte tilfeller. Det skal også kunne treffes vedtak om beslag av elektroniske kommunikasjonsmidler, som PC og mobiltelefon, hvis kamera- eller lydopptaksfunksjon gjør dette nødvendig av hensyn til andre pasienter og brukere samt ansatte.

Utkastet § 8 inneholder regler om kroppsvisitasjon og ransaking av pasient eller brukers rom og eiendeler. Etter gjeldende forskrift kan dette gjøres basert på mistanke, men i utkastet foreslås at dette også kan gjøres rutinemessig. Se nærmere drøftelse i kapittel 7. I utkastet § 9 framgår at rusmidler og farlige gjenstander kan beslaglegges og tilintetgjøres. Dette er en videreføring av gjeldende forskrift.

Utkastet § 10 omhandler tvang i akutte nødsituasjoner. Direktoratet har bygd på gjeldende forskrift § 5-16 om samme tema, og tilsvarende bestemmelser i psykisk helsevernloven § 4-8. Direktoratet mener det bare er tvangsmiddel i form av kortvarig fastholding som bør kunne benyttes i institusjon for personer med rusmiddelproblemer. Formålet med bestemmelsen er å gi hjemmel for tiltak som kan benyttes i nødrettslignende situasjoner der pasient og bruker har utagerende og ukontrollert atferd.

Utkastet § 11 omhandler tilbakehold ved institusjon og tilbakeføring etter rømming. Dette gjelder personer som er inntatt på tvang i institusjon med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 eller 10-3, og personer som inntatt etter eget samtykke men på vilkår om tilbakehold i institusjon etter § 10-4. Bestemmelsen er i stor grad en videreføring av gjeldende regel, men med oppdateringer når det gjelder ansvarsforhold i helse- og omsorgstjenesten.

Utover bestemmelsene i §§ 10 og 11 gir forskriftsutkastet ikke adgang til bruk av fysisk makt. Dersom pasient eller bruker fysisk motsetter seg tvangstiltak som rusmiddelkontroll eller ransaking, vil det etter direktoratets oppfatning ikke være forholdsmessig å gjennomføre tiltaket. Direktoratet viser til at krenkelsen for pasient og bruker og belastningen for personalet vil bli for stor i forhold til hva som kan oppnås.

Forskriftsutkastet § 12 regulerer beregning av tilbakeholdstid ved tvangsinnleggelse.

Utkastet § 13 inneholder regler om registrering, underretning og fortløpende vurdering av vedtak etter forskriften.

Av utkastet § 14 framgår at pasient og bruker og nærmeste pårørende kan påklage vedtak til fylkesmannen.

Forskriftsutkastet § 15 inneholder en bestemmelse om samarbeid mellom institusjonen og kommunen. Etter bestemmelsen skal institusjonen og kommunen samarbeide om den videre oppfølgingen av pasienten og brukeren hvis hun eller han ønsker det. Kommunen skal alltid varsles ved utskriving etter innleggelse med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 og 10-3.

4.3 Forskriftsbestemmelser som ikke blir videreført

En del bestemmelser i gjeldende forskrift kapittel 5 blir ikke videreført i direktoratets utkast.

I gjeldende gjennomføringsforskrift § 5-3 framgår det at institusjonen skal «sørge for at beboerne får nødvendig medisinsk tilsyn og behandling under opphold i institusjonen.» Direktoratet viser til at bestemmelsen er unødvendig og dessuten medfører uklarhet om ansvarsforhold. Rett til nødvendig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste framgår av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a. Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten framgår av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b.

Dagens forskrift §§ 5-11 og 5-12 inneholder detaljerte regler om adgang til permisjon og korte fravær. Helsedirektoratet har foreslått at bestemmelsene utgår i sin helhet i den nye forskriften, siden dette er spørsmål som institusjonene må vurdere på faglig grunnlag. Det er derfor lite hensiktsmessig å gi detaljerte regler om dette.

Gjeldende forskrift § 5-14 forbyr tvangsmedisinering og fysisk tvang i behandlingen. Bestemmelsen foreslås fjernet. Den klare hovedregelen er at helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1. All tvangsbruk må ha klar forankring i lovverket. Bestemmelsen er derfor overflødig. Gjeldende forskrift § 5-15 inneholder et forbud mot tvang som straff, inkludert korporlig refsing, tvangsmedisinering, mekaniske tvangsmidler mv. Dette er selvsagt, og en tilsvarende bestemmelse videreføres ikke i direktoratets utkast.

Gjeldende forskrift § 5-18 inneholder et avtaleforbud; institusjonen kan ikke inngå avtaler med beboere om regler under institusjonsoppholdet som innskrenker rettighetene de har etter forskriften. Selv om tanken bak bestemmelsen er god, er bestemmelsen ifølge direktoratet av og til i veien for at man får til gode tiltak overfor den enkelte pasient/bruker. Direktoratet har foreslått at bestemmelsen ikke videreføres.