4 Tidligere bestemmelser i straffeloven 1902 om visse former for påvirkningsvirksomhet

4.1 Bestemmelsen i § 97 a

Etter straffeloven 1902 var visse former for uønsket påvirkningsvirksomhet på vegne av fremmede makter kriminalisert i §§ 97 a og 97 b. Bestemmelsen i § 97 a lød slik:

«Norsk borger eller en i Norge hjemmehørende person som av fremmed makt eller av parti eller organisasjon som opptrer i dens interesse, for seg eller for parti eller organisasjon her i landet tar imot økonomisk støtte for å påvirke almenhetens mening om statens styreform eller utenrikspolitikk eller til partiformål, eller som medvirker hertil, straffes med hefte eller fengsel inntil 2 år.»

Bakgrunnen for bestemmelsen var at erfaringene med Nazi-Tyskland viste at en av infiltrasjonsmetodene var å knytte kontakt med partier og enkeltpersoner som fikk i oppgave å bearbeide den offentlige opinionen, se Ot. prp. nr. 79. (1950) Lov om endringer i straffelovens kap. 8 og 9 m. v. side 13–14. I proposisjonen som lå til grunn for bestemmelsen, ble det pekt på at man ikke kan forby interesse- og meningsfellesskap, men at det derimot er grunn til å sette straff for den som mottar hemmelig økonomisk støtte fra fremmed stat for sin politiske virksomhet. Om straffverdigheten av slike handlinger uttalte departementet:

«Det er et brudd på demokratiets spilleregler, at den som overfor den norske almenhet fremtrer som representant for norske interesser, hemmelig tar imot støtte fra en fremmed stat.»

Ytringsfrihetskommisjonen som ble oppnevnt i 1996 (heretter omtalt som Ytringsfrihetskommisjonen av 1996) tok i sin utredning, NOU 1999: 27 Ytringsfrihed bør finde Sted, til orde for at bestemmelsen i § 97 a burde revideres, og at det avgjørende for straffansvaret burde være at mottakeren ikke er åpen om en eventuell økonomisk støtte, se utredningen punkt 6.3.2.3.1 side 197. Kommisjonen uttalte blant annet følgende:

«Sett hen til den norske stats aktive økonomiske bidrag bl. a. til motstanderne av apartheidregimet i Sør-Afrika, synes det noe inkonsekvent at støtte den andre veien – til norske partier – skal være straffbart. Åpen støtte til politisk virksomhet bør derfor ikke være straffbart, mens skjult støtte klart vil være et problem. Ved lov 1998/30 (om offentliggjøring av partiers inntekter) har man sikret en viss oversikt over partienes inntektskilder. Strl. § 97 a bør derfor revideres dithen at det ikke er kilden til støtten som er det avgjørende kriteriet, men at støtten er skjult.»

I desember 2001 ble det oppnevnt et utvalg under Straffelovkommisjonen, som blant annet fikk i oppdrag å gjennomgå reglene i straffeloven 1902 kapittel 8 om forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet og utarbeide et forslag til ny, tidsmessig lovgivning. I utredningen, NOU 2003: 18 Rikets sikkerhet – Straffelovkommisjonens delutredning VIII, argumenterte utvalget for at § 97 a burde oppheves. Utvalget uttalte følgende om bestemmelsen i punkt 7.2.3.3 på side 118 i utredningen:

«Utvalget er enig [med Ytringsfrihetskommisjonen] i at spørsmålet om økonomisk støtte til politiske partier bør vurderes uavhengig av hvor støtten kommer fra, og er videre av den oppfatning at hensynet til demokratiske spilleregler er tilstrekkelig varetatt gjennom loven om offentliggjøring av partiinntekter. Etter utvalgets oppfatning foreligger ikke hensyn som nødvendiggjør at bestemmelsen i § 97a videreføres i den form Ytringsfrihetskommisjonen foreslår. I sin alminnelighet vil deltakere i det politiske ordskifte markere sine tilknytninger gjennom de standpunkter som inntas. For det norske demokratiet har det neppe noen nevneverdig betydning om en deltaker mottar skjult økonomisk støtte. Utvalget er enig i at det kan være moralsk betenkelig å motta slik støtte til opinionspåvirkning, men dette er ikke tilstrekkelig som begrunnelse for kriminalisering.

