Prop. 75 L (2023–2024)

Lov om Finanstilsynet (finanstilsynsloven)

Til innholdsfortegnelse

5 Gjennomføring av tilsyn

5.1 Opplysningsplikt for foretak under tilsyn

5.1.1 Gjeldende rett

Det følger av finanstilsynsloven § 3 at:

«Tilsynet skal se til at de foretak det har tilsyn med, virker på hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov samt med den hensikt som ligger til grunn for foretakenes opprettelse, dens formål og vedtekter. Tilsynet skal se til at foretakene under tilsyn i sin virksomhet ivaretar forbrukernes interesser og rettigheter».
Tilsynet skal granske regnskaper og andre oppgaver fra foretakene og skal ellers gjøre de undersøkelser om deres stilling og virksomhet som tilsynet finner nødvendig. Foretaket plikter når som helst å gi alle opplysninger som tilsynet måtte kreve og å la tilsynet få innsyn i og i tilfelle få utlevert til kontroll foretakets protokoller, registrerte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale, bøker, dokumenter, datamaskiner eller annet teknisk hjelpemiddel og materiale som er tilgjengelig ved bruk av slikt hjelpemiddel samt beholdninger av enhver art.
Hvis opplysningsplikten som er pålagt foretaket etter annet ledd ikke oppfylles, kan opplysningsplikten pålegges de enkelte tillits- og tjenestemenn i foretaket. Foretaket skal i slike tilfeller som hovedregel varsles. Revisor kan pålegges å gi opplysninger som fremgår av årsregnskapet, regnskapsskjemaet, følgeskriv A til lønns- og trekkoppgaver, revisjonsprotokoll og revisjonsberetning».

I finanstilsynsloven § 3 a er det gitt følgende bestemmelser om opplysnings- og rapporteringsplikt for revisorer som reviderer årsregnskap i foretak som er under tilsyn:

«Revisor som reviderer årsregnskapet i foretak som nevnt i § 1 første ledd plikter straks å rapportere til Finanstilsynet ethvert forhold vedrørende virksomheten som denne får kjennskap til under utøvelsen av sin revisjonsvirksomhet som kan:
  • 1. innebære en overtredelse av bestemmelser som regulerer foretakets virksomhet, dersom overtredelsen kan medføre tilbakekall av foretakets tillatelse til å drive virksomhet,

  • 2. skade den fortsatte drift av foretaket, eller

  • 3. medføre at regnskapene ikke godkjennes eller at det tas forbehold.

Rapporteringsplikten etter første ledd gjelder tilsvarende for forhold som revisor får kjennskap til under utøvelse av sin revisjonsvirksomhet for foretak som foretaket under tilsyn har nære forbindelser med. Med «nære forbindelser» menes en situasjon der to eller flere fysiske eller juridiske personer som er knyttet til hverandre ved
  • a. deltakerinteresse, dvs. ved å ha eller kontrollere minst 20 prosent av et foretaks stemmeretter eller kapital, eller

  • b. kontroll, dvs. ved en forbindelse mellom et hovedforetak og et underforetak eller ved en tilsvarende forbindelse mellom enhver fysisk eller juridisk person og et foretak. Kontroll ansees som hovedregel å foreligge der personer eller foretak eier eller kontrollerer minst 20 prosent av aksjene eller stemmene i foretaket under tilsyn, og der foretaket under tilsyn eier eller kontrollerer minst 20 prosent av aksjene eller stemmene i et foretak, eller der foretak inngår i samme konsern som foretaket under tilsyn. Ethvert underforetak av et underforetak anses også som datterforetak av hovedforetaket som står i spissen for foretakene. En situasjon der to eller flere fysiske eller juridiske personer er varig knyttet til en person ved kontroll, anses også som en nær forbindelse mellom slike personer. Departementet kan gi nærmere regler om hva som skal regnes som nære forbindelser.

Revisor som nevnt i første ledd og revisor i noterte foretak som trekker seg i henhold til revisorloven § 9-6, skal sende begrunnelse for sin fratreden til Finanstilsynet. Revisor skal videre rapportere til Finanstilsynet hvis foretaket velger ny revisor på ekstraordinær generalforsamling eller revisjonsoppdraget på annen måte utløper før utløpet av tjenestetiden.
Forhold som revisor rapporterer i aktsom god tro til Finanstilsynet skal ikke anses som brudd på taushetsplikten etter lov, forskrift eller avtale, og ikke medføre ansvar.»

I tilfeller der foretak under tilsyn ikke oppfyller sin opplysningsplikt, kan Finanstilsynet gi pålegg om opplysningsplikt til blant annet foretak i samme konsern som tilsynsenheten. Dette følger av finanstilsynsloven § 4 b som lyder:

«Finanstilsynet kan pålegge tilknyttet foretak av, deltakende foretak i og tilknyttet foretak av et deltakende foretak i et foretak som nevnt i § 1 første ledd nr. 1–3, 6, 7, 16 eller 19 eller med et tilsvarende utenlandsk foretak, å gi de opplysninger som tilsynet krever og som er nødvendige for å føre tilsyn med slike foretak. Det samme gjelder for foretak som er underlagt felles ledelse med foretaket eller deltakende foretak. Finanstilsynet kan bare rette et slikt pålegg mot foretak som ikke er underlagt tilsyn, dersom Finanstilsynet har bedt foretaket under tilsyn om å få opplysningene, og disse ikke er utlevert.
Som tilknyttet foretak regnes datterselskap og andre foretak der foretaket har en deltakerinteresse. Som deltakende foretak regnes morselskap og andre foretak som har en deltakerinteresse i foretaket.
Finanstilsynet kan pålegge foretak av allmenn interesse etter revisorloven § 1-2 sjette ledd, samt personer og foretak som utfører oppgaver for et revisjonsforetak i forbindelse med revisjon av slike foretak å gi de opplysninger om den lovfestede revisjonen som tilsynet krever og som er nødvendige for å føre tilsyn med revisjonsforetaket. Hvis opplysningsplikten som er pålagt foretaket ikke oppfylles, kan opplysningsplikten pålegges de enkelte tillitsvalgte, ansatte og andre som utfører oppdrag for foretaket. Foretaket skal i slike tilfeller som hovedregel varsles.»

Etter finanstilsynsloven § 4 a kan Finanstilsynet gi pålegg om stans av ulovlig virksomhet. Av bestemmelsen følger det at:

«Antar Finanstilsynet at noen som ikke har nødvendig tillatelse, driver slik virksomhet som omfattes av § 1 første eller tredje ledd, kan Finanstilsynet gi pålegg om å stanse virksomheten. Dersom Finanstilsynet finner det nødvendig for å avgjøre om det bør treffes vedtak etter første punktum, kan det pålegge den som det antar driver slik virksomhet, å gi opplysninger om virksomheten. § 3 tredje ledd gjelder tilsvarende. Pålegg om å gi opplysninger kan også omfatte et foretaks morselskap eller morselskapet i det konsern som foretaket er en del av, med mindre foretaket inngår i et konsern under tilsyn, jf. § 1 annet ledd».

Sektorregelverket inneholder også bestemmelser om opplysningsplikt, som er delvis overlappende med finanstilsynslovens bestemmelser. Eksempelvis følger det av verdipapirhandelloven § 19-2 første ledd at verdipapirforetak, sentrale motparter, datarapporteringsforetak og markedsaktører plikter å gi Finanstilsynet de opplysninger som kreves om forhold som angår foretakets forretning og virksomhet. Tilsvarende gjelder foretak i samme konsern.

Det følger av verdipapirfondloven § 12-1 annet ledd at utenlandske forvaltningsselskap har plikt til å gi Finanstilsynet de opplysninger som anses nødvendige for å kontrollere at reglene som gjelder for virksomheten i Norge overholdes. Tilsvarende bestemmelse for utenlandske verdipapirforetak som driver virksomhet i Norge følger av verdipapirhandelloven § 20-1.

Verdipapirhandelloven § 19-3, som har overskriften «Opplysningsplikt for enhver ved mistanke om overtredelse av verdipapirhandelloven», gir Finanstilsynet hjemmel til å pålegge enhver opplysningsplikt ved mistanke om overtredelse av nærmere angitte bestemmelser i loven. Opplysningsplikt kan pålegges i saker som gjelder de generelle adferdsreglene (markedsmisbruk, innsidehandel mv.), meldeplikt (flagging), løpende og periodisk informasjonsplikt for utstedere av verdipapirer tatt opp til handel på regulert marked i Norge. Ved gjennomføringen av MiFIR i norsk rett, ble bestemmelsen utvidet til å gjelde også i saker som gjelder reglene for foretak under tilsyn (blant annet verdipapirforetak og markedsplasser).

Det følger av kredittvurderingsforordningen at kredittvurderingsbyråene har opplysningsplikt overfor ESMA, som er tilsynsmyndighet uavhengig av i hvilket land byrået er etablert.

De europeiske finanstilsynsmyndighetene innhenter blant annet nøkkeltall fra europeiske foretak under tilsyn. Opplysningene innhentes fra nasjonale tilsynsmyndigheter, og forutsetter dermed at nasjonale foretak har opplysningsplikt overfor nasjonale tilsynsmyndigheter.

5.1.2 Utvalgets utkast

Videreføring av gjeldende bestemmelser om opplysningsplikt

Utvalget legger til grunn at gjeldende opplysningspliktbestemmelser i finanstilsynsloven bør videreføres. Utvalget er ikke kjent med at dagens regler har vært omdiskutert, og utvalget antar at opplysningsplikten for foretak under tilsyn er nødvendig for å kunne gjennomføre et effektivt tilsyn.

Utvalget foreslår enkelte språklige endringer i dagens regler om opplysningsplikt. Gjeldende formulering om at Finanstilsynet skal «granske regnskaper og andre oppgaver fra foretakene og ellers gjøre de undersøkelser om deres stilling og virksomhet som tilsynet finner nødvendig» foreslås erstattet av en generell bestemmelse om at Finanstilsynet skal foreta de undersøkelser som tilsynet mener er nødvendige i tilsynsvirksomheten.

