3 Nærmere om innholdet i PRIIPs-forordningen og tilhørende rettsakter

3.1 Nærmere om innholdet i PRIIPs-forordningen

PRIIPs-forordningen ble vedtatt 26. november 2014. Den trådte i kraft i EU 29. desember 2014, og fikk virkning 1. januar 2018.

Forordningen inneholder i hovedsak regler om hva slags informasjon produsenter av henholdsvis sammensatte («packaged») og forsikringsbaserte («insurance-based») investeringsprodukter, og de som markedsfører, distribuerer og selger slike produkter, skal gi når investeringsproduktene tilbys til ikke-profesjonelle investorer. Forordningen inneholder i tillegg definisjoner, regler om tilsyn og regler om sanksjoner. PRIIPs-forordningen inneholder 34 artikler. Nedenfor følger en oversikt over bestemmelsene i forordningen.

EU-kommisjonen la 24. mai 2023, som del av EUs «retail investment strategy», frem forslag til en forordning med endringer i PRIIPs-forordningen (COM(2023)278). Endringsforslagene er omtalt i tilknytning til redegjørelsen for de enkelte bestemmelsene i PRIIPs-forordningen nedenfor.

Artikkel 1 forklarer innholdet i forordningen og angir at formålet med forordningen er å gjøre det mulig for ikke-profesjonelle investorer å forstå og sammenligne PRIIP-ers viktigste egenskaper og risikoer.

Artikkel 2 nr. 1 angir hvem forordningen får anvendelse for. Artikkel 2 nr. 2 unntar visse nærmere angitte produkter fra virkeområdet. Bestemmelsene i artikkel 2 må sees i sammenheng med definisjonene av henholdsvis sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter i forordningen artikkel 4. Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 2.2 beskrevet unntakene i artikkel 2 nr. 2 slik:

«Forordningen artikkel 2 nr. 2 bokstav a) til g) inneholder en særskilt opplisting over hvilke produkter eller produktgrupper som er unntatt fra forordningen. Opplistingen inneholder en rekke produkter som etter sin art ville falt utenfor forordningens virkeområde også uten noe slikt særskilt unntak.

Unntakene omfatter for det første skadeforsikringsprodukter samt livsforsikringskontrakter som er rene risikoprodukter, der ytelsene bare utbetales ved død (for eksempel etterlatteytelser) eller ved uførhet som følge av skade, sykdom eller invaliditet. Det fremgår av fortalen punkt 7 at det tas sikte på at forordningen ikke skal omfatte forsikringer uten investeringsmuligheter og at «kapital» når det gjelder livsforsikring skal bety kapital investert etter anmodning fra ikke-profesjonell investor. Videre er det gjort unntak for tradisjonelle bankinnskudd, dvs. som har fast eller flytende rente. Det vises til artikkel 2 nr. 2 bokstav a) til c).

Forordningen artikkel 2 nr. 2 bokstav d) gjør unntak for finansielle instrumenter som nevnt i artikkel l nr. 2 bokstav b) til g), i) og j) i direktiv 2003/71/EF (prospektdirektivet). Prospektdirektivet er gjennomført i verdipapirhandelloven kapittel 7. Prospektdirektivet artikkel l nr. 2 omfatter blant annet statsobligasjoner, obligasjoner utstedt av medlemsstatenes sentralbanker, verdipapirer som er omfattet av en ubetinget og ugjenkallelig garanti fra en medlemsstat eller regional eller lokal myndighet i medlemsstaten og verdipapirer som er utstedt av sammenslutninger med rettslig status eller av ideelle organisasjoner som er anerkjent av en medlemsstat, med sikte på å innhente midler til ideelle formål. Videre vil ikke-aksjerelaterte verdipapirer som utstedes fortløpende eller gjentatte ganger av kredittinstitusjoner være unntatt dersom nærmere vilkår er oppfylt.

Artikkel 2 nr. 2 bokstav e) unntar pensjonsprodukter som i henhold til nasjonal lovgivning er anerkjent å ha som hovedformål å gi investoren (forsikringstaker) en pensjonsinntekt og som gir forsikringstaker rett til visse ytelser. Etter Finanstilsynets vurdering omfatter unntaket individuelle pensjonsprodukter, som i det norske markedet vil omfatte følgende produkter med investeringsvalg:

• fripoliser med investeringsvalg utgått fra kollektiv ytelsesbasert pensjonsordning etter lov av 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon (foretakspensjonsloven) kapittel 4

• pensjonskapitalbevis utgått fra kollektiv innskuddsbasert pensjonsordning etter lov av 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) kapittel 6

• pensjonsbevis utgått fra kollektiv tjenestepensjonsordning etter lov av 13. desember 2013 nr. 106 om tjenestepensjon (tjenestepensjonsloven) kapittel 6

• individuelle pensjonsordninger (IPS) (både pensjonsspareavtale og pensjonsforsikringsavtale) med investeringsvalg etter lov av 27. juni 2008 nr. 62 om individuell pensjonsordning.

Artikkel 2 nr. 2 bokstav f) unntar tjenestepensjonsordninger som omfattes av virkeområdet for tjenestepensjonsdirektivet (IORP) eller Solvency II. Dette er kollektive pensjonsprodukter uten eller med investeringsvalg for arbeidstaker, og vil for norske forhold omfatte kollektive tjenestepensjonsordninger etablert etter tjenestepensjonsloven, innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven.

Når det gjelder unntak g), legger Finanstilsynet til grunn at de beskrevne ordningene ikke er aktuelle for Norge.»

Prospektdirektivet, som det er vist til i teksten gjengitt over, er erstattet av prospektforordningen ((EU) 2017/1129). Prospektforordningen er gjennomført i norsk rett ved inkorporasjon, jf. verdipapirhandelloven § 7-1. I forslaget til endringer i PRIIPs-forordningen lagt frem 24. mai 2023 er henvisningen til prospektdirektivet foreslått endret til en henvisning til prospektforordningen. Det er det blant annet foreslått at «detailprodukter, der giver efterbetalt annuitet uden indløsningsfase» skal utelukkes fra forordningens anvendelsesområde.

