6 Fjernmøter i straffesaker

6.1 Hovedforhandlinger og ankeforhandlinger

6.1.1 Gjeldende rett

6.1.1.1 Straffeprosessloven

Straffeprosessloven inneholder ikke i dag noen generell hjemmel som åpner for at hovedforhandlinger og ankeforhandlinger i straffesaker kan avholdes som fjernmøte.

Det følger av straffeprosessloven § 280 at tiltalte skal være til stede under forhandlingen inntil dom er avsagt. Retten kan likevel tillate ham å fjerne seg når han har gitt forklaring. Forlater han rettsstedet uten tillatelse, kan forhandlingen fortsette såfremt hans nærvær ikke finnes nødvendig for sakens opplysning.

Det følger av straffeprosessloven § 281 at i saker om straffbar handling hvor påtalemyndigheten ikke vil påstå idømt fengsel i mer enn ett år, kan hovedforhandling fremmes selv om tiltalte ikke er til stede, såfremt hans nærvær ikke finnes nødvendig for sakens opplysning, og tiltalte enten: 1) har samtykket i at saken behandles i hans fravær, 2) er uteblitt uten at det er opplyst eller sannsynliggjort at han har gyldig fravær eller 3) er unnveket etter at tiltalebeslutningen er forkynt for ham.

For fornærmede og etterlatte er retten til å være til stede i rettsmøte regulert i straffeprosessloven § 93 c, med en særregel i andre ledd om fjernmøter. Retten kan beslutte at fornærmede, etterlatte og deres representanters deltakelse skal skje ved fjernmøte eller ved at de mottar lyd- og bildeoverføring fra rettslokalet på nærmere angitt sted, dersom antallet fornærmede og etterlatte gjør at gjennomføring av rettsmøtet ellers ville medføre uforholdsmessige omkostninger eller vil måtte skje i lokale som ellers ikke er egnet. Før beslutning om at deltakelse skal skje som nevnt, skal de fornærmede og etterlatte, eller deres representanter, og forsvareren gis anledning til å uttale seg.

Straffeprosessloven åpner i dag for fjernmøter med bildeoverføring på nærmere vilkår ved fengslingsforlengelser etter § 183 fjerde ledd og i tilståelsessaker etter § 248 fjerde ledd. For de få sakstypene hvor straffeprosessloven åpner for fjernmøte, er det gitt en nærmere regulering av hvordan slike møter skal avholdes i forskrift om fjernmøter og fjernavhør i straffesaker 12. august 2011 nr. 835. Etter forskriften § 1 skal fjernmøter gjennomføres ved at de aktørene som ikke er fysisk til stede i domstolen, deltar i rettsmøtet ved bruk av videokonferanseteknikk fra det stedet der vedkommende er pålagt å befinne seg. Videre er det bestemt i andre ledd at deltakelse i fjernmøte fortrinnsvis skal skje fra domstol, politistasjon, lensmannskontor eller fra fengsel. Deltakelse kan også foregå fra sykehus, sykehjem, pleiehjem eller aldershjem dersom det er nødvendig av helsemessige årsaker og finnes hensiktsmessig. Når retten finner det ubetenkelig, kan deltakelse skje fra annet sted. Departementets inntrykk er at det normalt blir vurdert som ubetenkelig med deltakelse fra andre steder.

Det følger også av EMK artikkel 6 at tiltalte i straffesaker har rett til å være til stede under rettergangen. I Jon Fridrik Kjølbro: Den Europæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere (5. utgave, København 2020) side 645 uttales følgende om bruk av fjernmøter:

«Tiltaltes mulighed for at være til stede under domsforhandlingen ved hjælp af videokonference er ikke i sig selv i strid med konventionen, men det forudsætter, at det varetager legitime formål og gennemføres på en måde, der respekterer forsvarets rettigheder.»

Videre uttales det på side 761:

«Hvis tiltaltes deltagelse i straffesagen og kommunikationen med forsvaren sker ved hjælp af videokonference eller tilsvarende, er det et krav, at tiltalte sikres adgang til fortrolig kommunikation med forsvaren.»

Det er videre et helt grunnleggende prinsipp både etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 at rettergangen skal være offentlig. Dette gjelder både i straffesaker og sivile saker. Offentlighet i rettspleien er en forutsetning for å sikre allmennhetens tillit til domstolsbehandlingen. Det følger av EMDs praksis at rettsmøter bare kan holdes for lukkede dører dersom sakens omstendigheter gjør det «strengt påkrevet», se Jon Fridrik Kjølbro: Den Europæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere (5. utgave, København 2020) side 635. I Grunnloven § 100 femte ledd er det også inntatt at alle har rett til å følge forhandlinger i rettsmøte, men likevel slik at det i lov kan settes begrensinger av hensyn til personvern og andre tungtveiende grunner. Videre følger det av domstolloven § 124 første ledd at rettsmøter er offentlige og forhandlingene og rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig, hvis ikke annet er bestemt i lov eller av retten i medhold av lov.

Retten til en rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 innebærer også et krav til likestilling av sakens parter. Dette gjelder som et utgangspunkt både i sivile saker og straffesaker. Partene i saken må i realiteten ha lik anledning til å fremsette sine synspunkter i saken for retten.

6.1.1.2 Midlertidig lov om enkelte tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19

Formålet i lov om enkelte tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19 er etter § 1 å tilrettelegge for en forsvarlig og rettssikker virksomhet i domstolene, politiet og påtalemyndigheten mv. ved å avhjelpe konsekvenser av utbruddet av covid-19.

Det følger av § 3 at retten kan beslutte at rettsmøter helt eller delvis skal holdes som fjernmøter, når det er «nødvendig og ubetenkelig». Det bør særlig legges vekt på sakens karakter og siktedes rettigheter, og siktede skal sikres adgang til fortrolig kommunikasjon med sin forsvarer under møtet. Bestemmelsen gjelder for rettsmøter i tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett.

Vilkåret om at fjernmøte må være «nødvendig» skal vurderes på bakgrunn av ulempene ved fysisk oppmøte med hensyn til risikoen for smitte og alternative avhjelpende tiltak, og skal ikke praktiseres strengt, jf. Prop. 94 L (2019–2020) side 25. At fjernmøte i tillegg må være «ubetenkelig», innebærer at retten må foreta en konkret vurdering av om det er forsvarlig å gjennomføre rettsmøtet som fjernmøte. I Prop. 94 L (2019–2020) side 25 er det listet opp flere momenter som det blant annet kan ses hen til i denne vurderingen:

• sakens karakter, herunder varighet og eventuell bevisførsel

• hensynet til partene, eventuelle fornærmede og vitner

• antall involverte deltakere, og hvem deltakerne er

• ulempene med oppmøte

• formålet med møtet

• fjernmøteutstyret, herunder om møtet holdes som telefon- eller videokonferanse

• om møtet holdes helt eller delvis som fjernmøte

• hvor deltakerne kan befinne seg, herunder om deltakelse kan skje fra steder underlagt offentlig kontroll, og i hvilken grad det kan sikres verdige og betryggende rammer for møtet, se til sammenligning forskrift om fjernmøter og fjernavhør § 2 tredje ledd og tvistelovforskriften § 10 andre ledd

• offentlighetens mulighet til å følge saken

• partenes syn.

Opplistingen er ikke uttømmende.

I § 3 andre ledd fremgår det at partene skal gis anledning til å uttale seg før retten treffer avgjørelse om fjernmøte. Partenes syn bør i alminnelighet tillegges «betydelig vekt», jf. Prop. 94 L (2019–2020) side 26.

Beslutning om fjernmøte kan ikke ankes, men den kan brukes som ankegrunn ved en senere anke over den materielle avgjørelsen i saken.

6.1.2 Straffeprosessutvalgets forslag og forslag i høringsnotatet

6.1.2.1 Straffeprosessutvalgets forslag

Straffeprosessutvalget avga 3. november 2016 sin utredning NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov. Utvalget foreslo en felles regulering av fjernmøter og fjernavhør for sivile saker og straffesaker i en ny bestemmelse i domstolloven. Utvalget begrunnet en slik felles regulering med at de samme vurderingene i hovedsak gjør seg gjeldende i sivile saker og straffesaker. Det ble foreslått begrensninger i adgangen til å holde fjernmøter i straffesaker i utkastet til ny straffeprosesslov § 31-1.

Forslaget til § 122 a i domstolloven lød:

«Parter, vitner, sakkyndige og andre kan ta del i rettsmøter eller avgi forklaring for retten ved bruk av fjernmøteteknikk når ikke annet er bestemt, og retten finner det hensiktsmessig og forsvarlig. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på betydningen av tilstedeværelse for sakens opplysning, om tilstedeværelse er uforholdsmessig kostnadskrevende eller byrdefullt i lys av sakens karakter og formålet med rettsmøtet, om gjennomføringen skjer ved overføring av lyd og bilde, eller kun lyd, om vedkommende befinner seg på et sted underlagt offentlige myndigheters kontroll, og partenes syn.

Før retten treffer beslutning etter første ledd, skal partene og andre berørte gis anledning til å uttale seg.

Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om bruk av fjernmøteteknikk etter denne bestemmelsen.»

Forslaget til ny straffeprosesslov § 31-1 lød:

«Behandling i rettsmøte. Fjernmøte

(1) Rettsmøte avholdes når det er angitt i loven, eller retten beslutter det.

(2) Mistenkte kan ikke delta ved bruk av fjernmøteteknikk etter domstolloven § 122 a i rettsmøte som gjelder

• a) fengsling etter § 15-15,

• b) fengslingsforlengelse etter § 15-16, når det er spørsmål om bruk av isolasjon eller det er gått mer enn 12 uker siden fengsling med mistenktes tilstedeværelse, og mistenkte ikke har samtykket til slik deltakelse, eller

• c) hovedforhandling, forenklet behandling eller ankeforhandling der retten skal prøve bevisene under skyldspørsmålet, med mindre tiltalte samtykker, og det er ubetenkelig.

(3) Dersom antallet fornærmede og etterlatte gjør at gjennomføring av rettsmøte ellers vil medføre uforholdsmessige omkostninger eller vil måtte skje i lokale som ikke er egnet, kan retten beslutte at fornærmede, etterlatte og deres representanters deltakelse skal skje ved fjernmøte eller ved at de mottar lyd- og bildeoverføring fra rettslokalet på nærmere angitt sted.»

Straffeprosessutvalget mente at den som avhøres, som hovedregel skal møte direkte for retten. Fysisk oppmøte understreker alvoret i saken, bidrar til en høytidelig ramme og minsker risikoen for avbrudd i forhandlingene. Fysisk oppmøte antas best å sikre sakens opplysning, og en tradisjonell gjennomføring oppfattes som fullstendig og bidrar til forståelse for og tillit til behandlingen. Utvalget viste likevel til at moderne teknologi har gjort fysisk oppmøte mindre viktig enn tidligere.

Det burde etter utvalgets syn gjelde absolutte krav om fysisk oppmøte for mistenkte ved visse rettsmøter: Ved førstegangsfengslinger, og ved fengslingsforlengelser når det er spørsmål om bruk av isolasjon eller det har gått mer enn tolv uker siden fengsling med mistenktes tilstedeværelse, og mistenkte ikke har samtykket til deltakelse ved fjernmøte. Det samme burde gjelde under hovedforhandling, ved forenklet behandling (som i dag kalles tilståelsesdom) og ved ankeforhandlinger der retten skal prøve bevisene under skyldspørsmålet, med mindre tiltalte samtykker i deltakelse ved fjernmøte og det er ubetenkelig.

En forutsetning for forslaget var at forsvareren som den klare hovedregelen skal være på samme sted som mistenkte, uavhengig av om mistenkte deltar ved fjernmøte eller er til stede i rettssalen. Mistenkte og forsvareren skal i alle tilfeller gis anledning til å kommunisere fortrolig og uforstyrret.

6.1.2.2 Forslaget i høringsnotatet 18. desember 2020

Departementet uttalte følgende i høringsnotatet punkt 6.5.3.3 side 56–57:

«Når det gjelder hoved- og ankeforhandlinger i straffesaker, kan det være naturlig å vurdere om det det bør innføres en adgang til generell hjemmel som også åpner for å holde gjennomføring av visse hoved- og ankeforhandlinger i straffesaker som fjernmøter. Det vises her til Straffeprosessutvalgets forslag om at hovedforhandlinger, forenklet behandling eller ankeforhandling hvor retten skal prøve bevisene under skyldspørsmålet, skulle kunne gjennomføres ved bruk av fjernmøteteknikk når tiltalte samtykket til det og det vil være ubetenkelig. […]

Departementets oppfatning er at fjernmøter er mindre egnet i meddommersaker og i komplekse straffesaker. Det bør imidlertid kunne trekkes et skille mellom meddommersaker hvor meddommerne er til stede sammen med fagdommerne, og hvor meddommerne og fagdommerne sitter adskilt. Betenkelighetene ved å holde fjernmøter hvor meddommerne sitter sammen med fagdommerne, må antas å være mindre enn dersom meddommerne skulle deltatt fra en annen lokasjon enn fagdommerne. Det bør derfor ikke være prinsipielle hindringer fra å gjennomføre meddommersaker som fjernmøter, så lenge fjernmøte vil være forsvarlig og hensiktsmessig. […]

Når det gjelder forhold som vil være av betydning ved en konkret vurdering av om fjernmøte eller fjernavhør er forsvarlig, vil departementet særlig trekke fram sakens karakter, herunder kompleksitet, alvorlighetsgrad og varighet, omfanget av bevisførselen, hensynet til sakens opplysning og siktedes rettigheter, herunder om disse ivaretas på en tilfredsstillende måte i et fjernmøte.»

I høringsnotatet ble det også skissert ulike løsninger ved å innta ulike alternative forslag om hvordan en regel om fjernmøte kunne utformes i domstolloven eller straffeprosessloven. Mer generelt ble det vist til at følgende forhold vil måtte være av betydning for vurderingen av gjennomføring av fjernmøte (høringsnotatet punkt 6.5.2.5 side 53–54):

• «– sakens karakter, herunder varighet og eventuell bevisførsel (herunder bevisførselens karakter, behov for å bruke hjelpemidler osv.)

• – hensynet til partene, herunder sårbarhet, risikoutsatthet osv., eventuelle fornærmede og vitner

• – antall involverte deltakere, og hvem deltakerne er, herunder om de er profesjonelle eller

• – ulempene ved oppmøte

• – formålet med møtet

• – fjernmøteutstyret, herunder om møtet holdes som telefon- eller videokonferanse, jf. blant annet Rt. 2014 side 1292, hvor det uttales at fjernavhør med høykvalitets toveis-kommunikasjon med lyd og bilde vil være en del mindre betenkelig enn rene telefonavhør

• – om møtet holdes helt eller delvis som fjernmøte

• – hvor deltakerne kan befinne seg, herunder om deltakelse kan skje fra steder underlagt offentlig kontroll, og i hvilken grad det kan sikres verdige og betryggende rammer for møtet, se til sammenligning forskrift om fjernmøter og fjernavhør § 2 tredje ledd og tvistelovforskriften § 10 annet ledd

• – offentlighetens mulighet til å følge saken, og domstolens mulighet til å legge til rette for deltakelse i fjernmøter, overføring til andre steder eller overføring til internett

• – partenes syn

En grunnleggende forutsetning må være at utstyret for fjernmøter og fjernavhør, i 'begge ender', har den kvalitet som kreves for forsvarlig toveis kommunikasjon, slik at partene kan følge forhandlingene og bli hørt uten tekniske vansker.»

6.1.3 Høringsinstansenes syn

6.1.3.1 Straffeprosessutvalgets forslag

Høringsinstansene er i det vesentlige positive til utvalgets forslag. Dette omfatter blant annet Agder politidistrikt, Bergen tingrett, Domstoladministrasjonen, Finans Norge, Frostating lagmannsrett, Jussbuss, Nordland statsadvokatembeter, Nord-Troms tingrett, Politidirektoratet, Rettspolitisk forening, Trøndelag statsadvokatembeter, Vestfold og Telemark statsadvokatembeter og Øst politidistrikt.

Frostating lagmannsrett er enig i at hovedregelen fortsatt bør være at den som skal forklare seg, skal møte direkte for retten, samtidig som det må være en viss adgang til å benytte fjernavhør og fjernmøter. Bergen tingrett er enig i dette, men påpeker at erfaringene går mer i retning av at fjernmøter er «godt nok» enn «fullgodt».

Vestfold og Telemark statsadvokatembeter støtter at hovedregelen fortsatt bør være at den som skal avhøres, skal møte direkte for retten, men mener at det er mindre betenkelig å utvide bruken av fjernavhør og fjernmøter når man har videooverføringsutstyr, sett hen til at forskjellen mellom fysisk tilstedeværelse og tilstedeværelse gjennom teknologi er mindre nå enn tidligere. Begrensingene som foreslås i adgangen til å gjennomføre rettsmøter som fjernmøte støttes.

Øst politidistrikt mener at det bør legges til rette for utvidet adgang til fjernmøter. Øst politidistrikt viser til at ressursene som brukes på fremstillingen, ikke står i et rimelig forhold til rettssikkerhetsgevinstene ved personlig oppmøte. Mange patruljer benyttes til rene transportoppdrag med påfølgende tilstedeværelser i til dels lange rettsmøter. I saker hvor det er flere mistenkte som skal fremstilles fortløpende, må det ofte brukes mange polititjenestemenn for å hindre informasjonsutveksling med fare for bevisforspillelse. I saker med alvorlig volds- eller gjengkriminalitet må politiet også ofte av rene sikkerhetshensyn sette inn betydelig ressurser. Denne ressursbruken strider mot målsettingen om en mer tilgjengelig, effektiv og bedre polititjeneste. Øst politidistrikt er likevel enig med utvalget i at det i enkelte tilfeller er viktig å pålegge den mistenkte å være til stede i retten. Øst politidistrikt er også enig i at retten for øvrig bør ha en skjønnsmessig adgang til å beslutte hvorvidt det skal avholdes rettsmøte etter de vurderingene som følger av forslaget til § 122 a i domstolloven.