Utvalget foreslår å erstatte den detaljerte angivelsen av hvilke dokumenter mv. som Finanstilsynet kan kreve utlevert, med en bestemmelse om at foretakene plikter å utlevere den dokumentasjon og de opplysninger Finanstilsynet krever på den måten tilsynet fastsetter.

Utvalget presiserer at opplysningsplikten, som i dag, innebærer at foretak under tilsyn ikke har taushetsplikt overfor Finanstilsynet. Plikten til å gi opplysninger og utlevere dokumentasjon gjelder uavhengig av det formatet opplysningene fremgår av (elektroniske plattformer, fysiske dokumenter mv.).

I finanstilsynsloven § 3 tredje ledd om revisors opplysningsplikt, foreslår utvalget å erstatte henvisningen til «følgeskriv A til lønns- og trekkoppgaver» med en generell henvisning til «lønns- og trekkoppgaver».

Når det gjelder finanstilsynsloven § 4 b om opplysningsplikt for foretak i samme konsern, viser utvalget til at bestemmelsen gjennomfører bestemmelser i konglomeratdirektivet og revisjonsforordningen. Utvalget legger til grunn at bestemmelsen må videreføres.

Se nærmere omtale i NOU 2023: 6 kapittel 14.1.3.1. Det vises til utvalgets utkast til ny finanstilsynslov §§ 3-1, 3-2, 3-3 og 3-5. Utvalgets utkast til § 3-1 tredje ledd omtales nedenfor.

Utvidelse av opplysningsplikten

Utvalget foreslår at det inntas en generell bestemmelse i ny finanstilsynslov om opplysningsplikt for utenlandske foretak som driver virksomhet i Norge, jf. slike bestemmelser i verdipapirfondloven og verdipapirhandelloven. Det foreslås at utenlandske foretak som driver virksomhet i Norge skal gi Finanstilsynet alle opplysninger Finanstilsynet anser nødvendige for å kontrollere at reglene som gjelder for den konsesjonspliktige virksomheten i Norge overholdes. Bestemmelsen vil gjelde virksomhet gjennom filial i Norge og grensekryssende virksomhet. Hvilke norske regler som gjelder for slik virksomhet, vil følge av sektorregelverket.

Utvalget peker på at verdipapirhandelloven § 19-3 gjelder opplysningsplikt for «enhver» ved mistanke om overtredelse av verdipapirhandelloven. Utvalget foreslår ikke noen tilsvarende utvidelse av opplysningsplikten etter finanstilsynsloven, og viser blant annet til at dette reiser personvernspørsmål som utvalget ikke har gått nærmere inn på.

Se nærmere omtale i NOU 2023: 6 kapittel 14.1.3.2 og utvalgets utkast til ny finanstilsynslov § 3-4.

Rapporteringsplikt

Etter inspirasjon fra den danske lov om finansiell virksomhed § 75, foreslår utvalget en bestemmelse i ny finanstilsynslov som pålegger foretak under tilsyn en rapporteringsplikt «om forhold som har avgjørende betydning for virksomhetens fortsatte drift». Utvalget uttaler at dette for eksempel kan gjelde opplysninger om at foretaket er kommet i alvorlige økonomiske problemer, slik at det er fare for at foretaket ikke oppfyller kapitalkravene. Rapporteringsplikten kan være overlappende med blant annet revisors rapporteringsplikt, men til dette påpeker utvalget at foretakets rapportering kan skje hurtigere og eventuelt også føre til at flere forhold rapporteres.

Utvalget uttaler at den foreslåtte lovbestemmelsen må tolkes i lys av det alminnelige selvinkrimineringsvernet.

I motsetning til den danske lovbestemmelsen, foreslår ikke utvalget i tillegg rapporteringsplikt for foretakene om «opplysninger som er av vesentlig betydning for Finanstilsynets tilsyn». Utvalget påpeker at selv om dette kunne vært et nyttig verktøy for et risikobasert tilsyn, vil en slik rapporteringsplikt være så skjønnsmessig at den er vanskelig å følge opp for foretakene.

Se nærmere omtale i NOU 2023: 6 kapittel 14.1.3.3 og utvalgets utkast til ny finanstilsynslov § 3-1 tredje ledd.

5.1.3 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet mener at det i utvalgets utkast til ny finanstilsynslov § 3-1 første ledd, bør presiseres at opplysningsplikten også omfatter fysiske personer som er under tilsyn. Dette vil for eksempel omfatte revisorer, regnskapsførere, eiendomsmeglere og advokater med godkjennelse til å drive eiendomsmegling, personer med inkassobevilling og virksomhetstilbydere som er gitt personlig autorisasjon.

Videre mener Finanstilsynet at det bør klargjøres i lovproposisjonen at Finanstilsynet kan innhente alle opplysninger hos tilsynsenhetene som det finner nødvendig for å utføre sine oppgaver, uavhengig av om det gjelder tilsyn med den som pålegges å gi opplysninger, eller et annet foretak eller person under tilsyn. Finanstilsynet må for eksempel kunne innhente kontoopplysninger fra en bank når kontrollen gjelder eiendomsmegleres egenhandel, klientmiddelhåndtering etc., og kunne bruke opplysninger om eiendomstransaksjon hos et eiendomsmeglingsforetak til bruk i tilsynet med et annet. Et annet eksempel er innhenting av produktinformasjon eller distribusjonsavtaler fra en fondsforvalter som kan benyttes som ledd i tilsynet med distributør, som kan være et verdipapirforetak eller en bank.

Finanstilsynet mener også at opplysnings- og dokumentasjonsplikten bør utvides med en bestemmelse som pålegger enhver fysisk eller juridisk person opplysningsplikt til Finanstilsynet ved mistanke om overtredelse av de bestemmelser Finanstilsynet har tilsyn med etterlevelsen av. Til dette uttales at:

«Verdipapirhandelloven (vphl.) § 19-3 første ledd inneholder en slik bestemmelse, men det er behov for tilsvarende hjemmel også på andre tilsynsområder. En opplysningsplikt for enhver vil omfatte opplysninger fra f.eks. kontraktsparter, tjenesteytere og kunder av tilsynsenheter, og vil kunne gjelde gjenkjøpsavtaler, garantier, underliggende muntlige avtaler/forståelser etc. Opplysninger fra motparter kan være nødvendig for å verifisere om opplysningene fra foretak under tilsyn er korrekte når Finanstilsynet mistenker at opplysninger og dokumentasjon kan være uriktige og/eller ufullstendige. Foretakene kjøper også tjenester av tredjeparter som kan ha viktig informasjon som bør kunne kreves utlevert av Finanstilsynet. Et eksempel er en situasjon der en tredjepartsleverandør har informasjon om en systemfeil som rammer flere foretak, men der bare noen av foretakene har informert om feilen til Finanstilsynet.
Videre gjør framveksten av plattformøkonomien at Finanstilsynet vil ha behov for informasjon fra andre enn dem som er direkte under tilsyn. Plattformer, forskjellige formidlere uten konsesjon, markedsføringsplasser mv. hvor foretak selger eller markedsfører sine tjenester, bør ha informasjonsplikt, ikke minst i tilfeller hvor Finanstilsynet prøver å avdekke hvem som står bak ulovlig virksomhet.
Som nevnt finnes det i dag en slik hjemmel i verdipapirhandellovens bestemmelse om opplysningsplikt, som kan benyttes ved mistanke om overtredelser av bestemmelser i verdipapirhandelloven som gjelder foretak under tilsyn. Opplysningsplikt for enhver etter vphl. § 19-3 gjelder også ved mistanke om overtredelse av bestemmelser gitt med bakgrunn i markedsmisbruksforordningen og rapporteringsdirektivet. Dette er bestemmelser som retter seg mot noterte foretak og markedsaktører mer generelt. Bestemmelsen om opplysningsplikt gjennomfører MiFID II art. 69 bokstav b og markedsmisbruksforordningen art. 23 nr. 2 bokstav b. Av de respektive EU-rettsaktene framgår det at tilsynsmyndighetene skal ha myndighet til å kunne innhente opplysninger fra enhver person for å utføre sine oppgaver. Lignende regler følger av revisjonsforordningen art. 23 nr. 3. Det synes for øvrig å være et gjennomgående prinsipp at tilsynsmyndighetene skal gis myndighet som er nødvendig for å utføre sine oppgaver etter EU-lovgivningen.
Den utvidede opplysningsplikten vil gjelde uten hinder av lovbestemt taushetsplikt, med unntak av opplysninger vedkommende ville vært forhindret fra å gi i straffesak, jf. tilsvarende unntak i vphl. § 19-3 tredje ledd. Videre vil det kunne inntre et selvinkrimineringsvern, jf. forvaltningsloven § 48.
En plikt for enhver til å gi opplysninger til Finanstilsynet ved mistanke om lovovertredelser vil være formålstjenlig og effektivt for Finanstilsynets samfunnsoppdrag».

Finanstilsynet viser i sin høringsuttalelse også til behov for innhenting av opplysninger fra folkeregisteret. Det pekes på at foretakene i sektorregelverket er pålagt et ansvar for å kartlegge og håndtere interessekonflikter for å ivareta kunders interesser og markedets integritet. Interessekonflikter vil kunne oppstå mellom personer som deltar i tjenesteyting til kunder, og disse personers nærstående. Finanstilsynet kan ha behov for å kontrollere håndteringen av interessekonflikter, og da kan innhenting av opplysninger om nærstående personer være av stor betydning. Det vises til verdipapirhandelloven § 19-3 og forslag til ny hjemmel i NOU 2021: 7 om endringer i eiendomsmeglingsloven. Finanstilsynet foreslår at det inntas i ny finanstilsynslov en bestemmelse som gir Finanstilsynet anledning til å innhente taushetsbelagte opplysninger fra folkeregistret når det anses nødvendig for å ivareta tilsynsoppgaver, jf. folkeregisterloven § 10-2.