Artikkel 3 fastsetter at forordningen, for produsenter som omfattes av nasjonal lovgivning som gjennomfører henholdsvis prospektdirektivet og Solvens II-direktivet, gjelder i tillegg til disse nasjonale reglene. I forslaget til endringer i PRIIPs-forordningen lagt frem 24. mai 2023 er også denne henvisningen til prospektdirektivet foreslått endret til en henvisning til prospektforordningen.

Artikkel 4 definerer åtte forskjellige begreper som brukes i forordningen. Artikkel 4 nr. 1, 2 og 3 definerer henholdsvis «sammensatt investeringsprodukt for ikke-profesjonelle investorer» («PRIP»), «forsikringsbasert investeringsprodukt» («IBIP») og «sammensatt og forsikringsbasert investeringsprodukt for ikke-profesjonelle investorer» («PRIIP»).

Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 2.1 redegjort slik for hvilke investeringsprodukter som er omfattet av definisjonene i artikkel 4 nr. 1, 2 og 3:

«2.1 Sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter (PRllPer)

Definisjonen av sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter følger av artikkel 4 nr. 1 og 2. Nevnte bestemmelser, sammen med unntaksbestemmelsen i artikkel 2, fastsetter hvilke investeringsprodukter som er omfattet av forordningen. Definisjonene bør ses i sammenheng med fortalen punkt 6 og 7, som helt konkret lister opp produkter som er omfattet og hvilke som ikke er omfattet.

Forordningen skiller mellom sammensatt investeringsprodukt (PRIP), jf. artikkel 4 nr. 1, og forsikringsbasert investeringsprodukt, jf. nr. 2, som ofte forkortes til IBIP (Insurance Based Investment Product). Forkortelsen PRIIP er en samlebetegnelse for begge kategorier, jf. artikkel 4 nr. 3, og omfatter produkter som enten er omfattet av nr. l eller nr. 2 eller som er omfattet av begge definisjonene (i notatet omtalt som investeringsprodukter eller PRIIP-er).

Det sentrale i definisjonen av sammensatt investeringsprodukt er at det beløpet som skal tilbakebetales til investoren, er gjenstand for svingninger på grunn av eksponering mot referanseverdier eller verdiutviklingen av en eller flere eiendeler som den ikke-profesjonelle investoren ikke har kjøpt direkte. Dette gjelder uavhengig av investeringens juridiske form. Når det gjelder forsikringsbasert investeringsprodukt omfatter dette forsikringsprodukter der utløpsverdien eller gjenkjøpsverdien helt eller delvis er direkte eller indirekte eksponert mot markedssvingninger. I fortalen punkt 6 er investeringsfond (investment funds), livsforsikringer med et investeringselement, strukturerte produkter og strukturerte innskudd nevnt som investeringsprodukter.

Finanstilsynet anser at blant annet aksjeindekserte obligasjoner og alternative investeringsfond er eksempler på sammensatte investeringsprodukter. Når det gjelder alternative investeringsfond er disse nærmere omtalt i punkt 2.1.1.

Derivater som definert i verdipapirhandelloven § 2-2 første ledd nr. 4 jf. femte ledd er også å anse som sammensatte investeringsprodukter, ettersom det beløpet som skal tilbakebetales til investor er avhengig av referanseverdier eller verdiutviklingen på underliggende aktiva som investor ikke har kjøpt direkte. Derivater som omfattes vil typisk være warrants, CFD (contracts for difference), rolling spot forex (valuta) og binære opsjoner. Børshandlede derivater (exchange traded derivatives (ETDer)) vil også kunne omfattes, for eksempel derivater med aksjer eller indekser som underliggende.

Sammensatte bankprodukter består gjerne av en bankinnskuddsdel og en derivatdel, der det ikke påløper vanlig rente på innskuddet, men slik at kundens avkastning er knyttet til indekser eller andre nærmere definerte markedsvariabler. Dette kan være aksjer, renter, råvarer, valuta eller porteføljer av enkeltaksjer. Bankinnskudd med aksjeavkastning (BMA) er et eksempel på et slikt sammensatt bankinnskudd. Kunden kan altså få en bedre avkastning på sitt innskudd hvis f.eks. indeksen innskuddet er knyttet opp mot har en gunstigere utvikling enn vanlig innskuddsrente, og dårligere i motsatt fall. Når avtaleperioden utløper, skal kunden få utbetalt innskuddet med tillegg av den eventuelle avkastningen som er oppnådd i henhold til avtale. Etter Finanstilsynets vurdering omfattes slike bankinnskudd av PRIIPs-forordningen.

Livsforsikringsavtaler med investeringsvalg for forsikringstaker, der størrelsen på utbetalt beløp er knyttet til verdien av en egen investeringsportefølje på utbetalingstidspunktet, er eksempler på forsikringsbaserte investeringsprodukter. I forsikringsbaserte investeringsprodukter er det kunden som velger hvordan sparedelen av det forsikringsbaserte investeringsproduktet skal investeres, dvs. sammensetningen av underliggende investeringer knyttet til kontrakten. Det er imidlertid forsikringsforetaket som eier de underliggende eiendelene. Forsikringstaker bærer risikoen for verdiutviklingen på sparedelen av forsikringsavtalen frem til utbetalingstidspunktet.

Livsforsikringer med investeringsvalg omtales ofte som fondsforsikringer eller unit link, og kan tegnes både som kapitalforsikring (engangsutbetaling ved død/uførhet) eller som livrenteforsikring (terminvise utbetalinger så lenge den forsikrede lever eller til avtalt opphørstidspunkt). I det norske markedet selges slike produkter ofte under navn som «investeringskonto» og «fondskonto». Produkter med investeringsvalg som etter sitt formål må anses som pensjonsprodukter, er unntatt fra forordningen selv om de omfattes av definisjonen i artikkel 4, jf. nærmere omtale i punkt 2.2 om unntakene. […]

2.1.1 Verdipapirfond og alternative investeringsfond (AIF)

Investeringsfond, herunder verdipapirfond og alternative investeringsfond, omfattes av definisjonen av sammensatte investeringsprodukter i PRIIPs-forordningen. UCITS-fond er allerede underlagt lignende krav om utarbeidelse av nøkkelinformasjon i UCITS-direktivet og tilhørende gjennomføringsforordning. Produsenter av UCITS-fond samt personer som selger eller gir råd om andeler i slike verdipapirfond, er derfor unntatt fra kravene i PRIIPs-forordningen inntil 31. desember 2019. Det vises til forordningen art. 32 nr. 1 og fortalen punkt 35. Tilsvarende unntak følger av forordningen art. 32 nr. 2 for fond som ikke er UCITS-fond og som tilbys ikke-profesjonelle, dersom reglene om nøkkelinforrnasjon i UCITS-direktivet er gjort gjeldende også for slike verdipapirfond. Finanstilsynet legger derfor til grunn at både norske UCITS-fond, nasjonale verdipapirfond og spesialfond som tilbys ikke-profesjonelle kunder er unntatt fra forordningens virkeområde inntil 31. desember 2019.