Domstoladministrasjonen støtter forslaget om at fjernavhør eller fjernmøter skal kunne gjennomføres når det er «hensiktsmessig og forsvarlig». Domstoladministrasjonen fremholder at partenes rett til å uttale seg om spørsmålet ikke må bli forstått som et krav om samtykke, og at dette bør presiseres i forarbeidene. Domstoladministrasjonen mener at utvalget burde gått lenger i retning av digitalisering og teknologibaserte løsninger. Domstoladministrasjonen er kritiske til forslaget når det gjelder hovedforhandling og ankeforhandling dersom bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet skal vurderes. Domstoladministrasjonen mener at begrunnelsen for fysisk tilstedeværelse står sterkest i disse rettsmøtene, men er kritiske til at dette stilles opp som et absolutt krav. Etter Domstoladministrasjonens syn ville det ha vært mer hensiktsmessig å kreve at tiltalte er fysisk til stede med mindre retten finner det ubetenkelig at vedkommende deltar ved fjernmøteteknologi. Domstoladministrasjonen fremhever viktigheten av at fjernmøteteknologien integreres i de samme tekniske løsningene som for opptak. Kripos er i sitt høringssvar også inne på at utvalgets forslag ikke går langt nok, særlig knyttet til varetektsfengslinger.

Videre bemerker Domstoladministrasjonen at tolker brukes i stort omfang i straffesaker. En naturlig forståelse av utvalgets forslag til regel om fjernmøter tilsier at fjerntolking, ved at tolken deltar på fjernmøte, omfattes. Dersom departementet mener at det er rettslig tvil om hvorvidt fjerntolking er omfattet av regelen om fjernmøte, bør det foretas en endring slik at eventuell tvil fjernes. Alternativt bør spørsmålet avklares i forarbeidene.

Møre og Romsdal politidistrikt uttaler at gjeldende høyesterettspraksis om fjernmøter og fjernavhør fremstår mer hensiktsmessig enn forslaget.

6.1.3.2 Forslaget i høringsnotatet 18. desember 2020

Det er en rekke høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget, og hovedinntrykket er at instansene er positive til at det gjøres permanente endringer for å legge til rette for økt bruk av fjernmøter. Vurderingene og de overordnede forslagene støttes i hovedsak av blant annet Agder lagmannsrett, Asker og Bærum tingrett, Bergen tingrett, Borgarting lagmannsrett, Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen, Eidsivating lagmannsrett, Fredrikstad tingrett og Halden tingrett, Frostating lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, Oslo byfogdembete, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Nordland politidistrikt, Rogaland statsadvokatembeter, Statsadvokatenes forening, Stine Sofies Stiftelse, Sør-Trøndelag og Fosen tingrett, Økokrim og Øst politidistrikt.

Det er også enkelte høringsinstanser som har et annet syn. Riksadvokaten uttaler at høringsnotatet legger et godt grunnlag for videre arbeid med temaene, men at reglene må utredes videre. Advokatforeningen er også av det syn at reglene må utredes grundig før det kan fremmes forlag til permanent ordninger på straffeprosessens område. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Norsk Presseforbund er særlig opptatt av spørsmål knyttet til offentlighet.

Domstoladministrasjonen mener at en fleksibel hjemmel for bruk av fjernmøteløsninger bør videreføres i permanent lovgivning, og uttaler følgende:

«Regelverket bør åpne for bruk av fjernmøteløsninger når dette er hensiktsmessig og forsvarlig i den enkelte sak. Det må ligge som en forutsetning at den møteform som velges i den enkelte sak, på tilfredsstillende måte må ivareta prosessuelle og rettssikkerhetsmessige grunnprinsipper. En absolutt forutsetning må være at gjennomføringen er forsvarlig og hensiktsmessig. Hvorvidt fjernmøteformen vil være forsvarlig og hensiktsmessig, vil bero på mange ulike variabler som kan gjøre seg mer eller mindre gjeldende fra sak til sak. Vi er derfor av den oppfatning at hjemmelen for bruk av fjernmøter og fjernavhør bør være generell og gi rom for fleksibilitet. Dersom man regulerer mer detaljert hvilke sakstyper, rettsmøtetyper og avhør som kan og ikke kan gjennomføres ved bruk av fjernmøteløsninger, eller oppstiller generelle og absolutte vilkår for bruk av fjernmøteløsninger, vil regelverket kunne stå i veien for den mest hensiktsmessige gjennomføringsformen i konkrete tilfeller der slik gjennomføring ville vært ønskelig og forsvarlig.»

Høringsinstansen har inntrykk av at erfaringene ved bruken av fjernmøteløsninger i domstolene i medhold av midlertidig lov i all hovedsak har vært positive, men uttaler følgende om tekniske utfordringer, ustabile nettforhold, mangelfullt tilpassede løsninger og lite trening i bruken av de tekniske løsningene:

«Det er grunn til å tro at denne typen utfordringer var størst i den første delen av koronaperioden, og at de har avtatt etter hvert. Det har i løpet av 2020 skjedd et massivt løft både utstyrsmessig og med hensyn til oppbygging av den digitale kompetansen i domstolene, og man har etter hvert fått på plass enhetlige forutsetninger og muligheter for bruk av fjernmøteløsninger fra domstolenes side. Men fortsatt er det en del å gå på, og det pågår derfor et kontinuerlig utviklingsarbeid med de digitale løsningene i domstolene. Ved utformingen av permanent regelverk mener vi det kan legges til grunn at de fleste av de påtalte tekniske utfordringene er løsbare.»

Domstoladministrasjonen kommenterer også kvaliteten på bevisføringen når deltakelse fra parter og vitner skjer gjennom videooverføring:

«Også dette synes til en viss grad å skyldes nevnte tekniske utfordringer mv. Men også andre momenter er nevnt, som for eksempel at forklaringer vil kunne bli mindre sannferdige eller at det blir vanskeligere å vurdere vitners troverdighet når forklaringen gis ved bruk av fjernmøteløsninger sammenlignet med fysisk oppmøte. Det er etter vårt syn vanskelig å si noe generelt om hvorvidt virtuell kontra fysisk deltakelse i retten vil påvirke kvaliteten på bevisførselen og sakens opplysning i negativ retning. Det kan nok tenkes tilfeller der fysisk oppmøte vil være fordelaktig. Med det kan nok også tenkes tilfeller der et vitne snakker friere og derved bidrar til at saken blir bedre opplyst når vitnet slipper å møte i rettssalen. Hvorvidt fjernmøte kontra fysisk oppmøte har en negativ effekt på vitneforklaringers sannferdighet, er vel også et nokså usikkert spørsmål.»

Videre er Domstoladministrasjonen av den oppfatning at samtykke fra partene ikke bør være et absolutt vilkår for å kunne avholde fjernmøte. Partenes syn bør imidlertid tillegges vekt ved rettens vurdering. Vurderingen av når fjernmøtedeltakelse i rettsmøter er forsvarlig og hensiktsmessig, og hvordan gjennomføringen bør skje, er egnet for en konkret vurdering i den enkelte sak. Lovgiver bør likevel gi noen føringer for hvilke momenter som bør hensyntas i denne vurderingen.

Det er etter Domstoladministrasjonens syn fullt mulig å benytte fjernmøter og fjernavhør ved gjennomføringen av rettsmøter samtidig som offentlighetshensynet blir tilstrekkelig ivaretatt. Dette kan skje gjennom møteoffentlighet, strømming eller deltakelse i fjernmøteløsninger. Mulighetene for å ivareta offentlighetsprinsippet bør være et av hensynene som må vektlegges ved beslutningen om rettsmøters gjennomføringsform.

Domstoladministrasjonen peker på at digitale arbeidsmåter i domstolene er et område som vil egne seg for nasjonale veiledere som sikrer en enhetlig behandling av slike spørsmål i domstolene, jf. Domstolkommisjonens uttalelser om utvikling av veiledere i NOU 2020: 11 punkt 22.5.4. En slik veileder vil kunne revideres og oppdateres med jevne mellomrom, og slik sikre at domstolsbehandlingen holder følge med den tekniske utviklingen i domstolene og i samfunnet for øvrig.

Dommerforeningen tar som utgangspunkt at hovedregelen fortsatt må være at rettsmøter gjennomføres som fysiske møter der dommere, parter og vitner alle er til stede i rettssalen. Etter Dommerforeningens syn er det liten grunn til å tro at fjernmøter i stor utstrekning kan erstatte fysiske rettsmøter på permanent basis. Videre uttales:

«Dommerforeningen ser det slik at det er få betenkeligheter ved å gjennomføre rettsmøter som fjernmøte der partene samtykker, forutsatt at hensynet til offentlighet også er ivaretatt […]. Problemstillingen er derfor om det skal gis hjemmel for at retten kan beslutte at et rettsmøte skal holdes som fjernmøte også der det ikke foreligger samtykke fra (alle) partene.»

I normalsituasjonen vil fjernmøte etter Dommerforeningens syn være mest aktuelt ved rettsmøter der det bare eller nesten bare er profesjonelle aktører. Dommerforeningen mener videre at partenes syn må tillegges stor vekt. Iallfall ved hoved- og ankeforhandling bør fjernmøte bare rent unntaksvis kunne besluttes uten partenes samtykke. Det bør fremgå av lovteksten i en generell bestemmelse at det skal foretas en helhetsvurdering, og de mest sentrale momentene bør fremgå av en ikke uttømmende liste over forhold det særlig skal legges vekt på. Høringsinstansen støtter momentlisten på side 53–54 i høringsnotatet.

Dommerforeningen peker på at det er ikke lett å finne egnede generelle kriterier for når fjernmøte kan besluttes. Men dersom det skal utformes en generell hjemmel, medfører kriteriet «nødvendig og ubetenkelig», slik det står i den midlertidige loven, at terskelen blir for høy. På den annen side tar «hensiktsmessig og forsvarlig», som foreslås i høringsnotatet, ikke inn over seg de formåls- og forholdsmessighetsbegrensninger som oppstår dersom fjernmøte reiser menneskerettslige spørsmål. Terskelen blir da for lav. Etter Dommerforeningens syn vil et bedre alternativ være at loven angir et tydelig utgangspunkt om at rettsmøter og avhør skal finne sted med fysisk oppmøte, men at unntak kan gjøres dersom det er «forsvarlig og forholdsmessig». Uansett må avveiningen foretas konkret ut fra omstendighetene i den enkelte sak. Det vil være lite hensiktsmessig og kompliserende å knytte en utvidelse av fjernmøteadgangen til bestemte sakstyper.

Situasjoner der aktøren er frisk nok til å delta, men av ulike grunner ikke kan møte fysisk, kan oppstå ellers. Om man da fortsetter hoved- eller ankeforhandlingen med f.eks. den ene dommeren på et virtuelt møterom, er det formelt et delvis fjernmøte. Etter Dommerforeningens syn bør dette fortsatt være tillatt såfremt retten finner det forsvarlig. Dersom det er en dommer som kommer i denne situasjonen, bør regelverket ta høyde for at man ikke først må møte fysisk for å beslutte slikt fjernmøte, for deretter å kunne dra hjem igjen og delta i fjernmøtet. Dette kan løses ved å ha en bestemmelse om at dersom det i en påbegynt forhandling blir spørsmål å holde forhandlingene helt eller delvis som fjernmøte, kan dette spørsmålet forhandles og avgjøres ved fjernmøte.

Dommerforeningen viser til at siktedes rett til å være til stede er en sentral del av EMK artikkel 6, og dessuten en forutsetning for at siktedes rettigheter etter denne bestemmelsen kan oppfylles, og uttaler:

«Som det redegjøres for i høringsnotatet, er EMK artikkel 6 ikke til hinder for at siktede deltar ved hjelp av fjernmøteteknologi. En forutsetning er imidlertid at siktede kan kommunisere i fortrolighet med sin forsvarer, noe som synes ivaretatt i høringsnotatet. Kriteriene for å beslutte at rettsmøte helt eller delvis skal holdes som fjernmøte er foreslått å være at dette er ‘hensiktsmessig og forsvarlig’. Etter Dommerforeningens oppfatning kan dette medføre at beskyttelsen av siktedes rett til – utenom samtykketilfellene – å følge forhandlingene ved å være til stede fysisk i retten, blir for svak. EMK artikkel 6 synes å kreve at en beslutning om at siktede skal følge saken via videokonferanse må ivareta et legitimt formål og gjennomføres på en måte som respekterer siktedes/forsvarets rettigheter, se Kjølbro, Den Europeiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere, 5. utgave, side 645 med henvising til praksis. De lovbestemte vilkårene bør således strammes opp, i alle fall for så vidt gjelder bruk av fjernmøte i straffesaker. Etter Dommerforeningens syn bør de lovbestemte vilkårene uttrykkelig vise til at beslutningen må respektere siktedes rettigheter, og dessuten avgrense bruken i straffesaker til de tilfellene hvor særlige grunner taler for å gjennomføre hoved- eller ankeforhandlingen som fjernmøte.

Når det gjelder gjennomføringen av fjernmøter, er Dommerforeningen enig i at fjernmøter der dommerne er til stede i rettssalen er å foretrekke fremfor rene fjernmøter hvor alle aktører og dommere deltar via videomøte. Når smittevernhensyn ikke lenger gjør seg gjeldende, bør dette kunne være hovedregelen. Da kan for så vidt også salen være åpen for publikum og presse slik at disse ikke behøver å delta i videomøtet. På denne måten kan noen av ulempene med offentlige videomøter unngås. Regelen bør imidlertid være fleksibel. […] Hensynet til å holde rettsmøtene offentlige kan ivaretas uavhengig av hvor dommerne sitter ved at pressen og andre tilhørere kan koble seg på i det virtuelle møterommet.

Dommerforeningen mener også at en beslutning om å gjennomføre rettsmøter som fjernmøter bør begrunnes når det er tvist om det, og at beslutningen må kunne ankes. Dette vil i enkelte saker ha en side til siktedes krav på et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13.

Kravet om en offentlig rettergang er ett av de helt grunnleggende prinsippene i EMK artikkel 6, som må ivaretas når offentlige rettsmøter gjennomføres som fjernmøter. De hensyn som kan begrunne utelukkelse av pressen og offentligheten, følger av EMK artikkel 6. Rettsmøter kan bare holdes for lukkede dører dersom det er «strengt påkrevet». En forutsetning for bruk av fjernmøter må være at offentligheten og pressen har anledning til å følge forhandlingene i samme utstrekning som ellers, og ikke utelukkes i større grad enn det EMK artikkel 6 tillater. Dersom dommerne befinner seg i rettssalen under fjernmøtet, vil dette kunne løses ved at rettsbygningen og -salene er åpne for publikum som vanlig.

Dommerne i Agder lagmannsrett slutter seg til synspunktene i høringsuttalelsen til Dommerforeningen.

Borgarting lagmannsrett er også på mange punkter enige i Dommerforeningens uttalelse, og uttaler at det er viktig at retten har fleksibilitet i valg av behandlingsmåte. Det er få betenkeligheter ved å gjennomføre rettsmøter som fjernmøte der partene samtykker, forutsatt at hensynet til offentlighet også er ivaretatt. I straffesaker reiser bruk av fjernmøter også konstitusjonelle og menneskerettslige spørsmål. Etter EMDs praksis er bruk av fjernmøteteknologi ved ankeforhandling ikke i seg selv uforenlig med siktedes rett til rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6, jf. også Grunnloven § 95. Det må påses at tiltalte har mulighet til å følge forhandlingene og bli hørt uten tekniske vansker og at tiltalte kan kommunisere effektivt og fortrolig med sin forsvarer.

Borgarting lagmannsrett fremholder at fjernmøter ikke i stor utstrekning kan erstatte fysiske rettsmøter på permanent basis. Videorettsmøte blir ikke det samme som fysisk møte. Borgarting uttaler:

«Våre dommere melder tilbake at de opplever stor forskjell på todimensjonal (på skjerm) og tredimensjonal (fysisk) kommunikasjon. Man går således glipp av en del informasjon når ankeforhandlingen gjennomføres som fjernmøte. Dessuten blir ‘flyten’ i ankeforhandlingen dårligere. Det er derfor viktig å vurdere nøye om den enkelte sak er egnet for fjernmøte.»

I normalsituasjonen anser Borgarting fjernmøte som mest aktuelt ved rettsmøter der det bare eller nesten bare er profesjonelle aktører. Dette omfatter:

«[…]saksforberedende rettsmøter etter straffeprosessloven § 272 jf. § 274, ankeforhandling ved begrenset anke der bare i begrenset omfang skal avgis forklaringer (typisk ved lovanvendelsesanke eller straffutmålingsanke der bare domfelte skal forklare seg), ved rettsmøte etter straffeprosessloven § 387 og ved rettsmøte til domsavsigelse, jf. straffeprosessloven § 43.

Borgarting lagmannsrett og Dommerforeningen er enige i at det ikke er lett å finne egnede generelle kriterier for når fjernmøte skal kunne besluttes uten at partene samtykker. Loven bør angi et tydelig utgangspunkt om at rettsmøter og avhør skal finne sted med fysisk oppmøte, men at unntak kan gjøres dersom det er «forsvarlig og forholdsmessig». Uansett må avveiningen foretas konkret ut fra omstendighetene i den enkelte sak. Borgarting lagmannsrett og Dommerforeningen er videre enige om at adgangen til å anke beslutninger om fjernmøte og fjernavhør ikke bør avskjæres som foreslått i høringsnotatet. Borgarting lagmannsrett er også enig i at en forutsetning for bruk av fjernmøter må være at offentligheten og pressen har anledning til å følge forhandlingene i samme utstrekning som ellers, og ikke utelukkes i større grad enn det EMK artikkel 6 tillater.

Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Etter vårt syn bør det innføres en generell hjemmel for rettsmøter som helt eller delvis fjernmøte i straffesaker ved samtykke på samme måte som for sivile saker i tvisteloven § 13-1 tredje ledd. Som nevnt innledningsvis, kan vi ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å ha forskjellige regler om dette i de to hovedprosessformene. Vi slutter oss således til forslaget til alternativ regulering i straffeprosessloven i høringsnotatet side 63. En slik bestemmelse kan plasseres i straffeprosessloven kap. 4, og kapitteloverskriften kan endres til ‘Rettsmøter og rettsbøker’, slik som i tvisteloven kap. 13.»