Advokatforeningen mener at utvalgets utkast til ny finanstilsynslov § 3-1 første ledd utvider opplysningsplikten uten at dette synes å være tilstrekkelig begrunnet. Når det gjelder ordlyden om at foretak plikter å utlevere dokumentasjon og opplysninger «på den måten Finanstilsynet krever», påpekes at tilpasning til formater som foretakenes systemer ikke støtter kan være svært ressurskrevende. Advokatforeningen foreslår en presisering om at slike krav må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Det foreslås også presisert at foretakene ikke plikter å utarbeide eller bearbeide dokumentasjon, vurderinger, redegjørelser mv. som foretakene ikke fra før plikter å ha som følge av annet regelverk.

Advokatforeningen har i en supplerende høringsuttalelse kommentert Finanstilsynets høringsinnspill om en generell opplysningsplikt for enhver fysisk og juridisk person. Det uttales at:

«Advokatforeningen mener at opplysningsplikten i prinsippet skal omfatte enheter og virksomheter som er under tilsyn. Opplysningsplikt er en del av de rammevilkår som gjelder for foretak under tilsyn, og som dermed må anses som en kjent og akseptert del av det å drive slik virksomhet. Det å pålegge enhver en sanksjonert opplysningsplikt er et meget inngripende tiltak overfor personer og foretak som ikke har valgt å drive virksomhet under tilsyn. Selv ikke politi og påtalemyndighet har en slik hjemmel uten domstolskontroll. Den foreslåtte utvidelsen kan best sammenliknes med et utleveringspålegg/tredjepartsbeslag etter straffeprosessloven.
Advokatforeningen antar at en slik utvidet opplysningsplikt først og fremst vil kunne bidra til å fremtvinge informasjon hvor tilsynsobjektet eksempelvis er beskyttet av selvinkrimineringsvernet, eller hvor Finanstilsynet er tvilende til om informasjonen de mottar fra tilsynsobjektet er fullstendig og korrekt. Advokatforeningen utelukker ikke at det kan foreligge områder under Finanstilsynets ansvarsområde hvor det kan være et reelt behov for slike virkemidler. Advokatforeningen mener imidlertid at det å innføre en slik utvidet opplysningsplikt, som potensielt kan medføre utlevering av opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, evt. på avtalebasert taushetsplikt, pådrag av ressurser og kostnader for den som får et slikt pålegg, krever en grundig og konkret vurdering for hvert enkelt område hvor det kan være aktuelt. En slik konkret vurdering bør i tilfelle hensynta samspillet mellom Finanstilsynet, politi og påtalemyndighet og domstolene. Advokatforeningen kan uansett ikke se at Finanstilsynet bør ha en annen og bredere adgang til å pålegge informasjonsplikt, som potensielt kan bidra til ileggelse av administrative gebyrer, enn hva politi og påtalemyndighet har.
Advokatforeningen mener under enhver omstendighet at en så vidt inngripende endring i opplysningsplikten ikke kan innføres basert på en høringsuttalelse».

Advokatforeningen støtter at utvalget ikke har foreslått noen regulering om administrative sanksjoner i utkast til ny finanstilsynslov, men at dette reguleres i sektorlovgivningen. Advokatforeningen foreslår imidlertid at det inntas en generell begrensning knyttet til bruk av administrative sanksjoner der det aktuelle forholdet har kommet til Finanstilsynets kunnskap som følge av lovpålagt opplysningsplikt. Det vises til at ileggelse av administrativ sanksjon er å anse som straff, og at partens selvinkrimineringsvern vil bli illusorisk dersom parten har opplysningsplikt.

Regnskap Norge uttaler til utvalgets utkast til ny finanstilsynslov § 3-1 tredje ledd om rapporteringsplikt om forhold som har avgjørende betydning for virksomhetens fortsatte drift, at det bør gjøres ytterligere vurderinger og avveininger av hvilke tilsynsområder/foretak en slik rapporteringsplikt er nødvendig å gjelde for, og at plikten avgrenses dithen. Til sammenligning vises det til regelen for meldeplikt ved utkontraktering hvor det er gjort unntak for konkret angitte foretak. Tilsvarende avgrensning bør etter Regnskap Norges mening vurderes for rapporteringsplikten, alternativt en avgrensning basert på størrelseskriterier.

Revisorforeningen har forslag til enkelte endringer i utvalgets utkast til ny finanstilsynslov § 3-3. Det pekes på at revisor har plikt til å rapportere til Finanstilsynet etter revisjonsforordningen artikkel 12, jf. revisorloven § 12-1, og at når det gjelder foretak av allmenn interesse (foretak notert på et regulert marked i EØS, banker, kredittforetak og forsikringsforetak), dekker revisjonsforordningen artikkel 12 for alle praktiske formål det samme som forslaget til § 3-3 og gjeldende finanstilsynslov § 3 a. Det vises også til overlappende krav i CRD IV artikkel 63. Revisorforeningen uttaler at det bør vurderes hvordan bestemmelsene i finanstilsynsloven og revisjonsforordningen bør samordnes, og i hvilken grad de bør gjøres gjeldende også for andre foretak under tilsyn enn de som omfattes av revisjonsforordningen og CRD IV.

Revisorforeningen viser til at utvalgets utkast til § 3-3 første ledd, som viderefører gjeldende finanstilsynslov § 3 tredje ledd tredje punktum, etter deres vurdering ikke lenger har noe fornuftig innhold. Det pekes på at opplysninger som fremgår av revisjonsberetningen, er offentlige, mens lønns- og trekkoppgaver som utarbeides av foretak under tilsyn, ikke inneholder informasjon som kan anses relevant. Når det gjelder revisjonsprotokoll, er forskriften som tidligere påla revisorer å føre slike, opphevet fra 2003. Bestemmelsen bør derfor etter Revisorforeningens syn ikke videreføres. Videre anser Revisorforeningen at utvalgets lovforslag utilsiktet har fjernet gjeldende hjemmel til å pålegge foretakets valgte revisor opplysningsplikt etter § 3 tredje ledd første punktum. Revisorforeningen foreslår at utvalgets forslag til § 3-3 første ledd, erstattes med en slik hjemmel. Revisorforeningen er også åpen for at Finanstilsynet får en mer generelt utformet hjemmel i loven til å pålegge revisor i foretak under tilsyn å gjøre nærmere rede for bestemte angitte forhold når det har betydning for tilsynet med foretaket. Det vises til at Stiftelsestilsynet har en slik påleggshjemmel i stiftelsesloven § 44 første ledd.

Revisorforeningen foreslår ellers noen tilpasninger i utvalgets utkast til § 3-3 annet ledd, for å sikre at bestemmelsen reflekterer rapporteringskravet i samsvar med terminologien i regnskapsloven og revisorloven.

Til utvalgets utkast til § 3-3 tredje ledd uttaler Revisorforeningen av bestemmelsen er utformet unødvendig komplisert. Den er også i tvil om bestemmelsen gjennomfører direktivkravet riktig. Uansett anses bestemmelsen å gå lenger enn det direktivet krever, ved at den omfatter foretak med nære forbindelse til alle foretak under tilsyn. Revisorforeningen anfører at rapporteringsplikten har en særlig begrunnelse for de finansforetakene som omfattes av CRD IV, men at den passer dårlig for andre foretak under tilsyn, for eksempel slik at revisor for et foretak som eier 20 prosent av aksjene i et eiendomsmeglingsforetak, får en særskilt rapporteringsplikt til Finanstilsynet.

Statistisk sentralbyrå viser til at flere større norske banker og forsikringsforetak de senere årene er blitt kjøpt opp og gjort om til filialer av utenlandske foretak. Statistisk sentralbyrå støtter derfor forslaget om innføring av en ny bestemmelse om opplysningsplikt for utenlandske foretak som driver virksomhet i Norge (utkast til § 3-4). Etter Statistisk sentralbyrås vurdering vil dette sikre opplysninger som er viktige for produksjon av offisiell statistikk, og data til analyse av finansiell stabilitet og til makroovervåkning i det norske finansmarkedet.

Finans Norge savner en vurdering i utredningen av hvilke saksbehandlingskrav og rettssikkerhetskrav som bør stilles for Finanstilsynets bruk av virkemidler, ikke minst når det gjelder myndigheten til å ilegge administrative sanksjoner. Sistnevnte reiser blant annet spørsmål om forholdet mellom straffeprosesslovens inkrimineringsvern og de opplysningsplikter som finanstilsynsloven pålegger ansatte og tillitsvalgte i tilsynsenhetene.

5.1.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at opplysningsplikten for foretak under tilsyn er nødvendig for å kunne gjennomføre et effektivt tilsyn, og at innholdet i gjeldende bestemmelser i hovedsak bør videreføres.

Finanstilsynet har i sin høringsuttalelse foreslått at det presiseres at opplysningsplikten også omfatter fysiske personer under tilsyn. Departementet viser til lovforslaget § 1-2 fjerde ledd, som fastsetter at reglene om foretakene i finanstilsynsloven får tilsvarende anvendelse overfor fysiske personer som nevnt i § 1-2 første ledd. Dette vil også gjelde for opplysningsplikten.

Utvalget skriver at gjeldende formulering om at Finanstilsynet skal «granske regnskaper og andre oppgaver fra foretakene og ellers gjøre de undersøkelser om deres stilling og virksomhet som tilsynet finner nødvendig», bør erstattes av en generell bestemmelse om at Finanstilsynet skal foreta de undersøkelser som tilsynet mener er nødvendige i tilsynsvirksomheten. Departementet legger til grunn at utvalgets uttalelser knytter seg til den opplysningsplikten som er reflektert i utvalgets lovutkast § 3-1 første ledd, om at foretak under tilsyn plikter å gi alle opplysninger som tilsynet krever og utlevere dokumentasjon og opplysninger på den måten Finanstilsynet fastsetter.

