14 Adgang til å ilegge sanksjoner

14.1 Gjeldende forordning

Etter gjeldende forordning skal håndhevingsorganene kunne kreve at den tapende part, dersom en avgjørelse ikke etterkommes, betaler erstatning til statskassen eller andre mottakere i henhold til nasjonal lovgivning, jf. artikkel 4 nr. 6 bokstav g. Eventuelle øvrige krav til sanksjoner er fastsatt individuelt i rettsaktene som følger av forordningens vedlegg, det vil si rettsaktene som forordningen gis anvendelse på.

14.2 Ny forordning

14.2.1 Generelt

I følge ny forordning skal håndhevingsorganene ha myndighet til å ilegge sanksjoner, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav h første ledd. Bestemmelsen nevner bøter eller tvangsmulkt som eksempler på sanksjoner.

Håndhevingsorganene skal for det første kunne ilegge sanksjoner for «overtredelser som omfattes av denne forordning», det vil si overtredelser av bestemmelsene i rettsaktene som er nevnt i forordningens vedlegg. Dette omfatter både pågående overtredelser og overtredelser som har opphørt før håndhevingen begynner, jf. artikkel 2 nr. 1, jf. artikkel 3 nr. 1. Myndigheten til å ilegge sanksjoner, gjelder kun for de rettsaktene i forordningens vedlegg som inneholder bestemmelser om sanksjoner, jf. artikkel 9 nr. 5 første punktum. Det vil si at forordningen ikke er ment å innføre nye krav til sanksjoner for brudd på de materielle bestemmelsene, dersom dette ikke allerede følger av de aktuelle rettsaktene at bestemmelsene skal kunne sanksjoneres.

For det andre skal håndhevingsorganene også kunne ilegge sanksjoner for «manglende overholdelse av beslutninger, pålegg, midlertidige tiltak, forpliktende tilsagn fra næringsdrivende eller andre tiltak som er vedtatt i henhold til denne forordning», jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav h første ledd.

Sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende, i tråd med kravene i de felleseuropeiske forbrukervernreglene, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav h annet ledd. Det vil si at så lenge sanksjonene sikrer effektiv håndheving av forpliktelsen så står medlemsstatene fritt til å velge reaksjonsform. Det skal særlig tas hensyn til arten, alvorlighetsgraden og varigheten av overtredelsen, jf. samme sted.

14.2.2 Hvilken myndighet håndhevingsorganene skal ha til å ilegge sanksjoner

14.2.2.1 Vurderingen i høringsnotatet

Etter det daværende Barne- og likestillingsdepartementets vurdering i høringsnotatet var det i utgangspunktet ingen forskjell mellom gjeldende og ny forordnings krav til at håndhevingsorganene skal kunne ilegge sanksjoner. Ny forordning inneholder imidlertid flere håndhevingsmyndigheter, herunder myndighet til å vedta midlertidige tiltak og å motta forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak til forbrukerne. Etter departementets vurdering var en naturlig følge av dette at også brudd på disse håndhevingstiltakene skal sanksjoneres.

14.2.2.2 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet mener det er forskjell mellom ny og gjeldende forordning når det gjelder myndigheten til å ilegge sanksjoner. Tilsynet uttaler:

«Slik vi forstår utvidelsen av ordlyden i bestemmelsen, beskriver nå første del av bokstav h en situasjon der begåtte lovbrudd skal kunne sanksjoneres med f.eks. overtredelsesgebyr, mens andre del av punktet beskriver et typisk tilfelle hvor det kan anvendes tvangsmulkt for å påvirke næringsdrivende til å innrette seg etter vedtak. Det sentrale er at den nye forordningen, i motsetning til den gamle, ser ut til å kreve at begåtte lovbrudd skal kunne sanksjoneres.»

Forbrukertilsynet viser til at tvangsmulkt i norsk forvaltningsrett ikke er definert som sanksjon. Tilsynet mener derfor at det bør gjøres en ny vurdering av om forordningen krever at brudd på forbrukervernregler som er omfattet av forordningens virkeområde, skal kunne sanksjoneres med for eksempel overtredelsesgebyr.

Kripos mener at hjemlene for undersøkelser og håndheving av både permanente og midlertidige tiltak i stor grad likner på strafferettslige tvangsmidler og sanksjoner, uten at strafferettslige rettssikkerhetsgarantier er omtalt. Det bemerkes at når bruken av sanksjoner og makt nærmer seg strafferettslige prosedyrer, handlinger og reaksjoner, bør det også stilles krav til rettssikkerhet og kontroll med maktutøvelsen. Kripos mener at selv om forordningen i utgangspunktet ikke berører medlemsstatenes håndtering av straffesaker, kan det likevel være behov for å avklare når ulike reaksjoner i forordningen skal benyttes, særlig i hvilke tilfeller det strafferettslige sporet skal benyttes. Politidirektoratet støtter Kripos sitt innspill.

14.2.2.3 Departementets vurdering

Uttrykket «sanksjoner»

I følge ny forordning skal håndhevingsorganene ha myndighet til å ilegge «sanksjoner», jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav h første ledd. Som eksempler på sanksjoner nevner forordningen bøter eller tvangsmulkt. Overtredelsesgebyr, det vil si «bøter» er i norsk rett ansett som administrative sanksjoner, mens fastsettelse av tvangsmulkt er ansett som en administrativ reaksjon.

I forvaltningsloven § 43 annet ledd er «administrative sanksjoner» definert som «en negativ reaksjon som kan ilegges av et forvaltningsorgan, som retter seg mot en begått overtredelse av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, og som regnes som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon.» Administrative sanksjoner er altså reaksjoner på allerede begåtte overtredelser. Ved administrative sanksjoner kommer forvaltningsloven kapittel IX til anvendelse, jf. forvaltningsloven § 43 første ledd.

Fastsettelse av tvangsmulkt er regulert i forvaltningsloven § 51. Med «vedtak om tvangsmulkt» siktes det til en individuell avgjørelse om trussel om plikt til å betale penger til det offentlige for å sikre at plikter som følger av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, blir etterlevd, jf. Prop. 62 L (2015–2016) punkt 34.1 s. 205. Tvangsmulkt har altså til formål å skape et fremtidig oppfyllelsespress. Justis- og beredskapsdepartementet bygger i forarbeidene til forvaltningsloven på at tvangsmulkt etter forvaltningsloven § 51 ikke utgjør en sak om straff etter EMK, jf. Prop. 62 L (2015–2016) punkt 31.4.2.

I det følgende brukes uttrykket «sanksjoner», i tråd med forordningens språkbruk som et samleuttrykk for både administrative reaksjoner (eller andre forvaltningstiltak) og administrative sanksjoner. Der det bare siktes til administrative sanksjoner, brukes dette uttrykket eller overtredelsesgebyr. Uttrykket «tvangsmulkt» brukes i tråd med forvaltningslovens begrepsbruk.

Sanksjoner for «overtredelser som omfattes av forordningen»

Håndhevingsorganene skal kunne ilegge sanksjoner for «overtredelser som omfattes av denne forordning», jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav h. Med «overtredelser som omfattes av denne forordning» siktes det til brudd på de materielle bestemmelsene som forordningen gis anvendelse på, det vil si forbrukervernreglene listet opp i vedlegget til forordningen, jf. artikkel 3 nr. 5, jf. nr. 2, jf. nr. 1. Det vises til punkt 4.2 for en oversikt over hvilke rettsaker som omfattes. «Overtredelser som omfattes av forordningen» er altså noe annet enn brudd på håndhevingsorganenes undersøkelses- og håndhevingstiltak.

Forordningen krever at håndhevingsorganene har «effektive sanksjoner» tilgjengelig for å kunne slå ned på materielle overtredelser av forbrukervernreglene, «for eksempel bøter, eller tvangsmulkter», jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav h. Som nevnt vil overtredelsesgebyr, det vil si «bøter», i stor utstrekning oppfylle definisjonen av «administrativ sanksjon» i forvaltningsloven § 43 annet ledd. I Prop. 62 L (2015–2016) (administrative sanksjoner mv.) foretar Justis- og beredskapsdepartementet en bred gjennomgang av reglene om administrative sanksjoner, og gir veiledning om nasjonale rettsprinsipper og anbefalinger for når det bør kunne gis hjemmel for bruk av administrative sanksjoner, og om valg mellom administrativ sanksjon og straff. Administrative sanksjoner bør ikke brukes dersom mindre inngripende virkemidler, som for eksempel tvangsmulkt, er tilgjengelig og kan sikre effektiv håndheving av regelverket, jf. anbefalingene i Prop. 62 L (2015–2016) punkt 7.4.3.2 og 7.4.6. Etter departementets syn vil det ikke være hensiktsmessig med hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på de materielle bestemmelsene dersom effektiv håndheving kan sikres ved bruk av tvangsmulkt.

Departementet forstår Forbrukertilsynets høringsuttalelse dithen at brudd på forbrukervernreglene, etter tilsynets oppfatning, må kunne sanksjoneres med en administrativ sanksjon. Etter departementets vurdering kan dette ikke være riktig forståelse av forordningen. Selv om tvangsmulkt i norsk rett ikke er ansett som en administrativ sanksjon er det, etter Barne- og familiedepartementets vurdering, klart at tvangsmulkt er omfattet av forordningens begrep «sanksjon». Forordningens begrep «sanksjon» må likestilles med det som i norsk rett er ansett som administrative reaksjoner og administrative sanksjoner. Det vil si at forordningen ikke stiller krav om at håndhevingsorganene kan ilegge overtredelsesgebyr for ethvert brudd på de materielle forbrukervernreglene. Medlemsstatene er gitt en handlefrihet til å velge type reaksjon, så lenge reaksjonen oppfyller forordningens krav om effektiv håndheving. Hva som er effektiv håndheving må vurderes konkret i tilknytning til hver enkelt rettsakt som omfattes av forordningen.

Sanksjoner for manglende overholdelse av pålegg i forbindelse med undersøkelses- og håndhevingstiltak

Håndhevingsorganene skal også kunne ilegge sanksjoner for «manglende overholdelse av beslutninger, pålegg, midlertidige tiltak, forpliktende tilsagn fra næringsdrivende eller andre tiltak som er vedtatt i henhold til denne forordning», jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav h første ledd. Med dette siktes det til undersøkelses- og håndhevingstiltakene som håndhevingsorganene iverksetter for å avdekke eller stanse brudd på forordningen, jf. artikkel 9 nr. 3 og nr. 4.

