11 Overgangsregler

11.1 Søknad om advokatbevilling

11.1.1 Gjeldende rett og reguleringen i advokatloven

Vilkårene for å få advokatbevilling fremgår i dag av domstolloven § 220 og forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 §§ 8-1 og 8-2. Det stilles en rekke krav til søkeren, blant annet at vedkommende har praksis som advokatfullmektig, som dommer eller dommerfullmektig, i en stilling i påtalemyndigheten der behandling av rettssaker inngår som en vesentlig del, eller som universitetslærer i rettsvitenskap, jf. domstolloven § 220 andre ledd nr. 2. Som oppfyllelse av praksiskravet i nr. 2 kan departementet ved forskrift eller Tilsynsrådet i enkelttilfeller fullt ut eller for en del godkjenne annen juridisk virksomhet.

I advokatloven er vilkårene for å få advokatbevilling regulert i §§ 4 og 6. Ved vurderingen av hvilke stillinger som bør kvalifisere til oppfyllelse av praksiskravet for å få advokatbevilling, jf. advokatloven § 4 første ledd bokstav b, er det lagt vekt på hvor relevant praksisen er for advokatyrket. På denne bakgrunn ble det vedtatt i advokatloven at virksomhet som universitetslærer i rettsvitenskap, ikke lenger skal godkjennes fullt ut som oppfyllelse av praksiskravet.

Etter advokatloven § 6 første ledd kan den som tidligere har hatt advokatbevilling, få advokatbevillingen tilbake uten å oppfylle praksiskravet etter advokatloven § 4 første ledd bokstav b. Denne bestemmelsen gjelder de som har fått advokatbevilling både etter dagens regelverk og etter advokatloven. For søkere som søker om advokatbevilling for første gang, vil imidlertid ikke virksomhet som universitetslærer i rettsvitenskap i utgangspunktet kunne godkjennes fullt ut som oppfyllelse av praksiskravet etter at advokatloven trer i kraft.

11.1.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at personer som oppfylte praksiskravet for å få advokatbevilling på ikraftsettingstidspunktet, skal kunne søke om advokatbevilling inntil et halvt år etter ikraftsettingen, og fortsatt vurderes etter det tidligere regelverket.

11.1.3 Høringsinstansenes syn

Juristforbundet har hatt følgende innspill til forslaget i høringsnotatet:

«Departementet har foreslått at jurister som oppfyller vilkårene for å få advokatbevilling når loven trer i kraft skal kunne søke inntil et halvt år etter lovens ikrafttredelse og fremdeles vurderes etter tidligere regelverk. Juristforbundet støtter dette forslaget.

[…] For universitetslærer vil det bli en endring, og de må derfor innen seks måneder søke om advokatbevilling for å beholde denne muligheten. For andre bestemmelser er overgangsperioden satt til ett år, blant annet krav om politiattest for ansvarlig eiere i advokatforetak og for ikke-juridiske medarbeidere som gir rettsråd. Juristforbundet mener at det ikke er saklig grunn til å forskjellsbehandle disse gruppene, slik at fristen i overgangsperioden gjennomgående bør være ett år.»

Det har for øvrig ikke kommet merknader til forslaget i høringen.

11.1.4 Departementets vurdering

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet om at personer som oppfyller vilkårene for å få advokatbevilling etter domstolloven § 220 andre ledd bokstav d før advokatloven trer i kraft, i en overgangsperiode skal kunne vurderes etter dette regelverket. I lys av høringsinnspillet fra Juristforbundet foreslår departementet imidlertid å utvide overgangsperioden til ett år. I tillegg foreslår departementet at overgangsregelen også skal omfatte vilkår for å få advokatbevilling gitt med hjemmel i § 220 andre ledd.

Forslaget innebærer at en søker som har vært universitetslærer i til sammen minst to år på ikraftsettingstidspunktet, vil få dette godkjent som oppfylt praksiskrav dersom vedkommende søker senest innen ett år etter at advokatloven trådte i kraft. Etter departementets syn bør det tilsvarende gjelde for andre som etter dagens regelverk og praksis oppfyller vilkårene for å få advokatbevilling. På denne bakgrunn foreslås det en overgangsregel om at den som har oppfylt vilkårene for å få advokatbevilling før advokatloven trådte i kraft, kan få godkjent søknad om advokatbevilling i medhold av domstolloven § 220 andre ledd slik bestemmelsen lød før advokatloven trådte i kraft. Det er i forslaget stilt som vilkår at søknaden må sendes til Advokattilsynet innen ett år etter advokatlovens ikraftsetting. Formålet med overgangsregelen er at personer som oppfyller kravene for å få advokatbevilling før advokatloven trer i kraft, skal ha tilstrekkelig tid til å områ seg og søke om bevilling etter at loven har begynt å gjelde.

Det vises til forslaget til overgangsregel i § 73 første ledd og merknaden til bestemmelsen.

11.2 Vandelskrav og krav om at personer i ledelsen ikke skal være uskikket

11.2.1 Gjeldende rett og reguleringen i advokatloven

Det stilles i dag ingen krav til vandel og skikkethet for eiere, styremedlemmer, daglig leder og andre uten advokatbevilling i ledelsen i advokatforetak.

I advokatloven § 22 er det vedtatt krav om at eiere, styremedlemmer, daglig leder og andre som deltar i ledelsen i et advokatforetak skal ha hederlig vandel og ikke anses uskikket. Etter første ledd siste punktum skal det legges frem utvidet ordinær politiattest etter lov 28. mai 2010 nr. 16 om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven) § 40 og § 41 nr. 2.

Advokatforetaket skal påse at det driver i tråd med reglene. Som en del av tilsynsvirksomheten, kan Advokattilsynet føre tilsyn med at kravene følges. Dersom det konstateres brudd på § 22, kan Advokattilsynet blant annet gi pålegg om retting, jf. advokatloven § 45 eller ilegge overtredelsesgebyr etter advokatloven § 17.

11.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet en overgangsregel om at personer uten advokatbevilling som omfattes av kravene i advokatloven § 22 første ledd, skal legge frem politiattest som nevnt i advokatloven § 22 første ledd innen ett år etter lovens ikraftsetting.

11.2.3 Høringsinstansenes syn

Finnmark politidistrikt har ingen innvendinger mot en overgangsregel som innebærer at eiere, styremedlemmer, daglig leder og personer i ledelsen i advokatforetak må legge frem politiattest innen ett år etter lovens ikraftsetting. Det påpekes imidlertid at det fremstår uklart hvem som vil være riktig mottaker av politiattesten og som eventuelt kan be om fornyet vandelskontroll. Ved fornyet vandelskontroll blir det ikke utstedt ny politiattest, men det kan utstedes nye opplysninger dersom hjemmelsgrunnlaget er til stede. Politidistriktet har bemerket at det heller ikke vil kunne utleveres andre opplysninger enn de som fremgår av hjemmelsgrunnlaget for utstedelse av den opprinnelige attesten. Politidirektoratet slutter seg til departementets forslag. Direktoratet viser også til høringsinnspillet fra Finnmark politidistrikt og understreker at det er avgjørende at uklarheten som påpekes der, avklares.

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet påpeker at det er uklart om den foreslåtte overgangsbestemmelsen innebærer at advokatforetaket har ett år på seg til å gjennomføre selve vandels- og skikkethetsvurderingen, eller om bestemmelsen bare omfatter vandelsvurderingen, eventuelt om den bare omfatter selve fremleggelsen av politiattesten. Tilsynsrådet uttaler videre følgende:

«Uansett mener Tilsynsrådet at en ‘overgangsperiode’ på ett år fra lovens ikraftsetting er for lang. Det vil som hovedregel ikke ta lang tid å innhente politiattest, og Tilsynsrådet kan uansett ikke se noen god grunn til at det skal måtte gå ett år før en skikkethetsvurdering skal være gjennomført. Tilsynsrådet viser også til at bestemmelsen antas å omfatte et begrenset antall personer. Tilsynsrådet foreslår derfor at overgangsbestemmelsen endres til at foretaket må kunne dokumentere å ha gjennomført vandels- og skikkethetsvurdering innen 3 måneder fra lovens ikraftsetting.

[…]

Tilsynsrådet legger videre til grunn at overgangsregelen ikke får noen innvirkning på bestemmelsen i advokatloven § 22 andre ledd om fratreden og avhending av eierandel der det er konstatert eller på annen måte kjent på tidspunktet for lovens ikraftsetting at en person ikke oppfyller vandels- eller skikkethetskravene. Dette vil for eksempel være tilfelle dersom en advokat har fått sin advokatbevilling tilbakekalt som følge av at vedkommende er ansett uskikket. I et slikt tilfelle vil den tidligere advokaten som enten inngår i ledelsen i foretaket eller eier andeler i foretaket måtte fratre vervet uten ugrunnet opphold og/eller avhende eierandelen så snart som mulig og senest innen ett år (etter lovens ikraftsetting), slik advokatloven § 22 annet ledd første og andre punktum gir anvisning på.»

11.2.4 Departementets vurdering

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet om en overgangsregel for personer uten advokatbevilling som omfattes av kravene i advokatloven § 22 første ledd. Overgangsregelen går ut på at disse skal legge frem politiattest som nevnt i advokatloven § 22 første ledd innen ett år etter lovens ikraftsetting.

