Prop. 75 L (2023–2024)

Lov om Finanstilsynet (finanstilsynsloven)

Til innholdsfortegnelse

8 Organisering av Finanstilsynet

8.1 Gjeldende rett

Finanstilsynet ledes av et styre, jf. finanstilsynsloven § 2 annet ledd. Styret oppnevnes av Kongen og består av fem medlemmer og to varamedlemmer. Oppnevningsperioden er fire år. Det er Kongen som etter loven utpeker styrets leder og nestleder. Kongens myndighet etter finanstilsynsloven § 2 annet ledd, herunder til å oppnevne styre og utpeke leder og nestleder, er i medhold av kgl. res. 25. juni 2004 nr. 984 delegert til Finansdepartementet. I tillegg velger Finanstilsynets ansatte to medlemmer (blant de ansatte) som supplerer styret, jf. finanstilsynsloven § 2 tredje ledd. Disse deltar kun ved behandlingen av administrative saker. Det fremgår også av finanstilsynsloven § 2 fjerde ledd at Norges Bank har en observatør i styret. Observatøren har tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett. Det er departementet som oppnevner observatøren, etter forslag fra Norges Bank.

Finanstilsynsloven § 2 annet ledd tredje punkt fastsetter at direktøren for Finanstilsynet ansettes av Kongen på åremål for seks år. Kongens myndighet til å ansette direktøren omfattes av delegasjonsvedtaket i kgl. res. 25. juni 2004 nr. 984, jf. omtalen i avsnittet ovenfor, men det har likevel vært fast praksis for at denne beslutningen skjer i statsråd.

Finansdepartementet har fastsatt en hovedinstruks for Finanstilsynet. Her fremgår det at styret har et overordnet ansvar for virksomheten, mens finanstilsynsdirektøren har ansvaret for den daglige ledelsen av Finanstilsynet. Av instruksen fremgår det videre at departementet forutsetter at styret til enhver tid har en gjeldende forretningsorden om intern arbeidsfordeling i virksomheten. Styret har fastsatt en forretningsorden som fastlegger arbeidsdelingen mellom styret og direktøren og retningslinjer for styrets saksbehandling. Gjennom denne har styret også delegert myndighet til direktøren. Det er forutsatt i hovedinstruksen at alle vesentlige endringer i forretningsordenen skal forelegges Finansdepartementet.

EU/EØS-retten stiller ikke krav om bruk av styrer for nasjonale finanstilsyn.

8.2 Utvalgets utkast

Utvalget viser til at det bør være et hovedhensyn at organiseringen av Finanstilsynets ledelse legger til rette for at den interne styringen fungerer godt, at innsatsen rettes inn mot formålene for Finanstilsynets virksomhet, og at tilsynet er effektivt. Videre mener utvalget at organiseringen av Finanstilsynets ledelse bør legge til rette for at departementets overordnede styring fungerer godt. De interne styringslinjene og styringslinjen mellom departementet og tilsynet, må derfor være tydelige.

Utvalget understreker at en styringsmodell som ivaretar disse hensynene også vil bidra til at Finanstilsynet har nødvendig tillit hos politiske myndigheter, i offentligheten og hos foretakene under tilsyn.

Utvalget konkluderer med at Finanstilsynet fortsatt bør ha et styre, men er delt i synet på styrets oppgaver og ansvar. Fem av utvalgsmedlemmene mener at dagens styreordning, der styret er virksomhetens øverste ledelse, bør videreføres. De fem andre medlemmene mener at dagens styre bør erstattes av et fagstyre, som kun fatter beslutninger i fagsaker. Utover dette mener disse at direktøren skal være virksomhetens øverste leder. Utvalgets vurderinger fremgår av NOU 2023: 6 kapittel 17, og oppsummeres i kapittel 17. 5:

