5 Oppnevning av nasjonale håndhevingsorganer og sentralt kontaktpunkt
5.1 Oppnevning av nasjonale håndhevingsorganer
5.1.1 Gjeldende forordning
Etter gjeldende forordning skal hver medlemsstat oppnevne ett eller flere håndhevingsorganer som skal være ansvarlig for anvendelsen av forordningen, jf. artikkel 4 nr. 1. Forordningen er inkorporert i norsk rett gjennom markedsføringsloven § 47 første ledd. Departementet kan oppnevne håndhevingsorganer som skal håndheve forordningens bestemmelser, jf. § 47 annet ledd. Etter gjeldende forordning er Forbrukertilsynet, Helsedirektoratet, Legemiddelverket, Lotteritilsynet, Luftfartstilsynet og Medietilsynet oppnevnt som håndhevingsorganer.
5.1.2 Ny forordning
Også etter ny forordning skal hver medlemsstat oppnevne ett eller flere håndhevingsorganer som skal være ansvarlig for anvendelsen av forordningen, jf. artikkel 5 nr. 1. Dersom det finnes mer enn ett håndhevingsorgan på deres territorium, skal medlemsstatene sørge for at oppgavene til håndhevingsorganene er klart definert, og at de samarbeider tett for å utføre disse oppgavene på en effektiv måte, jf. artikkel 5 nr. 5.
Håndhevingsorganene skal oppfylle sine forpliktelser etter forordningen likt, uavhengig av om de handler på vegne av forbrukere i sin egen medlemsstat eller forbrukere i en annen EØS-stat, jf. artikkel 5 nr. 2. De skal ha de nødvendige ressursene tilgjengelig og tilstrekkelig sakkunnskap til å anvende forordningen, jf. artikkel 5 nr. 4.
5.1.3 Forslaget i høringsnotatet
Det daværende Barne- og likestillingsdepartementet, i samarbeid med de berørte fagdepartementene, foreslo i høringsnotatet at håndhevingsorganene som er oppnevnt i dag også skal oppnevnes etter ny forordning. Den nye forordningen omfatter en rekke nye rettsakter. Der fagdepartementer har konkludert med hvilket håndhevingsorgan som skal føre tilsyn med de nye reglene, foreslo departementet at disse også oppnevnes etter ny forordning. Dette inkluderer Sjøfartsdirektoratet, Statens jernbanetilsyn og Statens vegvesen.
Departementet foreslo også at en liste over håndhevingsorganene som er oppnevnt, og hvilke rettsakter disse har ansvar for, tas inn i forskrift med hjemmel i markedsføringsloven § 47 annet ledd. Hvilke håndhevingsorganer som er oppnevnt vil i stor grad også følge av sektorlovgivningen. Forskriften vil imidlertid gi en samlet oversikt over håndhevingsorganene og ansvarsfordelingen.
5.1.4 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering
Ingen høringsinstanser har kommentert det daværende Barne- og likestillingsdepartementets forslag til oppnevning av håndhevingsorganer.
Barne- og familiedepartementet fastholder forslaget om at oppnevning av håndhevingsorganer og hvilke ansvarsområder disse har, gis i forskrift med hjemmel i markedsføringsloven § 47. I motsetning til høringsnotatet, foreslås det at hjemmelen til å gi forskrift legges til departementet, og ikke til Kongen. Følgende ansvarsfordeling vil danne utgangspunktet for den nærmere reguleringen i forskrift:
Forbrukertilsynet:
Direktiv 93/13/EØF av 5. april 1993 om urimelige vilkår i forbrukeravtaler
Direktiv 98/6/EF av 16. februar 1998 om forbrukervern ved opplysninger om priser på forbruksvarer
Direktiv 99/44/EF av 25. mai 1999 om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier
Direktiv 2000/31/EF av 8. juni 2000 om visse rettslige aspekter ved informasjonssamfunnstjenester, særlig elektronisk handel, i det indre marked (direktivet om elektronisk handel)
Direktiv 2002/58/EF av 12. juli 2002 om behandling av personopplysninger og personvern i sektoren for elektronisk kommunikasjon (kommunikasjonsverndirektivet) artikkel 13
Direktiv 2002/65/EF av 23. september 2002 om fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere
Direktiv 2005/29/EF av 11. mai 2005 om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere på det indre marked (direktivet om urimelig handelspraksis)
Direktiv 2006/123/EF av 12. desember 2006 om tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet) artikkel 20
