7 Klager over Finanstilsynets vedtak

7.1 Oppretting av en klagenemnd

7.1.1 Gjeldende rett

Parter og andre med rettslig klageinteresse har rett til å påklage Finanstilsynets enkeltvedtak etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI om klage og omgjøring.

Som hovedregel behandles klager over Finanstilsynets enkeltvedtak av Finansdepartementet i egenskap av nærmest overordnede forvaltningsorgan, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd. Unntakene gjelder klager på vedtak Finanstilsynet fatter i medhold av revisorloven, regnskapsførerloven og inkassoloven, som behandles av en klagenemnd for revisor-, regnskapsfører- og inkassosaker. Klageordningen er hjemlet i revisorloven § 15-1, regnskapsførerloven § 7-1 og inkassoloven § 30 a. Nærmere regler om klagenemnda er gitt i forskrift 1. februar 2012 nr. 111 om klagenemnd for revisor-, regnskapsfører- og inkassosaker. Klager over enkeltvedtak truffet av Finanstilsynet med hjemmel i gjeldsinformasjonsloven behandles av Barne- og familiedepartementet.

Verdipapirlovutvalget har i NOU 2021: 1 Endringer i verdipapirhandelloven – Regler om tilsynsmyndighet, sanksjonskompetanse og klageordning foreslått å opprette en klagenemnd som skal behandle enkelte av Finanstilsynets vedtak på verdipapirmarkedsområdet.

Det nevnes for ordens skyld at EØS-retten ikke har bestemmelser om behandling av klager på nasjonale finanstilsynsmyndigheters vedtak. Det EØS-rettslige utgangspunktet er at EØS-statene har prosessuell og organisatorisk autonomi.

Det vises for øvrig til Finanstilsynslovsutvalgets redegjørelse i NOU 2023: 6 kapittel 16.2-16.5.

7.1.2 Utvalgets utkast

Utvalget legger til grunn at adgangen til å klage på Finanstilsynets enkeltvedtak bør videreføres.

Utvalget foreslår at klager på Finanstilsynets vedtak, i tilfeller der departementet og regjeringen ikke skal kunne instruere Finanstilsynet i enkeltsaker, skal behandles av en uavhengig klagenemnd. Utvalget viser til at forslaget om begrensninger i adgangen til å instruere Finanstilsynet om behandlingen av enkeltsaker bør få konsekvenser for hvordan klagesaker skal behandles. At departementet behandler enkeltsaker der tilsynet ikke kan instrueres, kan vanskelig anses forenlig med de hensyn til uavhengighet som begrunner utvalgets forslag om begrensninger i instruksjonsmyndigheten. Avgjørelser av klager på enkeltvedtak vil etter utvalgets syn innebære en «instruksjon» i den konkrete saken, og kan også innebære en generell instruksjon om Finanstilsynets fremtidige praksis innen det aktuelle tilsynsområdet eller temaet. Utvalget viser også til hensynet til avlasting av departementet, og muligheten for en raskere behandling av klagesaker som relevante tilleggshensyn.

Utvalget viser til at det i Forvaltningslovutvalgets utredning (NOU 2019: 5) fremheves at det ofte vil harmonere dårlig med begrunnelsen for uavhengighet for førsteinstansorganet dersom et overordnet organ i det ordinære forvaltningshierarkiet skal være klageinstans. På den annen side viser Forvaltningslovutvalget til at når uavhengigheten er begrunnet i hensynet til fagkunnskap, kan en klageadgang gi mulighet for å trekke inn bredere samfunnsmessige vurderinger hos klageinstansen. Etter utvalgets syn ivaretas imidlertid dette hensynet gjennom de sakene der utvalget foreslår at departementet fortsatt skal være klageinstans.

Utvalget foreslår at klager over Finanstilsynets vedtak i saker der departementet har alminnelig instruksjonsmyndighet, fortsatt skal behandles i departementet. Dette gjelder nærmere opplistede vedtak knyttet til banker, forsikringsforetak og infrastrukturforetak, jf. nærmere omtale i kapittel 6.2.