«Organiseringen av Finanstilsynets ledelse bør legge til rette for at både den interne styringen og departementets overordnede styring fungerer godt.
Hovedregelen er at statlige forvaltningsorganer ikke skal ha styrer. Dersom det i særskilte tilfeller skal være styrer i forvaltningsorganer, må det være gode grunner for dette.
Utvalgsmedlemmene Berg, Bjørnland, Finboe Svendsen, Halvorsen Barlund og Skjørestad, mener at det er gode grunner for en videreføring av dagens ordning hvor Finanstilsynet ledes av et styre, som er Finanstilsynets øverste organ og som har ansvar for både administrative saker og fagsaker. Finanstilsynsdirektøren vil ha ansvaret for den daglige ledelsen.
Utvalgsmedlemmene Askim, Georgsen, Noss, Parashar og Trovik, kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig gode grunner for en videreføring av dagens styre, men mener at det er gode grunner for et såkalt fagstyre, som kun treffer beslutninger i fagsaker. Finanstilsynsdirektøren vil da være den øverste ansvarlige for Finanstilsynets virksomhet.
I begge styringsmodellene skal Kongen ansette finanstilsynsdirektøren. Direktøren skal som i dag ansettes på åremål for en periode på seks år, med mulighet for én gjenoppnevning.
Utvalget har vurdert råd som et alternativ til styre. Etter utvalgets vurdering er det større fordeler med et styre enn et råd for Finanstilsynet, enten styret videreføres som i dag eller er et fagstyre. Det legges da særlig vekt på at styrebehandling medfører en to-trinnsbehandling av saker, altså i både administrasjonen og styret, som er viktig for «checks and balances».
De utvalgsmedlemmene som foreslår en videreføring av dagens styre, foreslår at Finanstilsynets styre skal bestå av fem medlemmer og minst to varamedlemmer. Medlemmene og varamedlemmene oppnevnes av Kongen for en periode av inntil fire år, med adgang til én gjenoppnevning. To styremedlemmer valgt av og blant de ansatte skal som i dag delta ved behandlingen av administrative saker.
Norges Bank vil som i dag ha en observatør i styret, med tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett. I tillegg foreslås det at Bankens sikringsfond skal ha en observatør i Finanstilsynet styre når styret behandler saker fra krisehåndteringsmyndigheten.
Det foreslås ikke noen lovregulering av kvalifikasjons- og kompetansekrav for styremedlemmene. Utvalgsmedlemmene legger til grunn at departementet i vurderingen av hvilke personer som skal oppnevnes som medlemmer av styret, både ordinære medlemmer og varamedlemmer, ser hen til at styret samlet sett har den nødvendig kompetanse, kapasitet og bredde til å utføre sine arbeidsoppgaver på en god måte.
Det foreslås også at de mest sentrale bestemmelsene om styrets saksbehandling, herunder om vedtaksførhet og avstemning (flertallskrav), lovfestes.
De utvalgsmedlemmene som foreslår et fagstyre, foreslår i stor grad tilsvarende bestemmelser om styresammensetning og saksbehandling, men tilpasset et fagstyre. For fagstyret er det ikke behov for ansatterepresentasjon.
Utvalget mener at det bør være en større åpenhet om styrets rolle og oppgaver enn i dag, og dette gjelder enten styret videreføres eller er et fagstyre. Blant annet bør det fremgå utad at det er styret eller fagstyret, som har truffet vedtak i en sak. Et flertall i utvalget, bestående av medlemmene Askim, Bjørnland, Finboe Svendsen, Georgsen, Halvorsen Barlund, Noss, Parashar og Trovik, mener at styreprotokoller, eller en fyldig redegjørelse for styrets arbeid, bør offentliggjøres som vedlegg til Finanstilsynets årsrapport eller på andre egnede måter som bidrar til å styrke Finanstilsynets kommunikasjon om styrets eller fagstyrets rolle og arbeid. Et mindretall i utvalget, bestående av medlemmene Berg og Skjørestad, ønsker ikke at det gis føringer som tilsier at styrets møteprotokoller skal offentliggjøres.»

8.3 Høringsinstansenes syn

Det er ulike syn på hvilken styringsmodell som bør gjelde for Finanstilsynet. Høringsinstansene har i hovedsak vurdert og uttalt seg om hvorvidt det bør være et styre (som i dag) eller et fagstyre, altså de to alternativene som utvalget foreslo.

