11 Strømming fra rettsmøter

11.1 Gjeldende rett

11.1.1 Offentlighetsprinsippet

Offentlighetsprinsippet er forankret i Grunnloven § 95 første ledd og § 100 femte ledd og inngår som en del av retten til offentlig rettergang etter EMK artikkel 6 nr. 1. Prinsippet kan sies å bestå av tre hovedelementer: reglene om åpne rettsmøter (møteoffentlighet), reglene om massemediers og andres referatadgang (offentlig gjengivelse) og reglene om rett til utskrift av rettsbøker, herunder rettslige avgjørelser, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 18.1 side 213. Offentlighetsprinsippet utgjør en garanti for en betryggende rettspleie og er en vesentlig forutsetning for allmennhetens tillit til rettsvesenet. De viktigste reglene om offentlighet knyttet til rettens forhandlinger og avgjørelser finnes i domstolloven §§ 124 følgende. Det er ingen bestemmelser som særskilt regulerer strømming fra rettsmøter.

Domstolloven § 124 fastsetter hovedregelen om at rettsmøter er åpne for tilhørere med mindre det følger av loven eller retten har bestemt at rettsmøtet helt eller delvis skal gå for lukkede dører. I § 125 første ledd bokstav a–f er det listet opp alternative vilkår for når retten ved kjennelse kan beslutte begrensninger i møteoffentligheten, blant annet av hensyn til statens forhold til en fremmed makt, privatlivets fred og sakens opplysning. For en del tilfeller følger det direkte av loven at forhandlingene skal holdes for lukkede dører, se for eksempel domstolloven § 125 andre ledd og tvisteloven § 36-7 andre ledd. Dersom saken i utgangspunktet skal holdes for lukkede dører, kan retten på nærmere vilkår likevel beslutte at den helt eller delvis skal gå for åpne dører. Selv om rettsmøtet ikke holdes for lukkede dører, kan det gjelde referatforbud etter domstolloven § 129.

For straffesaker er det et utgangspunkt etter domstolloven § 131 a første ledd første punktum at det er forbudt for aktørene og publikum å filme og å gjøre opptak av forhandlingene, men slik at det etter andre ledd første punktum kan gjøres unntak «når det ikke kan antas å ha uheldig virkning for behandlingen av saken og heller ikke andre hensyn taler avgjørende imot». I forskrift om fotografering mv under straffesak § 3 første ledd er det presisert at retten kan tillate fotografering eller opptak under hovedforhandlingen når fotograferingen eller opptaket skjer i undervisningsøyemed, saken har betydelig offentlig interesse, eller andre særlige grunner foreligger. Det følger av andre ledd at tillatelse likevel ikke skal gis når fotograferingen eller opptaket kan antas å få uheldig virkning for behandlingen av saken, når tiltalte er mindreårig eller når fotografering eller opptak av andre grunner vil medføre en urimelig belastning for tiltalte, hans nærmeste eller for andre berørte som deltar i saken.

I sivile saker er det adgang til å gjøre opptak mv. så lenge det skjer innenfor den generelle bestemmelsen om de tilstedeværendes opptreden i domstolloven § 133. I praksis utgjør den presseetiske vurderingen en ytterligere begrensning i hva som formidles fra rettsmøtet.

11.1.2 Retten til privatliv etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8

Etter Grunnloven § 102 har enhver «rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon». Bestemmelsen kom inn i Grunnloven som ledd i grunnlovsreformen i 2014, og kontroll- og konstitusjonskomiteen ga i Innst. 186 S (2013–2014) punkt 2.1.9 side 27 uttrykk for at bestemmelsen omfatter «systematisk innhenting, oppbevaring og bruk av opplysninger om andres personlige forhold». Grunnloven § 102 gir ikke anvisning på noen adgang til eller vilkår for å gjøre inngrep i rettigheten, men Høyesterett har lagt til grunn at det kan gjøres inngrep i retten dersom tiltaket har en tilstrekkelig hjemmel, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig, se Rt. 2014 side 1105 avsnitt 28 og Rt. 2015 side 93 avsnitt 60.

Grunnloven § 102 har klare likhetstrekk med EMK artikkel 8, og må tolkes i lys av denne, jf. Rt. 2015 side 93 avsnitt 57. Det er etter departementets vurdering ikke holdepunkter for at Grunnloven § 102 stiller strengere krav enn EMK artikkel 8 om rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger.

EMK artikkel 8 nr. 1 gir enhver «rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse». Det følger av artikkel 8 nr. 2 at det bare kan gjøres inngrep i retten når «dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter».

EMD har i sin praksis lagt til grunn at offentlige myndigheters lagring av personopplysninger som knytter seg til privatlivet i bestemmelsens forstand, utgjør et inngrep i retten etter EMK artikkel 8 nr. 1, se Amann mot Sveits 16.2.2000 avsnitt 65 og S. og Marper mot Storbritannia 4.12.2008 avsnitt 67. Begrepet «privatliv» skal i henhold til EMDs praksis tolkes vidt, se S. og Marper mot Storbritannia avsnitt 66 til 67 med videre henvisninger.

