8 Fjernmøter i sivile saker

8.1 Gjeldende rett

8.1.1 Tvisteloven

Rettsmøter er møter som retten holder til forhandlinger mellom parter eller for å avhøre parter, vitner eller sakkyndige, for å undersøke realbevis, eller som loven ellers betegner som rettsmøter, jf. domstolloven § 122 første ledd. Et eksempel på en type møter som ikke gjelder forhandlinger mellom parter mv., men som loven likevel betegner som rettsmøter, er rettsmøter for muntlig domsavsigelse, se tvisteloven § 19-4 tredje ledd.

Med fjernmøte menes et møte hvor ikke alle deltagerne er til stede, men deltar ved hjelp av fjernmøteteknikk, jf. tvisteloven § 13-1 andre ledd. Fjernmøter gjennomføres ved at de som ikke er fysisk til stede, deltar i rettsmøtet ved bruk av telefon, videokonferanseteknikk eller annen teknisk innretning, jf. tvistelovforskriften § 10 første ledd. Det kan variere hvor mange av møtedeltakerne som er samlet på samme sted. Dommeren kan for eksempel være i rettssalen sammen med en av partene, mens den andre parten deltar ved fjernmøteteknikk. Hvis det er flere dommere i saken, trenger heller ikke de å befinne seg på samme sted, se NOU 2001: 32 B punkt 17.8 side 847.

Det tradisjonelle utgangspunktet er at rettsmøter skal holdes med dommerne, partene og prosessfullmektigene fysisk til stede på samme sted. Etter tvisteloven § 13-1 tredje ledd kan retten beslutte at et rettsmøte skal holdes helt eller delvis som fjernmøte hvis loven uttrykkelig åpner for det, eller partene samtykker:

«Rettsmøter kan helt eller delvis holdes som fjernmøter når

• a. det er særskilt bestemt, eller

• b. partene samtykker i at rettsmøtet holdes som fjernmøte.»

Bestemmelsene i tvisteloven som uttrykkelig åpner for at rettsmøter kan holdes som fjernmøter, er § 9-4 tredje ledd (saksforberedende møter), § 9-5 tredje ledd (andre rettsmøter under saksforberedelsen) og § 10-3 andre ledd (muntlig sluttbehandling i småkravprosess). Når loven bestemmer at et rettsmøte kan holdes som fjernmøte, er det ikke nødvendig med samtykke fra partene. Partenes syn kan likevel få betydning i rettens vurdering av om det bør holdes fjernmøte. Eksempler på rettsmøter hvor loven ikke uttrykkelig åpner for fjernmøte, og hvor partenes samtykke derfor er nødvendig, er hoved- og ankeforhandlinger, muntlige forhandlinger ved anke over kjennelser og beslutninger, og behandling i forliksrådet.

Tvisteloven § 13-1 tredje ledd fastsetter ingen plikt til å holde fjernmøte. Retten har adgang til å beslutte fjernmøte hvis vilkårene for det er oppfylt, og må vurdere konkret om spørsmålene som skal avklares egner seg for å bli drøftet i et fjernmøte, jf. ordet «kan» og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 29 side 411. Dette gjelder enten adgangen til å holde fjernmøte følger uttrykkelig av loven eller bygger på partenes samtykke. Retten må vurdere om fjernmøte er hensiktsmessig blant annet ut fra sakens kompleksitet og størrelse, og om det er i tråd med krav til forsvarlig saksbehandling, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 29 side 411. Et stykke på vei kan også skjønnstemaene som fremgår av tvisteloven § 21-10 første ledd om fjernavhør ha betydning, jf. NOU 2001: 32 B punkt 17.8 side 848 og Schei mfl., Tvisteloven med kommentarer, Juridika, ajourført 1. januar 2022 («Schei mfl., Tvisteloven, 2022»), note 5 til § 13-1.

Før retten treffer avgjørelse om fjernmøte, bør partene gis anledning til å uttale seg, jf. tvistelovforskriften § 10 tredje ledd. Dette har først og fremst betydning for rettsmøter hvor det ikke er et vilkår at partene samtykker til fjernmøte. Avgjørelsen treffes ved beslutning, og kan omgjøres hvis lovens formål tilsier det og omgjøring ikke er uforholdsmessig tyngende for en part som har innrettet seg, jf. tvisteloven §§ 19-1 tredje ledd bokstav a og 19-10 første ledd. Avgjørelsen kan ankes innenfor de begrensningene som følger av § 29-3 tredje ledd. I saker som behandles muntlig, og hvor det er bestemt at sluttbehandlingen skal behandles som fjernmøte, kan ikke avgjørelsen om fjernmøte ankes særskilt etter at sluttbehandlingen er påbegynt, jf. § 29-2 tredje ledd, jf. andre ledd. Men den kan brukes som ankegrunn.

En beslutning om fjernmøte kan etter tvisteloven § 29-3 tredje ledd bare ankes på grunnlag av at retten har bygget på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Dette innebærer at ankeinstansen kan prøve underinstansens generelle lovtolkning og at den kan foreta en ren forsvarlighetskontroll, se HR-2020-1043-U avsnitt 13, Rt. 2013 side 1104 avsnitt 16 og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 29 side 472–473.

Fjernmøter er ikke det samme som fjernavhør. Fjernavhør er regulert i tvisteloven § 21-10, og er betegnelsen på avhør av parter, vitner eller sakkyndige i et tradisjonelt rettsmøte, men hvor avhøret gjennomføres med bruk av telefon, videokonferanse eller annen fjernmøteteknikk, se NOU 2001: 32 B punkt 17.3 side 832. Hovedforskjellen mellom fjernmøter og fjernavhør er at den som avhøres ved fjernavhør, bare deltar under selve avhøret og ikke i resten av møtet, jf. Schei mfl., Tvisteloven, 2022, note 9 til tvisteloven § 13-1. Et fjernavhør kan gjennomføres i et tradisjonelt rettsmøte, eller i et rettsmøte som gjennomføres som fjernmøte.

Regler om gjennomføring av fjernmøter er gitt i tvistelovforskriften kapittel 3, jf. tvisteloven § 13-1 fjerde ledd. De alminnelige reglene om rettsmøter gjelder også når rettsmøtet holdes som fjernmøte, jf. tvistelovforskriften § 10 fjerde ledd. Det samme gjelder de alminnelige reglene om innkalling av parter, vitner og sakkyndige, og deres møte- og forklaringsplikt, jf. § 12 første ledd.

Enten rettsmøtet holdes som vanlig møte eller fjernmøte, kan partene som hovedregel møte personlig, ved stedfortreder eller prosessfullmektig. Men hvis parten pålegges personlig møteplikt etter tvisteloven § 23-1 første ledd, må parten møte personlig. Parten har i så fall plikt til å være til stede under hele rettsmøtet med mindre retten bestemmer noe annet, jf. andre ledd. En part som møter på oppgitt sted for fjernmøtet, skal anses å ha møtt til rettsmøtet, jf. tvistelovforskriften § 12 tredje ledd. Ved fjernmøter kan partens prosessfullmektig delta i rettsmøtet i domstolen eller sammen med parten på oppgitt sted for fjernmøtet, med mindre retten finner det betenkelig at advokaten ikke er til stede sammen med parten, jf. fjerde ledd.

I tvistelovforskriften § 10 første ledd fremgår det at fjernmøter gjennomføres ved at aktørene som ikke er fysisk til stede, deltar i rettsmøtet ved bruk av telefon, videokonferanseteknikk eller annen teknisk innretning «fra det stedet der vedkommende er pålagt å finne seg». Pålegg om hvor deltakerne skal befinne seg, kan bidra til å sikre at rettsmøtet gjennomføres med tilstrekkelig orden og verdighet. Når hele eller deler av hovedforhandlingen holdes som fjernmøte, skal deltagelse fortrinnsvis skje fra domstol, politikammer, lensmannskontor eller advokatkontor, jf. tvistelovforskriften § 10 andre ledd første punktum. Aktørene kan også delta fra sykehus, sykehjem, pleiehjem eller aldershjem hvis det er nødvendig av helsemessige årsaker og finnes hensiktsmessig. Deltagelse i hovedforhandling fra andre steder enn de som er nevnt i første og andre punktum, er bare tillatt hvis retten finner det ubetenkelig, jf. tredje punktum.

I saker som behandles muntlig av domstoler med flere dommere, bør det holdes rådslagning med alle dommerne til stede så snart som mulig etter den muntlige forhandlingen, jf. tvisteloven § 19-3 første ledd første punktum. Rådslagninger regnes ikke som rettsmøter, se NOU 2001: 32 B punkt 21.2 side 887, og kan derfor holdes som fjernmøte uten hensyn til vilkårene i § 13-1. Men rådslagningen bør normalt skje som fysisk møte, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 29 side 434. I saker med meddommere gjelder det andre regler. I § 19-3 første ledd andre punktum fremgår det at det alltid skal holdes rådslagning i saker hvor meddommere deltar, og at slik rådslagning «ikke kan skje i fjernmøte». Dette gjelder bare for den første rådslagningen, og er ikke i veien for at senere rådslagninger med meddommere holdes som fjernmøte, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 29 side 435.

Når en sak er behandlet muntlig i Høyesterett, avsies avgjørelsen i rettsmøte ved muntlig avstemning (votering), jf. tvisteloven § 19-4 fjerde ledd første punktum. Som regel er det bare dommerne og protokollsekretæren som er til stede under domsavsigelsen. Etter § 19-4 tredje ledd andre punktum kan partene innkalles til et eget rettsmøte for muntlig avsigelse av avgjørelsen. Dette blir gjort i saker som har stor offentlig interesse, jf. Skoghøy, Tvisteløsning, 2017, side 1014. For at rettsmøtet om den muntlige avstemningen skal kunne skje i fjernmøte, må partene samtykke, jf. § 13-1 tredje ledd bokstav b.

Reglene i tvisteloven om fjernmøter er plassert i tvistelovens fjerde del, og gjelder i utgangspunktet for alle saker som behandles etter tvisteloven og for alle instanser, også forliksrådet, jf. Schei mfl., Tvisteloven, 2022, note 2 til tvistelovens fjerde del. Reglene gjelder også for en del saker som behandles etter spesialprosesslover, så langt de passer og ikke annet er bestemt, se skjønnsprosessloven § 2, jordskiftelova §§ 6-1, 6-7 og 6-12, konkursloven § 149, tvangsfullbyrdelsesloven § 6-1 og arveloven § 169.

8.1.2 Midlertidig lov om enkelte tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19

Etter § 3 i den midlertidige loven om enkelte tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19, har retten en generell adgang til å bestemme at rettsmøter skal holdes som fjernmøter og at det skal foretas fjernavhør i stedet for direkte avhør. Vilkårene er at det er «nødvendig og ubetenkelig», jf. første ledd. Partene skal få anledning til å uttale seg før det treffes avgjørelse om fjernmøte eller fjernavhør, og avgjørelsen kan ikke ankes, jf. andre og tredje ledd. Bestemmelsen supplerer gjeldende rett, og gjelder både i straffesaker og sivile saker. Bestemmelsen gjelder for rettsmøter i tingretten, lagmannsretten og Høyesterett, og i forliksrådet og jordskifteretten så langt den passer, jf. Prop. 33 L (2021–2022) punkt 6 side 12. Det vises for øvrig til punkt 6.1.1.2 ovenfor, hvor det er gitt en nærmere omtale av § 3.

I § 4 er det åpnet for at rådslagninger med meddommere kan holdes som fjernmøter. Dette er det ikke adgang til etter de vanlige reglene i tvisteloven § 19-3, se punkt 8.1.1.

8.2 Straffeprosessutvalgets forslag og forslagene i høringsnotatet 18. desember 2020

8.2.1 Straffeprosessutvalgets forslag

Den 3. november 2016 avga Straffeprosessutvalget sin utredning med utkast til en ny straffeprosesslov i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov. Utvalget foreslo blant annet en felles regulering av fjernmøter og fjernavhør for sivile saker og straffesaker i en ny bestemmelse i domstolloven § 122 a, se punkt 6.4.5 i utredningen. Den foreslåtte bestemmelsen lød slik:

«Parter, vitner, sakkyndige og andre kan ta del i rettsmøter eller avgi forklaring for retten ved bruk av fjernmøteteknikk når ikke annet er bestemt, og retten finner det hensiktsmessig og forsvarlig. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på betydningen av tilstedeværelse for sakens opplysning, om tilstedeværelse er uforholdsmessig kostnadskrevende eller byrdefullt i lys av sakens karakter og formålet med rettsmøtet, om gjennomføringen skjer ved overføring av lyd og bilde, eller kun lyd, om vedkommende befinner seg på et sted underlagt offentlige myndigheters kontroll, og partenes syn.

Før retten treffer beslutning etter første ledd, skal partene og andre berørte gis anledning til å uttale seg.

Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om bruk av fjernmøteteknikk etter denne bestemmelsen.»

I begrunnelsen for lovforslaget tok utvalget utgangspunkt i at den som skal avhøres og andre deltagere, som hovedregel bør møte direkte for retten. Fysisk oppmøte understreker alvoret i saken, bidrar til en høytidelig ramme og minsker risikoen for avbrudd. Videre ble det fremholdt at fysisk oppmøte er det beste for å sikre sakens opplysning, og at en tradisjonell gjennomføring av rettsmøter oppfattes som fullstendig og bidrar til forståelse for og tillit til behandlingen. Utvalget viste også til at fysisk oppmøte er å foretrekke hvis en bevegelse eller noe annet skal illustreres med kroppen, og at det har en viss betydning at retten observerer kroppsspråk og reaksjoner på spørsmål som blir stilt. Fysisk oppmøte kan også gjøre at man unngår uklarheter som kan oppstå på grunn av tekniske feil eller mangler ved overføringen av lyd eller lyd og bilde. Hensynet til offentlighet talte ifølge utvalget også for fysisk oppmøte.

