1 Utviklingen av en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og en aktivisering i trygdepolitikken

Viktige sider ved sysselsettingspolitikken ble lagt fram i St.meld. nr. 45 (1968-69) Om arbeidsmarkedspolitikken. En utdyping skjedde i St.meld. nr. 14 (1977-78) Om sysselsettingspolitikken. Det langsiktige målet i sysselsettingspolitikken ble da formulert som at alle personer fra 16 til 69 år og som ønsker det, skal kunne skaffe seg inntektsgivende arbeid på hel- eller deltid eller få tilbud om egnet opplæring. Målet ble kalt arbeid for alle.

I St.meld. nr. 85 (1982-83) Om sysselsettingen og arbeidsmarkedspolitikken trekkes hovedlinjene opp for en aktiv arbeidsmarkedspolitikk som skal bidra til å sikre sysselsettingen på kort og lang sikt. Hovedoppgaven skulle være å legge forholdene til rette for flere nye arbeidsplasser, samtidig som det gjennom midlertidige tiltak skapes sysselsettings- og opplæringsmuligheter for de som er ledige. Midlertidige arbeidsplasser i kommuner og fylkeskommuner var i denne perioden viktige satsinger sammen med flere plasser i utdanning. Dette ble også fulgt opp på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet med iverksetting av en rekke aktive tiltak for økt sysselsetting.

I 1992 NOU 1992:26 En nasjonal strategi for økt sysselsetting i 1990-årene, kom en rekke tilrådinger under betegnelsen «solidaritetsalternativet». Utgangspunktet for utformingen av dette alternativet er to mål for utviklingen på arbeidsmarkedet: reduksjon av arbeidsledigheten ned mot 3-3¹/₂ prosent av arbeidsstyrken og at likevektsledigheten i Norge ikke bør øke framover. Hovedelementer i politikken var et gjensidig forpliktende inntektspolitisk samarbeid med sikte på å bedre konkurranseevnen i forhold til Norges konkurrentland, endre sammensetningen av offentlige utgifter for å gi rom for tiltak for å styrke sysselsettingen, tiltak for å bedre økonomiens virkemåte, arbeids-, trygde- og utdanningspolitiske tiltak som kan bidra til å redusere ledigheten på lang sikt, midlertidige tiltak for å redusere ledigheten og en styrking av myndighetenes økonomisk-politiske handlefrihet gjennom bedret konkurranseevne, reduserte overføringer og en bedre fungerende økonomi. Tilrådingene ble fulgt opp av partene i arbeidslivet og myndighetene og dette må ses i sammenheng med den kraftige ledigheten som hadde kommet fra 1988-89 og framover med en konjunkturbunn i 1993.

I 1993 kom ytterligere to utredninger som fulgte opp disse anbefalingene. NOU 1993:6 Aktiv arbeidsmarkedspolitikk tar blant annet opp spørsmål om bedre samarbeid om arbeidsmarkedspolitikken i kommuner og fylkeskommunen. Det etableres senere rådgivende samarbeidsorganer. Videre la en rammen for et nytt sysselsettingstiltak, KAJA, og satsing på jobbklubber som virkemiddel for å fremme aktiv arbeidssøking, kartlegging av kompetansebehov og nettverksbygging rundt de ledige. Viktige målgrupper var ungdom og langtidsledige. NOU 1993:11 Mindre overføringer - mer sysselsetting, fulgte opp anbefalingene i solidaritetsalternativet om at finanspolitisk handlefrihet er nødvendig for å kunne gjennomføre en forsterket og troverdig sysselsettingsstrategi over tid. En lang rekke overføringsordninger ble vurdert for innstramningstiltak, herunder trygdeordninger som sykepenger og stønader til enslige forsørgere samt næringsoverføringer til blant annet jordbruket.

I St.meld. nr. 35 (1994-95) Velferdsmeldingen har en sett velferdspolitikken i nær sammenheng med sysselsettings- og arbeidsmarkedspolitikken. Et mål om å utvikle et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid til alle og økt livskvalitet for den enkelte bygger på betydningen av full sysselsetting og å legge forholdene til rette for å øke verdiskapingen. Høy sysselsetting innebærer at mange kan være med å finansiere velferdsgodene. Det vil også bidra til en mer jevn fordeling av inntekt og levekår. Å utvikle robuste velferdsordninger som ikke velter urimelige byrder over på framtidige generasjoner blir sett som et sentralt mål. I del II i meldingen omtales «arbeidslinja» i velferdspolitikken og det omhandler folketrygdens stønader ved sykdom og uførhet, arbeidsmiljøtiltak, samt stønadsordninger for enslige forsørgere, økonomisk sosialhjelp og tiltak overfor ungdom og funksjonshemmede. Arbeidslinja forutsetter en hensiktsmessig utforming av de sosiale stønadsordningene heter det i meldingen.