Hjemmelskravet («i samsvar med loven») innebærer for det første at det er nødvendig med et rettsgrunnlag, noe som i EMDs praksis gjerne uttrykkes som at inngrepet må ha «sufficient legal basis in domestic law», jf. for eksempel Bernh Larsen Holding AS m.fl. mot Norge 14.3.2013 avsnitt 126. Det følger av EMDs praksis at bestemmelsen ikke oppstiller formelle krav til rettsgrunnlaget, noe som innebærer at både lov, forskrift og uskreven rett mv. kan oppfylle kravet. Det stilles imidlertid krav om at rettsgrunnlaget skal være tilgjengelig og forutberegnelig. I L.H. mot Latvia 29.4.2014 avsnitt 47 er forutberegnelighetskravet formulert slik:

«Of particular relevance in the present case is the requirement for the impugned measure to have some basis in domestic law, which should be compatible with the rule of law, which, in turn, means that the domestic law must be formulated with sufficient precision and must afford adequate legal protection against arbitrariness. Accordingly the domestic law must indicate with sufficient clarity the scope of discretion conferred on the competent authorities and the manner of its exercise.»

Hvilke garantier mot vilkårlighet som er nødvendig, må vurderes i lys av inngrepets art og omfang, se P.G. og J.H. mot Storbritannia 25.9.2001 avsnitt 46. Vurderingen av garantier henger tett sammen med kravet om at inngrepet må være «nødvendig i et demokratisk samfunn», se Sommer mot Tyskland 27.7.2017 (avsnitt 55 og 56):

«As to the question of whether an interference is ‘necessary in a democratic society’ in pursuit of a legitimate aim, the Court has consistently held that the notion of ‘necessity’ implies that the interference corresponds to a pressing social need and, in particular, that it is proportionate to the legitimate aim pursued […]. When considering the necessity of an interference, the Court must be satisfied that there were sufficient and adequate guarantees against arbitrariness, including the possibility of effective control of the measure at issue».

11.1.3 Personopplysningslovens krav til behandling av personopplysninger

Behandling av personopplysninger er regulert i personopplysningsloven, som gjennomfører personvernforordningen (GDPR), jf. personopplysningsloven § 1. Loven og forordningen gjelder ved «helt eller delvis automatisert behandling av personopplysninger og ved ikke-automatisert behandling av personopplysninger som inngår i eller skal inngå i et register» med mindre annet er bestemt i lov eller med hjemmel i lov, jf. § 2 første ledd.

Etter personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav b gjelder personopplysningsloven og personvernforordningen ikke for «saker som behandles eller avgjøres i medhold av rettspleielovene (domstolloven, straffeprosessloven, tvisteloven og tvangsfullbyrdelsesloven mv.)». Det kan reises spørsmål om dette unntaket gjelder for strømming fra rettsmøter slik at personopplysningsloven ikke vil komme til anvendelse i disse tilfellene. Departementet anser det ikke nødvendig å avklare spørsmålet, da det foreslås å klargjøre i loven at personopplysningsloven skal gjelde for behandling av personopplysninger i forbindelse med strømming.

Personvernforordningen artikkel 5 oppstiller enkelte grunnprinsipper som gjelder ved all behandling av personopplysninger, blant annet prinsippet om lovlighet, rettferdighet og åpenhet, jf. nr. 1 bokstav a. Av artikkel 6 kan det utledes et krav om at behandlingen alltid må ha et rettslig grunnlag (behandlingsgrunnlag), og artikkelen oppstiller de grunnleggende kravene til behandlingsgrunnlag for behandling av personopplysninger. Artikkel 6 nr. 1 bokstav e åpner for behandling som er «nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt». Det følger videre av forordningen artikkel 6 nr. 3 at «grunnlaget for behandlingen» nevnt i blant annet nr. 1 bokstav e skal «fastsettes» i unionsretten eller i medlemsstatenes nasjonale rett. Det innebærer at den behandlingsansvarlige må kunne vise til et supplerende rettslig grunnlag for behandlingen, for eksempel en lov- og forskriftsbestemmelse, se Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 6.3.2 side 32 følgende. Artikkel 5 nr. 1 bokstav b, jf. artikkel 6 nr. 4, oppstiller en skranke mot viderebehandling av personopplysningene på måter som er uforenlig med formålene personopplysningene ble samlet inn for.

Forordningens artikkel 9 oppstiller særskilte krav ved behandling av enkelte kategorier av personopplysninger som regnes som særlig sensitive, såkalte særlige kategorier av personopplysninger. Etter artikkel 9 nr. 1 er behandling av særlige kategorier av personopplysninger som utgangspunkt forbudt. Artikkel 9 nr. 2 bokstav f gir adgang til å behandle opplysninger der behandlingen er «nødvendig for å fastsette, gjøre gjeldende eller forsvare rettskrav eller når domstolene handler innenfor rammen av sin domsmyndighet». Artikkel 9 nr. 2 bokstav g åpner for behandling som er nødvendig av hensyn til «viktige allmenne interesser». Behandlingen må her skje på grunnlag av unionsretten eller nasjonal rett, som skal «stå i et rimelig forhold til det mål som søkes oppnådd, være forenlig med det grunnleggende innholdet i retten til vern av personopplysninger og sikre egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser».

Artikkel 10 bestemmer at behandling av personopplysninger om «straffedommer og lovovertredelser eller tilknyttede sikkerhetstiltak» på grunnlag av artikkel 6 nr. 1 bare skal utføres «under en offentlig myndighets kontroll eller dersom behandlingen er tillatt i henhold til unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som sikrer nødvendige garantier for de registrertes rettigheter og friheter».

11.2 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at det er et behov for at domstolene skal ha mulighet til å strømme rettsmøter på egne nettsider. Departementet så det som ønskelig med et uttrykkelig lovgrunnlag for strømming, særlig fordi det ville være uheldig om lovligheten av ordningen på noen måte kan trekkes i tvil, blant annet når det gjelder kravene i personopplysningsloven.

