18 Økonomiske og administrative konsekvenser

18.1 Konsekvenser for næringsdrivende

Bestemmelsene som Barne- og familiedepartementet foreslår som følge av ny forordning, gjelder håndhevingsorganenes undersøkelses- og håndhevingsmyndighet, samt samarbeidet mellom håndhevingsorganene i EU/EØS-området. Lovforslaget innebærer ikke nye forbrukervernregler som næringsdrivende må overholde, men medfører utvidede og nye plikter for næringsdrivende som følge av at håndhevingsorganenes undersøkelses- og håndhevingsmyndighet utvides. Enkelte av håndhevingsorganene får for eksempel en utvidet rett til å kreve opplysninger fra næringsdrivende. Økonomiske og administrative konsekvenser for næringsdrivende vil skyldes at håndhevingsorganene i større grad utøver sin undersøkelsesmyndighet, iverksetter samordnede tiltak, og ilegger sanksjoner for å effektivt håndheve forbrukervernreglene. Mer effektiv håndheving av forbrukervernreglene vil være en fordel for de næringsdrivende som opptrer i tråd med regelverket. De vil i mindre grad møte konkurranse fra aktører som for eksempel benytter seg av lovstridig markedsføring eller aggressiv handelspraksis.

Ny forordning gir håndhevingsorganene myndighet til å motta forpliktende tilsagn fra næringsdrivende om avhjelpende tiltak til forbrukere som berøres av en overtredelse. Næringsdrivende plikter ikke å gi et forpliktende tilsagn. Dersom denne muligheten likevel benyttes, vil dette kunne være kostnadseffektivt for næringsdrivende som slipper å behandle hver enkelt forbrukersak om avhjelpende tiltak. Har den næringsdrivende gitt et forpliktende tilsagn, kan håndhevingsorganene ilegge sanksjoner for manglende etterlevelse.

Håndhevingsorganenes myndighet til å begjære domstolene om å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold kan også føre til økonomiske og administrative konsekvenser for den næringsdrivende som overtrer forbrukervernreglene. For eksempel dersom den næringsdrivendes nettside stenges ned. Overtrederen risikerer også å måtte dekke motpartens sakskostnader dersom håndhevingsorganenes begjæring om midlertidig forføyning fører frem. I sin høringsuttalelse til Kulturdepartementets høring om endringer i lotteriloven, viser Domstoladministrasjonen til en sak etter åndsverkloven om blokkering av digitalt innhold i strid med opphavsretten. I saken ble nettstedinnehaverne dømt til å betale 570 000 kroner i sakskostnader til saksøkerne. Departementet understreker imidlertid at myndigheten til å fjerne innhold på og begrense tilgang til nettsider, kun skal brukes som siste utvei. Dersom overtrederen er kjent, vil vedkommende derfor ha fått flere anledninger til å stanse overtredelsen før saken begjæres for retten. Departementet antar dessuten at overtrederen i de fleste sakene vil være ukjent, se punkt 13.3.

Tredjepartene som får en handleplikt som følge av domstolens pålegg, vil også måtte forvente både administrative og økonomiske konsekvenser i forbindelse med gjennomføringen av pålegget. Sakskostnadene antas imidlertid ikke å være store ettersom tredjepartene i utgangspunktet ikke vil være ansvarlige for motpartens sakskostnader i første instans. Det vises til punkt 13.10.12 hvor dette er nærmere omtalt. Det forventes heller ikke at myndigheten til å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold vil bli benyttet i mange saker. Departementet presiserer at dette er en myndighet som kun skal utøves dersom håndhevingsorganene allerede har prøvd å stanse den ulovlige praksisen med andre midler, uten å lykkes.

Lovforslaget gir håndhevingsorganene utvidet adgang til å ilegge administrative reaksjoner og sanksjoner dersom næringsdrivende ikke etterkommer håndhevingsorganenes pålegg som følge av undersøkelses- og håndhevingstiltak. Et eksempel er dersom den næringsdrivende ikke overholder et pålegg om å gi opplysninger eller utlevere dokumenter. Departementet antar at det først og fremst vil være aktørene som bevisst overtrer regelverket som vil merke den utvidede adgangen til å ilegge sanksjoner.

Etter departementets vurdering fører de nye reglene samlet sett ikke til vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for næringsdrivende.

18.2 Konsekvenser for det offentlige

18.2.1 Håndhevingsorganene

Effektive mekanismer for å håndheve forbrukervernreglene er en viktig funksjon i markedet og forventes å bidra til mer velfungerende markeder. For forbrukere, næringsdrivende og samfunnet for øvrig, er det viktig at håndhevingsorganene har det verktøyet de trenger for å kunne avdekke overtredelser, og for å kunne handle raskt og effektivt når de avdekker en overtredelse. Dette bidrar til konkurranse på like vilkår ved at ulovlige praksiser raskt fjernes fra markedet.