Fordi moderne teknologi ifølge utvalget hadde gjort fysisk oppmøte mindre viktig enn tidligere, mente likevel utvalget at loven bør inneholde en standard som åpner for fjernmøter og fjernavhør når det er hensiktsmessig og forsvarlig. Om dette vurderingstemaet, som utvalget mente i hovedsak var dekkende for både straffesaker og sivile saker, uttalte utvalget i punkt 6.4.5.3 på side 168:

«Utvalget mener loven bør inneholde en standard som åpner for slik gjennomføring av saken. Det bør tas i betraktning hvilken mulighet det er for direkte avhør, sakens karakter, opplysningenes betydning, under hvilke forhold forklaringen avgis mv. Av stor betydning vil det være om deltakelse skjer gjennom overføring av både lyd og bilde eller kun lyd, og hvilken kvalitet overføringen vil ha. Det bør ikke kreves at partene samtykker til gjennomføringsformen, men partenes syn på spørsmålet bør som regel tillegges stor vekt.

Utvalget antar at vurderingene det er gitt uttrykk for ovenfor, i hovedsak gjør seg gjeldende på samme måte for behandling etter tvisteloven, se tvisteloven §§ 13-1 og 21-10. Dette, sammenholdt med at reglene om fjernavhør og fjernmøte er nær knyttet til øvrige regler om gjennomføringen av rettsmøter, taler for felles regulering i domstolloven.»

8.2.2 Høringsnotatet 18. desember 2020

8.2.2.1 Foreløpige vurderinger om adgangen til å holde fjernmøter

I høringsnotatet 18. desember 2020 om endringer i prosessregelverket (signaturløsninger, forkynnelse mv.) sendte departementet på høring foreløpige vurderinger som belyser grunnleggende hensyn og konkrete forhold som gjør seg gjeldende i tilknytning til spørsmålet om å utvide adgangen til fjernmøter og fjernavhør på permanent basis, samt vurderinger av løsninger for eventuelle regelendringer, se punkt 6.5.1 i høringsnotatet:

«Når det gjelder spørsmålet om å utvide adgangen til fjernmøter og fjernavhør, går tilbakemeldingene så langt i hovedsak ut på at det er ønskelig at det vurderes permanente regler som åpner for dette i større grad enn i dag, jf. punkt 6.3 over. Departementets utgangspunkt er at det synes å være behov for nærmere utredning på grunnlag av høringsinnspill, for å få et bredt grunnlag for å vurdere om det bør innføres permanente lovendringer. Som det vil fremgå nedenfor, gjør prinsipielle og rettslige spørsmål seg gjeldende, sammen med spørsmål knyttet til praktiske og tekniske forhold. Gjennom perioden som de midlertidige reglene har vært i kraft, har aktørene og domstolene fått mer praktisk erfaring med å gjennomføre rettsmøter som fjernmøter, og det er lagt ned arbeid i å evaluere erfaringene, herunder både praktiske forhold og rettslige spørsmål. Departementet har i dette høringsnotatet søkt å redegjøre for spørsmålene som gjør seg gjeldende og gjøre foreløpige vurderinger basert på tilbakemeldinger om erfaringene med fjernmøter og innspillene ellers.

Departementet finner det derfor hensiktsmessig å sende på høring foreløpige vurderinger som belyser grunnleggende hensyn og konkrete forhold som gjør seg gjeldende i tilknytning til spørsmålet om å utvide adgangen til fjernmøter og fjernavhør, samt vurderinger av løsninger for eventuelle reguleringer.»

Det ble også foreslått enkelte konkrete lovendringer i straffeprosessloven og tvisteloven, se punkt 6.5.6 i høringsnotatet. Forslagene som gjelder tvisteloven, er omtalt i punkt 8.2.2.2 nedenfor. I det følgende gjengis departementets foreløpige vurderinger i høringsnotatet knyttet til spørsmålet om den generelle adgangen til å holde rettsmøter som fjernmøter og til å foreta fjernavhør, bør utvides på permanent basis og eventuelt på hvilken måte.

Departementet mente at hovedregelen fortsatt bør være at rettsmøter skal avholdes med deltagerne fysisk til stede på samme sted, men at det på bakgrunn av innspill og tilbakemeldinger om erfaringene med de midlertidige reglene, var grunn til å vurdere permanente endringer i prosessregelverket som utvider adgangen til å bruke fjernmøter og fjernavhør. Etter departementets syn kunne det ha gode grunner for seg å utvide adgangen til å gjennomføre fjernmøter i kurante rettsmøter, når retten finner det hensiktsmessig, effektivt og forsvarlig. Det vises til punkt 6.5.2.5 i høringsnotatet:

«Hovedregelen må fortsatt være at rettsmøter holdes med deltakerne til stede på samme sted. Det kan ha gode grunner for seg at det åpnes for en utvidet adgang til gjennomføring ved fjernmøte i såkalte kurante rettsmøter, når en slik gjennomføring vil være den mest hensiktsmessig, effektiv og forsvarlig. Hensikten med eventuelle lovendringer må være å åpne for at fjernmøter og fjernavhør kan gjennomføres når det er klart at dette gir en god løsning, og når det vil være prosess- og samfunnsøkonomisk gunstig. Etter den midlertidige loven kan fjernmøter og fjernavhør besluttes når det er ‘nødvendig’ og ‘ubetenkelig’. Dersom det skal innføres eventuelle regler med en generell utforming som utvider fjernmøteadgangen, og som skal gjelde i en normalsituasjon, antas det at det ikke vil være like naturlig å videreføre det såkalte nødvendighetsvilkåret. Departementet antar at utgangspunktet bør være regler som retter seg inn mot en adgang til fjernmøte og fjernavhør når dette er forsvarlig. Grensene for forsvarlig saksbehandling, slik de er trukket opp i lovgivningen og rettspraksis i dag, må utgjøre en ytre ramme for når fjernmøteteknikk kan benyttes.

Hvorvidt det vil være forsvarlig å holde et møte som fjernmøte eller gjennomføre et avhør som fjernavhør, bør bero på en konkret vurdering av retten i den enkelte sak. I forarbeidene til den midlertidige loven ble det listet opp flere forhold som kan være av betydning ved en slik vurdering, og som departementet mener vil være relevante ved utformingen av en eventuell utvidet adgang til bruk av fjernmøter, se Prop. 94 L (2019–2020) side 25. Av disse har særlig hensynet til offentlighet i rettspleien vært et tema i innspillene og tilbakemeldingene til departementet, og det synes derfor å være behov for å sikre at eventuelle regler om en utvidet adgang til fjernmøter ivaretar dette hensynet. Departementet viser til at følgende forhold særlig vil måtte være av betydning for vurderingen av gjennomføring av fjernmøte:

• sakens karakter, herunder varighet og eventuell bevisførsel (herunder bevisførselens karakter, behov for å bruke hjelpemidler osv.)

• hensynet til partene, herunder sårbarhet, risikoutsatthet osv., eventuelle fornærmede og vitner – antall involverte deltakere, og hvem deltakerne er, herunder om de er profesjonelle eller – ulempene ved oppmøte

• formålet med møtet – fjernmøteutstyret, herunder om møtet holdes som telefon- eller videokonferanse, jf. blant annet Rt. 2014 side 1292, hvor det uttales at fjernavhør med høykvalitets toveis-kommunikasjon med lyd og bilde vil være en del mindre betenkelig enn rene telefonavhør

• om møtet holdes helt eller delvis som fjernmøte

• hvor deltakerne kan befinne seg, herunder om deltakelse kan skje fra steder underlagt offentlig kontroll, og i hvilken grad det kan sikres verdige og betryggende rammer for møtet, se til sammenligning forskrift om fjernmøter og fjernavhør § 2 tredje ledd og tvistelovforskriften § 10 annet ledd

• offentlighetens mulighet til å følge saken, og domstolens mulighet til å legge til rette for deltakelse i fjernmøter, overføring til andre steder eller overføring til internett

• partenes syn

En grunnleggende forutsetning må være at utstyret for fjernmøter og fjernavhør, i ‘begge ender’, har den kvalitet som kreves for forsvarlig toveis kommunikasjon, slik at partene kan følge forhandlingene og bli hørt uten tekniske vansker. Departementet finner ellers grunn til nevne at det å gjennomføre tolking ved bruk av fjernmøteteknikk, kan gi opphav til noen særskilte problemstillinger. Ved utformingen av regler om fjernmøter og fjernavhør, bør det ses hen til at tolking kan tilføre saken kompleksitet, blant annet ved et mulig større behov for styring og tilrettelegging.»

Departementets vurdering på bakgrunn av innspill og tilbakemeldinger om erfaringene med økt bruk av fjernmøter, var at det kunne være hensiktsmessig å utvide fjernmøteadgangen i sivile saker ved å lempe helt eller delvis på kravet om partenes samtykke, se punkt 6.5.4 i høringsnotatet. Departementet holdt likevel fast ved at partenes syn må tillegges stor vekt, og at dette må ivaretas og reflekteres i reglene og vurderingene av behandlingsmåten i den enkelte sak. På denne bakgrunn skisserte departementet flere mulige løsninger:

«Det synes å være flere måter å regulere adgangen til å beslutte fjernmøte på, som kan høyde for partenes syn på behandlingsmåten. Et alternativ, med utgangspunkt i dagens regler, kan være å stille krav om at en såkalt samtykkenektelse må kunne begrunnes i en beskyttelsesverdig interesse. Dersom en går bort fra kravet om samtykke, vil det i alle tilfelle måtte være slik at partene skal gis anledning til å uttale seg om behandlingsmåten. Det kan i så fall reguleres at partenes syn skal legges til grunn for rettens vurdering av fjernmøtebehandling, og også hvilken vekt dette hensynet skal ha.

Videre kan det være en mulighet å gi adgang til å beslutte fjernmøtebehandling uten krav om partenes samtykke for enkelte typer saker og i presumtivt mer kurante tilfeller. Departementet viser her til innspill og tilbakemeldinger ut fra erfaringene med økt bruk av fjernmøter i perioden etter utbruddet av covid-19, som går ut på at fjernmøtebehandling særlig har vært egnet for rettsmeklinger, ved skiftesamlinger, i gjeldsordningssaker hvor det skal holdes muntlige forhandlinger og i konkurssaker, og for saksforberedende møter. Det kan også være et alternativ at adgangen til å beslutte fjernmøtebehandling knyttes til om det er profesjonelle parter i saken.»

I punkt 6.5.6 i høringsnotatet omtalte departementet materielle og lovtekniske løsninger for en mulig utvidet adgang til fjernmøter og fjernavhør i domstolloven, straffeprosessloven og tvisteloven. For tilfellet at det skulle bli aktuelt å innpasse reguleringene om fjernmøter og fjernavhør i en felles bestemmelse i domstolloven, så departementet for seg en slik bestemmelse:

«Fjernmøter og fjernavhør

Retten kan beslutte at rettsmøter helt eller delvis skal holdes som fjernmøter, og at avhør skal gjennomføres som fjernavhør, når det er hensiktsmessig og forsvarlig. I straffesaker bør det særlig legges vekt på sakens karakter, hensynet til sakens opplysning og siktedes rettigheter, og siktede skal sikres adgang til fortrolig kommunikasjon med sin forsvarer under møtet. Rettsmøter om første gangs fengsling, jf. straffeprosessloven § 183 flg., kan ikke holdes som fjernmøter. Retten kan beslutte at tolking skal gjennomføres som fjerntolking når det er forsvarlig.

Før retten treffer beslutning om fjernmøter og fjernavhør, skal partene gis anledning til å uttale seg.

Rettens leder skal iverksette tiltak for å sikre offentlighet om forhandlingene så langt det er mulig og forsvarlig. Når et offentlig rettsmøte helt eller delvis holdes som fjernmøte etter bestemmelsen her, skal rettens leder iverksette nødvendige tiltak for å sikre offentlighet om forhandlingene så langt det er mulig og forsvarlig.

Beslutning om fjernmøte, fjernavhør eller fjerntolking etter første ledd kan ikke ankes.»

8.2.2.2 Fjernmøte i rådslagninger med meddommere og rettsmøter om muntlig avstemning i Høyesterett – tvisteloven §§ 19-3 og 19-4

Som nevnt i punkt 8.2.2.1 ovenfor, fremsatte departementet enkelte konkrete forslag til endringer i tvisteloven, se høringsnotatet punkt 6.5.6.

Det første forslaget gikk ut på å endre tvisteloven § 19-3 første ledd andre punktum, slik at det åpnes for bruk av fjernmøte i rådslagninger hvor også meddommere deltar, se punkt 6.5.4 i høringsnotatet:

«Etter tvisteloven § 19-3 første ledd annet punktum kan rådslagning ikke skje i fjernmøte når meddommere deltar. I den midlertidige loven er det gitt en bestemmelse som åpner for dette, jf. § 9. Reglene i tvisteloven er imidlertid ikke til hinder for at den avsluttende domskonferansen gjennomføres i fjernmøte selv om det deltar meddommere. Departementet foreslår i dette høringsnotatet å åpne for at rådslagning kan skje i fjernmøte. Det vises til at dette også vil gjøre det mulig å signere avgjørelser elektronisk, uten oppmøte i domstolen. Dersom forhandlingene holdes i fjernmøte, vil det dessuten være lite praktisk om rådslagningen må skje ved fysisk oppmøte i domstolen. Etter gjeldende rett er det også bare den første rådslagningen som må holdes i et fysisk møte, slik at etterfølgende rådslagninger også i dag kan skje som i fjernmøte, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 435.»

Departementet foreslo å fjerne ordet «ikke» i § 19-3 første ledd andre punktum, slik at første ledd lyder:

«I saker som behandles muntlig av domstoler med flere dommere, bør det holdes rådslagning med alle dommere til stede så snart som mulig etter den muntlige forhandling. Når meddommere deltar, skal det alltid holdes rådslagning, som kan skje i fjernmøte.»

