4 Generelt om fjernmøter og fjernavhør i domstolene

4.1 Begrepsbruk

Rettsmøter holdes som hovedregel med dommeren, partene og prosessfullmektigene fysisk til stede på samme sted. Med rettsmøter menes de møter som domstolene holder til forhandling mellom parter eller for å avhøre parter, vitner eller sakkyndige eller for å undersøke realbevis, eller som loven ellers betegner som rettsmøter, jf. domstolloven § 122 første ledd.

I noen tilfeller kan imidlertid rettsmøter holdes som møter hvor ikke alle deltakerne er til stede på samme sted, men noen eller alle deltar ved hjelp av fjernmøteteknikk, for eksempel som telefon- eller videomøter, såkalte fjernmøter. Fjernmøte i denne sammenheng er et rettsmøte der ikke alle deltakere befinner seg fysisk til stede på samme sted. Lyd- og bildeoverføring, eventuelt bare lydoverføring, benyttes for deltakere som ikke er til stede.

På samme måte gjennomføres avhør i domstolene som hovedregel ved at den som skal avhøres, er fysisk til stede og forklarer seg direkte for den dømmende rett. Avhør kan også foretas ved hjelp av fjernmøteteknikk, som såkalte fjernavhør. Fjernavhør kan foretas med lyd- og bildeoverføring eller bare med lydoverføring. I straffesaker kan avhør av fornærmede, vitner eller sakkyndige gjennomføres ved fjernavhør. I sivile saker kan avhør av parter gjennomføres som fjernavhør.

4.2 Anbefalinger og retningslinjer om fjernmøter og fjernavhør

En arbeidsgruppe nedsatt av European Commission for the Efficiency of Justice (CEPEJ) presenterte sitt forslag til retningslinjer for bruk av videokonferanseløsninger i domstolene i juni 2021, se «Guidelines on videoconferencing in judicial proceedings».

Rapporten angir noen overordnede retningslinjer for bruk av videokonferanseutstyr i domstolene. Det rettslige grunnlaget som retningslinjene bygger på, er EMK artikkel 6 og konvensjonen om personvern i forbindelse med elektronisk databehandling av personopplysninger ETS nr. 108. Rapporten er inndelt med en generell del som gjelder alle typer rettsmøter, med tillegg av enkelte kommentarer rettet til straffesakene. Deretter følger en del om tekniske og organisatoriske krav for bruk av videokonferanser. Det anbefales at statene skal etablere et rettslig rammeverk for å avholde rettsmøter som fjernmøte, og det tas som utgangspunkt at retten skal ta stilling til spørsmålet ved en konkret vurdering av om det er «reasonable og appropriate» i den enkelte sak. Videre uttales det generelt at partene bør få uttale seg om spørsmålet, og at avgjørelsen om fjernmøte må kunne overprøves. Om straffesaker uttales at fjernmøte må oppfylle et legitimt formål, utover de rettsmøtetyper hvor det etter loven følger at tiltalte må samtykke for å kunne benytte fjernmøte. Et annet viktig forhold som retten må legge til rette for, er tiltaltes rett til uforstyrret kommunikasjon med sin forsvarer. Retten må også forberede partene på hvordan slike fjernmøter vil bli gjennomført, og ta ansvar for at den tekniske løsningen fungerer som den skal. Dersom det oppstår uregelmessigheter, må retten gripe inn og eventuelt utsette saken.

Domstoladministrasjonen har informert om at det ikke er utarbeidet egne retningslinjer for bruk av fjernmøter og fjernavhør i domstolene.

Høyesterett har utarbeidet et supplement til Advokatveiledningen med retningslinjer for gjennomføring av rettsmøter som fjernmøte og skriftlig behandling i Høyesterett, som ligger på Høyesteretts hjemmeside.

4.3 Fjernmøter og fjernavhør over landegrenser

Det er en rekke instanser som har påpekt at det er behov for klargjøring av reglene når det gjelder spørsmål om norske domstolers bruk av fjernmøter eller fjernavhør med deltakere som oppholder seg i utlandet. Behovet for avklaring gjelder også der det er utenlandske domstoler som skal avhøre eller gjennomføre saker med nordmenn eller personer som oppholder seg i Norge.

Spørsmål som knytter seg til slike grenseoverskridende fjernmøter og fjernavhør – både i sivile saker og straffesaker – er til behandling i departementet.