9 Innlemming av forordning (EU) 165/2014 i EØS-avtala
9.1 Nærare om forordning (EU)165/2014 om fartsskrivar
EØS-komiteen vedtok 3. juni 2016 (nr. 122/2016) å endre vedlegg XIII (transport) til EØS-avtala ved å ta inn europaparlaments- og rådsforordning (EU) 165/2014 om «fartsskrivere innen vegtransport» i EØS-avtala. Forordninga erstattar forordning (EØF) 3821/85 og endrar forordning 561/2006 om køyre- og kviletid.
Det er nødvendig med lovendring for å gjennomføre rettsakta i norsk rett. Samtykkje frå Stortinget er difor nødvendig etter Grunnlova § 26 andre ledd.
Ny fartsskrivarforordning blei vedteke i EU 4. februar 2014 og skal erstatte dagens fartsskrivarforordning (EØF) 3821/85. Artiklane 24, 34 og 45 trådde i kraft i EU 2. mars 2015. Dei andre artiklane trådde i kraft 2. mars 2016, med einskilde overgangsordningar som er nemnde i forordninga artikkel 46. Vidare inneheld kapittel II reglar for når utstyret skal takast i bruk. Forordninga legg til rette for utfyllande rettsakter i etterkant.
Køyretøy som er underlagt køyre- og kviletidsføresegnene er omfatta av krav til fartsskrivar. I hovudsak gjeld krava køyretøy med tillate vekt over 3,5 tonn som blir nytta i godstransport, og køyretøy for fleire enn ni personar som blir nytta i persontransport. Køyretøy under 7,5 tonn som blir nytta til ikkje-kommersiell godstransport, er ikkje omfatta.
I dag blir to generasjonar av fartsskrivarar nytta, ein analog og ein digital. Forordninga introduserer ein ny type smart fartsskrivar som har meir omfattande funksjonalitet. Den smarte fartsskrivaren skal kunne gi indikasjonar om brot på køyre- og kviletidsreglane og brot på regelverket om vekter og dimensjonar på køyretøy, til kontrollutstyr langs vegen. Fartsskrivaren skal vidare kunne bli kopla saman med satellittnavigasjon i køyretøyet (GNSS teknologi), og ein skal leggje til rette for å kople saman med ITS-teknologi.
Dei funksjonelle krava til fartsskrivaren går fram av artiklane 8 til 11, som føreset gjennomføringsrettsakter med detaljerte tekniske og funksjonelle krav. Etterfølgjande gjennomføringsrettsakter skal òg supplere føresegner om personvern- og datahandsaming.
Nyregistrerte køyretøy skal vere utstyrte med smart fartsskrivar tre år etter at gjennomføringsrettsaktene tek til å gjelde, jf. artikkel 8. Eldre køyretøy som er omfatta av køyre- og kviletidsføresegnene, må ha installert smart fartsskrivar for å kunne utføre grensekryssande transport 15 år etter at nyregistrerte køyretøy får eit slikt krav, jf. artikkel 3 (4). Same frist –15 år– gjeld for kontrollstyresmakta si plikt til å ta i bruk kontrollutstyr som kommuniserer med den smarte fartsskrivaren, jf. artikkel 9.
Artikkel 12 fastset reglar for søknader om typegodkjenning til fabrikantar, irekna føresegner om at sikkerheitssertifikat skal bli utsteda av eit godkjent sertifiseringsorgan som Kommisjonen peiker ut. Artikkel 16 nr. 5 etablerer ein prosedyre for tvisteløysing mellom medlemsstatane, der Kommisjonen på nærare vilkår kan avgjere tvistar om typegodkjenning.
Etter artikkel 23 skal fartsskrivaren bli regelmessig kontrollert, minst kvart andre år.
Medlemsstatane har etter artikkel 24 nr. 1 plikt til å godkjenne, kontrollere og sertifisere installatørar, fartsskrivarverkstader og køyretøyfabrikantar som kan utføre installasjon, kalibrering, kontroll og reparasjon av fartsskrivar. Etter Artikkel 24 skal medlemsstatane sikre at dei er kompetente og pålitelege. Dette inneber mellom anna at installatørar, fartsskrivarverkstader og køyretøyfabrikantar skal oppfylle eit krav til «good repute», som ein forstår som eit krav til vandel.