Til utvalgets lovutkast § 3-1 første ledd, har Advokatforeningen foreslått at det presiseres i bestemmelsen at det er tale om opplysninger «som foretaket besitter» og at krav om utlevering i formater, sammenstillinger og liknende som foretakenes egne systemer ikke støtter og som ikke er påkrevet etter annet regelverk, er å anse som enkeltvedtak som kan påklages. Departementet slutter seg til utvalgets forslag, og foreslår ikke nærmere reguleringer i loven av de forhold Advokatforeningen påpeker. Departementet legger imidlertid til grunn at Finanstilsynet vil praktisere bestemmelsen på en måte som hensyntar kost-/nyttevurderinger. Se for øvrig kapittel 11.4.4 under.

Finanstilsynet uttaler i sin høringsuttalelse at det bør klargjøres i lovproposisjonen at Finanstilsynet kan innhente alle opplysninger hos tilsynsenhetene som det finner nødvendig for å utføre sine oppgaver, uavhengig av om det gjelder tilsyn med den som pålegges å gi opplysninger, eller et annet foretak eller person under tilsyn. Det vises til uttalelser i Ot.prp. nr. 29 (1996–97) Om lov om verdipapirhandel kapittel 13.2.2 og uttalelser fra Eiendomsmeglingsutvalget i NOU 2021: 7 kapittel 21.3.4. Departementet slutter seg til Finanstilsynets forståelse på dette punkt.

Finanstilsynet foreslår at opplysnings- og dokumentasjonsplikten i finanstilsynsloven utvides med en bestemmelse som pålegger enhver fysisk eller juridisk person opplysningsplikt til Finanstilsynet ved mistanke om overtredelse av de bestemmelser som Finanstilsynet har tilsyn med etterlevelsen av. Det vises til at verdipapirhandelloven § 19-3 første ledd inneholder en slik bestemmelse, men at Finanstilsynet ser det som formålstjenlig og effektivt med en generell bestemmelse for alle tilsynsområder. En slik opplysningsplikt vil for eksempel gjelde opplysninger fra kontraktsparter, tjenesteytere og kunder av tilsynsenheter, som kan være nødvendige for å verifisere om opplysningene fra foretak under tilsyn er korrekte når Finanstilsynet mistenker at det har fått uriktige eller ufullstendige opplysninger. Advokatforeningen har i en supplerende høringsuttalelse uttalt seg om Finanstilsynets forslag i høringen om utvidet opplysningsplikt for «enhver». Advokatforeningen påpeker blant annet at det å pålegge enhver en sanksjonert opplysningsplikt er et meget inngripende tiltak overfor personer og foretak som ikke selv driver virksomhet under tilsyn, og at selv ikke politi eller påtalemyndighet har en slik hjemmel uten domstolskontroll. Videre mener Advokatforeningen at innføringen av en slik utvidet opplysningsplikt må vurderes grundig for hvert enkelt område hvor det kan være aktuelt, og hensynta samspillet mellom Finanstilsynet, politi og påtalemyndighet.

Departementet har forståelse for at en utvidet opplysningsplikt for «enhver» innenfor alle tilsynsområder vil kunne føre til et mer effektivt tilsyn. Samtidig er det tale om et inngripende tiltak, som påpekt av Advokatforeningen. Øvrige høringsinstanser har ikke uttalt seg om forslaget, som ikke var en del av utvalgets utkast til ny finanstilsynslov. Utvalget valgte å ikke foreslå en bestemmelse om opplysningsplikt for enhver, blant annet med den begrunnelse at det reiser personvernspørsmål som utvalget ikke hadde gått nærmere inn på. Departementet foreslår heller ikke noen slik generell bestemmelse i finanstilsynsloven, men legger til grunn at eventuell utvidet opplysningsplikt i stedet bør reguleres i sektorlovgivningen, slik det er gjort i verdipapirhandelloven, dersom det er behov for det, for eksempel i forbindelse med gjennomføring av eventuelle slike EØS-rettslige forpliktelser.

Finanstilsynet har i sin høringsuttalelse også foreslått at det inntas en hjemmel i finanstilsynsloven som gir Finanstilsynet adgang til å innhente taushetsbelagte opplysninger fra folkeregisteret når det anses nødvendig for å ivareta tilsynsoppgaver. Det følger av folkeregisterloven § 10-2 første ledd første punktum at: «Taushetsbelagte opplysninger kan utleveres til offentlige myndigheter og virksomheter og til private virksomheter som har hjemmel i lov til å innhente opplysninger fra Folkeregisteret uten hinder av taushetsplikt». En slik adgang følger av verdipapirhandelloven § 19-3, og er foreslått inntatt i eiendomsmeglingsloven av Eiendomsmeglingsutvalget i NOU 2021: 7 (forslag til endring av eiendomsmeglingsloven § 8-1 sjette ledd). Finanstilsynet viser til at opplysninger fra folkeregisteret blant annet kan benyttes til å kontrollere håndteringen av interessekonflikter hos foretakene, for å ivareta kunders interesser og markedets integritet. Departementet foreslår en hjemmel til å innhente taushetsbelagte opplysninger fra folkeregisteret i lovforslaget § 3-7. Opplysningene må være nødvendige for at Finanstilsynet skal kunne utføre oppgaver fastsatt i eller i medhold av lov. Dette vil omfatte oppgaver etter finanstilsynsloven, men også etter andre lover, slik som for eksempel finansforetaksloven, verdipapirhandelloven og eiendomsmeglingsloven.

Utvalget har foreslått en ny rapporteringsplikt for foretak under tilsyn «om forhold som har avgjørende betydning for virksomhetens fortsatte drift», etter inspirasjon fra dansk lovgivning. Selv om den foreslåtte rapporteringsplikten kan være til dels overlappende med revisors rapporteringsplikt, slutter departementet seg til utvalgets vurdering om at effekten av rapporteringsplikten kan være at flere forhold rapporteres, og at rapporteringen eventuelt skjer hurtigere. Regnskap Norge har stilt spørsmål om rapporteringsplikten bør gjelde for alle tilsynsområder og foretak, og uavhengig av foretakenes størrelse. Departementet foreslår en rapporteringsplikt i tråd med utvalgets utkast, uten noen avgrensning, men med en noe endret ordlyd, som bedre søker å få frem innholdet i bestemmelsen. Departementet viser til at rapporteringsplikten vil gjelde «forhold som kan være avgjørende for om virksomheten kan fortsette sin drift». Slike forhold vil det være viktig at Finanstilsynet får opplysninger om fra alle foretak under tilsyn.

Departementet foreslår videre at det presiseres i lovforslaget § 3-1 fjerde ledd at lovens bestemmelser om opplysningsplikt og rapporteringsplikt gjelder uten hinder av taushetsplikt.

Advokatforeningen og Finans Norge har tatt opp spørsmål knyttet til lovpålagt opplysningsplikt og selvinkrimineringsvern. Departementet viser til utvalgets uttalelser i NOU 2023: 6 kapittel 14.1.3.3, knyttet til den foreslåtte rapporteringsplikten om forhold som har avgjørende betydning for virksomhetens fortsatte drift, og som antas å være relevant også for andre opplysnings- og rapporteringsplikter etter loven:

«En bestemmelse som foreslått må tolkes i lys av det alminnelige selvinkrimineringsvernet. Hvis norske myndigheter har konkret mistanke om at en fysisk eller juridisk person har begått en straffbar overtredelse, er utgangspunktet at vedkommende person ikke har opplysningsplikt/forklaringsplikt overfor myndighetene. I forvaltningslovens regler om administrative sanksjoner er selvinkrimineringsvernet reflektert i § 48 om taushetsrett mv. Det følger av bestemmelsen at i sak om administrativ sanksjon skal forvaltningsorganet gjøre parter, som det er aktuelt for, oppmerksom på at det kan foreligge en rett til ikke å svare på spørsmål eller utlevere dokumenter eller gjenstander når svaret eller utleveringen vil kunne utsette vedkommende for administrativ sanksjon eller straff. Orienteringsplikten gjelder ikke der parten må antas å være kjent med at det kan foreligge en slik rett.
I den grad foretak under tilsyn avdekker straffbare forhold som er av avgjørende betydning for fortsatt drift vil selvinkrimineringsvernet gjelde. Foretaket vil dermed ikke ha plikt til å gi opplysninger til Finanstilsynet. På den annen side antar utvalget at det kan være i foretakets interesse å opplyse Finanstilsynet også om slike forhold som ledd i den løpende tilsynsdialogen.»

Det vises til lovforslaget § 3-1.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om en bestemmelse om opplysnings- og rapporteringsplikt for revisorer, som samler og viderefører gjeldende finanstilsynslov § 3 tredje ledd tredje punktum og § 3 a, med noen endringer. Blant annet er flere av innspillene fra Revisorforeningen hensyntatt. Det foreslås en bestemmelse om at Finanstilsynet kan pålegge revisor for et foretak under tilsyn å gjøre nærmere rede for bestemte forhold når det er av betydning for tilsynet med foretaket. Det er også gjort noen endringer i rapporteringskravene for å gi bedre samsvar med terminologien i regnskapsloven og revisorloven. Det vises til lovforslaget § 3-3.

Utvalget foreslår at det inntas en generell bestemmelse i ny finanstilsynslov om opplysningsplikt for utenlandske foretak som driver virksomhet i Norge. Departementet slutter seg til utvalgets forslag, med noen mindre endringer. Departementet foreslår å presisere i bestemmelsen at det er tale om utenlandske foretak «som nevnt i finansforetaksloven § 1-2 tredje ledd», og at slike foretak skal gi Finanstilsynet alle opplysninger «som Finanstilsynet krever» for å kunne kontrollere at reglene som gjelder for virksomheten i Norge overholdes. Det vises til lovforslaget § 3-4.