Advokatforeningen, Finanstilsynet, Norges Bank, Norges Eiendomsmeglerforbund og Verdipapirforetakenes forbund støtter at Finanstilsynet fortsatt bør ledes av et styre.

Norges Bank trekker frem at økt faglig uavhengighet for Finanstilsynet vil kunne styrke behovet for et styre. Norges Bank legger vekt på at det blant annet vil være en fordel om viktige og prinsipielle avgjørelser kan drøftes i et kollegialt organ der medlemmene har bred innsikt i ulike felt. Dette kan være viktig i arbeidet med finansiell stabilitet. Norges Bank mener dagens ordning, der styret behandler både fagsaker og administrative saker, har fungert godt. Norges Bank mener også, gitt at dagens styreordning videreføres, at de fortsatt bør ha en observatør i styret, og viser til utvalgets argument om at det vil være en fordel om prinsipielle saker kan diskuteres i et kollegialt organ med bred innsikt.

Advokatforeningen trekker også frem at økt selvstendighet for Finanstilsynet tilsier at Finanstilsynet vil ha behov for et virksomhetsstyre. Advokatforeningen peker på at det er viktig å hensynta Finanstilsynets rolle i samfunnet, noe som etter deres syn tilsier at styret bør ha en bredere kompetanse enn et rent fagstyre.

Advokatforeningen mener imidlertid det er viktig at styret reelt fungerer som øverste organ for administrasjonen i fagsaker. Fagsaker som behandles i Finanstilsynets styre kan ha en betydelig faglig kompleksitet, og saksforholdet kan være svært omfattende. Oppnevnelse av styreutvalg, eksempelvis risikoutvalg, revisjonsutvalg mv, kan sikre at deler av styret deltar aktivt i forberedelsen av de sakene som hører inn under utvalget før sakene behandles i styret, og Advokatforeningen foreslår at det utpekes et fagutvalg i Finanstilsynets styre, som skal ha som oppgave å forberede behandlingen av fagsaker. Dersom det ikke anses aktuelt å etablere fagutvalg, som nevnt over, mener Advokatforeningen at et fagstyre er den foretrukne løsningen.

Etter en samlet vurdering slutter Finanstilsynet seg til forslaget fra den delen av utvalget som mener at tilsynet fortsatt bør ledes av et styre. Dette begrunnes særlig med at hensynet til å sikre styrets innflytelse på myndighetsutøvelsen også tilsier at styret behandler administrative saker, herunder disponering av tilsynets ressurser, på et overordnet nivå for å kunne styre faglige prioriteringer. Finanstilsynet mener dets faglige uavhengighet også bør innebære en større frihet til å prioritere ulike aktiviteter og fastsette strategier for virksomheten enn det som gjelder for statlige virksomheter som er underlagt alminnelig instruksjonsadgang.

Finanstilsynet viser videre til at strategi, virksomhetsplan, budsjett, organisering og risikovurderinger er sentrale elementer i utvelgelsen av tilsynsaktiviteter. De kan være førende for hvilke saker Finanstilsynet følger opp, og dermed også for hvilke fagsaker som skal behandles av et styre. Etter Finanstilsynets vurdering vil derfor et rent fagstyre vanskelig kunne ha en helhetlig oversikt over og styring av den faglige virksomheten til Finanstilsynet.

Finanstilsynet peker også på at en videreføring av dagens organisering i hovedsak samsvarer med organiseringen av finanstilsynsmyndigheter i andre land det er naturlig å sammenligne seg med, fortrinnsvis Danmark og Sverige.

Finans Norge, LO Norge og Pensjonskasseforeningen går inn for at Finanstilsynet ledes av direktøren med støtte av et fagstyre. Advokatforeningen mener også sekundært at dersom et styre ikke kan understøttes av egne fagutvalg, så vil en modell med et fagstyre være å foretrekke.