Eidsivating lagmannsrett støtter høringssvaret fra Borgarting lagmannsrett. Hålogaland lagmannsrett slutter seg til uttalelsen fra Borgarting lagmannsrett om at vilkårene «nødvendig og ubetenkelig» bør erstattes med «hensiktsmessig og forsvarlig».

Frostating lagmannsrett uttaler at deres erfaring med fjernmøter og fjernavhør har vært positive, og at det bør legges til rette for at utviklingen ikke reverseres når samfunnet og domstolenes drift går tilbake til det normale. Selv om det for lagmannsrettene er en del saker hvor nok fjernmøter normalt ikke bør benyttes, eksempelvis i meddomsrettssaker, så kan fjernmøte i stor utstrekning benyttes i fagdommersaker i straffesaker. Lagmannsretten mener fjernmøter bør kunne gjennomføres der dette anses «hensiktsmessig og forsvarlig». Det er uansett viktig at det ikke innføres et krav om samtykke fra aktørene, men hensynet til kontradiksjon og forsvarlig behandling tilsier at partene bør gis anledning til å uttale seg. Høringsinstansen mener at det ikke bør være selvstendig ankerett over beslutninger om fjernmøte, siden det vil kunne aktualisere spørsmålet om utsettelse av ankeforhandlingen og ellers generere unødvendig arbeid for domstolen under saksforberedelsen.

Oslo tingrett er enig i at hovedregelen fortsatt bør være at rettsmøter holdes med deltakerne til stede på samme sted, hvis man med deltakere mener rettens medlemmer, advokatene og parter. For vitner kan det stille seg annerledes. Tingretten bemerker videre at fjernmøter er mindre egnet i meddomsrettssaker og i komplekse straffesaker. Fagdommere og meddommere bør ikke sitte adskilt. Om et samtykkekrav uttaler tingretten følgende:

«Det bør imidlertid vurderes å åpne for at tiltalte kan samtykke til eller be om å delta ved bruk av fjernmøteteknologi, hvis det er forsvarlig. Det samme vil kunne være aktuelt for forsvarer og muligens helt unntaksvis aktor. Vi mener det er tilstrekkelig at samtykkevilkåret skal rette seg mot den som skal delta via fjernmøteteknologi. De øvrige aktører må selvfølgelig høres og deres syn må tillegges betydelig vekt, men finner retten at det er forsvarlig og hensiktsmessig at tiltalte deltar via videolink og tiltalte samtykker, bør ikke andre aktører gis en ‘vetorett’.»

Videre kommenterer tingretten betenkeligheter ved og utfordringer knyttet til at fjernmøter og fjernavhør gjennomføres når parter oppholder seg på mindre egnede steder, og det uttales følgende:

«Vi tror imidlertid det vil være vanskelig å regulere dette nærmere i lov eller forskrift, utover det Høyesterett har gjort når de har sagt at advokatene må delta fra et uforstyrret lokale. Bestemmelsen i någjeldende forskrift om fjernmøter og fjernavhør § 1 om at deltakelse fortrinnsvis bør skje fra domstol, politistasjon, lensmannskontor eller fra fengsel gir ikke uttrykk for hverken tidligere eller gjeldende praksis. For de fleste vitner vil det være tilfredsstillende at de forklarer seg hjemmefra, fra sitt arbeidssted e.l. Før retten samtykker i at tiltalte deltar via videolink bør det med forsvarer avklares hvor tiltalte skal sitte.»

Gulating lagmannsrett er i all hovedsak enig i de vurderinger departementet viser til av generelle forhold av betydning for bruken av fjernmøte. Samtidig påpekes det at det er tekniske utfordringer som må løses før det innføres permanente endringer i regelverket, for eksempel knyttet til strømming. Lagmannsretten uttaler videre blant annet:

«Vidare må permanente reglar ta omsyn til likevekta mellom partane og særleg sikra at teknologien ikkje gjer at svake parter vert skadelidande. Det siste er truleg det viktigaste omsynet å vera merksam på i eit permanent lovarbeid. Erfaringa vår er at ein ikkje utan vidare kan leggja til grunn at alle som deltek i ei rettssak har teknisk utstyr eller kunnskap til å delta digitalt i eit rettsmøte. Det er difor viktig at permanente reglar tek omsyn til det, og er slik utforma at ingen vert ‘overkøyrt’ teknisk. Det er ikkje nok at domstolen har høg teknisk standard på sitt utstyr. Det må óg sikrast ein tilfredstillande teknisk standard hjå den/dei som deltek eksternt.»

Det påpekes også at reglene om formaning og forsikring bør oppdateres, for eksempel bør personer som deltar digitalt bli pålagt å opplyse om det er andre til stede som kan høre deres forklaring.

Asker og Bærum tingrett uttaler på sin side at reglene om hva som vil være gyldig fravær bør vurderes. I tillegg bør retten i innkallingen pålegge den som skal forklare seg digitalt å oppholde seg på egnet sted der vedkommende ikke forstyrres av omgivelsene, og sikre at avhøret kan skje med den nødvendige høytidelighet og verdighet. Det bør da presiseres at unnlatelse av å etterkomme dette pålegget gir anledning til å anse vedkommende for ikke å ha møtt. Bergen tingrett etterspør på sin side regulering av hvilke rammer som skal gjelde for deltakelse på fjernmøte, herunder forholdet til kappeplikt, om deltakelse bør skje fra et offentlig kontor når dette er mulig, om vitner bør være alene og reglene for opptak.

Riksadvokaten uttaler at departementets foreløpige vurdering av forslag som gjelder regler om en utvidet adgang til fjernmøter og fjernavhør gir et godt utgangspunkt for det videre arbeidet med disse spørsmålene. Riksadvokaten mener imidlertid at spørsmålene må utredes videre.

Politidirektoratet er av den oppfatning at det i større grad bør legges til rette for digitale fjernmøter og fjernavhør enn i dag. En større bruk av videoløsninger i forbindelse med rettsmøter vil redusere tidsbruken knyttet til den enkelte straffesak, ettersom deltakere erfaringsmessig er mer kortfattet ved video. Hoved- og ankeforhandlinger kan gjennomføres digitalt så lenge hoveddommer og meddommer sitter samlet. Det bør kunne gjennomføres så lenge retten mener det er forsvarlig. Departementets opplisting av vurderingsmomenter er etter Politidirektoratets syn fornuftig.

Statsadvokatenes forening uttaler at departementets oppsummering av situasjonen i dag og tilbakemeldingene fra mange viktige aktører, samt departementets foreløpige betraktninger rundt sentrale spørsmål, er grundige og gode. Utkastet til regulering med tilhørende retningslinjer for de vurderinger som må foretas av aktørene og retten har mye for seg og danner et godt grunnlag for et videre lovarbeid.

Oslo statsadvokatembeter uttaler at for å gjennomføre fjernmøter i domstolene vil det være en forutsetning at det i hvert enkelt tilfelle anses som betryggende og forsvarlig, både opp mot sakens fulle opplysning, tiltaltes rettigheter, samt at det gir nødvendig rettsvern for fornærmede og andre impliserte i saken. Disse hensyn kan ikke svekkes på bekostning av hva som måtte fremstå som ressursbesparende eller hensiktsmessig saksavvikling. Oslo statsadvokatembeter har hovedsakelig gode erfaringer med gjennomføring av hoved- eller ankeforhandlinger som fjernmøte. Høringsinstansen kommenterer at det i mange straffesaker vil være behov for tolk, og uttaler nærmere:

«Dersom det vil være behov for mer omfattende tolkebistand, vil fjernmøter eller fjernavhør fremstå som uhensiktsmessig, i hvert fall ved hovedforhandlinger. Det antas ikke behov for noen egen hjemmel om fjerntolking, men det bør være et moment ved vurderingen av gjennomføringen av en hoved- eller ankeforhandling.»

Oslo politidistrikt (OPD) tiltrer at hovedregelen fortsatt bør være at straffesaker avholdes med deltakerne til stede på samme sted, og at fjernmøter bør være et unntak fra denne hovedregelen i de tilfeller det er tilstrekkelig grunnlag for dette. OPD tiltrer departementets vurdering om at fjernmøter er mindre egnet i meddommersaker og i komplekse straffesaker. Det er mindre betenkelig dersom meddommerne er til stede sammen med fagdommeren enn hvor rettens medlemmer er adskilt. Fjernmøte synes særlig anvendelig i saker som gjelder ikke vedtatte forelegg. Dette er saker som normalt vil gjelde mindre alvorlige forhold med karakter av masseovertredelser og hvor det normalt er et oversiktlig bevisbilde med begrenset bevisførsel. Videre uttales følgende om ankeforhandlingene:

«OPD mener videre at det for ankeforhandlinger i større grad bør nyanseres mellom hvorvidt det er tale om en fullstendig anke vedrørende bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet på den ene side og om det er en begrenset anke på den annen side. For enkelte begrensede anker, typisk anke over lovanvendelsen, saksbehandlingsfeil og i visse tilfeller straffeutmålingen hvor det ikke eller kun i helt begrenset grad er aktuelt med bevisførsel for lagmannsretten utover tingrettens dom synes gjennomføring av ankeforhandling som fjernmøte i mindre grad betenkelig. Ved fullstendig anke vedrørende bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet eller f.eks. begrenset anke i form av anke over straffeutmålingen hvor bevisførselen består av forklaringer synes gjennomføring som fjernmøte mer betenkelig.»

Når det gjelder vilkårene for å avholde fjernmøter, tiltres forslaget om at fjernmøter må være «hensiktsmessig og forsvarlig». Spekteret av tilfeller hvor fjernmøter eller fjernavhør kan være aktuelt er så stort at det ikke er hensiktsmessig med noen detaljregulering.

Øst politidistrikt uttaler at hovedregelen fortsatt bør være at hoved- og ankeforhandlinger i straffesaker avholdes ved fysisk oppmøte, i alle fall for rettens medlemmer, aktor, forsvarer, eventuell bistandsadvokat og sakens parter. Det vises til at man kan miste ikke-verbal kommunikasjon ved fjernmøter, også der det er videokonferanse, og at utspørringen i noen tilfeller flyter dårligere når man ikke er fysisk til stede i samme rom. Høringsinstansen er av den oppfatning at det fortsatt bør være et krav om at fjernmøte skal være ubetenkelig i disse sakene. Ved hoved- og ankeforhandlinger kan skyldspørsmålet i straffesaker få sin endelige avgjørelse, og det er viktig at det legges opp til en fullt ut betryggende prosess.

Stine Sofies Stiftelse er i utgangspunktet positiv til bruk av fjernmøter i straffesaker, særlig sett hen til at det kan være belastende for fornærmende å møte i retten. Stiftelsen fremhever at det må foreligge samtykke fra partene, herunder fra fornærmede og etterlatte for å gjennomføre fjernmøte i hoved- og ankeforhandlinger.

Advokatforeningen viser til at erfaringene fra tiden med det midlertidige regelverket i stor grad er gode, men også sammensatte. Utstrakt bruk av fjernmøter reiser blant annet spørsmål vedrørende rettens verdighet, at vurdering av troverdighet av forklaringer mv. kan være en utfordring og at det kan være behov for felles retningslinjer fra domstolene om tilrettelegging av digitale rettsmøter. Advokatforeningen understreker også betydningen av partenes uttalerett. Det vil kunne medføre betydelig omstillingsbehov for partene om en endrer fra planlagt ordinært rettsmøte til fjernmøte. Partene må gis anledning til å uttale seg om det, selv om det må aksepteres at det kan settes kort svarfrist. Uansett må partene gis et forvarsel og få noe tid til å omstille seg.

Mer generelt uttaler Advokatforeningen følgende:

«Etter Advokatforeningen syn er det svært viktig å advare mot varige endringer i straffeprosessen som ikke er forankret i en grundig avveining av de ulike interesser uavhengig av en pandemi-situasjon el l. Denne typen spørsmål passer antagelig bedre til å bli behandlet i den større kontekst som den generelle revisjon av straffeprosessloven vil være. Advokatforeningen merker seg at siktemålet fra departementet til dels er å sikre overgang fra midlertidig til permanent lovgivning sommeren 2021. Dette fremstår som prematurt. Erfaringer bør høstes og systematiseres i ro og mak når pandemien er over. Vi har fortsatt ikke det fulle bildet av hvilke tilpasninger som bør gjøres etter pandemien.»

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) fremhever at spørsmål om fjernavhør og fjernmøter i straffesaker kan reise problemstillinger med menneskerettslige implikasjoner, og uttaler følgende:

«Slik forslagene til lovbestemmelser er formulert, åpner de etter NIMs syn opp for at rettens plikt til å iverksette offentlighetstiltak ‘så langt det er mulig og forsvarlig’ kan være oppfylt, selv om offentligheten ikke i praksis får adgang til å følge forhandlingene. Utkastet til bestemmelsene synes – etter sin ordlyd – å oppstille en lavere terskel for inngrep i offentlighetsprinsippet enn det Grunnloven § 100 femte ledd, andre setning åpner for. NIM merker seg at det i høringsnotatet s. 50 står at ‘Departementet mener at et utgangspunkt for eventuelle lovendringer må være at det kan forutsettes at domstolene sørger for åpenhet og offentlighet i henhold til reglene om offentlighet i rettspleien […]’. Slik forslaget nå er formulert, antar vi at oppfyllelse av Grunnloven § 100 femte ledd vil kreve at det legges systematisk til rette for at retten i den enkelte sak kan sikre offentlighet. Vi antar at forholdet til Grunnloven § 100 femte ledd og EMK art. 6 vil utredes nærmere i det videre arbeidet.»

Norsk Presseforbund er svært opptatt av at den grunnlovfestede møteoffentligheten må sikres fullt ut når rettsmøter holdes som fjernmøter. Dette må skje både via lovverket, men også gjennom domstolens rammebetingelser og instruksene de skal følge. Forslaget i høringsnotatet sikrer langt på vei forsvarlige løsninger. Det er likevel enkelte problemstillinger det ikke er tatt tilstrekkelig høyde for. Det er ikke tilfredsstillende at etterlevelsen av grunnleggende rettigheter i stor grad er avhengig av den enkelte domstolledelses skjønn og domstolens tekniske muligheter. Hensynet til møteoffentlighet må være et moment ved vurderingen av om en sak skal behandles i fjernmøte. Forslaget om at pressen skal gis anledning til å uttale seg før begrensninger og tiltak treffes i saker der den ønsker å være til stede i rettsmøtet, støttes.

Når det nå foreslås å gjøre reglene permanente, bør ordlyden endres til: «for å sikre offentlighet om forhandlingene», da forslaget ellers åpner for at domstolene kan avholde rettsmøter i strid med Grunnloven § 100 femte ledd. Rettsmøter i saker av allmenn interesse skal kun gjennomføres som fjernmøte hvis det faktisk er iverksatt tiltak for å sikre offentlighet om forhandlingene. Det kan kun gjøres unntak dersom «særlige tungtveiende hensyn» gjør det «nødvendig». Det er strenge krav, og unntaket «må ha en helt særlig styrke» for å være grunnlovsmessig. I dag finnes det tekniske løsninger som enkelt er tilgjengelig for alle, og som kan sørge for møteoffentlighet også ved fjernmøter i domstolen. Dette må kunne forventes for alle domstoler.

6.1.3.3 Supplerende innspill fra sentrale aktører i lys av erfaringen med det midlertidige regelverket

I departementets brev 6. juni 2021 ble Domstoladministrasjonen bedt om å komme med merknader til nærmere angitte utfordringer med å utvide adgangen til å bruke fjernmøter og fjernavhør, samt å påpeke eventuelle andre utfordringer. I tillegg ble Domstoladministrasjonen bedt om å komme med innspill til hvordan permanente endringer bør innarbeides i dagens lovverk, og supplere med eventuelle nye erfaringer med bruk av fjernmøteteknologi i domstolene. I departementets brev til Domstoladministrasjonen het det blant annet:

«Det er et grunnleggende utgangspunkt at møter mellom mennesker er best når de gjennomføres fysisk. Dette bør også fremover være det alminnelige utgangspunktet for norsk domstolsbehandling. Samtidig er det etter departementets syn trolig grunn til å utvide mulighetene for fjernmøter og fjernavhør i norsk prosesslovgivning – der det er forsvarlig – for å sørge for en hensiktsmessig, moderne og effektiv domstolsbehandling.

Det er åpenbart flere positive konsekvenser av å utvide adgangen til fjernmøter og fjernavhør på permanent basis, herunder:

• Rettsmøtene kan gjennomføres mer effektivt.

• Det er tidsbesparende at partene og aktørene i saken ikke må reise.

• Det er kostnadsbesparende at partene og aktørene ikke må reise og det er således et tiltak for å holde sakskostnadene nede.

• Det kan gi større fleksibilitet og bedre muligheter for å få berammet saker.

Høringen og andre tilbakemeldinger om erfaringer på dette området har vist at det også er flere utfordringer:

• Kravet om at rettergangen skal være offentlig må kunne ivaretas.

• Det kan være vanskeligere å kontrollere hvem som deltar i eller overværer et fjernmøte eller fjernavhør. Her gjør det seg gjeldende spørsmål om håndheving av foto- og opptaksforbud i enkelte saker.

• Gjennomføringen av en rettssak må kunne skje på en verdig måte og med tilstrekkelig alvor. Rammene for gjennomføringen må kunne ivareta dette.

• Ved gjennomføring av digitale saker må det være likebehandling av partene. At et rettsmøte holde delvis i rettssalen og delvis fra en annen lokasjon, kan være uheldig i så måte.

• Tekniske problemer og manglende teknisk kompetanse hos aktørene kan gå utover gjennomføringen av saken.

• Det kan gjøre seg gjeldende vitnepsykologiske forhold og andre ulemper ved å ikke møtes fysisk. Blant annet kan informasjon – verbal eller non-verbal – gå tapt.»

Domstoladministrasjonen ga på denne bakgrunn landets domstoler anledning til å dele erfaringer og komme med innspill. I Domstoladministrasjonens svarbrev 31. august 2021 står det innledningsvis:

«Domstoladministrasjonen deler departementets oppfatning om at økt bruk av fjernmøteløsninger i domstolene har flere positive effekter, og etter vårt syn gjør hensynene fremhevet av departementet seg sterkt gjeldende til inntekt for at det gjennomføres permanente endringer i prosessregelverket.