Lignende krav som i advokatloven § 22 ble innført ved lovendringer i lov 29. juni 2007 nr. 73 om eiendomsmegling (eiendomsmeglingsloven) i 2008 og lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav (inkassoloven) i 2006. I forbindelse med endringene i inkassoloven, ble det besluttet at styremedlemmer og daglige ledere som etter lovendringene ble omfattet av kravene til vandel og skikkethet, skulle legge frem politiattest innen ett år etter lovens ikraftsetting. Det vises til Ot.prp. nr. 63 (2004–2005) Om lov om endringar i inkassolova (krav om å vere eigna m.m.) punkt 9 på side 36 og 37, hvor departementet uttalte:

«For det første er det behov for ein overgangsregel om plikta til å leggje fram politiattest for styremedlemmar og daglege leiarar i foretak som har inkassoløyve når lova blir sett i verk, jf. nr. 2. Behovet for ei overgangsføresegn heng saman med at ein innehavar av eit inkassoløyve pliktar å sjå til at vilkåra for inkassoløyve er oppfylt, jf. inkassolova § 6 første ledd første punktum. Etter lovforslaget er kravet om politiattest eit vilkår for inkassoløyve. Dersom det ikkje blir lagt fram slik attest, risikerer innehavaren av inkassoløyvet sanksjonar etter §§ 30 til 32. Det er derfor viktig at styremedlemmar og daglege leiarar i eksisterande inkassoforetak får rimeleg tid til å leggje fram slik attest.»

Etter departementets syn gjør lignende hensyn seg gjeldende for endringene med advokatloven.

Departementet har merket seg Tilsynsrådets innspill om at overgangsperioden bør være kortere og at denne ikke bør få innvirkning på bestemmelsen i advokatloven § 22 andre ledd. Den foreslåtte overgangsregelen gir en utsatt frist for å legge frem politiattest, og ikke en utsettelse av foretakets plikt til å vurdere om vedkommende ikke anses uskikket. Utsettelse av plikten til å legge frem politiattest vil imidlertid kunne påvirke advokatforetakets vurderingsgrunnlag i perioden overgangsregelen gjelder. Regelen innebærer heller ingen utsettelse av plikten i advokatloven § 22 andre ledd til å fratre uten ugrunnet opphold eller å avhende eierandelen så snart som mulig og senest innen ett år.

Under henvisning til høringssvaret fra Finnmark politidistrikt presiserer departementet at advokatforetaket vil være mottaker av politiattester for denne persongruppen. Det vises i denne forbindelse til Prop. 214 L (2020–2021) punkt 12.7.2.6, der det fremgår at det enkelte foretaket skal ha ansvar for å påse at kravene til enhver tid er oppfylt.

Den foreslåtte overgangsregelen gjelder ikke personer i ledelsen som er advokater. For disse vil Advokattilsynet, på bakgrunn av attesten som ble fremlagt i forbindelse med utstedelse av advokatbevillingen, jf. advokatloven § 4, kunne be om fornyet vandelskontroll dersom vilkårene i politiregisterloven § 43 er innfridd. Advokattilsynet vil for eksempel bli varslet etter politiregisterforskriften § 10-7 dersom en advokat blir siktet for et lovbrudd som kan få betydning for bevillingen. Som påpekt av Finnmark politidistrikt, blir det ved fornyet vandelskontroll ikke utstedt ny politiattest, men det kan utleveres nye opplysninger hvis hjemmelsgrunnlaget fortsatt er til stede. Det vil heller ikke kunne utleveres andre opplysninger enn de som fremgår av hjemmelsgrunnlaget for utstedelse av den opprinnelige attesten.

Det vises til forslaget til overgangsregel i § 73 tredje ledd og merknaden til bestemmelsen.

11.3 Andre enn advokater som utøver advokatvirksomhet på vegne av et advokatforetak

11.3.1 Gjeldende rett og reguleringen i advokatloven

Domstolloven § 231 regulerer i dag hvordan foretak som utøver advokatvirksomhet, kan organiseres, og hvem som kan utøve advokatvirksomhet på vegne av foretaket. Etter domstolloven § 231 femte ledd første punktum er utgangspunktet at det bare er advokater som kan utøve advokatvirksomhet på advokatselskapets vegne.

Med advokatvirksomhet menes virksomhet som en advokatbevilling gir innehaveren rett til å drive, jf. domstolloven § 231 første ledd andre punktum. Foruten rettshjelpvirksomhet som nevnt i domstolloven § 218 første ledd, dekker uttrykket også andre former for virksomhet som er forbeholdt advokater eksklusivt eller ved siden av andre grupper, jf. Ot.prp. nr. 7 (1990–1991) Om lov om endringer i domstolloven m.m (advokatlovgivningen m.m) side 77. Når virksomheten drives i medhold av annet enn en advokatbevilling, regnes virksomheten ikke som advokatvirksomhet, jf. domstolloven § 231 første ledd tredje punktum. For eksempel regnes ikke integrert rettshjelp som nevnt i domstolloven § 218 femte ledd som advokatvirksomhet.

Domstolloven § 231 femte ledd andre punktum oppstiller et unntak fra utgangspunktet om at det kun er advokater som kan utøve advokatvirksomhet på selskapets vegne. Forutsetningen er at personen har adgang til det i medhold av annet enn en advokatbevilling og har stilt sikkerhet for det ansvaret vedkommende kan pådra seg. Bestemmelsen innebærer en adgang for andre enn advokater til å yte rettslig bistand til en klient.

Annen type virksomhet som ikke krever advokatbevilling, kan utøves av andre i selskapet, så lenge virksomheten har en «naturlig tilknytning til advokatvirksomheten», jf. domstolloven § 231 fjerde ledd.

Advokatvirksomhet defineres i advokatloven § 2 bokstav e som «rettslig bistand i og utenfor rettergang som en advokat yter til en klient og annen bistand fra en advokat som det er vanlig at advokaten yter, eller virksomhet advokatbevillingen i medhold av andre lover gir advokaten rett til å utøve». Etter advokatloven § 20 andre ledd kan advokatvirksomhet på vegne av et advokatforetak bare utøves av advokater eller av en advokatfullmektig på vegne av en advokat. I Prop. 214 L (2020–2021) punkt 12.7.2.2 uttaler departementet at bestemmelsen «innebærer en innstramming av dagens regulering ved at andre som i dag har adgang til å utøve advokatvirksomhet på advokatforetakets vegne i medhold av domstolloven § 231 femte ledd andre punktum, ikke lenger vil ha adgang til dette». Departementet uttaler videre at «advokatforetakene fortsatt bør ha anledning til å ha medarbeidere med annen utdanning, praksis eller kompetanse», men at disse kun kan utøve virksomhet på foretakets vegne som ikke er å anse for advokatvirksomhet eller rettslig bistand. Det er derfor også fastsatt i advokatloven § 20 tredje ledd at rettslig bistand etter § 66 ikke kan ytes på vegne av et advokatforetak.

11.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at personer som før advokatlovens ikraftsetting, hadde adgang til å utøve advokatvirksomhet på foretakets vegne i medhold av domstolloven § 231 femte ledd, kan fortsette å gjøre dette inntil ett år etter at loven har trådt i kraft.

11.3.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, BDO Advokater AS, Deloitte Advokatfirma AS, Ernst & Young Advokatfirma AS, KPMG Law Advokatfirma AS, Advokatfirmaet PWC AS og RSM Advokatfirma AS og Juristforbundet har uttalt seg om overgangsreglene for andre enn advokater som utøver advokatvirksomhet på vegne av et foretak.

Juristforbundet støtter forslaget i høringsnotatet. Advokatforeningen har heller ikke innvendinger mot departementets forslag til overgangsregler for andre enn advokater som utøver advokatvirksomhet på vegne av et advokatforetak.

BDO Advokater AS, Deloitte Advokatfirma AS, Ernst & Young Advokatfirma AS, KPMG Law Advokatfirma AS, Advokatfirmaet PWC AS og RSM Advokatfirma AS har i en felles høringsuttalelse uttalt at overgangsreglenes lengde bør utvides. Det er fremholdt at overgangsperioden bør forlenges med minst ett år for alle dette gjelder, med tillegg av en tilpasset lengre periode for personer som har vært medarbeidere i 15 år eller mer. Høringsinstansene viser til at rettsliggjøringen av samfunnet stiller store krav til innsikt i nye livsområder, og at næringslivet derfor har behov for tverrfaglighet. Det er pekt på at overgangsreglene vil ha særlig betydning for foretakenes skatterådgivere som ikke har advokatbevilling. Disse yter i dag bistand til klienter på selvstendig grunnlag i advokatforetakets navn. De nevnte foretakene har uttalt:

«[…] Gode skatteråd forutsetter nemlig en kombinasjon av økonomisk og juridisk innsikt, og i våre advokatfirmaer arbeider disse fagområdene sømløst sammen for å gi våre klienter de beste rådene. Det går en linje her til domstolloven § 218 annet ledd, som i lang tid har gjort unntak fra dagens rettsrådsmonopol for advokater og tillatt at revisorer kan bistå med utferdigelse av skattemeldinger, skatteklager og andre henvendelser til skattemyndighetene på vegne av klienter.