Reglene om filming og opptak mv. i rettsmøter tar utgangspunkt i at opptak skjer etter initiativ utenfra – primært fra presseorganer – som formidler det videre. Domstolene har til nå planlagt for at det legges til rette med teknisk utstyr, slik at presseorganer enklere skal kunne strømme på sine nettsider. I lys av dette fremhevet departementet at en slik ordning ikke ivaretar prinsippet om offentlighet i rettspleien optimalt, da domstolene ikke har noen innflytelse på hvilke saker pressen selv velger å strømme.

Departementet viste til at i situasjonen etter utbruddet av covid-19 har mange rettsmøter vært gjennomført som fjernmøter, og at strømming av rettsmøtene i en slik situasjon vil kunne ivareta det grunnleggende prinsippet om møteoffentlighet på en god måte. Det ble videre pekt på at det også når rettsmøtene etter hvert i større grad kan avholdes i domstolenes egne lokaler, kan være behov for å begrense adgangen for tilhørere ut fra smittevernhensyn. Samtidig mente departementet at det også i en normalsituasjon bør være adgang til å strømme rettsmøter på domstolenes nettsider. Et slikt behov vil for eksempel kunne gjøre seg gjeldende i saker som det er stor offentlig interesse for. I et tilgjengelighetsperspektiv vil det være ønskelig å legge til rette for at allmennheten kan følge en sak uten å måtte reise.

Etter dette foreslo departementet en ny § 124 a i domstolloven, som gir retten et grunnlag for å beslutte overføring av lyd og bilde på domstolens åpne nettsider, så langt det for rettsmøtet ikke gjelder begrensninger i offentligheten og hensynet til personvern eller andre tungtveiende grunner ikke taler avgjørende imot. Etter forslaget skal partene ha anledning til å uttale seg før beslutning treffes.

11.3 Høringsinstansenes syn

Et stort flertall av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter at det innføres en klar hjemmel for strømming fra rettsmøter. Det gjelder Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Asker og Bærum tingrett, Den norske Dommerforening, Forskergruppen i prosessrett og tvisteløsning ved det juridiske fakultet ved UiT – Norges arktiske universitet, Domstoladministrasjonen, Finans Norge, Frostating lagmannsrett, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Juristforbundet, Kripos, Kristiansand tingrett, Nedre Telemark jordskifterett, Norges Høyesterett, Norsk presseforbund, Norsk redaktørforbund og Norsk journalistlag, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Oslo statsadvokatembeter, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Regjeringsadvokaten og Økokrim. Oslo tingrett fremhever at selv om det etter instansens syn allerede er adgang til å strømme visse rettsmøter til publikum, vil forslaget bidra til en klargjøring av det rettslige grunnlaget for slik strømming. Borgarting lagmannsrett, Norsk presseforbund, Norsk redaktørforbund og Norsk journalistlag og Oslo tingrett viser til at strømming av rettsmøter vil legge bedre til rette for bredere deltakelse fra allmennheten, og på den måten bidra til å styrke det grunnlovfestede offentlighetsprinsippet.

Frostating lagmannsrett er blant høringsinstansene som støtter at det innføres en hjemmel for å strømme fra rettsmøter, men lagmannsretten mener at forslaget i høringsnotatet ikke går langt nok:

«Vi lever i en stadig mer digital tid, hvor digitale plattformer er i ferd med å overta det meste av formidlingen av nyheter og informasjon i samfunnet. Domstolene er avhengig av tillit, og retten til innsyn er en helt fundamental forutsetning for samfunnets tillit til vår virksomhet. Domstolene har alt å tjene – og intet å miste – på at allmennheten får løpende og usensurert innsyn i vår virksomhet.

Etter vårt syn går departementets forslag ikke langt nok. Strømming bør være tillatt, og det bør tilrettelegges for dette som en normalordning. Det er begrensningene som bør være unntaket, og som må begrunnes og besluttes. I takt med at våre rettssaler nå utrustes med sikte på digitale saker med videokonferanseutstyr som standard, bør strømming kunne gjennomføres uten å legge beslag på store ressurser og uten at dette krever noen beslutning i den enkelte sak.»

Borgarting lagmannsrett går i sitt høringssvar ikke nærmere inn på de prinsipielle sidene ved offentlighet i rettspleien, men kommenterer enkelte sikkerhetsmessige aspekter ved strømming av rettsmøter. Lagmannsretten fremhever som positivt at publikum som følger saken via strømming, ikke vil kunne påvirke saken ved å snakke, fremvise innhold eller på annen måte forstyrre rettsforhandlingene, i motsetning til det som kan være tilfelle ved bruk av fjernmøteteknologi.

Den eneste høringsinstansen som uttrykkelig går mot forslaget, er Landsorganisasjonen i Norge (LO). LO uttrykker forståelse for at det er nødvendig å ha hjemmel for å strømme rettsmøter hvis det skal åpnes opp for at rettsmøter strømmes. Samtidig mener høringsinstansen at spørsmålet om strømming av rettsmøter må utredes mye grundigere enn det som er gjort i høringsnotatet, og fremhever at selv om bestemmelsen ikke i seg selv er ment å gi et rettskrav om strømming av et rettsmøte, vil den likevel gi et kraftig signal om at strømming av rettsmøter er kurant. Etter høringsinstansens syn er det færre betenkeligheter ved en bestemmelse som kun omfatter strømming av rettsmøter i sivile saker for Høyesterett. En slik regel vil gi et signal om at det er et viktig demokratisk prinsipp at alle borgere, uavhengig av tilhørighet og bosted, får mulighet til å følge forhandlinger i landets øverste domstol.