Domstolenes erfaringer med økt bruk av fjernmøteteknologi i 2020–2021 er samlet sett gode. De midlertidige reglene har tilført saksavviklingen i domstolene stor fleksibilitet, og bidratt til at rettsmøter kan gjennomføres effektivt og i tråd med rådende smittevernanbefalinger. Også i en normalsituasjon vil bruk av fjernmøteløsninger være tids- og kostnadsbesparende, og kunne bidra til å holde sakskostnadsnivået i domstolene nede.

En av hovedbegrunnelsene for innføringen av nye rettskretser var muligheten for bedre ressursutnyttelse i domstolene. Utvidet bruk av fjernmøteløsninger har stor betydning for dette, særlig i rettskretser der rettsstedene er lokalisert langt fra hverandre, eller der aktørene generelt sett har lang reisevei.

Forutsetningene for å gjøre god bruk av fjernmøteløsninger i domstolsbehandlingen har i løpet av den siste tiden endret seg svært mye. Tilgjengelig utstyr, samt interne og eksterne brukeres digitale kompetanse har blitt vesentlig styrket. I tillegg er det grunn til å tro at brukernes forventninger til domstolene også er betydelig endret. Denne utviklingen medfører etter vårt syn behov for en oppmykning og modernisering av det permanente regelverket, slik at dette ikke hindrer bruk av fjernmøteløsninger når det framstår som den mest hensiktsmessige møteformen, og etter rettens vurdering er en forsvarlig gjennomføringsmåte.

Domstoladministrasjonens oppfatning er at behovet for adgang til utvidet bruk av fjernmøteløsninger i de permanente reglene, imøtekommes best ved at det gis en generell og fleksibel hjemmel for fjernavhør og fjernmøter. Det bør i stor grad være opp til retten å foreta en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt fjernmøter og/eller fjernavhør skal gjennomføres i en konkret sak. Retten bør kunne ta hensyn til partenes ønsker, uten at det stilles krav om samtykke. Det kan likevel vurderes om det er behov for samtykkekrav i enkelte sakstyper, og det kan også vurderes andre typer begrensninger, eksempelvis en hovedregel om at rettens medlemmer skal sitte samlet.»

Når det særlig gjelder fjernmøter i straffesakene uttaler Domstoladministrasjonen:

«Straffeprosessloven åpner per i dag for bruk av fjernmøter i tilståelsessaker og fengslingsforlengelser ved samtykke. Erfaringsmessig kan fjernmøter være hensiktsmessig i de fleste typer enedommersaker, inkludert førerkortbeslag og besøksforbud, i tillegg til ovenfor nevnte fengslingssaker og tilståelsessaker. Narkotikaprogram med domstolskontroll er også fremhevet i denne sammenheng. Vårt inntrykk er dermed at det vil være svært fordelaktig om nye permanente regler åpner for at fjernmøte kan benyttes i flere enedommersaker, slik de midlertidige reglene åpner for. I meddomssaker bør også adgangen til bruk av fjernmøte utvides, såfremt dette er hensiktsmessig og forsvarlig i den enkelte sak. Partene innspill og ønsker vil ha betydning for rettens vurdering av om fjernmøte er hensiktsmessig og forsvarlig, uten at det etter vårt syn generelt sett bør stilles krav om samtykke.

CEPEJs anbefalinger tar høyde for noen tilleggskrav til gjennomføringen av straffesaker via fjernmøte. Disse inkluderer blant annet at det bør stilles særlige krav til siktede/tiltaltes adgang til konfidensiell kommunikasjon med sin forsvarer.

EMD har pekt på at bruk av fjernmøteteknologi ikke i seg selv er uforenlig med tiltaltes rett til en rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6. Domstolen peker på at retten må forsikre seg om at bruken av slik teknologi søker å oppnå et legitimt formål i den konkrete saken, og at de spesifikke omstendighetene for bevisføringen er kompatible med de generelle kravene som stilles til rettergangen etter artikkel 6. EMD har også kommet med visse konkretiseringer, slik som at retten må sørge for at tiltalte kan følge forhandlingene og bli hørt uten tekniske vansker, og for effektiv og konfidensiell kommunikasjon mellom den tiltalte og tiltaltes forsvarer.»

En rekke domstoler uttalte seg positivt om erfaringene med og grunnlaget for å utvide regelverket for fjernmøte i domstolene, blant annet Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Buskerud tingrett, Gulating lagmannsrett, Helgeland tingrett, Høyesterett, Nord Troms tingrett, Oslo tingrett, Romerike og Glåmdal tingrett, Salten og Lofoten tingrett, Søndre Østfold tingrett, Trøndelag tingrett, Vestre Innlandet tingrett og Østre Innlandet tingrett.

Høyesterett uttaler følgende:

«For straffesakene reiser vi derimot spørsmål om det på bakgrunn av de sterke rettssikkerhetshensynene som gjør seg gjeldende, bør holdes fast ved det strengere vilkåret om at fjernmøte må være ‘ubetenkelig’.

Når det gjelder bruk av fjernmøte i domstolene generelt, er Høyesterett for øvrig enig i synspunktet i høringsnotatet at det er grunn til å bestemme at enkelte rettsmøter i straffesaker ikke kan holdes som fjernmøte, eller bare kan holdes som fjernmøte med siktedes samtykke og det er ubetenkelig, jf. også straffeprosessutvalgets forslag i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov punkt 6.4.5.3.»

Borgarting lagmannsrett understreker innledningsvis at det særlig er ved gjennomføring av hovedforhandling og ankeforhandling at spørsmålene om begrensninger i adgangen til fjernmøte og fjernavhør reiser seg. Lagmannsretten uttaler:

«Loven bør angi et tydelig utgangspunkt om at rettsmøter og avhør skal finne sted med fysisk oppmøte, men at unntak kan gjøres dersom det er ‘forsvarlig og forholdsmessig’. Avveiningen foretas konkret ut fra omstendighetene i den enkelte sak.

I normalsituasjonen anser Borgarting fjernmøte som mest aktuelt ved rettsmøter der det bare eller nesten bare er profesjonelle aktører. I straffesaker i lagmannsretten vil dette være saksforberedende rettsmøter etter straffeprosessloven § 272 jf. § 274, ankeforhandling ved begrenset anke der det bare i begrenset omfang skal avgis forklaringer (typisk ved lovanvendelsesanke eller straffutmålingsanke der bare domfelte skal forklare seg), ved rettsmøte etter straffeprosessloven § 387 og ved rettsmøte til domsavsigelse, jf. straffeprosessloven § 43.

Det foreslås en lovteknisk løsning med en generell bestemmelse om adgang til å holde rettsmøter som fjernmøte i straffesaker i straffeprosessloven kap. 4, og kapitteloverskriften kan endres til ‘Rettsmøter og rettsbøker’, slik som i tvisteloven kap. 13.»

Agder lagmannsrett støtter departementets utgangspunkt om at fysiske rettsmøter er å foretrekke. Spesielt hoved- og ankeforhandlinger må gjennomføres på en verdig og høytidelig måte, noe som tilsier at disse møtene som klar hovedregel gjennomføres som fysiske møter. Mulighetene for bruk av fjernmøteteknologi under pandemien må langt på vei anses som reserveløsninger som ikke bør videreføres i samme omfang på permanent basis. Lagmannsretten fremholder videre at det neppe er ønskelig å ha forskjellige regler om fjernmøter i straffesaker og sivile saker, samtidig som det kan følge begrensninger av EMK artikkel 6 i straffesaker.

Gulating lagmannsrett ønsker at bruk av fjernmøter skal kunne benyttes i alle saker der det etter en konkret vurdering er forsvarlig, og at det ikke er hensiktsmessig av lovgiver å begrense anvendelsesområdet til bestemte sakstyper. Det påpekes likevel sakstyper hvor det etter lagmannsrettens vurdering generelt har fungert bra med fjernmøter:

«Generelt er erfaringa vår at saker utan meddommarar, med lite bevisføring og få aktørar eignar seg best. Eit konkret døme er avgrensa ankar i straffesaker som vert handsama utan meddommarar (fagdommarsaker), jf. straffeprosessloven § 332. Ankeforhandlinga i slike saker vert stort sett avvikla på nokre få timar etter ein noko enklare prosedyre enn elles, og der tiltalte som oftast gjev ei kort forklaring knytt til straffutmåling. Under pandemien har me erfart at slike fagdommarsaker ofte kan gjennomførast på fullt forsvarleg vis som fjernmøte. Dette har spart både fagdommarane og andre for reiseverksemd og gjort gjennomføringa meir effektiv.»

Oslo tingrett uttaler at det bør åpnes for at siktede skal kunne samtykke til å delta ved bruk av fjernmøteteknologi under hovedforhandling. Rent unntaksvis bør det også være mulig å pålegge deltakelse uten samtykke, for eksempel hvis vedkommende blir forhindret fra å møte fysisk under den siste delen av en lengre hovedforhandling, og hvor det kanskje er flere siktede en utsettelse vil få betydning for. Videre uttales det også at retten bør kunne beslutte fjernmøte uten partenes samtykke så lenge dette er hensiktsmessig og forsvarlig, men for å sikre likebehandling bør retten være tilbakeholden med å beslutte fjernmøte kun for den ene parten med mindre det foreligger samtykke. Om offentlighet uttales følgende:

«[…] mange fjernmøter gjennomføres ved at dommeren og eventuelt én eller flere andre aktører befinner seg i en rettssal med videokonferanseløsning og publikumsskjermer. I slike situasjoner vil offentlighet knyttet til rettergang enkelt kunne gjennomføres ved at presse og publikum får fysisk tilgang til rettssalen og på den måten overværer fjernmøtet. Dommeren vil da ha den samme muligheten til å kontrollere og håndheve foto- og opptaksforbudet som i tradisjonelle fysiske rettsmøter. Det vil normalt ikke være behov for å ha oversikt over hvem som overværer et fjernmøte på denne måten i saker som går for åpen rett.»

Nord Troms tingrett tar som utgangspunkt at det vil være betenkeligheter ved å benytte fjernmøte i hovedforhandlinger, men påpeker muligheten av å benytte det overfor tiltalte der det samtykkes og i alle fall der man uansett finner vilkårene for å fremme saken i tiltaltes fravær, noe som gjøres i mange tilfeller. I enkelte saker kommer da tiltalte på banen og ønsker å gi en forklaring pr. telefon eller video, noe som i mange tilfeller aksepteres av domstolene ut fra det mer til det mindre betraktinger. Når en sak kan bli behandlet uten tiltaltes deltakelse, må det også være forsvarlig med delvis deltakelse ved fjernavhør.

Ringerike, Asker og Bærum tingrett støtter departementets utgangspunkt om at det alminnelige utgangspunktet bør være at rettssaker gjennomføres med fysisk oppmøte, samtidig bør dommeren kunne beslutte at rettsmøtene skal avvikles som fjernmøte når det er ubetenkelig og nødvendig. Om gyldig fravær uttaler tingretten følgende:

«Departementet bør gi noen retningslinjer i forarbeidene om hva som er gyldig fravær ved fjernmøter. Årsakene til fravær ved innkalling til fjernmøte og fjernavhør på video vil kunne være av en helt annen karakter enn ved fysisk oppmøte, og vanskeligere å kontrollere enn ved sykdom, forsinkelser i kollektivtrafikken mv. Det bør sies noe om hvordan domstolene skal forholde seg til tekniske utfordringer ved vurderingen av om det er ‘umulig eller uforholdsmessig byrdefullt’ for vedkommende å møte.»

I tillegg ble Riksadvokaten (som innhentet ytterligere innspill fra enkelte statsadvokatembeter), Advokatforeningen og Regjeringsadvokaten invitert til å komme med etterfølgende innspill.

Riksadvokaten er enig med departementet i at det er grunn til å utvide mulighetene for fjernmøte og fjernavhør. Det generelle utgangspunktet om at fysiske rettsmøter like fullt også fremover skal være det alminnelige utgangspunktet for norsk domstolsbehandling, støttes. I en normalsituasjon vil det bare helt unntaksvis være tilstrekkelig grunn til å gjennomføre hoved- og (i hvert fall fullstendige) ankeforhandlinger, samt tilståelsessaker, som fjernmøte. Riksadvokaten viser til Straffeprosessutvalgets begrunnelser for sine forslag. Videre uttales:

«En antar at det er en hensiktsmessig lovteknisk løsning å regulere domstolens adgang til å gjennomføre rettsmøter som fjernmøter i én samlebestemmelse i straffeprosessloven, jf. departementets første alternative skisse til lovregulering i høringsnotat 18. desember 2020, der terskelen for at dommeren kan beslutte fjernmøte er at det er ‘hensiktsmessig og forsvarlig’. Departementet bør imidlertid vurdere om det ikke burde komme tydeligere frem enn i forslaget, eventuelt som et nytt andre punktum, at terskelen skal være høyere for å avholde hoved- og (i hvert fall fullstendige) ankeforhandlinger, samt tilståelsessaker som fjernmøte, enn for de øvrige rettsmøtene som kan gjennomføres som fjernmøter. I forlengelsen av dette nevnes at Riksadvokaten foreløpig ikke har tatt stilling til om det bør åpnes for fjernmøter også uten siktedes/tiltaltes samtykke. I så fall må lovteksten være i samsvar med de krav som stilles etter EMK, altså som ‘udgangspunkt et krav om, at tiltalte fysisk er til stede i retten’, men at deltagelse over videolink under forhandlingene kan pålegges forutsatt at ‘det varetager legitime formål og gennemføres på en måde, der respekterer forsvarets rettigheder’.»

Oslo statsadvokatembeter mener at de midlertidige reglene har fungert godt, men at det er liten grunn til å fravike dagens regelverk som legger til rette for praktiske og fleksible løsninger ved behov. Det er lite tid å spare ved bruk av digitale løsninger, det midlertidige regelverket har imidlertid bidratt til at saker som ellers hadde blitt utsatt, har blitt gjennomført. Videre blir bevisene sjelden bedre ved bruk av fjernmøter. Det er den muntlige forklaring umiddelbart for den dømmende rett som gir retten best mulig grunnlag for å fatte materielt riktige avgjørelser. Ved bruk av fjernmøter er risikoen for feil også større, blant annet nevnes manglende kontroll med hvem som forklarer seg.

Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter uttaler at fjernmøter normalt er bedre egnet i de mindre alvorlige mengdesakene. Det påpekes at det er en forutsetning at samtlige domstoler har digitalt utstyr av tilstrekkelig god kvalitet.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter har nesten utelukkende positive erfaringer med bruk av digitale løsninger. I saker hvor skyldspørsmålet er erkjent og størstedelen av bevisførselen er knyttet til dokumentasjon, er det etter embetets syn ofte ubetenkelig at de profesjonelle parter møter via videolink. Det er ikke ønskelig med absolutte regler om hva som kan og ikke kan overføres via fjernmøteteknologi i en straffesak. Hensynet til sakens opplysning og tiltaltes krav på rettferdig rettergang vil alltid måtte være rettesnor for vurderingen.

Advokatforeningen uttalte at det fremdeles er noe tidlig å konkludere med hvordan det midlertidige regelverket skal følges opp med permanente endringer for behandlingen av straffesaker. Det er viktig at de mange spørsmålene som økt bruk av fjernavhør og fjernmøte reiser, utredes grundig og at de vurderes i et helhetlig perspektiv. Både hensynet til domstolenes verdighet og til siktede selv, tilsier forsiktighet med å forsere arbeidet med å gjøre endringer permanente.

6.1.4 Departementets vurdering

6.1.4.1 Overordnede synspunkter

Departementet tar som utgangspunkt at domstolsbehandling i Norge i alminnelighet skal skje i møte med deltakerne fysisk til stede. Samtidig er tiden moden for å gjøre regelverket noe mer fleksibelt enn i dag, for å sørge for en hensiktsmessig, moderne og effektiv domstolsbehandling.

Bruken av det midlertidige regelverket gjennom pandemien har i all hovedsak vist at når det har vært behov for å gjennomføre hovedforhandlinger og ankeforhandlinger ved fjernmøte, har dette fungert godt. For større og kompliserte straffesaker, er departementets inntrykk likevel at fjernmøter har fungert mindre godt. Det midlertidige regelverket har vært tilpasset en spesiell tid, hvor det har vært særlig viktig å legge til rette for at domstolene har kunnet fylle sin samfunnsfunksjon ved å dømme i straffesaker, til tross for smitteverntiltak som har vanskeliggjort fysisk oppmøte. Gjennom perioden som de midlertidige reglene har vært i kraft, har aktørene og domstolene fått mer praktisk erfaring med å gjennomføre rettsmøter som fjernmøter. Basert på erfaringene har domstolene også bidratt til videreutvikling og avklaring av praktiske spørsmål knyttet til fjernmøter. Det har skjedd en større kompetanseheving hos dommere og aktører, i tillegg til at forventningene til norsk domstolsbehandling trolig har utviklet seg i perioden, jf. Domstoladministrasjonens uttalelse.

Når fjernmøter nå skal reguleres, er det etter departementets syn naturlig at reglene om fjernmøte i straffesaker og tvistesaker reguleres hver for seg i straffeprosessloven og tvisteloven, og ikke i en felles bestemmelse i domstolloven. Dette støttes blant annet av Høyesterett, Borgarting lagmannsrett og Riksadvokaten. Det er også grunn til at reguleringen av straffesakene skjer noe mer detaljert og tilpasset den enkelte sakstype.

Departementet legger til grunn at en forutsetning for bruk av fjernmøter er at offentligheten og pressen har samme anledning til å følge et rettsmøte som ellers, og at de ikke kan utelukkes i større grad enn det som følger av domstolloven, Grunnloven og EMK, se høringssvarene fra Borgarting lagmannsrett, Domstoladministrasjonen og Høyesterett. Departementet er enig med Høyesterett i at retten bare bør kunne beslutte fjernmøte dersom presse og annet publikum gis samme mulighet til å følge rettsmøtet som om det hadde blitt gjennomført fysisk. Dette kan skje ved møteoffentlighet i en rettsal hvor man sammen med dommerne kan følge fjernmøtet, at det gis tilgang til fjernmøteløsningen eller ved at rettsmøtet strømmes offentlig. Kun hvis det oppstår uforutsette forhold vil hensynet til offentlighet kunne ivaretas gjennom andre kompenserende tiltak.