Departementet foreslår i likhet med utvalget en videreføring av bestemmelser om opplysningsplikt for foretak i samme konsern og opplysningsplikt i saker om mulig ulovlig virksomhet, se lovforslaget § 3-2 og § 3-5. Lovforslaget § 3-5 første ledd annet punktum om at § 3-1 annet ledd og § 3-3 første ledd gjelder tilsvarende, er ment å videreføre gjeldende finanstilsynslov § 4 a tredje punktum.

5.2 Finanstilsynets virkemidler

5.2.1 Gjeldende rett

Det følger av finanstilsynsloven § 4 at:

«Tilsynet kan pålegge de foretak som det har tilsyn med:
  • 1. å innrette revisjon etter de regler som tilsynet fastsetter og å innrette årsregnskap og registrering av regnskapsopplysninger på bestemt måte,

  • 2. å innrette sin internkontroll etter de bestemmelser tilsynet fastsetter,

  • 3. å sende inn oppgaver og opplysninger på den måten Finanstilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv, herunder til statistiske formål, samt å sende slike oppgaver og opplysninger til myndigheter i andre stater som fører tilsyn med tilsvarende foretak som nevnt i § 1 første ledd,

  • 4. å ha en høyere ansvarlig kapital enn de lovbestemte minstekrav,

  • 5. å begrense samlet kreditt til en kunde til et lavere beløp enn den lovbestemte høyeste grense,

  • 6. å endre sammensetningen av kontrollkomiteen,

  • 7. å rette på forholdet dersom foretakets organer ikke har overholdt sine plikter i henhold til bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, eller handlet i strid med konsesjonsvilkår. Det samme gjelder dersom foretakets organer ikke har overholdt vedtekter eller interne retningslinjer fastsatt etter bestemmelser gitt i eller i medhold av lov,

  • 8. å rette på misforhold i plasseringen av foretakets midler, og å innrette sin virksomhet slik at den blir i samsvar med vedtak som i medhold av lov er gjort av Stortinget, Kongen, et departement eller Norges Bank.

Ved regler som nevnt i første ledd nr. 1 kan aksjelovens og allmennaksjelovens regler om revisjon fravikes.»

Finanstilsynslovens generelle bestemmelse i § 4 første ledd nr. 4 om at Finanstilsynet kan pålegge foretak under tilsyn å ha en høyere ansvarlig kapital enn de lovbestemte minimumskravene, må praktiseres innen de rammene som følger av sektorregelverk som gjennomfører EØS-regler.

Hvis Finanstilsynet antar at noen som ikke har nødvendig tillatelse, driver slik virksomhet som omfattes av finanstilsynsloven § 1 første eller tredje ledd (det vil si konsesjonspliktig virksomhet), kan Finanstilsynet, etter finanstilsynsloven § 4 a, gi pålegg om å stanse virksomheten. Bestemmelsen lyder:

«Antar Finanstilsynet at noen som ikke har nødvendig tillatelse, driver slik virksomhet som omfattes av § 1 første eller tredje ledd, kan Finanstilsynet gi pålegg om å stanse virksomheten. Dersom Finanstilsynet finner det nødvendig for å avgjøre om det bør treffes vedtak etter første punktum, kan det pålegge den som det antar driver slik virksomhet, å gi opplysninger om virksomheten. § 3 tredje ledd gjelder tilsvarende. Pålegg om å gi opplysninger kan også omfatte et foretaks morselskap eller morselskapet i det konsern som foretaket er en del av, med mindre foretaket inngår i et konsern under tilsyn, jf. § 1 annet ledd».

Videre følger det av finanstilsynsloven § 5 at:

«Tilsynet kan kalle sammen styre, kontrollkomité og representantskap eller tilsvarende organer i foretak som står under tilsyn. I slike møter og i generalforsamlinger kan tilsynet la seg representere og sette fram forslag, men har ikke stemmerett. Blir ekstraordinær generalforsamling ikke innkalt når tilsynet har stilt krav om det, kan tilsynet kalle inn slik generalforsamling.
Som ledd i sitt tilsynsarbeid kan Finanstilsynet kreve bevissikring ved domstolene etter domstolloven § 44. Krav om bevissikring fremmes for den tingrett hvor de som skal avhøres, bor eller oppholder seg eller realbevis skal undersøkes. For øvrig gjelder tvisteloven § 28-3 tredje ledd og § 28-4».

Overtredelse av bestemmelser som gjelder for foretak Finanstilsynet har tilsyn med, kan etter finanstilsynsloven § 6 meldes til påtalemyndigheten eller til vedkommende offentlige myndighet som saken særskilt hører under. Bestemmelsen lyder:

«Overtredelse av bestemmelser som gjelder for foretak Finanstilsynet har tilsyn med, kan meldes til påtalemyndigheten eller til vedkommende offentlige myndighet som saken særskilt hører under.
Når tilsynet i sitt tilsynsarbeid får mistanke om at det foreligger forhold med tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller til forhold som rammes av straffeloven kapittel 18, skal opplysninger om dette oversendes Den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet, Økokrim».

Det følger av finanstilsynsloven § 10 annet ledd at hvis et pålegg av tilsynet med hjemmel i bestemmelse gitt i, eller i medhold av, lov ikke blir etterkommet, kan vedkommende departement bestemme at de personer eller det foretak, foretakets morselskap eller morselskapet i det konsern som foretaket er en del av, som skal oppfylle pålegget, skal betale en daglig løpende mulkt til forholdet er rettet. Pålegg om mulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

I tillegg er det en rekke bestemmelser i sektorregelverket om tilsynsmessige virkemidler. Dette gjelder blant annet regler om tilbakekall av tillatelser, ileggelse av overtredelsesgebyr, vedtak om forbud mot å ha en ledelsesfunksjon og pålegg om kapitalpåslag for blant annet banker og forsikringsforetak.

5.2.2 Utvalgets utkast

Finanstilsynets virkemidler i den løpende tilsynsvirksomheten

Utvalget viser til at EØS-regler om krav til tilsynsmessige virkemidler er tatt inn i norsk sektorregelverk på finansmarkedsområdet, uten at finanstilsynsloven har blitt endret. Finanstilsynets virkemidler fremgår dermed både av finanstilsynsloven og av sektorregelverket, og enkelte bestemmelser er overlappende. Samtidig er det noen foretak under tilsyn som ikke omfattes av EØS-regler om tilsynsmessige virkemidler, men kun av de generelle påleggshjemlene i finanstilsynsloven.

Utvalget legger til grunn at EØS-regler om tilsynsmessige virkemidler, herunder overtredelsesgebyr, fortsatt bør fremgå av sektorregelverket. Bestemmelsene er noe ulikt utformet som følge av at EU-reglene for ulike tilsynsområder ikke fullt ut er harmonisert. I enkelte sektorregler er reglene også svært detaljerte sett i lys av norsk regelverkstradisjon. Utvalget mener derfor at det fremstår som vanskelig å erstatte disse med generelle regler i finanstilsynsloven. Enkelte regler om tilsynsmessige virkemidler, blant annet i tilsynet med verdipapirmarkedet, er også såpass spesialiserte at de bør fremgå av sektorreglene, blant annet verdipapirhandelloven.

Utvalget mener at finanstilsynslovens generelle bestemmelser om tilsynsmessige virkemidler bør videreføres, og foreslår at dette gjøres i et eget kapittel om Finanstilsynets virkemidler i ny finanstilsynslov. Dette omfatter bestemmelsene om:

  • pålegg om retting der foretak under tilsyn ikke har overholdt sine plikter etter lov, forskrift, vilkår for tillatelse, vedtekter eller interne retningslinjer fastsatt etter bestemmelser gitt i eller i medhold av lov,

  • pålegg om stans av ulovlig virksomhet,

  • pålegg om høyere ansvarlig kapital enn fastsatte minstekrav,

  • pålegg om daglig løpende mulkt hvis et pålegg om retting ikke etterkommes,

  • rett til å kreve bevissikring,

  • rett til å anmelde overtredelser, og

  • rett til å sammenkalle foretakenes styrende organer.

I tillegg foreslås en henvisning til tilsynsmessige virkemidler i sektorregelverket, for å synliggjøre tilsynets samlede virkemidler.

Se nærmere omtale i NOU 2023: 6 kapittel 14.2.2.3.1 og utvalgets utkast til ny finanstilsynslov § 3-6 og §§ 4-1 til 4-7.

Enkelte andre former for virkemidler

Av mandatet fremgikk det at:

«Finanstilsynets virkemidler omfatter bl.a. å fatte enkeltvedtak og fastsette forskrifter på en rekke områder. Samtidig uttrykker Finanstilsynet forventninger mv. overfor foretak som er under tilsyn og utarbeider rundskriv på sitt ansvarsområde. På enkelte områder kan vedtak og forventninger (for eksempel uttrykt i rundskriv) ha omtrent samme virkning for berørte foretak, bl.a. når det fastsettes og uttrykkes forventninger om foretaksspesifikk kapital. Avhengig av utforming og oppfølging av rundskriv, vil også disse kunne oppfattes å stille bindende krav til foretakene.
Utvalget skal drøfte og vurdere tilsynets bruk av disse ulike virkemidlene i sin virksomhet.»

Utvalgets inntrykk er at tilsynsvirksomheten i økende grad har blitt rettsliggjort de siste årene, blant annet grunnet omfattende og detaljert EØS-regulering. Mens Finanstilsynets tilsynsprosess tidligere har vært mer dialogbasert, forutsettes det nå at Finanstilsynets forventninger til foretak under tilsyn i økende grad kommer til uttrykk i form av formelle vedtak. Et eksempel som utvalget viser til er Finanstilsynets vurderinger av bankenes kapitalbehov, som tidligere ble formidlet som forventninger, men nå skal uttrykkes i form av et pålegg, det vil si enkeltvedtak, som kan påklages (pilar 2-krav). Tilsvarende problemstilling kan etter utvalgets syn reises når det gjelder Finanstilsynets forventninger til kapitalkravsmarginer i forbindelse med fastsettelsen av pilar 2-krav.