Også andre høringsinstanser peker på spørsmål som bør utredes nærmere før en hjemmel for strømming vedtas. Økokrim viser til at hensynet til allmenne interesser og hensynet til den enkeltes personvern bør drøftes og omtales mer inngående med tanke på de konsekvensene forslaget kan medføre. I samme retning påpeker Regjeringsadvokaten at spørsmålet bør vurderes grundig før det gis en hjemmel for strømming, og at en rekke viktige spørsmål ikke er adressert i høringsnotatet. Videre uttrykker Borgarting lagmannsrett og Økokrim et ønske om at den menneskerettslige forankringen av de motstående hensynene trekkes frem og vurderes på en klarere måte.

En rekke av høringsinstansene som er positive til forslaget, fremhever samtidig flere betenkeligheter og utfordringer ved strømming av rettsmøter. Det trekkes særlig frem at slik strømming kan utfordre personvernet, ved at det muliggjør en vesentlig større spredning av personopplysninger som kommer frem i møtet, sammenlignet med ved fysiske rettsmøter. I forlengelsen av dette viser NHO til at det kan være en praktisk utfordring at man noen ganger først blir klar over personvernsutfordringer under avviklingen av rettsmøtet, og at det da kan være for sent å stanse strømmingen. Oslo statsadvokatembeter er bekymret for at personopplysninger som fremkommer i rettsmøtet, vil kunne bli misbrukt:

«For det andre innebærer en hovedforhandling eller ankeforhandling at både tiltalte og vitner må avgi personopplysninger til retten som noteres i rettsboken. Eksempelvis blir både tiltalte og vitner bedt om å opplyse fullt navn, fødselsdato, og adresse før de vitner. Den tiltalte blir også regelmessig spurt om sivilstatus, forsørgelsesbyrde for barn og inntekts- og formuesforhold. Opplysningene formidles i dag muntlig i rettsmøtet. Slike opplysninger kan være egnet til bruk ved identitetstyverier, som er en økende kriminalitetsform. Dersom rettsmøtene kan følges av publikum anonymt hjemmefra er det grunn til å frykte at terskelen blir lavere for kriminelle til å følge med på rettsmøtene for å få tilgang til personopplysninger. Dersom strømming skal skje i stor utstrekning bør det vurderes endringer i fremgangsmåten for hvordan tiltalte og vitner meddeler slike opplysninger til retten eller tekniske løsninger som gir mulighet for at retten kan midlertidig avbryte strømmingen når personopplysninger gis.»

Borgarting lagmannsrett, Domstoladministrasjonen, Kripos og Regjeringsadvokaten er bekymret for at den som følger et rettsmøte som strømmes, enkelt vil kunne gjøre opptak av overføringen. Det er dermed en reell fare for at opptaket kan bli manipulert og spredt videre. Hensikten med en slik spredning kan for eksempel være å forvrenge det som er sagt og gjort i rettssalen, av hensyn til egen sak eller eget ettermæle. Videre kan fremmede statsmakter eller andre ha interesse av å destabilisere samfunnet ved å skape mistillit til statsmaktene. Det tas derfor til orde for at domstolene skal beholde et opptak av rettsmøtet, slik at det er mulig å påvise i ettertid at et privat opptak er manipulert. Kripos fremholder at dersom rettspleieunntaket i personopplysningsloven får anvendelse, og personopplysningsloven og personvernforordningen dermed ikke kommer til anvendelse, bør det vurderes om det er behov for å gi utfyllende bestemmelser om informasjonssikkerhet, rettigheter til de registrerte som filmes, mv.

Videre løftes det av flere frem at strømming av rettsmøter i enkelte saker vil kunne være uheldig for saksavviklingen. Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Juristforbundet, Oslo statsadvokatembeter, Oslo tingrett og Regjeringsadvokaten peker på at strømming vil kunne oppleves som en ekstrabelastning for både partene og eventuelle vitner, og at det er en fare for at strømmingen medfører at vitner vegrer seg for å forklare seg åpent. Det kan også være grunn til å frykte at noen vil unnlate å anmelde straffbare forhold dersom de forventer at rettsforhandlingene vil strømmes. Advokatforeningen, Finans Norge, Juristforbundet, Kristiansand tingrett, LO, NHO, Oslo tingrett og Regjeringsadvokaten henviser alle til tvisteloven § 24-6 første ledd om at vitner ikke skal følge forhandlingene før de selv er avhørt, og mener at regelen vil kunne bli vanskelig å håndheve dersom rettsmøtene strømmes. LO viser også til at de samme mothensynene gjør seg gjeldende der retten har besluttet at personer skal forlate rettssalen mens et vitne avhøres, når det er særlig grunn til å frykte at vitnet ellers ikke vil gi en uforbeholden forklaring, se tvisteloven § 24-7.