En annen sentral forutsetning for forslaget er at tiltalte uansett i alle tilfeller skal gis anledning til å kommunisere fortrolig og uforstyrret med forsvareren. Normalt vil dette bety at forsvareren skal være på samme sted som tiltalte, uavhengig av om tiltalte deltar ved fjernmøte eller er til stede i rettssalen. Samtidig ser ikke departementet grunn til å regulere særskilt at forsvarer og tiltalte skal sitte sammen. Det får være opp til forsvarer og tiltalte hvordan deres rett til å kommunisere fortrolig og uforstyrret ivaretas, jf. høringsinnspillet til Oslo tingrett som uttaler seg om dette i relasjon til erfaringen med fjernmøter ved fengslingsforlengelser. Fjernmøteløsningen må imidlertid både rent faktisk gi en trygg kommunikasjonskanal mellom tiltalte og forsvarer, men også være egnet til å fremstå som trygg for tiltalte, jf. høringssvar fra Norges institusjon for menneskerettigheter 25. mars 2020 i forbindelse med det midlertidige regelverket. Det bør legges opp til at retten gir partene tilstrekkelige opplysninger om løsningen når partene gis anledning til å uttale seg om bruken av fjernmøteteknologi i forkant av møtet. Forsvareren skal gis mulighet til å forklare løsningen for sin klient, herunder hvordan klienten kan ta ordet overfor retten eller sin forsvarer, i forkant av møtet.

I de fleste straffesaker er det naturlig at fjernmøter med bildeoverføring benyttes. Normalt vil fjernmøte med bildeoverføring, i motsetning til en ren telefonkonferanse, være nødvendig for å sikre en forsvarlig saksbehandling i rettsmøter der tiltalte deltar.

Departementet har merket seg at Riksadvokaten og Advokatforeningen har pekt på behovet for en grundigere utredning av erfaringene med det midlertidige regelverket, og hva slags regelverksendringer dette bør lede til. Samtidig viste allerede høringen av forslaget til ny straffeprosesslov at blant annet Domstoladministrasjonen ønsket omfattende utvidelser. Som omtalt i punkt 3.5 ovenfor, mener departementet nå at det foreligger et godt grunnlag for en utvidelse av adgangen til fjernmøter, men at gode grunner taler for at det knyttes nokså strenge vilkår til adgangen til å benytte fjernmøte ved behandlingen av særlig de mest alvorlige rettsmøtene i straffesakene.

6.1.4.2 Hovedforhandlinger og ankeforhandlinger ved anke over bevisvurderingen under skyldspørsmålet

Hovedforhandlinger og ankeforhandlinger ved anke over bevisvurderingen under skyldspørsmålet står etter departementets syn i en særstilling når det gjelder straffesakene. Dette er meget viktige saker for tiltalte, hvor retten skal ta stilling til skyldspørsmålet. EMD har i sin praksis lagt til grunn at bruk av fjernmøteteknikk ikke i seg selv er uforenlig med tiltaltes rett til en rettferdig og offentlig rettergang etter blant annet EMK artikkel 6. Bruken av fjernmøteteknikk må imidlertid ha et legitimt formål, og må innrettes slik at den oppfyller de krav som følger av artikkel 6. Dette betyr i praksis særlig at det må påses at tiltalte kan følge forhandlingene og bli hørt uten tekniske problemer, og at tiltalte kan kommunisere effektivt og fortrolig med sin forsvarer, se Marcello Viola mot Italia, 5. oktober 2006 (45106/04), avsnitt 63–67 og Sakhnovskiy mot Russland, 2. november 2010 (storkammer, 21272/03), avsnitt 98. Videre har EMD i flere saker lagt til grunn at siktede har rett til å la seg bistå av en forsvarer som er fysisk til stede under innledende avhør og rettsmøter i forkant av hovedforhandling. Saken må i alle tilfeller gjennomføres på en måte som tilrettelegger for at siktede mottar en effektiv og praktisk bistand.

Departementet mener at det nå bør innføres en permanent regel for hovedforhandlinger og ankeforhandlinger der retten skal prøve bevisene under skyldspørsmålet, som tar hensyn til de utgangspunktene departementet har skissert ovenfor.

Krav til samtykke

Etter departementets syn bør hovedforhandlinger og ankeforhandlinger der retten skal prøve bevisene under skyldspørsmålet normalt gjennomføres i fysisk møte, men likevel slik at fjernmøte kan benyttes dersom påtalemyndigheten og tiltalte samtykker til dette, og retten ellers finner dette ubetenkelig. Dersom tiltalte ønsker at hovedforhandlingen skjer med deltakerne fysisk til stede i møte, kan det derfor ikke gjennomføres ved fjernmøte. At tiltalte har tillit til domstolsbehandlingen er avgjørende. Hensyn som ellers kan tale for fjernmøter – som effektivitet og samfunnsøkonomi – kan ikke her få slikt gjennomslag at fjernmøter skal kunne besluttes mot tiltaltes ønske i disse rettsmøtene.

Departementet har – i motsetning til Straffeprosessutvalget – falt ned på at det er naturlig at både tiltalte og påtalemyndigheten må samtykke til slik digital gjennomføring. At alle de tre sentrale aktørene i saken på nærmere vilkår er enige i at rettsmøtet kan gjennomføres på en slik måte, er en rettssikkerhetsgaranti. Dersom det er oppnevnt bistandsadvokat i saken, skal vedkommende få anledning til å uttale seg om spørsmålet. Bistandsadvokatens syn vil inngå som et av momentene som dommeren må vurdere i ubetenkelighetsvurderingen, men uansett slik at bistandsadvokatens syn ikke i seg selv kan stenge for fjernmøte.

Vilkår om at det skal være ubetenkelig

For å understreke de særlige rettssikkerhetshensynene som gjør seg gjeldende i straffesaker, har departementet falt ned på at vilkåret for rettens vurdering må være om det er «ubetenkelig» å gjennomføre fjernmøtet. Det vises her blant annet til at Høyesterett i sitt brev 20. august 2021 reiser spørsmål om vilkåret for å kunne gjennomføre et fjernmøte i straffesakene bør være om det er «ubetenkelig». Dette sammenfaller også med Straffeprosessutvalgets forslag. Departementet mener at å åpne for en slik adgang til fjernmøter også i hovedforhandlinger og ankeforhandlinger der retten skal prøve bevisene under skyldspørsmålet – med et slikt strengt vilkår, sammenholdt med samtykkekravet – vil være egnet for å sørge for et mer moderne regelverk, samtidig som rettssikkerhetshensyn balanseres. Vilkåret er også allerede benyttet i straffeprosesslovens regler som åpner for fjernmøte i dag ved fengslingsforlengelser og tilståelsesdom, jf. straffeprosessloven § 185 fjerde ledd og § 248 fjerde ledd.

Departementet har overveiet innspill fra blant annet mange domstoler, som har tatt til orde for at vilkåret for fjernmøte bør være det samme i de to prosessformene. Etter departementets syn bør vilkårene for fjernmøter i straffesakene være noe strengere enn for de sivile sakene.

Avgjørelsen av om det vil være ubetenkelig å holde et møte som fjernmøte, må bero på en konkret og samlet vurdering i den enkelte sak. Departementet viser til omtalen i høringsnotatet av 18. desember 2020 side 53 av sentrale momenter ved vurderingen av om det er forsvarlig å gjennomføre fjernmøte i en sak, som også høringsinstansene har gitt bred tilslutning til. Listen av momenter vil være tilsvarende relevant i vurderingen av om det vil være ubetenkelig:

• «– sakens karakter, herunder varighet og eventuell bevisførsel (herunder bevisførselens karakter, behov for å bruke hjelpemidler osv.)

• – hensynet til partene, herunder sårbarhet, risikoutsatthet osv., eventuelle fornærmede og vitner

• – antall involverte deltakere, og hvem deltakerne er, herunder om de er profesjonelle eller ulempene ved oppmøte

• – formålet med møtet

• – fjernmøteutstyret, herunder om møtet holdes som telefon- eller videokonferanse, jf. blant annet Rt. 2014 side 1292, hvor det uttales at fjernavhør med høykvalitets toveis-kommunikasjon med lyd og bilde vil være en del mindre betenkelig enn rene telefonavhør

• – om møtet holdes helt eller delvis som fjernmøte

• – hvor deltakerne kan befinne seg, herunder om deltakelse kan skje fra steder underlagt offentlig kontroll, og i hvilken grad det kan sikres verdige og betryggende rammer for møtet, se til sammenligning forskrift om fjernmøter og fjernavhør § 2 tredje ledd og tvistelovforskriften § 10 annet ledd

• – offentlighetens mulighet til å følge saken, og domstolens mulighet til å legge til rette for deltakelse i fjernmøter, overføring til andre steder eller overføring til internett

• – partenes syn

En grunnleggende forutsetning må være at utstyret for fjernmøter og fjernavhør, i ‘begge ender’, har den kvalitet som kreves for forsvarlig toveis kommunikasjon, slik at partene kan følge forhandlingene og bli hørt uten tekniske vansker.»

Departementet vil presisere at enkelte punkter i listen er løftet ut som egne vilkår for enkelte typer rettsmøter. For hovedforhandlinger og ankeforhandlinger hvor retten skal prøve bevisvurderingen under skyldspørsmålet, vil hensynet til partenes syn og om møtet holdes som telefon- eller videokonferanse, være regulert i egne vilkår om samtykke og bildeoverføring.

Flere høringsinstanser, blant annet Dommerforeningen, har vist til at det i loven bør inntas en generell bestemmelse om at det skal foretas en helhetsvurdering, hvor de mest sentrale momentene fremgår av en ikke uttømmende liste over forhold det særlig skal legges vekt på, men uten et slikt krav til samtykke i særlige rettsmøter som departementet har falt ned på. Departementet har kommet til at det ikke vil være nødvendig å innta de sentrale momentene ved vurderingen av om det er ubetenkelig å gjennomføre fjernmøte i selve lovteksten. For de sakene hvor fysisk rettsmøte fremstår som særlig viktig – hovedforhandlinger og ankeforhandlinger hvor bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet skal behandles – vil kombinasjonen av et krav til samtykke og «ubetenkelighets»-vilkåret uansett til sammen utgjøre en streng rettssikkerhetsgaranti. I andre rettsmøter er ubetenkelighetskravet fortsatt strengt, men departementet mener domstolene på en god måte vil evne å vurdere dette spørsmålet uten slik veiledning i selve lovteksten.

Departementet finner uansett grunn til å påpeke betydningen av de to grunnleggende forutsetningene for at vilkårene for fjernmøte er oppfylt omtalt i punkt 6.1.4.1. Dette gjelder for det første hensynet til offentlighet og for det annet tiltaltes rett til fortrolig kommunikasjon med sin forsvarer. Dersom fjernmøte i en sak vil vanskeliggjøre tiltaltes kommunikasjon med sin forsvarer, eller dersom offentligheten ikke får følge saken i samme utstrekning som i et alminnelig rettsmøte, kan ikke retten treffe beslutning om fjernmøte, for det vil ikke være ubetenkelig. I slike tilfelle må rettsmøtet avholdes med deltakerne fysisk til stede på samme sted.

I hovedforhandling og ankeforhandling der retten skal prøve bevisene under skyldspørsmålet skal fjernmøter med bildeoverføring benyttes. Normalt vil fjernmøte med bildeoverføring, i motsetning til en ren telefonkonferanse, være nødvendig for å sikre en forsvarlig saksbehandling. Dersom vilkårene for å behandle saken uten tiltaltes tilstedeværelse etter straffeprosessloven § 281 er oppfylt, kan det imidlertid være ubetenkelig at tiltalte avgir sin forklaring på telefon.

6.1.4.3 Ankeforhandlinger der skyldspørsmålet ikke skal behandles

Departementet foreslår at vilkårene for å kunne gjennomføre fjernmøte i andre ankeforhandlinger – utover de forhandlinger hvor retten skal prøve bevisene under skyldspørsmålet – er noe mindre strenge. I slike saker vil det være tilstrekkelig at det etter rettens vurdering er «ubetenkelig» at fjernmøte avholdes, partens samtykke settes ikke som absolutt vilkår. Det er også i EMDs praksis vist til at tiltaltes fysiske tilstedeværelse ikke er like kritisk viktig i ankeforhandlinger, som hovedforhandlinger i første instans, se Dijkhuizen mot Nederland 8. juni 2021 (61591/16), avsnitt 51. Når fjernmøter i ankedomstolen skal vurderes, må systemet som en helhet vurderes.

For lagmannsrettens del vil en slik regel åpne for fjernmøte der det er ubetenkelig i ankeforhandlinger ved begrenset anke. I slike saker vil det normalt bare i begrenset omfang avgis forklaringer (typisk ved lovanvendelsesanke eller straffutmålingsanke der bare domfelte skal forklare seg) og ved rettsmøte ved muntlig behandling av anker over kjennelser og beslutninger, jf. straffeprosessloven § 387.

For Høyesteretts del betyr dette at ankeforhandlinger i straffesaker kan behandles i fjernmøte, så lenge retten finner det ubetenkelig. Bevisvurderingen under skyldspørsmålet kan ikke ankes til Høyesterett. Høyesteretts behandling skjer med profesjonelle aktører i et rettsmøte hvor det som hovedregel ikke skjer umiddelbar bevisføring. Det er uansett klart uttalt fra Høyesterett at fysiske forhandlinger er den foretrukne behandlingsmåten i en normalsituasjon.

6.1.4.4 Gjennomføring av fjernmøtet

Når det gjelder gjennomføringen av fjernmøter, mener departementet at normalløsningen bør være at retten sitter samlet, normalt i en rettssal, hvor offentligheten kan følge det digitale rettsmøtet ved å fysisk være til stede i rettssalen. Dette utgangspunktet støttes av blant annet Dommerforeningen, Borgarting lagsmannrett og Oslo tingrett. Tingrettsdommeren bør sitte sammen med meddommerne. Tilsvarende bør lagdommerne sitte sammen med meddommerne i lagmannsretten. Med dette som utgangspunkt, vil hensynet til at rettergang er offentlige og pressens viktige rolle som vokter av rettstaten, bli ivaretatt på samme måte som i dag, gjennom møteoffentlighet. Offentligheten vil ha tilgang til å følge rettsmøter gjennom fysisk deltakelse i rettssalen når rettssaken behandles. Dersom det unntaksvis vil være nødvendig å gjennomføre fjernmøtet ved at fagdommerne og meddommerne ikke sitter sammen, vil departementet anta at det fortsatt vil være naturlig at en rettssal benyttes for deler av dommerkollegiet, slik at møteoffentlighet ivaretas. Dersom alle dommerne følger saken digitalt annensteds fra må domstolen vurdere kompenserende tiltak for å sikre offentlighetens tilgang til saken. Interesserte bør da normalt få tilgang til å følge saken via fjernmøteløsningen. Det er også naturlig å vise til forslaget om strømming av rettsmøter i punkt 11 i denne sammenheng, som kanskje særlig vil kunne få betydning for prinsipielle saker i Høyesterett. Andre kompenserende tiltak for å sikre hensynet til offentlighet, som for eksempel tilgang til opptak i ettertid, vil i utgangspunktet kun være aktuelle dersom det skjer uforutsette forhold.

Om fjernmøte tillates ved at både aktor og forsvarer deltar digitalt, eller om den ene siden deltar i rettssalen, mens den andre siden deltar digitalt, blir lite problematisk så lenge det er knyttet et samtykkekrav til at fjernmøte kan benyttes. Dersom begge parter samtykker til slik behandling og retten finner det ubetenkelig, er det ikke grunn til at man i loven skal begrense muligheten nærmere for slike delte løsninger. Likebehandlingsprinsippet kan ikke få slikt gjennomslag at det er til hinder for andre samtykkebaserte løsninger. For bruk av fjernmøte i de sakstypene hvor det kun foreslås at vilkåret ubetenkelig skal være avgjørende, er likebehandling et hensyn retten må ta i betraktning ved den samlede og konkrete vurdering som skal foretas for å beslutte fjernmøte.

Departementet har vært i noe tvil om hvordan regelverket bør innrettes når det kommer til muligheten for fjernmøter ved uventet sykdomsforfall på kort varsel hos en av aktørene. Dette kan skje både rett før, men også underveis i en straffesak. Dette er ikke noe nytt, og forut for covid-19 ville normalt sykdom hos en aktør i en rettssak medføre at saken måtte utsettes. Det særegne i perioden med covid-19 har vært at regler om karantene og isolasjon, i tillegg til den klare anbefalingen om å holde seg hjemme ved alminnelige, men moderate luftveissymtomer, har medført at aktører har vært forhindret fra å møte i retten, men samtidig ikke nødvendigvis for syke til å delta i rettssaken ved fjernmøte. I normalsituasjonen fremover, tar departementet som utgangspunkt at dersom en aktør blir syk, må dette normalt medføre at saken utsettes. Dersom sykdommen er av en slik karakter at fjernmøte likevel kan gjennomføres, vil de alminnelige vilkårene gjelde. I hovedforhandlinger og ankeforhandlinger der retten skal prøve bevisene under skyldspørsmålet, må partene samtykke i at saken behandles i fjernmøte og retten må finne dette ubetenkelig. For andre rettsmøter, hvor annet ikke er særskilt bestemt, kan det besluttes fjernmøte, dersom retten finner det ubetenkelig.

Departementet har vurdert innspill fra Oslo tingrett som har tatt opp om det bør vurderes en særregulering i saker med flere tiltalte. Departementet har kommet til at det ikke er grunn til å vurdere slike saker annerledes, selv om ønsket om å gjennomføre saken og hensynet til prosessøkonomi kan være særlig fremtredende. Avgjørende for departementet har vært at tiltaltes rett til å motsette seg at rettssaken behandles i fjernmøte, bør være den samme uavhengig av om saken behandles samtidig med flere tiltalte eller ikke.