Finans Norge skriver at en omdanning av styret i Finanstilsynet til et rent fagstyre vil kunne ivareta kompetansebehov bedre, ettersom det først og fremst vil være de faglige kvalifikasjonene som vil vektlegges i valg av styremedlemmer. De viser også til at et rent fagstyre i større grad vil kunne bidra til at kjernevirksomheten prioriteres, og at viktige fagsaker gis nødvendig tid og rom i en omfattende styreagenda. I tillegg peker Finans Norge på at en slik organisering ligger nærmere hovedprinsippet i norsk statsforvaltning om at underliggende etater ikke settes opp med egne styrer. Ettersom departementet, ikke styret, ansetter direktør for Finanstilsynet, vil ordningen med et «ordinært» styre uansett avvike fra etablerte prinsipper om selskapsstyring. I en slik sammenheng vurderer Finans Norge at det er mer hensiktsmessig å avgrense styrets arbeid til fagsaker.

LO Norge finner heller ikke særlige grunner til å avvike fra hovedmodellen i staten, og støtter at Finanstilsynet ledes av finanstilsynsdirektøren med støtte av et fagstyre. De viser til at Finanstilsynet har inngripende virkemidler overfor tilsynsobjektene, og at et fagstyre vil gjøre at saker kan belyses av fagpersoner, som kan utfordre og se problemstillinger i en annen sammenheng enn det Finanstilsynets administrasjon og ledelse kan gjøre. Et fagstyre, med mer spisset kompetanse, kan etter LO Norges vurdering, i større grad enn et generaliststyre, kontrollere administrasjonens vurderinger. Det øker rettssikkerheten til de kontrollerte foretak og det øker institusjonens legitimitet utad.

Pensjonskasseforeningen skriver at et fagstyre vurderes som en mer tidsriktig innretning og med gode forutsetninger for kvalifisert sammensetning, noe som igjen vil kunne virke tillitvekkende.

Finanstilsynet slutter seg til utvalgets generelle vurdering om behovet for økt åpenhet om styrets virksomhet, men peker på at informasjon om hvilke saker som styrebehandles kan skape spekulasjon om situasjonen i berørte virksomheter. De peker særlig på krisehåndteringssaker og behandling av foreløpige tilsynsrapporter med varsel om pålegg eller tilbakekall av tillatelser.

Offentlighet om slike prosesser vil etter Finanstilsynets vurdering svekke tilsynets mulighet til å utøve myndighet på en god måte. For å bidra til økt innsikt i styrets arbeid, mener Finanstilsynet i stedet at dette bør gjøres i form av en utvidet omtale av styrets arbeid i Finanstilsynets årsrapport.

Norsk Redaktørforening mener innsyn i styreprotokollene vil kunne gi aktører, allmennhet og mediene større innsikt i behandlingen av de aktuelle styresakene og dermed bedre mulighet for både å forstå og stille spørsmål til dem, og derigjennom vil slik åpenhet også styrke tilliten til de samme prosessene.

Advokatforeningen har ingen kommentarer til utredningens behandling av offentlighet. Advokatforeningen mener imidlertid det kan være behov for å presisere i hvilken grad berørte parter har partsinnsyn. Etter hva Advokatforeningen har erfart, kan det i praksis være vanskelig for berørte aktører å bringe på det rene om en sak skal for styret, hvilket styremøte saken skal behandles på, om den faktisk ble behandlet og hva utfallet ble. Dette er uheldig, idet det svekker forutberegneligheten rundt saksbehandlingen. Økt grad av partsinnsyn vil også sikre at en sak ikke sendes til styret for beslutning før den er ferdig opplyst og kontradiksjon har funnet sted

Finans Norge slutter seg til utvalgets vurdering om betydningen av åpenhet og kommunikasjon om styrets arbeid, og peker på at transparens og åpenhet rundt Finanstilsynets virksomhet er viktig for forutberegneligheten og legitimiteten knyttet til tilsynsutøvelse.

Pensjonskasseforeningen mener også at Finanstilsynet bør ha betydelig grad av åpenhet om virksomheten og dens ledelse, og peker på at innretninger under tilsyn møtes i alminnelighet med betydelige krav til åpenhet, og at det i en rettsstat er av betydning at offentlig virksomhet må agere åpent og transparent.

