15 Publisering av informasjon om avgjørelser

15.1 Gjeldende rett

Gjeldende lovgivning inneholder ingen regler om publisering av avgjørelser i saker om inngrep i forretningshemmeligheter.

Både patentloven § 59 b, varemerkeloven § 59 a, designloven § 41 b, planteforedlerloven § 24 b og kretsmønsterloven § 8 a inneholder imidlertid regler om at retten kan bestemme at informasjon om fellende dom i en inngrepssak skal formidles på passende måte for inngriperens regning. Bestemmelsene om formidling av informasjon om fellende dommer i saker om industrielle rettigheter ble innført ved håndhevingsreformen i 2013 og tilsvarer håndhevingsdirektivet artikkel 15, se nærmere omtale i Prop. 81 L (2012–2013) Endringer i lovgivningen om industrielt rettsvern m.m. (styrking av håndhevingsreglene) side 26 og 29.

15.2 Direktivet artikkel 15

Det ble i høringsnotatet redegjort slik for direktivet artikkel 15:

«Direktivet artikkel 15 nr. 1 pålegger medlemsstatene å gi domstolene adgang til å pålegge inngriperen, etter begjæring fra innehaver, å formidle informasjon om en fellende dom i en inngrepssak for inngriperens egen regning.

Det følger av direktivet artikkel 15 nr. 2 at formidlingen etter artikkel 15 nr. 1 skal skje på en måte som ivaretar konfidensialiteten knyttet til forretningshemmeligheter i henhold til artikkel 9.

Etter artikkel 15 nr. 3 første ledd skal pålegg om formidling etter artikkel 15 nr. 1 kun ilegges dersom et slikt pålegg vil være proporsjonalt. Ved proporsjonalitetsvurderingen skal retten, når det er relevant etter omstendighetene, legge vekt på forretningshemmelighetens verdi, inngriperens adferd ved tilegnelse, bruk eller formidling av forretningshemmeligheten, konsekvensene av den ulovlige bruken eller formidlingen av forretningshemmeligheten og sannsynligheten for ytterligere urettmessig bruk eller formidling av forretningshemmeligheten fra inngriperen.

Etter artikkel 15 nr. 3 annet ledd skal retten også ta i betraktning om formidling av dommen og informasjon om inngriperen vil gjøre det mulig å identifisere en fysisk person. I så fall må det også vurderes om formidling fremstår som forsvarlig i lys av den skade som formidlingen kan få for inngriperens privatliv og omdømme.»

15.3 Regelverket i Sverige og Danmark

Etter lag om företagshemligheter 25 § kan domstolene etter begjæring fra innehaveren av en forretningshemmelighet pålegge inngriperen å bekoste egnede tiltak for å spre informasjon om dommen. Ved vurderingen av om slikt pålegg er «skäligt» skal domstolene blant annet ta hensyn til hvilke virkninger informasjonsspredningen kan få for enkeltpersoners «integritet og anseende».

Tilsvarende regler om offentliggjøring av dommer finnes i den danske loven om forretningshemmeligheder § 17 første ledd. Det fremgår av bestemmelsens annet ledd at plikten til offentliggjøring rettes mot inngriperen, som også skal bære kostnadene ved offentliggjøringen. Videre følger det av § 17 annet ledd at offentliggjøringen skal skje på en slik måte at forretningshemmeligheten beskyttes. Vurderingsmomentene som fremgår av direktivet artikkel 15 nr. 3, er listet opp i § 17 tredje ledd.

15.4 Forslaget i høringsnotatet

Det ble i høringsnotatet foreslått å innta en bestemmelse om publisering av fellende dommer i saker om inngrep i forretningshemmeligheter i forslaget til § 12. Det ble redegjort slik for forslaget:

«Bestemmelsen er utformet etter mønster av tilsvarende regler i lovgivningen om industrielt rettsvern. Det vil bare være aktuelt å pålegge inngriperen å dekke slike kostnader når formidlingen av dommen fremstår som et rimelig tiltak for å avbøte følgene av inngrepet og for å forebygge nye inngrep.

Forslaget legger ikke opp til en særskilt gjennomføring av artikkel 15 nr. 2. Som redegjort for under punkt 9.1, vil et pålegg om taushetsplikt etter tvisteloven § 22-12 ha samme virkning som et pålegg etter domstolloven § 128, jf. HR-2016-1363-U. Opplysninger som gjengis i domsgrunnene, og som er omfattet av taushetsplikten, skal utelates i offentlige utskrifter av dommen, og de taushetsbelagte opplysningene kan heller ikke formidles på annen måte. Et pålegg om formidling av en fellende dom på en passende måte vil ikke tilsidesette en ilagt taushetsplikt.

Forslaget legger ikke opp til at listen av momenter som retten skal legge vekt på i skjønnsutøvelsen etter direktivet artikkel 15 nr. 3, tas inn i bestemmelsen. Disse momentene inngår alt som naturlige elementer i rimelighetsvurderingen som domstolene skal foreta som et ledd i sin skjønnsutøvelse før det ilegges pålegg om formidling.