I tråd med uttalelser fra Forvaltningslovutvalget om at man bør unngå å ha særskilte klagenemnder for hver enkelt lov, men heller bør behandle vedtak etter forskjellige lover som naturlig kan utgjøre et saksområde sammen, for eksempel det samlede ansvarsområdet for et departement, foreslår utvalget at det opprettes én felles klagenemnd, som også omfatter revisor-, regnskapsfører- og inkassosaker.

Klager på innsynsforespørsler bør etter utvalgets vurdering fortsatt behandles av departementet. Utvalget viser til at departementenes og Regjeringens syn på for eksempel praktiseringen av merinnsyn etter offentleglova, kan endres gjennom årene, og dersom klager på innsynsforespørsler behandles i uavhengige klagenemnder, slik som den nemnda utvalget foreslår opprettet, kan det medføre ulik praksis på ulike forvaltningsområder.

Det vises for øvrig til Finanstilsynslovsutvalgets redegjørelse i NOU 2023: 6 kapittel 16.7.1.

7.1.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene går inn for at klageadgangen bør begrenses sammenlignet med i dag.

Det er bred støtte til å etablere en ny klageordning i form av klagenemndsbehandling. Advokatforeningen, Deloitte, Finanstilsynet, Forbrukerrådet, Norges Bank, Norges Eiendomsmeglerforbund, Regnskap Norge, Revisorforeningen og Verdipapirforetakenes forbund støtter at det etableres en klagenemnd. Mange høringsinstanser ser på etablering av en klagenemnd som en naturlig konsekvens av en eventuell økt uavhengighet og går også inn for at klagenemnda skal være uavhengig av departementet. Enkelte høringsinstanser fremhever at nemndsbehandling legger til rette for redusert saksbehandlingstid av klager.

Finans Norge, LO Norge og Pensjonskasseforeningen synes primært å ønske at gjeldende klageordning med klage til departementet beholdes. Disse høringsinstansene mener departementet fremdeles kan være klageinstans, selv om Finanstilsynet skulle få formell uavhengighet. LO Norge viser blant annet til at en klageadgang til departementet gir mulighet for å trekke inn bredere samfunnsmessige vurderinger og at klagebehandling innebærer at departementet beholder og videreutvikler sin kunnskap om og kompetanse på finanssektoren. Finans Norge støtter utvalgets forslag om klagenemnd, under forutsetning av at å tilføre disse ressursene til departementet ikke kan garantere at dagens klagebehandlingstid reduseres betydelig.

Finans Norge viser til at det må finnes adekvate muligheter til å få overprøvd de forventninger om hvordan tilsynsenhetene skal forholde seg til regelverket som Finanstilsynet gir skriftlig uttrykk for, også når disse ikke fremkommer gjennom enkeltvedtak.

7.1.4 Departementets vurdering

Det fremstår etter departementets syn som lite aktuelt å begrense den forvaltningsrettslige adgangen til å påklage Finanstilsynets vedtak.

Etter departementets vurdering er det naturlig å se spørsmålet om utforming av klageordning for Finanstilsynets vedtak i lys av den uavhengighet Finanstilsynet skal ha av politiske myndigheter i enkeltsaker, jf. omtalen i kapittel 6.4. Begrunnelsen for å delvis avskjære instruksjonsadgangen tilsier i utgangspunktet at klager som gjelder spørsmål departementet ikke har anledning til å gripe inn i, bør behandles av en uavhengig klagenemnd. Departementet vektlegger også at nemndbehandling vil kunne legge til rette for raskere klagesaksbehandling, men dette vil bero blant annet på ressurssituasjonen i nemnd og sekretariat.

Etter departementets syn kan det imidlertid være grunn til å gjøre nemndas arbeidsområde bredere enn det utvalget har lagt opp til.