Etter departementets vurdering innebærer forordningen at manglende etterlevelse av håndhevingsorganenes undersøkelses- og håndhevingstiltak skal kunne møtes med tvangsmulkt (eventuelt andre forvaltningstiltak), administrative sanksjoner eller straff. Formålet med reaksjonene vil være å sikre at tiltakene etterleves. Departementet anser dette som noe nytt sammenlignet med gjeldende forordning.

Medlemsstatene er gitt en handlefrihet til å velge type reaksjon, så lenge reaksjonen oppfyller forordningens krav om effektiv håndheving, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav h annet ledd. I det følgende vil departementet drøfte hvilke reaksjoner som er nødvendige for å sikre effektiv håndheving av plikter som pålegges næringsdrivende i forbindelse med håndhevings- og undersøkelsestiltak som nevnt i forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav h første ledd.

Pålegg i forbindelse med undersøkelsestiltak

Når det gjelder pålegg om å gi opplysninger og utlevere dokumenter etter artikkel 9 nr. 3 bokstav a og b, vil trussel om tvangsmulkt, etter departementets vurdering, være en tilstrekkelig effektiv reaksjon. Formålet med tvangsmulkten vil være å skape et oppfyllelsespress, slik at opplysningene håndhevingsorganene ber om blir gitt. Tvangsmulkten kan fastsettes samtidig med at pålegget om å gi opplysninger og utlevere dokumenter blir gitt, det vil si før det foreligger et brudd på pålegget (forhåndsfastsatt tvangsmulkt). I enkelte tilfeller gir spesiallovgivningen i tillegg håndhevingsorganene hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr, se punkt 14.7 og 14.8 om henholdsvis Luftfartstilsynet og Medietilsynet.

Forvaltningen er avhengig av å ha nødvendige og korrekte opplysninger når den utfører sine arbeidsoppgaver. Departementet legger derfor til grunn at det må gis riktige og fullstendige opplysninger for å oppfylle opplysningsplikten. Den som, tross håndhevingsorganets pålegg, gir uriktige eller mangelfulle opplysninger vil kunne straffes for uriktig forklaring etter straffeloven § 221 første ledd bokstav c, med mindre noe annet følger av særloven. Etter straffeloven § 221 første ledd bokstav c vil enhver som under forklaringsplikt gir uriktige opplysninger til offentlig myndighet kunne straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. Etter departementets vurdering vil straffeloven § 221 første ledd bokstav c og en hjemmel til å knytte tvangsmulkt til opplysningsplikten oppfylle forordningens krav til effektive sanksjoner for brudd på håndhevingsorganenes pålegg om opplysninger og dokumenter.

Når det gjelder pålegg i forbindelse med utøvelsen av stedlige kontroller etter artikkel 9 nr. 3 bokstav c, viser departementet til at håndhevingsorganene, dersom dette fremgår av spesiallovgivningen, kan anmode om bistand fra politiet. Det er presisert i politiloven § 2 nr. 5 at politiet på anmodning skal yte andre offentlige myndigheter vern og bistand under deres tjenesteutøvelse når dette følger av lov eller sedvane. Hvilke tvangstiltak politiet kan utøve må avgjøres gjennom en tolkning av den aktuelle særloven. Politiet kan uansett bruke makt for å bringe ulovlig hindring av stedlige kontroller til opphør, jf. politiloven § 7 første ledd nr. 3, jf. § 6 siste ledd. Etter departementets vurdering sikrer dette at håndhevingsorganene effektivt kan få tilgang til lokalene etc. som er gjenstand for den stedlige kontrollen. Forordningen krever imidlertid at håndhevingsorganene skal kunne ilegge sanksjoner for næringsdrivendes manglende overholdelse av et pålegg om stedlig kontroll. Dette kan for eksempel være nødvendig der den næringsdrivende, i strid med en bistandsplikt, nekter å bistå håndhevingsorganene under den stedlige kontrollen. Etter departementets vurdering vil både forhåndsfastsatt tvangsmulkt og overtredelsesgebyr oppfylle forordningens krav om effektive sanksjoner. Overtredelsesgebyr vil, etter departementets vurdering, imidlertid kunne være mer hensiktsmessig enn å fatte forbudsvedtak med løpende tvangsmulkt i slike tilfeller.

Når det gjelder myndigheten til å kunne gjennomføre testkjøp med skjult identitet og å gi informasjon til forbrukere om hvordan de kan søke erstatning, vil sanksjoner, etter departementets vurdering, ikke være aktuelt ettersom dette ikke er «pålegg» som næringsdrivende må «overholde», jf. ordlyden i artikkel 9 nr. 4 bokstav h første ledd. Dette er håndhevingsmyndighet som kan gjennomføres uavhengig av en eventuell mangel på medvirkning fra den næringsdrivende.

Pålegg i forbindelse med håndhevingstiltak

Etter departementets syn bør håndhevingsorganene ha hjemmel til å fastsette tvangsmulkt samtidig med at det fastsettes et midlertidig forbuds- og påbudsvedtak, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav a. Se omtale av slike vedtak i punkt 9.2.2. Formålet med tvangsmulkten vil være å få den næringsdrivende til å rette seg etter det midlertidige forbuds- eller påbudsvedtaket. Tvangsmulkten begynner å løpe dersom det midlertidige vedtaket ikke etterleves. Dette vil, etter departementets vurdering, sikre en effektiv håndheving. Om inndrivelse av tvangsmulkt dersom håndhevingsorganene konkluderer med at det ikke foreligger en overtredelse av forordningen, vises det til nærmere omtale i punkt 9.

Midlertidige vedtak om å fjerne digitalt nettinnhold fattes av domstolene og her vil administrative reaksjoner ikke være relevante for å sikre at den næringsdrivende etterlever vedtaket. Domstolene kan imidlertid fastsette tvangsmulkt for å sikre at tredjeparten overholder pålegget om å fjerne lovstridig digitalt innhold, se tvisteloven § 34-4, jf. tvangsfullbyrdelsesloven kapittel V. For nærmere omtale se punkt 13.10.7.

Manglende overholdelse av forpliktende tilsagn om å stanse en overtredelse og forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak vil, etter departementets vurdering, også kunne sanksjoneres effektivt med tvangsmulkt. Å gi et forpliktende tilsagn baserer seg på frivillighet fra den næringsdrivendes side, se drøftelse i punkt 10. Når et forpliktende tilsagn først er gitt, vil en tvangsmulkt skape et tilstrekkelig oppfyllelsespress.

Når det gjelder høringsinnspillene fra Politidirektoratet og Kripos, ser departementet ikke behovet for å omtale krav til rettssikkerhet og kontroll med maktutøvelsen eksplisitt. Det må uansett være en forutsetning ved ileggelse av sanksjoner at forvaltningsrettslige grunnprinsipper og rettssikkerhetsgarantier er ivaretatt. For en nærmere omtale av dette vises det til Prop. 62 L (2015–2016).

14.3 Forbrukertilsynet

14.3.1 Gjeldende rett

Forbrukertilsynet kan, for å sikre at forbuds- og påbudsvedtak etterleves, fatte enkeltvedtak om tvangsmulkt etter markedsføringsloven (mfl.) § 42, jf. mfl. § 39 første ledd bokstav c. Tvangsmulkten skal betales dersom forbuds- eller påbudsvedtaket ikke etterkommes.

Tvangsmulkten kan fastsettes som en løpende mulkt eller som et engangsbeløp, jf. mfl. § 42 annet ledd. Ved fastsettelsen av tvangsmulkten skal det legges vekt på at det ikke skal lønne seg å overtre vedtaket. Tilsynet kan også fastsette tvangsmulkt ved pålegg om å gi opplysninger, jf. tredje ledd. Tvangsmulkten skal sikre at pålegget etterkommes.

Forvaltningsorganer kan ilegge overtredelsesgebyr når det er fastsatt i lov, jf. forvaltningsloven § 44. Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av nærmere angitte materielle bestemmelser i markedsføringsloven kan Forbrukertilsynet ilegge overtredelsesgebyr etter mfl. § 43, jf. mfl. § 39 første ledd bokstav d. Det samme gjelder nærmere angitte overtredelser av angrerettloven og pakkereiseloven, se angrerettloven § 42 og pakkereiseloven § 52. Det er et vilkår i de nevnte bestemmelsene at overtredelsene anses som vesentlige eller har skjedd gjentatte ganger. Felles for bestemmelsene er også at både fysiske og juridiske personer kan ilegges overtredelsesgebyr, jf. formuleringen «den som vedtaket retter seg mot». Vedtak kan også rettes mot medvirkere, jf. mfl. § 39 annet ledd.

Ved fastsettelse av overtredelsesgebyrets størrelse skal det legges vekt på overtredelsens grovhet, omfang og virkning, jf. mfl. § 43 annet ledd. Departementet kan gi nærmere regler om utmåling av overtredelsesgebyr i forskrift, jf. mfl. § 43 fjerde ledd. Denne forskriftshjemmelen er ikke benyttet. Endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. mfl. § 43 tredje ledd annet punktum. Markedsføringsloven inneholder også strafferettslige sanksjoner, herunder bøter og fengsel inntil 6 måneder ved overtredelser av nærmere angitte materielle bestemmelser, jf. mfl. § 48 flg.

14.3.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet har i dag ikke myndighet til å ilegge sanksjoner for manglende etterlevelse av midlertidige tiltak eller forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere, ettersom Forbrukertilsynet ikke har slik håndhevingsmyndighet i dag. Det daværende Barne- og likestillingsdepartementet foreslo i høringsnotatet at Forbrukertilsynet kan fastsette tvangsmulkt ved midlertidig forbuds- og påbudsvedtak, for å sikre at vedtakene blir overholdt. Departementet vurderte at det ikke vil være behov for å ilegge overtredelsesgebyr midlertidig, da dette er en reaksjon på allerede begåtte overtredelser som tilsier at saken bør være ferdig undersøkt før en slik reaksjon ilegges.

Departementet foreslo videre at tilsynet skal kunne fastsette tvangsmulkt ved næringsdrivendes forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak for berørte forbrukere. Departementet la til grunn at å fastsette tvangsmulkt ved manglende etterlevelse av midlertidige tiltak og næringsdrivendes forpliktende tilsagn, vil følge av markedsføringslovens gjeldende system. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. For generelle høringsinnspill knyttet til hva myndigheten til å ilegge sanksjoner innebærer vises det til punkt 14.2.2.3.