Hvis det skal brukes tolk i saken, er dette noe som retten må ta hensyn til i vurderingen av om det bør avholdes fjernmøte. Retten må forsikre seg om at tolkingen kan gjennomføres på en forsvarlig måte før det kan besluttes fjernmøte. Domstoladministrasjonen opplyser at tolking ved bruk av dagens fjernmøteløsning i domstolene kan by på utfordringer, men at det jobbes med å utbedre dette.

Flere høringsinstanser etterlyser nærmere regler og retningslinjer om gjennomføringen av fjernmøter og fjernavhør. Etter departementets syn er det naturlig at det gis slike retningslinjer i en felles veileder eller lignende utarbeidet av Domstoladministrasjonen og domstolene selv, gjerne etter dialog med aktørene. Veilederen kan eventuelt gjelde både for straffesaker og sivile saker. Dette kan være nyttig for å sikre ensartet praksis i domstolene og for å veilede brukerne om hvordan de skal forholde seg i saker som behandles digitalt. Som påpekt av Domstoladministrasjonen, er det allerede tatt initiativ for å vurdere felles retningslinjer for digital samhandling med domstolene.

6.1.4.5 Prosessuelle spørsmål og ankeadgang

Rettens beslutning om fjernmøte, bør fattes så tidlig som mulig i saksforberedelsen, slik at partene og vitner kan innrette seg deretter. Samtidig vil bestemmelsen i straffeprosessloven også kunne benyttes underveis i et påbegynt rettsmøte, dersom det oppstår et behov for fjernmøte og retten finner at vilkårene for fjernmøte er til stede.

På samme måte som Høyesterett kom til i Rt. 2011 side 1452 om ankeadgang for fjernmøter i fengslingsforlengelsessakene, legger departementet til grunn at en beslutning om fjernmøte også i andre saker, skal kunne ankes på vanlig måte. En beslutning om fjernmøte er viktig for tiltalte, og det bør foreligge en reell overprøvingsrett. Flere av høringsinstansene er også inne på dette. Borgarting lagmannsrett viser til at for å få en effektiv prøvingsrett i praksis, bør beslutningen om fjernmøte treffes så tidlig som mulig, slik at ankeadgangen blir reell. Departementet er enig i dette. Tiltalte kan dermed anke beslutningen og få prøvd spørsmålet på en forenklet måte, i stedet for å være henvist til å anke hele den underliggende materielle avgjørelsen med krav om opphevelse. Ankerett kan også bidra til at domstolene begrunner slike avgjørelser, slik de bør gjøre, i alle fall dersom det er tvist om spørsmålet. Samtidig må det bemerkes at avgjørelser som skjer tett opp til hovedforhandling, i praksis er vanskelig å få overprøvd i tide. Videre følger det av systemet i straffeprosessloven § 378 at beslutninger om fjernmøte som treffes under hovedforhandlingen ikke kan ankes.

Departementet har ikke funnet grunn til å regulere ankespørsmålet særskilt, slik at en beslutning om fjernmøte, som vil være en prosessledende avgjørelse, kan ankes i tråd med de alminnelige regler for anke av prosessledende beslutninger. Etter at dom i saken har falt, kan beslutning om fjernmøte utgjøre en saksbehandlingsfeil som kan brukes som ankegrunn.

6.2 Førstegangsfengslinger

6.2.1 Gjeldende rett

Det følger av straffeprosessloven § 244 at siktede har rett til å være til stede i rettsmøter under etterforskingen. Dette omfatter førstegangsfengslinger. Videre følger det av straffeprosessloven § 183 første ledd første punktum at dersom påtalemyndigheten vil beholde den pågrepne, «må» den innen lovens frist «fremstille ham for tingretten» på det sted der fremstilling mest hensiktsmessig kan skje, med begjæring om fengsling. Fristen for fremstillingen er vedtatt endret, se endringslov 18. juni 2021 nr. 122, til «snarest mulig og innen 48 timer etter pågripelsen». Endringen er ventet å tre i kraft 1. juli 2022.

Retten til slik fremstilling er også inntatt i Grunnloven § 94 andre ledd første punktum. Dette har sitt folkerettslige motstykke i EMK artikkel 5 nr. 3 hvor det er inntatt at enhver som blir pågrepet eller berøvet friheten, «skal straks» bli stilt for en dommer eller annen embetsmann som ved lov er bemyndiget til å utøve domsmyndighet. En langt på vei tilsvarende regulering er å finne i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 9 nr. 3. Det er i en rekke avgjørelser fra Høyesterett lagt til grunn at Grunnlovens menneskerettsbestemmelser skal tolkes i lys av menneskerettskonvensjonene og tilhørende praksis. På dette området vil derfor praksis knyttet til EMK artikkel 5 danne grunnlag for grunnlovstolkningen.

Etter straffeprosessloven §§ 183 og 244, jf. § 243, skal påtalemyndigheten fremstille siktede for tingretten ved førstegangsfengsling, uavhengig av om siktede har krevd dette, men likevel slik at fremstilling kan unnlates dersom siktede er ute av stand til å møte på grunn av sykdom mv., jf. Rt. 2013 side 766 avsnitt 9, jf. Rt. 2011 side 589 avsnitt 16–18 og «Siktedes tilstedeværelse ved første gangs fengsling» av Magnus Matningsdal i Lov og Rett nr. 3, 2013 side 232 flg. Matningsdal legger til grunn at dersom man ser «bort fra situasjoner hvor alvorlig skade eller sykdom gjør det umulig eller i alle fall utilrådelig å fremstille siktede for retten under fengslingsmøtet, er det ikke tvilsomt at siktede har krav på å være til stede», se side 232. I Rt. 2011 side 589 avsnitt 18 ble det presisert at unntaket for å unnlate fengsling ved sykdom, er «meget snevert».

Som omtalt i punkt 6.1.1.2, gjelder § 3 i det midlertidige regelverket etter ordlyden for alle typer rettsmøter. Høyesterett behandlet spørsmålet om siktedes rett til tilstedeværelse i førstegangsfengsling i HR-2020-972-U. Saken dreide seg om tingretten kunne beslutte fjernmøte ved en førstegangsfengsling, med hjemmel i midlertidig forskrift om forenklinger og tiltak innenfor justissektoren for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av covid-19, når siktede ønsket fysisk fremstilling. I avsnitt 23 uttales følgende:

«EMK artikkel 5 nr. 3 første punktum stiller etter ordlyden et absolutt krav om fysisk fremstilling av siktede ved første gangs fengsling».

Høyesterett viste til at EMD i Medvedyev og andre mot Frankrike, 29. mars 2010 (storkammer, 3394/03), avsnitt 118, uttalte at formålet med EMK artikkel 5 nr. 3 var å sikre at den som er arrestert, blir fysisk fremstilt for rette myndighet straks («physically brought before a judicial officer promptly»). Videre viste ankeutvalget til at EMD i Bergmann mot Estland, 29. mai 2008 (38241/04), avsnitt 45, uttalte at ordlyden i artikkel 5 nr. 3 ikke åpnet for unntak, «not even on grounds of prior judicial involvement», og at «[t]o conclude otherwise would run counter to the plain meaning of the text of the provision».

Ankeutvalget viste også til at flere andre EMD-avgjørelser ga uttrykk for det samme, og la til grunn at EMD-praksis «ikke [gir] holdepunkter for at det kan gjøres unntak fra retten til fremstilling, for eksempel fordi formålene bak bestemmelsen kan ivaretas på annen måte». Videre ble det vist til at det heller ikke i juridisk teori er lagt til grunn at det gjelder et slikt unntak fra bestemmelsen. Videre ble det uttalt i avsnitt 27 at:

«Ut fra den foreliggende rettspraksis fra EMD fremstår det klart at en adgang til å gjøre unntak i tilfelle er meget snever. Unntaket oppstilt i rettspraksis fra Høyesterett for tilfeller der siktede er ‘ute av stand’ til å møte på grunn av sykdom mv., viser det samme.»

Det er altså klart at reguleringen i det midlertidige regelverket ikke gir noen utvidet rett til fjernmøte ved førstegangsfengslinger, utover hva som ellers følger av gjeldende rett.

Avgjørelsen fra ankeutvalget omtalt ovenfor gjaldt således retten til å bli fremstilt, ikke hvorvidt det gjelder en korresponderende plikt til fremstilling i de tilfeller hvor siktede selv ikke ønsker det, og unnlatt fremstilling er ubetenkelig. I norsk rett har det ellers vært et klart utgangspunkt at dersom siktede ikke selv ønsker fremstilling i møte, kan fengslingsmøte utelates. Høyesterett uttalte i Rt. 2013 side 766 avsnitt 11 følgende:

«Etter utvalgets syn kan det verken av nasjonal rett eller konvensjoner Norge er bundet av utledes en plikt til å fremstille en siktet i et fengslingsmøte mot hans vilje, forutsatt at retten finner hans tilstedeværelse unødvendig for å avgjøre fengslingsspørsmålet.»

Høyesterett har i Rt. 2011 side 1452 lagt til grunn at en beslutning om fjernmøte i et fengslingsforlengelsesmøte, kan ankes. Høyesterett pekte på at en slik beslutning griper direkte inn i siktedes rettigheter, og at loven oppstiller bestemte vilkår for at fjernmøte skal kunne besluttes. Vilkårene er ikke av en så skjønnsmessig karakter at det kan anses å være tale om en avgjørelse som «etter sin art» er uangripelig, jf. straffeprosessloven § 377 første ledd. I den grad en beslutning om fjernmøte treffes kort tid før et fengslingsmøte, vil det imidlertid i praksis ikke være mulig å behandle en særskilt anke.

6.2.2 Straffeprosessutvalgets forslag og forslag i høringsnotatet

Straffeprosessutvalget foreslo en absolutt regel om at siktedes tilstedeværelse ikke kan skje ved fjernmøte ved førstegangsfengsling i lovutkastet § 31-1 andre ledd bokstav a. Utvalget mente hovedregelen fortsatt bør være at den som avhøres, skal møte direkte for retten. Fysisk oppmøte vil understreke alvoret i saken, bidra til å gi saken en høytidelig ramme og gi minst risiko for avbrudd. Utvalget antok videre at fysisk oppmøte best sikrer sakens opplysning. Det ble også fremholdt at det er av prinsipiell betydning at tiltalte gis anledning til å møte sin anklager og sine dommere ansikt til ansikt. Det vil for tiltalte måtte antas å bidra til forståelse og tillit til behandlingen og understreke alvoret i situasjonen.

I høringsnotatet 18. desember 2020 ble følgende uttalt i punkt 6.5.3.1 side 55:

«Kjernen i bestemmelsene må kunne sies å være at siktede skal ha en rett til å få saken sin fremstilt personlig for en dommer. Denne rettigheten ivaretas også ved fjernmøter, selv om det vil være en forskjell på en fremstilling ved hjelp av fjernmøteteknikk og fysisk fremstilling. Departementet er likevel av den oppfatning at siktede – utenfor samtykkesituasjonene hvor unnlatt fremstilling også er ubetenkelig – bør fremstilles fysisk for en dommer ved førstegangsfengslinger. […] En del av begrunnelsen for at første gangs fengsling bør gjennomføres med fysisk oppmøte i retten, er til dels at tidselementet er fremtredende i disse sakene, hvilket gjør at det normalt vil være begrenset kontakt mellom siktede og forsvarer før møtene i disse sakene.»

Det ble foreslått noen alternative måter å regulere spørsmålet på i høringsnotatet punkt 6.5.6 side 62–63, enten i domstolloven eller straffeprosessloven. I ett av forslagene til utforming av bestemmelse er det inntatt i første ledd tredje punktum at rettsmøter om førstegangsfengsling, jf. straffeprosessloven § 183 flg., «kan ikke holdes som fjernmøter». Samtidig ble det også foreslått en alternativ regulering med en generell bestemmelse som tillater fjernmøter i straffesaker hvis det er særskilt bestemt eller partene samtykker i at rettsmøtet holdes som fjernmøte.

6.2.3 Høringsinstansenes syn

6.2.3.1 Straffeprosessutvalgets forslag

En rekke høringsinstanser mener utvalgets forslag på dette området er for strengt. Det er fremsatt innvendinger mot forslaget om å begrense adgangen til å bruke fjernmøteteknikk ved førstegangsfengslinger og fengslingsforlengelser i forhold til gjeldende rett, blant annet av Agder politidistrikter, Asker og Bærum tingrett, Domstoladministrasjonen, Kripos, Nord-Troms tingrett, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Trøndelag statsadvokatembeter og Øst politidistrikt. På den annen side støttes forslaget til Straffeprosessutvalget av Nordland statsadvokatembeter og Vestfold og Telemark statsadvokatembeter.

Domstoladministrasjonen mener at utvalget burde gått lenger i retning av digitalisering og teknologibaserte løsninger. Domstoladministrasjonen er kritisk til forslaget om at visse fengslingsmøter alltid skal gjennomføres med mistenkte fysisk til stede. Domstoladministrasjonen mener at det hadde vært mer hensiktsmessig å kreve at tiltalte er fysisk til stede med mindre retten finner det ubetenkelig at vedkommende deltar ved fjernmøteteknologi.

Politidirektoratet er generelt positive til økt bruk av fjernmøter. Politidirektoratet viser til at fremstilling av vitner og siktede til rettsmøter er ressurskrevende for politiet og binder opp mannskap i større grad enn ønskelig. Etter Politidirektoratets kjennskap benyttes fjernmøteteknikk i for liten grad ved noen tingretter i de tilfeller der siktede sitter i et fengsel i nærheten av tingretten. Politidirektoratet mener at mistenkte ikke bør være avskåret fra å delta via fjernmøteteknikk i tilfeller hvor mistenkte i samråd med sin forsvarer samtykker til slik gjennomføring av rettsmøtet og retten finner det ubetenkelig.

Kripos mener at videokonferanseløsninger ikke utnyttes i stor nok grad i domstolene, og at utvalgets forslag ikke går langt nok. Dette gjelder særlig ved varetektsfengslinger hvor politiet bruker store ressurser på fremstillinger. Mistenkte bør kunne samtykke til fjernmøte. Trøndelag statsadvokatembeter uttaler seg i samme retning i sitt høringssvar

Øst politidistrikt mener at det bør legges til rette for utvidet adgang til fjernmøter. Øst politidistrikt viser til at ressursene som brukes på fremstillingen, ikke står i et rimelig forhold til rettssikkerhetsgevinstene ved personlig oppmøte. Mange patruljer benyttes til rene transportoppdrag med påfølgende tilstedeværelser i til dels lange rettsmøter. I saker hvor det er flere mistenkte som skal fremstilles fortløpende, må det ofte brukes mange polititjenestemenn for å hindre informasjonsutveksling med fare for bevisforspillelse. I saker med alvorlig volds- eller gjengkriminalitet må politiet også ofte av rene sikkerhetshensyn sette inn betydelig ressurser for å avverge at det skal skje noe med de mistenkte. Øst politidistrikt støtter av den grunn ikke utvalget i at fjernmøteteknikk ikke kan benyttes ved førstegangsfengsling. Forslaget er en innskrenkning sammenlignet med gjeldende rett. Endringen fremstår som lite begrunnet. Øst politidistrikt ser få betenkeligheter ved å tillate bruk av fjernmøteteknikk ved førstegangsfengslinger der mistenkte etter å ha snakket med sin forsvarer samtykker i dette. Dommeren må uansett foreta en forsvarlighetsvurdering av denne behandlingsformen, jf. bestemmelsens første ledd sammenholdt med den foreslåtte § 122 a i domstolloven. Øst politidistrikt bemerker i tillegg at man i enkelte saker opplever at mistenkte er på sykehus eller institusjon med polititilsyn etter det straffbare forhold, og at det foreslåtte lovutkastet heller ikke ivaretar en slik situasjon.

Møre og Romsdal politidistrikt uttaler at gjeldende høyesterettspraksis om fjernmøter og fjernavhør fremstår mer hensiktsmessig enn forslaget.

Oslo tingrett oppfordrer departementet til å vurdere om førstegangsfengslinger kan avholdes som «kontorforretning» eller fjernmøte dersom siktede samtykker og retten finner det ubetenkelig, jf. EMK artikkel 5 nr. 3.

6.2.3.2 Forslaget i høringsnotatet 18. desember 2020

En del høringsinstanser har uttalt seg konkret om forslaget i høringsnotatet, herunder Domstoladministrasjonen, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Rogaland statsadvokatembeter, Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett og Øst politidistrikt.

Domstoladministrasjonen (DA) antar at når det gjelder siktedes deltakelse i rettsmøte til behandling av begjæring om førstegangsfengsling vil samtykke i utgangspunktet være en forutsetning. Når det gjelder forslaget til lovendring i domstolloven, mener DA det er behov for å lempe på kravet om personlig fremmøte ved førstegangs fengslinger. DA foreslår at slike rettsmøter ikke skal kunne holdes som fjernmøter, med mindre siktede samtykker og retten finner det ubetenkelig. Slik DA ser det er det ingen god grunn til at siktede etter dagens regler skal kunne samtykke til kontorforretning også ved førstegangsfengslinger, men ikke skal kunne samtykke til å gjennomføre førstegangsfengsling som helt eller delvis fjernmøte. Det legges til grunn at siktede er sikret adgang til fortrolig kommunikasjon med sin forsvarer og utvilsomt har gitt et informert samtykke.

Dommerforeningen viser til at departementets forslag er i samsvar med HR-2020-972-U og en lojal tolking av EMK artikkel 5 nr. 3. Det er grunn til å minne om at retten til å bli fremstilt for en dommer skal gi grunnlag for en kontroll av mishandling og misbruk av tvangsmidler. Dommeren skal kunne foreta en direkte kontroll av den fengsledes tilstand, noe som krever fysisk møte. Dette bør for øvrig også spille inn ved vurderingen av om – og i hvilken utstrekning – rettsmøter for behandling av fengslingsforlengelser bør holdes som fjernmøte. Dommerforeningen uttaler likevel at det kan spørres om lovteksten på dette punktet er blitt for rigid, der siktede samtykker og hans fysiske nærvær ikke er nødvendig av hensyn til sakens opplysning, jf. Rt-2013-766.