Hensynet til å unngå at påklagede vedtak må deles opp for behandling i henholdsvis nemnda og departementet, kan etter departementets vurdering tilsi at ett organ bør behandle klager over alle Finanstilsynets vedtak. Behovet for å kunne se hen til «bredere samfunnsmessige vurderinger» (som ikke er reflektert i regelverk) har vært trukket frem som et hensyn for at enkelte kategorier klagesaker bør behandles av departementet. Generelt vurderer departementet at dette behovet på finansmarkedsområdet i dag er mer begrenset sammenlignet med tidligere, blant annet som følge av en utvikling mot mer regelbundne avgjørelser. Muligheten for politisk styring i egenskap av å være klageinstans kan også ha et tilfeldig preg, ved at det enten forutsetter at parten påklager vedtaket, eller at departementet er kjent med saken, og at vilkårene for omgjøring uten klage foreligger.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det opprettes en klagenemnd for behandlingen av klager over enkeltvedtak fra Finanstilsynet (Finanstilsynsklagenemnda).

Etter departementets vurdering bør klagenemnda også behandle klager over Finanstilsynets avgjørelser etter offentleglova. Departementet vektlegger at dette innebærer at samme organ behandler klager over avslag på krav om partsinnsyn og offentlig innsyn. Løsningen samsvarer med den som er lagt til grunn for konkurranseklagenemnda, jf. konkurranseloven § 35.

Departementet antar imidlertid at klager over enkeltvedtak Finanstilsynet fatter som krisehåndteringsmyndighet fortsatt bør behandles av departementet. Departementet viser til forslaget om å videreføre alminnelig instruksjonsmyndighet for Finanstilsynets oppgaver som krisehåndteringsmyndighet, jf. lovutkastet § 1-4 tredje ledd, samt at klagebehandling i departementet harmonerer med at det er departementet som treffer den endelige avgjørelsen om et finansforetak skal krisehåndteres eller avvikles under offentlig administrasjon.

Det bemerkes for ordens skyld at opprettelsen av en klagenemnd ikke har betydning for behandlingen av enkeltvedtak truffet med hjemmel i gjeldsinformasjonsloven.

Om muligheten til å få overprøvd Finanstilsynets forventninger til hvordan tilsynsenhetene skal forholde seg til regelverk mv. som ikke fremgår av enkeltvedtak, vises det til nærmere omtale i kapittel 5.2.4.

Det vises til forslaget til ny finanstilsynslov § 5-1 første ledd.

7.2 Klagenemndas avgjørelser mv.

7.2.1 Gjeldende rett

Når en klagesak tas til behandling, kan klageinstansen prøve alle sider av saken, herunder forvaltningsskjønnet, og ta hensyn til nye omstendigheter, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd første punktum og forskrift om klagenemnd for revisor-, regnskapsfører- og inkassosaker § 1 annet ledd.

Finansdepartementet kan, for de sakene der departementet er klageinstans, på nærmere vilkår omgjøre Finanstilsynets enkeltvedtak av eget tiltak, jf. forvaltningsloven § 35. Videre følger det av forskrift om klagenemnd for revisor-, regnskapsfører- og inkassosaker m.m § 3 femte ledd at Finansdepartementet har omgjøringskompetanse etter forvaltningsloven for avgjørelser i revisor- og regnskapsførersaker, og at Justis- og beredskapsdepartementet har omgjøringskompetanse etter forvaltningsloven for avgjørelser i inkassosaker.

7.2.2 Utvalgets utkast

Utvalget foreslår at klagenemnda, i likhet med departementet i dag, skal vurdere alle sider av en sak, herunder skjønnsutøvelsen.