Skattedirektoratet bemerker i sitt høringssvar at lovforslaget griper inn i retten til eget bilde etter åndsverkloven § 104. Høringsinstansen savner en vurdering av forholdet mellom forslaget og retten til eget bilde, herunder betydningen av unntaket som gjelder for avbildninger som har «aktuell og allmenn interesse», jf. åndsverkloven § 104 første ledd bokstav a. I noe samme retning foreslår Regjeringsadvokaten at lovteksten gis en kvalifikasjon knyttet til hvilke saker som kan strømmes, for eksempel at den aktuelle saken har «stor offentlig interesse». En slik begrensning vil medføre at den foreslåtte ordningen vil ligge nærmere dagens praksis, hvor strømming etter initiativ fra media gir uttrykk for en offentlig interesse.

Borgarting lagmannsrett og Regjeringsadvokaten advarer om risikoen for at kameraer eller mikrofoner fanger opp mer enn det som er meningen. Regjeringsadvokaten skriver:

«For det annet er det viktig at det ikke filmes når retten ikke er satt. I motsatt fall risikerer man at det overføres fra fortrolig dialog mellom advokat/klient og mellom advokater. Erfaringen med digitale rettsmøter under utbruddet av covid-19 har vist at det av og til glipper på dette punkt. I forlengelsen av dette må det være klare regler eller retningslinjer som sikrer at kameraene ikke vil kunne fange opp innholdet i advokatenes og partenes dokumenter eller elektroniske hjelpemidler.»

Norsk presseforbund, Norsk redaktørforbund og Norsk journalistlag fremhever viktigheten av at pressen fortsatt gis adgang til å kunne følge rettsmøter hvor det er lagt begrensninger på offentligheten. Det fremheves at det er svært viktig for pressen at dette hensynet ivaretas, og at den tekniske løsningen er god, slik at pressen ikke stenges ute av tekniske årsaker. Videre mener høringsinstansen at pressen bør få en lovfestet rett til å uttale seg før retten treffer beslutning om strømming. Det vises til pressens yrkesetiske krav om å søke å ivareta offentlighetsprinsippet, og at fremføring av slike argumenter vil gi retten et bedre avgjørelsesgrunnlag.

11.4 Departementets vurdering

11.4.1 Generelt

Departementet opprettholder synspunktet i høringsnotatet om at det i enkelte tilfeller bør være adgang til å strømme fra rettsmøter. Det gjelder særlig i saker det er stor allmenn interesse for. Flere høringsinstanser har vist til at strømming fra rettsmøter legger til rette for bredere deltakelse fra allmennheten, og at strømming på den måten kan bidra til å styrke det grunnlovfestede offentlighetsprinsippet. Departementet anser en uttrykkelig regulering av adgangen til å strømme fra rettsmøter som ønskelig. Det gjelder ikke minst fordi det vil være uheldig om det på noen måte kan oppstå tvil om lovligheten av ordningen. Videre vil en uttrykkelig regulering på en tydeligere måte kunne trekke opp grensene for når det er adgang til å strømme fra rettsmøter, samtidig som det gir foranledning til å gi nærmere regler om behandlingen av personopplysninger.

Frostating lagmannsrett har tatt til orde for at det bør legges opp til strømming av rettsmøter som en normalordning, slik at det er unntak fra strømming som må begrunnes og besluttes. Departementet er enig med lagmannsretten i at tilliten til domstolene er tjent med at allmennheten får større mulighet til å følge rettsmøter, men mener i likhet med Asker og Bærum tingrett og Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter at tiden ikke er inne for å etablere strømming fra rettsmøter som en normalordning. Det vises for det første til at en rekke saker ikke egner seg for strømming og for det andre til at ikke alle domstoler per i dag har tilgang til det nødvendige tekniske utstyret.

Departementet foreslår derfor utelukkende at det gis en klar hjemmel for å kunne strømme rettsmøter. Forslaget innebærer ingen forpliktelse til å strømme og det innebærer heller ingen oppfordring til eller forventning om at det skal strømmes fra rettsmøter. Tvert imot antar departementet at det i hvert fall i første omgang bare vil være et meget begrenset antall saker som vil bli strømmet, dels fordi en god del saker antakeligvis ikke egner seg for det, og dels på grunn av tekniske begrensninger.

Når det gjelder det tekniske, krever strømming både opptaksutstyr og et distribusjons- eller publiseringssystem (strømmeplattform). Det pågående arbeidet med innføring av fulldigitale domstoler vil medføre at alle rettssaler etter hvert vil ha det nødvendige tekniske utstyret for å kunne gjøre opptak fra rettsmøter, men arbeidet er tidkrevende og vil ta flere år å fullføre. Videre vil utviklingen og driften av en strømmeplattform innebære kostnader, som blant annet vil avhenge av prisen per strømmetime, antallet strømmetimer og antallet strømmedeltakere. Det er uklart når det tekniske rammeverket vil kunne være på plass, men departementet mener likevel at det er grunn til å innføre et klart lovgrunnlag for strømming allerede nå. Lovendringen vil legge til rette for at domstolene gradvis kan begynne med strømming i enkelte saker, i takt med utrullingen av teknisk utstyr og innenfor budsjettrammene som til enhver tid gjelder. I lys av at forslaget bare gir retten adgang til å strømme fra rettsmøter, og ikke innebærer noe rettskrav om strømming, er departementet ikke uten videre enig med Borgarting lagmannsrett i at de tekniske løsningene nødvendigvis må være på plass før lovendringen kan tre i kraft.