Statistisk sentralbyrå (SSB) tar ikke stilling til om Finanstilsynet bør ledes av et styre, men deler «noen av SSB sine erfaringer fra overgangen fra styre til faglig råd da ny statistikklov trådte i kraft», en ordning SSB mener har fungert godt. SSBs råd behandler både faglige og administrative spørsmål og gir uavhengige vurderinger som er offentlig tilgjengelig. Direktørens beslutningsmyndighet er med denne modellen udiskutabel og styringslinjen opp mot overordnet departement er tydelig, uten rom for uklarheter om roller og ansvar.

8.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger om at organiseringen av Finanstilsynet må legge til rette for at styringen internt (virksomhetsstyringen) og styringen fra departementet (etatsstyringen) fungerer godt og at tilsynet er effektivt. Styringslinjene må være tydelige og arbeidsfordelingen internt i Finanstilsynet og mellom tilsynet og departementet må være klar. Departementet er videre enig med utvalget i at en styringsmodell som legger til rette for at disse hensynene ivaretas, også vil bidra til at Finanstilsynet har nødvendig tillit hos myndighetene, i offentligheten og hos foretakene under tilsyn.

Departementet viser til at hovedregelen er at ordinære statlige forvaltningsorganer ikke bør ha styrer, og at det normalt går en ubrutt styringslinje fra statsråden til virksomheten innenfor statsrådens ansvarsområde. Statsråden har det konstitusjonelle ansvaret og kan normalt instruere organet i alle typer av saker. Statsråden kan også omgjøre vedtak som organet har fattet. Departementet viser videre til at det har vært en nedgang i bruken av styrer i perioden etter at Finanstilsynet fikk styre i 1985.

Departementet har normalt behov for løpende kontakt med virksomhetens ledelse. I veilederen «Bruk av styrer i staten» vises det til at et ekstra styringsnivå, som et styre vil utgjøre, kan være problematisk i så måte. Et styre vil kunne forsinke kommunikasjonen mellom departement og underliggende virksomhet, og vil kunne være byråkratiserende. I tillegg kan et ekstra styringsnivå, som et styre, skape uklarhet i styringsrelasjonen, både fordi det utgjør et tolkende mellomledd mellom departementet og virksomheten, og fordi det kan bidra til uklar ansvarsdeling.

Dette tilsier at Finanstilsynet som utgangspunkt ikke bør ha et styre, men bør ledes av direktøren, med mindre det er særlige grunner til å avvike fra hovedmodellen.

Departementet har i likhet med utvalget vurdert om det kan være grunner til å fravike hovedmodellen for Finanstilsynets del.

Departementet viser til at utvalget vurderer at Finanstilsynet bør ha et styre, men det er delt i synet på hvordan et styre bør innrettes og hvilken rolle, myndighet og ansvar et styre bør ha. Den ene halvparten av utvalget gikk inn for å videreføre dagens styremodell, hvor styret har det overordnede ansvaret for virksomheten. Den andre halvparten har tilrådd et fagstyre, som skal behandle og avgjøre viktige «fagsaker». De to variantene av et styre begrunnes ut fra noe ulike hensyn, men felles for dem begge er at det legges vekt på at et (fag)styre vil kunne tilføre bred og sammensatt kompetanse utenfra og bidra til kvalitetssikring av tilsynets arbeid. Departementet er i utgangspunktet enig i at dette er relevante hensyn, noe de fleste høringsinstansene også er enige i, men mener at dette i seg selv ikke er tilstrekkelig til å fravike hovedmodellen.

