3 Samarbeidsformer, erfaringer og forsøk

3.1 Innledning

Ansvarsdelingen i velferdsforvaltningen gjør det nødvendig med samarbeid mellom etatene.

Aetat og trygdeetat har et lovpålagt samarbeid på attføringsområdet om brukere som mottar sykdomsrelaterte ytelser og som skal vurderes i forhold til attføring, om enslige forsørgere og etterlatte med overgangsstønad mv. som trenger bistand for å komme i arbeid, og på hjelpemiddelområdet. Trygdeetaten og sosialtjenesten har et formalisert samarbeid særlig om enslige forsørgere med overgangsstønad og på hjelpemiddelområdet. Aetat og den kommunale sosialtjenesten skal samarbeide i forhold til arbeidsledige sosialhjelpsmottakere som har behov for tiltak og tjenester for å komme i arbeid.

Samarbeidet på de forskjellige områdene oppleves i varierende grad som problematisk av de tre etatene. Særlig etter Attføringsreformen i 1994 ble attføringsområdet en kilde til uenighet mellom Aetat og trygdeetat. Uenigheten skyldes blant annet at etatene har ulike mål for attføringen, at de vurderer ulike vilkår i loven og utøver skjønn som kan lede i forskjellig retning. Trygdeetaten kan i sine vurderinger komme til at brukeren er for frisk til å få uførepensjon og at vedkommende bør prøve attføring, mens Aetat kan vurdere at vedkommende er for syk til attføring eller at attføring ikke er nødvendig eller hensiktsmessig.

Også i forhold til enslige forsørgere og på hjelpemiddelområdet opplever etatene samarbeidsproblemer og uavklarte ansvarsforhold. Mellom trygdekontoret og sosialkontoret kan det oppstå uklarhet i spørsmål om hvem som skal ha ansvaret for inntektssikring av langtids sosialhjelpsmottakere. Etter sosialkontorets vurdering burde mange heller hatt en varig trygdeytelse og kan bistå brukeren med å få avklart sine rettigheter, mens trygdeetaten kan vurdere at brukeren ikke fyller vilkårene, og kan derfor mene at sosialtjenesten ønsker å overføre sosialmottakere til regelstyrte trygdeytelser for å oppnå besparelser i de kommunale budsjettene.

Kommunene kan erfare at Aetat ikke i tilstrekkelig grad prioriterer deres brukere. De vil kunne ha et ønske om å redusere sine sosialhjelpsutgifter ved å overføre ledige sosialhjelpsmottakere til Aetat. Aetat vil kunne ha et ønske om å begrense pågangen av brukere fra sosialtjenesten ut fra at etaten har begrensede ressurser til disposisjon for målgruppen. Nivået på arbeidsmarkedstiltakene er en viktig faktor på dette området.

Helsetjenesten er en viktig premissleverandør for andre etaters virksomhet. Den har ansvar for forebygging, behandling og oppfølging av personer med helseproblemer, og den har et koordineringsansvar. Helsetjenestens deltakelse er derfor nødvendig og ofte avgjørende for å kunne gi et helhetlig tilbud til personer med sammensatte problemer. De andre etatene erfarer blant annet at helsetjenesten ikke er tilstrekkelig orientert mot arbeid, og at det er uklart hva helsetjenesten kan forventes å bidra med i forhold til rehabilitering og oppfølging av arbeidstakere med helseproblemer.

Kompetanseheving gjennom samarbeid med utdanningssektoren er viktig for å øke arbeidsstyrken og forhindre fattigdom. Det er en klar sammenheng mellom lite utdanning, dårlig helse, bruk av sosiale tjenester og svak posisjon i arbeidsmarkedet.

Konsekvensene av ansvarsforhold som oppleves som uavklarte og mangelfullt samarbeid er at innsatsen for å få folk i arbeid forsinkes og svekkes og brukerne blir kasteballer mellom etatene uten å få noen fullgod bistand. I en årrekke har en derfor forsøkt å finne gode løsninger på samordningsproblemene mellom arbeid, sosial og trygd. Dette er gjort ved å gi retningslinjer og føringer på hvordan samarbeidet skal foregå. Det er også gjort endringen i ansvarsforholdene, senest ved Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv som ble inngått i oktober 2001. Ikke minst har en prøvd å finne gode løsninger gjennom en utstrakt forsøksvirksomhet. Forsøksvirksomheten har avdekket svakheter ved samarbeidet, men også bidratt til forbedringer av samordningen.