De beste resultatene oppnås imidlertid etter vårt syn når det ikke settes skarpe skiller mellom advokatene og skattespesialister med annen bakgrunn. […]

Skatterådgiverne er å finne i hele spekteret av medarbeidere i våre virksomheter, fra partnere/eiere som har tilbragt en lang karriere hos oss til nyansatte medarbeidere. Som nevnt innledningsvis er det til sammen 729 advokater/-fullmektiger sysselsatt i våre foretak.

Tilsynsrådet har per 31.12.22 registrert til sammen 139 praktiserende rettshjelpere, som driver virksomhet med hjemmel i domstolloven § 218 andre ledd nr. 1 og nr. 3 første punktum. Det er ikke offentliggjort hvor mange av disse som utøver sin virksomhet på vegne av et advokatfirma i medhold av domstolloven § 231 femte ledd annet punktum. I våre virksomheter er det imidlertid til sammen 67 medarbeidere som er rettshjelpere. Vi sysselsetter altså om lag 48% av det totale antallet rettshjelpere som er registrert.

[…]

Det er 16 personer blant våre medarbeidere som eier en eierandel i et av våre advokatfirmaer og som ikke er advokater.»

Foretakene tar også til orde for særlige overgangsregler for personer som ikke er advokater og som i dag har eierandeler i et advokatforetak. Det er vist til at det vil bli vanskelig for disse å tilfredsstille kravet om å utøve en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i advokatforetaket, jf. advokatloven § 21 andre ledd. De ønsker en bestemmelse som sikrer at personer som ved lovens ikraftsetting eier en eierandel i et advokatforetak, kan videreføre sitt eierskap i advokatforetaket frem til eierskapet opphører etter den privatrettslige avtalen som regulerer eierandelen, uten hinder av advokatloven § 21 andre ledd. Også Advokatforeningen mener at det bør gis særlige overgangsregler for personer som ikke er advokater og som i dag har eierandeler i et advokatforetak. Begge høringsinstansene viser til NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet punkt 14.2.4.1.2, hvor det ble foreslått å frata personer uten advokatbevilling retten til eierskap i advokatforetak. Etter utvalgets syn burde personer uten advokatbevilling få beholde sine eierposisjoner. Det ble vist til at en slik overgangsregel ville ivareta Grunnloven § 97.

11.3.4 Departementets vurdering

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet om at personer som i dag har adgang til å utøve advokatvirksomhet på foretakets vegne i medhold av domstolloven § 231 femte ledd andre punktum, kan fortsette å gjøre dette i en overgangsperiode. I lys av høringsinnspillene foreslår departementet imidlertid å utvide overgangsperioden fra ett til to år.

Departementet vurderer at en overgangsperiode på to år vil gi advokatforetakene tilstrekkelig tid til å innrette seg etter ny lov og foreta nødvendige omstillinger. En overgangsperiode på to år er også foreslått som et utgangspunkt i den felles høringsuttalelsen fra BDO Advokater AS, Deloitte Advokatfirma AS, Ernst & Young Advokatfirma AS, KPMG Law Advokatfirma AS, Advokatfirmaet PWC AS og RSM Advokatfirma AS.

Ved vedtakelsen av advokatloven ble det fastsatt at advokatvirksomhet på vegne av et advokatforetak bare kan utøves av advokater eller av en advokatfullmektig på vegne av en advokat, jf. advokatloven § 20 andre ledd. Videre ble det fastsatt at det ikke kan ytes rettslig bistand etter § 66 på vegne av et advokatforetak, jf. advokatloven § 20 tredje ledd. Forbudet mot at andre enn advokater kan yte rettslig bistand fra et advokatforetak skal sikre at det er advokatstandard på den rettslige bistanden som ytes fra et advokatforetak. I Prop. 214 L (2020–2021) punkt 12.7.2.2 uttaler departementet følgende:

«I likhet med utvalget foreslår departementet at bare advokater og advokatfullmektiger kan utøve advokatvirksomhet på advokatforetakets vegne. […]

Ved forslaget om å åpne rettsrådsmonopolet mener departementet det er behov for klare grenser mellom advokatforetak og andre virksomheter som vil kunne tilby rettslig bistand etter lovforslaget kapittel 14. I tillegg til forslaget om å stramme inn hvem som kan utøve advokatvirksomhet på foretakets vegne, foreslår departementet at det ikke skal være adgang til å yte rettslig bistand etter lovforslaget § 66 utad på vegne av et advokatforetak. Forslaget vil gi det rettssøkende publikum trygghet for at den rettslige bistanden som ytes på vegne av et advokatforetak er underlagt rammevilkårene som gjelder for advokatvirksomhet.

I likhet med utvalget mener departementet at advokatforetakene fortsatt bør ha anledning til å ha medarbeidere med annen utdanning, praksis eller kompetanse. Departementet støtter imidlertid ikke utvalgets forslag om at personer som ikke er advokater eller advokatfullmektiger må opptre som hjelpere, men foreslår at disse kan utøve virksomhet på advokatforetakets vegne forutsatt at dette ikke er å anse som advokatvirksomhet eller rettslig bistand. […]»

Departementet mener at det ikke vil være i tråd med hensynene bak dette forbudet å gi en lengre overgangsperiode for personer som har vært medarbeidere i 15 år eller mer, som foreslått av BDO Advokater AS, Deloitte Advokatfirma AS, Ernst & Young Advokatfirma AS, KPMG Law Advokatfirma AS, Advokatfirmaet PWC AS og RSM Advokatfirma AS. Det vises for øvrig til at verken Advokatforeningen eller Juristforbundet har tatt til orde for en lengre overgangsperiode enn ett år.

Det vises til forslaget til overgangsregel i § 73 fjerde ledd og merknaden til bestemmelsen.

BDO Advokater AS, Deloitte Advokatfirma AS, Ernst & Young Advokatfirma AS, KPMG Law Advokatfirma AS, Advokatfirmaet PWC AS og RSM Advokatfirma AS mener også at det bør gis særlige overgangsregler for personer som ikke er advokater og som i dag har eierandeler i et advokatforetak. Disse foretakene og Advokatforeningen har vist til NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet punkt 14.2.4.1.2, hvor utvalget foreslo å frata personer uten advokatbevilling retten til eierskap i advokatforetak. Utvalget uttalte i denne forbindelse at ansatte eiere som ikke var advokater og som hadde anledning til å være eiere etter dagens regler, burde få beholde sine eierposisjoner. Det ble vist til at en slik overgangsregel ville ivareta hensynet til Grunnloven § 97.

Etter den vedtatte advokatloven § 21 andre ledd kan bare personer som utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i et advokatforetak, være eiere i foretaket. Bestemmelsen viderefører domstolloven § 231 andre ledd, slik at både advokater og andre fortsatt har adgang til å eie andeler eller være deltaker i et advokatforetak. I Prop. 214 L (2020–2021) punkt 12.7.2.4 uttaler departementet at hensynet til advokaters uavhengighet fortsatt må være førende for reguleringen av hvem som kan eie andeler i et advokatforetak.

Departementet legger til grunn at personer som ikke er advokater, kan oppfylle vilkårene for å være eier i et advokatforetak, jf. advokatloven § 21 andre ledd. Som nevnt over, kan personer som ikke er advokater, også fortsette å yte tjenester i advokatforetak etter at advokatloven har begynt å gjelde. Disse kan både bistå advokatene når advokatene skal gi rettslig bistand til klientene og yte annen bistand til klientene innenfor sine fagområder.

Departementet mener at overgangsregelen i § 73 fjerde ledd vil gi personer som ikke er advokater og som har eierandeler i et advokatforetak, tilstrekkelig tid til å innrette sin virksomhet i foretaket etter det nye regelverket.

Omtalen i NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet om forholdet til Grunnloven § 97, gjaldt konsekvensene av forslaget om at andre enn advokater ikke lenger skulle kunne være eiere i advokatforetak. Dette forslaget ble ikke fulgt opp i advokatloven.

11.4 Rettshjelperordningen

11.4.1 Gjeldende rett og reguleringen i advokatloven

I dag reguleres adgangen til å yte rettshjelp i og utenfor rettergang i domstolloven § 218, lov 2. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) § 95 andre ledd og tvisteloven § 3-3 fjerde ledd og § 6-7 første ledd. Utgangspunktet er at kun advokater kan utøve rettshjelpvirksomhet. Etter domstolloven § 218 andre ledd kan imidlertid også visse andre grupper utøve rettshjelpvirksomhet utenfor rettergang. Dette gjelder jurister uten advokatbevilling, revisorer og andre som på grunn av sin kompetanse har fått tillatelse fra Tilsynsrådet, jf. domstolloven § 218 andre ledd nr. 1-3. Disse kan som hovedregel kun utøve rettshjelpvirksomhet utenfor rettergang. Adgangen til å være prosessfullmektig eller forsvarer i rettergang, krever særskilt tillatelse fra retten i den enkelte sak etter straffeprosessloven § 95 eller tvisteloven § 3-3. Dette gjelder imidlertid ikke for saker som behandles i forliksrådet. I forliksrådet har rettshjelpere etter domstolloven § 218 andre ledd nr. 1-3 en generell adgang til å opptre som prosessfullmektig, jf. tvisteloven § 6-7 første ledd bokstav b.