Politidirektoratet fremhever at det i enkelte tilfeller også bør være adgang til å gjennomføre førstegangsfengslinger digitalt. Dette gjelder særlig fengslinger etter straffeprosessloven §171 (1) nr. 3 om gjentakelsesfare. I slike fengslinger kan det stilles spørsmål om betydningen av å bli fysisk fremstilt står i rimelig forhold til de ressursene som går med. Det går til dels betydelige ressurser i form av to tjenestemenn, patruljebil og lange avstander med til slike fremstillinger. Dersom fremstillingen ikke kan skje mens siktede sitter i politiarrest må siktede dermed også kjøres til et fengsel for deretter å bli kjørt tilbake til tingretten for rettsmøtet dagen etter.

Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett viser til at det ikke kan benyttes fjernmøte i slike saker da Høyesterett har lagt til en grunn at siktede har rett til å sitte i samme fysiske rom som dommeren.

Øst politidistrikt mener fjernmøte må kunne benyttes også ved førstegangsfengslinger i de tilfellene siktede samtykker, og retten finner det ubetenkelig.

Rogaland statsadvokatembeter ønsker en nærmere utredning knyttet til muligheten for bruk av fjernmøte ved førstegangsfengsling. Påtalemyndigheten bør alltid kunne møte i fengslingsmøter via fjernmøte. Påtalemyndigheten vil i de aller fleste tilfeller ha levert inn en skriftlig begrunnelse og argumentasjon for fengslingen og det er derfor mindre grunn for at påtalemyndigheten skal pålegges å være fysisk til stede.

Oslo politidistrikt (OPD) bemerker at det bør skilles mellom siktede og øvrige aktører når det gjelder bruk av fjernmøter i forbindelse med førstegangsfengslinger. OPD tiltrer departementets syn om at siktede utenfor samtykkesituasjonen (hvor unnlatt fremstilling er ubetenkelig) bør fremstilles fysisk for en dommer ved førstegangsfengslinger. Unntak bør kunne skje hvor siktede samtykker og retten finner siktedes tilstedeværelse unødvendig. Unnlatt fremstilling i tilfeller hvor det ikke foreligger samtykke bør kun finne sted hvor siktede er ute av stand til å møte, jf. Rt-2013-766. Når det gjelder fjernmøte for øvrige aktører bemerker OPD at de er kjent med at det i dag ved enkelte politidistrikt er etablert en praksis hvor påtalemyndigheten møter via videolink under førstegangsfengslinger. Det bør derfor åpnes for at førstegangsfengslinger kan gjennomføres delvis som fjernmøte for øvrige aktører der dette er ubetenkelig. Det kan problematiseres om det også bør åpnes for at førstegangsfengslinger bør kunne gjennomføres delvis som fjernmøte hvor forsvarer møter via fjernmøteteknologi. I tilfeller hvor ønsket forsvarer f.eks. er forhindret fra å møte på grunn av øvrige gjøremål vil deltakelse via fjernmøteteknologi kunne muliggjøre at ønsket forsvarer kan møte også under førstegangsfengslinger. I praksis vil forsvarer i dag forsøke å få noen fra eget kontor til å møte på egne vegne i tilfeller hvor forsvarer selv er forhindret. Dialog med klient kan potensielt begrenses ved en slik løsning, men samtidig være mulig å sikre via telefon eller videolink. Det må vurderes i det enkelte tilfelle om dette er en hensiktsmessig løsning.

6.2.3.3 Supplerende innspill fra sentrale aktører i lys av erfaringen med det midlertidige regelverket

Se omtale av departementets invitasjon til å inngi supplerende bemerkninger knyttet til erfaringer ved bruk av fjernavhør og fjernmøter i punkt 6.1.3.3.

Advokatforeningen har i brev 25. oktober 2021 uttalt at det i straffesakene er noe tidlig å konkludere med hvilke endringer i prosessregelverket som skal gjøres permanente. Det er påpekt betydningen av at de mange spørsmålene som økt bruk av fjernavhør og fjernmøte reiser, utredes grundig og at de vurderes i et helhetlig perspektiv. Både hensynet til domstolenes verdighet og til siktede selv, tilsier forsiktighet med å forsere arbeidet med å gjøre endringer permanente.

I løpet av pandemien har andeler førstegangsfengslinger gjennomført som fjernmøte økt sterkt. Især gjelder dette for utlendingsfengslinger. Det bør verken i ordinære fengslingssaker eller i utlendingsfengslinger utvikles en slags sedvane der fjernmøte i realiteten blir hovedregelen. En effektiv rett til å få fengslingsspørsmålet prøvd for en domstol forutsetter normalt fysisk oppmøte i retten. Det er meget vanskelig for den siktede eller fremstilte utlendingen å imøtegå fengslingsgrunnlaget uten tilstedeværelse i retten og i fysisk møte med forsvarer eller prosessfullmektig. Advokatforeningen kan ikke se at det foreligger tungtveiende hensyn som tilsier at unntaksreglene under pandemien her skal gjøres permanente.

Domstoladministrasjonen ønsker en generell og fleksibel hjemmel for fjernmøter. Det bør i stor grad være opp til retten å foreta en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt fjernmøter skal gjennomføres i en konkret sak. Retten bør kunne ta hensyn til partenes ønsker, uten at det stilles krav om samtykke. Det kan likevel vurderes om det er behov for samtykkekrav i enkelte sakstyper, men går ikke nærmere inn på spørsmålet.

Oslo tingrett mener at det bør åpnes for at siktede skal kunne samtykke til å delta ved bruk av fjernmøteteknologi ved begjæring om førstegangsfengsling. Dette synspunktet deles også av Vestre Innlandet tingrett. Nord Troms tingrett viser til at siktede iblant ikke selv ønsker å fremstilles, samtidig som det av ulike årsaker ikke benyttes kontorforretning. Det vil være forsvarlig og hensiktsmessig å ha en hjemmel for fjernmøte i disse sakene. Søndre Østfold tingrett uttaler at retten har erfaring med at aktor deltar ved fjernmøte i fengslingsmøter, selv om siktede og forsvarer møter fysisk i tinghuset, også fra tiden forut for pandemien. Helgeland tingrett uttaler at fjernmøter bør kunne brukes i alle enedommersaker, også ved førstegangsfengsling. Der det er store avstander og reisebehov, bidrar slike løsninger til bedre rettssikkerhet, fordi partene kan bruke tiden til forberedelser fremfor reise.

6.2.4 Departementets vurdering

Et rettsmøte for å behandle førstegangsfengsling, står i en særstilling av ulike typer rettsmøter som er aktuelle i straffesaker, på samme måte som sakene omtalt i punkt 6.1.4.2. Det er klart uttalt fra Høyesterett at siktede har rett til å delta fysisk i rettsmøte som skal behandle spørsmålet om fengsling for første gang. Samtidig har det også vært sikker rett at dersom siktede ikke selv ønsker å delta i møtet, og det ellers ikke er til hinder for sakens opplysning at han ikke deltar, kan slike saker behandles uten siktedes tilstedeværelse. Departementet mener derfor det er grunn til å lovfeste at rettsmøte som behandler spørsmålet om varetektsfengsling for første gang, skal skje i fysisk rettsmøte, med mindre påtalemyndigheten og siktede samtykker til behandling i fjernmøte og retten finner dette ubetenkelig.

Departementet har grundig overveiet om det i tråd med Straffeprosessutvalgets forslag, og som skissert som et alternativ i høringsnotatet, ikke bør være adgang til fjernmøter ved førstegangsfengsling. Som allerede uttalt av departementet i Prop. 141 L (2009–2010) punkt 5.1.3.1. side 40 med tilhørende høringsnotat, er fengsling et inngripende tvangsmiddel, og rettssikkerhetshensyn veier tungt i slike saker. Samtidig har departementet kommet til, i tråd med synet til en del høringsinstanser, at Straffeprosessutvalgets forslag er for strengt. Departementet viser til Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2013 side 766 avsnitt 11, som også flere høringsinstanser viser til, blant annet Dommerforeningen og Øst politidistrikt. Departementet viser også til Norges institusjon for menneskerettigheter («NIM») sin rapport «Ivaretakelsen av menneskerettighetene ved håndteringen av utbruddet av covid-19» av 13. november 2020, side 77. Spørsmålet som NIM løfter frem er om menneskerettighetene ble krenket når siktede uten samtykke ved førstegangs varetektsfengsling ble fremstilt for dommer gjennom fjernmøte.

Departementet kan ikke se i EMDs praksis at kravet til fremstilling av siktede ved førstegangsfengsling, skulle hindre siktedes adgang til å samtykke til at hans deltakelse i rettsmøtet skjer som fjernmøte, når det av retten ellers anses ubetenkelig. Dette er meget strenge vilkår. De sentrale rettssikkerhetsgarantiene som skal sikre en forsvarlig behandling av et slikt inngripende spørsmål, er etter departementets syn ikke truet dersom siktede, aktor og retten i fellesskap er enige i at fjernmøte kan benyttes. Departementet viser også til at samme strenge modell er foreslått for de mest alvorlige straffesakene, dvs. hovedforhandlinger og ankeforhandlinger hvor retten skal ta stilling til bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Samtidig vil en slik løsning også for førstegangsfengslinger åpne for en mer hensiktsmessig, moderne og effektiv domstolsbehandling.

Når det gjelder kravet om at retten ikke må finne en slik gjennomføring «ubetenkelig», må dette vurderes konkret i den enkelte sak. Det vises ellers til omtalen av dette vilkåret i punkt 6.1.4.2. Dersom retten finner siktedes fysiske tilstedeværelse nødvendig for å ta stiling til fengslingsspørsmålet, er fjernmøte utelukket. Uansett er det en grunnleggende forutsetning at siktede gis anledning til å kommunisere fortrolig og uforstyrret med forsvareren. I tillegg skal offentligheten og pressen har samme anledning til å følge rettsmøtet som ellers. Det ligger også til retten å påse at det tekniske utstyret er i orden. Retten må sørge for at siktede kan følge forhandlingene og bli hørt uten tekniske vansker.

I førstegangsfengslinger er det vanskelig å tenke seg at fjernmøte uten bildeoverføring kan være en tilfredsstillende behandlingsform. Normalt vil fjernmøte med bildeoverføring, i motsetning til en ren telefonkonferanse, være nødvendig for å sikre en forsvarlig saksbehandling. Departementet foreslår derfor at bildeoverføring inntas som et absolutt krav i loven, på samme måte som for hovedforhandlinger og ankeforhandlinger hvor det er anket over bevisvurderingen under skyldspørsmålet.

Som omtalt i Prop. 141 L (2009–2010) punkt 5.1.3.2 avslutningsvis på side 45, er det en forutsetning at siktede gis adgang til fortrolig og uforstyrret kontakt med forsvareren i forbindelse med fjernmøtet, men departementet anser det ikke nødvendig å gå nærmere inn på hvordan denne rettigheten skal ivaretas. Dette bør siktede i samråd med sin forsvarer kunne ta stilling til i den enkelte sak.

Når det gjelder plasseringen av bestemmelsen om fjernmøte i førstegangsfengslinger, har departementet vurdert ulike alternativer. Departementet har kommet til at det er ønskelig å innta reguleringen i den nye, generelle samlebestemmelsen om fjernmøter.

6.3 Fengslingsforlengelser

6.3.1 Gjeldende rett

Det følger av straffeprosessloven § 185 fjerde ledd tredje punktum at rettsmøter om forlengelse av fengslingsfristen kan holdes som fjernmøter med bildeoverføring når retten finner det «ubetenkelig ut fra formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter, og rettsmøtet ellers ville medført omkostninger som ikke står i rimelig forhold til betydningen av at siktede møter». Påtalemyndigheten og siktede skal gis anledning til å uttale seg før beslutning om fjernmøte tas, og siktede skal sikres adgang til direkte og fortrolig kommunikasjon med forsvareren i møtet. Det kreves samtykke fra siktede til fjernmøte dersom retten samtidig skal behandle spørsmål om ileggelse eller forlengelse av isolasjon etter § 186 a. Det samme gjelder dersom det har gått mer enn 90 dager siden forrige gang siktede hadde rett til å få fengslingsspørsmålet behandlet i ordinært rettsmøte.

En beslutning om å holde et rettsmøte om forlengelse av fengslingsfristen som fjernmøte med bildeoverføring kan ankes, jf. § 377 første ledd og Rt. 2011 side 1452 avsnitt 13. Fra 1. juli 2022 vil § 377 andre ledd gi en ny regel som begrenser ankedomstolens adgang til å overprøve slike beslutninger om saksbehandlingen. En beslutning om saksbehandlingen som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan for den skjønnsmessige avveiningen bare ankes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.

Etter ordlyden i det midlertidige regelverket, er de ulike typene rettsmøter i straffeprosessen underlagt samme regulering. Det er den generelle regelen i § 3 om at fjernmøte kan gjennomføres når det er nødvendig og ubetenkelig som gjelder også her. Se nærmere omtale i punkt 6.1.1.2.

6.3.2 Straffeprosessutvalgets forslag og forslag i høringsnotatet

Straffeprosessutvalget fremmet et forslag om at fengslingsforlengelser normalt kan gjennomføres ved at siktede deltar ved fjernmøteteknikk. Samtidig ble det foreslått at retten ikke skal kunne beslutte at siktede deltar ved fjernmøteteknikk i fengslingsforlengelser med spørsmål om bruk av isolasjon eller hvis det er gått mer enn tolv uker siden forrige fengslingsmøte hvor siktede var til stede, med mindre vedkommende samtykker til dette.

I høringsnotatet 18. desember 2020 ble det ikke fremmet noe konkret forslag til endring av rettstilstanden på dette punktet.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

6.3.3.1 Straffeprosessutvalgets forslag

Hovedinntrykket fra høringen er som gjennomgått i punkt 6.1.1.1 positivt.

Advokatforeningen mener at siktede bare bør kunne gi avkall på retten til å møte i rettsmøte om fengslingsforlengelse (§ 15-16) ved skriftlig og informert avkall, og at retten må finne avkallet forsvarlig. Mindreårige må aldri kunne gi avkall på denne retten.

Øst politidistrikt er av den oppfatning at reglene bør samordnes for saker ved bruk isolasjon og 12-ukers saker. Det bør også i isolasjonstilfellene åpnes for fjernmøteteknikk når den siktede samtykker og retten finner det ubetenkelig.

Agder politidistrikt støtter forslaget til utvidet bruk av fjernavhør i ny § 122 a i domstolloven. Agder politidistrikt viser ellers til de praktiske og ressursmessige problemene som er knyttet til at siktede ikke kan delta via fjernmøteteknikk ved fengslingsforlengelse ved spørsmål om bruk av isolasjon. Dette bør i hvert fall kun gjelde ved bruk av fullstendig isolasjon, slik som etter gjeldende rett. Fengslingsforlengelse ved spørsmål om bruk av delvis isolasjon må fortsatt kunne gjennomføres ved fjernmøte.

6.3.3.2 Forslaget i høringsnotatet 18. desember 2020

Det ble som nevnt ikke fremmet noe forslag på dette område, men enkelte høringsinstanser har likevel uttalt seg mer generelt om fengslingsforlengelser.

Rogaland statsadvokatembeter uttaler at fengslingsforlengelser bør kunne gjennomføres ved fjernmøte, dersom siktede ikke motsetter seg dette. Rettsmøtet bør gjennomføres som fjernmøte dersom retten, etter å ha hørt siktedes innvendinger, mener at fjernmøte er forsvarlig. I en hektisk hverdag vil hovedregelen i det store og hele bli benyttet. Dersom hensynet bak regelen er å effektivisere strafferettspleien, bør hovedregelen være fjernmøte, såfremt siktede ikke motsetter seg dette og retten finner fjernmøte uforsvarlig. Påtalemyndigheten bør alltid kunne møte i fengslingsmøter via fjernmøte. En mulig regulering i straffeprosessloven vil være at fengslingsmøter avholdes ved fjernmøte, dersom ikke en av partene motsetter seg dette og retten finner det uforsvarlig.

Oslo Politidistrikt (OPD) fremholder at adgangen til bruk av fjernavhør ved fengslingsforlengelser etter § 185 fjerde ledd tredje punktum synes å fungere godt, men slik at det bør vurderes om fjernmøter bør kunne gjennomføres uten nærmere beslutning fra retten der påtalemyndigheten i forbindelse med begjæring om fengslingsforlengelse ber om dette og det allerede er avklart at forsvarer ikke har innvendinger mot det. OPD mener at man ved å etablere overnevnte løsning vil få mulighet til en effektiv avvikling av fengslingsforlengelsene. Det gjelder spesielt de fengslingsforlengelser som etter OPD sitt syn er egnet for å behandle som kontorforretning, men der siktede ikke samtykker til dette.

Oslo tingrett uttaler følgende om departementets foreløpige vurdering om at forsvarer fortrinnsvis bør være til stede sammen med siktede:

«Erfaringene fra Oslo tingrett ved fengslingsmøter hvor siktede deltar på video, er at forsvarer ofte ønsker å være fysisk tilstede i retten. Det bør derfor være opp til forsvarer, i samråd med retten, å avgjøre hvordan vedkommende skal delta for å få ivaretatt sitt forsvareroppdrag på en god måte. Fortrolig kommunikasjon må uansett sikres.»

6.3.3.3 Supplerende innspill fra sentrale aktører i lys av erfaringen med det midlertidige regelverket

Se omtale av departementets invitasjon til å inngi supplerende bemerkninger knyttet til erfaringer ved bruk av fjernavhør og fjernmøter i punkt 6.1.3.3.

Nord-Troms tingrett uttaler at fjernmøte brukes i stor grad gjennom dagens hjemmel, og det anses ikke være behov for endringer. Romerike og Glåmdal tingrett påpeker at bruken av video er særlig nyttig i fengslingsforlengelser.

6.3.4 Departementets vurdering

Departementet har kommet til at straffeprosessloven § 185 fjerde ledd på en god måte regulerer adgangen til fjernmøter ved fengslingsforlengelser. Straffeprosessutvalgets forslag om en frist på 12 uker er noen dager kortere enn fristen etter gjeldende rett, men departementet har ikke funnet grunn til å justere fristen. Det er departementets inntrykk at reglene i straffeprosessloven fungerer tilfredsstillende, slik at det i denne proposisjon ikke fremmes forslag til å endre reglene for adgangen til å behandle fengslingsforlengelser i fjernmøte.