Håndhevingsorganene får, med de reglene som foreslås, ytterligere myndighet til å undersøke brudd på og håndheve forbrukervernregler som omfattes av forordningen. Flere av håndhevingsorganene som oppnevnes etter ny forordning, er allerede oppnevnt etter gjeldende forordning. Dette gjelder Forbrukertilsynet, Legemiddelverket, Lotteritilsynet, Luftfartstilsynet, Helsedirektoratet og Medietilsynet. Disse håndhever allerede forbrukervernregler som omfattes av den nye forordningen. Ansvarsområdene deres blir dermed ikke utvidet. Enkelte håndhevingsorganer som blir oppnevnt etter ny forordning, er ikke oppnevnt etter gjeldende forordning. Dette gjelder Sjøfartsdirektoratet, Statens jernbanetilsyn og Statens vegvesen. Disse har allerede i dag ansvar for håndhevingen av det regelverket som de skal ha ansvar for etter ny forordning. Forordningen vil derfor heller ikke for disse håndhevingsorganene medføre utvidet ansvarsområde.

Håndhevingsorganene har i dag mesteparten av myndigheten som de skal ha etter ny forordning. En ny myndighet som kan føre til administrative og økonomiske konsekvenser for håndhevingsorganene, er myndigheten til å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold. Dette er en myndighet som ingen av håndhevingsorganene har i dag. Med unntak av Legemiddelverket, foreslås det at håndhevingsorganene får adgang til å begjære slike saker for domstolene, noe som kan føre til administrative og økonomiske konsekvenser for håndhevingsorganene. Håndhevingsorganene må sørge for å inneha den kompetansen som kreves for å vurdere behovet for å bruke myndigheten på et forsvarlig grunnlag. Selve domstolsprosessen vil også kunne kreve ressurser gjennom for eksempel forberedelse av saken og bistand til eventuell prosessfullmektig. Dette vil kunne gå på bekostning av øvrige tilsynsoppgaver. Det påpekes imidlertid at dette er en myndighet som kun skal brukes der ingen andre effektive midler er tilgjengelige, og det foreligger en risiko for alvorlig skade på den kollektive forbrukerinteressen. Dette er altså en myndighet som kun vil brukes i unntakstilfeller. Departementet anslår maksimalt 5 til 10 saker i året hvor det vil kunne være aktuelt å benytte myndigheten innenfor håndhevingsorganenes samlede tilsynsområde.

Det foreslås at Legemiddelverket skal ha myndigheten til å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold selv, uten å begjære saken for domstolen. Dette kan medføre økonomiske og administrative konsekvenser for Legemiddelverket. Departementet er av den oppfatning at tilfeller hvor overtredelser medfører betydelig helserisiko, slik at Legemiddelverket kan pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold, ikke vil utgjøre særlig mange saker i året – anslagsvis inntil én sak. Ettersom dette er en ny type myndighet, ser departementet likevel ikke bort ifra at antall saker vil være høyere, eller at antallet vil kunne øke over tid, spesielt som følge av økende netthandel.

En annen ny myndighet som kan føre til administrative og økonomiske konsekvenser for håndhevingsorganene, er myndigheten til å gå i dialog med næringsdrivende om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere. Med avhjelpende tiltak menes for eksempel prisavslag, tilbakebetaling, reparasjon, bytting og heving av avtalen. Selv om dette er noe som enkelte håndhevingsorganer som Forbrukertilsynet allerede gjør i dag, kan en ny lovhjemmel som uttrykkelig gir håndhevingsorganene adgang til dette, føre til økt fokus på denne muligheten. Dette kan føre til mer dialog mellom håndhevingsorganene og næringsdrivende, og dermed økt ressursbruk. Barne- og familiedepartementet er også kjent med at Kommisjonen er opptatt av at håndhevingsorganene benytter seg av denne myndigheten.

Lovforslaget gir også håndhevingsorganene myndighet til å treffe midlertidige vedtak, for eksempel å forby en praksis inntil endelig vedtak er fattet. Dette vil kunne stille større krav til prioritering av tilstrekkelige administrative ressurser og kan føre til noen økte administrative konsekvenser.

Ny forordning legger opp til tettere samarbeid mellom håndhevingsorganene i EU/EØS-området og setter kortere frister for når undersøkelser og tiltak skal være gjennomført. Dette stiller krav til håndhevingsorganenes effektivitet, noe som kan føre til økte kostnader. Etter Barne- og familiedepartementets vurdering vil de økte kostnadene for håndhevingsorganene som er oppnevnt etter gjeldende forordning være begrenset. Dette gjelder Forbrukertilsynet, Helsedirektoratet, Legemiddelverket, Lotteritilsynet, Luftfartstilsynet og Medietilsynet. Tettere samarbeid over landegrenser kan imidlertid føre til økte kostnader for håndhevingsorganene som ikke er oppnevnt etter gjeldende forordning, og som derfor ikke er en del av samarbeidsordningen i dag. Dette omfatter Sjøfartsdirektoratet, Statens jernbanetilsyn og Statens vegvesen. Disse vil kunne motta henvendelser fra andre håndhevingsorganer som de ikke mottar i dag. De må, uansett omfanget av henvendelser, sette seg inn i den elektroniske databasen som benyttes i samarbeidet, for å kunne motta og sende anmodninger mv.