Direktiv 2006/114/EF av 12. desember 2006 om villedende og sammenlignende reklame (reklamedirektivet) artikkel 1, artikkel 2 litra c) og artikkel 4 til 8
Direktiv 2008/48/EF av 23. april 2008 om forbrukerkredittavtaler
Direktiv 2008/122/EF av 14. januar 2009 om forbrukervern med hensyn til visse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg og bytte (timesharedirektivet)
Direktiv 2010/13/EU av 10. mars 2010 om samordning av visse bestemmelser, fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene, om utøvelse av audiovisuelle medietjenester (direktiv om audiovisuelle medietjenester) artikkel 9 nr. 1 bokstav c og bokstav g
Direktiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter
Direktiv 2013/11/EU av 21. mai 2013 om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker artikkel 13
Forordning nr. 524/2013 av 21. mai 2013 om et online system for tvisteløsning i forbrukersaker artikkel 14
Direktiv 2014/17/EU av 4. februar 2014 om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglånsdirektivet) artikkel 10, 11, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 21, 22, 23, kapittel 10 samt bilag I og II
Direktiv 2014/92/EU av 23. juli 2014 om sammenlignbarhet av kostnader forbundet med betalingskontoer, bytte av betalingskontoer og adgang til å opprette og bruke betalingskontoer med grunnleggende funksjoner (betalingskontodirektivet) artikkel 3 til 18 og artikkel 20 nr. 2
Forordning nr. 1008/2008 av 24. september 2008 om felles regler for driften av lufttransporttjenester i Felleskapet artikkel 23
Direktiv 2015/2302/EU av 25. november 2015 om pakkereiser og sammensatte reisearrangementer (pakkereisedirektivet)
Forordning nr. 2017/1128 av 14. juni 2017 om portabilitet over landegrensene av nettinnholdstjenester i det indre marked.
Helsedirektoratet:
Direktiv 2010/13/EU av 10. mars 2010 om samordning av visse bestemmelser, fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene, om utøvelse av audiovisuelle medietjenester (direktiv om audiovisuelle medietjenester) artikkel 9 nr. 1 bokstav d og e, artikkel 10 nr. 2, artikkel 11 nr. 4 bokstav a og artikkel 22.
Legemiddelverket:
Direktiv 2001/83/EF av 6. november 2001 om innføring av et felleskapsregelverk for legemidler for mennesker artikkel 86 til 100
Direktiv 2010/13/EU av 10. mars 2010 om samordning av visse bestemmelser, fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene, om utøvelse av audiovisuelle medietjenester (direktiv om audiovisuelle medietjenester) artikkel 9 nr. 1 bokstav f, artikkel 10 nr. 3, artikkel 11 nr. 4 bokstav b og artikkel 21.
Lotteritilsynet:
Direktiv 2005/29/EF av 11. mai 2005 om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere på det indre marked (direktivet om urimelig handelspraksis) vedlegg I punkt 14.
Luftfartstilsynet:
Forordning nr. 261/2004 av 11. februar 2004 om fastsettelse av felles regler for erstatning og assistanse til passasjerer ved nektet ombordstigning og ved innstilte eller vesentlig forsinkede flyginger
Forordning nr. 1107/2006 av 5. juli 2006 om funksjonshemmedes og bevegelseshemmedes rettigheter i forbindelse med lufttransport
Forordning nr. 1008/2008 av 24. september 2008 om felles regler for driften av lufttransporttjenester i Felleskapet artikkel 22 og 24.
Medietilsynet:
Direktiv 2010/13/EU av 10. mars 2010 om samordning av visse bestemmelser, fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene, om utøvelse av audiovisuelle medietjenester (direktiv om audiovisuelle medietjenester) artikkel 9 nr. 1 bokstav a og b, artikkel 9 nr. 2, artikkel 10 nr. 1 og 4, artikkel 11 nr. 1 til 3, artikkel 19, 20 og artikkel 23 til 26.
Sjøfartsdirektoratet:
Forordning nr. 1177/2010 av 24. november 2010 om passasjerenes rettigheter ved sjøreiser og reiser på indre vannveier og om endring av forordning (EF) nr. 2006/2004.
Statens jernbanetilsyn:
Forordning nr. 1371/2007 av 23. oktober 2007 om jernbanepassasjerers rettigheter og forpliktelser (jernbanepassasjerrettighetsforordningen).