Etter innspill fra Høyesterett foreslo departementet også å endre tvisteloven § 19-4 fjerde ledd første punktum, slik at det bestemmes at rettsmøter om muntlig avstemning (votering) i Høyesterett kan holdes som fjernmøter, se høringsnotatet punkt 6.5.6 og innspillet fra Høyesterett i punkt 6.3. Den foreslåtte regelen i § 19-4 fjerde ledd første punktum lyder slik:

«Når en sak er behandlet muntlig i Høyesterett, avsies avgjørelsen ved muntlig avstemning, som kan skje i fjernmøte [uten partenes samtykke].»

8.3 Høringsinstansenes syn

8.3.1 Straffeprosessutvalgets forslag

Nesten alle høringsinstansene som uttalte seg om Straffeprosessutvalgets forslag til ny bestemmelse om fjernmøter og fjernavhør i domstolloven § 122 a, støttet forslaget. Dette gjaldt Agder politidistrikt, Borgarting lagmannsrett, Domstoladministrasjonen, Finans Norge, Frostating lagmannsrett, Nordland statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Rettspolitisk forening, og Vestfold og Telemark statsadvokatembeter.

Gulating lagmannsrett, Nord-Troms tingrett og Rogaland statsadvokatembeter uttalte seg ikke konkret om lovforslaget, men var også positive til å utvide adgangen til å bruke fjernmøter og fjernavhør. De fleste høringsinstansene ga uttrykk for at hovedregelen fortsatt bør være fysisk oppmøte. Frostating lagmannsrett uttalte blant annet:

«Forslaget åpner for en hensiktsmessig utnyttelse av fjernmøteteknologi i lys av forsvarlig saksbehandling, effektivisering og god ressursutnyttelse. Frostating lagmannsrett er på bakgrunn av egne erfaringer enig i at hovedregelen fremdeles må være at den som skal forklare seg umiddelbart for retten skal møte opp og forklare seg direkte for retten, samtidig som det må være en viss adgang til å benytte fjernavhør og fjernmøter i straffesaker. De praktiske og økonomiske fordeler er åpenbare og er velkjente. Vi er enig med utvalget i at det bør åpnes for en mer generell mulighet for bruk av fjernavhør, og er enig i at forslaget tar hensyn til hvilke mulighet det er for direkte avhør – også økonomisk vurdert, sakens karakter, opplysningenes betydning, forholdene under et eventuelt fjernavhør, om både bilde og lyd kan overføres, samt hvilken kvalitet overføringen vil ha.»

Trøndelag statsadvokatembeter støttet forslaget langt på vei, men var usikre på om fjernmøter og fjernavhør bør reguleres i en felles bestemmelse for straffesaker og sivile saker:

«Tilsvarende tiltres formuleringene i ny Domstollov § 122 a). Det eneste vi reiser spørsmål ved er om en felles regulering for straffesaker og sivile saker er hensiktsmessig. Domstolens ansvar for sakens opplysninger er en annen i straffesaker enn i sivile saker, noe som kan gi utfordringer i forhold til å få et forutsigbart og ensartet innhold i den rettslige standarden ‘hensiktsmessig og forsvarlig’.»

Enkelte høringsinstanser mente at forslaget ikke gikk langt nok i åpne for fjernmøter og fjernavhør, men dette knyttet seg til straffesakene, se høringssvarene fra Kripos og Øst Politidistrikt.

8.3.2 Høringsnotatet 18. desember 2020

8.3.2.1 Adgangen til å holde rettsmøter som fjernmøter

Det store flertallet av høringsinstansene opplyser at erfaringene med økt bruk av fjernmøter og fjernavhør etter de midlertidige reglene stort sett har vært gode, og stiller seg i utgangspunktet positive til departementets foreløpige vurderinger om en viss utvidelse av adgangen til å holde fjernmøter og fjernavhør i sivile saker på permanent basis. En gjennomgående tilbakemelding er imidlertid at vanlige rettsmøter hvor deltagerne er fysisk til stede på samme sted, fortsatt bør være hovedregelen etter de permanente reglene. Dette er dekkende for høringssvarene fra Agder lagmannsrett, Bergen tingrett, Borgarting lagmannsrett, Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen, Eidsivating lagmannsrett, Forsvarsdepartementet, Fredrikstad tingrett, Frostating lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Halden tingrett, Hålogaland lagmannsrett, Nordland politidistrikt, Ofoten- og Sør-Troms jordskifterett, Oslo politidistrikt, Oslo tingrett og Rogaland statsadvokatembeter.

Frostating lagmannsrett uttaler blant annet:

«Corona-pandemien har for alvor fått fart på digitaliseringen av domstolene. Smitteverntiltak som hjemmekontor, økt bruk av fjernmøter og fjernavhør, elektronisk signatur, skriftlig behandling, m.m. har ikke bare vist seg som nødvendige tiltak av smittevernhensyn – men også som kostnadseffektive og praktiske løsninger på et mer generelt plan. De positive erfaringer domstolene har høstet gjennom denne tiden, er det viktig at vi viderefører. Det er ikke bare domstolene som har gjort seg slike erfaringer, og det bør være en klar målsetning at justissektoren følger med på den digitaliseringen som ellers skjer i samfunnet rundt oss både som følge av pandemien, og ellers.

Erfaringen fra Covid-pandemien viser at fjernmøter og fjernavhør har vært helt avgjørende for å kunne opprettholde forsvarlig domstolsdrift. Det har skjedd en omfattende oppgradering av det tekniske utstyret i domstolene, og parallelt med dette en markant kompetanseheving hos domstolens ansatte hva gjelder bruk av disse møteformene. Det synes også å være større driftsmessig stabilitet enn tidligere, hvilket er en svært viktig forutsetning for i det hele tatt å diskutere økt bruk av fjernmøter og fjernavhør til erstatning for fysisk oppmøte.»

Advokatforeningen går ikke imot en mulig utvidelse av adgangen til å holde fjernmøter etter de permanente reglene, og viser til at erfaringene med de midlertidige reglene i det alt vesentlige har vært gode. Foreningen mener imidlertid at mer utstrakt bruk av fjernmøter reiser flere spørsmål som må vurderes nærmere i lovarbeidet, blant annet knyttet til rettens verdighet, at vurderingen av troverdighet av forklaringer mv. kan by på utfordringer, og at det kan være behov for felles retningslinjer fra domstolene om tilrettelegging av digitale rettsmøter. Etter foreningens syn er det fortsatt behov for bedre empirisk grunnlag for fullt ut å kunne ta stilling til hva som er egnet for behandling i fjernmøter.

Også flere andre høringsinstanser, blant annet Fredrikstad tingrett, Gulating lagmannsrett, Halden tingrett, Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Oslo tingrett og Ringerike, Asker og Bærum tingrett peker på utfordringer med bruk av fjernmøter, for eksempel manglende teknisk kompetanse hos domstolene og brukerne, offentlighetens tilgang til forhandlingene, likevekt mellom partene, og opprettholdelsen av forhandlingenes alvor og verdighet. Borgarting lagmannsrett og Dommerforeningen fremhever dessuten at en del informasjon kan gå tapt ved bruk av fjernmøter i ankeforhandlinger, og at «flyten» i forhandlingene svekkes sammenlignet med ordinære rettsmøter.

Når det særlig gjelder offentlighetens tilgang til rettsmøtene, mener Dommerforeningen og Borgarting lagmannsrett at forslaget i høringsnotatet punkt 6.5.6 om en bestemmelse i domstolloven om fjernmøter og fjernavhør, går for langt i å utelukke pressen og offentligheten. Disse høringsinstansene viser til at rettsmøter bare kan holdes for lukkede dører når det er «strengt påkrevet», jf. EMK artikkel 6, og at dette ikke er forenlig med en regel om at rettens leder skal sikre offentlighet om forhandlingene «så langt det er mulig og forsvarlig». En forutsetning for bruk av fjernmøter må være at offentligheten og pressen har anledning til å følge forhandlingene i samme utstrekning som ellers, og ikke utelukkes i større grad enn det EMK artikkel 6 tillater. I tilfeller der dommerne er til stede i rettssalen, kan dette løses ved at rettsbygningen og rettssalene er åpne for publikum som vanlig.

Domstoladministrasjonen fremhever også muligheten for å holde rettssalene åpne, og tilføyer at strømming der dette er tilgjengelig kan løse utfordringer knyttet til offentlighet. Videre påpekes det at ivaretagelsen av offentlighetsprinsippet er et hensyn som retten må vektlegge ved avgjørelsen av rettsmøtets gjennomføringsform.

Også Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening mener at hensynet til offentlighet må ivaretas på en bedre måte enn det som er forespeilet i høringsnotatet, og uttaler blant annet:

«I forslaget til endring i begge lovene heter det at domstolen skal iverksette tiltak ‘for å sikre offentlighet om forhandlingene så langt det er mulig og forsvarlig’ (vår utheving). Vi har hatt en viss forståelse for denne formuleringen i en uforutsigbar pandemi. Men når det nå foreslås å gjøre reglene permanente, mener vi at dette i for stor grad åpner for at domstolene kan avholde rettsmøter i strid med Grunnloven § 100 femte ledd. Vi vil foreslå å endre ordlyden til: ‘for å sikre offentlighet om forhandlingene’. Med dette mener vi ikke at det skal gis anledning til å gjennomføre rettsmøter som er uforsvarlig smittevernmessig, men vi mener at rettsmøter i saker av allmenn interesse kun kan gjennomføres hvis det faktisk er iverksatt tiltak for å sikre offentlighet om forhandlingene.

Det kan kun gjøres unntak dersom ‘særlige tungtveiende hensyn’ gjør det ‘nødvendig’. Det er strenge krav, og unntaket ‘må ha en helt særlig styrke’ for å være grunnlovsmessig. I 2021 ligger det å være ‘teknisk bakpå’ når det gjelder bruk av fjernmøter, langt fra den terskelen som er satt for å kunne gjøre unntak fra offentlighetsprinsippet. Det er ikke slik at domstoler må velge mellom å gjennomføre møter uten publikum, eller å avlyse rettsforhandlinger. I dag finnes det tekniske løsninger som enkelt er tilgjengelig for alle, og som kan sørge for møteoffentlighet også ved fjernmøter i domstolen. For eksempel i den digitale rettssalen til Høyesterett, som benytter Pexip, er det plass til 35 tilhørere. Dette må kunne forventes for alle domstoler.»

Domstoladministrasjonen opplyser at det tekniske utstyret for bruk av fjernmøter har gjennomgått et massivt løft i løpet av pandemien, og at det må kunne legges til grunn at de fleste tekniske utfordringene som har vært tatt opp til nå kan løses:

«Det har under koronapandemien vært utstrakt bruk av fjernmøter og fjernavhør i domstolene, uten at dette generelt sett synes å ha medført rettssikkerhetsmessige utfordringer. Det har riktig nok kommet fram noen negative erfaringer når det gjelder gjennomføringen av fjernmøter og fjernavhør under koronapandemien. En stor del av disse synes imidlertid å skyldes tekniske utfordringer, ustabile nettforhold, mangelfullt tilpassede løsninger og/eller lite trening i bruken av de tekniske løsningene. Det er grunn til å tro at denne typen utfordringer var størst i den første delen av koronaperioden, og at de har avtatt etter hvert.

Det har i løpet av 2020 skjedd et massivt løft både utstyrsmessig og med hensyn til oppbygging av den digitale kompetansen i domstolene, og man har etter hvert fått på plass enhetlige forutsetninger og muligheter for bruk av fjernmøteløsninger fra domstolenes side. Men fortsatt er det en del å gå på, og det pågår derfor et kontinuerlig utviklingsarbeid med de digitale løsningene i domstolene. Ved utformingen av permanent regelverk mener vi det kan legges til grunn at de fleste av de påtalte tekniske utfordringene er løsbare.»

Hålogaland lagmannsrett fremhever på samme måte som Domstoladministrasjonen at de tekniske utfordringene med bruk av fjernmøter har avtatt i løpet av pandemien, og at de bør kunne løses med blant annet økt kompetanse i domstolene og utvikling av rutiner for gjennomføring av fjernmøter:

«Lagmannsretten mener at læringskurven og tilgangen på teknisk utstyr har vært god siden 12. mars 2020, og det må forventes at utviklingen fortsetter. Erfaringene tilsier i stor grad at teknologien i seg selv ikke er det mest fremtredende problemet, men snarere brukernes evne og vilje til å bruke og utnytte utstyr og rammebetingelser på en god og hensiktsmessig måte. Økt kompetanse i domstolene kombinert med økt bevissthet hos aktørene om hvordan de skal presentere sine bevis, vil være egnet til å løse disse problemstillingene, samtidig som utrulling og utvikling av teknologi fortsetter. Rutineutvikling for hvordan fjernmøter skal avvikles, herunder at det stilles krav til aktører som tilbyr sine bevis ved fjernmøteteknologi, bør prioriteres.»

Når det gjelder spørsmålet om hvordan en eventuell utvidelse av fjernmøteadgangen bør gjennomføres i loven, har det vært litt forskjellige meninger blant høringsinstansene. Dette gjelder for det første spørsmålet om det bør gjelde et krav om samtykke fra partene, og for det andre den nærmere utformingen av vilkårene for å holde fjernmøte. De aller fleste høringsinstansene synes å være enige om at de permanente reglene bør utformes generelt, slik som i den midlertidige loven § 3, og at de ikke bør være for detaljerte og rigide, se for eksempel høringssvaret fra Hålogaland lagmannsrett.