I utgangspunktet er det kun advokater som kan yte rettshjelp etter lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp (rettshjelploven) og motta godtgjøring etter salærregelverket. Etter forskrift 9. oktober 1997 nr. 1087 om adgang til å yte fritt rettsråd for juridiske kandidater som utøver rettshjelpvirksomhet, kan imidlertid også jurister som har registrert sin virksomhet hos Tilsynsrådet, yte fritt rettsråd etter rettshjelploven, jf. § 1. Revisorer eller andre som på grunn av sin kompetanse har tillatelse fra Tilsynsrådet til å yte rettshjelp, kan ikke yte rettshjelp etter rettshjelploven og motta godtgjøring etter salærregelverket.

De som i dag omtales som rettshjelpere og som yter rettshjelp i medhold av domstolloven § 218 andre ledd, vil fortsatt kunne yte rettslig bistand etter advokatlovens ikraftsetting. Ordningen med rettshjelpere blir imidlertid ikke videreført. I stedet fastsetter advokatloven § 66 første ledd at enhver kan yte rettslig bistand, med mindre annet er fastsatt i lov, eller det er nedlagt forbud mot å yte rettslig bistand.

Advokatloven inneholder ingen bestemmelser om adgangen til å yte rettslig bistand i rettergang. Adgangen til å yte rettslig bistand i rettergang må derfor fortsatt vurderes etter straffeprosessloven § 95 andre ledd og tvisteloven § 3-3 fjerde ledd og § 6-7 første ledd.

Forskriften som åpner for at rettshjelpere kan yte fritt rettsråd i saker etter rettshjelploven, og få godtgjøring etter salærregelverket, vil oppheves.

11.4.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at den som ved lovens ikraftsetting er jurist og som har gitt melding til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet om at vedkommende driver rettshjelpvirksomhet etter forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 § 1-1, kan yte fritt rettsråd etter rettshjelploven inntil to år etter at loven har trådt i kraft.

11.4.3 Høringsinstansenes syn

Juristforbundet, Politidirektoratet, Statens sivilrettsforvaltning og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet har hatt innspill til overgangsregelen om adgangen til å yte fritt rettsråd etter rettshjelploven.

Politidirektoratet og Statens sivilrettsforvaltning støtter uttrykkelig forslaget i høringsnotatet. Tilsynsrådet for advokatvirksomhet mener at overgangsregelen i tillegg bør presisere at bestemmelsen bare gjelder jurister som fortsatt vil stille sikkerhet og som vil bli inntatt i juristregisteret.

Juristforbundet mener at jurister i en overgangsperiode fremdeles bør få muligheten til å yte fritt rettsråd etter rettshjelpsloven, og at overgangsreglene bør utvides utover de foreslåtte to årene. Høringsinstansen uttaler følgende:

«Juristforbundet viser til at tittelen jurist beskyttes gjennom ny advokatlov. Med bakgrunn i at rettshjelpsmonopolet blir opphevet med advokatloven vil denne gruppen av jurister i stor grad avløse dagens ordning med rettshjelpere. Forskriften som åpner for at rettshjelperne kan yte fritt rettsråd i saker etter rettshjelpsloven, og dermed også godtgjøring etter salærregelverket, vil oppheves.

Dette fremstår som å være en noe utilsiktet virkning av de foreslåtte reglene. Når det gjelder den gruppen jurister som faller inn under krav om sikkerhetsstillelse og bidrag til Advokattilsynet er dette en gruppe som i stor grad vil overta rettshjelpernes nåværende rolle. En stor del av deres naturlige arbeidsfelt vil være saker som faller inn under rettshjelpsloven og salærregelverket. Forsvinner muligheten til å operere innenfor dette feltet bort vil det rettssøkende publikum miste muligheten for et rimeligere og ofte lokalt rettshjelpstilbud. Denne gruppen vil dermed bli påført høyere utgifter enn det rettshjelperne har i dag, men taper muligheten til å operere innenfor et sentralt område for juridiske førstelinjetjeneste.»

11.4.4 Departementets vurdering

I tråd med høringsnotatet foreslår departementet at den som er jurist når advokatloven trer i kraft og etter forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 § 1-1 har gitt melding til Tilsynsrådet om at vedkommende driver rettshjelpvirksomhet, kan yte fritt rettsråd etter rettshjelploven inntil to år etter at loven har trådt i kraft.

Departementet mener at to år er en rimelig overgangsperiode for rettshjelpere som kan yte fritt rettsråd etter rettshjelploven. Den relativt lange overgangsperioden er foreslått både av hensyn til klientene og av hensyn til rettshjelperne. Overgangsperioden skal gi rettshjelperne tid til å omstille seg, for eksempel ved å innrette virksomheten på en annen måte eller oppfylle vilkårene for å få advokatbevilling. Juristforbundet har tatt til orde for at overgangsregelen bør utvides utover de foreslåtte to årene. Av hensynet til en rask omstilling til det nye regelverket foreslår imidlertid ikke departementet en lengre overgangsperiode for rettshjelperne. Politidirektoratet og Statens sivilrettsforvaltning har støttet forslaget om en overgangsperiode på to år.

Tilsynsrådet har spilt inn at overgangsregelen også bør presisere at bestemmelsen bare gjelder jurister som fortsatt vil stille sikkerhet og som vil bli inntatt i juristregisteret. Etter advokatloven § 68 skal en jurist som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet, stille sikkerhet for erstatningsansvar vedkommende kan pådra seg når det ytes slik rettslig bistand. Departementet kan gi forskrift om sikkerhetsstillelse for jurister, blant annet om fritak fra plikt til å stille sikkerhet, jf. lovforslaget § 68 tredje ledd bokstav a. Videre kan departementet gi forskrift om plikt for Advokattilsynet til å føre et register over jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet, jf. lovforslaget § 68 tredje ledd bokstav d. Etter departementets vurdering er det ikke behov for en egen bestemmelse om sikkerhetsstillelse og registrering i juristregisteret i overgangsregelen om adgangen til å yte fritt rettsråd etter rettshjelploven.

Det vises til forslaget til overgangsregel i § 73 femte ledd og merknaden til bestemmelsen.

11.5 Bruk av juristtittelen for personer med utenlandske yrkeskvalifikasjoner

11.5.1 Gjeldende rett og reguleringen i advokatloven

Tittelen «jurist» er ikke en beskyttet tittel i dag.

Etter advokatloven § 67 vil det være forbudt for den som ikke har norsk juridisk embetseksamen eller norsk mastergrad i rettsvitenskap å bruke tittelen «jurist». Personer med yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat eller Sveits kan søke om godkjenning av sine yrkeskvalifikasjoner etter reglene i lov 16. juni 2017 nr. 69 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsloven) og benytte tittelen jurist når vedkommende er godkjent av Advokattilsynet, jf. § 67 andre ledd. Videre kan departementet etter § 67 fjerde ledd gi forskrift om adgangen til å bruke tittelen jurist på grunnlag av juridisk utdanning fra en annen stat.

11.5.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at den som ved lovens ikraftsetting har juridisk utdanning fra en annen stat og bruker tittelen jurist, kan fortsette å bruke tittelen inntil vedkommende eventuelt får avslag på søknad om godkjenning fra Advokattilsynet. Det ble videre foreslått at retten til å bruke tittelen jurist faller bort dersom det ikke er søkt om godkjenning innen ett år etter at loven har trådt i kraft.

11.5.3 Høringsinstansenes syn

Juristforbundet viser til at flere med utdanning fra blant annet Sverige, Danmark og andre EØS-stater bruker tittelen jurist i sin yrkesaktivitet. Høringsinstansen er bekymret for at personer som har anvendt tittelen over tid, vil oppleve et eventuelt avslag på videre bruk av tittelen som inngripende. Det har ikke kommet andre innspill til forslaget i høringen.

11.5.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår en overgangsregel for bruk av tittelen jurist for personer med utenlandske yrkeskvalifikasjoner i tråd med forslaget i høringsnotatet. Ingen av høringsinstansene har hatt innspill til selve overgangsregelen.

Beskyttelse av juristtittelen ble i forbindelse med vedtakelsen av advokatloven ansett å være et sentralt tiltak for å sikre det rettssøkende publikum korrekt informasjon om kvalifikasjonene til den som tilbyr den rettslige bistanden. Det vises blant annet til Prop. 214 L (2020–2021) punkt 5.5.2.2. Ettersom tittelen jurist ikke er beskyttet i dag, antar departementet at flere med utdanning fra blant annet Sverige, Danmark og andre EØS-stater bruker denne tittelen i sin yrkesutøvelse i Norge i dag. For at disse ikke umiddelbart skal miste muligheten til å bruke tittelen når advokatloven trer i kraft, og ha tilstrekkelig tid til å innrette seg, foreslår departementet at de fortsatt kan bruke tittelen inntil de eventuelt får avslag på søknaden til Advokattilsynet om godkjenning. Dersom Advokattilsynet avslår søknaden om godkjenning, kan avgjørelsen påklages til Advokatnemnda, jf. advokatloven § 54 andre ledd. Om det skal være adgang til å benytte tittelen frem til en eventuell klage er avgjort, må vurderes etter de alminnelige reglene i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 42.