Et alternativt investeringsfond kan beskrives som en kollektiv investering som ikke er UCITS-fond. Alternative investeringsfond reguleres av lov 20. juni 2014 nr. 28 om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-loven). For alternative investeringsfond som ikke er verdipapirfond og som omfattes av AIF-loven, f.eks. eiendomsfond og private-equity fond, kreves nøkkelinformasjon når fondene skal markedsføres til ikke-profesjonelle kunder. Kravene til nøkkelinformasjon er fastsatt i AIF-loven og er ikke tilsvarende detaljerte som kravene til nøkkelinformasjon i verdipapirfondloven basert på UCITS-direktivet. Finanstilsynet vurderer det derfor slik at alternative investeringsfond som ikke er verdipapirfond ikke vil være omfattet av overgangsordningen i artikkel 32 (2). Dette betyr at kravene til nøkkelinformasjon i PRIlPs-forordningen kommer til anvendelse på alternative investeringsfond som ikke er nasjonale verdipapirfond og som tilbys til ikke-profesjonelle investorer.»

I forslaget til endringer i PRIIPs-forordningen lagt frem 24. mai 2023 er det foreslått at det i artikkel 4 presiseres at visse typer virksomhetsobligasjoner med makewhole-klausuler ikke er omfattet av PRIIPs-forordningens anvendelsesområde, forutsatt at de innløses til dagsverdi.

Artikkel 4 nr. 4 definerer «PRIIP-produsent» som enhver som henholdsvis produserer eller endrer et PRIIP.

Artikkel 4 nr. 5 definerer «person som selger et PRIIP» som en person som tilbyr eller inngår avtale om PRIIP-er med en ikke-profesjonell investor.

Definisjonen av begrepet «ikke-profesjonell investor» («retail investor») i artikkel 4 nr. 6 bygger på definisjoner i andre regelsett. Det omfatter både ikke-profesjonell kunde («retail client») som definert i direktiv 2014/65 (MiFID II) artikkel 4, og kunde som omfattet av direktiv 2002/94/EF om forsikringsformidling som ikke kan regnes som profesjonell kunde («professional client») etter MiFID II. MiFID II vedlegg II inneholder både en liste med kundekategorier som skal anses som profesjonelle kunder, og en prosedyre et verdipapirforetak kan anvende for å vurdere om andre kunder kan bli behandlet som profesjonelle kunder. Den førstnevnte listen inneholder forskjellige typer institusjonelle investorer, store foretak, nasjonale og regionale myndigheter og visse internasjonale organisasjoner. Forsikringsformidlingsdirektivet (direktiv 2002/94/EF) er opphevet og erstattet av direktiv (EU) 2016/97 om forsikringsdistribusjon (IDD). Forsikringsdistribusjonsdirektivet bruker, på samme måte som det tidligere forsikringsformidlingsdirektivet, også begrepet kunde («customer»). I IDD artikkel 44 er det bestemt at henvisninger til det opphevede forsikringsformidlingsdirektivet skal forstås som henvisninger til IDD, med nærmere forklaring i vedlegg III til forsikringsdistribusjonsdirektivet. Departementet legger til grunn at henvisningen i PRIIPs-forordningen til kundebegrepet i forsikringsformidlingsdirektivet skal, i tråd med dette, forstås som en henvisning til kundebegrepet slik det er brukt i forsikringsdistribusjonsdirektivet. Forsikringsdistribusjonsdirektivet er gjennomført i norsk rett ved lov 22. desember 2021 nr. 163 om forsikringsformidling (forsikringsformidlingsloven) og lov 18. februar 2022 nr. 5 om endringer i forsikringsavtaleloven mv. (forsikringsdistribusjon).

Definisjonen i artikkel 4 nr. 7 av «varig medium» viser til definisjonen av varig medium i UCITS IV-direktivet (direktiv 2009/65/EF). I forslaget til endringer i PRIIPs-forordningen lagt frem 24. mai 2023 foreslås det en definisjon av «elektronisk format» i ny nr. 7a.

Artikkel 4 nr. 8 definerer «vedkommende myndigheter» som de nasjonale myndighetene medlemsstaten har utpekt til å føre tilsyn med at produsenter av og personer som gir råd om og selger PRIIPs følger de kravene de blir pålagt gjennom forordningen.

Artikkel 5 fastsetter at produsenten av et sammensatt eller forsikringsbasert investeringsprodukt skal utarbeide og offentliggjøre et nøkkelinformasjonsdokument, kalt «Key Information Document» eller «KID», før produktet gjøres tilgjengelig for ikke-profesjonelle investorer. Nasjonale myndigheter kan velge om de vil kreve at produsent eller selger notifiserer nøkkelinformasjonsdokumentet før investeringsproduktet markedsføres i vedkommende stat, jf. artikkel 5 nr. 2.

Artikkel 6 til artikkel 8 gir nærmere regler om nøkkelinformasjonsdokumentets form og innhold. Dokumentet skal være på maksimalt tre sider i A4-format, jf. artikkel 6 nr. 4. Dokumentet skal deles inn i avsnitt med følgende overskrifter:

• «Hva slags produkt er dette?», jf. artikkel 8 nr. 3 bokstav c.

• «Hva er risikoene, og hvilken avkastning kan jeg få?», jf. artikkel 8 nr. 3 bokstav d.