Det store flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, blant annet Bergen tingrett, Borgarting lagmannsrett, Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen, Fredrikstad tingrett, Frostating lagmannsrett, Halden tingrett og Oslo tingrett, mener at det ikke bør gjelde et vilkår om samtykke fra partene for at retten skal kunne beslutte fjernmøte, og at partenes syn heller bør tillegges stor vekt i vurderingen av om fjernmøte er forsvarlig.

Stine Sofies Stiftelse derimot mener at dagens ordning med et vilkår om samtykke fra partene bør videreføres. Stiftelsen viser til at foreldretvistesaker og barnevernssaker har stor betydning for partene og barnas liv, og at retten ikke bør kunne beslutte fjernmøte uten samtykke i denne typen saker. Skattedirektoratet mener at det bør skilles mellom sakene, og at det bør gjelde et samtykkekrav for å holde hovedforhandlinger som fjernmøte i store og kompliserte saker. Dommerne i Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett er delt i synet på om det bør lempes på samtykkekravet. Den ene fraksjonen mener at retten bør ha en generell adgang til å beslutte fjernmøte etter at spørsmålet er forelagt partene, og at behovet for og forsvarligheten av fjernmøte må vurderes konkret i den enkelte sak. Den andre fraksjonen holder fast ved at det under normale forhold bør gjelde et ubetinget krav om samtykke fra partene.

De aller fleste høringsinstansene slutter seg til departementets foreløpige vurdering om at adgangen til å beslutte fjernmøte bør gjelde generelt, uten at den knyttes til bestemte sakstyper eller om det er profesjonelle parter i saken. Dommerforeningen uttaler blant annet:

«Etter Dommerforeningens syn vil det være lite hensiktsmessig og kompliserende å knytte en utvidelse av fjernmøteadgangen til bestemte sakstyper. I de ukompliserte sakstypene antas det at partene oftest vil gi samtykke. Også i de sakstypene som i utgangspunktet fremstår ukompliserte som typetilfeller, kan det imidlertid foreligge særlige omstendigheter som gjør det mer betenkelig å gjennomføre fjernmøte mot partenes ønske. Motsatt kan det i alle saker være hensiktsmessig med fjernmøte, og hjemmelen for unntaksvis å kunne beslutte dette mot partenes ønske bør være generell. Tilsvarende gjelder for forslaget om å begrense utvidelsen av fjernmøteadgangen til saker med profesjonelle parter. Også i andre saker vil behovet kunne være til stede. Hvorvidt det er profesjonelle parter vil imidlertid være et moment av betydning for om unntaksbestemmelsen skal benyttes – dvs. om fjernmøte anses forsvarlig og forholdsmessig.»

Det er også forholdsvis stor enighet blant høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, at fjernmøte bør kunne besluttes når det er «hensiktsmessig og forsvarlig» eller på lignende generelle og fleksible vilkår, se høringssvarene fra blant annet Borgarting lagmannsrett, Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen, Frostating lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett og Oslo tingrett.

Borgarting lagmannsrett og Dommerforeningen mener at vilkårene «forsvarlig og forholdsmessig» bør innføres i stedet for «hensiktsmessig og forsvarlig», ettersom vilkåret om forholdsmessighet fanger opp de formåls- og forholdsmessighetsvurderingene som må foretas, for eksempel når bruk av fjernmøte reiser menneskerettslige spørsmål. Disse høringsinstansene mener også at hovedregelen om fysisk oppmøte bør fremgå tydelig av loven. Om dette uttaler Borgarting lagmannsrett:

«Det er ikke lett å finne egnede generelle kriterier for når fjernmøte skal kunne besluttes uten at partene samtykker. Men dersom det skal utformes en generell hjemmel, gir kriteriet ‘nødvendig og ubetenkelig’, slik det fremkommer i den gjeldende midlertidige loven, uttrykk for en for høy terskel. På den annen side er det godt mulig at ‘hensiktsmessig og forsvarlig’, som Borgarting lagmannsrett tidligere har foreslått, ikke tar inn over seg de formåls- og forholdsmessighetsvurderinger som må gjøres, blant annet når fjernmøte/fjernavhør reiser menneskerettslige spørsmål.

Etter Borgarting lagmannsretts syn vil et bedre alternativ være at loven angir et tydelig utgangspunkt om at rettsmøter og avhør skal finne sted med fysisk oppmøte, men at unntak kan gjøres dersom det er ‘forsvarlig og forholdsmessig’. Uansett må avveiningen foretas konkret ut fra omstendighetene i den enkelte sak.»

Høyesterett foreslår å bytte ut vilkåret «hensiktsmessig» med «særlige grunner» for å markere at hovedregelen fortsatt skal være fysisk oppmøte.

Flere høringsinstanser har uttalt seg om partenes uttalerett og partenes adgang til å anke rettens avgjørelse om fjernmøte. De fleste mener at partene må få anledning til å uttale seg før det treffes avgjørelse. Fredrikstad tingrett og Halden tingrett mener imidlertid at partenes uttalerett ikke bør være absolutt, og at det bør åpnes for at retten kan beslutte fjernmøte uten at partene har uttalt seg i særlige tilfeller når det ikke er tid til å innhente partenes syn. Disse tingrettene peker også på muligheten for å avskjære partenes uttalerett i nærmere bestemte sakstyper og rettsmøter som er særlig godt egnet for fjernmøte. I den forbindelse nevnes skiftesamlinger, gjeldsordningssaker hvor det skal holdes muntlige forhandlinger, konkurssaker og saksforberedende møter. Borgarting lagmannsrett og Oslo tingrett tar også til orde for at det bør kunne gjøres unntak fra partenes uttalerett i spesielle tilfeller:

«Oslo tingrett støtter Borgarting lagmannsretts syn på at det i unntakstilfeller bør gis anledning til å treffe beslutning om fjernmøte/fjernavhør uten å innhente partenes syn i forkant. Dette bør imidlertid forbeholdes de spesielle tilfelle der det oppstår uventede hindringer som ikke kan unngås. Oslo tingrett slutter seg til forslaget om at partenes syn bør innhentes ‘så vidt mulig’, som er gjengitt på side 38 i høringsnotatet.»

Etter Advokatforeningens syn bør det ikke lempes på partenes uttalerett. Foreningen viser til at det vil kunne medføre betydelige omstillingsbehov for partene når et ordinært rettsmøte endres til fjernmøte og at partene må få anledning til å uttale seg om det, selv om det må aksepteres at det settes kort svarfrist. Partene må uansett gis et forvarsel om at rettsmøtet skal holdes som fjernmøte og få noe tid til å omstille seg.

Når det gjelder partenes ankemuligheter, er det Frostating lagmannsretts syn at rettens avgjørelse om bruk av fjernmøte og fjernavhør «absolutt ikke» bør kunne ankes. Det vises til at slike spørsmål ofte vil kunne være et tema helt frem til ankeforhandlingen, og at en selvstendig ankerett vil kunne aktualisere spørsmål om utsettelse av ankeforhandlingen og ellers medføre unødvendig arbeid for domstolene under saksforberedelsen. Borgarting lagmannsrett derimot mener, i likhet Dommerforeningen og Høyesterett, at partene bør ha rett til å anke denne typen avgjørelser. Borgarting lagmannsrett viser blant annet til at partene må kunne få prøvd anførsler om brudd på grunnleggende rettigheter uten å være henvist til å anke den materielle avgjørelsen i saken med påstand om opphevelse:

«I høringsnotatet foreslås det generelt i lovutkastet på side 63 å avskjære adgangen til å anke beslutninger om fjernmøte og fjernavhør. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Der det eksempelvis anføres at fjernavhør/fjernmøte kan krenke siktedes rettigheter etter EMK eller Grunnloven, kan det med henvisning til Grunnloven § 92 og EMK artikkel 13 med styrke anføres at det bør være adgang til å anke beslutningen. For å få en effektiv prøvingsrett i praksis bør beslutningen om fjernmøte/fjernavhør treffes så tidlig som mulig, slik at ankeadgangen blir reell. Selv om det i praksis ofte ikke vil være mulig, kan det tenkes å være hensiktsmessig om tiltalte i et slikt tilfelle kan anke beslutningen særskilt, og derved få prøvd spørsmålet på en forenklet måte, i stedet for å være henvist til å anke hele den underliggende materielle avgjørelsen med krav om opphevelse. Ankerett kan også bidra til at domstolene begrunner slike avgjørelser, slik de bør gjøre, i alle fall dersom det er tvist om spørsmålet.»

Dommerforeningen deler Borgarting lagmannsretts syn om at rettens avgjørelse om fjernmøte bør kunne ankes. Foreningen mener også at avgjørelsen bør begrunnes når det er tvist om spørsmålet.

8.3.2.2 Fjernmøte i rådslagninger med meddommere og rettsmøter om muntlig avstemning i Høyesterett – tvisteloven §§ 19-3 og 19-4

Ingen av høringsinstansene motsetter seg forslaget i høringsnotatet om å endre tvisteloven § 19-3 første ledd andre punktum, slik at det åpnes for å holde rådslagninger med meddommere som fjernmøte.

Siden rådslagninger ikke er rettsmøter, og loven derfor ikke begrenser adgangen til å avholde rådslagninger som fjernmøte, reiser Advokatforeningen spørsmål om ikke hele den siste delsetningen i lovutkastet kan utelates. Foreningen mener for øvrig at den foreslåtte endringen virker fornuftig etter sitt innhold.

Landbruks- og matdepartementet er også positiv til forslaget om å åpne for at rådslagninger kan holdes som fjernmøte i saker med meddommere, og viser til at det kan bidra til en mer effektiv saksavvikling. Det bør likevel vurderes om det bør fremgå av loven hvem som tar stilling til at fjernmøteteknikk skal brukes, og om beslutningen kan brukes som ankegrunn.

Forslaget om å endre tvisteloven § 19-3 første ledd andre punktum får også støtte fra Gulating lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, Oslo politidistrikt og Oslo tingrett. Gulating lagmannsrett uttaler:

«Særlig forslaget om at domskonferanser/rådslagning kan gjennomføres som fjernmøte, kan være til stor praktisk nytte i domstoler som har høy reiseaktivitet og meddommere med lang reisevei, slik forholdene er i Gulating lagmannsrett. Ca. halvparten av sakene i Gulating lagdømme blir behandlet utenbys, og domstolen trekker meddommere fra to langstrakte fylker – Vestland og Rogaland. Gulating lagmannsrett har under pandemien gjennomført mange domskonferanser/rådslagninger som fjernmøte, og mener at det er en fullt ut forsvarlig ordning, selv om den eksisterende tekniske fjernmøteløsningen bør bli mer brukervennlig.»

Oslo tingrett bemerker at forslaget «bør kunne innføres uten nærmere evaluering».

Forslaget om å endre tvisteloven § 19-4 fjerde ledd første punktum slik at det bestemmes at rettsmøter om muntlig avstemning i Høyesterett kan holdes som fjernmøter, har heller ikke møtt noe motstand blant høringsinstansene og støttes av Høyesterett. Oslo politidistrikt uttaler følgende om forslaget:

«OPD tiltrer forslaget til endring i tvisteloven § 19-4 fjerde ledd. Etter OPDs syn anses det ikke nødvendig å inkludere klammeparentesen [uten partenes samtykke] da det selv uten denne ikke vil kunne utledes et krav om partenes samtykke fra ordlyden.»

8.3.3 Supplerende innspill fra sentrale aktører om erfaringer med de midlertidige reglene og utformingen av permanente regler

8.3.3.1 Innspill fra Domstoladministrasjonen og domstolene

I departementets brev 6. juni 2021 ble Domstoladministrasjonen bedt om å komme med merknader til nærmere angitte utfordringer med å utvide adgangen til å bruke fjernmøter og fjernavhør, samt å påpeke eventuelle andre utfordringer. I tillegg ble Domstoladministrasjonen bedt om å komme med innspill til hvordan permanente endringer bør innarbeides i dagens lovverk, og supplere med eventuelle nye erfaringer med bruk av fjernmøteteknologi i domstolene. Det vises til punkt 6.1.3.3 ovenfor, hvor departementets brev er gjengitt.

Domstoladministrasjonen ga på denne bakgrunn landets domstoler anledning til å dele erfaringer og komme innspill. De generelle delene av Domstoladministrasjonens svarbrev 31. august 2021 om fjernmøter og fjernavhør er gjengitt i punkt 6.1.3.3 ovenfor. Når det særlig gjelder bruk av fjernmøter i sivile saker, står det i brevet:

«Domstoladministrasjonen mener som utgangspunkt at det bør være vid adgang til bruk av fjernmøter i sivile saker i alle typer rettsmøter, såfremt dette er forsvarlig og hensiktsmessig. Partenes innspill og ønsker bør tas hensyn til i rettens vurdering, men det bør ikke være et krav om samtykke. Det er ønskelig at retten har partenes begrunnede oppfatning å bygge sin skjønnsmessige vurdering på, framfor at manglende samtykke skal bli førende for sakens gjennomføringsmåte. For jordskifterettene kan det i saker med mange parter være særlig utfordrende å forholde seg til et krav om uttrykkelig samtykke.

Domstolene har fremhevet konkurssaker (inkludert konkursåpning og skiftesamlinger), gjeldsordning, midlertidig sikring og småkravprosess som sakstyper der behovet for permanente regler er særlig stort. Saksforberedende møter i barnesaker er også fremhevet, spesielt i saker med høyt konfliktnivå. Domstolene har videre påpekt at det i dagens permanente regler mangler hjemmel for bruk av fjernmøte i gjeldsordningssaker, og i dødsanmodningssaker etter lov om forsvunne personer m.v. § 9. Denne opplistingen er ikke ment uttømmende, og vi viser til domstolenes egne uttalelser for mer detaljerte beskrivelser av praktiske eksempler på sakstyper der fleksible regler får stor betydning. Opplistingen viser imidlertid bredden av typer rettsmøter og rettssaker der en vid hjemmel for bruk av fjernmøteteknologi vil være fordelaktig. Det er videre ønskelig at adgangen til bruk av fjernmøte under rettsmekling tydeliggjøres.»