Sett opp mot formålet med å beskytte juristtittelen mener departementet at ett år vil være en tilstrekkelig frist for å sende inn en søknad om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Departementet foreslår derfor at retten til å bruke juristtittelen skal falle bort dersom det ikke er søkt om godkjenning innen ett år etter at loven trer i kraft.

Det vises til forslaget til overgangsregel i § 73 sjette ledd og merknader til bestemmelsen.

11.6 Tilsyns- og disiplinærordningen

11.6.1 Gjeldende rett og reguleringen i advokatloven

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, Advokatbevillingsnemnden og Disiplinærnemnden utøver i dag tilsyns- og disiplinærmyndighet overfor advokater i medhold av domstolloven §§ 225 til 227.

I tillegg til å utøve tilsyn med advokater, selskaper som driver advokatvirksomhet og rettshjelpere, utsteder Tilsynsrådet alle typer tillatelser til å utøve advokat- eller rettshjelpvirksomhet. Tilsynsrådet oppnevner også forvalter dersom en advokats virksomhet ikke blir forvaltet eller avviklet på en betryggende måte og det er nødvendig for å avverge skade eller tap, jf. domstolloven § 228. Finner Tilsynsrådet at det bør treffes vedtak om forbud mot å yte rettshjelp eller tilbakekall av advokatbevilling, fremmer Tilsynsrådet forslag om det overfor Advokatbevillingsnemnden, jf. domstolloven § 225 tredje ledd tredje punktum.

Advokatbevillingsnemnden utøver overordnet tilsynsmyndighet, dels ved å være klageinstans for Tilsynsrådets avgjørelser, og dels ved å avgjøre spørsmål om midlertidig og varig tilbakekall av advokatbevilling, samt forbud mot å yte rettshjelp. Som det fremgår av domstolloven § 226 andre ledd har Advokatbevillingsnemnden også myndighet til å meddele irettesettelse og advarsel. Advokatbevillingsnemndens avgjørelser kan ikke påklages, men det kan reises søksmål over nemndens avgjørelser, jf. domstolloven § 226 andre ledd femte punktum.

Disiplinærnemnden utøver disiplinærmyndighet overfor advokater, det vil si behandler klager over at en advokat har opptrådt i strid med god advokatskikk eller for øvrig har handlet i strid med loven, jf. domstolloven § 227 tredje ledd første punktum. Ved eventuelle brudd på regelverket kan advokaten meddeles irettesettelse, kritikk eller advarsel. Disiplinærnemnden behandler også klager på salær og kan pålegge advokaten å tilbakebetale salær eller å betale sakskostnader dersom klagen fører frem. Det kan reises søksmål over nemndens avgjørelser, jf. domstolloven § 227 siste ledd andre punktum.

Med advokatloven forenkles tilsyns- og disiplinærsystemet. Oppgavene som ligger til dagens tilsyns- og disiplinærorganer, fordeles mellom to organer: Advokatnemnda og Advokattilsynet.

Tilsynsfunksjonen vil utøves av Advokattilsynet, jf. advokatloven § 45. I tillegg vil Advokattilsynet blant annet avgjøre søknader om advokatbevilling og autorisasjon av advokatfullmektig, jf. advokatloven §§ 4 og 11. Videre vil Advokattilsynet ha kompetansen til å treffe vedtak om tilbakekall av advokatbevilling og opphør av autorisasjon som advokatfullmektig, samt ilegge suspensjoner og forbud, jf. §§ 10, 13, 15 og 16. Advokattilsynets avgjørelse kan påklages til Advokatnemnda, jf. § 54 andre ledd.

I tillegg til å behandle klager over Advokattilsynets avgjørelser, skal Advokatnemnda avgjøre disiplinærsaker, jf. § 54 første ledd. Advokatnemndas avgjørelser kan ikke påklages, jf. § 54 tredje ledd, men det kan reises søksmål for domstolen om gyldigheten av Advokatnemndas vedtak.

11.6.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at behandlingen av saker som ikke er avsluttet hos Tilsynsrådet, Disiplinærnemnden eller Advokatbevillingsnemnden når advokatloven trer i kraft, videreføres hos Advokattilsynet og Advokatnemnda. Forslaget ble begrunnet i et ønske om å unngå to parallelle systemer for behandling av samme sakstyper.

11.6.3 Høringsinstansenes syn

Det er bare Advokatforeningen som har uttalt seg om utkastet til overgangsregel knyttet til Advokatnemnda i lovforslaget § 73 syvende ledd. Advokatforeningen støtter forslaget. Det er ikke mottatt innspill til lovforslaget i § 73 åttende ledd.

11.6.4 Departementets vurdering

Etter departementets syn er det ikke nødvendig eller hensiktsmessig å opprettholde behandling i det nåværende tilsyns- og disiplinærsystemet etter at advokatloven trer i kraft. Departementet foreslår derfor i tråd med forslaget i høringsnotatet at behandlingen av saker som ikke er avsluttet hos Tilsynsrådet, Disiplinærnemnden eller Advokatbevillingsnemnden, videreføres hos Advokattilsynet og Advokatnemnda. På denne måten unngår man to parallelle systemer for behandling av samme sakstyper, noe som ville vært en fordyrende løsning.

Departementet foreslår at saker som er til behandling i Disiplinærnemnden når advokatloven trer i kraft, overføres til Advokatnemnda. Det samme gjelder klagesaker for Advokatbevillingsnemnden. For øvrige saker, samt saker som er til behandling hos Tilsynsrådet, foreslår departementet at behandlingen videreføres hos Advokattilsynet. Dette innebærer at sakene som overføres til Advokattilsynet, kan påklages til Advokatnemnda, jf. § 54 andre ledd.

Videre foreslår departementet at Advokatnemnda tar over ansvaret for eventuelle pågående søksmål over Disiplinærnemndens eller Advokatbevillingsnemndens avgjørelser, samt at Advokattilsynet overtar ansvaret for søksmål over Tilsynsrådets avgjørelser.

Det vises til forslagene til overgangsregler i § 73 syvende og åttende ledd og merknadene til bestemmelsene.

11.7 Advokatnemndas kompetanse i disiplinærklager

11.7.1 Gjeldende rett og reguleringen i advokatloven

Det følger av forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 § 5-3 at Disiplinærnemnden behandler klager over at advokater har opptrådt i strid med god advokatskikk, domstolloven eller annen lov, herunder om en advokat har krevd for høyt salær, jf. domstolloven § 227.

Etter advokatloven § 56 første ledd kan advokater og advokatfullmektiger klages inn for Advokatnemnda av en klient eller andre som påvirkes av at en advokat eller en advokatfullmektig under utføringen av et oppdrag har overtrådt regler gitt i eller i medhold av advokatloven.

11.7.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet en overgangsregel som går ut på at Advokatnemnda skal behandle klager som gjelder forhold som fant sted før advokatlovens ikraftsetting, men da etter reglene gitt i eller i medhold av domstolloven slik den lød på tidspunktet for overtredelsen.

11.7.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget til overgangsregel.

11.7.4 Departementets vurdering

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet om at Advokatnemnda skal behandle klager som gjelder forhold som fant sted før advokatlovens ikraftsetting, men da etter reglene gitt i eller i medhold av domstolloven slik den lød på tidspunktet for overtredelsen.

Fordi forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 og de advokatetiske reglene er gitt i medhold av domstolloven, innebærer bestemmelsen i advokatloven § 56 første ledd at Advokatnemnda ikke har kompetanse til å behandle klager innkommet til Disiplinærnemnden før advokatloven trer i kraft, men som overføres til Advokatnemnda når advokatloven trer i kraft, jf. proposisjonen punkt 11.7 og forslaget til overgangsregel i advokatloven § 73 syvende ledd. Videre vil Advokatnemnda heller ikke ha kompetanse til å behandle klager som kommer inn for Advokatnemnda inntil seks måneder etter at advokatloven trer i kraft, men som gjelder forhold som har skjedd før loven trådte i kraft.

I tråd med forslaget i høringsnotatet, foreslår departementet en overgangsregel som åpner for at Advokatnemnda likevel kan behandle klager som gjelder forhold som fant sted før advokatlovens ikraftsetting, men da etter reglene gitt i eller i medhold av domstolloven slik den lød på tidspunktet for overtredelsen. Dersom regelverket på tidspunktet for klagen fører til et gunstigere resultat for den innklagede, foreslår departementet at dette regelverket legges til grunn for vurderingen av klagen.

Det vises til forslaget til overgangsregel i § 73 niende ledd og merknaden til bestemmelsen.

11.8 Forvalterordningen

11.8.1 Gjeldende rett og reguleringen i advokatloven

Dersom en advokats virksomhet ikke blir forvaltet eller avviklet på en forsvarlig måte, kan det være nødvendig å oppnevne en annen advokat som forvalter av virksomheten for å avverge skade eller tap for klienter. En forvalter kan i dag oppnevnes av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet etter reglene i domstolloven § 228. Etter § 228 femte ledd dekkes kostnadene ved forvalterordningen av Tilsynsrådet. Tilsynsrådet kan imidlertid kreve refusjon av det boet som advokatvirksomheten inngår i. Krav om refusjon er tvangsgrunnlag for utlegg.