Det har vært vurdert om det skal inntas en bestemmelse som gir retten adgang til å gi pålegg om passende publisering av frifinnende dommer i saker om inngrep i forretningshemmeligheter. Reglene i artikkel 15 i forretningshemmelighetsdirektivet stiller ikke noe krav til at det skal kunne gis slikt pålegg, og noen slik adgang finnes heller ikke i lovgivningen om industrielle rettigheter. Det er vanskelig å se behov for at det generelt bør være anledning til å pålegge innehaveren av en forretningshemmelighet å dekke kostnadene ved formidling av frifinnende dommer, og forslaget inneholder ikke regler om dette.»

15.5 Høringen

Advokatforeningen stiller spørsmål om høringsforslaget fanger opp innholdet i direktivet artikkel 15 og uttaler:

«Departementets forslag er gitt en kort og nøytral utforming som ikke gir særlig veiledning i forhold til de vurderingstemaer domstolen må forholde seg til. Dette står i motsetning til direktivets art. 15. Der direktivets art. 15 lyder «egnede tiltak for å informere om avgjørelsen, herunder at hele eller deler av avgjørelsen skal offentliggjøres» (i den uoffisielle oversettelsen) er § 12 gitt ordlyden «informasjon om dommen formidles på passende måte». Direktivets ordlyd fremstår som videre og mer fleksibel da den fokuserer på egnede tiltak, snarere enn på selve formidlingsmåten. Direktivteksten gir også åpning for flere samtidige tiltak, noe lovforslaget, snevert tolket, ikke gir. Advokatforeningen ber departementet om å vurdere en ordlyd som ligger nærmere opp til direktivets ordlyd.»

15.6 Departementets vurderinger

Advokatforeningen ber departementet om å vurdere en ordlyd som ligger nærmere opp til direktivets ordlyd. Forslaget til lovtekst bygger på ordlyden i de parallelle bestemmelsene i lovgivningen om industrielle rettigheter. Disse er igjen inspirert av håndhevingsdirektivet artikkel 15 som har en nærmest identisk ordlyd som forretningshemmelighetsdirektivet artikkel 15 nr. 1.

Departementet er imidlertid innforstått med at forslaget i høringsnotatet ikke inneholder en bestemmelse som tilsvarer artikkel 15 nr. 3 i forretningshemmelighetsdirektivet. Direktivbestemmelsen lister opp momenter som skal vektlegges i vurderingen av tiltakets forholdsmessighet, og har ingen direkte parallell i håndhevingsdirektivet artikkel 15. Som omtalt under punkt 7.6 vil et krav til forholdsmessighet alt følge av norsk sivilprosess og sentrale EØS-rettslige prinsipper. Det ble også fremholdt i Prop. 81 L (2012–2013) side 29 om de parallelle bestemmelsene i lovgivningen om industrielt rettsvern:

«Departementet understreker at […] det bare vil være aktuelt å pålegge inngriperen å dekke slike kostnader når formidling av dommen fremstår som et rimelig tiltak for å avbøte følgende av inngrepet og for å forebygge nye inngrep.»

Vurderingsmomentene som er opplistet i artikkel 15 nr. 3 første ledd er formulert svært generelt og vil naturlig inngå i forholdsmessighetsvurderingen etter tilsvarende bestemmelser i immaterialrettslovgivningen om dekning av kostnader ved formidling av dom. Departementet mener at en lovfesting av et generelt krav til forholdsmessighet derfor ikke tilfører noe nytt i forhold til det som alt følger av gjeldende rett og at bestemmelsen bør utformes i tråd med parallelle bestemmelser i immaterialrettslovgivningen.

Departementet har imidlertid funnet grunn til å klargjøre i lovteksten at formålet med pålegg er å avbøte følgene av inngrep og å forebygge nye inngrep.

Departementet har også vurdert om lovteksten uttrykkelig bør vise til hensynet til personvern for privatpersoner, jf. direktivet artikkel 15 nr. 3 annet ledd, ettersom dette momentet er fremhevet særskilt. En slik løsning er valgt i den svenske lag om företagshemligheter 25 §. Departementet har imidlertid blitt stående ved at en slik løsning ikke er nødvendig. Hensynet til inngriperen, herunder konsekvensene ved en eventuell formidling av dommen, vil være et moment i forholdsmessigvurderingen av om det skal gis pålegg og hvordan en formidling eventuelt kan skje på en «passende måte». Ettersom bestemmelsen ikke regulerer adgangen til å offentliggjøre informasjon om dommen, men kun gir hjemmel for å pålegge inngriperen å betale for offentliggjøring, er det uklart hvilken vekt hensynet til inngriperens personvern kan få etter direktivbestemmelsen. Bestemmelsen er ikke til hinder for at innehaveren velger å offentliggjøre informasjon om dommen for egen regning, eller for andre former for offentliggjøring som omtale i mediene eller publisering på Lovdata.

Departementet foreslår at høringsforslaget § 12 videreføres som § 11 i lovforslaget med ovennevnte presisering.