Selv om tilsynsvirksomheten i større grad har blitt rettsliggjort de siste årene, uttrykker Finanstilsynet fortsatt forventninger til foretak under tilsyn. Slike forventninger kan bidra til nødvendig forutberegnelighet for foretak under tilsyn, men kan også fremstå som krav om at foretakene innretter seg etter de forventningene Finanstilsynet gir uttrykk for.

Utvalget legger til grunn at Finanstilsynet i kontakten med det enkelte foretak, opptrer slik at det skilles mellom forventninger på den ene siden, og formelle vedtak, på den annen side.

Det pekes på at fordi regelverket er omfattende og detaljert, er det økt behov for informasjon om hvilke vurderinger Finanstilsynet legger til grunn i sin konkrete oppfølging av foretak og markeder under tilsyn. Utvalget mener på generelt grunnlag at det er viktig at Finanstilsynet er åpen om sine vurderinger og praksis i tilsynsvirksomheten, også når det ikke er formelle krav til det i henhold til forvaltningsloven eller annet, av hensyn til forutberegnelighet for foretak og markeder under tilsyn.

Utvalget sier at det er kjent med at bransjeorganisasjoner har hatt innvendinger til Finanstilsynets praksis knyttet til blant annet kapitalkrav og kapitalpåslag i banker, herunder hvordan denne praksisen er formidlet i rundskriv. Utvalget viser til at Finanstilsynets veiledninger om tilsynets regelverksforståelse og tilsynspraksis må ligge innenfor de regler som til enhver tid følger av norsk regelverk. Utvalget sier også at det er kjent med at enkelte foretak ønsker å opprettholde en mer uformell dialog med Finanstilsynet, slik at det i god tid kan innrette virksomheten i tråd med det som antas å bli formelle krav, fram i tid.

Utvalget viser til at Finanstilsynet tidvis forelegger viktige vurderinger for relevante bransjeorganisasjoner, før tilsynet publiserer veiledninger. I den grad Finanstilsynet legger til grunn en regelverksfortolkning eller en skjønnspraksis som foretak under tilsyn er uenige i, vil det komme til uttrykk i en ordinær tilsynsprosess der Finanstilsynet fatter enkeltvedtak som det aktuelle foretaket kan påklage, og eventuelt bringe inn for domstolene.

Utvalget redegjør for anbefalinger og retningslinjer fra de europeiske finanstilsynsmyndighetene, som Finanstilsynet og foretak under tilsyn må forholde seg til. Utvalget forstår det slik at Finanstilsynet ikke har prioritert å gi tilbakemelding på detaljer i anbefalingene som ikke kommer til å følges opp i lys av norsk regelverk. Utvalget uttaler at det ville vært en fordel om Finanstilsynet i større grad formidlet hvilke av de konkrete punktene i det store omfanget av anbefalinger som vil følges opp tilsynsmessig i Norge. Dette er imidlertid et ressursspørsmål, som utvalget legger til grunn må vurderes løpende i lys av Finanstilsynets hovedmål.

Utvalget legger til grunn at Finanstilsynets kommunikasjon med foretak og markeder under tilsyn har en viktig funksjon. Det gjelder både å bidra til velfungerende markeder og opprettholde tilliten til tilsynet og foretak under tilsyn.

Se nærmere omtale i NOU 2023: 6 kapittel 14.2.2.3.2.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynets virkemidler i den løpende tilsynsvirksomheten

Finanstilsynet støtter utvalgets forslag om en videreføring av gjeldende bestemmelser om gjennomføring av tilsyn og bruk av virkemidler. Finanstilsynet mener at de aktuelle bestemmelsene fungerer hensiktsmessig.

Finans Norge mener at det burde vært foretatt en mer helhetlig vurdering av Finanstilsynets virkemidler, både for å sikre at disse dekker gjeldende behov og at de fremstår som klare og tydelig definerte.

Enkelte andre former for virkemidler

Finans Norge støtter utvalgets vurdering av at det er et økt behov for informasjon om hvilke vurderinger Finanstilsynet vil legge til grunn i sin konkrete oppfølging på tilsynsområdet. Videre mener Finans Norge at de nærmere rammene for Finanstilsynets veiledningsplikt bør fremgå av ny finanstilsynslov.

Når det gjelder uenighet mellom Finanstilsynet og næringen om rettslige spørsmål, uttaler Finans Norge at det er svært uønsket fra næringens side med «støy» rundt sentrale rammevilkår, som kan bidra til regulatorisk usikkerhet. Herunder påpekes at flere finansforetak har meldt til Finans Norge at de innretter seg etter Finanstilsynets krav, selv om disse anses å mangle en begrunnelse eller det er uenighet om hjemmelsgrunnlag, fordi man ikke ønsker å forstyrre den regulære tilliten og dialogen med Finanstilsynet. Når det gjelder retningslinjer og anbefalinger fra de europeiske finanstilsynsmyndighetene, mener Finans Norge at det vil være en fordel om det ble formidlet hvilke av de konkrete punktene som vil følges opp tilsynsmessig i Norge. Samtidig viser Finans Norge til eksempler på at den berørte næringen bestrider Finanstilsynets faktiske etterlevelse av slike retningslinjer. Det vises blant annet til Finanstilsynets IRB-rundskriv.

Etter Finans Norges vurdering utgjør en forvaltningspraksis der krav kommuniseres som «forventninger» til en bestemt eller ubestemt krets av foretak under tilsyn, et potensielt rettssikkerhetsproblem. Finans Norge mener at det er viktig at tilsynets skjønnsutøvelse begrunnes i samsvar med forvaltningsloven både i enkeltvedtak og når tilsynets skjønnsvurderinger kommuniseres på annen måte. Bedre begrunnelser anføres blant annet å gjøre det lettere for foretakene under tilsyn å vurdere om det er hensiktsmessig å påklage vedtak.

Finans Norge viser til at utvalget understreket at foretakenes behov for rettssikkerhet forutsetter en tilsynspraksis som er forutberegnelig, transparent og i samsvar med gjeldende rett. Finans Norge mener at departementet bør klargjøre etterlevelsen av disse prinsippene, samt kontradiksjons- og klageadgang i den videre lovbehandlingen. Det uttales at sentrale rettsikkerhetsskranker som begrunnelsesplikt og klageadgang også må gjelde ved bruk av tilsynsvirkemidler som ikke formuleres som vedtak etter forvaltningsloven, men som er bestemmende for tilsynsenhetenes virksomhet.

Finans Norge mener at utvalget burde foretatt en nærmere drøftelse og problematisering av flere sider ved dagens tilsynsutøvelse, virkemiddelbruk og regelverksarbeid. Finanstilsynets virksomhet er nært knyttet til dets faktiske og rettslige rammer. Mandatet ga rom for å vurdere alle sider av tilsynets aktiviteter og dette bør følges opp av departementet i det videre lovarbeidet.

Selv om Finansdepartementet har det overordnede ansvaret for å ivareta EØS-forpliktelsene på finansmarkedsområdet, mener Finans Norge at det klart bør angis at også Finanstilsynet må følge opp EØS-avtalens lojalitetsplikt. Dette bør inkludere et generelt prinsipp om norsk gjennomføring av EU-tilsynsmyndigheters retningslinjer, slik at norsk tilsynspraksis bidrar til målsettingen om et harmonisert tilsyn i EU/EØS-området. EU-regelverket er omfattende, og blant annet på denne bakgrunn bør Finanstilsynets veiledningsplikt tydeliggjøres.

Finansieringsselskapenes Forening peker i sin høringsuttalelse på behovet for forutsigbare rammevilkår og konkurranse på like vilkår. Det uttales at Finanstilsynets bruk av retningslinjer eller andre former for føringer som går lenger enn lov og forskrift, skaper usikkerhet om finansforetakene er forpliktet til å etterkomme disse, samt at:

«Uviljen mot å legge seg ut med tilsynsmyndigheten tilsier at de fleste finansforetak innretter seg lojalt etter slike ikke-hjemlede føringer. Noen finansforetak vil likevel konkludere med at de kan se bort fra føringer som de vet ikke har tilstrekkelig hjemmel i lov. Disse kan da opprettholde et finansieringstilbud som markedet etterspør, men som ikke alle konkurrentene tar sjansen på å tilby. Dermed vil finansforetakene legge ulike premisser til grunn for sin utlånsvirksomhet, noe som er uheldig for konkurransen i markedet».

Kommunalbanken AS uttaler at det er av vesentlig betydning for norske foretak at det er klarhet om hvilke punkter i anbefalinger og retningslinjer fra EU som anses relevante ut fra norske forhold. Det pekes videre på at utvalget ikke foretar noen reell vurdering av om praksis for åpenhet og kommunikasjon i dag anses som tilfredsstillende, i utvalgets drøftelse av andre former for virkemidler («forventninger»).

Deloitte uttaler at veiledning og tilsynsavgjørelser ikke bør brukes som et alternativ til forskrifter. Det pekes på at Finanstilsynets rolle både som regelutvikler og tilsynsmyndighet kan medføre en skjevhet i vurderingene, både ved utformingen av regelverket og Finanstilsynets bruk av det. Det samme påpekes av Revisorforeningen.