Departementet understreker at bestemmelsene om strømming ikke har betydning for representanter for pressen eller andres mulighet til å få fjerntilgang til rettsmøter. Hvorvidt det skal gis slik tilgang avhenger av de vanlige reglene om offentlighet i rettspleien. Samtidig presiseres det at offentlig strømming generelt ikke egner seg som et middel for å gi pressen den tilgangen til rettsmøter som er nødvendig for å kunne utføre sitt samfunnsoppdrag. Strømming vil utelukkende fungere som et supplement til den alminnelige møteoffentligheten, og normalt vil pressens behov for å følge rettsmøter være ivaretatt ved at det er anledning til å følge rettsmøtet fysisk. I unntakstilfeller der det ikke er mulig med fysisk tilstedeværelse, vil pressens adgang måtte sikres gjennom fjernmøtetilgang – ikke gjennom offentlig strømming.

11.4.2 Nærmere om vilkårene for å kunne strømme fra rettsmøter

Som i høringsnotatet foreslår departementet at det bare bør være adgang til å strømme fra rettsmøter så langt det ikke gjelder begrensninger i offentligheten. Det ligger i sakens natur at rettsmøter som går for lukkede dører, ikke kan strømmes offentlig. Strømming bør også være avskåret i tilfeller hvor det gjelder et referatforbud etter domstolloven § 129, fordi vanskelighetene med å håndheve forbudet ville gjort at referatforbudet til dels ville mistet sin funksjon.

Som nevnt ovenfor vil dette ikke begrense adgangen til å gi representanter for pressen eller andre fjerntilgang til rettsmøter hvor det gjelder begrensninger i offentligheten. I høringsnotatet ble det skissert at pressen for eksempel kan gis tilgang til rettsmøtet gjennom domstolens fjernmøteløsning, samtidig som det nedlegges referatforbud. Asker og Bærum tingrett og presseorganisasjonene uttrykte i sine høringsinnspill bekymring over den tekniske og praktiske gjennomføringen av en slik løsning. Departementet er enig i at det er viktig at pressen ikke stenges ute av rettsmøter av tekniske årsaker.

Videre mener departementet at strømming fra rettsmøter bare bør kunne besluttes så langt «hensynet til personvern eller andre hensyn ikke taler avgjørende imot». I mange rettssaker legges det frem personopplysninger og opplysninger om private forhold. Departementet slutter seg til oppfatningene i høringen om at det for mange aktører vil oppleves som vesentlig mer sjenerende at et rettsmøte kringkastes til en ukjent og potensielt meget stor personkrets, enn at allmennheten har adgang til å være til stede i rettssalen. Personvernhensyn slår med andre ord til med en annen styrke ved strømming fra rettsmøter enn ved alminnelig møteoffentlighet. I vurderingen av om hensynet til personvern taler avgjørende imot strømming, må retten se hen til at det ved offentlig overføring av lyd og bilde alltid vil være en risiko for at noen skjermdumper, gjør opptak av eller viderestrømmer overføringen. Som fremhevet av flere høringsinstanser er det også utfordringer knyttet til spredning av manipulerte opptak av videostrømmen. For å sikre muligheten for kunne å påvise at et opptak er manipulert, bør derfor domstolene selv beholde et opptak av videostrømmen.

I lys av høringsinnspillene har departementet gått bort fra ordlyden «andre tungtveiende grunner». Endringen er ment å markere at alle hensyn i prinsippet kan vektlegges, og at det avgjørende blir med hvilken styrke hensynene gjør seg gjeldende. Flere høringsinstanser har for eksempel pekt på at strømming fra rettsmøter vil kunne gå på bekostning av hensynet til sakens opplysning. De som skal forklare seg, vil kunne oppleve strømmingen som en ekstra belastning, noe som vil kunne påvirke forklaringens innhold.

Departementet er enig i at dette er et hensyn som etter forholdene vil kunne tale avgjørende imot strømming. Også andre hensyn kan tenkes. Til illustrasjon vises det til at alle hensynene i domstolloven § 125 første ledd vil kunne være relevante, men slik at det skal vesentlig mindre til før adgangen til strømming er avskåret enn for at det kan besluttes at rettsmøtet helt eller delvis skal holdes for lukkede dører. I den skjønnsmessige vurderingen vil retten måtte veie hensynene som taler imot strømming, opp mot allmennhetens interesse i å kunne følge rettsmøtet gjennom strømmingen. Vurderingen må gjøres i lys av kravet til forholdsmessighet som følger av både Grunnloven § 102, EMK artikkel 8 nr. 2 og personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 og artikkel 9, se punkt 11.1.2 og 11.1.3. I saker hvor personvernhensyn eller andre hensyn gjør seg gjeldende med en viss styrke, vil strømming først og fremst være aktuelt der det knytter seg stor offentlig interesse til saken. I og med at allmennhetens interesse på denne måten utgjør en integrert del av vurderingstemaet for retten, mener departementet at det ikke er behov for å oppstille et eget vilkår om at saken må ha «stor offentlig interesse», slik Regjeringsadvokaten tok til orde for i høringen. Av samme grunn anses forslaget å være forenlig med «retten til eget bilde» etter åndsverkloven § 104, jf. unntaket i første ledd bokstav a.