14.3.3 Departementets vurdering

Forordningen stiller krav om at håndhevingsorganene skal kunne ilegge sanksjoner for overtredelser av forbrukervernreglene. Første spørsmål er derfor hva slags sanksjoner Forbrukertilsynet skal kunne benytte ved brudd på de materielle bestemmelsene. Forbrukertilsynet kan i dag fastsette tvangsmulkt ved overtredelser av alle forbrukervernreglene som håndheves av tilsynet. Forbrukertilsynet kan også ilegge overtredelsesgebyr, men bare for mer alvorlige brudd på visse typer forbrukervernregler. Et overtredelsesgebyr må betales umiddelbart for handlinger som allerede er utført, mens en tvangsmulkt bare må betales dersom den næringsdrivende ikke handler i tråd med vedtaket. Ved alvorlige overtredelser kan også politiet forfølge saken strafferettslig, jf. eksempelvis markedsføringsloven § 48.

Etter Barne- og familiedepartementets vurdering er det i tråd med forordningen at Forbrukertilsynet kan fatte vedtak om tvangsmulkt for alle overtredelser innenfor Forbrukertilsynets ansvarsområde, og at overtredelsesgebyr kun kan benyttes ved overtredelse av nærmere angitte bestemmelser. Forordningen krever ikke at Forbrukertilsynet skal kunne sanksjonere ethvert brudd med overtredelsesgebyr, se punkt 14.2.2.3. Et slikt krav kan heller ikke utledes fra rettsaktene som Forbrukertilsynet skal føre tilsyn med etter forordningen. Hvilke materielle bestemmelser som skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr er nøye vurdert av departementet ved gjennomføringen av de ulike rettsaktene i norsk rett, se for eksempel Prop. 64 L (2013–2014) punkt 3.17.4 og Prop. 54 L (2017–2018) punkt 11.4.4. Etter departementets vurdering vil det ikke være nødvendig å gjøre endringer i gjeldende rett på dette punkt for å oppfylle forordningens krav om effektive sanksjoner. Som nevnt i punkt 5.1.4 foreslår departementet imidlertid at det av klarhetshensyn tas inn en tilsynsbestemmelse i tjenesteloven § 19. Som følge av dette foreslår departementet at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på tjenesteloven § 19 uttrykkelig angis i bestemmelsen.

Departementet viser for øvrig til at Forbrukertilsynets myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr, fra 1. januar 2018, ble utvidet til også å omfatte overtredelser av markedsføringsloven § 6, jf. Prop. 93 L (2016–2017) punkt 6.4. Utvidelsen medfører at det kan ilegges overtredelsesgebyr når Forbrukertilsynet griper inn etter det såkalte «lovstridsprinsippet». Prinsippet innebærer at handlinger som strider mot bindende forbrukervernregler, i utgangspunktet også anses i strid med markedsføringsloven.

Neste spørsmål er hvilken adgang Forbrukertilsynet skal ha til å ilegge sanksjoner overfor næringsdrivende ved brudd på plikter i tilknytning til håndhevings- og undersøkelsestiltak. Det siktes her til manglende overholdelse av beslutninger, pålegg, midlertidige tiltak, næringsdrivendes forpliktende tilsagn eller andre tiltak som er vedtatt etter forordningen, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav h, se punkt 14.2.2.3.

Forbrukertilsynet har etter gjeldende rett myndighet til å fastsette tvangsmulkt dersom opplysningsplikten etter mfl. § 34 ikke etterkommes, jf. mfl. § 42 tredje ledd. Bestemmelsen gjelder som utgangspunkt opplysningsplikten etter § 34 første ledd. Departementet foreslår at adgangen til å fastsette tvangsmulkt utvides til å også omfatte manglende overholdelse av pålegg om utlevering av opplysninger mv. etter gjeldende § 34 annet ledd. Formålet med denne reaksjonen er å skape oppfyllelsespress, slik at opplysninger blir gitt. For en nærmere drøftelse av valget mellom tvangsmulkt og overtredelsesgebyr som reaksjonsform ved manglende etterlevelse av opplysningsplikten, vises det til Prop. 93 L (2016–2017) punkt 6.3.4. Opplysningsplikten gjelder «enhver», det vil si alle individer, juridiske personer og offentlige myndigheter. Departementet fremhever at plikten også omfatter eventuelle tredjeparter, som for eksempel ekomtilbydere, se punkt 6.3.4. Departementet presiserer at næringsdrivende i noen tilfeller er fritatt fra å gi opplysninger som kan føre til at vedkommende ilegges overtredelsesgebyr, jf. selvinkrimineringsvernet etter EMK artikkel 6. I slike tilfeller vil det heller ikke være anledning til å ilegge tvangsmulkt dersom opplysningsplikten ikke overholdes. For en nærmere drøftelse av denne problemstillingen, vises det til Prop. 62 L (2015–2016) punkt 22.

Forbrukertilsynet har i dag ikke myndighet til å ilegge sanksjoner dersom den næringsdrivende nekter tilsynet tilgang og motsetter seg stedlige kontroller, jf. mfl. § 34 annet ledd, se punkt 7.3.4. Departementet viser imidlertid til at Forbrukertilsynet om nødvendig kan anmode om bistand fra politiet for å kunne foreta stedlige tilsyn, jf. mfl. § 34 annet ledd annet punktum. Etter departementets vurdering sikrer dette at Forbrukertilsynet effektivt kan gjennomføre kontrollen. Forordningen krever imidlertid også at Forbrukertilsynet skal kunne ilegge sanksjoner som en reaksjon på at den næringsdrivende har motsatt seg pålegg under den stedlige kontrollen. Dette kan for eksempel være pålegg om generell bistand under kontrollen. Det foreslås en hjemmel for Forbrukertilsynet til å ilegge overtredelsesgebyr i slike situasjoner. Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon som benyttes på allerede begåtte lovbrudd, og vil etter departementets vurdering oppfylle forordningen krav om effektive sanksjoner.

Ny forordning inneholder nye håndhevingsmyndigheter, herunder myndighet til å vedta midlertidige tiltak og å motta forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak til forbrukerne. Dette er myndighet som Forbrukertilsynet ikke har etter gjeldende rett, jf. punkt 9.3 og 10.3. Følgelig har Forbrukertilsynet heller ikke myndighet til å ilegge sanksjoner for manglende etterlevelse av midlertidige vedtak og skriftlige bekreftelser om avhjelpende tiltak, slik forordningen krever.

Markedsføringslovens system for tvangsmulkt er slik at Forbrukertilsynet skal fastsette tvangsmulkt ved påbuds- og forbudsvedtak, jf. § 42, jf. § 40 og § 41. Adgangen til å fastsette tvangsmulkt ved midlertidige vedtak vil derfor følge av markedsføringslovens gjeldende system når Forbrukertilsynet gis adgang til å ilegge forbuds- og påbudsvedtak med midlertidig virkning. Dette vil, etter departementets vurdering, være i samsvar med ny forordning, og sikre at midlertidige påbuds- og forbudsvedtak blir overholdt.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at det også vil følge av markedsføringslovens gjeldende system at Forbrukertilsynet kan fastsette tvangsmulkt for manglende overholdelse av forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak når Forbrukertilsynet gis hjemmel til å motta slike tilsagn. Etter en ny vurdering foreslår departementet likevel at det tas inn en uttrykkelig hjemmel for å kunne fastsette tvangsmulkt i slike tilfeller. En skriftlig bekreftelse om avhjelpende tiltak vil etablere nye plikter for den næringsdrivende, som ikke allerede finnes på annet grunnlag. Departementet foreslår derfor at det tas inn en hjemmel i markedsføringsloven for å kunne fastsette tvangsmulkt ved slike forpliktende tilsagn.

Ved manglende etterlevelse av skriftlige bekreftelser om å stanse en overtredelse, vil Forbrukertilsynet kunne treffe et påbuds- og forbudsvedtak etter mfl. § 40 og § 41, og fastsette en tvangsmulkt, jf. mfl. § 42. Brudd på den skriftlige bekreftelsen kan også sanksjoneres med overtredelsesgebyr dersom den skriftlige bekreftelsen gjelder å stanse en overtredelse av en materiell bestemmelse nevnt i mfl. § 43. Etter departementets vurdering er dette i overensstemmelse med ny forordning. Departementet foreslår likevel at det av klarhetshensyn tas inn en hjemmel i markedsføringsloven til å knytte tvangsmulkt til skriftlige bekreftelser. Dette vil ikke gi Forbrukertilsynet en videre adgang til å ilegge tvangsmulkt ved manglende overholdelse av skriftlige bekreftelser enn det som allerede følger av markedsføringsloven i dag.

Se forslag til markedsføringsloven § 41 første ledd, § 41 tredje ledd, § 42 første ledd annet punktum og tjenesteloven § 19 tredje ledd.

14.4 Helsedirektoratet

14.4.1 Gjeldende rett

14.4.1.1 Alkoholloven

Alkoholloven § 9-4 gir Helsedirektoratet myndighet til å fastsette tvangsmulkt ved overtredelse av reklameforbudet. Ny § 10-5 (foreløpig ikke trådt i kraft) vil gi Helsedirektoratet myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr.

Forsettlig eller uaktsom overtredelse av reklameforbudet og forpliktelser etter alkoholloven, herunder pålegg, er forbundet med straffesanksjoner som må fastsettes av domstolene, jf. alkoholloven kapittel 10.

14.4.1.2 Tobakksskadeloven

Tobakksskadeloven § 36 gir Helsedirektoratet myndighet til å fastsette tvangsmulkt ved overtredelse av reklameforbudet i tobakksskadeloven. Ny § 36 a vil gi Helsedirektoratet myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr. Bestemmelsen er foreløpig ikke trådt i kraft.

Forsettlig eller uaktsom overtredelse av reklameforbudet og forpliktelser etter tobakksskadeloven, herunder pålegg, er forbundet med straffesanksjoner som må avgjøres av domstolene, jf. tobakksskadeloven § 44.

14.4.2 Forslaget i høringsnotatet

Helse- og omsorgsdepartementet redegjorde i høringsnotatet for de sanksjoner som Helsedirektoratet har til rådighet ved brudd på reklamebestemmelsene på alkohol- og tobakksfeltet. Disse sanksjonsmulighetene oppfyller, etter departementets oppfatning, forordningens krav til at håndhevingsorganene skal kunne ilegge sanksjoner for «overtredelser som omfattes av denne forordning». Departementet anså det derfor ikke som nødvendig med lovendringer.