Høyesterett slutter seg til departementets generelle utgangspunkt om at fysiske rettsmøter bør være hovedregelen for norsk domstolsbehandling også fremover, men at det er grunn til å utvide mulighetene for fjernmøte og fjernavhør noe. Det er ikke naturlig å videreføre nødvendighetsvilkåret i nye permanente regler. Et spørsmål er imidlertid om vilkåret «hensiktsmessig», som har vært skissert i stedet for «nødvendig», i for liten grad reflekterer hovedregelen om fysisk tilstedeværelse. Et alternativ kan være å stille vilkår om at det må foreligge «særlige grunner», som ikke bør tolkes for strengt. Høyesterett er videre enig i departementets synspunkt i høringsnotatet om at grensene for forsvarlig saksbehandling, slik de er trukket opp i lovgivningen og rettspraksis i dag, må utgjøre en ytre ramme for når fjernmøteteknikk kan brukes. Det bør ikke gjelde et krav om samtykke fra partene for å beslutte fjernmøte, men partene må få anledning til å uttale seg om spørsmålet, og partenes syn må tillegges vekt. De midlertidige reglene om at avgjørelser om fjernmøte og fjernavhør ikke kan ankes, bør ikke videreføres. Ankeadgangen bør i stedet reguleres med utgangspunkt i dagens permanente regler. Videre bør reglene om fjernmøter og fjernavhør i sivile saker og straffesaker reguleres hver for seg i sine respektive prosesslover. Når det gjelder hensynet til offentlighet, uttaler Høyesterett:

«Høyesterett [vil] bemerke at det bare bør kunne legges opp til fjernmøte dersom presse og annet publikum gis samme mulighet til å følge rettsmøtet som om det hadde blitt gjennomført fysisk, for eksempel ved at det gis tilgang til fjernmøteløsningen eller ved at rettsmøtet strømmes på internett. […] Dersom tekniske forhold eller hensynet til personvern eller informasjonssikkerhet skulle være til hinder for dette, bør terskelen for å benytte fjernmøte være svært høy. Utgangspunktet bør altså være at hensynet til offentlighet bare bør ivaretas gjennom andre kompenserende tiltak dersom det oppstår uforutsette forhold.»

Til forslaget om endringer i tvisteloven § 19-4 fjerde ledd første punktum uttaler Høyesterett:

«Som det fremgår av vårt høringssvar 1. februar 2021 til departementets høringsnotat, støtter vi forslagene til endring i tvisteloven § 19-4 fjerde ledd og straffeprosessloven § 32 tredje ledd for å åpne for at rettsmøter om stemmegivning i saker som er behandlet muntlig i Høyesterett, kan gjennomføres som fjernmøte. Høyesterett mener at det er behov for de foreslåtte endringene uavhengig av om det også gis en generell hjemmel for å gjennomføre rettsmøter som fjernmøte etter at partene har uttalt seg og de nærmere vilkårene er oppfylt.»

Borgarting lagmannsrett er enig med departementet i at det alminnelige utgangspunktet for norsk domstolsbehandling bør være at møtene gjennomføres fysisk. Reglene om fjernmøter og fjernavhør bør reguleres særskilt i henholdsvis tvisteloven og straffeprosessloven. Videre kan lagmannsretten slutte seg til departementets foreløpige vurdering i høringsnotatet om at det kan være hensiktsmessig å utvide adgangen til fjernmøter ved å lempe helt eller delvis på kravet til samtykke. Det er en del rettsmøter som er særlig egnet for fjernmøte, for eksempel rettsmeklinger, skiftesamlinger, gjeldsordningssaker, konkurssaker og saksforberedende møter, men også for hoved- og ankeforhandlinger bør det være adgang til å gjennomføre rettsmøtet som fjernmøte uten at det nødvendigvis kreves at partene samtykker. Forholdene som departementet har fremhevet i punkt 6.5.2.5 i høringsnotatet, danner et godt utgangspunkt for de momenter som må inngå i vurderingen.

Agder lagmannsrett er enig med departementet i at fysisk oppmøte bør være hovedregelen for domstolsbehandlingen. Dette gjelder særlig for hoved- og ankeforhandlinger. Hensynet til at forhandlingene skjer på en verdig og høytidelig måte, tilsier at disse møtene som klar hovedregel gjennomføres som fysiske møter. Det samme gjør hensynet til «flyten» i forhandlingene. For rettsmøter under saksforberedelsen og andre møter utenfor hoved- og ankeforhandling, bør det både i sivile saker og i straffesaker være en stor grad av fleksibilitet. Når det gjelder spørsmålet om det bør lempes på samtykkekravet for å holde fjernmøte i hoved- og ankeforhandlinger, uttaler Agder lagmannsrett:

«Etter vår oppfatning er det grunn til å overveie en adgang for retten til å beslutte fjernmøte selv om en part ikke samtykker. Det er uheldig om en part ved å nekte samtykke uten fyllestgjørende grunn kan oppnå å hindre at saken blir behandlet. Kravet om samtykke kan misbrukes i treneringsøyemed. Partenes syn vil imidlertid inngå som et element ved vurderingen, og adgangen til å holde rettsmøtet som fjernmøte uten samtykke bør være snever. Et mulig forslag kan være at rettsmøtet kan holdes som fjernmøte dersom et ordinært møte […] er umulig eller uforholdsmessig vanskelig å gjennomføre, og dette ikke er betenkelig.»

Gulating lagmannsrett er positiv til en utvidet adgang til fjernavhør og fjernmøter, og viser til at det vil kunne gi et mer fleksibelt og robust system for domstolene. Det vil også kunne medføre besparelser for partene og det offentlige. En forutsetning er imidlertid at det kommer på plass regler og tekniske løsninger som ivaretar de utfordringene som departementet peker på. Bruken av fjernmøte bør ikke begrenses til bestemte sakstyper. Det bør heller etableres en ordning som åpner for fjernmøte i alle sakstyper når det etter en konkret vurdering er forsvarlig.

Slik Oslo tingrett ser det, er det særlig tvisteloven §§ 13-1 og 21-10 som man bør vurdere å endre. Det kan også gjerne presiseres i tvisteloven kapittel 8 at rettsmekling kan gjennomføres som fjernmøte, der dette er forsvarlig og hensiktsmessig. Reglene i § 13-1 tredje ledd kommer også til anvendelse i sikringssaker, ettersom tvisteloven § 32-2 viser til at bestemmelsen gjelder «så langt den passer», noe den er ansett å gjøre. Lignende bestemmelser har man for konkurs, arv og skifte, og saker om tvangsfullbyrdelse. Når det gjelder gjeldsordning (begjæring om tvungen gjeldsordning og begjæring om endring/opphevelse), er det ikke noen tilsvarende bestemmelse som gir mulighet for fjernmøter. For dødsformodningssaker etter lov om forvunne personer § 9, hvor det i henhold til § 11 skal innkalles til rettsmøte, er det heller ikke noen hjemmel for å avholde fjernmøte. Etter Oslo tingretts syn bør det på de nevnte saksområdene gis permanente regler hvor det gis mulighet til å holde fjernmøter, også uten partenes samtykke.

En bestemmelse om utvidet adgang til fjernmøter og fjernavhør bør etter Oslo tingretts syn utformes skjønnsmessig, slik at spørsmålet om fjernmøter og fjernavhør skal holdes må vurderes konkret av dommeren i det enkelte tilfellet. Den midlertidige lovens krav om at fjernmøte og fjernavhør må være «nødvendig og ubetenkelig», synes noe strengt. På bakgrunn av erfaringene med de midlertidige reglene, synes «hensiktsmessig og forsvarlig» som tilstrekkelige skjønnsvilkår.

Offentlighet må ifølge Oslo tingrett sikres enten ved å gi publikum adgang til å overvære rettsmøtet fra en rettssal eller ved oppkobling til fjernmøte/fjernavhør på egen maskin. Mange fjernmøter og fjernavhør gjennomføres ved at dommeren og eventuelt én eller flere andre aktører befinner seg i en rettssal med videokonferanseløsning og publikumsskjermer. I slike situasjoner vil offentlighet enkelt kunne gjennomføres ved at presse og publikum får fysisk tilgang til rettssalen, og på den måten overværer fjernmøtet. Gjennomføringen må skje på en verdig måte, og dette er noe dommeren må være særlig oppmerksom på i den enkelte sak. Det bør kunne besluttes fjernmøte uten partenes samtykke så lenge det er hensiktsmessig og forsvarlig. Retten bør være tilbakeholden med å beslutte fjernmøte kun for den ene parten med mindre det foreligger samtykke.

Trøndelag jordskifterett har positive erfaringer med fjernmøter og fjernavhør. Gode grunner taler for at retten bør kunne beslutte å holde fjernmøte helt eller delvis uten partenes samtykke. Rettsmøter kan da gjennomføres selv om en eller flere deltagere må delta ved hjelp av fjernmøteteknikk. I jordskiftesaker med mange parter, og der en eller flere av partene eller vitnene bor langt unna rettsstedet, er dette praktisk og prosessøkonomisk hensiktsmessig. Flertallet av partene i jordskifterettens saker er selvprosederende. Det bør derfor ikke være opp til en enkelt part, som kanskje ikke har den nødvendige oversikten eller kompetanse, å kunne nekte bruk av fjernmøter. Tvisteloven § 13-1 tredje ledd bokstav b bør endres i samsvar med dette.

Flere tingretter peker også på at de har gode erfaringer med økt bruk av fjernmøter og fjernavhør etter det midlertidige regelverket, og at det både er tids- og kostnadsbesparende. Utgangspunktet bør fortsatt være fysisk oppmøte, men det bør åpnes for fjernmøte og fjernavhør når det er hensiktsmessig og forsvarlig eller på lignende fleksible vilkår. Dette er dekkende for innspillene fra blant annet Hordaland tingrett, Ringerike, Asker og Bærum tingrett, Salten og Lofoten tingrett og Trøndelag tingrett. Så vidt departementet kan se, har ingen av domstolene som har kommet med supplerende innspill motsatt seg at det lempes på samtykkekravet i tvisteloven § 13-1 tredje ledd bokstav b, eller at adgangen til å foreta fjernavhør utvides noe.

Når det gjelder utfordringer knyttet til tekniske forhold, offentlighet, vitnepsykologiske forhold, likebehandling, ivaretagelsen av forhandlingenes alvor og verdighet, kontroll med hvem som overværer forhandlingene, og håndhevelse av opptaksforbud mv., påpeker flere tingretter at dette er utfordringer som lar seg løse og som ikke i avgjørende grad taler mot en utvidelse av adgangen til å bruke fjernmøteløsninger.

Buskerud tingrett mener at hensynet til offentlighet lett kan ivaretas ved at presse og andre kan koble seg til de digitale rettsmøtene, mens Hordaland tingrett bemerker at fjernmøteløsninger kan legge til rette for mer offentlighet. Nord-Troms tingrett viser til at hensynet til offentlighet kan ivaretas på flere måter, for eksempel ved at presse og andre tilhørere får være til stede der dommerne befinner seg. Det kan også gis link til videomøtet, noe som har fungert greit i praksis. Buskerud tingrett peker på at det er en viss risiko for at opptak og spredning av informasjon fra rettsmøter kan øke. Men med de muligheter som allerede finnes i dag med bruk av mobiltelefoner, kan tingretten vanskelig se at bruk av fjernmøteteknologi i vesentlig grad øker risikoen.

Vestre innlandet tingrett påpeker at det tekniske utstyret og bildekvaliteten i dag er så god at man får et like godt inntrykk av en part eller et vitne som forklarer seg over videolink som en som forklarer seg fysisk i retten.

Når det gjelder kontroll med hvem som overværer forhandlingene, bemerker Hordaland tingrett at slik kontroll av andre enn parter, vitner og aktører er uvanlig i fysiske møter, og at dette ikke er et argument mot fjernmøteløsninger. Vestre innlandet tingrett peker også på at det ikke er vanlig med slike kontroller i fysiske rettsmøter når saken ikke går for lukkede dører.

Flere tingretter fremhever viktigheten av å ivareta forhandlingenes orden og verdighet. For tilfellet at et rettsmøte skal holdes som fjernmøte, mener Ringerike, Asker og Bærum tingrett at parter og vitner bør pålegges i innkallingen å oppholde seg på et egnet sted, slik at de ikke forstyrres av omgivelsene og det sikres at avhøret kan skje med nødvendig høytidelighet og verdighet. Det bør samtidig presiseres at unnlatelse av å etterkomme pålegget, gir anledning til å anse vedkommende for ikke å ha møtt.

Helgeland tingrett fremholder at det er spesielt viktig å kunne gjennomføre rettsmekling som fjernmøte, ettersom reisekostnader ofte ellers kan brukes som et argument mot å gjennomføre rettsmekling. Loven bør tydeliggjøre denne adgangen. Videre pekes det på at det er behov for en permanent hjemmel for å holde domskonferanser i sivile saker som fjernmøte. At tvisteloven § 19-3 forbyr rådslagning i fjernmøte i saker med meddommere, er upraktisk særlig fordi meddommerne gjerne må reise langveisfra og det kan være vanskelig å få tid til en direkte etterfølgende og fullstendig domskonferanse.

Buskerud tingrett mener at det bør være opp til dommeren å beslutte bruk av fjernmøteteknologi etter innspill fra partene, og at partene ikke bør kunne anke beslutningen særskilt.

8.3.3.2 Innspill fra Regjeringsadvokaten og Advokatforeningen

Etter at departementet mottok innspillene fra Domstoladministrasjonen og domstolene, som er gjengitt i punkt 8.3.3.1, inviterte departementet i brev 27. september 2021 også Advokatforeningen, Regjeringsadvokaten og Riksadvokaten til å komme med eventuelle supplerende innspill.