5.2.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag om en videreføring av Finanstilsynets tilsynsmessige virkemidler, og at de aktuelle bestemmelsene samles i et eget kapittel i ny finanstilsynslov, kapittel 4 om «Finanstilsynets virkemidler». Departementet følger imidlertid ikke opp utvalgets forslag om en bestemmelse i § 4-7 om at Finanstilsynets virkemidler etter loven suppleres av bestemmelser i sektorregleverket. Bestemmelsen anses etter departementets vurdering overflødig. På tilsynsområder der EØS-regler om tilsynets virkemidler også fremgår av sektorregelverk, må de generelle bestemmelsene i finanstilsynsloven tolkes i lys av sektorregelverket. Departementet følger heller ikke opp utvalgets forslag om å videreføre de virkemidlene fra gjeldende lov § 4, som ikke videreføres i lovforslaget § 3-1 første ledd (opplysningsplikt og rapporteringsplikt for foretak under tilsyn) og § 4-1 (pålegg om retting). Utvalget har lagt til grunn at en videreføring som foreslått i utvalgets utkast til § 4-2 (pålegg om å innrette virksomheten på en bestemt måte) kan være hensiktsmessig for foretak under tilsyn som ikke er underlagt EØS-regler som inneholder tilsynsmessige virkemidler. Den generelle påleggsbestemmelsen i lovforslaget § 4-1 anses tilstrekkelig, selv om det aktuelle foretaket ikke er underlagt EØS-regulering.

En bestemmelse om bevissikring, som viderefører gjeldende finanstilsynslov § 5 annet ledd, foreslås inntatt i lovens kapittel 3 om «Gjennomføring av tilsyn» (§ 3-6), i tråd med utvalgets utkast. Departementet foreslår en presisering i lovforslaget § 4-4 om innkalling av foretakets styrende organer, om at Finanstilsynet har hjemmel til å stille krav om ekstraordinær generalforsamling.

Finanstilsynet har veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11, og driver et informasjons- og veiledningsarbeid på finansmarkedsområdet. Herunder gir Finanstilsynet rundskriv om ulike temaer. I likhet med utvalget mener departementet at det generelt er viktig med åpenhet om Finanstilsynets vurderinger og praksis. Det kan bidra til forutberegnelighet for foretak og markeder under tilsyn, og dermed til finansiell stabilitet og velfungerende markeder. Samtidig er det, slik både utvalget og enkelte høringsinstanser påpeker, viktig at Finanstilsynets veiledninger er i tråd med gjeldende rett. Eventuelle nye plikter for foretak under tilsyn må fastsettes i lov eller forskrift.

Enkelte høringsinstanser har tatt til orde for at de nærmere rammene for Finanstilsynets veiledningsplikt bør fremgå av ny finanstilsynslov, og at tilsynets skjønnsutøvelse må begrunnes i samsvar med forvaltningsloven både i enkeltvedtak og når tilsynets skjønnsvurderinger kommuniseres på annen måte.

Departementet kan ikke se at det er behov for noen særskilt regulering av Finanstilsynets veiledningsplikt i ny finanstilsynslov. Dette anses tilstrekkelig regulert blant annet gjennom forvaltningsloven § 11 om veiledningsplikt. Departementet foreslår heller ikke at reglene om begrunnelse mv. for enkeltvedtak gjøres gjeldende for andre typer av virkemidler fra Finanstilsynet.

5.3 Saksbehandlingsregler

5.3.1 Gjeldende rett

Forvaltningsloven gir generelle regler om Finanstilsynets saksbehandling. Reglene omfatter habilitetskrav og regler om taushetsplikt. Reglene om taushetsplikt, for blant annet forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde, suppleres av regler om taushetsplikt i finanstilsynsloven § 7. Denne bestemmelsens første til tredje ledd lyder:

«Tilsynets styremedlemmer og tjenestemenn, herunder personer som nevnt i § 2 femte ledd, har taushetsplikt overfor uvedkommende om det som de i sitt arbeid får kjennskap til om en kundes forhold. De må heller ikke gjøre bruk av det i ervervsvirksomhet. Taushetsplikten etter første og andre punktum og forvaltningslovens bestemmelser gjelder også for personer og institusjoner utenfor Finanstilsynet som mottar opplysninger underlagt lovpålagt taushetsplikt fra Finanstilsynet.
Taushetsplikten etter denne bestemmelsen og forvaltningslovens bestemmelser gjelder ikke overfor Norges Bank, Bankenes sikringsfond, andre EØS-staters sentralbanker, andre EØS-staters innskuddsgarantiordninger eller tilsynsmyndigheter som fører tilsyn som nevnt i § 1, herunder Den europeiske sentralbank, Den europeiske banktilsynsmyndigheten, Den europeiske tilsynsmyndigheten for forsikring og tjenestepensjoner, Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndigheten, Det europeiske systemrisikorådet, Det internasjonale valutafondet, Verdensbanken, Den internasjonale oppgjørsbanken, Rådet for finansiell stabilitet og EFTAs overvåkingsorgan. Taushetsplikten gjelder heller ikke overfor Nasjonal sikkerhetsmyndighet ved deling av informasjon som er nødvendig for at sikkerhetsmyndigheten skal kunne utføre lovbestemte oppgaver. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at Finanstilsynet gir opplysninger til regulert marked med tillatelse etter verdipapirhandelloven, verdipapirsentral med tillatelse etter verdipapirsentralloven eller sentral motpart med tillatelse etter verdipapirhandelloven, om forhold som er nødvendige for utførelsen av disse foretakenes lovbestemte oppgaver.
Departementet kan gi forskrift om at taushetsplikten ikke skal gjelde overfor tilsynsmyndigheter fra land utenfor EØS når disse fører tilsyn etter andre ledd første punktum. Departementet kan gi forskrift om Finanstilsynets utveksling av opplysninger med de myndigheter og organer taushetsplikten ikke gjelder overfor.»

Taushetsplikten gjelder tilsvarende for styrets varamedlemmer, observatører og observatørers stedfortredere, jf. § 7 åttende ledd.

Det følger av forskrift 30. november 1998 nr. 1102 om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter fra land i og utenfor EØS-området at Finanstilsynet skal stille følgende vilkår for utveksling av opplysninger:

  • Opplysningene kan bare brukes til å utføre tilsynsoppgaver som nevnt i finanstilsynsloven § 1.

  • Opplysningene skal være undergitt taushetsplikt hos mottager. Opplysningene kan bare formidles videre med samtykke fra Finanstilsynet og bare for de formål samtykket omfatter.

Forskriften har også en bestemmelse om at opplysninger som Finanstilsynet har mottatt fra utenlandske tilsynsmyndigheter bare kan formidles videre med samtykke fra vedkommende myndighet og bare for de formål samtykket omfatter.

Også sektorregelverket inneholder enkelte taushetspliktbestemmelser som gjennomfører EU-regler. Enkelte av disse kan være overlappende med bestemmelsene i finanstilsynsloven og forvaltningsloven, mens andre er bestemmelser som blant annet skal forhindre alvorlig uro i finansmarkedene. Verdipapirhandelloven § 19-6 annet ledd er et eksempel på det siste.

Blant annet verdipapirfondloven § 11-8, hvitvaskingsloven § 45 og verdipapirhandelloven § 19-6 har regler som beskytter de som varsler myndighetene om mulige overtredelser av regelverket. Reglene bygger på EU-regler som stiller krav til at nasjonale tilsynsmyndigheter skal ha slike ordninger. Etter bestemmelsene har Finanstilsynet taushetsplikt om varsleres identitet.

EØS-reglene inneholder ikke generelle saksbehandlingsregler for nasjonale tilsynsmyndigheters virksomhet. I enkelte sektorregelverk er det imidlertid fastsatt konkrete regler om taushetsplikt, for eksempel MiFID artikkel 73.

Av finanstilsynsloven § 2 femte til syvende ledd følger det at:

«Finanstilsynet kan engasjere statsautoriserte og registrerte revisorer og personer med annen sakkyndighet til å utføre oppdrag innenfor tilsynets arbeidsområde.
Tilsynet kan oppnevne utvalg til å foreta selvstendige granskninger innenfor tilsynets arbeidsområde. Foretak og tillits- og tjenestemenn i finansforetak under tilsyn har samme opplysningsplikt overfor et slikt utvalg som de har overfor tilsynet, jf. § 3 annet og tredje ledd. Som ledd i granskningen kan utvalget kreve bevisopptak ved domstolene etter domstolloven § 44. Utvalgets medlemmer har taushetsplikt som angitt i § 7 femte ledd og må hvis ikke annet er fastsatt eller forutsatt ved oppnevningen, følge de regler som gjelder for styremedlemmer i tilsynet.
Departementet kan bestemme at utgiftene ved oppdrag som nevnt i de to foregående ledd, helt eller delvis skal refunderes av de foretak hvor oppdragene har vært utført.»

5.3.2 Utvalgets utkast

Utvalget legger til grunn at forvaltningslovens generelle regler om habilitet og taushetsplikt fortsatt skal gjelde for styremedlemmer og ansatte i Finanstilsynet.

Utvalget legger også til grunn at gjeldende taushetspliktsbestemmelser i finanstilsynsloven må videreføres. Med den omfattende opplysningsplikten foretak under tilsyn har, vil Finanstilsynet gis tilgang til omfattende kundeopplysninger. Nødvendige personvernhensyn ivaretas gjennom taushetsplikten.

Utvalget viser til at dagens bestemmelse om unntak fra taushetsplikten er generelt utformet. Unntak fra taushetsplikten er begrunnet i de mottakende institusjonenes behov for tilgang til opplysningene til bruk i deres tilsyns- og overvåkingsvirksomhet. I praksis vil utlevering av opplysninger til de aktuelle institusjonene være knyttet til institusjonenes legitime behov utfra deres konkrete oppgaver. I dagens lovbestemmelse fremkommer denne forutsetningen bare i relasjon til Nasjonal sikkerhetsmyndighet, regulert marked, verdipapirsentral og sentral motpart. Utvalget foreslår at det tas inn en generell bestemmelse om at unntak fra taushetsplikt gjelder for opplysninger som er nødvendige for at de aktuelle institusjonene kan utføre regelfastsatte oppgaver.