Ingen er så vidt vites dømt for overtredelse av bestemmelsen. Men den har i atskillig utstrekning vært brukt som grunnlag for telefonkontroll av AKP (m-l) og Norges kommunistiske parti i 1970- og 1980-årene, jf. fremstillingen i Lund-kommisjonens rapport blant annet side 331 flg. Bestemmelsen kan som det fremgår i 6.2.3.2, bare begrunnes i behovet for å straffe brudd på dette straffebudet, ikke for å benytte eksempelvis telefonavlytting med sikte på å forebygge andre straffbare handlinger.»

I Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 7.12.2.6 side 149 sluttet departementet seg til utvalgets forslag om å oppheve bestemmelsen i § 97 a. I proposisjonen påpekte departementet at det viktigste for demokratiet er åpenhet om hvor politiske partier får sine økonomiske bidrag fra. For partier som vil være i stand til å øve innflytelse på norsk samfunnsutvikling, er dette hensynet ivaretatt ved partiloven. Departementet bemerket at partiloven ikke vil fange opp økonomisk støtte som gis til personer eller organisasjoner som ikke anses som politiske partier. Departementet mente likevel at den omstendighet at § 97 a hadde virket i over 50 år uten at noen var blitt straffet eller tiltalt etter bestemmelsen, viste at det ikke var grunn til å videreføre den. Etter dette ble § 97 a ikke videreført i straffeloven 2005.

4.2 Bestemmelsen i § 97 b

I straffeloven 1902 § 97 b var det inntatt et forbud mot å utbre eller formidle falske rykter eller uriktige opplysninger som er egnet til å sette rikets indre eller ytre sikkerhet eller forholdet til fremmede makter i fare. Bestemmelsen lød slik:

«Med fengsel inntil 2 år straffes den som mot bedre vitende eller grovt uaktsomt utbrer offentlig eller meddeler til fremmed makt falske rykter eller uriktige opplysninger som om de vinner tiltro, er egnet til å sette rikets indre eller ytre sikkerhet eller forholdet til fremmede makter i fare, eller som medvirker hertil.»

Bakgrunnen for bestemmelsen var blant annet at bruken av uriktige rykter spiller en rolle i stormaktenes «diplomatiske krig», se Ot. prp. nr. 79. (1950) side 14.

I Ytringsfrihetskommisjonen av 1996 sin utredning ble det tatt til orde for å oppheve bestemmelsen, se NOU 1999: 27 punkt 6.3.2.3.1 side 197. Det ble blant annet vist til at bestemmelsen ikke hadde vært brukt. Det ble i tillegg uttalt at «desinformasjon – her beskrevet som ‘falske rykter og uriktige opplysninger’ – [er] et problematisk begrep som åpner for mange definisjoner».

I NOU 2003: 18 punkt 7.2.3.3 side 118–119 ble det også antatt at bestemmelsen burde oppheves. Utvalget under Straffelovkommisjonen mente at bestemmelsen var problematisk av hensyn til ytringsfriheten, og at ytringsfriheten måtte slå gjennom. I tillegg ga utvalget uttrykk for at det vil være «betydelige bevisproblemer knyttet både til hva som er falskt eller uriktig og til spørsmålet om opplysningene er ‘egnet til å sette rikets indre eller ytre sikkerhet i fare’ dersom de vinner tiltro».

Departementet sluttet seg til utvalget, se Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 7.12.2.7 side 149, og bestemmelsen ble ikke videreført i straffeloven 2005.