Statens vegvesen:
Forordning nr. 181/2011 av 16. februar 2011 om busspassasjerers rettigheter og om endring av forordning (EF) nr. 2006/2004.
Etter Barne- og familiedepartementets vurdering bør håndhevingsorganet som hovedregel også fremgå av sektorlovgivningen. Av klarhetshensyn foreslås det derfor en tilsynsbestemmelse i tjenesteloven. Bestemmelsen angir at Forbrukertilsynet, med Markedsrådet som klageorgan, fører kontroll med tjenesteloven § 19, som gjennomfører tjenestedirektivet artikkel 20 i norsk rett. Bestemmelsen gir undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten som foreslås i markedsføringsloven anvendelse ved Forbrukertilsynets håndheving av tjenesteloven § 19. Til forskjell fra forslaget i høringsnotatet, bør dette, etter departementets vurdering, fremgå av loven, ikke av forskrift.
På det nåværende tidspunkt foreslår departementet ingen uttrykkelig tilsynsbestemmelse i ehandelsloven og åndsverkloven for Forbrukertilsynets tilsyn med henholdsvis ehandelsdirektivet og portabilitetsforordningen. Når det gjelder portabilitetsforordningen, viser departementet til vurderinger i Prop. 10 LS (2018–2019) punkt 6.5. Det ble her lagt til grunn at Forbrukertilsynet etter markedsføringsloven § 32, jf. §§ 6 til 8 og § 22, vil ha hjemmel til å føre tilsyn med at tilbydere av nettbaserte innholdstjenester overfor forbrukere ikke benytter urimelige avtalevilkår eller fører en villedende eller urimelig handelspraksis, når det gjelder adgangen til portabilitet av nettbaserte innholdstjenester som er regulert i åndsverkloven § 112 a. I forarbeidene til ehandelsloven, Ot.prp. nr. 31 (2002–2003) punkt 12.5 og 12.6, ble det også lagt til grunn at kravene til tilsyn og sanksjoner ivaretas gjennom markedsføringslovens bestemmelser. Departementet ser derfor ikke behov for å fastsette Forbrukertilsynet som tilsynsmyndighet eksplisitt i ehandelsloven og åndsverkloven. Det vises til at det uansett vil følge av forskrift til markedsføringsloven at Forbrukertilsynet er tilsynsmyndighet for overholdelse av regelverket.
Se forslag til markedsføringsloven § 47 annet ledd og tjenesteloven § 19 tredje ledd.
5.2 Oppnevning av sentralt kontaktorgan
5.2.1 Gjeldende forordning
Hver medlemsstat skal utpeke et sentralt kontaktorgan med ansvar for anvendelse av forordningen, jf. gjeldende forordning artikkel 4 nr. 1. Forbrukertilsynet (tidligere Forbrukerombudet) er oppnevnt som sentralt kontaktorgan etter artikkel 4 nr. 1. Oppnevnelsen av Forbrukertilsynet ble blant annet begrunnet med at tilsynet hadde ansvar for håndhevingen av de fleste rettsaktene etter forordningen, og derfor ville ha befatning med hovedtyngden av inn- og utgående saker etter forordningen. Det ble derfor antatt at tilsynet ville være best egnet til raskt å vurdere hvem som skal behandle innkomne saker. I tillegg ble det lagt vekt på at man ville spare både tid og administrative kostnader ved at «mellomleddfunksjonen» ville falle bort i alle saker som skulle behandles av Forbrukertilsynet som håndhevingsorgan, se Ot.prp. nr. 102 (2005–2006) punkt 3.3.2.
5.2.2 Ny forordning
Hver medlemsstat skal oppnevne et sentralt kontaktorgan som har ansvar for anvendelsen av forordningen, jf. artikkel 5 nr. 1. Kontaktorganets funksjon skal være å samordne de undersøkelses- og håndhevingstiltakene som vedtas av håndhevingsorganene, andre offentlige myndigheter og eventuelt utpekte organer, i forbindelse med overtredelser som omfattes av forordningen, jf. artikkel 5 nr. 3. Dette innebærer blant annet å motta og videresende anmodninger om bistand fra et håndhevingsorgan, jf. artikkel 13 nr. 2.