Utvalget foreslår en lovbestemmelse om at Kongen eller departementet ikke kan instruere Finanstilsynsklagenemnda. Dette er i tråd med det som gjelder for Konkurranseklagenemnda og Personvernnemnda. Utvalget viser til forslaget om at departementet skal kunne instruere Finanstilsynet om generell regelverksforståelse og at dette vil være instrukser som blir førende for Finanstilsynets fremtidige tilsyns- og forvaltningspraksis. Utvalget legger til grunn at tilsvarende instrukser om generell regelverksforståelse ikke er relevant i relasjon til en uavhengig klagenemnd. Nemnda vil behandle konkrete vedtak. Utvalget bemerker at departementets eventuelle instruksjon om hvilken regelverksforståelse Finanstilsynet skal legge til grunn, vil være førende for Finanstilsynets tilsynspraksis. Utvalget viser til at klagenemnda må ta hensyn til dette i sin klagesaksbehandling.

Utvalget foreslår videre en bestemmelse om at klagenemnda ikke av eget tiltak skal kunne omgjøre Finanstilsynets vedtak. Utvalget viser til at Finanstilsynet og klagenemnda skal være uavhengige organer, og behandling av en sak i klagenemnda, må forutsette at et vedtak er påklaget. Utvalget viser til tilsvarende bestemmelser i konkurranseloven.

Utvalget mener at heller ikke departementet bør kunne omgjøre Finanstilsynets vedtak i tilfeller der klagesaker skal behandles av en særskilt klagenemnd. De alminnelige reglene i forvaltningsloven vil gjelde i de tilfeller der klagesaker fortsatt skal behandles av departementet.

Etter utvalgets syn bør nemndas vedtak kunne bringes inn for domstolene, slik departementets vedtak i klagesaker kan i dag.

Utvalget foreslår videre en bestemmelse om søksmålskompetanse for departementet etter mønster av bestemmelsen i skatteforvaltningsloven § 15-2 første ledd. Utvalget legger til grunn at bestemmelsen vil kunne fungere som en sikkerhetsventil, som kan være viktig for eksempel hvis departementet mener at klagenemndas avgjørelse er i strid med Norges internasjonale forpliktelser, og innebærer et mulig erstatningsansvar for staten.

Det vises for øvrig til Finanstilsynslovsutvalgets redegjørelse i NOU 2023: 6 kapittel 16.7.2.

7.2.3 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet støtter at klagenemnda ikke skal kunne instrueres om behandlingen av de enkelte sakene, og heller ikke om lovforståelse.

Forbrukerrådet viser til at det ikke fremkommer tydelig av lovforslaget om nemndas vedtak skal være rådgivende eller bindende og at dette bør fremkomme eksplisitt i finanstilsynsloven § 5-1.

7.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at klagenemnda skal vurdere alle sider av sakene nemnda har til behandling, herunder skjønnsutøvelsen. Etter departementets syn er det naturlig at departementet skal være avskåret fra å instruere klagenemnda om utfallet av klagesaker. Styringshensyn, herunder departementets ansvar for regelverket på finansmarkedsområdet, tilsier imidlertid at klagenemnda må legge til grunn departementets instrukser rettet mot Finanstilsynet, for eksempel generelle instrukser om skjønnsutøvelse og regelverksforståelse eller ved bruk av «sikkerhetsventilen» etter lovforslaget § 1-4. Det bemerkes at formålet med opprettelsen av en klagenemnd er å gi Finanstilsynet uavhengighet fra politiske myndigheter i nærmere angitte saker, ikke å overprøve departementets myndighetsbruk. En uavhengig overprøving av departementets myndighetsbruk vil, i tilsvarende utstrekning som i dag, kunne skje ved å reise sak for domstolene. Det vises til forslaget til ny finanstilsynslov § 5-1 annet ledd.

Departementet er enig med utvalget i at behandling av en sak i klagenemnda, må forutsette at et vedtak er påklaget. Det legges således opp til at klagenemnda ikke skal kunne omgjøre Finanstilsynets vedtak av eget tiltak. Det vises til forslaget til ny finanstilsynslov § 5-1 fjerde ledd. Departementet ser imidlertid ikke grunn til å lovfeste at Finanstilsynsklagenemnda ikke kan instruere Finanstilsynet. Utgangspunktet vil, også når behandlingen av klagesaker overføres til Finanstilsynsklagenemnda, fortsatt være at instruksjonsmyndigheten følger forvaltningshierarkiet. I den utstrekning myndigheten til å instruere Finanstilsynet ikke avskjæres gjennom finanstilsynsloven, vil den fortsatt ligge i departementet.