• «Hva skjer dersom [navnet på PRIIP-produsenten] ikke er i stand til å foreta utbetalinger?», jf. artikkel 8 nr. 3 bokstav e.

• «Hva vil denne investeringen koste?», jf. artikkel 8 nr. 3 bokstav f.

• «Hvor lenge bør jeg beholde investeringsproduktet, og kan jeg ta ut penger underveis?», jf. artikkel 8 nr. 3 bokstav g.

• «Hvordan kan jeg klage?», jf. artikkel 8 nr. 3 bokstav h.

• «Andre relevante opplysninger», jf. artikkel 8 nr. 3 bokstav i.

Artikkel 8 nr. 3 bokstavene c til i inneholder i tillegg angivelse av hva som skal oppgis under de forskjellige punktene.

Nøkkelinformasjonsdokumentet skal skrives på det offisielle språket som brukes der produktet blir distribuert, jf. artikkel 7.

I medhold av artikkel 8 nr. 5 har Kommisjonen vedtatt «Kommisjonsforordning (EU) 2017/653 av 8. mars 2017 om utfylling av Europaparlaments- og Rådsforordning (EU) nr. 1286/2014 om nøkkelinformasjonsdokumenter om sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter for ikke-profesjonelle investorer (PRIIP) ved fastsettelse av tekniske reguleringsstandarder for presentasjon, innhold, gjennomgåelse og endring av nøkkelinformasjonsdokumentene, og vilkårene for å oppfylle kravet om å gjøre slike dokumenter tilgjengelige».

De nærmere kravene ble vesentlig endret ved «Delegert kommisjonsforordning (EU) 2021/2268 av 6. september 2021 om endring av de tekniske reguleringsstandardene fastsatt i delegert kommisjonsforordning (EU) 2017/653 med hensyn til den underliggende metoden og presentasjonen av resultatscenarioer, presentasjonen av kostnader og metoden for beregning av sammenfattende kostnadsindikatorer, presentasjonen av og innholdet i opplysninger om tidligere resultater og presentasjonen av kostnader for sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter for ikke-profesjonelle investorer (PRIIP) som tilbyr en rekke investeringsmuligheter, og tilpasning av overgangsordningen for PRIIP-produsenter som tilbyr andeler i fond nevnt i artikkel 32 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1286/2014 som underliggende investeringsmuligheter med den forlengede overgangsordningen fastsatt i nevnte artikkel».

I forslaget til endringer i PRIIPs-forordningen lagt frem 24. mai 2023 foreslås det å presisere kravene i artikkel 6 nr. 3 om informasjon om kostnader til ikke-profesjonelle investorer som tilbys PRIIP-er med flere investeringsmuligheter.

Videre foreslås det flere endringer i reglene i artikkel 8 om utforming av informasjonsdokumentet. Det foreslås at nøkkelinformasjonsdokumentene skal inneholde et nytt eget avsnitt med overskriften «Kort oversikt over produktet» hvor opplysningene om investeringsproduktet, kostnadene og risikoen ved produktet, anbefalt investeringsperiode og informasjon om forsikringsytelser skal sammenfattes. Videre foreslås det å fjerne et krav om advarsel mot kompliserte produkter som ifølge forslaget ikke har hatt ønsket effekt. Det foreslås også at informasjonen om bærekraft flyttes til et eget kapittel i informasjonsdokumentet, samt endringer i kompetansen til EU-Kommisjonen til å fastsette delegerte rettsakter som presiserer kravene til informasjon om bærekraft.

Artikkel 9 gir plikt til å opplyse i markedsføringsmateriell hvordan man finner nøkkelinformasjonsdokumentet, og forbyr utsagn i strid med opplysningene i nøkkelinformasjonsdokumentet.

Artikkel 10 nr. 1 pålegger PRIIPs-produsenter å holde nøkkelinformasjonsdokumentet à jour. Kommisjonsforordning (EU) 2017/653 artikkel 15 og 16 inneholder nærmere regler. Nøkkelinformasjonsdokumentet skal revideres når det skjer endringer som har vesentlig betydning for informasjonen i dokumentet, og uansett minst årlig. Etter artikkel 10 nr. 2 skal de europeiske tilsynsmyndighetene utarbeide standarder for når opplysningene må gjennomgås og endres, og legge disse frem for Kommisjonen, som har myndighet til å vedta standardene. I forslaget til endringer i PRIIPs-forordningen lagt frem 24. mai 2023 foreslås det at det i standardene skal differensieres mellom PRIIP-er som fortsatt tilbys ikke-profesjonelle investorer, og PRIIP-er som ikke lenger tilbys ikke-profesjonelle investorer.

Artikkel 11 fastsetter at en ikke-profesjonell investor skal kunne få erstattet lidt tap av en PRIIP-produsent dersom nøkkelinformasjonsdokumentet er villedende, unøyaktig eller ikke i samsvar med bindende dokumenter.

Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 5.3 redegjort slik for artikkel 11:

«En PRIIP-produsent skal etter artikkel 11 nr. 1 ikke kunne få sivilrettslig ansvar utelukkende på bakgrunn av nøkkelinformasjonen, med mindre informasjonen er villedende, unøyaktig eller inkonsistent, eller ikke i samsvar med relevante deler av rettslig bindende dokumenter som forelå før avtaleinngåelsen eller med kravene til dokumentets innhold etter artikkel 8.

En investor som kan godtgjøre tap ved en investering i et PRIIP etter å ha stolt på nøkkelinformasjonsdokumentet, kan kreve erstatning fra PRIIP-produsenten for tapet i samsvar med nasjonal lovgivning, jf. artikkel 11 nr. 2. Begreper som «tap» eller «erstatning» skal ifølge artikkel 11 nr. 3 tolkes i samsvar med gjeldende nasjonal lovgivning fastsatt i henhold til relevante regler i internasjonal privatrett. Ordlyden i artikkel 11 nr. 1 stiller ikke vilkår om skyld. Henvisningen til nasjonal rett i nr. 2 må imidlertid forstås slik at norsk alminnelig erstatningsrett vil gjelde i denne sammenheng. Finanstilsynet legger til grunn at det i samsvar med alminnelig norsk erstatningsrett, i tillegg til et økonomisk tap, er krav til ansvarsgrunnlag (skyld) og årsakssammenheng.