Enkelte høringsinstanser har vist til regelen i tvisteloven § 24-6 første ledd om at vitner ikke skal følge forhandlingene før de er avhørt, med mindre begge parter samtykker og retten finner det ubetenkelig. Også straffeprosessloven § 129 første ledd inneholder en regel om at vitnene, med unntak av fornærmede og etterlatte, som regel ikke bør høre på forhandlingene i saken før de er avhørt. Dersom et rettsmøte strømmes offentlig, vil det være nærmest umulig for retten å sørge for at vitner ikke følger forhandlingene før de vitner. Strømming vil også føre til at en part eller andre som i medhold av tvisteloven § 24-7 eller straffeprosessloven § 284 er blitt pålagt å forlate rettssalen mens et vitne avhøres, vil kunne følge vitneforklaringen. Etter lovforslaget vil det være opp til retten å vurdere i hver enkelt sak hvorvidt dette taler avgjørende imot strømming. Som et utgangspunkt mener departementet at retten bør være svært tilbakeholden med å beslutte strømming mot partenes vilje der det er grunn til å tro at strømming vil få en uheldig påvirkning på vitneforklaringer.

I likhet med flere høringsinstanser antar departementet at begrensningene regelmessig vil slå inn i straffesaker. Særlig de mer alvorlige straffesakene innebærer at opplysninger om svært personlige og private forhold gjøres kjent, både gjennom bevisføringen og innleggene fra aktor og forsvarer. Vurderingen må for straffesaker ses i lys av regelen i domstolloven § 131 a om at det i utgangspunktet er forbudt å filme under forhandlingene. Departementet legger til grunn at det ikke kan være en videre adgang til å strømme fra rettsmøter enn adgangen til å gjøre filmopptak etter § 131 a andre ledd.

Også enkelte sivile saker vil etter sin art ofte være lite aktuelle for strømming. Det gjelder for eksempel saker om arbeidsrettslige forhold, trygd og enkelte erstatningssaker, hvor helseopplysninger eller andre personlige opplysninger typisk står sentralt for tvistetemaet. Det er også grunn til å være tilbakeholden med å strømme fra saker hvor det benyttes opplysninger fra straffesaker eller opplysninger som er innhentet fra politiet.

Selv der hensynet til personvern eller andre hensyn i utgangspunktet taler avgjørende imot strømming, vil det etter forholdene kunne tenkes at dette kan kompenseres for gjennom nærmere tilpasninger. For eksempel kan retten vurdere om betenkelighetene i tilstrekkelig grad vil kunne avhjelpes ved at strømmingen begrenses til visse deler av forhandlingene, som innledningsforedraget og prosedyren. I enkelte saker vil det formodentlig kunne være tilstrekkelig at strømmingen stanses for kortere eller lengre perioder, for eksempel når vitner meddeler sine personalia til retten.

I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at begrensningene i noen tilfeller vil kunne bøtes på ved at prosessfullmektigene omtaler personer i anonymisert form og ikke leser opp sensitive opplysninger under dokumentasjonen. Kripos har i sitt høringsinnspill satt et spørsmålstegn ved om dette er gjennomførbart i praksis, i og med at det skal lite til før en kobling av tilgjengelige opplysninger kan medføre at en part eller andre som omtales, kan identifiseres. Departementet ser at en slik ordning ikke nødvendigvis vil være rett frem i praksis, men vil samtidig ikke utelukke at det i enkelte saker vil være en egnet fremgangsmåte. Som eksempel vises det til HR-2019-2423-J, hvor høyesterettsjustitiarius besluttet at ankeforhandlingen i tre barnevernssaker som skulle behandles i storkammer, skulle gå for åpne dører under forutsetning av at det i rettsmøtet ikke ble brukt navn på barn, parter og kommuner eller andre opplysninger som var egnet til å identifisere dem, og ved at sensitive opplysninger ikke ble lest opp i retten. Forslaget lar det derfor være opp til retten å vurdere i den enkelte saken om det er mulig å gjøre tilstrekkelige tilpasninger. I alle tilfeller må retten påse at vilkårene for strømming er oppfylt gjennom hele rettsmøtet og avbryte strømmingen dersom det underveis oppstår noe uforutsett som gjør at det ikke lenger er tilfelle.

Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for at det generelt er mindre betenkelig å strømme fra ankeforhandlinger i Høyesterett enn fra et rettsmøte i tingretten eller lagmannsretten. Departementet slutter seg til det. Det er ingen parts- og vitneforklaringer i Høyesterett, noe som gjør at mothensynene i mindre grad gjør seg gjeldende, og det vil gjerne være enklere å foreta nødvendige tilpasninger. Saker som går for Høyesterett, er også oftere prinsipielle, noe som kan tale for at offentlighetshensynet veier særlig tungt. Men også i Høyesterett må det naturligvis gjøres en konkret vurdering i hver enkelt sak av om vilkårene for strømming er oppfylt.

På samme måte som etter domstolloven § 131 a må det gjelde et krav til kontradiksjon før det besluttes strømming. Forslaget i høringsnotatet gikk ut på at partene skal ha anledning til å uttale seg før beslutning treffes. For straffesaker hvor det er oppnevnt bistandsadvokat, er departementet kommet til at også bistandsadvokaten skal gis anledning til å uttale seg om spørsmålet. Selv om samtykke fra partene og fornærmede med bistandsadvokat ikke er et vilkår for å beslutte strømming, må det legges betydelig vekt på deres syn på spørsmålet.

I høringen ga representanter for pressen uttrykk for at også pressen burde gis rett til å uttale seg før retten treffer beslutning om strømming. Departementet er enig i at pressen har særlig gode forutsetninger for å legge frem argumenter som har med offentlighet å gjøre, men kan ikke se at pressen har en slik interesse i utfallet at den bør gis en lovfestet rett til å uttale seg. Det må ses i sammenheng med det som fremgår ovenfor, om at offentlig strømming generelt ikke egner seg som et middel for å gi pressen tilgang til rettsmøter. I stedet lar forslaget det være opp til retten å vurdere om representanter for pressen skal gis anledning til å uttale seg, i tråd med det som i dag er praksis for spørsmålet om lukkede dører.