Regjeringsadvokaten støtter forslaget om å utvide adgangen til å bruke fjernmøter og fjernavhør. Erfaringene med de midlertidige reglene har vist at fjernmøter har en rekke positive konsekvenser. Regjeringsadvokaten støtter at retten bør gis hjemmel til å beslutte bruk av fjernmøte og fjernavhør også uten partenes samtykke, når dette er hensiktsmessig og forsvarlig. Det er viktig at partene likebehandles, og det bør ikke være adgang til å pålegge kun en part å delta ved fjernmøte. En slik løsning bør være avhengig av partens samtykke, og retten bør i tillegg finne en slik todelt løsning forsvarlig i den enkelte sak. Reglene om bruk av fjernmøter og fjernavhør bør reguleres i tvisteloven, og ikke i en egen lov eller forskrift som er felles for sivil- og straffeprosessen.

Advokatforeningen er enig i departementets utgangspunkt om at de fleste sakene bør avvikles med fysisk oppmøte i retten, og at bruk av fjernmøter og fjernavhør er et unntak fra dette. Slik Advokatforeningen ser det, er erfaringene med fjernmøter og økt bruk av fjernavhør med video såpass gode at de permanente reglene kan utformes mer liberalt enn tidligere. Det vises til at kostnader og tidsbruk kan reduseres, og at økt bruk av fjernmøter og fjernavhør kan bidra til en mer smidig saksavvikling. Advokatforeningen er enig i at fjernmøter bør kunne besluttes uten partenes samtykke, men en slik beslutning bør knyttes til en kvalifisert terskel, for eksempel at det anses ubetenkelig eller lignende.

Advokatforeningen er positiv til at det gis mulighet til å beslutte fjernmøte i alle sakstyper, og viser til at det så langt ikke har vært et problem at partene nekter å samtykke der saken ellers ligger til rette for fjernmøte. Den praktiske fremgangsmåten bør fortsatt være at retten innhenter partenes syn på behandlingsformen, og at en part som motsetter seg fjernmøte gis anledning til å begrunne sitt standpunkt før retten tar en avgjørelse. Det bør vurderes om en beslutning om fjernmøte mot en parts ønske skal treffes ved kjennelse, med de noe utvidete krav det stiller til begrunnelse og muligheter for overprøving.

I småkravssaker hvor begge parter er representert med advokat som prosessfullmektig, er Advokatforeningen enig i at hensynet til å holde ressursbruken nede med tyngde kan tale for at slike saker bør kunne behandles som fjernmøte uten samtykke. Men vurderingen kan falle annerledes ut i saker uten prosessfullmektig. Det er ikke alle som behersker fjernmøteteknologien, og en part som er utrygg på den digitale løsningen, bør med en viss tyngde kunne nekte en slik behandling med den virkning at det vil være betenkelig å beslutte fjernmøte uten samtykke.

Advokatforeningen fremhever at det er viktig at offentligheten får tilgang til møtet når det skjer, og ikke ved opptak. Opptak kan være et godt tilbud til offentligheten i tillegg. Det pekes for øvrig på at det er uheldig at det legges for store begrensninger på hvor mange som kan koble seg på fjernmøteløsningen.

Advokatforeningen påpeker at gjennomføringen av digitale saker må ivareta hensynet til likebehandling av partene. At et rettsmøte holdes delvis i rettssalen og delvis fra en annen lokasjon, kan være uheldig. Fjernmøte hvor bare den ene parten møter fysisk, bør kun godtas hvis begge partene samtykker til det. Advokatforeningen peker for øvrig på at eksemplene om at gjennomføringen av fjernmøter og fjernavhør ikke har skjedd på en verdig måte, er noen få enkeltstående tilfeller. Hovedinntrykket er at fjernmøter ivaretar behovet for verdige rammer og tilstrekkelig alvor. Risikoen for at et vitne følger fjernmøtet før det skal avgi forklaring, bør ikke i seg selv stenge for fjernmøte. Det bør heller føres kontroll med og oversikt over hvem som har logget seg inn og vært til stede underveis. Ellers bør risikoen for dette, og betydningen i den enkelte saken, være et moment i den konkrete vurderingen av om fjernmøte bør tillates.

8.4 Departementets vurdering

8.4.1 Overordnede synspunkter

Etter departementets syn bør fysiske rettsmøter fortsatt være hovedregelen for domstolsbehandlingen i sivile saker. Dette støttes av høringsinstansene. Fysisk oppmøte understreker alvoret i saken og bidrar til en høytidelig ramme, noe som kan ha betydning for vitner og andre som forklarer seg og tilliten til behandlingen. Kommunikasjonen mellom dommerne og de andre deltagerne er som regel også bedre i fysiske møter enn i fjernmøter, og risikoen for avbrytelser er mindre. De tekniske løsningene og den tekniske kompetansen i domstolene og blant brukerne har forbedret seg mye den siste tiden. Departementet antar likevel at dommerne fortsatt har bedre forutsetninger for å sette seg inn i partenes argumentasjon og bevisføring når de er fysisk til stede der partene er og bevisføringen foregår, se også Tvistemålsutvalgets vurderinger om bruk av fjernmøter i NOU 2001: 32 B punkt 17.4 side 833.

De midlertidige reglene under pandemien har åpnet for mer bruk av fjernmøter enn før, noe som har vært en forutsetning for å kunne gjennomføre mange av sakene. Høringsinstansene opplyser at de har hatt noen utfordringer, blant annet knyttet til det tekniske utstyret og ivaretagelsen av forhandlingenes alvor og verdighet, men at erfaringene i all hovedsak har vært gode. De tekniske løsningene og den tekniske kompetansen i domstolene og blant brukerne holder i dag et jevnt over godt nivå, og mange har blitt mer komfortable med bruk av fjernmøteteknikk. Flere høringsinstanser peker på at utviklingen ikke bør reverseres, og at domstolene bør holde tritt med forventningene i samfunnet. Departementet er enig i dette. Muligheten til å holde fjernmøter gir domstolene mer fleksibilitet, og gjør det lettere å beramme saker. Det gjør også at rettsmøter kan gjennomføres på en mer effektiv måte, og at parter og aktører sparer tid og penger når de ikke må reise. Dette kan bidra til å holde sakskostnadsnivået nede. På bakgrunn av de gode erfaringene med bruk av fjernmøter under pandemien og tilbakemeldingene fra høringsinstansene, mener departementet at tiden er moden for en viss utvidelse av fjernmøteadgangen i sivile saker på permanent basis, for å legge til rette for en hensiktsmessig, moderne og effektiv domstolsbehandling.

Departementet og høringsinstansene har fremhevet flere utfordringer med bruk av fjernmøter som det må tas hensyn til i arbeidet med permanente regler. Dette knytter seg blant annet til ivaretakelse av offentlighet, likevekt mellom partene, forhandlingenes alvor og verdighet, det tekniske utstyret og den tekniske kompetansen i domstolene og blant brukerne. Slik departementet ser det, står ikke dette i veien for en viss utvidelse av fjernmøteadgangen. Dette er forhold som retten kan ivareta på en forsvarlig måte i den konkrete vurderingen av om og eventuelt på hvilken måte det skal holdes fjernmøte i den enkelte sak, se blant annet høringssvaret fra Domstoladministrasjonen. Departementet kommer nærmere inn på dette nedenfor.

Som nevnt i punkt 6.1.4.1, mener departementet at adgangen til å holde fjernmøter i sivile saker og straffesaker bør reguleres hver for seg i tvisteloven og straffeprosessloven, og ikke i en felles bestemmelse i domstolloven. Dette støttes av Borgarting lagmannsrett, Høyesterett og Regjeringsadvokaten. Det gjør seg gjeldende forskjellige hensyn i sivile saker og straffesaker, noe som har betydning for hvordan reglene bør utformes og praktiseres. Videre mener departementet, i likhet med blant annet Høyesterett, at adgangen til å holde fjernmøter og fjernavhør bør reguleres hver for seg i tvisteloven der reglene systematisk hører hjemme.

8.4.2 Vilkårene for å holde rettsmøter som fjernmøter

Etter tvisteloven § 13-1 tredje ledd bokstav a og b kan rettsmøter helt eller delvis holdes som fjernmøter når det er særskilt bestemt, eller partene samtykker i at rettsmøtet holdes som fjernmøte, se nærmere punkt 8.1.1. I høringsnotatet punkt 6.5.4 pekte departementet på muligheten for å lempe helt eller delvis på vilkåret om partenes samtykke. Nesten alle høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er positive til å lempe på samtykkekravet under forutsetning av at partenes syn tillegges stor vekt i vurderingen av om det bør avholdes fjernmøte, slik som etter den midlertidige loven § 3. Departementet slutter seg til dette utgangspunktet.

Departementet har i høringsnotatet punkt 6.5.4 vist til flere måter å regulere adgangen til å holde fjernmøter på, som kan ta høyde for partenes syn på behandlingsmåten. Et alternativ er å innføre et krav om at partenes samtykkenektelse må være begrunnet i en beskyttelsesverdig interesse. Ingen av høringsinstansene går inn for en slik regel. Det gjør heller ikke departementet. Hva som er en beskyttelsesverdig interesse, er ikke enkelt å fastslå. Videre er det en fare for at fjernmøteadgangen blir for snever. Etter departementets syn bør det ikke uten videre stenges for fjernmøte bare fordi partenes innvendinger mot det er saklig begrunnet eller lignende.

En annen mulighet som ble nevnt i høringsnotatet punkt 6.5.4, er å sløyfe samtykkekravet for bestemte sakstyper som er spesielt egnet for fjernmøtebehandling. Heller ikke en slik regel har fått nevneverdig tilslutning blant høringsinstansene. De fleste høringsinstansene foretrekker at adgangen til å holde fjernmøte ikke avhenger av partenes samtykke, men at det fastsettes en generell regel om at det kan holdes fjernmøte når det er hensiktsmessig og forsvarlig eller på lignende generelle vilkår. Flere høringsinstanser fremhever viktigheten av fleksible regler om fjernmøter som ikke er for detaljerte og rigide, og at regelen i den midlertidige loven § 3 har fungert godt. Departementet er enig i at regelen bør gjøres generell, slik som i den midlertidige loven § 3 og Straffeprosessutvalgets utkast til bestemmelse i domstolloven § 122 a. Det er vanskelig å avgjøre på forhånd hvilke saker og rettsmøter som egner seg for fjernmøte og ikke. Fjernmøteadgangen bør heller ikke være avhengig av om det er profesjonelle parter i saken eller lignende, noe som også ble nevnt som en mulighet i høringsnotatet punkt 6.5.4. Slik departementet ser det, bør retten kunne avgjøre hensiktsmessigheten og forsvarligheten av fjernmøte i den enkelte sak, hvor partenes syn normalt må tillegges stor vekt. Her må det også tas hensyn til hva slags sak eller rettsmøte det er tale om, og om det er profesjonelle parter i saken.

Etter den midlertidige loven § 3 kan det besluttes fjernmøte når det er «nødvendig og ubetenkelig». I høringsnotatet punkt 6.5.6 foreslo departementet en generell regel om at det kan holdes fjernmøte når det er «hensiktsmessig og forsvarlig». Dette er de samme vilkårene som Straffeprosessutvalget foreslo i en ny bestemmelse i domstolloven § 122 a om adgangen til å holde fjernmøter i sivile saker og straffesaker, se punkt 8.2.1 ovenfor. I høringsrunden kom det flere forslag til alternative formuleringer, men etter departementets syn er vilkårene «hensiktsmessig og forsvarlig» mest dekkende for de vurderingene som retten må foreta. Høyesterett mener at vilkåret «særlige grunner» bør brukes i stedet for «hensiktsmessig». Departementet er enig i at «særlige grunner» på en bedre måte får frem at fysiske rettsmøter fortsatt skal være hovedregelen. Ulempen med et slikt vilkår er at terskelen settes for høyt. Den beste løsningen, slik departementet ser det, er derfor å beholde «hensiktsmessig» og fremheve hovedregelen om fysisk oppmøte i forarbeidene. Etter Borgarting lagmannsretts og Dommerforeningens syn bør vilkåret «hensiktsmessig» byttes ut med «forholdsmessig». Dette begrunner de med at «forholdsmessig» fanger opp formålsvurderinger og vurderinger av forholdsmessighet, som retten må gjøre når bruk av fjernmøte reiser menneskerettslige spørsmål og lignende. Departementet mener at vilkåret «forsvarlig» også fanger opp denne typen vurderinger. Videre er det Borgarting lagmannsretts og Dommerforeningens syn at hovedregelen om fysisk oppmøte bør fremgå tydelig av loven. Slik departementet ser det, er det tilstrekkelig at hovedregelen om fysisk oppmøte understrekes i forarbeidene. Forslaget fra Agder lagmannsrett om at fjernmøteadgangen bør knyttes til vilkår om at fysisk møte er umulig eller uforholdsmessig vanskelig å gjennomføre, og at det ikke er betenkelig, vil etter departementets syn gjøre fjernmøteadgangen for snever.

Departementet foreslår etter dette at samtykkekravet i tvisteloven § 13-1 tredje ledd bokstav b erstattes av vilkårene om at rettsmøter helt eller delvis kan holdes som fjernmøter når det er «hensiktsmessig og forsvarlig».