Håndhevingsorganene skal etter forordningen også kunne ilegge sanksjoner for «manglende overholdelse av beslutninger, pålegg, midlertidige tiltak, forpliktende tilsagn fra næringsdrivende eller andre tiltak som er vedtatt i henhold til denne forordning», jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav h. Med dette siktes det til undersøkelses- og håndhevingstiltakene som håndhevingsorganene iverksetter for å avdekke eller stanse brudd på forbrukervernreglene, jf. artikkel 9 nr. 3 og nr. 4. I høringsnotatet viste Helse- og omsorgsdepartementet til at Helsedirektoratet, etter gjeldende rett, ikke har myndighet til å ilegge sanksjoner for manglende etterlevelse av midlertidige tiltak eller forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere. Forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere ble ikke ansett som relevant på feltet for alkohol- og tobakksreklame.

Alkoholloven og tobakksskadelovens system for tvangsmulkt er slik at Helsedirektoratet kan fastsette tvangsmulkt ved påbud om retting. Departementet foreslo lovendringer som gir Helsedirektoratet myndighet til å fastsette vedtak om midlertidige tiltak. Myndigheten til å fastsette tvangsmulkt ved midlertidige tiltak ville, etter departementets vurdering, dermed følge av dette systemet.

14.4.3 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet påpeker i sitt høringssvar at tobakksskadeloven har straffebestemmelser som dekker brudd på pålegg i forbindelse med undersøkelser etter loven § 35, jf. tobakksskadeloven § 44. Straffebestemmelsen i alkoholloven § 10-1 første ledd dekker brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av alkoholloven. Justis- og beredskapsdepartementet påpeker at det bør vurderes hvorvidt brudd på lovreglene om håndheving og tilsyn som skisseres i høringsnotatet, skal omfattes av disse straffebestemmelsene.

14.4.4 Departementets vurdering

Helse- og omsorgsdepartementet har merket seg at ingen av høringsinstansene har merknader knyttet til departementets vurdering av at alkohol- og tobakksskadeloven oppfyller forordningens krav knyttet til myndigheten til å ilegge sanksjoner for «overtredelser som omfattes av denne forordning».

Helse- og omsorgsdepartementet opprettholder sin vurdering knyttet til at sanksjonsmulighetene oppfyller forordningens krav til at håndhevingsorganene skal kunne ilegge sanksjoner for «overtredelser som omfattes av denne forordning», og at det derfor ikke er nødvendig med lovendringer.

Helse- og omsorgsdepartementet har etter høringsrunden vurdert om straffebestemmelsene i tobakksskadeloven og alkoholloven oppfyller forordningens krav til hjemmel til å kunne sanksjonere manglende overholdelse av pålegg om å gi eller utlevere opplysninger, og sanksjonering i tilfeller der den næringsdrivende eller dens ansatte motsetter seg stedlig tilsyn. Det samme gjelder sanksjonsmulighetene knyttet til skriftlige bekreftelser om å stanse en overtredelse. Det er departementets oppfatning at straffebestemmelsene oppfyller disse kravene.

Helse- og omsorgsdepartementet har merket seg Justis- og beredskapsdepartementets innspill om å vurdere dette opp mot anbefalingene om bruk av straff og administrative sanksjoner i Prop. 62 L (2015–2016) punkt 6 og 7, og vil komme tilbake til dette ved en senere anledning.

14.5 Legemiddelverket

14.5.1 Gjeldende rett

Etter den generelle straffebestemmelsen i legemiddelloven § 31 kan en overtredelse straffes i form av bøter eller fengsel inntil 3 måneder.

Dessuten har Legemiddelverket adgang til å gå til domstolene for å få dom for at en vare forbys solgt under navn som har vært brukt i ulovlig reklame, jf. legemiddelloven § 20 tredje ledd.

Legemiddelverket kan ilegge tvangsmulkt i form av engangsmulkt eller løpende dagmulkt dersom frist for oppfyllelse av pålegg oversittes, jf. legemiddelloven § 28 femte ledd.

Som følge av lov 22. juni 2018 nr. 76 har Legemiddelverket adgang til å ilegge overtredelsesgebyr. Bestemmelsen er vedtatt tatt inn i legemiddelloven som ny § 28 a, men er ikke trådt i kraft.

Gjeldende legemiddelforskrift kapittel 13 om reklame for legemidler inneholder flere reaksjonsmuligheter for Legemiddelverket ved brudd på reklameregelverket. Etter § 13-10 første ledd kan Legemiddelverket ved overtredelse av reklamereglene kreve den konkrete reklamen stoppet eller inndratt, samt pålegge den som driver reklamen å sende ut en beriktigelse til alle som mottok den ulovlige reklamen. Ved gjentatte overtredelser kan Legemiddelverket etter bestemmelsens annet ledd, forby all reklame for vedkommende legemiddel for kortere eller lengre tid, eventuelt gi et permanent forbud. Bestemmelsen foreslås videreført i revidert kapittel 13 om reklame for legemidler i § 13-13, med den endring at det er lagt til et vilkår om at lengden på forbudet skal stå i forhold til overtredelsens alvorlighet.

14.5.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det redegjort for at de sanksjonene Legemiddelverket har til rådighet er tilstrekkelige for å kunne håndheve reglene om reklame for legemidler på en effektiv måte. Alle forbudene og påbudene som Legemiddelverket har hjemmel til å vedta, dekker alle typer overtredelser av reklamereglene. Ved manglende etterlevelse av forbud og påbud kan Legemiddelverket anvende sanksjoner som tvangsmulkt og overtredelsesgebyr.

Legemiddelverkets vurdering i høringsnotatet var at dette også vil gjelde ved eventuelle brudd på rettsnormer som måtte følge av innføringen av CPC-forordningen på legemiddelområdet.

14.5.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har kommentert dette.

14.5.4 Departementets vurdering

Legemiddelverket har i dag hjemmel til å ilegge tvangsmulkt ved manglende overholdelse av pålegg, jf. legemiddelloven § 28. «Pålegg» vil både omfatte forbud og påbud som følge av brudd på en materiell bestemmelse, pålegg om å gi opplysninger og pålegg om å gjennomføre stedlige kontroller. Brudd på en skriftlig bekreftelse om å stanse en overtredelse vil også kunne sanksjoneres med tvangsmulkt etter § 28. Etter Helse- og omsorgsdepartementets vurdering vil dette være i overenstemmelse med forordningens krav om effektive sanksjoner.

Det vil også være tvangsmulkt som er aktuell sanksjon ved manglende overholdelse av midlertidige tiltak og forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak. Bruk av tvangsmulkt ved brudd på forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak er nærmere omtalt i punkt 10.5.4.

Når det gjelder midlertidig vedtak har Helse- og omsorgsdepartementet foreslått en hjemmel i legemiddelloven § 19 som gir fullmakt til å fatte nærmere bestemmelser i forskrift, se punkt 9.5.4. Legemiddelverket har, etter gjeldende rett, hjemmel til å ilegge adressaten for et midlertidig pålegg tvangsmulkt, jf. legemiddelloven § 28.

Ved manglende overholdelse av kontrolltiltak etter § 28 annet ledd har Legemiddelverket adgang til å ilegge tvangsmulkt. Helse- og omsorgsdepartementet ser i tillegg behov for å kunne sanksjonere manglende overholdelse av kontrolltiltak i form av stedlige kontroller med overtredelsesgebyr. Forordningens krav om effektive sanksjoner tilsier at manglende bistand ved Legemiddelverkets stedlige kontroller bør kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon som benyttes på allerede begåtte lovbrudd og vil være hensiktsmessig å benytte i tilfeller der den næringsdrivende motsetter seg stedlige kontroller. Det er legemiddelloven § 28 annet ledd som gir hjemmel til kontroller, men bestemmelsen nevner ikke uttrykkelig stedlige kontroller. Stedlige kontroller omfattes imidlertid av ordlyden «foreta de nødvendige kontroller av virksomheter, produksjon, omsetning m.v som berøres av denne lov».

Bestemmelsen om overtredelsesgebyr ved overtredelse av stedlige kontroller vil gjelde for hele legemiddelloven, og ikke bare stedlige kontroller på markedsføringsområdet etter legemiddelloven kapittel 7.

Når det gjelder pålegg til tredjeparter om å fjerne digitalt nettinnhold etter forslaget til ny § 21 a i legemiddelloven vil det etter legemiddelloven § 28 femte ledd kunne fastsettes tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av pålegget. Dette vil være i overensstemmelse med forordningens krav til effektive sanksjoner.

Helse- og omsorgsdepartementet vil også rette opp en inkurie i legemiddelloven § 28 a første ledd, jf. lov 22. juni 2018 nr. 76 (ikr. fra den tid Kongen bestemmer). I bestemmelsen står det at «Departementet kan treffe vedtak om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt for overtredelse av forpliktelser som følger av markedsføringstillatelse utstedt i sentral prosedyre.»

Vedtakskompetansen på dette området ligger hos EFTAs overvåkingsorgan, ikke departementet, jf. EØS-komiteens vedtak nr. 92/2017 av 5. mai 2017 om innlemmelse av forordning (EF) nr. 1901/2006, 1902/2006, 469/2009 og 488/2012 i EØS-avtalen og Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 92/2017 av 5. mai 2017 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EF) nr. 1901/2006 om legemidler til barn mv. av 8. juni 2017.

Se også § 28 sjette ledd slik denne bestemmelsen lyder før lovendringen 22. juni 2018, jf. Prop. 127 LS (2016–2017) Endringer i legemiddelloven og patentloven (legemidler til barn) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 92/2017 av 5. mai 2017 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EF) nr. 1901/2006 om legemidler til barn mv.

Se forslag til legemiddelloven § 28 femte ledd annet og tredje punktum og § 28 a første og tredje ledd.

14.6 Lotteritilsynet

14.6.1 Gjeldende rett

Ved forhold i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av lotteriloven kan Lotteritilsynet ilegge den ansvarlige for det ulovlige forholdet tvangsmulkt for å få gjennomført et gitt pålegg innen en nærmere angitt frist, jf. lotteriloven § 14 c. Tvangsmulkten kan fastsettes samtidig med pålegget og løper fra fristoversittelsen etter pålegget. Lotteritilsynet kan fastsette at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forholdet varer eller at den ilegges som et engangsbeløp. Ved fastsettelsen av tvangsmulkt skal det legges vekt på at det ikke skal lønne seg å overtre vedtaket.