Artikkel 24 nr. 3 gir krav om skjerpa tilsyn med installatørane og fartsskrivarverkstadene. Artikkel 24 nr. 4 krev vidare at medlemsstatane gjennomfører høvelege tiltak for å hindre ei interessekonflikt mellom installatørar eller fartsskrivarverkstader og transportføretak. Det gjeld eit skjerpa krav der risikoen for slik interessekonflikt er alvorleg.
Vidare skal medlemsstatane kalle tilbake – anten mellombels eller permanent – godkjenningane til installatørar, fartsskrivarverkstader og køyretøyfabrikantar som ikkje følgjer pålegga etter forordninga.
Artikkel 38 krev at medlemsstatane skal ha tiltak for å sikre handheving. Artikkel 39 fastset krav til opplæring av kontrollpersonell, og føreset at kontroll- og handhevingssamarbeidet i Europa blir vidareført.
Forordninga fører vidare og fyllar ut gjeldande krav til bl.a. typegodkjenning av fartsskrivarar, installasjon, krav til fartsskrivarkort og til utferding og bruk av sjåførkort.
Artikkel 45 endrar unntaket for transport av arbeidsutstyr (handverkarar) i forordning 561/2006 artikkel 13 d. Unntaket blir endra frå eit valfritt, nasjonalt unntak til eit obligatorisk unntak, og den geografiske rekkevidda blir utvida frå 50 til 100 km radius. Den geografiske rekkevidda av dei valfrie nasjonale unntaka i forordning (EU) 561/2006 artikkel 13 blir tilsvarande utvida.
9.2 Forholdet til norsk rett
9.2.1 Rettslege konsekvensar
Etter artikkel 24 skal medlemsstatane sikre at installatørar, fartsskrivarverkstader og fabrikantar er kompetente og pålitelege. Medlemsstatane skal fastsette nasjonale prosedyrar som sikrar at personalet har forsvarleg opplæring, at fartsskrivarverkstadene har tilgjengeleg og nødvendig utstyr, og at installatørane, verkstadene og fabrikantane har godt omdømme. Kravet om godt omdømme forstår departementet som eit krav til vandel i form av å vere skikka. Dette gjer det nødvendig med ein klar heimel i vegtrafikkloven for å krevje ordinær politiattest for sentrale personar i fartsskrivarverkstadene, jf. lovframlegget til § 19 c i denne proposisjonen.
Etter artikkel 24 skal det vidare etablerast eigna tiltak for å hindre interessekonflikt mellom installatørar eller fartsskrivarverkstader og transportføretak. Gjeldande vegtrafikklov har ikkje konkrete krav til habilitet for denne gruppa. Det er vurdert som tenleg å presisere kravet om habilitet i vegtrafikkloven, jf. lovframlegget til § 19 b, siste ledd og pkt. 7 i denne proposisjonen.
Artikkel 38 krev at medlemsstatane har høvelege tiltak for å sikre handheving. Det er vurdert som tenleg å etablere ein lovheimel om at spesialverkstadene har plikt til å assistere myndigheitene med slike oppdrag, jf. lovframlegg til § 19 b og pkt. 7 i denne proposisjonen.
Artikkel 39 gir føresegner om utdanning av kontrollmedarbeidarar. Medlemsstatane skal sørgje for at dei får ei passande utdanning i å analysere registrerte data og kontrollere fartsskrivarar. Kravet om utdanning er vurdert å omfatte dei som godkjenner og har tilsyn med fartsskrivarverkstadene også. Gjeldande lovføresegner gir ikkje heimel til forskrifter om kompetansekrav for dei som skal ha tilsyn med spesialverkstadene.
Den nye forordninga legg elles opp til utvida funksjonalitet for fartsskrivaren, for å sikre tidleg fjernavsløring og meir målretta kontroll. Den nye generasjonen fartsskrivar reiser nokre spørsmål knytte til personvern. Medlemsstatane skal m.a. sikre at personopplysningar ikkje blir nytta til andre formål enn å sikre at føresegnene om køyre- og kviletid og fartsskrivar blir følgde. Berre kontrollmyndigheitene og fartsskrivarverkstadene skal ha tilgang til data kommunisert frå den nye fartsskrivaren, og data skal bli sletta etter tre timar dersom dei ikkje gir indikasjonar på misbruk. Fleire klargjeringar av spørsmål knytte til personvern- og datahandsaming er venta å komme i samband med gjennomføringsrettsaktene.
Forordninga blir foreslått gjennomført ved endringar i vegtafikkloven § 19 andre ledd og § 19 b, og gjennom m.a. inkorporeringsføresegner i forskrift 2. juli 2007 nr. 877 om køyre- og kviletid for vegtransport i EØS og forskrift 15. oktober 2008 nr. 1116 om fartsskrivarverkstad.