Departementet viser videre til at den foreslåtte uavhengigheten i enkeltsaker, jf. lovforslaget § 1-4, kan tale for å ha et styre som kan «balansere og kontrollere» vurderingene fra administrasjonen. Dette kan være en viktig funksjon når departementets (og regjeringens) instruksjonsadgang i enkeltsaker begrenses, og det er en slik funksjon et styre i Finanstilsynet bør ha. For enkeltsaker som omfattes av uavhengigheten, vil argumentene foran som taler mot å ha et styre, og særlig argumentet om uklar styringslinje og uklart ansvar, ikke gjøre seg gjeldende i like stor grad. Departementet viser til at den foreslåtte uavhengigheten (gjennom begrensningene i den ordinære instruksjonsadgangen) er begrenset til å gjelde i enkeltsaker (innenfor tilsynets tilsyns- og forvaltningsoppgaver), jf. lovforslaget § 1-4. Begrunnelsen for å fravike hovedmodellen gjør seg bare gjeldende for denne delen av Finanstilsynets virksomhet. Dette innebærer at det etter departementets vurdering ikke er hensiktsmessig å videreføre dagens ordning hvor styret har det overordnede ansvaret for hele virksomheten til Finanstilsynet.

Departementets forslag innebærer at Finanstilsynet skal ledes av en direktør. Direktøren har det overordnede ansvaret for virksomheten, med unntak av de enkeltsakene Finanstilsynet ikke kan instrueres i etter lovforslaget § 1-4. Disse sakene skal styret være ansvarlig for, se lovforslaget § 2-2 første ledd. Departementet har lagt avgjørende vekt på at den kontroll- og styringsmuligheten som departementet hittil har hatt med hele Finanstilsynets virksomhet, etter lovforslaget innskrenkes. Det vil derfor etter departementets vurdering være fornuftig med en kontrollerende funksjon i form av et styre, sammensatt av eksterne representanter med relevant kompetanse og erfaringsbakgrunn, som får ansvaret for og skal følge opp denne delen av Finanstilsynets virksomhet. Departementets forslag har tatt utgangspunkt i utkastet til lovbestemmelser om et fagstyre, som den ene delen av utvalget gikk inn for. Ut fra departementets begrunnelse må imidlertid avgrensningen av styrets ansvar bli en annen enn «fagsaker», og det er således henvisningen til § 1-4 i lovforslaget som avgrenser styrets ansvar. Dette innebærer at utøvelsen av Finanstilsynets uavhengighet i disse enkeltsakene blir styrets ansvar, selv om det er direktøren som for øvrig leder Finanstilsynet, jf. lovforslaget § 2-1. Styret vil følgelig ikke ha noe ansvar for administrative saker, herunder personalsaker. Departementet legger til grunn at styret, som dagens styre, vil fastsette sin egen forretningsorden om hvilke saker (innenfor styrets ansvarsområde) som skal styrebehandles. Departementet bør gi styret en egen instruks. Videre foreslår departementet at det i lovforslaget § 2-2 første ledd annet punktum tas inn en hjemmel for departementet til å eventuelt fastsette nærmere regler om styrets ansvar og oppgaver.

Det er videre departementets vurdering at styrets sammensetning må tilpasses styrets ansvarsområde, og at departementet ved oppnevning skal se hen til kompetanse som er egnet til behandling av enkeltsaker der departementets instruksjonsmyndighet er begrenset. Styrets oppgaver etter loven, og en styresammensetning ment å ivareta disse, vil imidlertid ikke være til hinder for at styret også, der direktøren eller departementet finner det hensiktsmessig, vil kunne inviteres til å gi råd på relevante fagområder. Departementet presiserer at det er styrets lovpålagte oppgaver etter loven som er styrets primære arbeidsoppgave. Følgelig bør både Finanstilsynets ledelse og departementet vurdere annen bruk av styret nøye, og unngå at å bruke styret som rådgivende organ blir prosessdrivende eller byråkratiserende.

Departementet foreslår at styret skal ha syv medlemmer, som oppnevnes av Kongen, se lovforslaget § 2-2 annet ledd. Ordningen med varamedlemmer foreslås ikke videreført. Det følger videre av den foreslåtte bestemmelsen at Kongen også utpeker leder og nestleder i styret. Departementet er enig i at en oppnevningsperiode på inntil fire år vil være hensiktsmessig, og at det bør være adgang til inntil to gjenoppnevninger for en samlet periode på inntil tolv år. Siden styret etter forslaget ikke skal behandle administrative saker, faller begrunnelsen for at ansatte skal være representert i styret bort. Departementet foreslår derfor ikke at styret skal suppleres med ansattes representanter. Departementet foreslår heller ikke å videreføre Norges Banks observatør i styret, siden styrets portefølje etter dette forslaget er begrenset til å behandle enkeltsaker på forvaltnings- og tilsynsområdet. Dette vil i liten grad være relevant for Norges Banks virksomhet, sammenliknet med i dag da styret behandler mer overordnede og tverrgående problemstillinger. Departementet vurderer at det heller ikke vil være aktuelt med en observatør fra Bankenes sikringsfond i det foreslåtte styret, siden oppgaver og kompetanse som krisehåndteringsmyndighet ikke ligger til styret, jf. lovforslaget § 2-2 første ledd.