Lotteritilsynet kan også utferdige administrativt forelegg mot den som innen en fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg, jf. lotteriloven § 14 b. Forelegg får samme rettsvirkning som en dom, slik at forelegget kan følges opp etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Lotteritilsynet kan dermed gå til namsmyndigheten for å få fullbyrdelsesdom. Adgangen til å gi forelegg forutsetter at det på forhånd er gitt et pålegg og at parten er varslet om adgangen til å gi forelegg. Forelegget må innholdsmessig gjelde det samme forhold som omfattes av pålegget. Det vil si at dersom det oppdages andre overtredelser kan ikke dette tas med i et forelegg uten at det på forhånd er gitt pålegg om retting. Det må gis en frist for gjennomføring av pålegget. Selv om vedtak om forelegg i seg selv er å anse som et enkeltvedtak, kan vedtaket ikke påklages. Den som pålegget er rettet mot kan imidlertid reise søksmål innen en angitt frist. Forvaltningslovens regler om saksbehandling vil likevel gjelde, i tillegg til de fastsatte regler i lotteriloven. Domstolsprøving av forelegg følger de vanlige regler for domstolsprøving.

Lotteriloven § 17 fastslår at forsettlig eller uaktsom overtredelse av lotterilovens bestemmelser kan straffes. Etter § 17 annet ledd skal brudd på de materielle pyramidebestemmelsene i lotteriloven § 16 første og annet ledd alltid anses som en grov overtredelse og strafferammen er da bøter eller fengsel inntil tre år.

14.6.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet vurderte Kulturdepartementet at lotteriloven er i samsvar med minimumskravene forordningen stiller til hvilken type sanksjoner som må være tilgjengelige, idet Lotteritilsynet har adgang til å ilegge tvangsmulkt for å få gjennomført pålegg om retting eller stans av forhold i strid med loven. Lotteritilsynet har også mulighet til å ilegge administrative forelegg for å få gjennomført et pålegg.

Departementet foreslo å presisere i loven at Lotteritilsynet kan ilegge tvangsmulkt ved vedtak om midlertidige tiltak og ved manglende overholdelse av skriftlig bekreftelse på at et ulovlig forhold skal opphøre. Departementet foreslo ikke å innføre overtredelsesgebyr som sanksjonsmulighet.

14.6.3 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet viser til at for å sikre etterlevelse av pålegg om å gi opplysninger eller utlevere dokumenter, kan det være hensiktsmessig å ha adgang til å fastsette tvangsmulkt samtidig med pålegget og før en overtredelse har funnet sted, slik at tvangsmulkt eventuelt kan løpe fra det tidspunktet fristen for oppfyllelse av pålegget oversittes. Justis- og beredskapsdepartementet mener at dette er usikkert etter ordlyden i lotteriloven § 14 c i dag, og ber Kulturdepartementet vurdere å endre eksisterende bestemmelse om tvangsmulkt i lotteriloven.

Justis- og beredskapsdepartementet viser også til at det i høringsnotatet er uklart om departementet mener at lotteriloven § 17 ikke skal gi hjemmel for straff ved brudd på pålegg etter de nye bestemmelsene som foreslås, eller om § 17 gir hjemmel for straff, men at bestemmelsen ikke bør anvendes. Justis- og beredskapsdepartementet oppfordrer på sikt å presisere hjemmelen i § 17 slik at den bare dekker overtredelser som reelt sett bør straffesanksjoneres.

14.6.4 Departementets vurdering

Lotteritilsynet kan i dag fastsette tvangsmulkt ved overtredelse av pyramidebestemmelsen. Kulturdepartementet opprettholder forslaget fra høringen om å presisere i loven at Lotteritilsynet kan ilegge tvangsmulkt ved vedtak om midlertidige tiltak og ved manglende overholdelse av skriftlig bekreftelse på at et ulovlig forhold skal opphøre. I tillegg foreslår departementet å presisere at det skal kunne ilegges tvangsmulkt ved manglende overholdelse av stedlige kontroller og skriftlig bekreftelser om avhjelpende tiltak.

Kulturdepartementet vurderer at det ikke vil være hensiktsmessig å straffesanksjonere manglende overholdelse av opplysningsplikt og stedlige kontroller etter ny § 16 a første og annet ledd, pålegg med midlertidig virkning etter ny § 16 b første ledd og skriftlige bekreftelser etter ny § 16 b annet ledd. Departementet vurderer at bruk av tvangsmulkt vil være en mer hensiktsmessig reaksjon i disse tilfellene. Disse tilfellene vil falle inn under dagens § 17 om straff, men departementet mener at straffesanksjonering ikke bør anvendes i slike tilfeller.

Kulturdepartementet legger til grunn at forordningen ikke krever at Lotteritilsynet i tillegg til tvangsmulkt skal kunne fastsette bøter i form av overtredelsesgebyr. Hensynet til et effektivt tilsyn med ulovlig pyramidevirksomhet kunne likevel tilsi at Lotteritilsynet burde hatt mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr. Departementet ønsker imidlertid ikke å foreslå en hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr på nåværende tidspunkt.

Departementet viser til at det pågår en revisjon av lotteri- og pengespillovgivningen som ble signalisert i Meld. St. 12 (2016–2017) Alt å vinne – Ein ansvarleg og aktiv pengespelpolitikk. Her vil det bli drøftet mer helhetlig og inngående hvilke reaksjons- og sanksjonsmuligheter som bør gjelde ved ulike overtredelser av den nye lovgivningen, inkludert om og i hvilke tilfeller det skal kunne ilegges overtredelsesgebyr eller straff. Vurderingene vil også gjelde for pyramidespill, dersom dette i framtiden skal reguleres i pengespilloven. Departementet mener derfor at det på nåværende tidspunkt ikke bør gjøres endringer utover det minimum forordningen krever.

Se forslag til lotteriloven § 16 b tredje ledd.

14.7 Luftfartstilsynet

14.7.1 Gjeldende rett

Luftfartsloven har i § 13 a-4 hjemmel for tvangsmulkt som kan knyttes til vedtak om pålegg og retting av praksis i strid med passasjerrettighetene. Luftfartsloven har også hjemmel for ileggelse av overtredelsesgebyr i luftfartsloven § 13 a-5. § 13 a-5 nr. 6 og 7 gjelder brudd på forskrifter gitt med hjemmel i en rekke bestemmelser i luftfartsloven, herunder § 10-42 som er hjemmel for gjennomføring av de materielle rettighetene flypassasjerene har etter EØS-avtalen. Skal overtredelsesgebyr kunne ilegges, må det være fastsatt uttrykkelig i de aktuelle gjennomføringsforskriftene. Det er gjort i de forskriftene som gjennomfører de forordningene som er nevnt i pkt. 8, 10 og 15 i vedlegget til CPC-forordningen. Luftfartsloven § 13 a-5 nr. 9 gir Luftfartstilsynet hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr ved manglende overholdelse av krav eller pålegg under tilsyn, besiktigelse eller undersøkelse som nevnt i luftfartsloven § 10-42 annet ledd. Luftfartsloven § 13 a-5 nr. 10 har en egen bestemmelse om bruk av overtredelsesgebyr når pålegg om å gi opplysninger ikke etterkommes. Denne bestemmelsen nevner ikke pålegg om å gi opplysninger i medhold av luftfartsloven § 10-42.

14.7.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått at luftfartsloven § 10-42 bør åpne for bruk av håndhevingsbestemmelsene i markedsføringsloven ved hjelp av en generell henvisningsbestemmelse.

14.7.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har kommentert denne delen av forslaget.

14.7.4 Departementets vurdering

I det endelige lovforslaget har ønsket om å utforme klare lovhjemler gjort at luftfartsloven § 10-42 annet ledd har fått særskilte bestemmelser om bruk av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr i henholdsvis bokstav d og e. Disse viser ikke til markedsføringslovens håndhevelsesbestemmelser, men til de generelle bestemmelsene om slike reaksjoner i luftfartsloven § 13 a-4 og § 13 a-5. Forslaget til luftfartsloven § 10-42 annet ledd bokstav d gir Luftfartstilsynet adgang til å fastsette tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av alle vedtak og bekreftelser nevnt i forslaget til § 10-42 annet ledd bokstav a til c.

Videre foreslås det at henvisningen til § 10-42 annet ledd i luftfartsloven § 13 a-5 første ledd nr. 9 presiseres til kun å omfatte manglende overholdelse av krav eller pålegg under tilsyn, besiktigelse eller undersøkelse nevnt i forslaget til § 10-42 annet ledd bokstav a. Etter departementets vurdering vil dette gi Luftfartstilsynet hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på bistandsplikten ved stedlige kontroller. I tillegg er det foreslått en tilføyelse i § 13 a-5 første ledd nr. 10 som gjør det klart at overtredelsesgebyr kan benyttes dersom pålegg om å gi opplysninger etter § 10-42 ikke er etterkommet. Dette vil samsvare med adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr for øvrige brudd på opplysningsplikten i luftfartsloven. Etter departementets vurdering er forslaget i overensstemmelse med forordningens krav om effektive sanksjoner.

Se forslag til luftfartsloven § 10-42 annet ledd bokstav d og e og § 13 a-5 første ledd nr. 9 og 10.

14.8 Medietilsynet

14.8.1 Gjeldende rett

Kringkastingsloven har et differensiert sanksjonssystem, tilpasset ulike typer regelbrudd. Lovens kapittel 10 gir Medietilsynet myndighet til å ilegge sanksjoner i form av advarsel, gebyr og tvangsmulkt, jf. § 10-2, § 10-3 og § 10-4. I spesielle tilfeller kan Medietilsynet også forby selskap å sende reklame i en tidsavgrenset periode, jf. § 10-5. Ved gjentatte og grove overtredelser kan tilsynet permanent eller for en tidsavgrenset periode, inndra konsesjon til kringkasting. Kringkastingsloven inneholder også strafferettslige sanksjoner, herunder bøter og fengsel inntil 6 måneder, ved overtredelser av visse bestemmelser, jf. § 10-1.

Medietilsynets myndighet til å ilegge sanksjoner gjelder ved overtredelse av bestemmelser i kringkastingsloven eller ved overtredelser av bestemmelser gitt i medhold av denne loven. Tilsynet har per i dag ingen sanksjonsmuligheter for manglende overholdelse av midlertidige tiltak.