Også etter advokatloven § 46 første ledd kan Advokattilsynet oppnevne en annen advokat som forvalter for en advokats virksomhet dersom det er nødvendig for å avverge skade eller tap for klienter, og nærmere bestemte vilkår i § 46 første ledd er oppfylt. Etter bestemmelsens andre ledd kan kostnadene ved forvaltningen kreves dekket fra advokaten eller fra det boet som virksomheten inngår i. Krav om refusjon er tvangsgrunnlag for utlegg.

11.8.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet en overgangsregel for de tilfellene der en forvalterordning er opprettet før advokatlovens ikraftsetting. For disse ble det foreslått at reglene om refusjon som gjaldt da forvalteren ble oppnevnt, skal fortsette å gjelde etter at advokatloven trer i kraft. Forslaget ble begrunnet i at retten til refusjon fra advokaten innføres med advokatloven.

11.8.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har inngitt merknader til forslaget om overgangsregel.

11.8.4 Departementets vurdering

Advokatloven § 46 andre ledd viderefører i hovedsak domstolloven § 228 femte ledd. At Advokattilsynet kan kreve refusjon av advokaten, og ikke bare av det boet som advokatvirksomheten inngår i, er imidlertid nytt med advokatloven. Bestemmelsen innebærer at Advokattilsynet får en utvidet rett til å kreve refusjon for utgifter i forbindelse med forvalterordningen sammenlignet med gjeldende rett. I tråd med forslaget i høringsnotatet foreslår departementet derfor å regulere i en overgangsregel hva som gjelder for de tilfellene hvor en eventuell forvalterordning er opprettet før advokatloven trer i kraft. For disse foreslår departementet at reglene om refusjon som gjaldt da forvalteren ble oppnevnt, skal fortsette å gjelde etter at advokatloven trer i kraft.

Det vises til forslaget til overgangsregel i § 73 tiende ledd og merknaden til bestemmelsen

11.9 Overtredelsesgebyr

11.9.1 Gjeldende rett og reguleringen i advokatloven

Etter gjeldende advokatregelverk er det ikke hjemmel til å ilegge advokater eller advokatforetak med videre overtredelsesgebyr.

Det følger av advokatloven § 17 første ledd at en advokat, et advokatforetak, en organisasjon eller en enhet med organisasjonsadvokater kan ilegges overtredelsesgebyr ved vesentlige eller gjentatte overtredelser av nærmere bestemte bestemmelser i advokatloven. Overtredelsesgebyr kan ilegges etter at tilsynssaken er avsluttet.

Etter advokatloven § 17 tredje ledd kan departementet gi forskrift om overtredelsesgebyr for overtredelser av forskrifter gitt i medhold av advokatloven.

11.9.2 Forslaget i høringsnotatet

For å unngå eventuell usikkerhet, foreslo departementet i høringsnotatet en overgangsregel som slår fast at advokatloven § 17 bare får anvendelse på handlinger som blir begått etter ikraftsetting av advokatloven.

11.9.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget til overgangsregel.

11.9.4 Departementets vurdering

Bestemmelsen om overtredelsesgebyr skal bare gis anvendelse på handlinger som begås etter at advokatloven har trådt i kraft. Det er mulig at bestemmelsen i advokatloven § 17 allerede kan tolkes dithen at den kun gjelder for handlinger begått etter ikraftsettingen av loven, ettersom § 17 knytter seg til nærmere bestemte paragrafer i advokatloven. Flere av kravene som stilles etter de aktuelle bestemmelsene, gjelder imidlertid også etter dagens regelverk. For å unngå eventuell usikkerhet knyttet til hvordan bestemmelsen skal tolkes og anvendes, foreslår departementet å ta inn en overgangsregel som slår fast at advokatloven § 17 bare får anvendelse på handlinger begått etter at advokatloven har trådt i kraft.

Det vises til forslaget til overgangsregel i § 73 andre ledd og merknaden til bestemmelsen

11.10 Forbud mot å yte rettslig bistand

11.10.1 Gjeldende rett og reguleringen i advokatloven

Etter domstolloven § 219 tredje ledd kan Advokatbevillingsnemnden nedlegge forbud mot at en person som har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, yter rettshjelp. Forbud nedlegges på bakgrunn av en vurdering av om vedkommende har gjort eller gjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommende uskikket eller uverdig til å yte rettshjelp, eller ikke oppfyller vilkår om sikkerhetsstillelse eller sine forpliktelser overfor Tilsynsrådet. Se også Prop. 214 L (2020–2021) punkt 5.1.3.

Etter advokatloven § 70 første ledd kan Advokattilsynet forby en person å yte rettslig bistand etter § 66 når vedkommende yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet på en uforsvarlig måte, og det er utilrådelig at vedkommende fortsetter å yte slik bistand. Forbudet kan ilegges for en bestemt tid på inntil fem år.

Bestemmelsen gjelder for alle som yter rettslig bistand, jf. § 66 første ledd jf. § 70 første ledd. Se nærmere om anvendelsesområdet og bestemmelsens innhold i Prop. 214 L (2020–2021) punkt 5.5.3.

11.10.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at et forbud mot å yte rettshjelp ilagt etter domstolloven § 219 tredje ledd slik bestemmelsen lød før advokatlovens ikraftsetting, skal opphøre å gjelde etter fem år fra advokatlovens ikraftsetting.

11.10.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

11.10.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår en overgangsregel for forbud mot å yte rettslig bistand som er ilagt før advokatloven trådte i kraft. Forslaget følger i hovedsak opp forslaget som ble sendt på høring. I tillegg foreslår departementet nå en bestemmelse om at forbudet kan oppheves tidligere av Advokattilsynet på bakgrunn av en søknad om dette. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

Gruppen som i dag kan ilegges et forbud mot å yte rettshjelp etter domstolloven § 219 tredje ledd, omfattes av gruppen det kan ilegges et forbud overfor etter advokatloven § 70. Et forbud mot å yte rettslig bistand ilagt en jurist etter domstolloven, er permanent. Forbud ilagt jurister etter advokatloven, opphører derimot å gjelde etter senest fem år.

Vurderingsmomentene etter domstolloven § 219 tredje ledd og advokatloven § 70 første ledd er i stor grad sammenfallende. For jurister som yter rettslig bistand etter domstolloven § 218 andre ledd nr. 1, må adgangen til å ilegge forbud etter advokatloven § 70 i stor grad anses for å videreføre gjeldende rett. Advokatloven § 70 inneholder imidlertid en oppmykning av rettstilstanden i form av en tidsavgrensning. Etter departementets vurdering vil det være rimelig om det også fastsettes en tidsavgrensning for juristene som er ilagt et forbud etter domstollovens bestemmelser. Departementet foreslår at et forbud mot å yte rettshjelp som er ilagt etter domstolloven § 219 tredje ledd, opphører å gjelde fem år etter at advokatloven trådte i kraft.

Departementet mener at overgangsregelen bør åpne for at et forbud mot å yte rettslig bistand kan opphøre tidligere enn fem år etter at advokatloven har trådt i kraft. Det vises i denne forbindelse til at et forbud mot å yte rettslig bistand etter advokatloven § 70 første ledd kan ilegges for en kortere periode enn fem år. Det vil også kunne være urimelig om et forbud mot å yte rettslig bistand ilegges for en lengre periode enn fem år. Departementet foreslår derfor at forbudet mot å yte rettslig bistand kan oppheves tidligere av Advokattilsynet på bakgrunn av en søknad om dette, dersom det ikke vil være utilrådelig at vedkommende yter rettslig bistand, jf. advokatloven § 70 første ledd første punktum.

Det vises til forslaget til overgangsregel i § 73 tolvte ledd og merknaden til bestemmelsen.

Departementet understreker at overgangsperioden på fem år ikke skal gjelde for jurister som har hatt advokatbevilling, og som har fått advokatbevillingen tilbakekalt og samtidig har blitt ilagt et forbud mot å yte rettslig bistand. For advokater som har fått tilbakekalt advokatbevillingen og samtidig er ilagt et forbud mot å yte rettslig bistand, er forbudet permanent også etter nytt regelverk, jf. advokatloven § 15 fjerde ledd.

11.11 Internadvokater

11.11.1 Gjeldende rett og reguleringen i advokatloven

Advokater har i utgangspunktet adgang til å organisere sin virksomhet på den mest hensiktsmessige måten innenfor alminnelig selskapsrettslig lovgivning. Domstolloven kapittel 11 del III §§ 231 til 233 inneholder imidlertid særskilte regler om organisering som begrenser adgangen til å utøve advokatvirksomhet. Hovedprinsippene om advokaters uavhengighet og deres personlige ansvar overfor klientene er sentrale for dagens regulering.