Departementet legger til grunn at departementet vil være klageinstans for klager over vedtak eller avgjørelser klagenemnda treffer i første instans. Se lovforslaget § 5-1 tredje ledd. Etter departementets vurdering er dette en naturlig konsekvens av klagenemndas innplassering i forvaltingshierarkiet. Løsningen samsvarer med hva som gjelder for konkurranseklagenemnda, jf. konkurranseloven § 35 annet ledd. Vedtak klagenemnda treffer i første instans vil for eksempel kunne gjelde innsynskrav etter offentleglova eller krav om tilkjenning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. For slike avgjørelser, som ikke gjelder realiteten i de saker klagenemnda har til behandling, tilsier hensynet til uavhengighet etter departementets syn ikke at klagene bør behandles av annet organ enn departementet.

Når det gjelder domstolsprøving av vedtakene, foreslår departementet at en part, som i dag, i utgangspunktet skal kunne prøve gyldigheten av Finanstilsynsklagenemndas vedtak for domstolene. Etter tvisteloven § 1-5 skal søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak reises mot den myndighet som har truffet avgjørelsen i siste instans. Staten anses her som en myndighet, og søksmål skal derfor reises mot staten. Etter tvisteloven § 2-5 første ledd, jf. domstolsloven § 191, skal departementet anses som statens stedfortreder ved søksmål mot staten. Det kan fastsettes i lov at søksmål mot klagenemndas avgjørelser skal rettes mot staten ved klagenemnda. Eksempler på klageorganer hvor søksmål skal rettes mot staten ved klageorganet er Medieklagenemnda og UNE. Etter departementets vurdering er det naturlig at søksmål om klagenemndas vedtak som hovedregel rettes mot staten ved klagenemnda. Som vilkår for å reise søksmål legges det opp til at klageretten må være utprøvd, samt en søksmålsfrist på seks måneder.

I Prop. 74 LS (2023–2024) Endringer i finansmarkedslovgivningen (samleproposisjon) og samtykke til godkjenning av fire beslutninger i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av rettsakter på finansmarkedsområdet er det foreslått at tilsynet med den løpende informasjonsplikten og utsatt offentliggjøring av innsideinformasjon etter verdipapirhandelloven kapittel 5 og oppgaven som tilbudsmyndighet etter verdipapirhandelloven kapittel 6 overføres fra Oslo Børs til Finanstilsynet. Videre er det foreslått at klage på vedtak i disse sakene skal behandles av samme instans som behandler andre klager på vedtak fattet av Finanstilsynet. Som påpekt i Prop. 74 LS (2023–2024) kapittel 2.6, har saker om tilbudsplikt det særtrekket at de gjerne er tvister mellom private parter om store formuesverdier. Uten en egen tilbudsmyndighet, ville sakene vært tvister mellom private parter for domstolene, og staten har liten interesse i resultatet i de enkelte avgjørelsene, utover den samfunnsmessige interessen i et velfungerende marked med høy grad av tillit blant aktørene. At EØS-retten stiller krav om at staten må behandle saker om tilbudsplikt, er begrunnet med markedets behov for raske avklaringer. Når nemnder fungerer som tvisteløsningsorgan i tvister mellom to eller flere private parter, kan det angis at en eventuell domstolprøving av vedtaket blir en sak mellom de private partene der tvisteløsningsorganet, enten det er et statlig organ eller en bransjenemnd, ikke har noen rolle. For eksempel kan en part som er uenig i Husleietvistutvalgets avgjørelse, overprøve vedtaket ved et søksmål for tingretten. Saken blir da en tvist mellom to private parter der Husleietvistutvalget ikke har noen rolle, jf. forskrift 21. juni 2016 nr. 765 om Husleietvistutvalget § 15. At staten tar ansvar for å behandle tilbudspliktsakene, innebærer ikke at det er rimelig at staten skal være part og dekke et eventuelt erstatningsansvar dersom en av partene ønsker at retten skal overprøve vedtaket. På denne bakgrunn foreslår departementet at det gis en særregel for domstolprøving av Finanstilsynsklagenemndas vedtak i saker som gjelder tilbudsplikt eller frivillig tilbud ved oppkjøp i saker mellom to eller flere private parter, etter samme mønster som for husleietvister. Departementet foreslår også at det gis en forskriftshjemmel for å kunne gi nærmere regler om hvilke saker som omfattes av unntaksregelen. Det vises til forslaget til ny finanstilsynslov § 5-2 første og tredje ledd.