Det slås videre fast at artikkel ll ikke utelukker ytterligere erstatningskrav i samsvar med nasjonal lovgivning og at forpliktelsene i henhold til artikkel 11, ikke skal kunne begrenses eller gis avkall på i avtaler. Dersom nøkkelinformasjonsdokumentet gjelder en forsikringsavtale, skal et forsikringsforetaks forpliktelser etter forordningen kun gjelde forsikringstaker og ikke begunstigede, jf. artikkel 12.»

Artikkel 12 fastsetter at et forsikringsforetak bare er ansvarlig overfor forsikringsavtalens forsikringstaker, og ikke overfor den som er begunstiget i avtalen.

Artikkel 13 og artikkel 14 inneholder regler om hvordan nøkkelinformasjonsdokumentet skal gjøres tilgjengelig. Artikkel 13 og 14 legger plikter på personer som rådgir om og personer som selger sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter. Med «person som selger et PRIIP» menes i forordningen en person som tilbyr eller inngår avtale med en ikke-profesjonell investor om PRIIP-er, jf. artikkel 4 nr. 5.

Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 6.2 redegjort slik for artikkel 13:

«Artikkel 13 nr. 1 fastsetter at person som rådgir om eller selger slike produkter, plikter å gjøre nøkkelinformasjonsdokumentet tilgjengelig for ikke-profesjonelle investorer i god tid før avtale inngås.

Artikkel 13 nr. 2 regulerer tilgjengeliggjøring av dokumentet for en fullmektig som handler på vegne av den ikke-profesjonelle investoren. Artikkel 13 nr. 3 bokstav a) til d) beskriver på hvilke vilkår selgeren av sammensatte og forsikringsbaserte investeringsdokumenter kan gjøre nøkkelinformasjonsdokumentet tilgjengelig først etter at avtale er inngått. Dette er særlig aktuelt ved fjernsalg. Det forutsettes at dokumentet gjøres tilgjengelig uten unødig opphold etter at avtale er inngått. En forutsetning er at det er investoren som har tatt initiativ til å ta kontakt med selgeren og gjennomføre transaksjonen ved bruk av fjernkommunikasjonsmiddel, at det ikke er mulig å gjøre dokumentet tilgjengelig på forhånd og at investoren samtykker.

Ved fjernsalg, jf. artikkel 13 nr. 3, tas det i tillegg forbehold for opplysningskravene i artikkel 3 nr. 1 og nr. 3 bokstav a samt artikkel 6 i direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester, som angir hvilke opplysninger som skal gis før det inngås avtale om fjernsalg. Kravene i direktiv 2002/65/EU er gjennomført i lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven).

Artikkel 13 nr. 4 regulerer den situasjonen at det gjennomføres flere etterfølgende transaksjoner i det samme investeringsproduktet. I slike tilfeller gjelder plikten til å stille nøkkelinformasjonsdokumentet til rådighet for investoren bare for den første transaksjonen.»

Direktiv 2002/65/EU er nå, etter lovendring i 2020, til dels gjennomført i lov 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler (finansavtaleloven) og lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven), i stedet for i lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven), slik det vises til i sitatet ovenfor fra Finanstilsynets høringsnotat.

Kommisjonen har med hjemmel i artikkel 13 nr. 5 fastsatt utfyllende bestemmelser om hva som menes med god tid etter artikkel 13 nr. 1, jf. kommisjonsforordning (EU) 2017/653 artikkel 17.

Artikkel 14 nr. 1 fastsetter at rådgivere og selgere skal gjøre nøkkelinformasjonsdokumentet tilgjengelig kostnadsfritt. Hovedregelen dersom PRIIP-er tilbys i fysiske møter, er at dokumentet skal gjøres tilgjengelig på papir. Det kan alternativt gjøres tilgjengelig på annet varig medium enn papir, eller på et nettsted, dersom nærmere vilkår er oppfylt, jf. artikkel 14 nr. 2 til nr. 6.

Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 6.3 redegjort slik for artikkel 14:

«Med annet varig medium menes medium som definert i artikkel 2 nr. 1 bokstav m) i direktiv 2009/65/EF (UCITS IV), dvs. «en innretning som gjør en investor i stand til å lagre opplysninger som er rettet personlig til investoren og på en slik måte at denne i framtiden kan få tilgang til opplysningene i en periode som er tilstrekkelig for opplysningenes formål og som tillater uendret gjengivelse av de lagrede opplysningene». Bestemmelsen er gjennomført i verdipapirfondloven § 1-2 nr. 10. Det vises for øvrig til forslag til ny PRIIPs-lov § 2 bokstav e).

Papir skal være hovedregelen ved fysiske møter med den ikke-profesjonelle investoren. For annet varig medium eller nettsted må vilkårene i henholdsvis artikkel 14 nr. 4 og 5 være oppfylt. Blant annet er det et krav om at investoren har fått valget mellom informasjon på papir eller annet varig medium/nettsted, og har valgt annet varig medium eller nettsted på en måte som kan dokumenteres. Det gjelder i tillegg et krav om hensiktsmessighet, og dette kravet er nærmere utdypet i artikkel 14 nr. 6.

Investorer skal alltid ha krav på et papireksemplar hvis de ønsker det, jf. artikkel 14 nr. 3, og skal informeres om sin rett til å be om et slikt. Det kan ikke tas vederlag for slik kopi.»

I forslaget til endringer i PRIIPs-forordningen lagt frem 24. mai 2023, foreslås blant annet endringer i artikkel 14, for å modernisere og forenkle bestemmelsen. Det foreslås at kundene skal få nøkkelinformasjonsdokumentet elektronisk, men også ha rett til å få dokumentet kostnadsfritt på papir. Det foreslås også å presisere vilkårene for å lage personlig tilpassede nøkkelinformasjonsdokumenter, og at de europeiske tilsynsmyndighetene pålegges å utarbeide utkast til tekniske standarder for disse, inklusiv for personlig tilpassede nøkkelopplysningsdokumenter for synshemmede.