Kildegrunnlaget for omtalen av samarbeidet mellom etatene i dette kapitlet bygger blant annet på materiale som etatene har utarbeidet i tilknytning til arbeidet med meldingen og en rapport fra Telemarksforskning. 1 I denne rapporten har en blant annet belyst holdninger og oppfatninger som trygdeetaten, Aetat og sosialtjenesten har til hverandre og til samarbeidet mellom dem på områder hvor det er behov for samordning.

3.2 Samarbeid mellom trygdeetat og Aetat

Attføring og sykdomsrelaterte ytelser.

Fram til 1994 var ansvaret for yrkesrettet attføring delt mellom trygdeetat og Aetat. Trygdeetaten hadde ansvaret for samtlige av de sykdomsrelaterte ytelsene, og for en del av de arbeidsrettede tiltakene som mottakere av disse ytelsene kunne benytte. Aetat hadde blant annet ansvaret for de arbeidsrettede tiltakene til yrkeshemmede som ikke hadde rett til sykdomsrelaterte ytelser.

Attføringsreformen som ble gjennomført i 1994 hadde som mål at stønadsordninger og tiltak skulle innrettes slik at attføring eller arbeid ble valgt framfor trygd. For å nå dette målet ble hele attføringsansvaret og de arbeidsrettede virkemidlene forankret i Aetat. Trygdeetatens veileder- og veiviserfunksjon ble bygget ut. Trygdeetaten fikk et klarere ansvar for tidlig oppfølging av sykmeldte gjennom at oppfølgingsansvaret for sykmeldinger utover 12 uker ble lagt til trygdeetaten.

Til grunn for reformen lå også et integrerings- eller normaliseringsprinsipp: Yrkeshemmede skulle betjenes av den samme instans som betjener andre arbeidssøkere.

En person som mottar sykepenger og søker om yrkesrettet attføring skal i henhold til gjeldende regler få sin sak behandlet både av trygdeetat og Aetat. Etter arbeidsdelingen som er fastsatt mellom de to etatene skal trygdeetaten vurdere de medisinske inngangsvilkårene for rett til attføringspenger, dvs om det foreligger sykdom, om arbeidsevnen er nedsatt som følge av sykdommen og hvorvidt sykdommen er varig. Disse vurderingene vil ofte innebære betydelig grad av skjønnsutøvelse. Vanligvis vil de bygge på legeerklæringer, som i tillegg til medisinske opplysninger også vil inneholde opplysninger om sykdommen har innvirkning på søkerens arbeidsevne. Når trygdekontoret, som ledd i sitt veiviseransvar, kommer til at de medisinske vilkårene er innfridd og uførepensjon ikke er aktuelt, fattes et vedtak som utløser en trygdeytelse, vanligvis rehabiliteringspenger, for inntil 8 uker, mens søknaden ligger til vurdering i Aetat. Oversendelse av en søknad til Aetat skjer automatisk som følge av at loven forutsetter at søknaden også vurderes av Aetat. Implisitt i trygdekontorets vurdering og vedtak ligger det imidlertid ofte en antakelse fra kontorets side om at den yrkeshemmede vil kunne ha nytte av Aetats tiltak og tjenester.

Aetat foretar den arbeidsmarkedsfaglige vurderingen av om attføring er nødvendig og hensiktsmessig og om søkeren kan komme i høvelig arbeid ved å gjennomføre et attføringsopplegg. Også denne vurderingen innebærer betydelig grad av skjønnsutøvelse, som etaten gjør på selvstendig grunnlag, uavhengig av hva trygdeetaten eventuelt måtte ha ment om nytten av attføringen i det konkrete tilfellet. Aetat må fatte vedtak i oversendelsessaken innen de 8 ukene som trygdeetaten har tilstått ytelsen for.

Dersom Aetat kommer til at søkeren ikke tilfredsstiller vilkårene om at attføring er nødvendig og hensiktsmessig, blir kravet avslått. Dersom avslaget begrunnes med at søkeren er for syk til å prøve attføring, eller ikke har noen reelle muligheter til å komme i arbeid etter gjennomført attføring, tilbakeføres saken til trygdeetaten. Noen saker kan også returneres av andre grunner, for eksempel at bedriftsintern attføring ikke er prøvd eller at legeerklæringen er mangelfull.

Dersom Aetat kommer til at søkeren innfrir vilkårene for attføring, gjør den et vedtak om å tilstå attføringspenger i ventetid på tiltak. Når den yrkeshemmede kommer inn på tiltaket, gjøres et nytt vedtak om attføringspenger under attføring.