Departementet stiller seg bak utvalgets vurdering av at det kan være hensiktsmessig å lovfeste en særskilt adgang for departementet til å reise søksmål for domstolene om klagenemndas vedtak i en klagesak. Som utvalget, legger departementet til grunn at bestemmelsen vil fungere som en sikkerhetsventil. Det vises til forslaget til ny finanstilsynslov § 5-2 annet ledd.

7.3 Oppnevning og organisering av en nemnd mv. Saksbehandlingsregler

7.3.1 Gjeldende rett

Forvaltningslovens regler om klagebehandling gjelder som utgangspunkt uavhengig av om det er et departement eller en klagenemnd som er klageinstans.

Sammensetningen av klagenemnd for revisor-, regnskapsfører- og inkassosaker er regulert i forskrift om klagenemnd for revisor-, regnskapsfører- og inkassosaker § 2. Her fremgår det blant annet at klagenemnda skal bestå av fem medlemmer, hvorav én leder og én nestleder, og tre varamedlemmer som oppnevnes av departementet for en periode på inntil tre år.

Forskriften stiller krav om at nemnda skal sammensettes slik at den sikres høy juridisk, regnskapsfaglig, revisjonsfaglig, regnskapsførerfaglig og inkassofaglig kompetanse. Videre skal nemnda ikke sammensettes slik at personer som er oppdragsansvarlige revisorer eller regnskapsførere, eller som utfører arbeid for godkjent revisjonsselskap eller regnskapsførerselskap, eller personer selskapet har samarbeidsavtale med, får et flertall av nemndas medlemmer. Klagenemnda er vedtaksfør dersom minst fire av de innkalte møter.

I forskriften § 3 er det fastsatt regler om saksbehandlingen i nemnda som utfyller og endrer saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven. Her fremgår det at klagenemnda skal avgjøre saken på grunnlag av de saksdokumenter som foreligger når den mottar klagesaken. Hvis særlige grunner foreligger, kan klagenemnda beslutte å holde muntlig forhandlingsmøte. Klagenemnda bestemmer i så fall hvilke deler av saken som skal behandles muntlig. Nemnda kan oppfordre parter og vitner til å forklare seg direkte for klagenemnda. Avgjørelser og beslutninger som gjelder saksforberedelsen i klagenemnda treffes av nemndas leder, eller etter lederens bemyndigelse, av et av de øvrige medlemmene.

Forvaltningsloven setter ikke konkrete frister for saksbehandlingen av klagesaker, men stiller krav til fremdriften ved at forvaltningsorganet skal «forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a. Dette gjelder også i klagesaker.

7.3.2 Utvalgets utkast

Utvalget foreslår at departementet gis hjemmel til å fastsette forskrift om nemndas sammensetning og virksomhet, saksbehandling, sekretariat og finansiering. Utvalget har ikke utarbeidet forslag til en slik forskrift, men gir en overordnet omtale av enkelte forhold som bør ligge til grunn for vurderingen av forskriftsbestemmelsene. Dette er i korte trekk:

• Etter utvalgets syn bør nemnda ha et fast antall medlemmer, minimum fem, som oppnevnes av departementet. Disse bør etter utvalgets syn delta i behandlingen av alle klagesakene.