Vilkåret om at fjernmøte må være «hensiktsmessig» innebærer at retten må vurdere konkret om fjernmøte er et godt og effektivt alternativ til fysisk møte, særlig med hensyn til kostnadene og ulempene med fysisk oppmøte. Siden fysiske rettsmøter fortsatt skal være hovedregelen, bør det foreligge konkrete forhold i saken som med en viss tyngde taler for at møtet heller bør avholdes som fjernmøte. Et eksempel kan være at deltagerne har lang reisevei og at det er snakk om et kortvarig møte som egner seg for fjernmøte. Hvilke saker og rettsmøter som egner seg for fjernmøte, beror blant annet på hva det er som skal drøftes i møtet og sakens kompleksitet og omfang. Partenes innstilling til at møtet holdes som fjernmøte, har naturligvis også betydning. Hvis kostnadene eller ulempene med fysisk møte er store i forhold til sakens betydning for partene, er dette normalt et tungtveiende argument for fjernmøte. Det er ikke noe i veien for å holde fjernmøte i hoved- og ankeforhandlinger, men departementet antar at det vil være mest aktuelt i de mer kurante sakene, slik også en del av høringsinstansene har gitt uttrykk for. Dette beror først og fremst på hva som anses som forsvarlig, se nedenfor.

Fjernmøte må også være «forsvarlig». Dette må vurderes konkret. Her vil grensene for forsvarlig saksbehandling, slik de er trukket opp i lovgivningen og rettspraksis, utgjøre en ytre ramme for når fjernmøte kan besluttes. Opplistingen av momenter i høringsnotatet punkt 6.5.2.5 er dekkende for hvilke forhold som særlig har betydning:

• sakens karakter, herunder varighet og eventuell bevisførsel (herunder bevisførselens karakter, behov for å bruke hjelpemidler osv.)

• hensynet til partene, herunder sårbarhet, risikoutsatthet osv., eventuelle fornærmede og vitner

• antall involverte deltakere, og hvem deltakerne er, herunder om de er profesjonelle eller

• ulempene ved oppmøte

• formålet med møtet

• fjernmøteutstyret, herunder om møtet holdes som telefon- eller videokonferanse, jf. blant annet Rt. 2014 side 1292, hvor det uttales at fjernavhør med høykvalitets toveis-kommunikasjon med lyd og bilde vil være en del mindre betenkelig enn rene telefonavhør

• om møtet holdes helt eller delvis som fjernmøte

• hvor deltakerne kan befinne seg, herunder om deltakelse kan skje fra steder underlagt offentlig kontroll, og i hvilken grad det kan sikres verdige og betryggende rammer for møtet, se til sammenligning forskrift om fjernmøter og fjernavhør § 2 tredje ledd og tvistelovforskriften § 10 annet ledd

• offentlighetens mulighet til å følge saken, og domstolens mulighet til å legge til rette for deltakelse i fjernmøter, overføring til andre steder eller overføring til internett

• partenes syn.

En forutsetning for å holde fjernmøter er at det tekniske utstyret er i orden og at deltagerne kan bruke det. Deltagerne må kunne følge forhandlingene og bli hørt uten for store tekniske vanskeligheter. Retten må avklare om de tekniske forutsetningene er på plass i god tid før møtet og gi nødvendig veiledning, for eksempel i et saksforberedende møte eller i møteinnkallingen. Dette er særlig viktig i saker med ikke-profesjonelle parter og parter uten prosessfullmektig. Hvis en part mangler nødvendig utstyr eller ikke behersker fjernmøteløsningen på en god nok måte, kan det være uforsvarlig å holde fjernmøte. Det kan da være en løsning at parten pålegges å delta fra et sted hvor det tekniske utstyret er i orden og hvor parten kan få hjelp til å bruke fjernmøteløsningen, jf. tvistelovforskriften § 10. I rettsmøter hvor dommeren befinner seg i rettsalen, noe dommerne normalt bør gjøre i hoved- og ankeforhandlinger, kan det være en løsning at parten er til stede i rettssalen sammen med dommeren. I så fall må retten vurdere om også den andre parten bør være til stede av hensyn til likebehandling av partene. Retten må også avklare om partene har noen innvendinger mot en slik ordning. Som Advokatforeningen, Oslo tingrett og Regjeringsadvokaten peker på, bør det ikke legges opp til en slik delt løsning hvis parten som deltar med fjernmøteteknikk ikke samtykker.

I saker hvor det skal brukes tolk, må retten forsikre seg om at tolkingen kan gjennomføres på en forsvarlig måte før det kan besluttes fjernmøte. Domstoladministrasjonen opplyser at tolking med bruk av dagens fjernmøteløsning i domstolene kan by på utfordringer, men at det jobbes med å utbedre dette.

Partenes syn på fjernmøtespørsmålet skal som regel tillegges stor vekt i forsvarlighetsvurderingen, men hvor stor vekt partenes syn skal tillegges vil blant annet avhenge av hva slags rettsmøte det er tale om. Departementet er enig med Dommerforeningen og Agder lagmannsrett i at det bare unntaksvis bør holdes fjernmøte mot partenes vilje i hoved- og ankeforhandlinger.

Det er et grunnleggende prinsipp både etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 at rettergangen skal være offentlig, se høringsnotatet punkt 6.5.2.2. Departementet legger til grunn at en forutsetning for bruk av fjernmøter er at offentligheten og pressen har samme anledning til å følge et rettsmøte som ellers, og at de ikke kan utelukkes i større grad enn det som følger av domstolloven, Grunnloven og EMK, se høringssvarene fra Borgarting lagmannsrett, Domstoladministrasjonen og Høyesterett. I saker hvor dommeren befinner seg i rettssalen, kan offentlighet ivaretas ved at rettsalen holdes åpen for publikum og pressen på vanlig måte. Som påpekt av Oslo tingrett, gjennomføres allerede mange fjernmøter ved at dommeren og eventuelt én eller flere andre aktører befinner seg i en rettssal med videokonferanseløsning og publikumsskjermer. En annen mulighet kan være at publikum får koble seg på fjernmøteløsningen, eller at rettsmøtet strømmes hvis det åpnes for det, se punkt 11. Retten må vurdere konkret om offentlighetsprinsippet er tilstrekkelig ivaretatt før den treffer avgjørelse om å holde fjernmøte.

En del av utfordringene som kan oppstå med hensyn til ivaretagelse av forhandlingenes orden og verdighet, kan løses gjennom god prosessledelse. Det kan for eksempel gis informasjon om rettens forventninger i et saksforberedende møte eller i innkallingen til møtet. Retten kan også bestemme at deltakerne skal befinne seg på nærmere angitte steder, som sikrer at møtet får en viss formell og verdig ramme uten for mange forstyrrelser, jf. tvistelovforskriften § 10. Departementet har ikke inntrykk av at dette har vært et stort problem i praksis, se blant annet høringssvarene fra Domstoladministrasjonen og Advokatforeningen.

På bakgrunn av den foreslåtte bestemmelsen i tvisteloven § 13-1 tredje ledd bokstav b, som gir retten en generell adgang til å bestemme at rettsmøter skal holdes som fjernmøter når det er hensiktsmessig og forsvarlig, har departementet vurdert om det er nødvendig å opprettholde fjernmøteadgangen som følger av bokstav a. Etter denne bestemmelsen kan det holdes fjernmøte når det er særskilt bestemt i loven, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 29 side 411. Men også når fjernmøteadgangen er særskilt bestemt må retten vurdere konkret om rettsmøtet bør holdes som fjernmøte, og i denne vurderingen skal det tas hensyn til om fjernmøtebehandling er hensiktsmessig og forsvarlig, se omtalen av «kan»-vurderingen i punkt 8.1.1 ovenfor. Departementet har kommet til at regelen i bokstav a bør beholdes. Rettsmøtene det dreier seg om her, er særlig godt egnet for fjernmøte og departementet anser det som nyttig at dette fremgår av loven. Saksforberedende møter bør for eksempel normalt holdes som fjernmøte i stedet for fysisk møte, med mindre sakens størrelse, kompleksitet eller andre grunner tilsier noe annet, se NOU 2001: 32 B punkt 9.2 side 750 og Schei mfl., Tvisteloven, 2022, note 4 til tvisteloven § 9-4. Det kan også være hensiktsmessig å skille mellom fjernmøter som besluttes i medhold av § 13-1 tredje ledd bokstav a og b med hensyn til partenes uttalerett og avgjørelsesform. Behovet for å involvere partene i avgjørelsen om fjernmøte og at avgjørelsen begrunnes, gjør seg særlig gjeldende når det er spørsmål om å holde fjernmøte i for eksempel hoved- og ankeforhandlinger, og ikke i like stor grad i saksforberedende møter og lignende. Departementet kommer nærmere inn på dette i punkt 8.4.3.

8.4.3 Partenes uttalerett, ankeadgang og avgjørelsesform

Etter den midlertidige loven § 3 og Straffeprosessutvalgets forslag til bestemmelse i domstolloven § 122 a, skal partene alltid få anledning til å uttale seg før det treffes avgjørelse om fjernmøte. Departementet foreslår å innføre den samme regelen i det permanente regelverket for fjernmøter som besluttes i medhold av den foreslåtte bestemmelsen i tvisteloven § 13-1 tredje ledd bokstav b, se punkt 8.4.2. Dette vil gjelde for avgjørelser om å holde fjernmøte i blant annet hoved- og ankeforhandlinger, hvor det er særlig viktig at partene involveres. For avgjørelser om å holde fjernmøte etter bokstav a, mener departementet at regelen om partenes uttalerett bør være som i dag, slik at partene «bør» få anledning til å uttale seg, jf. tvistelovforskriften § 10 tredje ledd. Etter gjeldende rett er partenes samtykke nødvendig for å kunne beslutte fjernmøte etter § 13-1 tredje ledd bokstav b. Dette forutsetter at partene har fått mulighet til å uttale seg. Forslaget vil derfor ikke føre til noen endringer i praksis. Departementet foreslår at reglene om partenes uttalerett lovfestes i et nytt fjerde ledd i § 13-1.

Departementet kan ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å innføre et generelt unntak fra partenes uttalerett i spesielle tilfeller eller lignende, slik blant annet Borgarting lagmannsrett og Oslo tingrett har tatt til orde for. Det kan være praktisk med en slik regel i saker hvor det haster med å få tatt en avgjørelse, for eksempel like i forkant av hovedforhandlingen. Men som Advokatforeningen peker på, må partene uansett få varsel og tid til å områ seg, og retten kan sette korte frister for merknader. Når det gjelder avgjørelser om fjernmøte etter § 13-1 tredje ledd bokstav a, «bør» partene få anledning til å uttale seg før det tas en avgjørelse, se ovenfor. Dette er den samme regelen som gjelder i dag, og åpner for at det unntaksvis kan besluttes fjernmøte uten at partene har fått anledning til å uttale seg. I rettsmøter hvor fjernmøteadgangen er særskilt bestemt i loven og ikke noen andre enn rettens medlemmer deltar, vil det normalt ikke være nødvendig å innhente partenes syn.

Enkelte høringsinstanser mener at partene ikke bør kunne anke avgjørelser om fjernmøte og fjernavhør særskilt, slik som etter de midlertidige reglene. Frostating lagmannsrett viser til at dette kan skape unødvendig prosess og merarbeid for dommerne under saksforberedelsen. Buskerud tingrett mener at partene bør nøye seg med å kunne bruke avgjørelsen som ankegrunn mot den materielle avgjørelsen i saken. Etter departementets syn bør ikke partene fratas ankeadgangen etter de permanente reglene, særlig ikke når det nå foreslås å åpne for at det kan holdes fjernmøte etter tvisteloven § 13-1 tredje ledd bokstav b uten at partene samtykker. Som Borgarting lagmannsrett peker på, kan spørsmål om behandlingsmåten ha sider til grunnleggende rettigheter som partene bør ha mulighet til å få prøvd. Dette gjør seg særlig gjeldende i straffesaker, men departementet vil ikke utelukke at det også kan ha betydning i sivile saker. Departementet foreslår derfor, slik også Borgarting lagmannsrett, Dommerforeningen og Høyesterett tar til orde for, å la ankeadgangen bestå etter de permanente reglene.

På bakgrunn av innspill fra Advokatforeningen, Borgarting lagmannsrett og Dommerforeningen har departementet vurdert om rettens avgjørelse om å gjennomføre rettsmøter som fjernmøter bør avsies ved kjennelse i stedet for beslutning hvis noen av partene motsetter seg fjernmøte. Borgarting lagmannsrett og Dommerforeningen har bemerket at avgjørelsen bør begrunnes hvis det er tvist om spørsmålet, mens Advokatforeningen har oppfordret departementet til å vurdere om det bør avsies kjennelse hvis noen av partene motsetter seg fjernmøte. Med et krav om kjennelse vil det gjelde krav om begrunnelse etter tvisteloven § 19-6. Partene vil også kunne anke over flere deler av avgjørelsen enn i dag, se § 29-3 første til tredje ledd.

Slik departementet ser det, er det gode grunner som taler for at avgjørelser om å holde fjernmøte mot noen av partenes vilje bør avsies ved kjennelse. Et krav om begrunnelse vil føre til at retten vurderer fjernmøtespørsmålet nøyere, at partenes tillit til avgjørelsen øker og at ankeinstansen får et bedre grunnlag for å vurdere en eventuell anke. Den utvidete muligheten for overprøving vil gjøre at avgjørelsen kan ankes på grunn av feil ved bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen, og ikke bare på grunnlag av feil ved den generelle lovtolkningen eller at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig, se tvisteloven § 29-3 første til tredje ledd, Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 29 side 472–473 og punkt 8.1.1 ovenfor. Det vil imidlertid gjelde begrensninger med hensyn til hvor langt partene kan angripe rettens skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, se nærmere nedenfor. Ettersom departementet foreslår å åpne for at retten i utgangspunktet kan bestemme at det skal holdes fjernmøte i alle typer rettsmøter, uavhengig av om partene motsetter seg det, er det etter departementets syn naturlig at partenes rettsstilling styrkes ved at rettens avgjørelse begrunnes og at det gis større muligheter for overprøving når det er uenighet om spørsmålet. Men dette må avveies mot hensynet til arbeidsbelastningen i domstolene.