14.8.2 Forslaget i høringsnotatet

Kulturdepartementet pekte i høringsnotatet på at tvangsmulkt burde være det foretrukne sanksjonsmiddelet i saker om manglende overholdelse av skriftlige bekreftelser fra den næringsdrivende på at det ulovlige forholdet skal opphøre, vedtak om å forby å sende innslag og pålegg om besiktigelse og gransking. Departementet argumenterte for at tvangsmulkt i utgangspunktet ville være tilstrekkelig for at Medietilsynet skal kunne utøve sin myndighet etter forordningen på en effektiv måte. Departementet pekte videre på at gebyr i slike saker ville kunne være uforholdsmessig sammenlignet med overtredelsens art og alvorlighetsgrad, jf. forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav h. Departementet foreslo derfor endringer i kringkastingsloven § 10-3, slik at det fremkommer at Medietilsynet ikke skal ha hjemmel til å ilegge gebyr ved brudd på kringkastingsloven § 2-12 i slike saker.

Departementet foreslo at det tas inn en bestemmelse om vedtak om midlertidige tiltak i kringkastingsloven § 2-12 tredje ledd. Dermed ville Medietilsynet få myndighet til å fastsette tvangsmulkt for å sikre at slike vedtak blir overholdt, jf. kringkastingsloven § 10-4. Kulturdepartementet foreslo i høringsnotatet at det vil være mest hensiktsmessig å benytte tvangsmulkt i saker der den næringsdrivende ikke etterkommer et midlertidig vedtak. Det ble vist til at overtredelsesgebyr ikke burde ilegges ved slike overtredelser ettersom dette er en reaksjon på allerede begåtte overtredelser, noe som tilsier at saken bør være ferdig undersøkt før slik reaksjon ilegges. Kulturdepartementet foreslo endringer i kringkastingsloven § 10-3, slik at det fremkommer at Medietilsynet ikke kan ilegge gebyr ved brudd på midlertidige vedtak fastsatt med hjemmel i kringkastingsloven § 2-12.

14.8.3 Høringsinstansenes syn

Medietilsynet støtter i sin høringsuttalelse departementets vurdering av at det ikke bør være hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr i de nevnte tilfellene. Etter Medietilsynets vurdering er tvangsmulkt et tilstrekkelig effektivt virkemiddel og godt egnet til å sikre etterlevelse av bestemmelsene. Tvangsmulkt kommer, etter Medietilsynets oppfatning, trolig i større grad enn et gebyr til å fungere som et incitament til å oppfylle pålegget, bekreftelsen eller det midlertidige vedtaket. Samtidig er tvangsmulkt, etter tilsynets vurdering, en forholdsmessig reaksjon fra myndighetenes side, sett opp mot overtredelsens art og alvorlighetsgrad, jf. forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav h.

14.8.4 Departementets vurdering

Kulturdepartementet opprettholder vurderingen av at vedtak om midlertidige tiltak, manglende overholdelse av skriftlige bekreftelser og brudd på vedtak med forbud mot å sende innslag, ikke bør kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Det vil i slike saker kun være anledning til å fastsette tvangsmulkt for å sikre at den næringsdrivende innretter seg. I punkt 7.8.4 foreslås gjeldende bestemmelse om gransking og besiktigelse opphevet, og det er følgelig ikke relevant med sanksjoner for brudd på denne bestemmelsen.

Etter kringkastingsloven § 2-11 plikter enhver å gi Medietilsynet de opplysninger som tilsynet krever for å kunne utføre sine gjøremål etter loven. Etter gjeldende rett gir kringkastingsloven hjemmel til å benytte sanksjoner i form av både overtredelsesgebyr og tvangsmulkt for manglende overholdelse av opplysningsplikten, jf. § 10-3 og § 10-4. Dette anses å være i samsvar med forordningen.

Departementet foreslår et nytt femte ledd i kringkastingsloven § 2-12, der forholdet mellom opplysningsplikten og taushetsplikten klargjøres for tilsyn etter CPC-forordningen. Det vises i denne sammenheng til Kulturdepartementets vurdering i punkt 6.8.4 og Barne- og familiedepartementets vurderinger i punkt 6.3.4. Nytt femte ledd i § 2-12 presiserer kun innholdet i opplysningsplikten etter § 2-11 for saker som omfattes av CPC-forordningen. Brudd på denne bestemmelsen må, i likhet med brudd på den generelle opplysningsplikthjemmelen, derfor kunne sanksjoneres med tvangsmulkt og overtredelsesgebyr etter kringkastingsloven § 10-3 og § 10-4 uten at det er nødvendig å presisere dette i lovteksten.

Departementet viser videre til at håndhevingsorganene etter forordningen skal kunne ilegge sanksjoner for «overtredelser som omfattes av denne forordning», jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav h. Med «overtredelser som omfattes av denne forordning» siktes det til brudd på de materielle bestemmelsene som forordningen gis anvendelse på, det vil si forbrukervernreglene listet opp i vedlegget til forordningen. Det vises til punkt 4.2 for en oversikt over hvilke rettsaker som omfattes. Brudd på materielle bestemmelser i kringkastingsloven som CPC-forordningen får anvendelse på, kan etter gjeldende rett sanksjoneres med både advarsel, tvangsmulkt og overtredelsesgebyr, jf. kringkastingsloven § 10-2, § 10-3 og § 10-4. Dette anses å være i samsvar med forordningen.

Se forslag til kringkastingsloven § 10-3 første ledd.

14.9 Sjøfartsdirektoratet

14.9.1 Krav etter båtpassasjerforordningen

Medlemstatene plikter etter båtpassasjerforordningen å ha regler om «penalties» som dekker overtredelser av forordningen, jf. artikkel 28 første punktum. Sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende. Det er ikke, slik som i CPC-forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav h første ledd, jf. punkt 14.2.1, presisert hvorvidt «penalties» i tillegg til bøter og overtredelsesgebyr også omfatter tvangsmulkt.

14.9.2 Tvangsmulkt

14.9.2.1 Gjeldende rett

Etter sjøloven § 418 b annet ledd første punktum kan tilsynsorganet fastsette en løpende tvangsmulkt for blant annet å sikre at forbud eller påbud om næringsdrivendes plikter etter sjøloven § 418 a om passasjerrettigheter blir etterlevd. I henhold til samme bestemmelse løper tvangsmulkten inntil forholdet er rettet. Tvangsmulkt kan bare fastsettes og løper så langt det er mulig for den ansvarlige å oppfylle det pålegget som tvangsmulkten er knyttet til, jf. § 418 b annet ledd annet punktum. Tvangsmulkt løper likevel dersom det etter at tvangsmulkten er ilagt, blir umulig å oppfylle pålegget på grunn av forhold som skyldes den ansvarlige, jf. § 418 b annet ledd tredje punktum.

Departementet antar at tvangsmulkt bare kan fastsettes ved brudd på passasjerrettighetene etter sjøloven § 418 a første ledd der et ulovlig forhold er oppdaget. Sjøloven § 418 b annet ledd gir dermed ikke hjemmel for såkalt forhåndsfastsatt tvangsmulkt for overtredelser av passasjerrettighetene. Se om forhåndsfastsatt tvangsmulkt i punkt 14.2.2.3. Departementet antar derimot at det er hjemmel for forhåndsfastsatt tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av pålegg i forbindelse med undersøkelsestiltak (f.eks. pålegg om tilgang til dokumenter) etter sjøloven § 418 a annet ledd siste punktum.

Tvangsmulkt tilfaller staten, jf. sjøloven § 418 b tredje ledd første punktum. Sjøfartsdirektoratet kan helt eller delvis frafalle krav om påløpt tvangsmulkt, jf. § 418 b tredje ledd annet punktum. Etter sjøloven § 418 b fjerde ledd kan departementet gi forskrift om ileggelse av tvangsmulkt, om utmåling av tvangsmulkt, om hvor lenge tvangsmulkten kan løpe, og om adgangen til å ettergi tvangsmulkt. I forskrift om båtpassasjerrettigheter er det gitt regler om fastsettelse av tvangsmulkt, jf. § 2, og om frafall av påløpt tvangsmulkt, jf. § 3.

14.9.2.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet fremholdt departementet at Sjøfartsdirektoratet har hjemmel i sjøloven § 418 b annet ledd til å fastsette tvangsmulkt for manglende oppfyllelse av passasjerrettigheter etter § 418 a første ledd. Departementet foreslo ingen endringer i denne adgangen.

Hjemmelen i sjøloven § 418 b første ledd gir adgang til å fastsette tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av plikter som følger av bestemmelsene gitt i eller i medhold av § 418 a, eller vedtak gjort i medhold av disse bestemmelsene. Det omfatter plikter som pålegges i medhold av sjøloven § 418 a annet ledd siste punktum i tilknytning til undersøkelser av om virksomhetene etterlever passasjerrettighetene. Departementet foreslo ingen endringer i denne adgangen.

Departementet foreslo en bestemmelse i sjøloven § 418 a annet ledd om at det i forskrift kunne fastsettes at markedsføringslovens regler om innhenting av skriftlige bekreftelser og fjerning av digitalt nettinnhold helt eller delvis skulle gjelde tilsvarende for tilsynsmyndigheten. Videre foreslo departementet en endring i forskrift om båtpassasjerrettigheter som gikk ut på at markedsføringslovens bestemmelser om innhenting av skriftlig bekreftelse og om fjerning av digitalt nettinnhold skulle gjelde tilsvarende ved Sjøfartsdirektoratets tilsyn etter sjøloven § 418 a. Departementet bygget på at endringene ville gi Sjøfartsdirektoratet adgang til å fastsette tvangsmulkt ved manglende etterlevelse av skriftlige bekreftelser.

Spørsmålet om adgangen til å fastsette tvangsmulkt ved manglende etterlevelse av midlertidig vedtak, etter høringsnotatets utkast til sjøloven § 418 b første ledd nytt annet punktum, ble ikke omtalt i høringsnotatet.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om departementets forslag.

14.9.2.3 Departementets vurdering

Ved håndheving av passasjerettighetene som følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av sjøloven § 418 a første ledd, bør det, etter departementets syn, være adgang til å fastsette tvangsmulkt for å fremtvinge etterlevelse. Gjeldende rett videreføres på dette punktet. Departementet viser til begrunnelsen for utformingen av gjeldende regler om tvangsmulkt i Prop. 4 LS (2015–2016) punkt 5, merknader til § 418 a på side 24 med videre henvisninger i Ot.prp. nr. 9 (2006–2007) punkt 8.2 på side 90 til 92. Da adgangen til å fastsette tvangsmulkt gjelder den ansvarlige for å oppfylle pålegget, vil alle pliktsubjektene etter handlingsnormene i båtpassasjerforordningen, og de øvrige handlingsnormene etter sjøloven § 418 a eller vedtak i medhold av § 418 a, være dekket. Det vises til forslaget til sjøloven § 418 b første og fjerde ledd.