• Sammensetningen av nemnda bør etter utvalgets syn gjenspeile det store spennet av saker Finanstilsynet behandler på de ulike tilsynsområdene. Etter utvalgets syn kan det være en fordel om nemndas leder har dommerkvalifikasjoner eller tilsvarende. Utvalget viser til at Forvaltningslovutvalget generelt anbefaler at slike kvalifikasjonskrav fastsettes i lov, men utvalget er i tvil om det er behov for en lovbestemmelse og legger til grunn at departementet vurderer dette i lys av høringsinstansenes innspill.

• Utvalget antar det ikke vil være nødvendig å fastsette krav til nemndmedlemmenes kompetanse i forskrift. Utvalget viser til at det vil være i departementets interesse og sikre en bredt sammensatt nemnd med nødvendige faglig kompetanse.

• Etter utvalgets syn bør nemndas sekretariat ha mulighet til å innhente utredninger fra fageksperter som ledd i forberedelsen av saker for nemnda.

• Utvalget mener at spørsmålet om departementet skal kunne beslutte at et medlem av nemnda skal fratre i oppnevningsperioden, bør vurderes på lik linje med spørsmålet om departementet bør kunne beslutte at et styremedlem i Finanstilsynet skal fratre i oppnevningsperioden. Utvalget mener det ikke er behov for regler om dette.

• Utvalget legger til grunn at forvaltningslovens regler vil gjelde for klagenemndas saksbehandling, og ser ikke behov for nærmere regler om dette i finanstilsynsloven.

Utvalget viser videre til at ved å flytte det meste av klagebehandlingen til en egen nemnd er det sentralt at informasjon om hva det klages på og utfallet av klagen fortsatt når Finansdepartementet, for eksempel gjennom en egen årsrapportering fra klagenemnda.

Det vises for øvrig til Finanstilsynslovsutvalgets vurderinger i NOU 2023: 6 kapittel 16.7.3 og kapittel 18.3.

7.3.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Deloitte, Finans Norge, Regnskap Norge og Revisorforeningen tar opp behovet for spesialistkompetanse i nemnda. Etter Deloitte, Finans Norge og Revisorforeningens syn bør nemnda i konkrete saker settes sammen ut fra den fagkompetanse saken krever. Deloitte og Revisorforeningen går inn for at nemnda besettes med tre faste medlemmer samt to medlemmer ut fra deres kompetanse innenfor det klagesaken gjelder. I saker etter revisorloven bør minst ett medlem etter disse høringsinstansenes syn være erfaren revisor.

Deloitte og Revisorforeningen anser at det ville være en fordel at nemndas leder har dommerkvalifikasjoner.

Advokatforeningen og Finans Norge mener dagens klagesaksbehandling tar for lang tid og at det bør vektlegges å sikre at klager behandles innen rimelig tid. Etter Finans Norges syn vil lovfastsatte klagebehandlingsfrister bedre forutberegneligheten for de involverte parter.

Finanstilsynet viser til at klagenemnda vil kunne ha behov for å forelegge spørsmål for EFTA-domstolen i saker der EØS-retten har betydning, jf. domstolloven § 51a, som gjennomfører ODA artikkel 34, og at det ved utformingen av nemnda bør ses hen til vilkårene for at et organ skal kunne foreta en slik foreleggelse.

7.3.4 Departementets vurdering

Departementet legger til grunn at klagenemndas medlemmer må ha faglige kvalifikasjoner som gjenspeiler nemndas oppgaver. Departementet deler utvalgets vurdering av at det ikke er behov for å fastsette kompetansekrav til nemndas medlemmer i finanstilsynsloven.

Departementet vil ha et administrativt ansvar for klagenemnda. Dette innebærer at departementet vil kunne sette rammer for organiseringen av saksbehandlingen i nemnda, for eksempel knyttet til tids- og ressursbruk på ulike sakstyper. Klagenemndas faglige selvstendighet knyttet til at den ikke kan instrueres om utfallet av klagesaker, anses ikke å være til hinder for slike føringer, selv om føringene i ytterste konsekvens kan ha betydning for faglige valg.