Hensynene som taler for å innføre et krav om kjennelse, gjør seg først og fremst gjeldende når det er spørsmål om å holde fjernmøte i hoved- og ankeforhandlinger og andre rettsmøter hvor det i dag gjelder et krav om samtykke fra partene. Dette tilsier at en regel om at det skal avsies kjennelse når noen av partene motsetter seg fjernmøtebehandling, bare bør gjelde for avgjørelser etter den foreslåtte bestemmelsen i tvisteloven § 13-1 tredje ledd bokstav b. Departementet kan ikke se at en regel som dette vil medføre urimelig merarbeid for domstolene. For det første må det antas at det bare unntaksvis vil være aktuelt å holde fjernmøte mot noen av partenes vilje, ettersom partenes syn som regel skal tillegges stor vekt i vurderingen av om det bør holdes fjernmøte. Departementet har også inntrykk av at det sjelden er uenighet om bruk av fjernmøte. For det andre vil det normalt ikke gjelde strenge krav til begrunnelsen for denne typen avgjørelser. Kravene til begrunnelse etter tvisteloven § 19-6 er langt på vei relative og må tilpasses hva den aktuelle avgjørelsen dreier seg om, sakens betydning og partenes anførsler mv., jf. HR-2021-270-U avsnitt 10 flg. og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 29 side 436. Departementet kan heller ikke se at den utvidete muligheten for overprøving er noe tungtveiende argument mot å innføre et krav om kjennelse. Det er her snakk om en avgjørelse om saksbehandlingen som skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling. Den skjønnsmessige avveiningen kan bare angripes på grunnlag av at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 andre ledd. Det ligger i dette at ankeinstansen skal begrense seg til å foreta en forsvarlighets- og rimelighetskontroll, og at den skal vise tilbakeholdenhet, se Rt. 2008 side 1507 avsnitt 17 og Schei mfl., Tvisteloven, 2022, note 3 til § 29-3 andre ledd. Departementet antar at flesteparten av ankene vil rette seg mot rettens skjønnsmessige avveining av forsvarligheten av fjernmøte. Dette tilsier at det er mindre betenkelig med en utvidet mulighet for overprøving sammenlignet med reglene som gjelder ved anke over beslutninger, se punkt 8.1.1.

Departementet har kommet til at avgjørelser om å holde fjernmøte i medhold av tvisteloven § 13-1 tredje ledd bokstav b, bør avsies ved kjennelse når noen av partene motsetter seg fjernmøte. Det foreslås at det inntas en regel om dette i et nytt femte ledd i § 13-1. Avgjørelser om å holde fjernmøte etter § 13-1 tredje ledd bokstav a bør som i dag tas ved beslutning, enten partene motsetter seg fjernmøte eller ikke.

8.4.4 Rådslagning i saker med meddommere

I høringsnotatet foreslo departementet å endre tvisteloven § 19-3 første ledd andre punktum, slik at det åpnes for å holde fjernmøte i rådslagninger hvor også meddommere deltar, se punkt 8.2.2.2 ovenfor. Forslaget har fått støtte av alle høringsinstansene som har uttalt seg om det. Høringsinstansene viser blant annet til at en slik regel vil være særlig praktisk i domstoler med høy reiseaktivitet og der meddommere har lang reisevei, og at erfaringene med den midlertidige regelen i § 4, som åpner for fjernmøtebehandling i rådslagninger med meddommere, har vært gode.

På bakgrunn av forslaget om å utvide adgangen til å holde fjernmøter etter tvisteloven § 13-1 tredje ledd, er det etter departementets syn naturlig at det samtidig åpnes for fjernmøtebehandling i rådslagninger med meddommere. Det kan for eksempel være lite hensiktsmessig at rådslagningen må skje i fysisk møte når forhandlingene har vært gjennomført som fjernmøte og dommerne ikke har vært samlet på samme sted. Forslaget støttes av høringsinstansene, og departementet legger til grunn at eventuelle betenkeligheter med fjernmøtebehandling i denne typen møter, kan ivaretas i rettens konkrete vurdering av om det bør holdes fjernmøte, se nedenfor.

Advokatforeningen støtter forslaget om å åpne for at rådslagninger med meddommere kan holdes som fjernmøte, men bemerker at rådslagninger ikke er rettsmøter, og at det derfor ikke er nødvendig å presisere i loven at denne typen møter kan holdes som fjernmøter. Foreningen reiser på denne bakgrunn spørsmål om ikke hele den siste delsetningen i lovutkastet kan utelates.

Departementet er enig i innspillet fra Advokatforeningen. Rådslagninger er ikke rettsmøter, og loven begrenser derfor i utgangspunktet ikke adgangen til å holde fjernmøter, se NOU 2001: 32 punkt 17.3 side 833 om bruk av fjernmøte i rettsmekling, som også foregår utenfor rettsmøter. Det vises også til punkt 8.1.1 ovenfor. Departementet foreslår derfor å ta ut hele den siste delsetningen i tvisteloven § 19-3 første ledd andre punktum, slik at den foreslåtte bestemmelsen lyder: «Når meddommere deltar, skal det alltid holdes rådslagning.». Dette er kun en lovteknisk forskjell fra det som ble foreslått i høringsnotatet, og gjør at det blir bedre sammenheng mellom første og andre punktum. En presisering om at rådslagninger med meddommere «kan holdes som fjernmøte», kan gi feilaktig inntrykk av at terskelen for å holde fjernmøte i rådslagninger med meddommere er lavere enn i rådslagninger med bare fagdommere.

Rådslagninger bør normalt holdes som fysisk møte, jf. tvisteloven § 19-3 første ledd første punktum og punkt 8.1.1 ovenfor, og retten må vurdere konkret om fjernmøte er hensiktsmessig og forsvarlig. Her vil det blant annet ha betydning om saken egner seg for fjernmøte med hensyn til sakens omfang og kompleksitet, og om behandling i fjernmøte er en praktisk og fornuftig løsning i saken.

8.4.5 Rettsmøte om muntlig avstemning i Høyesterett

Departementet foreslo i høringsnotatet å endre tvisteloven § 19-4 fjerde ledd første punktum, slik at det bestemmes at rettsmøter om muntlig avstemning i Høyesterett kan holdes som fjernmøter, se punkt 8.2.2.2 ovenfor. Dette vil innebære at det kan besluttes fjernmøte i medhold av tvisteloven § 13-1 tredje ledd bokstav a. Hvis det er aktuelt å innkalle partene til et eget rettsmøte for muntlig avsigelse av avgjørelsen etter § 19-4 tredje ledd andre punktum, noe som bare skjer i saker som har stor offentlig interesse, vil fjernmøteadgangen reguleres av § 13-1 tredje ledd bokstav b, som i dag. Høyesterett støtter forslaget, og påpeker at det er ønskelig med en slik endring av § 19-4 fjerde ledd første punktum selv om det innføres en generell adgang til å holde rettsmøter som fjernmøter. Ingen av de andre høringsinstansene har noen innvendinger mot forslaget.

Departementet anser forslaget som fornuftig og kan ikke se at det knytter seg noen betenkeligheter til det. Det foreslås derfor at tvisteloven § 19-4 fjerde ledd første punktum endres i tråd med forslaget i høringsnotatet, slik at det tilføyes i bestemmelsen at rettsmøte om muntlig avstemning i Høyesterett «kan skje i fjernmøte». Etter departementets syn er det ikke nødvendig å presisere at fjernmøte kan holdes «uten partenes samtykke», noe som ble holdt som en mulighet i høringsnotatet punkt 6.5.6. At det ikke gjelder et vilkår om samtykke fra partene når fjernmøteadgangen er særskilt bestemt, følger allerede av § 13-1 tredje ledd bokstav a. Dette vil ikke endre seg med de foreslåtte endringene i § 13-1, se punkt 8.4.2.

Siden det her er snakk om et rettsmøte hvor fjernmøteadgangen er særskilt bestemt i loven og ikke noen andre enn rettens medlemmer deltar, vil det normalt ikke være nødvendig å innhente partenes syn før det treffes avgjørelse om fjernmøte, jf. den foreslåtte bestemmelsen om partenes uttalerett i tvisteloven § 13-1 fjerde ledd. Partene skal imidlertid få anledning til å uttale seg før det treffes avgjørelse om å holde fjernmøte i rettsmøter som nevnt i § 19-4 tredje ledd andre punktum.

8.4.6 Jordskiftelova

Reglene i blant annet tvisteloven kapittel 19 og § 13-1 andre og tredje ledd gjelder for saker som behandles etter jordskiftelova så langt det fremgår av de enkelte bestemmelsene i jordskiftelova, og så langt de passer, jf. jordskiftelova § 6-1 andre ledd.

Etter jordskiftelova § 6-7 første ledd første punktum kan jordskifteretten innkalle partene til saksforberedende møte. I andre punktum står det at slike rettsmøter kan holdes som fjernmøte, og det vises til tvisteloven § 13-1 andre og tredje ledd. I jordskiftelova § 6-12 er det gitt regler om saksbehandlingen i rettsmøter om forhandlinger mellom partene. Også her fremgår det at rettsmøtet kan holdes som fjernmøte etter tvisteloven § 13-1 andre og tredje ledd, se § 6-12 første ledd tredje punktum.

Departementets forslag om nye bestemmelser i tvisteloven § 13-1 fjerde og femte ledd om partenes uttalerett og avgjørelsesform, se punkt 8.4.3, skal også gjelde for jordskiftesakene så langt de passer. Henvisningene i jordskiftelova §§ 6-1, 6-7 og 6-12 må derfor endres. Det vises til spesialmerknadene til bestemmelsene i punkt 13.4.

Tvisteloven § 13-1 tredje ledd bokstav a åpner i dag for at rettsmøter kan holdes som fjernmøter når det er «særskilt bestemt». For andre rettsmøter kan det holdes fjernmøte når partene samtykker, jf. bokstav b. Selv om det er «særskilt bestemt» i jordskiftelova § 6-12 at forhandlinger i rettsmøte kan holdes som fjernmøte, kan ikke departementet se at det har vært meningen å åpne for at denne typen møter kan holdes som fjernmøter uten at partene samtykker. Det står ikke noe om dette i forarbeidene til bestemmelsen, og i høringssvar fra jordskifterettene gis det uttrykk for at de har forholdt seg til samtykkekravet i tvisteloven § 13-1 tredje ledd bokstav b. Departementet antar derfor at avgjørelser om å holde rettsmøter som nevnt i jordskiftelova § 6-12 som fjernmøter, skal tas i medhold av jordskiftelova § 6-12, jf. tvisteloven § 13-1 tredje ledd bokstav b, mens avgjørelser om å holde saksforberedende møter som nevnt i jordskiftelova § 6-7 som fjernmøter, skal tas i medhold av jordskiftelova § 6-7, jf. tvisteloven § 13-1 tredje ledd bokstav a. Dette skal også gjelde etter de foreslåtte endringene i tvisteloven § 13-1 og jordskiftelova, og har betydning for partenes uttalerett og hvilken avgjørelsesform som skal brukes hvis noen av partene motsetter seg fjernmøtebehandling, se punkt 8.4.3 om de foreslåtte bestemmelsene i tvisteloven § 13-1 fjerde og femte ledd.

8.4.7 Andre spørsmål

Når det gjelder rettsmekling, påpeker Helgeland tingrett og Oslo tingrett at det bør fremgå av loven at rettsmekling kan gjennomføres som fjernmøte. Til dette bemerker departementet at rettsmekling foregår utenfor rettsmøter, og at rettsmekleren bestemmer fremgangsmåten i samråd med partene, jf. tvisteloven § 8-5 første ledd. Loven legger ingen begrensninger på bruken av fjernmøter ved rettsmekling, jf. NOU 2001: 32 punkt 17.3 side 833, og departementet kan ikke se at det er nødvendig å presisere dette i loven.

Oslo tingrett påpeker for øvrig at det er behov for en hjemmel om fjernmøte i enkelte gjeldsordningssaker og i dødsanmodningssaker etter lov om forsvunne personer mv. § 9. Det er ikke klart for departementet at det er noe til hinder for å holde rettsmøter som fjernmøter etter reglene i tvisteloven § 13-1 i saker som reises i medhold av lov om forsvunne personer § 9. Det følger av § 9 fjerde ledd andre punktum at reglene i tvisteloven gjelder «så langt dei høver». I spesialmerknadene til §§ 9 og 8 står det at de «alminnelege reglane» i tvisteloven gjelder for rettens behandling av saken så langt de passer, og at en del av dem ikke passer fordi de gjelder tvister mellom to parter. Det står imidlertid at noen av bestemmelsene bør gjelde helt eller delvis, og at dette «mellom anna» gjelder bestemmelsene i tvisteloven kapittel 11 om grunnlaget for rettens avgjørelser mv. og bestemmelsene i del V om bevis, jf. Prop. 18 L (2014–2015) punkt 6.1 side 41–42. Departementet går ikke nærmere inn på dette, og tar ikke stilling til om det kan være behov for endringer i lov om forsvunne personer. Det samme gjelder spørsmålet om det er behov for endringer i gjeldsordningsloven. Dette er spørsmål som departementet eventuelt vil vurdere på et senere tidspunkt.

Flere høringsinstanser etterlyser nærmere regler og retningslinjer om gjennomføringen av fjernmøter og fjernavhør enn det som følger av tvisteloven og tvistelovforskriften. Etter departementets syn er det hensiktsmessig og naturlig at det gis slike retningslinjer i en felles veileder eller lignende, som kan gjelde både for straffesaker og sivile saker. Dette kan være nyttig for å sikre ensartet praksis i domstolene og for å veilede brukerne om hvordan de skal forholde seg i saker som behandles digitalt. Som påpekt av Domstoladministrasjonen, er det allerede tatt initiativ for å vurdere felles retningslinjer for digital samhandling med domstolene.