Artikkel 15 pålegger henholdsvis EIOPA og nasjonale myndigheter å overvåke markedet for forsikringsbaserte investeringsprodukter som markedsføres, distribueres og selges i EU og i eller fra vedkommende medlemsstat.

Artikkel 16 gir EIOPA adgang til midlertidig å forby eller begrense markedsføring, distribusjon og salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter, og til midlertidig å forby eller begrense forsikringsselskaps finansielle virksomhet eller praksis, dersom tre kumulative vilkår er oppfylt. Det første vilkåret er at det er et betydelig problem knyttet til investorvernet eller en trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte eller mot finansiell stabilitet. Det andre vilkåret er at trusselen ikke avverges av felles reguleringskrav. Det tredje vilkåret er at nasjonale myndigheter ikke har truffet tiltak for å håndtere trusselen, eller at tiltak truffet av nasjonale myndigheter ikke er tilstrekkelige. EIOPA må sikre at eventuelle tiltak ikke har en uforholdsmessig negativ virkning på finansmarkedenes effektivitet eller på investorer, og at det ikke skapes risiko for tilsynsarbitrasje.

Prosedyrereglene i EIOPA-forordningen artikkel 9 nr. 5 kommer til anvendelse. Kommisjonen skal vedta nærmere regler med kriterier og faktorer EIOPA skal hensynta for å avgjøre om det første vilkåret er oppfylt, jf. artikkel 16 nr. 8. (EU) nr. 1094/2010 (EIOPA-forordningen) med EØS-tilpasninger er gjennomført i norsk rett ved henvisning i lov 17. juni 2016 om EØS-finanstilsyn § 2. EØS-tilpasningen til forordningen artikkel 16, fastsatt i EØS-komitébeslutningen artikkel 1, innebærer at slik myndighet for EØS/EFTA-statene er lagt til EFTAs overvåkingsorgan.

Etter artikkel 17 kan nasjonale myndigheter i nærmere angitte tilfelle forby eller begrense markedsføring, distribusjon og salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter, og forby eller begrense forsikringsselskaps og gjenforsikringsselskaps finansielle virksomhet eller praksis (produktintervensjon). Vilkårene for at en nasjonal myndighet kan treffe tiltak omfatter vilkår som svarer til vilkårene for at EIOPA kan treffe tiltak. I tillegg er det vilkår at den nasjonale myndigheten har rådført seg med vedkommende myndighet i andre medlemsstater som kan bli berørt, og vilkår at tiltaket ikke har diskriminerende virkning på tjenester som ytes eller virksomhet som utøves fra en annen medlemsstat. Det er, i motsetning til for tiltak truffet av EIOPA, ikke krav om at tiltak truffet av nasjonale myndigheter er midlertidige. Forbud eller begrensninger skal imidlertid trekkes tilbake dersom vilkårene ikke lenger er til stede.

Kommisjonen har som angitt i artikkel 16 nr. 8 og i artikkel 17 nr. 7, vedtatt nærmere regler med kriterier og faktorer som EIOPA og nasjonale myndigheter skal hensynta for å avgjøre om det første vilkåret er oppfylt, jf. delegert kommisjonsforordning (EU) 2016/1904 av 14. juli 2016 om utfylling av Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1286/2014 med hensyn til produktintervensjon.

Mens reglene om produktintervensjon i artikkel 17 bare gir adgang til å gripe inn mot forsikringsbaserte produkter og forsikringsselskapers virksomhet, er det egne regler om tilsynsmyndighetenes adgang til å gripe inn mot brudd på kravene til nøkkelinformasjon mv. i artikkel 24.

Reglene i artikkel 17 om produktintervensjon svarer til de mer generelle produktintervensjonsreglene i forordning (EU) nr. 600/2014 (MiFIR) artikkel 42, som gir adgang til å forby eller begrense finansielle instrumenter og strukturerte innskudd samt finansiell aktivitet eller praksis.

Artikkel 18 fastsetter at EIOPA skal tilrettelegge for og samordne tiltak som treffes av nasjonale myndigheter, og vurdere og gi uttalelse om hvorvidt tiltak truffet av nasjonale myndigheter er berettiget og forholdsmessige. Nasjonale myndigheter skal, dersom de ikke følger en slik uttalelse fra EIOPA, redegjøre offentlig for dette.

Det følger også av artikkel 20 at nasjonale myndigheter skal samarbeide og utveksle opplysninger.

Artikkel 19 fastsetter at produsenter av PRIIPs og de som gir råd om eller selger PRIIPs skal sørge for at ikke-profesjonelle investorer har adgang til å klage, til å få klager behandlet og har tilgang til effektive framgangsmåter for å kreve erstatning ved tvister på tvers av landegrensene.

I artikkel 20 er det fastsatt at tilsynsmyndighetene skal samarbeide med hverandre og gi hverandre relevante opplysninger. Videre skal de ha all tilsyns- og undersøkelsesmyndighet som er nødvendig for at de skal kunne utføre sine oppgaver i henhold til forordningen.

Det følger av artikkel 21 nr. 1 at medlemsstatene skal anvende nasjonale regler som gjennomfører direktiv 95/46/EF, når de behandler personopplysninger i henhold til forordningen. Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger ble tatt inn i EØS-avtalen i 1999. Direktivet ble med virkning fra 25. mai 2018 opphevet og erstattet av EUs personvernforordning (Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/679 av 27. april 2016 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger samt om oppheving av direktiv 95/46/EF). Beslutningen i EØS-komiteen om å ta personvernforordningen inn i EØS-avtalen trådte i kraft 20. juli 2018. Det fremgår av personvernforordningen artikkel 94 at henvisninger til direktiv 95/46/EF skal forstås som henvisninger til personvernforordningen. Personvernforordningen er gjennomført i norsk rett, jf. lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) § 1.