5.2.3 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering
Det daværende Barne- og likestillingsdepartementet viste i høringsnotatet til at de samme hensyn gjør seg gjeldende for oppnevnelsen av sentralt kontaktorgan etter ny forordning som begrunnet oppnevnelsen av Forbrukerombudet som sentralt kontaktorgan etter gjeldende forordning. Departementet foreslo derfor i høringsnotatet at Forbrukertilsynets rolle videreføres. Forbrukertilsynet støtter dette.
Ingen høringsinstanser har innvendinger til departementets forslag, som opprettholdes.
5.3 Lovtekniske løsninger
5.3.1 Generelt
Forordningen og norsk rett krever at reglene i forordningen gjennomføres delvis ved en henvisning i markedsføringsloven og delvis ved endringer i en rekke forskjellige bestemmelser, jf. punkt 3.
Etter Barne- og familiedepartementets forslag gjennomføres kravene om undersøkelses- og håndhevingstiltak etter forordningen artikkel 9 nr. 3 og nr. 4 gjennom endringer i tilsynsreglene som allerede finnes i særlovgivningen. Det gis en oversikt over denne lovgivningen i punkt 5.3.2. I den grad det er avvik mellom bestemmelsene i lovgivningen og forordningen, går de foreslåtte bestemmelsene i lovgivningen lenger enn det forordningen krever.
Et viktig hensyn ved valg av lovtekniske løsninger er, etter departementets syn, at reglene i markedsføringsloven og etter de ulike særlovene blir mest mulig enhetlige, og at særløsninger bare velges ved behov. Dette vil kunne bidra til et mer oversiktlig og dermed enklere regelverk.
Etter departementets syn gir det i utgangspunktet best oversikt om reglene om pålegg om opphør av ulovlig virksomhet gis i den enkelte særloven, se punkt 12. Regelverket om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr bør tilpasses handlingsnormene etter den enkelte særloven, og dermed som utgangspunkt reguleres i denne, se punkt 14.
Reglene om tilsynsorganets myndighet i forbindelse med undersøkelsestiltak, kan både inntas gjennom egne lovbestemmelser i særlovene eller gjennom at det i særloven henvises til lovbestemmelser i markedsføringsloven. Valget bør treffes ut fra hvilke løsninger som gir et mest mulig oversiktlig og tilgjengelig regelverk. Der hvor særloven allerede har en omfattende regulering av tilsynet med forbrukervernreglene, er det nærliggende at endringene innarbeides i særloven. Der hvor disse spørsmålene er knappere regulert i særloven, kan det være nærliggende å gi reglene i markedsføringsloven tilsvarende anvendelse gjennom henvisningsbestemmelser.
Valget av lovtekniske løsninger i de enkelte særlover er truffet ut fra retningslinjene ovenfor.
5.3.2 Lovtekniske løsninger i de enkelte særlover
5.3.2.1 Forbrukertilsynet
Forbrukertilsynet håndhever en stor del av rettsaktene som omfattes av ny forordning, med Markedsrådet som klageorgan. Særlovene som gjennomfører rettsaktene i norsk rett er blant annet angrerettloven (direktiv 2011/83/EU om forbrukerrettigheter), pakkereiseloven (direktiv 2015/2302/EU om pakkereiser), e-handelsloven (direktiv 2000/31/EF om elektronisk handel) og markedsføringsloven (blant annet direktiv 2005/29/EU om urimelig handelspraksis). Forbrukertilsynet håndhever gjennom markedsføringsloven generelle forbrukerbestemmelser som for eksempel forbudet mot urimelig handelspraksis og urimelige avtalevilkår. Dette er bestemmelser som vil supplere spesiallovgivningen på forbrukerfeltet generelt. Det vil si at Forbrukertilsynet kan slå ned på urimelige avtalevilkår for eksempel hos en flyoperatør, selv om lufttransporten for øvrig håndheves av Luftfartstilsynet.
Generelle bestemmelser om Forbrukertilsynets håndheving er angitt i markedsføringsloven kapittel 7, og gjelder generelt for de tilsynsoppgavene Forbrukertilsynet er gitt i markedsføringsloven eller annen lovgivning. I andre særlover er det også tatt inn en henvisning til at tilsynsreglene i markedsføringsloven skal anvendes ved Forbrukertilsynets tilsyn, se angrerettloven § 41 og pakkereiseloven § 51.
