4 Advokattilsynets rett til refusjon av utgifter ved tilsyn

4.1 Gjeldende rett

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet dekker i utgangspunktet kostnadene ved tilsyn. Etter forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 § 4-7 tredje ledd kan Tilsynsrådet kreve at en advokat dekker utgiftene ved bokettersyn, dersom utgiftene skyldes at advokaten ikke har drevet advokatvirksomhet i samsvar med regler gitt i eller i medhold av domstolloven eller annen lov. Bestemmelsen benyttes som hjemmel for krav på dekning av utgifter knyttet til å engasjere eksterne revisorer til å bistå med bokettersynet, og har stor praktisk betydning.

Adgangen til å kreve dekket utgifter for å engasjere eksterne revisorer til å gjøre bokettersyn, er ikke regulert i advokatloven.

4.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre bestemmelsen i forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 § 4-7 tredje ledd, men å innta bestemmelsen i loven. Videre foreslo departementet å tydeliggjøre at retten til refusjon også gjelder overfor foretaket. Det ble også foreslått at krav om refusjon skal være tvangsgrunnlag for utlegg.

4.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen støtter at reglene om refusjon av utgifter ved tilsyn flyttes fra forskrift til lov. Foreningen støtter imidlertid ikke videreføring av en refusjonsregel og uttalte blant annet følgende:

«Advokatforeningen er imot en refusjonsregel, og mener at kostnadene bør dekkes gjennom de ordinære bidragsbetalingene. Årsaken til dette er at det vil bedre ivareta tilliten til tilsynsorganet. For tilsynssubjektene kan det fremstå som om det mulige refusjonskravet blir et incitament for Tilsynsrådet til ikke å slutte å lete etter feil til man har funnet noen, og også til å subsumere funn som regelbrudd i et for stort omfang. Etter det vi kjenner til, er en slik refusjonsordning fraværende under Finanstilsynets tilsynsområde.

Størrelsen på refusjonskravene varierer noe, men etter det vi erfarer er et nokså normalt krav på mellom 40 000 og 80 000 kroner. For en del advokater som driver i små foretak eller alene, kan dette være dramatiske beløp. Det er derfor viktig, for det tilfellet at det innføres en regel om refusjon, at tilsynet har anledning til å ta hensyn til virksomhetens økonomi, og etter en rimelighetsvurdering bare kreve deler av utgiftene refundert.»

Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.

4.4 Departementets vurdering

I tråd med forslaget i høringsnotatet foreslår departementet å videreføre dagens refusjonsregel, men å ta denne inn i loven i stedet for i forskrift. Bestemmelsen har stor praktisk betydning, og det er etter departementets syn rimelig at advokaten eller advokatforetaket dekker utgiftene knyttet til bokettersyn dersom dette avdekker brudd på regler gitt i eller i medhold av lov. Det foreslås lovfestet i advokatloven § 45 andre ledd at Advokattilsynet kan kreve utgiftene til bokettersyn dekket dersom tilsynet avdekker brudd på regler gitt i eller i medhold av lov.

Forslaget er ikke ment å innebære noen endring av dagens rettstilstand. Dersom Tilsynsrådet avdekker regelbrudd som medfører vedtak om en administrativ reaksjon i medhold av domstolloven § 225 tredje ledd, vil Tilsynsrådet normalt kreve kostnadene refundert av advokaten. Tilsynsrådet gjør i hvert enkelt tilfelle en konkret vurdering av om det skal kreves refusjon, og hvor mye som eventuelt skal kreves. Ved vurderingen tas det blant annet hensyn til virksomhetens størrelse og økonomi. Departementet mener at den foreslåtte lovteksten er i samsvar med dagens praksis.

Departementet foreslår å tydeliggjøre at Advokattilsynet også kan kreve utgiftene refundert av foretaket, i de tilfellene hvor det er foretaket som er tilsynsobjektet.

Av hensyn til en effektiv innkreving mener departementet at krav om refusjon skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Tvangsgrunnlaget for refusjonskravet følger dermed av lov, jf. lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) § 7-2 første ledd bokstav e, og det vil ikke være nødvendig å skaffe alminnelig tvangsgrunnlag, for eksempel dom, for å inndrive kravet.

Det vises til lovforslaget § 45 andre ledd og merknaden til bestemmelsen.