3 Bakgrunn

3.1 Oversikt over gjeldende rett og praksis

Det fleste pasienter og brukere i institusjoner for personer med rusmiddelproblemer er lagt inn frivillig, det vil si at de er inntatt etter eget samtykke. Enkelte pasienter i spesialisthelsetjenestens rusinstitusjoner er imidlertid tvangsinnlagt etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10.

Gjeldende gjennomføringsregler for rusfeltet følger av forskrift 4. desember 1992 nr. 915 til lov om sosiale tjenester m.v. Da helse- og omsorgstjenesteloven trådte i kraft 1. januar 2012, erstattet den lov om helsetjenesten i kommunene og lov om sosiale tjenester. Visse forskrifter gitt i medhold av de opphevede lovene gjelder fortsatt, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 13-2. Dette gjelder blant annet nevnte forskrift til lov om sosiale tjenester, hvor dagens gjennomføringsregler for rusfeltet står.

Forskrift til lov om sosiale tjenester kapittel 5 har overskriften «Beboernes rettigheter og bruk av tvang i institusjoner for omsorg for og behandling av rusmiddelmisbrukere». Det framgår av § 5-1 at forskriften gjelder for både offentlige og private institusjoner, og for både personer som er tatt inn i institusjon etter eget samtykke og tvangsinnlagte.

Etter forskriften § 5-2 skal institusjonene drives på en slik måte at beboernes personlige integritet blir ivaretatt. Etter § 5-4 kan postforsendelser kontrolleres ved begrunnet mistanke om at forsendelsen inneholder berusende eller bedøvende midler eller skadelige gjenstander. Etter § 5-5 kan institusjonen bestemme at det er forbudt å ta med og oppbevare alkoholholdige drikkevarer, legemidler og andre berusende midler i institusjonen. Ulovlige rusmidler og farlige gjenstander er det uansett forbudt å medbringe, jf. andre punktum.

Etter forskriften § 5-6 kan styrer eller stedfortreder ved institusjonen bestemme at det skal foretas kroppsvisitasjon og ransaking ved begrunnet mistanke om at beboeren oppbevarer rusmidler, medikamenter eller farlige gjenstander. Dette gjelder både ved inntak og under opphold i institusjon. Kroppsvisitasjon kan bare omfatte kroppens overflater og munnhulen. Forskriften § 5-8 inneholder regler om urinprøvetaking. For pasienter innlagt uten eget samtykke, har fylkesnemnda kompetanse til å vedta at det kan kreves urinprøve, jf. helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 og 10-3.

Forskriften inneholder også regler om tilbakeføring ved rømming, for rusmiddelmisbrukere som kan holdes tilbake i institusjon uten eget samtykke, jf. § 5-9. Etter § 5-14 er tvangsmedisinering og fysisk tvang ikke tillatt som ledd i behandlingen. Forskriften § 5-15 fastslår at bruk av korporlig refsing, isolasjon, mekaniske tvangsmidler, permisjonsnekting, utgangsforbud, arbeidspålegg, økonomiske sanksjoner eller tvangsmedisinering ikke er tillatt som straff.

Den 1. januar 2004 trådte rusreformen i kraft. Formålet var å styrke helsetjenestetilbudet og sikre at rusavhengige fikk de samme pasientrettigheter som øvrige pasienter i spesialisthelsetjenesten. Fylkeskommunenes ansvar for å tilby rusavhengige behandling ble overført til staten ved de regionale helseforetakene.

Både private og offentlige døgninstitusjoner gir tilbud om behandling eller omsorg for rusavhengige. Offentlige og private institusjoner innen spesialisthelsetjenesten er underlagt spesialisthelsetjenesteloven. Kommunale institusjoner og private som driver etter avtale med kommunen er underlagt helse- og omsorgstjenesteloven. Helse- og omsorgstjenesteloven § 12-4 fjerde ledd og spesialisthelsetjenesteloven § 3-14 andre ledd (med endringer som ennå ikke er satt i kraft) og tredje ledd gir forskriftshjemler på hver sine felt.

3.2 Arbeid med ny forskrift

Gjennomføringsforskriften er ikke endret i tråd med ny lovgivning og endret organisering av behandlingsapparatet for personer med rusmiddelproblemer, og bør erstattes av et oppdatert regelverk.

I Helse- og omsorgsdepartementets tildelingsbrev for 2009 fikk Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide forslag til ny gjennomføringsforskrift med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14. Senere ble oppdraget utvidet til også å gjelde institusjoner i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I arbeidet med forskriftsutkastet har direktoratet tatt utgangspunkt i rapport 2-2010 fra Uni Rokkansenteret (Ingrid Rindal Lundeberg, Kristian Mjåland, Karl Harald Søvig, Even Nilssen og Bodil Ravneberg: Tvang overfor rusmiddelavhengige. Evaluering av Lov om sosiale tjenester §§ 6-2, 6-2a og 6-3. Stein Rokkan senter for flerfaglige samfunnsstudier, Uni Research Bergen, 2010). Rapporten inneholder en evaluering av lovreglene om tvangstiltak overfor pasienter med rusmiddelavhengighet og en gjennomgang av dagens forskrift.

Under arbeidet har direktoratet opprettet et rådslag for å få innspill. Rådslaget har blant annet bestått av representanter fra institusjoner på feltet. I tillegg har deltakere fra forskjellige brukerorganisasjoner vært med, samt representanter for det offentlige.

I mai 2013 forelå Helsedirektoratets rapport IS-2056 Utkast til forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i institusjon for behandling, omsorg og rehabilitering av personer med rusmiddelproblemer.

Direktoratet viser til at forskriften ikke er endret i tråd med endringene i lovgivningen etter rusreformen i 2004 eller i forbindelse med lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) fra 2011. En del av de foreslåtte endringene er nødvendige oppdateringer for å oppnå samsvar mellom lovverket og forskriften.

I tillegg foreslår direktoratet noen andre innholdsmessige endringer som gjennomgås nedenfor. Dette gjelder blant annet adgang til å gjennomføre rutinemessig kontroll av eiendeler og kroppsvisitasjon, og adgang til rusmiddeltesting også av annet biologisk materiale enn urinprøver. Det foreslås også at kompetansen til å fatte vedtak om rusmiddeltesting legges til institusjonene i stedet for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

Som nevnt i punkt 2, har direktoratets forslag til ny forskrift vært på offentlig høring sammen med forslaget til lovendringer.