Barne- og familiedepartementet foreslår derfor at det gjøres endringer i markedsføringsloven kapittel 7 for å sikre at Forbrukertilsynet har undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten som forordningen krever etter artikkel 9. Forbrukertilsynet innehar i dag flere av undersøkelses- og håndhevingsmyndighetene som kreves etter ny forordning. Etter Barne- og familiedepartementets vurdering vil det derfor være en hensiktsmessig løsning å endre de generelle undersøkelses- og håndhevingsreglene i markedsføringsloven, der dette er nødvendig for å oppfylle forordningens minimumskrav. Endringene i undersøkelses- og håndhevingsbestemmelsene i markedsføringsloven vil gjelde for hele ansvarsområdet til Forbrukertilsynet, og i både nasjonale og grenseoverskridende saker, se punkt 4.7. Det vil si at Forbrukertilsynet kan anvende undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten på alle områder som Forbrukertilsynet fører tilsyn med, også uten at de materielle bestemmelsene er listet opp i rettsaktene i forordningens vedlegg. Det vises til at Forbrukertilsynets ansvarsområde dekker en stor del av rettsaktene som omfattes av ny forordning.
5.3.2.2 Helsedirektoratet
På alkohol- og tobakksområdet er det reklamebestemmelsene i direktiv 2010/13/EU om audiovisuelle medietjenester (AMT-direktivet), artikkel 9 nr. 1 bokstav d og e, artikkel 10 nr. 2, artikkel 11 nr. 4 bokstav a og artikkel 22 som utgjør forbrukervernreglene etter ny forordning. AMT-direktivets reklamebestemmelser knyttet til alkohol og tobakk er gjennomført i norsk rett i tobakksskadeloven og alkoholloven.
Helsedirektoratet fører tilsyn med og håndhever bestemmelsene om reklameforbud fastsatt i alkohol- og tobakksskadeloven, jf. alkoholloven § 9-3 og § 9-4 og tobakksskadeloven § 22 og § 23, jf. § 35. Helse- og omsorgsdepartementet foreslår derfor at det gjøres endringer i alkoholloven og tobakksskadeloven for at Helsedirektoratet skal inneha undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten som forordningen krever etter artikkel 9.
Endringene i undersøkelses- og håndhevingsbestemmelsene i alkoholloven og tobakksskadeloven vil gjelde i grenseoverskridende saker og i nasjonale saker, se punkt 4.7. Det foreslås dessuten at undersøkelses- og håndhevingsreglene gis anvendelse utenfor forordningens saklige virkeområde. Forordningens regler vil få anvendelse på alle former for alkoholreklame som rammes av det norske reklameforbudet, jf. alkoholloven § 9-2 første ledd. På tobakksskadelovens område vil de foreslåtte endringene medføre at virkeområdet utvides til å gjelde indirekte reklame, samt at det norske reklameforbudet blant annet også omfatter røykeutstyr, tobakksimitasjoner og tobakkssurrogater, jf. forskrift om forbud mot tobakksreklame mv. § 4 bokstav b.
Helsedirektoratet og Vin- og brennevinsleverandørenes forening (VBF) hadde merknader til forslaget om å gi undersøkelses- og håndhevingsreglene anvendelse utenfor forordningens saklige virkeområde. VBF sier i sin høringsuttalelse at det er på det rene at reglene i alkoholloven med tilhørende forskrifter er vesentlig strengere/mer omfattende enn det som følger av AMT-direktivet. Videre viser VBF til at CPC-forordningen kun krever at Norge gjennomfører CPC-forordningens regler på en slik måte at tilsynsmyndigheten har de nødvendige virkemidler for å ivareta de forbrukervernreglene som følger av AMT-direktivet. Helse- og omsorgsdepartementet viser til at både hensynet til effektivt vern av forbrukerne i nasjonale saker, og forutberegnelighet for de næringsdrivende, tilsier at håndhevingsorganene må kunne anvende de samme virkemidlene i alle typer saker. En slik løsning vil, etter departementets oppfatning, også understøtte hensynene bak alkohol- og tobakksreklameforbudene.