Departementet stiller seg bak utvalgets vurdering av at departementet gis myndighet til å fastsette nærmere regler om nemndas sammensetning og virksomhet, saksbehandling, sekretariat og finansiering i forskrift. Departementet er videre enig i utvalgets påpekning av behovet for at departementet får informasjon om klagenemndas virksomhet, og antar at det kan være hensiktsmessig at regler om dette kan fastsettes i forskrift. Departementet går ikke nå nærmere inn på innholdet i en slik forskrift.

Departementet bemerker at det store spennet i omfang og komplikasjonsgrad for klagesaker på Finanstilsynets område, også innenfor saker av samme kategori, generelt gjør det krevende å fastsette mer konkrete saksbehandlingsfrister enn det som allerede følger av forvaltningsloven. Klageorganets saksbehandlingstid bør etter departementets syn som utgangspunkt anses som et ressursspørsmål. Særskilte frister på utvalgte områder vil heller først og fremst påvirke prioriteringen av organets ressursbruk på ulike sakstyper.

Det vises til forslaget til ny finanstilsynslov § 5-1 femte ledd.

7.4 Sekretariat for klagenemnda

7.4.1 Gjeldende rett

Sekretariatsfunksjonen for klagenemnd for revisor-, regnskapsfører- og inkassosaker ivaretas i dag gjennom at Finansdepartementet ansetter en sekretær for nemnda.

7.4.2 Utvalgets utkast

Utvalget mener det kan være hensiktsmessig om en felles klagenemnd på finansmarkedsområdet kan benytte Klagenemndssekretariatet i Bergen som sekretariat. Klagenemndssekretariatet er et saksforberedende organ for ni ulike klagenemnder: Klagenemnda for offentlige anskaffelser, Konkurranseklagenemnda, Medieklagenemnda, Stiftelsesklagenemnda, Lotterinemnda, Frivillighetsregisternemnda, Energiklagenemnda, Markedsrådet og Klagenemnda for tilskudd til kulturarrangementer. Organet ble opprettet i 2017 for å skape en ressurseffektiv organisasjon for flere klagenemnder. Organisatorisk er det underlagt Nærings- og fiskeridepartementet og ledes av en direktør. Det har omkring 30 ansatte, i hovedsak jurister.

Utvalget antar at Klagenemndssekretariatet kan ha kompetanse som vil være relevant også i vurderingen av klager på finansområdet, men legger også til grunn at sekretariatet må forsterkes med både generell og mer spesialisert kompetanse om finansmarkedsregulering.

Det vises for øvrig til Finanstilsynslovsutvalgets redegjørelse i NOU 2023: 6 kapittel 16.7.4.

7.4.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot å legge sekretariatsfunksjonen for nemnda til Klagenemndssekretariatet i Bergen.

Deloitte og Revisorforeningen tar til orde for at det bør være en fast ansatt erfaren revisor i sekretariatet og at sekretariatet også bør knytte til seg fageksperter som kan bistå i saksforberedelsen.

7.4.4 Departementets vurdering

Departementet stiller seg bak utvalgets begrunnelse for og forslag om å legge sekretariatsfunksjonen for klagenemnda til Klagenemndssekretariatet i Bergen. Det vises særlig til at klagenemndssekretariatet er opprettet for å skape en ressurseffektiv organisasjon for klagenemnder på næringslivets område.

Klagenemndsekretariatet vil i organiseringen av sitt arbeid for klagenemnda måtte legge til grunn de føringer som gjelder for klagenemnda, jf. omtalen i kapittel 7.2.4 og 7.3.4, i tillegg til de styringssignaler som fremgår av den ordinære etatsstyringen.

Videre vil bestemmelser om organiseringen av sekretariatsfunksjonen for Finanstilsynsklagenemnda, herunder eventuelle kompetansekrav til sekretariatet, kunne fastsettes ved forskrift i medhold av ny finanstilsynslov § 5-1 femte ledd.