I St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga - Om fordeling av inntekt og levekår i Noreg, understrekes det igjen betydningen av å legge forholdene til rette for at det økonomisk og politisk myndige menneske kan være selvhjulpen, selvberget og selvstendig. Full sysselsetting ses som det viktigste grunnlaget for et tryggere Norge. Et høyt velferdsnivå med sosial og økonomisk utjamning må ha et solid økonomisk fundament. I meldingen lanseres også begrepet en mykere arbeidslinje. En mener med dette at det bør legges til rette for at flere skal kunne medvirke til verdiskapingen gjennom å kunne kombinere arbeid og trygd gjennom blant annet lønnssubsidiering og ulike forsøk og endringer av trygderegler.

I NOU 2000:27 Sykefravær og uførepensjonering - Et inkluderende arbeidsliv, var temaet den sterke og bekymringsfulle økningen i sykefraværet og tilgangen på nye uførepensjonister. En ville finne tiltak som kunne redusere sykefraværet og begrense uføretilgangen og således hindre veksten i trygdeutgiftene.

Etter norsk initiativ ble det i OECD iverksatt en sysselsettingsstudie i 1992 og resultatet av dette arbeidet «Fakta, analyser, strategi» ble behandlet våren 1994. I sysselsettingsstudien ga OECD analyser av årsakene til arbeidsledighet og sine tilrådinger for hvordan arbeidsledigheten kunne reduseres, og sysselsettingen og verdiskapingen økes. Studien anviser en strategi for å forbedre OECD landenes evne til strukturelle tilpasninger ved å øke evnen til omstilling og nyskaping. OECDs strategi ble formulert som en balansert miks av makroøkonomisk politikk og strukturreformer med generelle tilrådinger på ti hovedområder, herunder punkter om en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, bedre arbeidsstyrkens kvalifikasjoner og trygdereformer. I 1999 ble erfaringene med sysselsettingsstrategien presentert i rapporten «The OECD Jobs Strategy: Assessing Performance and Policies». Hovedkonklusjonen er at land som har gjennomført bredt anlagte reformer i tråd med OECDs anbefalinger, stort sett har lykkes bedre i å snu utviklingen på arbeidsmarkedet og redusere ledigheten, enn land som ikke har gjort dette. Av erfaringene kan nevnes at målrettede tiltak mot grupper med svak tilknytning til arbeidsmarkedet er nødvendig. Tiltak for å redusere arbeidstilbudet, som for eksempel ved å oppmuntre eldre arbeidstakere til å gå av med førtidspensjon, er ingen løsning. Tiltak som stimulerer til økt produktivitetsvekst, vil øke levestandarden.

EU har også i løpet av de senere år utformet en helhetlig europeisk sysselsettingsstrategi. Det formelle grunnlaget ble lagt ved undertegnelsen av Amsterdam-traktaten i 1997. Målet om høy sysselsetting skal tas i betraktning ved utforming og gjennomføring av fellesskapets politikk og aktiviteter. EU legger stor vekt på fire pilarer: sysselsettingsevne, entreprenørkultur, tilpasningsevne og like muligheter. Det legges vekt på at arbeidsmarkedspolitikken bør endres fra passive tiltak over mot mer aktive tiltak og at trygde- og skattesystemet gir insentiver til å søke og ta arbeid.

De internasjonale erfaringene går også igjen som sentrale elementer i anbefalingene gitt i NOU 2000:21 En strategi for sysselsetting og verdiskaping. Bakgrunnen for dette arbeidet var at en mente at norsk økonomi i 1998 var i ferd med å komme ut av balanse. Av mange elementer kan en her peke på to. Offentlige midler må forvaltes effektivt fordi offentlig sektor over tid blir utsatt for stadig sterkere press med økende krav og forventninger og økte utgifter i folketrygden kombineres med stramme budsjettrammer. Eldrebølgen vil medføre sterk vekst i utgiftene til pensjoner og helse- og omsorgstjenester og det stiller krav om en forsvarlig finanspolitikk i et langsiktig perspektiv. Det understrekes i utredningen at for å få en vellykket utvikling i norsk økonomi med høy sysselsetting er en avhengig av at det føres en god politikk på de fleste områder - at det er en helhet som er nødvendig for å lykkes.