Etter artikkel 21 nr. 2 skal de europeiske tilsynsmyndighetene følge «Europa-parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 45/2001 af 18. december 2000 om beskyttelse af fysiske personer i forbindelse med behandling af personoplysninger i fællesskabsinstitutionerne og -organerne og om fri udveksling af sådanne oplysninger». (EF) nr. 45/2001 er avløst av «Europa-parlamentets og Rådets forordning (EU) 2018/1725 af 23. oktober 2018 om beskyttelse af fysiske personer i forbindelse med behandling af personoplysninger i Unionens institutioner, organer, kontorer og agenturer og om fri udveksling af sådanne oplysninger og om ophævelse af forordning (EF) nr. 45/2001 og afgørelse nr. 1247/2002/EF». Forordning (EU) 2018/1725 gjelder i EU fra 12. desember 2018. Det står i forordningen artikkel 99 at henvisninger til forordning (EF) nr. 45/2001 skal anses som henvisning til denne forordningen. Forordningen er av EU markert som EØS-relevant. Forordningen er ikke tatt inn i EØS-avtalen.

Artikkel 22 til artikkel 29 inneholder bestemmelser om administrative sanksjoner og andre tiltak. Medlemsstatene skal ha regler om hensiktsmessige administrative sanksjoner mot overtredelser av forordningen. Strafferettslige sanksjoner kan være et alternativ, eller komme i tillegg, jf. artikkel 22.

Artikkel 23 fastsetter at tilsynsmyndigheten skal utøve sanksjonsmyndigheten direkte, i samarbeid med andre myndigheter, ved delegering eller ved å bringe saken inn for vedkommende rettsmyndigheter.

I artikkel 24 er det gitt minimumskrav til hvilke administrative sanksjoner nasjonale myndigheter skal ha adgang til å ilegge ved overtredelse av nærmere angitte bestemmelser i forordningen. Dette omfatter beslutninger om å forby eller suspendere markedsføring av et PRIIP, offentlig advarsel med identifikasjon av overtreder og hva slags overtredelse det gjelder, forbud mot å gjøre nøkkelinformasjonsdokument tilgjengelig eller påbud om å offentliggjøre en ny versjon av dokumentet, samt minimumskrav til nivået på overtredelsesgebyr.

Artikkel 25 inneholder en ikke-uttømmende liste med momenter som skal vektlegges ved beslutning om tiltak og administrative sanksjoner som angitt i artikkel 24. I høringsnotatet punkt 9.4.2 har Finanstilsynet antatt at dette omfatter både valg av reaksjonsform (forvaltningsmessig tiltak eller overtredelsesgebyr) og utmåling av et eventuelt overtredelsesgebyr. Momentlisten i artikkel 25 er forskjellig fra kriteriene i kommisjonsforordning (EU) 2016/1904 for produktintervensjon etter PRIIPs-forordningen artikkel 17.

Artikkel 26 angir at det skal være adgang til å påklage vedtak om tiltak og administrative sanksjoner.

Artikkel 27 inneholder regler som pålegger tilsynsmyndigheten å underrette andre europeiske tilsynsmyndighet om pålagte tiltak og ilagte sanksjoner, og om at de europeiske tilsynsmyndighetene skal offentliggjøre slike opplysninger i sine årsrapporter.

Artikkel 28 pålegger tilsynsmyndigheten å etablere prosedyrer for mottak av varsler og ordninger som beskytter ansatte som varsler om mulige overtredelser, herunder ordninger som beskytter identiteten til varslere og beskytter identiteten til de fysiske personene som angivelig er ansvarlig for overtredelsene det varsles om. Det kan etableres ytterligere ordninger, jf. artikkel 28 nr. 3. Det kan også stilles krav om at arbeidsgivere innenfor regulert finansiell tjenesteyting etablerer egne varslingskanaler for sine ansatte, jf. artikkel 28 nr. 4.

Etter artikkel 29 skal tilsynsmyndigheten offentliggjøre endelige beslutninger om administrative sanksjoner eller tiltak. Opplysningene skal være offentlig tilgjengelig i minst fem år. Personopplysninger skal likevel bare være offentlig tilgjengelig så lenge det er nødvendig.

Artikkel 30 og artikkel 31 inneholder bestemmelser om EU-kommisjonens myndighet til å gi delegerte rettsakter.

Artikkel 32 nr. 1 gir et midlertidig unntak fra pliktene som følger av PRIIPs-forordningen for forvaltningsselskaper for UCITS-fond og for investeringsselskaper samt personer som gir råd om eller selger andeler i UCITS-fond. Overgangsperioden har vært forlenget flere ganger, og gjaldt til 31. desember 2022.

Artikkel 32 nr. 2 ga en tilsvarende overgangsperiode for de statene som anvendte reglene om nøkkelinformasjon i UCITS-direktivet for verdipapirfond som ikke er UCITS-fond.

Europaparlamentet og Rådet vedtok 15. desember 2021 også direktiv (EU) 2021/2261, som setter inn en ny artikkel 82a) i UCITS IV-direktivet (direktiv 2009/65/EF). Endringen innebærer at verdipapirfond, i stedet for å utarbeide et såkalt «Key Investor Information Document» (KIID) i henhold til nasjonale regler som gjennomfører UCITS IV-direktivet artikkel 78 til artikkel 82 og artikkel 94, kan utarbeide et nøkkelinformasjonsdokument («Key Information Document», KID) etter reglene i PRIIPs-forordningen. Fristen for medlemsstatene til å vedta og offentliggjøre de nødvendige reglene for å gjennomføre direktivendringen var 30. juni 2022, og reglene skulle anvendes fra 1. januar 2023.

Artikkel 33 pålegger Kommisjonen å evaluere forordningen. Som nevnt la EU-Kommisjonen 24. mai 2023 frem forslag til endringer i PRIIPs-forordningen, som en del av EUs «retail investment strategy».

Artikkel 34 fastsatte opprinnelig at forordningen skulle anvendes i EU fra 31. desember 2016. I desember 2016 ble tidspunktet utsatt til 1. januar 2018, jf. Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/2340 av 14. desember 2016.