Sysselmannen på Svalbard hadde merknader til lovforslagenes virkeområde. Sysselmannen viser i sin høringsuttalelse til at de regler som nå foreslås i alkoholloven gir konkrete og utvidede hjemler med tanke på inngripen mot alkoholreklame, og da spesielt i den digitale sfæren. Sysselmannen peker på at dette er forhold og behov som prinsipielt sett ikke er mindre relevante på Svalbard enn på fastlandet, for eksempel som en del av oppfølgingen av reklameforbudet i § 4-1 i forskrift om alkoholordningen på Svalbard. Departementet er oppmerksom på de problemstillinger Sysselmannen påpeker. Gjeldende regler på Svalbard avviker imidlertid en del fra reglene på fastlandet, og de her omtalte ordninger og bestemmelser vil ikke uten regelverkstilpasninger kunne gjøres gjeldende for Svalbard. Det er planlagt en revisjon av alkoholforskriften for Svalbard, og departementet vil vurdere om de i proposisjonen her omtalte regler skal gjøres gjeldende for Svalbard i forbindelse med revisjonen av Svalbard-forskriften.
Implementering av EUs nye tobakksdirektiv har nødvendiggjort endringer i tobakksskadeloven. Disse er vedtatt, men ikke trådt i kraft i påvente av at direktivet skal implementeres i EØS-avtalen. På grunn av dette har det vært nødvendig å foreslå endringer i både gjeldende tobakksskadelov og endringslov til denne.
5.3.2.3 Legemiddelverket
På området for legemidler omfattes reklamebestemmelsene i direktiv 2001/83/EF (legemiddeldirektivet) artikkel 86 til 100 og AMT-direktivet artikkel 9 nr. 1 bokstav f, artikkel 10 nr. 3, artikkel 11 nr. 4 bokstav b og artikkel 21 av ny forordning. Disse bestemmelsene er gjennomført i norsk rett i legemiddelloven og legemiddelforskriften. Det er Legemiddelverket som fører tilsyn med at bestemmelsene overholdes. Legemiddelverkets undersøkelses- og håndhevingsmyndighet fremgår i dag av legemiddelloven og legemiddelforskriften, og det foreslås derfor at det gjøres endringer i det allerede eksisterende regelverket for å gjennomføre forordningen artikkel 9 i norsk rett. Lovendringene foreslås å gjelde både i grenseoverskridende saker og i nasjonale saker, og gis således et videre anvendelsesområde enn det forordningen krever, se punkt 4.7.
5.3.2.4 Lotteritilsynet
Innenfor lotterilovens virkeområde omfatter den nye forordningen kun direktiv 2005/29/EF av 11. mai 2005 om foretaks urimelige handelspraksis (urimelig handelspraksis-direktivet). Ifølge direktivets vedlegg regnes pyramidespill som en handelspraksis som under alle omstendigheter er urimelig, og dermed forbudt etter direktivet. Forbudet mot pyramidespill er gjennomført i norsk rett i lotteriloven § 16.
Lotteritilsynet skal føre kontroll med at bestemmelser som er gitt i eller i medhold av lotteriloven blir overholdt, jf. lotteriloven § 4 første ledd første punktum. Lotteritilsynet fører altså tilsyn med forbudet mot pyramidespill. Lotteritilsynets undersøkelses- og håndhevingsmyndighet fremgår i dag av lotteriloven. Kulturdepartementet foreslår derfor at det gjøres endringer i lotteriloven slik at Lotteritilsynet innehar den undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten som forordningen krever etter artikkel 9.
Endringene i undersøkelses- og håndhevingsbestemmelsene i lotteriloven foreslås å gjelde både nasjonale og grenseoverskridende saker, og gis således et videre anvendelsesområde enn det forordningen krever.
5.3.2.5 Luftfartstilsynet
På luftfartsområdet omfattes forordning nr. 261/2004 om fastsettelse av felles regler for erstatning og assistanse til passasjerer ved nektet ombordstigning og ved innstilte eller vesentlig forsinkede flyginger, forordning nr. 1107/2006 om funksjonshemmedes og bevegelseshemmedes rettigheter i forbindelse med lufttransport og forordning nr. 1008/2008 om felles regler for driften av lufttransporttjenester i Felleskapet artikkel 22 og 24. Disse rettsaktene er gjennomført i norsk rett gjennom forskrifter gitt i medhold av luftfartsloven § 10-42.
Luftfartstilsynet fører tilsyn med rettsaktene, jf. luftfartsloven § 10-42 første ledd, jf. forskrift om flypassasjerers rettigheter § 2, forskrift om lufttransporttjenester i EØS § 3 og forskrift om universell utforming av lufthavner mv. § 3.
Det foreslås at det gjøres endringer i luftfartsloven § 10-42 slik at Luftfartstilsynet har den undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten forordningen krever. Det foreslås å innta presise henvisninger til enkelte bestemmelser i markedsføringsloven som gjennomfører undersøkelses- og håndhevingsmyndighetene. På denne måten vil Luftfartstilsynet gis tilsvarende kompetanse som er foreslått for Forbrukertilsynet.
Undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten vil gjelde ved håndhevingen av alle rettsaktene om passasjerrettigheter som er gjennomført i nasjonal rett i forskrift gitt i medhold av luftfartsloven § 10-42. Hver rettsakt har egne bestemmelser om virkeområde som må legges til grunn.
5.3.2.6 Medietilsynet
På kringkastingsområdet omfattes direktiv 2010/13/EU om audiovisuelle medietjenester (AMT-direktivet) artikkel 9 nr. 1 bokstav a og b, artikkel 9 nr. 2, artikkel 10 nr. 1 og 4, artikkel 11 nr. 1 til 3, artikkel 19, 20 og artikkel 23 til 26.
Medietilsynet er nasjonalt tilsynsorgan for de nevnte bestemmelsene i AMT-direktivet. Direktivbestemmelsene er hovedsakelig gjennomført i kringkastingsloven og kringkastingsforskriften. Medietilsynets undersøkelses- og håndhevingskompetanse fremgår av kringkastingsloven. For Medietilsynet foreslås det derfor endringer i kringkastingsloven for å gjennomføre forordningen artikkel 9.
Forslaget omfatter kun undersøkelses- og håndhevingsmyndighet overfor norske kringkastere og audiovisuelle bestillingstjenester som bryter norsk rett med virkning for forbrukere i et annet EU- eller EØS-land. Hvorvidt Medietilsynet bør ha tilsvarende håndhevingsmyndighet for medietjenester som kun retter seg mot norske forbrukere, vil bli vurdert i en kommende revisjon av kringkastingsloven, og vurderes derfor ikke i denne lovproposisjonen.
I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at forslaget kun vil få betydning for norske kringkastere og audiovisuelle bestillingstjenester som bryter norsk rett med virkning for et publikum i et annet EU/EØS-land. Kabel Norge viser i sin høringsuttalelse til departementets uttalelser om at forslaget ikke vil berøre kringkasterne som kun retter sendingene mot et norsk publikum «slik som for eksempel NRK og TV 2». Kabel Norge sier seg enig i at det foreslåtte regelverket ikke vil ha så stor praktisk betydning i Norge, men peker samtidig på at også norske kanaler kan ses av publikum utenfor Norges grenser. Videre viser Kabel Norge til at: «[b]åde NRK og TV 2 er tilgjengelig for såkalt nabolandskanaldistribusjon i våre naboland. Portabilitetsforordningen medfører også at norske kanaler kan ses av publikum som oppholder seg i andre EU/EØS-land over kortere eller lengre tid. Det kan således ikke utelukkes at det kan bli aktuelt å anvende de foreslåtte lovhjemler i Norge.» Departementet er enig i Kabel Norges vurdering av forordningens virkeområde, og ser at det kan oppstå grenseoverskridende saker også for norske kringkastere som NRK og TV 2. Departementet legger samtidig til grunn, i likhet med Kabel Norge, at det foreslåtte regelverket i praksis ikke vil få stor betydning for norske kringkastere og audiovisuelle bestillingstjenester som retter sendingene sine mot et norsk publikum.
5.3.2.7 Sjøfartsdirektoratet
Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1177/2010 av 24. november 2010 (heretter benevnt båtpassasjerforordningen) er gjennomført i nasjonal rett gjennom inkorporasjonsbestemmelsen i sjøloven § 418 a første ledd, jf. Prop. 4 LS (2015–2016) og Innst. 158 L (2015–2016). Departementet kan gi forskrift om hvem som skal føre tilsyn med at reglene om passasjerrettigheter følges, jf. sjøloven § 418 a annet ledd første punktum. Sjøfartsdirektoratet er tilsynsorgan, jf. forskrift 20. juni 2016 nr. 752 om tilsyn med og håndhevelse av båtpassasjerrettigheter etter sjøloven kapittel 15 (heretter benevnt som forskrift om båtpassasjerrettigheter) § 1 første ledd.