Det er de sakene som sendes fram og tilbake mellom etatene uten at en kommer fram til avklaring gjennom forsøk med yrkesrettede attføringstiltak, som blir kalt kasteballsaker (boks 3.1). De oppstår som følge av det delte ansvaret der de to etatene skal vurdere ulike vilkår som gir stort spillerom for utøvelse av skjønn, og der utfallet av etatenes vurderinger kan lede i forskjellig retning. Uenigheten mellom etatene vil i slike saker kunne framstå som et spørsmål om hvem som skal innvilges yrkesrettet attføring. Etatenes ulike mål synes å ha vært en kilde til ulikt syn på enkeltsaker. Regelverket for uførepensjon sier at søkerne skal prøves på attføring før de tilstås uførepensjon. Trygdeetaten kan erfare at Aetat vurderer søkerne som ikke friske nok til å prøve attføring. Den kan hevde at Aetat i noen tilfelle stiller for høye krav til fungeringsevne, og mene at Aetat ikke gjør nok for å prioritere eller sette av ressurser til dette. Aetat kan erfare at trygdekontoret bygger på urealistiske forestillinger om at arbeid er en mulig og ønskelig vei å gå, og mene at etaten ikke har god nok kunnskap om kravene som stilles i arbeidslivet. Uenigheten mellom etatene kan forsterkes ved at Trygdeetaten vil ha interesse av å redusere sine utgifter til sykdomsbaserte ytelser ved å bruke Aetats tiltaksapparat, mens Aetat vil ønske å begrense pågangen av brukere fra trygdeetaten ut fra etatens ressursrammer både når det gjelder personell og tiltaksplasser.

Det er viktig å presisere at fram og tilbake sending av saker mellom etatene over en viss periode, til dels er en intendert og ønskelig konsekvens av at personer med helsemessige og /eller sosiale problemer skal få nødvendig offentlig bistand for å få eller komme tilbake i inntektsgivende arbeid. Det kan være uttrykk for at søkere får en riktig og grundig vurdering både medisinsk og i forhold til arbeidslivet, og at det er nødvendig å bruke en viss tid til dette.

Målet om tidlig intervensjon fra trygdeetaten og andre offentlige instanser for avklaring av arbeidsevne, kan føre til at flere med usikker og ustabil helsetilstand får prøve seg på attføring. Som en konsekvens av dette, må en derfor regne med at en del blir tilbakeført til videre medisinsk eller annen oppfølging. Dette vil også kunne gjelde personer som har så store problemer med å fungere i arbeidslivet at det er umulig å finne arbeidsgivere som vil ansette dem, selv etter at attføring er prøvd.

Problemet er særlig knyttet til de såkalte kasteballssakene som sendes fram og tilbake mellom etatene flere ganger uten at en finner fram til gode og hensiktsmessige løsninger for den enkelte.

Det er også et problem både for samfunnet og den enkelte bruker dersom behandlingen av oversendelsessaker tar lang tid før brukeren får en avklaring på problemene sine. Slik uvisshet over lang tid er uheldig for den enkelte både fordi det bidrar til frustrasjon og manglende trygghet og fordi det skaper et inntektsproblem.

I følge en undersøkelse av attføringsreformen 2 mente saksbehandlerne i trygdeetaten at attføringsreformen hadde bidratt til å øke kasteballseffekten, mens de ansatte i arbeidsmarkedsetaten var uenig i dette. I undersøkelsen har en også beregnet andel kasteballer blant utvalget av saker som er studert (315 saker). I henhold til analysene som ble utført, ble det konkludert med at om lag 1/10 av brukerne kunne defineres som kasteballer, dvs. saker som sendes fra trygdeetaten til Aetat, og som returneres til trygdeetaten uten at attføring er forsøkt. Videre peker undersøkelsen på at det også kan være seleksjonseffekter i retning av at de som har best utgangspunkt for å komme i arbeid, kommer raskere i gang med attføringen. En hovedkonklusjon fra undersøkelsen er at man har bygd opp et apparat for de svakeste og for de som stort sett klarer seg selv. Mellomgruppen, de som ikke greier seg helt på egenhånd, men som ikke har så omfattende problemer at de er prioritert i helsevesenet eller innen attføringsapparatet, faller gjennom i systemet.

For brukerne tar det ofte svært lang tid å få saken sin behandlet to steder før det foreligger et endelig vedtak. Det skapes usikkerhet når brukeren får et vedtak i trygdeetat om at saken skal overføres til Aetat, og i neste omgang får avslag på søknaden i Aetat. Ved at hver søknad behandles og opplysninger registreres to steder, vil dessuten ventetiden øke før arbeidsrettede tiltak iverksettes. Saksbehandlingen påfører etatene dobbeltarbeid, og brukeren får ubehaget med å gjenta personlige opplysninger til flere saksbehandlere og instanser.