3.2 Nærmere om kommisjonsforordningene med utfyllende regler om nøkkelinformasjon

Som nevnt i punkt 3.1, vedtok Kommisjonen i mars 2017 kommisjonsforordning (EU) 2017/653. Den angir tekniske reguleringsstandarder for presentasjon, innhold, gjennomgåelse og endring av nøkkelinformasjonsdokumentene, og vilkårene for å oppfylle kravet om å gjøre slike dokumenter tilgjengelige. Kommisjonsforordningen trådte i kraft 2. mai 2017, og ble anvendt fra 1. januar 2018, i likhet med selve PRIIPs-forordningen. Kommisjonsforordningen er på vanlig måte basert på forslag fra EUs tre tilsynsbyråer på finansmarkedsområdet EBA, EIOPA og ESMA («ESAene»). En tidligere forordning vedtatt av Kommisjonen i juni 2016 ble avvist av Parlamentet i september 2016, se bl.a. pkt. 4 i fortalen til forordning (EU) 2016/2340.

Kommisjonen ba i 2018 de tre ESAene om å utarbeide utkast til regler for håndtering av informasjon om verdipapirfond, jf. overgangsperioden i PRIIPs-forordningen artikkel 32, og den tilsvarende overgangsordningen i kommisjonsforordning (EU) 2017/653 artikkel 14 nr. 2, som begge løp frem til 31. desember 2019, og å blant annet se nærmere på informasjon som skal gis om kostnader, scenarioer for verdiutvikling («performance scenarios») og risikoindikatorer.

ESAene vurderte både de spesielle spørsmålene knyttet til å samordne kravene til informasjon om verdipapirfond og kravene til informasjon om PRIIPs, og de mer generelle spørsmålene knyttet til kravene om informasjon om PRIIPs i kommisjonsforordning (EU) 2017/653.

I påvente av avklaring ble overgangsperioden i PRIIPs-forordningen artikkel 32 forlenget med to år til 31. desember 2021, jf. Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2019/1156 av 20. juni 2019 omtalt over. I juli 2019 vedtok Kommisjonen en tilsvarende endring i kommisjonsforordningen, slik at adgangen etter kommisjonsforordningen artikkel 14 nr. 2 til å benytte «UCITS-KIID» i stedet for «PRIIPs-KID» for å gi informasjon om underliggende investeringer i verdipapirfond ble forlenget med to år til 31. desember 2021, jf. kommisjonsforordning (EU) 2019/1866 med endring av kommisjonsforordning (EU) 2017/653 artikkel 18.

Etter en omfattende prosess, der ESAene blant annet gjennomførte høringer, fremmet de i februar 2021 utkast til diverse endringer i kommisjonsforordning (EU) 2017/653.

Kommisjonen vedtok 6. september 2021, i tråd med forslagene fra ESAene fra februar 2021, «Delegert kommisjonsforordning (EU) 2021/2268 av 6. september 2021 om endring av de tekniske reguleringsstandardene fastsatt i delegert kommisjonsforordning (EU) 2017/653 med hensyn til den underliggende metoden og presentasjonen av resultatscenarioer, presentasjonen av kostnader og metoden for beregning av sammenfattende kostnadsindikatorer, presentasjonen av og innholdet i opplysninger om tidligere resultater og presentasjonen av kostnader for sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter for ikke-profesjonelle investorer (PRIIP) som tilbyr en rekke investeringsmuligheter, og tilpasning av overgangsordningen for PRIIP-produsenter som tilbyr andeler i fond nevnt i artikkel 32 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1286/2014 som underliggende investeringsmuligheter med den forlengede overgangsordningen fastsatt i nevnte artikkel». Kommisjonsforordningen ble publisert 20. desember 2021 og trådte i kraft 9. januar 2022. Den skulle opprinnelig anvendes fra 1. juli 2022, men tidspunktet for anvendelse ble våren 2022 endret til 1. januar 2023, jf. kommisjonsforordning (EU) 2022/975. Kommisjonsforordning 2021/2268 inneholder for det første endringer i kravene til metode for beskrivelse av «performance scenarios» for å redusere pro-syklikalitet. I tillegg stiller den krav om tydeligere advarsler om forutsetningene brukt i prognosene. Videre endres standardene for å presentere tidligere verdiutvikling for visse typer verdipapirfond, alternative investeringsfond og forsikringsbaserte produkter. Kravene til beskrivelse av «summary cost indicators» og av de viktigste kostnadselementene er også endret. Formålet med disse endringene er å gjøre det enklere å sammenligne forskjellige typer PRIIPs. Metoden for å beregne transaksjonskostnader, samt reglene for å beregne kostnader for forsikringsprodukter som tilbyr mange alternative investeringsvalg («Multi-Option-Products»), er også justert. De nye reglene for PRIIPs-KID innebærer en harmonisering mellom PRIIPs-KID og UCITS-KIID.

Kommisjonsforordning (EU) 2017/653 er, som nevnt i punkt 1, vedtatt tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komitébeslutning nr. 67/2020. Kommisjonsforordning (EU) 2021/2268 er vedtatt tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komitébeslutning nr. 148/2022 av 29. april 2022. Kommisjonsforordning (EU) 2022/975 er vedtatt tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komitébeslutning nr. 19/2023 av 3. februar 2023. Ikrafttredelse av de to sistnevnte EØS-komitébeslutningene er knyttet til ikrafttredelse av EØS-komitébeslutning nr. 67/2020. Disse to beslutningene vil tre i kraft når EØS-komitébeslutning nr. 67/2020 trer i kraft.

3.3 Kommisjonsforordning (EU) 2016/1904 om produktintervensjon

Kommisjonen vedtok, som nevnt i punkt 3.1, i juli 2016, kommisjonsforordning (EU) 2016/1904 om produktintervensjon. Forordningen ble publisert 29. oktober 2016, og trådte i kraft 18. november 2016, med anvendelse fra 31. desember 2016.

Artikkel 1 i forordningen inneholder en liste med kriterier og faktorer EIOPA skal vurdere og ta hensyn til for å avgjøre når markedsføring, distribusjon eller salg av visse forsikringsbaserte investeringsprodukter eller en type finansiell virksomhet eller praksis skaper et betydelig problem knyttet til investorvernet eller en trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller mot stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i EU. Listen inneholder 18 punkter, mange av punktene har også underpunkter.

Artikkel 2 i forordningen inneholder en tilsvarende liste med 18 punkter, til dels med underpunkter, med kriterier og faktorer tilsynsmyndigheten skal vurdere og hensynta ved utøvelse av sin myndighet til å foreta produktintervensjon i forbindelse med forsikringsbaserte investeringsprodukter.