Departementet vurderer, i likhet med utvalget, at det vil være hensiktsmessig at det inntas en bestemmelse om styrets saksbehandling i lovforslaget. Departementet viser til lovforslaget § 2-3, der det foreslås nærmere regler for gjennomføring og forberedelser til møter og krav til når styret er vedtaksført og at det skal føres protokoll.

Departementet er enig med utvalget og flere av høringsinstansene i at det bør være en større åpenhet om styrets oppgaver og rolle enn det som er tilfellet i dag. Departementet viser til at Finanstilsynet årlig skal rapportere om sin virksomhet og at det i forbindelse med denne rapporteringen kan legges opp til økt åpenhet fra Finanstilsynets side. Økt åpenhet og transparens kan oppnås på ulike måter, herunder også i åpenhet fra departementet om hvilke rammer det setter rundt virksomheten, herunder styret, gjennom sine styringsdokumenter, og må samtidig avstemmes mot Finanstilsynets taushetsplikt og forpliktelser overfor enkeltforetak mv. Departementet anser at det bør være opp til Finanstilsynet og departementet å følge opp dette på en hensiktsmessig måte. Departementet vil derfor ikke foreslå konkrete og detaljerte bestemmelser om dette nå.

Etter lovforslaget skal finanstilsynsdirektøren lede Finanstilsynet og ha det overordnede og strategiske ansvaret for virksomheten, og alle oppgavene som ikke er lagt til styret etter lovforslaget § 2-2 første ledd faller under direktørens ansvar. I tråd med praksis legges det opp til å videreføre i loven at Kongen ansetter direktøren, men med mulighet til å delegere kompetansen til departementet dersom synet på viktigheten av denne beslutningen endrer seg. Etter departementets vurdering er det videre gode grunner for å videreføre ordningen med at direktøren for Finanstilsynet ansettes på åremål for en periode av seks år, med mulighet til å gjenta åremålet for ytterligere én periode på inntil seks år. Dette er basert på en avveining av hensynet til uavhengighet for tilsynsdirektøren, herunder at sakene der Finanstilsynet ikke skal kunne instrueres hører inn under styret, holdt opp mot styringshensyn. Statsansatteloven § 10 gir som utgangspunkt hjemmel for at departementet kan bestemme at øverste leder i en virksomhet skal ansettes på åremål, men ikke dersom «virksomheten i hovedsak har kontrollerende funksjoner overfor arbeids- eller næringsliv, eller hvor det for øvrig er særlig viktig at lederen har en uavhengig stilling», jf. forskrift til lov om statens ansatte mv. 21. juni 2017 nr. 838 § 6 annet ledd annet punktum. Etter departementets vurdering er det i lys av bredden i Finanstilsynets oppgaver, jf. redegjørelsen i kapittel 4, ikke uten videre dekkende å si at Finanstilsynets virksomhet «i hovedsak har kontrollerende funksjoner». For å fjerne eventuell tvil om hjemmelsgrunnlaget for åremål, antar departementet likevel at det kan være grunn til å videreføre en bestemmelse i finanstilsynsloven om at stillingen som direktør for Finanstilsynet skal være på åremål. Lovforslaget § 2-1 slår på denne bakgrunn fast at Finanstilsynet ledes av en direktør som ansettes av Kongen. Ansettelsesperioden etter lovforslaget er seks år (åremål), som i dag, og åremålet kan gjentas for ytterligere en periode på inntil seks år.

Til forsiden