Etter forslaget til sjøloven § 418 b annet ledd skal Sjøfartsdirektoratet ha adgang til å gi pålegg om stansing og retting med midlertidig virkning. Vilkårene er at det er rimelig grunn til å anta at det foreligger et brudd med bestemmelsene gitt i eller i medhold av § 418 a, og at det foreligger en risiko for alvorlig skade på passasjerenes kollektive interesser. Departementet mener at for å sikre at næringsdrivende etterlever pålegg om stansing og retting med midlertidig virkning, bør Sjøfartdirektoratet ha adgang til å fastsette tvangsmulkt samtidig med at pålegget fattes eller senere før en overtredelse er konstatert i et endelig pålegg. Forslaget til § 418 b fjerde ledd første punktum vil gi adgang til det. Departementet viser til punkt 14.2.2.3 for nærmere begrunnelse for denne løsningen. Departementet nevner at tvangsmulkt som fastsettes for å sikre etterlevelse av det midlertidige pålegget, bare påløper såfremt det foreligger et brudd på båtpassasjerforordningen. Der det ikke foreligger noen ulovlighet, er det ikke noe forhold som kan «rettes» i bestemmelsens forstand.

Etter forslaget til sjøloven § 418 b tredje ledd har Sjøfartsdirektoratet tilsvarende kompetanse som nevnt i forslaget til markedsføringsloven § 36 annet ledd om adgang til å innhente skriftlig bekreftelse fra den næringsdrivende. Adgangen til å innhente skriftlig bekreftelse etter markedsføringsloven § 36 gjelder både skriftlig bekreftelse på at det ulovlige forholdet skal opphøre, jf. annet ledd første punktum, og skriftlig bekreftelse på at næringsdrivende skal tilby avhjelpende tiltak til berørte forbrukere, jf. annet ledd annet punktum. Departementet mener adgangen til å fastsette forhåndsfastsatt tvangsmulkt er egnet for å sikre effektiv etterlevelse av pliktene etter skriftlige bekreftelser. Det vises til begrunnelsen i punkt 14.3.3 for tilsvarende løsning i markedsføringsloven. Departementet foreslår en lovbestemmelse om adgang til å fastsette forhåndsfastsatt tvangsmulkt, se forslag til sjøloven § 418 b fjerde ledd siste punktum.

Det er også et krav om effektive sanksjoner for å sikre etterlevelse av plikter Sjøfartsdirektoratet pålegger fysiske personer og foretak i forbindelse med undersøkelsestiltak, jf. punkt 14.2.2.3. I forslaget til sjøloven § 418 d første ledd første punktum gis Sjøfartsdirektoratet tilsvarende undersøkelseskompetanse som følger av markedsføringsloven § 34, det vil si kompetanse til å kreve opplysninger og dokumenter, foreta beslag og stedlige kontroller samt å gjennomføre testkjøp. Etter departementets vurdering bør Sjøfartsdirektorat ha adgang til å fastsette forhåndsfastsatt tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av plikter personer og foretak pålegges i medhold av forslaget til sjøloven § 418 d første ledd første punktum. Departementet viser til begrunnelsen for tilsvarende løsning i markedsføringsloven i punkt 14.3.3.

Se forslag til sjøloven § 418 b fjerde ledd og § 418 d tredje ledd.

14.9.3 Overtredelsesgebyr

14.9.3.1 Gjeldende rett

Etter sjøloven § 418 c første ledd første punktum kan Sjøfartsdirektoratet ilegge foretak overtredelsesgebyr dersom foretaket eller noen som har handlet på foretakets vegne, overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av sjøloven § 418 a. Det gjelder selv om ingen enkeltperson har utvist skyld, jf. sjøloven § 418 c første ledd annet punktum. § 418 c første ledd viser til handlingsnormene i hele 418 a. § 418 a annet ledd siste punktum inneholder hjemmel for å pålegge tjenesteyteren individuelle plikter i forbindelse med undersøkelsestiltak, slik som å gi tilgang til dokumenter, jf. nærmere omtale av det i punkt 6.9 og 7.9. I forarbeidene til paragrafen er ikke overtredelsesgebyr ved brudd på slike plikter særskilt omtalt, jf. Prop. 4 LS (2015–2016) punkt 3.6.3 og punkt 5 på side 25.

Både ved avgjørelsen av om foretaket skal ilegges overtredelsesgebyr, og ved utmåling av gebyret, skal det særlig legges vekt på overtredelsens grovhet og varighet, graden av skyld og foretakets økonomiske evne, jf. sjøloven § 418 c annet ledd. Etter sjøloven § 418 c femte ledd kan departementet gi forskrift om utmåling av overtredelsesgebyr. I forskrift om båtpassasjerrettigheter er det i § 4 gitt en forskriftsbestemmelse om hvilke momenter det «særlig [skal] legges vekt på» ved utmålingen.

I sjøloven § 418 a tredje ledd gis departementet kompetanse til å gi forskrift om etableringen og finansieringen av en klageordning for løsningen av tvister om passasjerrettigheter. Reglene i luftfartsloven §§ 10-44 til 10-47 om klageordning på luftfartsområdet, herunder regler om departementets adgang til å gi forskrift, gis tilsvarende anvendelse i sjøloven, jf. sjøloven § 418 a tredje ledd siste punktum. Etter ordlyden i gjeldende sjølov § 418 c første ledd gis det også hjemmel for overtredelsesgebyr ved brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av § 418 a tredje ledd om etableringen og finansieringen av en klageordning. Spørsmålet om hjemmel for overtredelsesgebyr for brudd på disse bestemmelsene er ikke omtalt i forarbeidene til paragrafen, jf. Prop. 4 LS (2015–2016) punkt 3.6.4 og punkt 5 på side 25.

I sjøloven § 418 c tredje ledd er det regler om domstolskontroll av vedtak om overtredelsesgebyr, frist for å betale overtredelsesgebyret, tvangsfullbyrdelse og foreldelse. Foreldelse av adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr er regulert i sjøloven § 418 c fjerde ledd. Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes etter fem år, jf. § 418 c fjerde ledd første punktum. Fristen avbrytes når tilsynsorganet meddeler et foretak at det er mistenkt for overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av § 418 a eller pålegg gitt i medhold av disse bestemmelsene, jf. § 418 c fjerde ledd annet punktum.

14.9.3.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet fremholdt departementet at Sjøfartsdirektoratet har hjemmel i sjøloven § 418 c til å ilegge overtredelsesgebyr ved manglende oppfyllelse av passasjerrettigheter etter § 418 a første ledd. Departementet foreslo ingen endringer i denne adgangen. Departementet foreslo ingen hjemmel for overtredelsesgebyr ved manglende etterlevelse av midlertidige vedtak.

Gjeldende hjemmel for overtredelsesgebyr i sjøloven § 418 c første ledd omfatter brudd på bestemmelse gitt i eller i medhold av sjøloven § 418 a. Etter gjeldende rett omfatter hjemmelen i § 418 c antagelig også brudd på plikter Sjøfartsdirektoratet pålegger etter reglene i § 418 a annet ledd siste punktum i forbindelse med tilsyn av om virksomhetene etterlever passasjerrettighetene, jf. punkt 14.9.3.1. Departementet omtalte ikke i høringsnotatet spørsmålet om det bør være adgang til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på disse pliktene.

Departementet foreslo en bestemmelse i sjøloven § 418 a annet ledd om at det i forskrift kunne fastsettes at markedsføringslovens regler om innhenting av skriftlige bekreftelser og fjerning av digitalt innhold helt eller delvis skulle gjelde tilsvarende for tilsynsmyndigheten. Departementet foreslo en endring i forskrift om båtpassasjerrettigheter som gikk ut på at markedsføringsloven bestemmelser om innhenting av skriftlig bekreftelse og om fjerning av digitalt innhold skulle gjelde tilsvarende ved Sjøfartsdirektoratets tilsyn etter sjøloven § 418 a. Departementet bygget på at endringene ville gi Sjøfartsdirektoratet adgang til å ilegge overtredelsesgebyr etter sjøloven § 418 c ved manglende etterlevelse av skriftlige bekreftelser.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget til regler om adgang til å ilegge overtredelsesgebyr.

14.9.3.3 Departementets vurdering

Ved håndheving av passasjerettighetene som følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av sjøloven § 418 a første ledd, bør det, etter departementets syn, være adgang til å ilegge næringsdrivende overtredelsesgebyr ved manglende oppfyllelse. Gjeldende rett videreføres i hovedsak på dette punktet, men med enkelte mindre endringer som omtales nedenfor. Departementet viser til begrunnelsen for utformingen av gjeldende regler om overtredelsesgebyr i Prop. 4 LS (2015–2016) punkt 3.6.3 og punkt 5 på side 25 med videre henvisning til Ot.prp. nr. 9 (2006–2007) side 90 til 92.

Etter gjeldende sjølov § 418 c første ledd første punktum er det bare «foretak» som kan ilegges overtredelsesgebyr. Båtpassasjerforordningen pålegger også plikter til fysiske personer som driver en virksomhet, jf. båtpassasjerforordningen artikkel 3 bokstav d og h. Det kan derfor tenkes tilfeller der en virksomhet faller utenfor begrepet «foretak», men der den personen som driver virksomheten likevel har plikter etter båtpassasjerforordningen. For å sikre at alle typer pliktsubjekter etter båtpassasjerforordningen skal kunne ilegges overtredelsesgebyr, foreslår departementet å erstatte «foretak» med «virksomhet».

Departementet mener skyldkravet ved ileggelse av overtredelsesgebyr rettet mot fysiske personer ved overtredelser av sjøloven § 418 a første ledd bør være forsett eller uaktsomhet. I Prop. 62 L (2015–2016) punkt 11.6 gir Justis- og beredskapsdepartementet anbefalinger om utformingen av skyldkrav for fysiske personer. Utgangspunktet i saker om administrative sanksjoner overfor fysiske personer er at det bør gjelde et krav om forsett eller uaktsomhet. Samtidig trekkes det frem at når en fysisk person opptrer innenfor næringsvirksomhet, kan det være grunn til å stille noe lavere krav til skyld. Departementet mener at det ved overtredelser av handlingsnormer som omfattes av forslaget til § 418 c, er tilstrekkelig med uaktsomhet. Det vises til forslaget til sjøloven § 418 c.