Det følger av gjeldende forskriftsbestemmelser at Finanstilsynet skal stille vilkår om at opplysninger som mottas kun kan brukes til å utføre tilsynsoppgaver, at de er undergitt taushetsplikt hos mottaker og at de bare kan formidles videre med samtykke fra Finanstilsynet. Bestemmelsene er imidlertid begrenset til opplysninger som utveksles med tilsynsmyndigheter i land i og utenfor EØS-området. Bestemmelser om vilkår for utveksling av opplysninger vil være relevant også overfor andre institusjoner som Finanstilsynets taushetsplikt ikke gjelder overfor. Utvalget er ikke kjent med at Finanstilsynet har opplevd at institusjoner har benyttet mottatte opplysninger til annet enn sine regelfastsatte oppgaver, eller at de er formidlet videre uten Finanstilsynets samtykke. Utvalget antar likevel at det bør fremgå av lovens unntaksbestemmelse at unntakene fra taushetsplikt gjelder overfor de angitte institusjonene, når opplysningene er nødvendige for at institusjonen skal kunne utføre regelfastsatte oppgaver.

Utvalget viser til at Justis- og beredskapsdepartementet 17. juni 2022 sendte på høring en utredning om gjennomføring av direktiv (EU) 2019/1937 (varslingsdirektivet) i norsk rett. Direktivet stiller krav til varslingsordninger hos en rekke private og offentlige virksomheter, samt utpeking av myndigheter til å ta imot og håndtere varsler om overtredelser av EU-lovgivning på konkrete angitte områder. I utredningen er det foreslått at direktivet gjennomføres i en ny lov om beskyttelse av personer som varsler om overtredelser av EØS-retten (EØS-varslerloven). Etter lovutkastet kan fysiske personer som har fått kjennskap til lovovertredelser i arbeidsrelatert sammenheng, og som tilhører en nærmere angitt personkategori, varsle.

Utvalget uttaler at finansområdet er et av de mest sentrale områdene som omfattes av direktivet. Direktivet omfatter imidlertid ikke sektorspesifikke regler om varsling, slik som reglene som er gjennomført i verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven og hvitvaskingsloven. Dette skyldes at kretsen av varslere som skal vernes er bredere i sektorreglene. Saksbehandlingsreglene i den nye EØS-varslerloven vil imidlertid også gjelde for varsler i medhold av sektorregelverket. Utvalget peker på Finanstilsynets høringsuttalelse 30. september 2022, om konsekvensene av dette:

«Finanstilsynets oppfølging av de sektorspesifikke varslingene som følger direkte av rettsaktene, jf. lovutkastet § 5 og direktivet artikkel 3 og bilaget del II A, vil kreve at regelverket gjennomgås med sikte på å etablere regler som bringer disse i samsvar med minimumsstandardene som følger av direktivet.»

Etter dette foreslår utvalget at det tas inn en hjemmel i finanstilsynsloven til i forskrift å fastsette regler om Finanstilsynets behandling av saker som gjelder meldinger, tips eller liknende opplysninger om overtredelser av sektorregelverket.

Se nærmere omtale i NOU 2023: 6 kapittel 14.3 og utvalgets utkast til ny finanstilsynslov §§ 2-7 og 6-4. Utvalget foreslår at gjeldende finanstilsynslov § 2 femte til syvende ledd videreføres i lovutkastet § 1-5 om granskninger mv.

5.3.3 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet støtter utvalgets forslag om en videreføring av gjeldende saksbehandlingsregler. Finanstilsynet mener at de aktuelle bestemmelsene fungerer hensiktsmessig.

Finans Norge mener at Finanstilsynets veiledningsplikt bør fremgå av loven eller forskrift til loven. Det samme gjelder enkelte andre grunnleggende prinsipper for Finanstilsynets saksbehandling, herunder tidsfrister. Finans Norge uttaler også at:

«På samme måte som tilsynsenhetenes bruk av utkontraktering er regulert i finanstilsynsloven, bør Finanstilsynets bruk av underleverandører i tilsynets kjernevirksomhet reguleres dersom lovgiver mener at det skal være en adgang til utkontraktering av kjernevirksomheten. Utvalget drøfter ikke dette i utredningen, men det er naturlig at spørsmålet avklares i forbindelse med den videre lovbehandling av ny finanstilsynslov».

LO Norge uttaler i sin høringsuttalelse at Finanstilsynets forvaltningspraksis og myndighetsutøvelse må ha tilstrekkelig klar hjemmel og for øvrig være i tråd med forvaltningslovens krav til begrunnelse, transparens, forutberegnelighet og likebehandling, og mener at dette kunne vært tydeliggjort i utkast til ny lov.

Norges Bank viser til at utvalgets lovutkast § 2-7 annet ledd nr. 5 gir unntak fra taushetsplikt for «tilsynsmyndigheter som fører tilsyn som nevnt i § 1-2, herunder Den europeiske sentralbank (…)». Norges Bank foreslår til overveielse at Den europeiske sentralbank i stedet bør unntas under annet ledd nr. 3, for eksempel slik: «Den europeiske sentralbank og andre EØS-staters sentralbanker». Dette begrunnes med at Finanstilsynet kan ha behov for å utveksle informasjon med Den europeiske sentralbanken i arbeidet med finansiell stabilitet, også der den ikke opptrer i egenskap av tilsynsmyndighet.

Pensjonskasseforeningen uttaler at det må være en forholdsmessighet i tilnærmingen til virksomheter under tilsyn, og at dette bør fremgå av lov.

Statistisk sentralbyrå støtter en videreføring av gjeldende finanstilsynslov § 7 i utkastet til ny finanstilsynslov § 2-7.

Revisorforeningen påpeker at benevningene i utkastet til § 1-5 om granskninger mv. må tilpasses ny revisorlov. Det foreslås at «statsautoriserte og registrerte revisorer» erstattes med «revisjonsforetak».

5.3.4 Departementets vurdering

Departementet deler utvalgets vurdering om at taushetspliktbestemmelsene i finanstilsynsloven må videreføres. Finanstilsynets styremedlemmer og ansatte, samt sakkyndige engasjert av Finanstilsynet, skal fortsatt ha taushetsplikt overfor uvedkommende om det som de i sitt arbeid får kjennskap til om «en kundes forhold». Som utvalget påpeker, gis Finanstilsynet tilgang til omfattende kundeopplysninger. Slike opplysninger er underlagt taushetsplikt hos foretakene under tilsyn. Å bevare taushetsplikt om slike opplysninger når de utleveres til Finanstilsynet, anses etter departementets vurdering nødvendig av hensyn til personvern og for å bevare tilliten mellom foretakene, deres kunder og Finanstilsynet.

Utvalget har foreslått at taushetsplikten etter finanstilsynsloven og forvaltningsloven også gjelder for personer og institusjoner som «i medhold av særskilte bestemmelser mottar taushetsbelagte opplysninger fra Finanstilsynet». Departementet foreslår å beholde ordlyden i gjeldende finanstilsynslov § 7 første ledd tredje punktum, som ikke nevner «i medhold av særskilte bestemmelser» og som henviser til «opplysninger underlagt lovpålagt taushetsplikt». Dette sikrer at personer og institusjoner utenfor Finanstilsynet i alle tilfeller har taushetsplikt om slike opplysninger som mottas fra Finanstilsynet.

Departementet mener i likhet med utvalget at det bør presiseres at unntak fra taushetsplikten overfor nærmere oppregnede institusjoner gjelder «når opplysningene er nødvendige for at institusjonen skal kunne utføre regelfastsatte oppgaver», men foreslår at «regelfastsatte oppgaver» erstattes med «oppgaver som følger av lov eller regler fastsatt med hjemmel i lov». Videre slutter departementet seg til Norges Banks forslag om å innta Den europeiske sentralbank i lovforslaget § 2-7 annet ledd bokstav c (utvalgets utkast § 2-7 annet ledd nr. 3), slik at Finanstilsynet kan utveksle informasjon med Den europeiske sentralbanken også der sentralbanken ikke opptrer i egenskap av tilsynsmyndighet. I tillegg til de institusjonene som i dag fremgår av finanstilsynsloven § 7 annet ledd, foreslår departementet å inkludere andre EØS-staters krisehåndteringsmyndigheter, Single Resolution Board, og andre lands departementer som deltar i et kriseutvalg, jf. finansforetaksloven § 20-46, i opplistingen. Dette gir en mer fullstendig oversikt over de institusjoner som Finanstilsynet har behov for å kunne utlevere opplysninger til. Når det gjelder utlevering av opplysninger til Bankenes sikringsfond, andre EØS-staters krisehåndteringsmyndigheter og Single Resolution Board, er det for øvrig gitt utfyllende bestemmelser i finansforetaksforskriften § 20-3.

Departementet foreslår ikke særskilte saksbehandlingsregler for Finanstilsynet, herunder om saksbehandlingsfrister, som foreslått av blant annet Finans Norge. Forvaltningsloven § 11 a første ledd fastslår at forvaltningsorganene skal forberede og avgjøre saker uten ugrunnet opphold. På enkelte områder kan det gjelde særskilte saksbehandlingsregler, herunder saksbehandlingsfrister. For eksempel følger det av finansforetaksloven § 6-2 tredje ledd at saker om erverv av eierandeler i finansforetak skal avgjøres innen en periode på 60 arbeidsdager, regnet fra det tidspunkt Finanstilsynet har bekreftet å ha mottatt meldingen.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å innta en hjemmel i finanstilsynsloven til i forskrift å fastsette regler om Finanstilsynets behandling av saker som gjelder meldinger, tips eller liknende opplysninger om overtredelser av regelverk.

Når det gjelder Finanstilsynets adgang til å engasjere sakkyndige og oppnevne granskningsutvalg, foreslår departementet at gjeldende finanstilsynslov § 2 femte til syvende ledd videreføres i lovforslaget § 6-2 om granskninger mv. (utvalgets lovutkast § 1-5).

Det vises til lovforslaget § 2-7, § 6-2 og § 6-3.

Til forsiden