9.2.2 Nærmare om overføring av kompetanse til kommisjonen
Artikkel 12 fastset reglar for søknad om typegodkjenning av fartsskivar. To typar sertifikat er nødvendige for å få typegodkjenning av fartsskrivar. Sikkerheitssertifikatet skal utferdast av eit organ som EU-kommisjonen peiker ut, medan interoperatibilitetssertifikatet skal utferdast av eit laboratorium som ligg under Kommisjonen si myndigheit. Det er gjort framlegg om at Kommisjonen utpeiker desse organa også med verknad for EFTA-statane, då det gjeld myndigheit på eit klart avgrensa og spesialisert område, der særleg kompetanse er vurdert som nødvendig. Det er vanskeleg å sjå at noko organ innanfor EFTA-pilaren i EØS-avtala er eigna til å gjennomføre den typen vurderingar som forordninga legg til Europakommisjonen.
Det følgjer av artikkel 12 nr. 3 jf. nr. 1 at mangel på sertifikat inneber at medlemsstatane sine godkjenningsstyresmakter skal avslå søknad om typegodkjenning. Utferding av sertifikata vil såleis ha tyding for private aktørar. Omfanget av den myndigheita som ein legg til organa under kommisjonen sin kontroll, er likevel svært avgrensa og innafor eit spesifikt område. Føresegna har lita praktisk tyding ettersom det i dag ikkje er produksjon av fartsskrivarar i Noreg. Overføringa av myndigheit etter forordninga er vurdert som lite inngripande og er av den årsak vurdert som akseptabel også med verknad for EFTA-statane.
Artikkel 16 nr. 5 etablerer ei prosedyre for at EU-kommisjonen avgjer tvistar mellom medlemsstatar som er usamde om gyldigheita av ei typegodkjenning. Det er vurdert som akseptabelt at Kommisjonen avgjer slike tvistar også i saker der ein EFTA-stat er involvert. Ein syner til at kompetansen for tvisteløysing er innafor eit særskild teknisk område der det vil kunne vere behov for spesialisert kompetanse. Ein syner òg til at det er sannsynleg at talet på tvistar vil vere svært lite eller ingen. Føresegna er av lita tyding, og fører i all hovudsak vidare ordninga etter artikkel 8 nr. 5 i forordning (EØF) 3821/85. Kommisjonen sine vedtak er berre retta mot medlemsstatane og ikkje private aktørar
Noreg er dessutan sikra eit visst høve til påverking gjennom deltaking i den arbeidsgruppa under Europakommisjonen som diskuterer vedtaka før dei vert endeleg fastsette.
9.2.3 Tilhøvet til norsk rett
Dei einskilde føresegnene etter art. 12 og art. 16 i forordning (EF) nr. 165/2014 som overfører styringsmakt til Europakommisjonen, er ikkje vurderte å ha praktisk tyding for Noreg og er ikkje vurdert som problematiske.
Det prinsipielle utgangspunktet for EØS-avtala er at vedtak av EU-organa (eller EFTA-organa) ikkje skal ha direkte verknad i Norge. Det er likevel vanleg meining at Stortinget etter § 26 andre leddet i Grunnlova kan gje samtykke til ei overføring av styringsmakt som er «lite inngripande». Ordninga med å utferde sertifikat og ordninga med ei prosedyre for tvisteløysing der medlemsstatar er usamde om gyldigheita av ei typegodkjenning, er spesialiserte, klart avgrensa oppgåver som ikkje er vurdert å ha praktisk tyding for Noreg, ikkje er vurdert som problematiske, og er lite inngripande for Noreg.
9.3 Konklusjon
Den nye fartsskrivarforordninga er venta å effektivisere kontrollverksemda for styresmaktene. Dette vil igjen kunne auke måloppnåing etter regelverket. Samla sett støttar departementet formåla om færre lovbrot, reduserte administrative kostander og ei generell modernisering av regelverket. Administrative, personvernmessige og andre utfordringar vil ein måtte vurdere nærare i samband med gjennomføring av delegerte rettsakter og ved implementering i lov- og forskrift.
Departementet tilrår samtykkje til EØS-komiteen sitt vedtak nr. 122/2016 av 3. juni 2016 om å innlemme forordning (EU) 165/2014 om fartsskrivarar i vegtransport i EØS-avtala.