11.4.3 Krav til behandling av personopplysninger

Økokrim har i sitt høringsinnspill bemerket at det i høringsnotatet ikke var angitt hvordan nødvendige garantier for de registrertes rettigheter og friheter skal ivaretas. Departementet er enig i at det bør reguleres. Den enkleste måten å gjøre det på er å fastsette at personopplysningsloven gjelder for domstolenes behandling av personopplysninger til formål knyttet til strømming fra rettsmøter. Det vil innebære at rettspleieunntaket i personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav b ikke kommer til anvendelse, og at domstolen dermed blir underlagt personvernforordningens krav.

Den foreslåtte bestemmelsen som gir retten adgang til å beslutte offentlig strømming av rettsmøter, vil utgjøre et supplerende rettsgrunnlag etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 3, jf. nr. 1 bokstav e. Slik forordningen krever, vil behandlingen av personopplysninger – det vil si strømmingen fra rettsmøter – være nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse, nærmere bestemt å legge til rette for bredere deltakelse fra allmennheten. Forslaget gir også grunnlag for annen behandling av personopplysninger i forbindelse med strømmingen, for eksempel lagring av opptak. Departementet foreslår at bestemmelsen også gjør det klart at den gir grunnlag for å behandle særlige kategorier av opplysninger og opplysninger om straffedommer og lovovertredelser, jf. forordningen artikkel 9 og 10.

Personvernforordningen artikkel 9 setter begrensninger for når det kan behandles særlige kategorier av personopplysninger, blant annet personopplysninger om rasemessig eller etnisk opprinnelse, politisk oppfatning eller religion. Artikkel 9 nr. 2 bokstav f gir grunnlag for å behandle slike opplysninger blant annet når domstolene handler innenfor rammen av sin domsmyndighet. Det er ikke uten videre klart om rettens beslutning om strømming vil falle inn under dette alternativet. Departementet anser det imidlertid ikke som nødvendig å ta stilling til spørsmålet, da behandlingen uansett anses å oppfylle kravene i artikkel 9 nr. 2 bokstav g.

Etter artikkel 9 nr. 2 bokstav g kan særlige kategorier av personopplysninger behandles når det er nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser og behandlingen står i et rimelig forhold til målet som søkes oppnådd. Behandlingen må være forenlig med det grunnleggende innholdet i retten til vern av personopplysninger og sikre egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser. Departementet mener at offentlighet i rettspleien oppfyller vilkåret om en viktig allmenn interesse, og det vises til at vilkårene for strømming gir anvisning på en forholdsmessighetsvurdering som må gjøres i lys av blant annet kravene i personvernforordningen, se punkt 11.4.2. Når det gjelder kravet om å sikre egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser, vises det til det som fremgår i punkt 11.4.2 om rettens plikt til å gjøre nødvendige tilpasninger for å kompensere for betenkeligheter knyttet til personvern.

Ved strømming fra rettsmøter vil det kunne fremkomme personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser. Etter personvernforordningen artikkel 10 kan slike opplysninger bare behandles under en offentlig myndighets kontroll eller dersom behandlingen er tillatt i henhold til et nasjonalt rettsgrunnlag som sikrer nødvendige garantier for de registrertes rettigheter og friheter. Departementet er av den oppfatning at de strenge vilkårene for når det kan strømmes fra rettsmøter, oppfyller disse kravene, jf. det som står om det tilsvarende kravet i artikkel 9 nr. 2 bokstav g like ovenfor.

Det foreslås videre at det presiseres i bestemmelsen at personopplysninger kun kan behandles når det er nødvendig for å utføre oppgaver i forbindelse med strømmingen. Et slikt krav følger allerede av forordningens artikkel 6 nr. 1 bokstav e, og formuleringen har derfor utelukkende pedagogisk betydning. Så lenge vilkårene for strømming er oppfylt, vil selve strømmingen alltid være nødvendig. Også for lagring av opptaket vil vilkåret i utgangspunktet være oppfylt. Nødvendighetsvurderingen knytter seg derfor til eventuell annen behandling i forbindelse med strømmingen, for eksempel dersom det skulle bli aktuelt å påvise at et opptak er manipulert. Nødvendighetskravet innebærer at det ikke skal behandles flere opplysninger enn det som trengs for formålene, og at opplysningene skal være relevante og ha saklig sammenheng med det formålet som søkes oppnådd ved behandlingen. Begrensningen er ment å ivareta dataminimerings- og proporsjonalitetsprinsippet i forordningens artikkel 5 nr. 1 bokstav c.

Dersom det blir behov for det, vil det være mulig å gi mer utfyllende regler i medhold av den foreslåtte forskriftshjemmelen. Det følger av forordningens artikkel 6 nr. 3 at et supplerende rettsgrunnlag etter nr. 1 bokstav c og e kan inneholde særlige bestemmelser for å tilpasse anvendelsen av reglene i forordningen. Det kan for eksempel gis regler om behandlingsansvar, lagring av opptak, unntak fra rettigheter for den opplysningene gjelder, og adgangen til viderebehandling og utlevering. Departementet antar at Domstoladministrasjonen vil ha en rolle knyttet til strømmingen, og forskriftshjemmelen gir blant annet myndighet til å gi nærmere regler om dette.