I domstolloven § 231 er det fastsatt krav til eiere og styremedlemmer i selskaper som skal drive advokatvirksomhet, et såkalt forbud mot eksternt eierskap. I utgangspunktet innebærer disse reglene en begrensning for andre selskapers mulighet til å benytte seg av «egne» advokattjenester. Domstolloven § 233 inneholder imidlertid noen unntak fra hovedregelen i § 231. Ett av disse unntakene gjelder for advokatvirksomhet som utøves av en ansatt advokat som i det vesentlige utfører oppdrag for sin arbeidsgiver eller for andre selskaper som tilhører samme konsern. Bestemmelsen skal sikre at selskaper, uavhengig av eierforhold, kan ha mulighet til å dekke eget behov for advokattjenester gjennom å ansette interne advokater, jf. Ot.prp. nr. 7 (1990–91) punkt 7.4.6. Det må fremgå at advokatbistanden ytes av selskapets ansatte advokat (internadvokat) og ikke av en frittstående advokat.

Internadvokater kan i en viss utstrekning også yte rettslig bistand til eksterne. I forarbeidene til domstolloven er det lagt til grunn at det i enkelte tilfeller vil være praktisk at en advokat ansatt i et ikke-advokatforetak yter rettslig bistand til utenforstående, jf. Ot.prp. nr. 7 (1990–91) punkt 7.4.6 side 66. Forarbeidene viser til tilfeller der selskapet og kunden har så nære og sammenfallende interesser at det er naturlig og økonomisk hensiktsmessig at selskapets advokat representerer kunden, i tillegg til selskapet, i et søksmål. Også der internadvokaten har spesiell innsikt i bestemte spørsmål, vil advokaten kunne yte bistand.

Internadvokaters adgang til å yte advokatbistand til eksterne er også vurdert nærmere i en uttalelse fra Lovavdelingen 4. november 2013 (JDLOV-2011-5367) om rekkevidden av domstollovens regler om organisering av advokatvirksomhet. Det fremgår her at unntaket også kan gjelde sakførsel for domstolene, men at det ut fra lovens ordlyd, forarbeider og regelens hovedformål – å sikre selskapets eget behov for advokattjenester – ikke fremstår kurant å drive en utstrakt grad av rettshjelp overfor utenforstående i medhold av domstolloven § 233 første ledd bokstav a. I denne forbindelse er det vist til at det generelle hensynet til advokaters uavhengighet tilsier at unntaket ikke bør strekkes for langt. I vesentlighetsvurderingen må det legges vekt på omfanget av advokatbistanden til arbeidsgiveren sammenliknet med omfanget av advokatbistanden til eksterne.

Den rettshjelpen som en advokat yter innenfor rammen av integrert rettshjelp etter domstolloven § 218 femte ledd, anses ikke som advokatvirksomhet, og er derfor ikke underlagt reglene i domstolloven §§ 231 til 233.

Advokatloven kapittel 7 oppstiller begrensninger i måter advokatvirksomhet kan organiseres på. Det følger av advokatloven § 19 første ledd at advokatvirksomhet bare kan organiseres i samsvar med advokatloven §§ 20 til 25. Reglene om organisering av advokatvirksomhet i advokatloven er i utgangspunktet delt inn i tre kategorier: advokatvirksomhet fra advokatforetak, advokatvirksomhet fra internadvokater og advokatvirksomhet fra organisasjonsadvokater. Det er stilt ulike krav til organisering for disse kategoriene i advokatloven kapittel 7. Det er bare stilt krav til eiere og styremedlemmer for advokatforetak.

Reglene om internadvokater i advokatloven § 24 viderefører adgangen til å ha ansatte advokater. Bestemmelsen viderefører adgangen til å yte advokatbistand til virksomheter som inngår i konsern med arbeidsgiveren og til virksomheter som inngår i konsernlignende strukturer med arbeidsgiveren, i tillegg til andre nærmere bestemte tilfeller. Bestemmelsen innebærer imidlertid en innstramming av de ansatte advokatenes adgang til å yte advokatbistand til eksterne klienter. Dersom arbeidsgiveren ønsker å tilby sine kunder advokatbistand som går ut over disse rammene, krever det organisering av advokatvirksomheten i tråd med reglene om organisering av advokatforetak. Alternativt kan bistand ytes i medhold av advokatloven kapittel 14 om rettslig bistand fra andre enn advokater.

I Prop. 214 L (2020–2021) ble det ikke åpnet for å utøve advokatvirksomhet fra forsikringsforetak til eksterne klienter. Stortinget vedtok imidlertid endringer i departementets forslag til § 19 i advokatloven. I Innst. 234 L (2021–2022) uttalte komiteens flertall at det bør kunne ytes advokatbistand til eksterne klienter fra forsikringsforetak. På denne bakgrunn inntok Stortinget en forskriftshjemmel i advokatloven § 19 andre ledd der det fremgår at departementet kan gi forskrift om at advokatvirksomhet som utøves av forsikringsforetak som tilbyr rettshjelpforsikring, kan organiseres på en annen måte enn det som følger av advokatloven § 19 første ledd.

Stortinget vedtok samtidig tre anmodningsvedtak, alle datert 28. april 2022:

«Vedtak 504

Stortinget ber regjeringen utarbeide forskrift etter § 19 andre ledd, hvor forsikringsselskap kan tilby advokatbistand gjennom rettshjelpforsikring.

Vedtak 505

Stortinget ber regjeringen sikre klare overgangsordninger for foretak som blir berørt av endringer i ny advokatlov, som må gi slike god nok tid til å omorganisere seg, slik det åpnes for i Prop. 214 L (2020–2021) kapittel 22.

Vedtak 506

Stortinget ber regjeringen iverksette forskrift for berørte forsikringsselskap i god tid før overgangsreglene som vil bli fremmet i forbindelse med ikraftsettingen av advokatloven, utløper i tid.»

11.11.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo ikke endringer i de vedtatte reglene om internadvokater i høringen. På bakgrunn av Stortingets vedtak om endringer i advokatloven § 19 og de tre anmodningsvedtakene ble det imidlertid foreslått å åpne for at forsikringsforetak med konsesjon til å tilby rettshjelpforsikring på nærmere bestemte vilkår kan utøve advokatvirksomhet som en del av rettshjelpforsikringen. Dette ville i så fall utgjøre en fjerde måte å organisere advokatvirksomhet på. Forslaget gjaldt en bestemt type internadvokater, nærmere bestemt forsikringsadvokatene. Reguleringen ble foreslått i den nye advokatforskriften § 9. Samtidig ble det foreslått enkelte konsekvensendringer i advokatloven, slik at de samme grunnleggende rettighetene og pliktene som skal gjelde for andre foretak som driver advokatvirksomhet, også skulle gjelde for forsikringsforetakene.

11.11.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Claims Link AS, HELP forsikring, Juristforbundet, Kommunesektorens organisasjon, Landsorganisasjonen i Norge, Nordea, Oslo Advokatkontor AS og Regelrådet har uttalt seg om forslaget. Flere av disse høringsinstansene, Advokatforeningen, Claims Link AS, Juristforbundet Landsorganisasjonen i Norge, Nordea, Oslo Advokatkontor og Regelrådet, har hatt innvendinger mot departementets forslag. Advokatforeningen støtter ikke forslaget og viser til en betenkning fra Kvale Advokatfirma DA og Wikborg Rein Advokatfirma AS, der det blant annet fremgår følgende:

«Oppsummeringsvis er vårt syn at det å tillate forsikringsadvokater å utøve advokatvirksomhet overfor eksterne klienter, indikerer at hensynene bak reglene om organisering av advokatvirksomhet i advokatloven forfølges på en inkonsistent måte. Dette kan tas til inntekt for at hensynene bak advokatlovens regler om organisering av advokatvirksomhet likevel ikke er så vektige.

En slik inkonsistens i lovgivningen vil etter rettspraksis få betydning for den EØS-rettslige nødvendighetsprøvingen av en restriksjon. Dersom et annet foretak – for eksempel et konsulentforetak – ønsker å starte advokatvirksomhet uten å tilfredsstille reglene i advokatloven § 21, kan dette foretaket vise til inkonsistens i den nasjonale lovgivningen og da ha grunnlag for å hevde at det står overfor en urettmessig restriksjon. Staten har da bevisbyrden for at restriksjonen likevel er rettferdiggjort. Det fremstår imidlertid vanskelig å bevise at reglene om organisering av advokatvirksomhet er nødvendige, når staten samtidig har vist at reglene ikke er nødvendige å følge når advokatvirksomhet utøves av et forsikringsforetak.

Etter vårt syn vil derfor vedtakelsen av advokatforskriften § 9 innebære en betydelig risiko for at reglene om organisering av advokatvirksomhet ikke lenger kan opprettholdes, ettersom de må anses å gå lenger enn nødvendig. Etter vårt syn risikerer derfor en vedtakelse av advokatforskriften § 9 å underminere EØS-lovligheten av reglene om organisering av advokatvirksomhet.»

Landsorganisasjonen i Norge reiser også spørsmål ved de foreslåtte reglenes EØS-lovlighet og ber departementet utrede nærmere om det bør åpnes for en tilsvarende rett for eiendomsmeglerforetak, konsulentselskap, revisorfirmaer, banker og andre finansforetak. Oslo Advokatkontor AS mener blant annet at forslaget skaper en interessekonflikt mellom advokatens uavhengighetsplikt overfor klienten og advokatens tilknytning til forsikringsselskapet som arbeidsgiver, og støtter heller ikke forslaget.