Det bør, etter departementets syn, ikke være adgang til å ilegge overtredelsesgebyr for manglende etterlevelse av midlertidige vedtak. Departementet viser til begrunnelsen for tilsvarende løsning etter markedsføringsloven i punkt 14.3.3. En annen sak er at brudd på et midlertidig vedtak i praksis ofte kan sammenfalle med at den næringsdrivende også bryter § 418 a første ledd om passasjerrettigheter. Det vil i så fall gi grunnlag for overtredelsesgebyr etter forslaget til sjøloven § 418 c.

Departementet ser ikke noe behov for å velge andre løsninger for håndhevingen av plikter fysiske personer og foretak pålegges i forbindelse med tilsyn av om virksomhetene overholder passasjerrettigheter, enn de som er foreslått i markedsføringsloven. Når det gjelder bakgrunnen for løsningene som er valgt der, viser departementet til vurderingene i punkt 14.2.2.3 og punkt 14.3.3 knyttet til markedsføringsloven. Det å gi uriktige opplysninger under forklaringsplikt etter opplysningspliktene etter forslaget til sjøloven § 418 d, som gir markedsføringsloven § 34 første ledd tilsvarende anvendelse, vil være straffesanksjonert etter straffeloven § 221 første ledd bokstav c.

Etter departementets vurdering er det behov for adgang til å ilegge virksomhetene overtredelsesgebyr ved brudd på plikten til medvirkning til stedlig kontroll etter forslaget til sjøloven § 418 d første ledd første punktum, jf. punkt 7.9.2 om stedlig kontroll. Det vises til forslaget til sjøloven § 418 c første ledd.

Departementet mener adgangen til å fastsette forhåndsfastsatt tvangsmulkt etter forslaget til sjøloven § 418 b fjerde ledd annet punktum, omtalt i punkt 14.9.2 ovenfor, er tilstrekkelig for å sikre effektiv etterlevelse av pliktene som følger av en skriftlig bekreftelse innhentet etter forslaget til sjøloven § 418 b tredje ledd. Det foreslås derfor ingen adgang til å ilegge overtredelsesgebyr ved manglende etterlevelse av slike skriftlige bekreftelser. Det vises til begrunnelsen for tilsvarende løsning i markedsføringsloven, jf. punkt 14.2.2.3 og 14.3.3. En annen sak er at manglende etterlevelse av forpliktelsen etter en skriftlig bekreftelse i praksis kan sammenfalle med overtredelser av sjøloven § 418 a første ledd. I så fall vil det være grunnlag for ileggelse av overtredelsesgebyr etter forslaget til § 418 c.

Se forslag til sjøloven § 418 c.

14.10 Statens jernbanetilsyn

14.10.1 Gjeldende rett

Jernbaneloven § 13 gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å ilegge tvangsmulkt ved manglende oppfyllelse av pålegg. Tvangsmulkt (dagbøter) skal være et effektivt virkemiddel for å fremtvinge rask etterlevelse der det ellers kan være grunnlag for tvil om etterlevelse av pålegg om at overtredelse skal opphøre. Dagbotens størrelse fastsettes under hensyn til viktigheten av etterlevelse og hvilke kostnader det utløser.

Jernbaneloven har ingen bestemmelser om overtredelsesgebyr for brudd på passasjerrettighetene.

14.10.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

I høringsnotatet foreslo departementet å endre jernbaneloven § 7 c slik at undersøkelses- og håndhevingsregler som gjelder passasjerrettigheter, kan følge bestemmelsene i markedsføringsloven.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om departementets forslag.

Etter departementets vurdering har dagens jernbanelov tilstrekkelig hjemmel for å ilegge tvangsmulkt for overtredelser som omfattes av forordningen. Ordlyden «pålegg» vil også omfatte manglende overholdelse av opplysningsplikten og stedlig kontroller, utover pålegg om retting eller opphør. Ved forslaget om at Jernbanetilsynet også skal kunne fatte midlertidig vedtak vil også manglende overholdelse av midlertidige vedtak kunne sanksjoneres med tvangsmulkt, da midlertidige vedtak må anses som et «pålegg». Brudd på forpliktende tilsagn vil imidlertid ikke anses som «pålegg» som kan sanksjoneres med tvangsmulkt i dag. I det endelige lovforslaget har departementet ønsket å gi et mer presist hjemmelsgrunnlag for Statens jernbanetilsyns tilsyn med at reglene om passasjerrettigheter følges, enn det som ble foreslått i høringsnotatet. Det foreslås derfor at jernbaneloven § 11 c får en særskilt bestemmelse om bruk av tvangsmulkt i bokstav d. Bestemmelsen viser ikke til markedsføringslovens bestemmelser, men til den generelle bestemmelsen om tvangsmulkt i jernbaneloven § 13. Bestemmelsen vil gi Statens jernbanetilsyn myndighet til å sanksjonere brudd på Jernbanetilsynets undersøkelses- og håndhevingstiltak med tvangsmulkt, herunder manglende overholdelse av forpliktende tilsagn. Etter departementets vurdering er forslaget i overensstemmelse med forordningens krav om å effektivt kunne sanksjonere manglende overholdelse av håndhevingsorganets pålegg mv.

Departementet foreslår også en ny bestemmelse om adgang til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på passasjerrettighetene. Dette vil sammen med tvangsmulkt sikre Statens jernbanetilsyn effektive sanksjoner mot overtredelser av passasjerrettighetene, og er i overensstemmelse med forordningen. Bestemmelsen foreslås også å gi hjemmel for overtredelsesgebyr ved manglende medvirkning til stedlig kontroll.

Se forslag til jernbaneloven § 11 c bokstav d og § 13 a.

14.11 Statens vegvesen

14.11.1 Gjeldende rett

Busspassasjerrettighetsforordningen artikkel 28 nr. 1 og artikkel 31 stiller krav om at håndhevingsorganet skal sette i verk de tiltakene som er nødvendige for å sikre at forordningen blir etterlevd. Sanksjonene skal være effektive, proporsjonale og avskrekkende. Gjeldende forordning er gjennomført i norsk rett gjennom yrkestransportloven § 32 a. Statens vegvesen er utpekt som håndhevingsorgan gjennom forskrift 25. februar 2016 nr. 193 om busspassasjerrettigheter.

Yrkestransportloven §§ 38 til 41 gir hjemmel for politiet og Statens vegvesen til å utføre kontroller og ilegge bruksforbud for kjøretøy eller lovbruddsgebyr ved brudd på reglene. Påtalemyndigheten kan straffe brudd på loven med bot. I tillegg har løyvemyndigheten hjemmel til å tilbakekalle løyvet hvis løyvehaveren ikke oppfyller kravene i forskrifter eller vilkår, eller ikke retter seg etter forskrifter eller vilkår som gjelder for å drive virksomheten, jf. yrkestransportloven § 29.

Yrkestransportloven § 32 a femte ledd gir Statens vegvesen myndighet til å gi pålegg om retting og tvangsmulkt ved brudd på reglene i § 32 a første til fjerde ledd om passasjerrettigheter.

Dette innebærer at Statens vegvesen kan pålegge transportørene, selskap med transportøransvar som administrerer rutesambandene i fylkene, terminaloperatører og de andre aktørene som er omfattet av forordningen, å rette forholdene som strider med reglene i forordningen. Dersom en slik retting ikke blir utført, har håndhevingsorganet hjemmel til å ilegge tvangsmulkt til de aktørene som ikke retter seg etter påleggene.

Sanksjonene som blir pålagt etter yrkestransportloven § 32 a femte ledd skal fungere som et pressmiddel for å bringe adferd i samsvar med reglene. Sanksjonene som blir pålagt av håndhevingsorganet etter § 32 a femte ledd er derfor ikke til hinder for at påtalemyndigheten kan straffe med bot, eller at løyvemyndigheten kan tilbakekalle løyve med hjemmel i yrkestransportloven.

14.11.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Ny forordning artikkel 9 nr. 4 bokstav h krever at håndhevingsorganet skal ha myndighet til å ilegge sanksjoner, for eksempel bøter eller tvangsmulkter for overtredelse av forbrukervernregelverket og for manglende overholdelse av beslutninger, pålegg, midlertidige tiltak, næringsdrivendes forpliktende tilsagn eller andre tiltak som er vedtatt i henhold til forordningen, jf. punkt 14.2.

Departementet konkluderte i høringsnotatet med at ordlyden i forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav h er ivaretatt gjennom yrkestransportloven § 32 a femte ledd, og at det dermed ikke er behov for regelverksendringer på dette området. Det ble foreslått at yrkestransportloven endres ved at det gjøres henvisning til markedsføringslovens bestemmelser for å sikre at Statens vegvesen har undersøkelsesrett og håndhevingsmyndighet i samsvar med den nye CPC-forordningen. På dette punkt representerer dette ikke endringer i forhold til gjeldende rett.

Ingen høringsinstanser hadde innvendinger knyttet til dette.

Etter departementets vurdering bør henvisningene til markedsføringslovens bestemmelser i yrkestransportloven § 32 a systematiseres. Femte ledd viser til håndhevingsmyndigheten sin kompetanse til å innhente informasjon. Sanksjonsreglene flyttes ut av femte ledd.

Nytt sjette ledd gir håndhevingsorganet myndighet til å gjøre vedtak om påbud eller forbud for å sikre at reglene i § 32 a første til fjerde ledd etterleves. For midlertidige vedtak vises det til markedsføringsloven § 39. Håndhevingsorganet kan på tilsvarende vilkår som i markedsføringsloven § 43, reise søksmål om å kreve fjerning av digitalt nettinnhold, se punkt 13.

Det foreslås et nytt sjuende ledd som gir håndhevingsorganet myndighet til å fastsette tvangsmulkt for å sikre oppfylling av vedtak etter sjette ledd første og annet punktum. Bestemmelsen gir også hjemmel til å fastsette tvangsmulkt for overholdelse av opplysningsplikten og skriftlige bekreftelser.

Det foreslås et nytt åttende ledd som gir håndhevingsorganet myndighet til å fastsette overtredelsesgebyr overfor en virksomhet, dersom virksomheten eller noen på vegne av virksomheten har handlet i strid med reglene i § 32 a første til fjerde ledd. Dette er således en sanksjon knyttet til lovbruddet som sådan. Man kan også fastsette overtredelsesgebyr ved manglende medvirkning under stedlige kontroller. Markedsføringsloven ny § 42 annet og tredje ledd foreslås å gjelde tilsvarende.

Bruk av overtredelsesgebyr etter åttende ledd vil utelukke bruk av straff etter yrkestransportloven § 41 for det samme forhold. Ilagt gebyr eller straff er ikke til hinder for administrativt tilbakekall av løyve.

Se forslag til yrkestransportloven § 32 a sjuende og åttende ledd.