6.4 Andre rettsmøter

6.4.1 Gjeldende rett

Utover hovedforhandlingene, ankeforhandlingene og fengslingssakene, som allerede er behandlet i punkt 6.1, 6.2 og 6.3 er det en rekke andre enedommersaker som tingrettene og deretter ankedomstolene behandler. Dette gjelder blant annet førerkortbeslag etter vegtrafikkloven § 33 tredje ledd og besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a. Dette er normalt mindre omfattende saker, med få aktører og som sjelden behandles over flere dager.

Etter straffeprosessloven § 32 tredje ledd følger det at stemmegivningen i Høyesterett er offentlig. Det følger av fast praksis at partene bare innkalles til rettsmøte om stemmegivning i saker i Høyesterett av stor offentlig interesse. Det er ikke noen hjemmel i straffeprosessloven i dag som åpner for at voteringen i Høyesterett kan skje i fjernmøte.

Dommer i straffesaker avsies i rettsmøte, jf. straffeprosessloven § 43. Det er ikke noen hjemmel i straffeprosessloven i dag som åpner for at dette kan skje i fjernmøte. Det følger av straffeprosessloven § 31 at dersom retten har flere medlemmer, skal den holde rådslagning og stemmegivning for stengte dører før dom blir avsagt, såfremt de ikke straks blir enige om avgjørelsen. Som omtalt ovenfor, er voteringen i Høyesterett særskilt regulert i § 32 tredje ledd. Domsavsigelsen i tingretten og lagmannsretten vil normalt skje avslutningsvis i en domskonferanse etter rådslagning. Rådslagningen mellom dommerne er isolert sett ikke å anse som et rettsmøte etter straffeprosessloven, og er ikke nærmere regulert, jf. straffeprosessloven § 32 første ledd. Dette innebærer at retten kan velge gjennomføringsmåte etter en hensiktsmessighetsvurdering. Det er derfor etter gjeldende rett anledning til bruke fjernmøte ved rådslagning i en sak, så fremt dommerne møtes fysisk igjen deretter når dommen skal avsies.

For tilståelsessaker er det etter straffeprosessloven § 248 fjerde ledd adgang til å gjennomføre rettsmøte som fjernmøte med bildeoverføring dersom siktede samtykker til dette og retten finner det ubetenkelig ut fra formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter.

For saksforberedende rettsmøter er det allerede vedtatt at slike møter kan avholdes ved fjernmøte, se omtale i Prop. 146 L (2020–2020) punkt 7.5.4 side 60. Endringen er forventet å tre i kraft 1. juli 2022.

Etter ordlyden i det midlertidige regelverket, er de ulike former for rettsmøter som et utgangspunkt ikke underlagt ulik regulering. Det er den generelle regelen i § 3 om at fjernmøte kan gjennomføres når det er nødvendig og ubetenkelig som gjelder. Se nærmere omtale i punkt 6.1.1.2. Det er imidlertid inntatt en særlig regulering i § 4 om rådslagning og avsigelse av dom i fjernmøte. Etter § 4 første ledd er det bestemt at når det avholdes rådslagning med meddommere, kan dette skje ved fjernmøte. I Prop. 94 L (2019–2020) side 29 er det i spesialmerknaden uttrykkelig kommentert at første ledd i den midlertidige bestemmelsen (da § 9) om rådslagning er rettet mot de sivile sakene. Etter § 4 andre ledd kan et rettsmøte for å avsi dom etter krav fra en dommer etter straffeprosessloven § 43 første ledd femte punktum avholdes som fjernmøte.

6.4.2 Straffeprosessutvalgets forslag og forslag i høringsnotatet

Straffeprosessutvalget foreslo i sin generelle bestemmelse i domstolloven at parter, vitner, sakkyndige og andre skal kunne ta del i rettsmøter ved bruk av fjernmøteteknikk når ikke annet er bestemt, og retten finner det hensiktsmessig og forsvarlig. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på betydningen av tilstedeværelse for sakens opplysning, om tilstedeværelse er uforholdsmessig kostnadskrevende eller byrdefullt i lys av sakens karakter og formålet med rettsmøtet, om gjennomføringen skjer ved overføring av lyd og bilde, eller kun lyd, om vedkommende befinner seg på et sted underlagt offentlige myndigheters kontroll, og partenes syn. Partene og andre berørte skal gis anledning til å uttale seg før retten treffer sin beslutning.

I høringsnotatet 18. desember 2020 ble det foreslått å endre straffeprosessloven § 43, slik at domsavsigelse i rettsmøte skal kunne skje ved fjernmøte, men slik at denne presiseringen ble lagt til i bestemmelsens første ledd femte punktum. Det ble også foreslått å endre straffeprosessloven § 32 tredje ledd for å åpne for at rettsmøter om stemmegivning i saker som er behandlet muntlig i Høyesterett, kan gjennomføres som fjernmøte. Det ble også i en klammeparentes foreslått å innta en formulering om hensynet til offentlighet.

6.4.3 Høringsinstansenes syn

6.4.3.1 Straffeprosessutvalgets forslag

Høringsinstansene var overordnet sett positive til utvalgets forslag. Det var imidlertid enkelte innspill til utvalgtes forslag til regulering av fengslingsmøter, som omtalt ovenfor. De øvrige sakstyper som ellers benyttes i straffeprosessen, utover sakstyper som særskilt er trukket ut og regulert i utkastet til ny straffeprosesslov § 31-1 (gjengitt i punkt 6.1.2 ovenfor), ble i liten grad kommentert.

6.4.3.2 Høringsnotatet 18. desember 2020

De fleste høringsinstansene er overordnet sett positive til endringen i straffeprosessloven § 32 tredje ledd og § 43 første ledd.

Riksadvokaten er ikke negativ til departementets forslag om å tilføye i straffeprosessloven § 43 første ledd femte punktum at rettsmøte for avsigelse av dom kan skje ved fjernmøte, samt at dommernes votering i straffesaker i Høyesterett kan skje ved fjernmøte, jf. § 32 tredje ledd.

Oslo politidistrikt støtter forslaget til endring av straffeprosessloven § 43, men mener ordlyden bør omformuleres til: «Enhver dommer kan kreve at dommen blir avsagt i et rettsmøte, som kan gjennomføres som fjernmøte, der alle dommerne er til stede, selv om det er truffet beslutning etter tredje punktum.» Når det gjelder forslaget til endring i straffeprosessloven § 32 tredje ledd, støttes også dette. Det er etter høringsinstansens syn ikke nødvendig å inkludere «når hensynet til offentlighet ivaretas» da det allerede følger av kravet om at stemmegivningen foregår offentlig at også stemmegivning i fjernmøte må skje offentlig.

Høyesterett støtter departementets forslag til endring av § 32 tredje ledd. Høyesterett viser til at det følger av fast praksis at partene bare innkalles til rettsmøte om stemmegivning i saker i Høyesterett av stor offentlig interesse. For ikke å gi feilaktig inntrykk av at det alltid innkalles til rettsmøtet der stemmegivningen skjer, bør tillegget i klammeparentesen knyttet til offentlighet i forslaget til straffeprosessloven § 32 tredje ledd, tas ut.

Gulating lagmannsrett støtter forslagene om å åpne for at rådslaging, domskonferanse, votering i Høyesterett og domsavsigelse kan avvikles som fjernmøte. Det påpekes særlig at forslaget om at domskonferanser eller rådslaging i fjernmøte er praktisk viktig i domstoler med høy reiseaktivitet og meddommere med lang reisevei, slik forholdene er i Gulating. Borgarting lagmannsrett støtter forslaget til endring i § 43 første ledd femte punktum, men bemerker at samme tilføyelse bør gjøres i første punktum som da kan lyde: «Dommen avsies i rettsmøte, som også kan være et fjernmøte.» Regelen blir da generell og ikke begrenset til særtilfellene i femte punktum. Hålogaland lagmannsrett er i utgangspunktet enig med Borgarting lagmannsretts innspill. Frostating lagmannsrett gir sin tilslutning til at fjernmøter også bør kunne benyttes ved rådslagninger og domsavsigelser.

Oslo tingrett støtter forslag til endring i straffeprosessloven § 43 første ledd. I saker med meddommere, særlig i enkle straffesaker, vil det være besparende for meddommerne at domsutkastet kan gjennomgås i fjernmøte og dommen deretter signeres digitalt. Asker og Bærum tingrett ser ingen betenkeligheter med å åpne for at rådslagninger kan skje i fjernmøte. Det er, kombinert med muligheten for elektronisk signering av dokumenter, en god forenkling. Asker og Bærum tingrett opplever også at dommene kan avsies raskere når meddommerne ikke trenger å møte fysisk.

Advokatforeningen påpeker på sin side egenverdien av at fagdommere og meddommere faktisk møtes fysisk i domskonferanser og ved domsavsigelser, da det reduserer risiko for feil og misforståelser og markerer alvoret ved å avsi dom i straffesaker.

Asker og Bærum tingrett støtter en hjemmel for fjernmøte i blant annet opprettholdelse eller ileggelse av besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a (unntatt besøksforbud i eget hjem) og opprettholdelse av midlertidig tilbakekall av førerrett og beslag av førerkort i medhold av vegtrafikkloven § 33 nr. 3. Det vises til at politiet opplyser å ha gode erfaringer med fjernmøte. Fredrikstad tingrett og Halden tingrett fremhever at førerkortbeslag og besøksforbud (som ikke omhandler eget hjem) er særlig godt egnet for fjernmøter og at det i slike saker bør gis adgang til å beslutte fjernmøtebehandling uten krav om partenes uttalelse, alternativt at partenes synspunkt tillegges vesentlig mindre vekt enn i øvrige sakstyper.

6.4.3.3 Supplerende innspill fra sentrale aktører i lys av erfaringen med det midlertidige regelverket

Se omtale av departementets invitasjon til å inngi supplerende bemerkninger knyttet til erfaringer ved bruk av fjernavhør og fjernmøter i punkt 6.1.3.3.

Advokatforeningen uttalte at i løpet av pandemien er en lang rekke tilståelsessaker avviklet som fjernmøte. Også i disse sakene tilsier både hensynet til domstolenes funksjon og til siktedes rettssikkerhet at fysisk fremmøte er hovedregelen. I enkle tilståelsessaker kan det imidlertid være ubetenkelig å avvikle saken som fjernmøte. Den klare forutsetningen for dette vil imidlertid være at siktede har oppnevnt forsvarer og at det foreligger samtykke fra siktede selv.

Domstoladministrasjonen uttaler at det erfaringsmessig kan være hensiktsmessig med fjernmøter i de fleste typer enedommersaker, inkludert førerkortbeslag og besøksforbud, i tillegg til fengslingssaker og tilståelsessaker. Narkotikaprogram med domstolskontroll fremheves også. Det vil være «svært fordelaktig» om nye permanente regler åpner for at fjernmøte kan benyttes i flere enedommersaker, slik de midlertidige reglene åpner for.

Høyesterett støtter forslaget om å endre straffeprosessloven § 32 tredje ledd for å åpne for at rettsmøter om stemmegivning i saker som er behandlet muntlig i Høyesterett, kan gjennomføres som fjernmøte. Høyesterett mener at det er behov for de foreslåtte endringene uavhengig av om det også gis en generell hjemmel for å gjennomføre rettsmøter som fjernmøte etter at partene har uttalt seg og de nærmere vilkårene er oppfylt. Både i sivile saker og i straffesaker er det praksis at partene bare innkalles til rettsmøte om stemmegivning i saker av stor offentlig interesse. For ikke å gi feilaktig inntrykk av at det i straffesaker alltid innkalles til rettsmøtet der stemmegivningen skjer, bør tillegget i klammeparentesen i forslaget til endring i straffeprosessloven § 32 tredje ledd, tas ut.

Borgarting lagmannsrett uttaler at det under saksforberedelsen og utenfor hoved- og ankeforhandling bør være stor grad av fleksibilitet for dommeren til å beslutte å gjennomføre rettsmøter som fjernmøter og avhøre eventuelle vitner ved bruk av fjernavhør.

Gulating lagmannsrett støtter forslaget om å endre straffeprosessloven § 43. I domstolene er det store reiseavstander og slike fjernmøter vil være viktige for mange meddommere med lang reisevei.

Agder lagmannsrett uttaler at for rettsmøter under saksforberedelsen og andre møter utenfor hoved- og ankeforhandling, bør det både i sivile saker og i straffesaker være en stor grad av fleksibilitet. Domstolen har gode erfaringer med å avholde avsluttende domskonferanser med domsavsigelse som fjernmøter i meddomsrettssaker. Det er svært effektivt og ressursbesparende at rettens syv medlemmer ikke behøver å møtes fysisk. Domsutkastet vil være sendt ut på forhånd, og dommen kan signeres digitalt.

Vestre innlandet tingrett viser til at i saker om førerkortbeslag og besøksforbud bør det være anledning til å avholde rettsmøtene som fjernmøter dersom retten mener det er ubetenkelig, og siktede, fornærmede og eventuelt aktor og forsvarer ikke har innvendinger til det. Det vil ofte bli oppfattet som et bedre tilbud til siktede og fornærmede at rettsmøtet avholdes som fjernmøte, for å slippe reisevei til retten eller fravær fra arbeid. I en del saker blir det mindre belastende for fornærmede å delta i rettsmøtet dersom det avholdes som fjernmøte. Nord Troms tingrett omtaler både besøksforbud, narkotikaprogram med domstolskontroll og førerkortbeslag som godt egnet for fjernmøte. I slike saker skal det normalt ikke skje noen vitneførsel og man skal i realiteten innhente siktedes syn på saken, evt. ha et kort sluttinnlegg fra forsvarer og aktor. Når man har sakens dokumenter, er det samlet sett få betenkeligheter med fjernmøte i disse sakene. Romerike og Glåmdal tingrett viser til at bruken av video er særlig nyttig i beslagssaker, førerkortsaker og foreleggsaker. Video benyttes også i en rekke tilståelsessaker. Det er praktisk for retten, men mange dommere melder tilbake at siktede i disse sakene ofte trenger det alvoret det innebærer å møte i rettssalen. Helgeland tingrett fremholder at fjernmøter bør kunne brukes i alle enedommersaker.

Ringerike, Asker og Bærum tingrett uttaler at det er viktig å få på plass en permanent hjemmel for å holde rådslagninger mellom dommerne ved fjernmøte, i kombinasjon med fortsatt mulighet for å signere avgjørelser elektronisk. Domstolens erfaring er at dette er en god forenkling, og at dommene kan avsies raskere når ikke meddommerne trenger å møte frem i domstolen til den avsluttende rådslagningen.

6.4.4 Departementets vurdering

I høringsnotatet knyttet til det midlertidige regelverket ble det foreslått å endre straffeprosessloven § 43 første ledd om rettsmøte hvor det avsies dom. I tillegg ble det foreslått å endre § 32 tredje ledd som gjelder Høyesteretts votering i straffesaker. Det ble foreslått at disse to rettsmøtene kunne gjennomføres som fjernmøte.

Forslaget om å kunne benytte fjernmøte ved domsavsigelse etter straffeprosessloven § 43 første ledd fremstår som en fornuftig og praktisk endring som vil være positiv for domstolenes saksbehandling. Blant annet Oslo tingrett og Agder lagmannsrett påpeker i høringen at det vil være besparende, særlig i mindre straffesaker, at meddommerne kan gjennomgå domsutkastet i fjernmøte og dommen deretter signeres digitalt. Det er flere høringsinstanser som påpeker at tillegget bør knyttes til første ledd første punktum, slik at regelen blir generell, blant annet Borgarting lagmannsrett. Særlig i domstoler i rettskretser med store geografiske avstander, vil en hjemmel til at domsavsigelsen gjennomføres digitalt, være viktig. Samtidig er det etter departementets syn grunn til å vise til Advokatforeningens innspill om at det i en del saker vil ha en egenverdi at fagdommere og meddommere faktisk møtes fysisk i domskonferanser. Dette må vurderes konkret i den enkelte sak. Forslaget har ellers bred støtte i høringen. Departementet vil foreslå å endre § 43 slik at tillegget om at slike rettsmøter kan behandles i fjernmøte, inntas helt innledningsvis i første ledd i bestemmelsen.

Når det gjelder § 32 tredje ledd om Høyesteretts votering, fremstår også dette som en fornuftig endring som vil være praktisk for Høyesterett. Det har ikke fremkommet noen vektige innsigelser i høringsrunden, tvert imot har forslaget bred støtte. Høyesterett viser i sitt høringssvar til at det følger av fast praksis at partene bare innkalles til rettsmøte om stemmegivning i saker i Høyesterett av stor offentlig interesse. Departement vil derfor foreslå å endre § 32, i tråd med Høyesteretts innspill.

Departementet har vurdert det slik at det ikke er naturlig å vurdere endringer i bestemmelsen om fjernmøte i tilståelsessaker. Hele ordningen med tilståelsessaker bygger på at siktede samtykker til slik pådømmelse, jf. § 248 første ledd. Det er derfor ikke aktuelt å foreslå at slikt rettsmøte kan gjennomføres som fjernmøte hvis siktede motsetter seg dette. Departementet fastholder vurderingen av dette spørsmålet som det også ble gjort rede for i Prop. 141 L (2009–2010) punkt 5.1.2.2 side 49.

For andre rettsmøter i straffesakene, som for eksempel førerkortbeslag og besøksforbud som skal behandles i rettsmøte, foreslår departementet at det kan avholdes fjernmøter når retten finner det ubetenkelig, jf. forslag til ny § 29 a tredje ledd bokstav b. Siden fysiske rettsmøter fortsatt skal være hovedregelen, bør det foreligge konkrete forhold i saken som med tyngde tilsier at møtet heller bør avholdes som fjernmøte, samtidig bør det ikke være forhold som gjør slik gjennomføring betenkelig. Se nærmere om hvordan vilkåret «ubetenkelig» skal forstås i punkt 6.1.4.2 over. Det er naturlig at partene får uttale seg om spørsmålet, og at deres syn tillegges betydelig vekt.