Den økte forpliktelsen til grenseoverskridende samarbeid gjennom lovfestingen av samordnede håndhevingsprosesser og plikten til å undersøke mulige lovbrudd med unionsdimensjon, vil kunne kreve noe økte ressurser hos det nasjonale kontaktpunktet som skal motta og videresende anmodninger om bistand fra øvrige medlemsstaters håndhevingsorganer. Forbrukertilsynet foreslås som nasjonalt kontaktpunkt, hvilket er en videreføring av gjeldende ordning.

For øvrig må det forventes noen administrative konsekvenser som følge av praktiske og tekniske utfordringer som kan oppstå i perioden hvor forordningen skal tas i bruk av håndhevingsorganene.

Etter departementets vurdering vil lovforslaget samlet sett ikke medføre økonomiske og administrative konsekvenser av vesentlig betydning for håndhevingsorganene. Det legges til grunn at eventuelle merutgifter vil kunne dekkes innenfor ordinære budsjettrammer.

18.2.2 Domstolene

Ifølge forslaget skal håndhevingsorganene kunne begjære domstolene om å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold. Denne adgangen er snever, og det forventes ikke at den vil bli brukt i stort omfang. Domstolene må likevel ta høyde for enkelte saker i året, noe som vil føre til økonomiske og administrative konsekvenser. Oslo byfogdembete er foreslått som tvungent verneting, hvilket tilsier at de økonomiske og administrative konsekvensene bare vil ramme Oslo byfogdembete. Kostnadene for Oslo byfogdembete vil blant annet avhenge av antallet saker, sakenes kompleksitet, antall parter og om sakene krever muntlige forhandlinger eller etterfølgende muntlige forhandlinger.

Det har de siste årene vært eksempler på nasjonale saker der stenging av en nettside kunne vært aktuelt, særlig midlertidig stenging fram til den næringsdrivende som overtrer forbrukervernreglene har gjennomført nødvendige endringer. Etter Barne- og familiedepartementets vurdering vil imidlertid de fleste nasjonale sakene bli behandlet uten at det er aktuelt med stenging av nettsted e.l. Etter hva departementet kjenner til følger de fleste norske næringsdrivende håndhevingsorganenes vedtak, slik at det i de aller fleste saker ikke vil være nødvendig å ta saker videre til domstolene. Når det gjelder utenlandske aktører, vil krav om fjerning av digitalt nettinnhold i de fleste tilfellene sendes over til de relevante håndhevingsorganene i EØS-staten der den næringsdrivende som overtrer forbrukervernreglene er etablert. Myndigheten vil imidlertid kunne være særlig aktuell å bruke der den næringsdrivende som overtrer forbrukervernreglene er etablert utenfor EU/EØS-området. Departementet ser imidlertid ikke for seg mer enn fem til ti saker i året hvor det kan være aktuelt å benytte denne myndigheten. Ettersom dette er en ny myndighet for håndhevingsorganene vil det konkrete sakstilfanget imidlertid være uvisst.

18.3 Konsekvenser for forbrukere

Reglene som foreslås, vil, etter Barne- og familiedepartementets vurdering, ha positive konsekvenser for forbrukerne. Håndhevingsorganene kan med de nye reglene i større grad avdekke brudd på forbrukervernreglene, og mer effektivt kreve at næringsdrivendes overtredelser opphører. Samarbeidsreglene vil også gjøre det enklere for håndhevingsorganene å få stanset overtredelser mot norske forbrukere begått av næringsdrivende etablert i en annen EU/EØS-stat.

Med de nye reglene får håndhevingsorganene også myndighet til å ta imot forpliktende tilsagn fra næringsdrivende om avhjelpende tiltak til forbrukere som berøres av en overtredelse. Myndigheten til å ta imot forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak gir håndhevingsorganene og næringsdrivende en mulighet til å ha en dialog om hva som kan gjøres for å minske de negative konsekvensene av overtredelsene. Dette vil kunne være tids- og kostnadsbesparende for forbrukerne som slipper å ta sin sak til et klageorgan eller domstolene for å få den kompensasjon de har krav på. Det vil også kunne ivareta interessene til forbrukere som ikke har ressurser eller kapasitet til å forfølge kravet på egenhånd.