Flere høringsinstanser mener at andre virksomheter bør gis en tilsvarende rett som forsikringsforetakene. Dette gjelder for eksempel Nordea, som blant annet uttaler følgende:

«Med den foreslåtte utformingen av advokatloven og advokatforskriften er det en klar risiko for at ansatte advokater i Nordea ikke lenger vil ha anledning til å yte rettshjelp til Nordeas kunder som advokat. Dette til tross for at virksomheten uten tvil faller inn under unntaket i domstolloven § 218 femte ledd etter gjeldende rett.

Det er også svært mange likhetstrekk mellom den rettslige bistanden som ansatte advokater yter til bankens kunder, og den bistanden forsikringsadvokater gis tillatelse til å gi til forsikringsforetakets kunder i henhold til forslaget til § 9 i advokatforskriften. Det er ingen grunn til at disse to formene for rettslig bistand skal behandles annerledes under det nye regelverket, og Nordea ber derfor om at forslaget til advokatforskrift endres slik at den også inkluderer advokater ansatt i bank som yter rettslig bistand til bankens kunder.»

Claims Link AS påpeker at departementets forslag kan føre til en konkurranseulempe for utenlandske forsikringsforetak og mener at advokater som utøver advokatvirksomhet etter avtale med forsikringsforetak, bør gis en tilsvarende rett som forsikringsforetak.

Juristforbundet og Regelrådet ber departementet vurdere om forslaget kan ha konkurransevridende elementer.

Kommunesektorens organisasjon og HELP forsikring AS støtter forslaget om organisering av forsikringsadvokater. Etter utløpet av høringsfristen har HELP forsikring AS innhentet et notat fra Advokatfirmaet Schjødt AS med en vurderinger av de EØS-rettslige problemstillingene. Advokatfirmaet Schjødt konkluderer med at det er i samsvar med EØS-avtalen at advokater ansatt i forsikringsforetak med konsesjon etter finansforetaksforskriften §§ 2-17 nr. 17, kan utøve advokatvirksomhet som en del av rettshjelpforsikringen. I notatet vises det blant annet til følgende:

«Forsikringsdirektivet artikkel 200 nr. 2 tillater uttrykkelig en medlemsstat å innføre en regel om at advokater ansatt i rettshjelpsforsikringsforetak kan drive advokatvirksomhet i forbindelse med rettshjelpsforsikring. Tjenestedirektivet artikkel 15 er ikke til hinder for innføringen av advokatforskriften § 9, jf. tjenestedirektivet artikkel 3 nr. 1. Tilsvarende kan ikke EØS-avtalen artikkel 31 være til hinder for at en slik regel gjennomføres i nasjonal rett, ettersom retten til etablering må leses i lys av forsikringsdirektivet, som uttrykkelig tillater denne måten å organisere rettshjelpsforsikringsforetak.

Det er forutsatt i forsikringsdirektivet at advokater som er ansatt i rettshjelpsforsikringsforetak kan yte rettshjelps- og advokatvirksomhet. Dette kommer til uttrykk i direktivet artikkel 198 nr. 1 bokstav b), der det står at forsikringsforetak har rett til å ‘representere forsikrede i en sivil sak, straffesak eller forvaltningssak eller i annen saksbehandling’. Ifølge direktiv 77/249/EØF (‘advokattjenestedirektivet’) artikkel 4 og direktiv 98/5/EF (‘advokatdirektivet’) artikkel 5 kan advokatvirksomhet forbeholdes personer med advokatbevilling i henhold til medlemsstatenes nasjonale rett. Det betyr at så lenge et forsikringsforetak som tilbyr rettshjelpsforsikring overholder reglene i forsikringsdirektivet artikkel 198 til 205, vil ikke EØS-avtalen være til hinder for at forsikringsforetaket tilbyr rettshjelp i og utenfor rettergang.

EØS-avtalen er ikke til hinder for å innføre forslaget til advokatforskrift § 9 i norsk rett. Tvert imot har EU-lovgiveren forutsatt at det skal være mulig.»

11.11.4 Departementets vurdering

Prinsippene om advokaters uavhengighet og at advokatene skal ha det personlige ansvaret for sine advokathandlinger er bærende hensyn bak reglene om organisering av advokatvirksomhet. Kravet om at internadvokater ikke kan yte advokatbistand til andre som del av arbeidsgiverens forretningskonsept, har nær sammenheng med reglene om organisering av advokatforetak og forbudet mot eksternt eierskap.

Departementets forslag til regulering av forsikringsadvokater i høringsnotatet innebærer å åpne opp for at en bestemt type internadvokater kan yte advokatbistand til eksterne, uten at det stilles krav til eierskap og styrerepresentasjon, slik som for advokatforetakene, jf. advokatloven § 21. Kravene til eiere og styremedlemmer i advokatforetak omtales som et forbud mot eksternt eierskap.

EØS-retten angir rammer for hvordan organiseringen av advokatvirksomhet kan innrettes i regelverket, jf. særlig EØS-avtalens artikkel 28 til 35 om fri bevegelighet for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende og fri etableringsrett. Begrensninger og krav som stilles i norsk rett for å kunne utøve advokatvirksomhet i Norge, regnes som restriksjoner etter EØS-retten. For at en restriksjon skal være tillatt etter EØS-retten må den være begrunnet i et legitimt formål og i tillegg være forholdsmessig. Det vises i denne forbindelse til Prop. 214 L (2020–2021) punkt 9.1.2. Som en del av forholdsmessighetskravet, stiller EØS-retten et krav til konsistens, som innebærer at formålet med en regulering må forfølges på en konsistent og sammenhengende måte.

Advokatforeningen har gjort gjeldende at de foreslåtte reglene om organisering av advokatvirksomhet fra forsikringsforetak underminerer EØS-lovligheten av kravene til eiere og styremedlemmer i advokatforetak. Det er i denne forbindelse vist til det EØS-rettslige kravet til konsistens.

Innholdet i konsistenskravet er beskrevet på noe ulike måter i rettspraksis fra EU- og EFTA-domstolen. En side av vurderingen er å se på i hvilken grad staten også forfølger målet i øvrig politikk og regulering på området, jf. blant annet EFTA-domstolens avgjørelser i sakene E-1/06 Norsk Tipping, E-8/17 Kristoffersen og E-8/20 Straffesak mot N. Hvis målet ikke forfølges eller bare i begrenset grad forfølges på området for øvrig uten at det er en saklig grunn for denne forskjellen, kan dette tilsi at konsistenskravet ikke er oppfylt. En annen side av vurderingen er å se på om målet som forfølges med det aktuelle tiltaket, motvirkes av andre tiltak, f.eks. særregler som uten en saklig begrunnelse gjør unntak fra og uthuler de restriktive reglene, jf. blant annet sak E-2/06 ESA mot Norge (hjemfall).

Som påpekt innledningsvis, har prinsippene om advokaters uavhengighet og at advokatene skal ha det personlige ansvaret for sine advokathandlinger vært bærende hensyn bak reglene om organisering av advokatvirksomhet. Dersom det åpnes opp for at forsikringsforetak skal kunne tilby advokatbistand til eksterne, er det et spørsmål om dette overordnede målet forfølges på en konsistent og sammenhengende måte når det ikke skal gjelde et krav til eierskap og styresammensetning for forsikringsforetak. Konsistenskravet reiser i hvert fall to problemstillinger. Den første gjelder lovligheten av å opprettholde et forbud mot eksternt eierskap for advokatforetakene. Den andre gjelder lovligheten av å nekte andre enn advokatforetak og forsikringsforetak rett til å yte advokatbistand til eksterne klienter. Begge disse problemstillingene er reist i innspill mottatt i høringen.

Den foreslåtte reguleringen av forsikringsadvokater reiser krevende problemstillinger, særlig knyttet opp mot EØS-regelverket, og departementet mener disse må utredes nærmere. En slik utredning vil ta noe tid. Av hensynet til en raskest mulig ikraftsetting av advokatloven, foreslår departementet en overgangsregel for internadvokater i påvente av en slik utredning, se lovforslaget § 73 trettende ledd.

Ordlyden i den foreslåtte overgangsregelen bygger på de gjeldende reglene i domstolloven § 233 første ledd bokstav a. Den foreslåtte overgangsregelen skal videreføre internadvokatenes adgang til å yte advokatbistand i en periode på tre år fra advokatloven trer i kraft. Innholdet er ment å sammenfalle med den beskrivelsen som er gitt av ansatte advokater i Prop. 214 L (2020–2021) punkt 12.1.3.1. Det vises i denne forbindelse til uttalelsen fra Lovavdelingen 4. november 2013 om rekkevidden av domstolloven § 233.

I proposisjonen punkt 9 har departementet foreslått at kompetansen til å fastsette ikraftsettingstidspunktet for advokatloven skal legges til Kongen, og at Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid. Departementet vil planlegge for å sette i kraft advokatlovens regler om internadvokater innen utløpet av overgangsperioden.

Departementet vil komme tilbake til Stortinget med videre oppfølging av anmodningsvedtakene før overgangsperioden utløper.

Det vises til forslaget til overgangsregel i § 73 trettende ledd og merknaden til bestemmelsen.