CPC-forordningen artikkel 9 om tilsynsorganenes undersøkelses- og håndhevingsmyndighet gjennomføres gjennom endringer i sjøloven. Etter departementets vurdering bør det fastsettes i sjøloven at reglene om Forbrukertilsynets undersøkelsesmyndighet etter markedsføringsloven som oppfyller CPC-forordningen (regler om opplysningsplikt, utleveringspålegg, beslag og stedlig kontroll), gis tilsvarende anvendelse for Sjøfartsdirektoratet. Håndhevingsreglene etter CPC-forordningen (regler om pålegg om opphør av ulovlig virksomhet, midlertidige vedtak om pålegg, fastsettelse av tvangsmulkt og ileggelse av overtredelsesgebyr) gjennomføres derimot gjennom egne lovbestemmelser i sjøloven. Både undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten begrenses til å gjelde overtredelser av båtpassasjerforordningen. Det foreslås imidlertid at undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten både skal gjelde i nasjonale og grenseoverskridende saker. Myndigheten gis dermed et videre anvendelsesområde enn det forordningen krever, se punkt 4.7.
5.3.2.8 Statens jernbanetilsyn
På jernbanefeltet omfattes jernbanepassasjerrettighetsforordningen (Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1371/2007). Forordningen er gjennomført i nasjonal rett gjennom jernbaneloven § 7 c første ledd, jf. jernbanepassasjerrettighetsforskriften § 1.
Statens jernbanetilsyn skal føre tilsyn med regler om jernbanepassasjers rettigheter og forpliktelser, jf. jernbaneloven § 11 første ledd, jf. jernbanepassasjerrettighetsforskriften § 5. Statens jernbanetilsyns undersøkelses- og håndhevingsmyndighet fremgår av jernbaneloven. For Statens jernbanetilsyn foreslås det derfor at det gjøres endringer i jernbaneloven for å sørge for at Statens jernbanetilsyn har undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten som forordningen krever etter artikkel 9. I høringsnotatet ble det foreslått et nytt annet ledd i jernbaneloven § 7 c om Statens jernbanetilsyns undersøkelses- og håndhevingsmyndighet ved tilsyn med passasjerrettighetene. I det endelige lovforslaget foreslås dette imidlertid regulert i jernbanelovens generelle kapittel om tilsyn. Det foreslås hovedsakelig at det tas inn henvisninger til undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten, slik denne foreslås regulert i markedsføringsloven. Statens jernbanetilsyn vil dermed ved sine undersøkelser og håndheving, kunne benytte seg av hjemlene som følger av markedsføringsloven.
Det foreslås at undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten begrenses til overtredelser av jernbanepassasjerrettighetsforordningen, men at myndigheten både kan anvendes i nasjonale og i grenseoverskridende saker. Dette gir myndigheten et videre anvendelsesområde enn det som følger av forordningen, se punkt 4.7.
5.3.2.9 Statens vegvesen
Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 181/2011 om busspassasjerers rettigheter og om endring av rådsforordning (EF) nr. 2006/2004 (busspassasjerrettighetsforordningen) ble tatt inn i EØS-avtalen 30. april 2015. Forordningen er gjennomført i norsk rett gjennom lov 29. august 2014 nr. 63 om endring av lov 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy (yrkestransportloven) § 32 a. Bestemmelsen gir hjemmel for å gjennomføre forordningen i norsk rett gjennom forskrift.
Utfyllende forskrifter er gitt i forskrift av 25. februar 2016 nr. 193 om busspassasjerrettigheter, forskrift 25. februar 2016 nr. 194 om endring i forskrift om klagenemnd for passasjertransport (transportklagenemndforskriften) og forskrift 25. februar 2016 nr. 195 om endring i forskrift med motorvogn og fartøy (yrkestransportforskriften).
Statens vegvesen skal føre tilsyn med at busspassasjerrettighetsforskriften blir fulgt, jf. yrkestransportloven § 32 a første ledd, jf. forskrift om busspassasjerrettigheter § 5 første ledd.
Statens vegvesens undersøkelses- og håndhevingsmyndighet er angitt i yrkestransportloven og i busspassasjerrettighetsforskriften. For Statens vegvesen foreslås det endringer i yrkestransportloven slik at Statens vegvesen gis undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten som forordningen krever. Det foreslås enkelte henvisninger til markedsføringsloven som vil gi Statens vegvesen tilsvarende håndhevingskompetanse som foreslås for Forbrukertilsynet. Undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten vil gjelde både i nasjonale og i grenseoverskridende saker, og ved håndhevingen av alle rettsaktene om passasjerrettigheter som gjennomføres i nasjonal rett i forskrift gitt i medhold av yrkestransportloven § 32 a.