De siste årene er det innført ulike rutiner og tiltak for å motvirke kasteballseffekter og andre uønskede effekter av ansvarsdelingen mellom etatene. Det gjelder særlig formalisering av samarbeid, harmonisering av mål, forhåndskontakt og skjerping av kravet om at attføring skal være prøvd før uførepensjon vurderes.

Samarbeidsrelasjonene mellom Aetat og trygdeetaten er formalisert gjennom samarbeidsavtaler som jevnlig har blitt revidert. I tillegg har etatene utarbeidet et felles saksbehandlingsrundskriv som også har blitt revidert flere ganger. De to etatene har videre satt opp en del felles mål og prioriteringer på attføringsområdet.

I tillegg benyttes i varierende grad basisgrupper, bestående av representanter fra trygdeetat, Aetat og lege, eventuelt også arbeidsgiver, sosialkontor og den sykmeldte, i behandlingen av saker som krever tverretatlig bistand og vurdering. Basisgruppene er den eneste lovpålagte samarbeidsformen knyttet til rehabilitering av enkeltpersoner, og skal bidra til bedre og raskere oppfølging av langtidssyke. Evalueringer av basisgruppene tyder på at de oppleves som tidsbesparende, klargjørende og produktive i saksbehandlingen, men at mange fortsatt mener at saksbehandlingstiden er for lang. Det framgår ellers at kun et fåtall av sakene som er til behandling i basisgruppemøtene, blir overført til Aetat som attføringssak.

Som et virkemiddel for å unngå at saker sendes fram og tilbake mellom etatene er det laget rutiner om forhåndskontakt og felles saksbehandlingsmøter. I en evaluering av forhåndskontaktordningen framgår at flertallet av sakene som ble drøftet, ble oversendt, men samtidig var det en forholdsvis stor andel som ikke ble oversendt. Saksbehandlere beskriver forhåndskontakten som en slags forhandlingssituasjon, som også kan bidra til en gjensidig forståelse mellom etatene for hverandres mål og arbeidsmåte.

En noe mindre utbredt praksis enn forhåndskontakt, er at saker behandles uformelt i Aetat før saken formelt blir oversendt. Denne praksisen benyttes i tilfeller der trygdekontoret er usikker på hva det skal anbefale søkeren å gjøre.

Det er ellers høstet gode erfaringer med samarbeidsløsninger som innebærer at Aetat bidrar med informasjon overfor sykmeldte og mottakere av rehabiliteringspenger på et tidlig stadium og i god tid før yrkesrettet attføring vurderes. Det er også utviklet større samforståelse mellom etatene om at tverrfaglig og tverretatlig samarbeid må bygge på et prinsipp om at tiltak og innsats fra ulike instanser ofte må skje samtidig, og ikke sekvensielt.

Vilkåret om at attføring skal være forsøkt/vurdert før uførepensjon kan tilstås, ble skjerpet som ledd i bestrebelsene for å få flere i arbeid. Alle søknader om uførepensjon skal oversendes Aetat for vurdering av yrkesrettet attføring med mindre trygdeetaten kommer til at det er åpenbart at attføring ikke vil føre fram, eksempelvis overfor alvorlig syke personer. Dette har ført til økt tilstrømming til Aetat. Det har dermed økt behovet for etatens attføringstjenester, og er en viktig årsak til veksten i tallet på yrkeshemmede som er registrert i Aetat. Det har samtidig ført til økte ventetider på avklaring og igangsetting av tiltak. Det har samtidig gjort det vanskelig å prioritere andre grupper av arbeidssøkere, for eksempel mottakere av økonomisk sosialhjelp.

Det er opprettet et tett samarbeid mellom trygdeetaten og Aetat for å bistå uførepensjonister som har mulighet til å gå tilbake til arbeid, eventuelt trappe opp arbeidsinnsatsen. Trygdeetaten har gjennomgått et stort antall uføresaker til personer under 50 år og har tatt direkte kontakt med de personene de tror kan ha mulighet til å gå tilbake til arbeid.

Etaten har flere virkemidler som kan tas i bruk, som muligheten til å «fryse» retten til uførepensjon i tre år, hjelpemidler og ergonomisk tilrettelegging i arbeidssituasjonen, forsøksordning for beregning av uførepensjon, friinntekt og lønn, muligheten til fritak for sykepenger i arbeidsgiverperioden og opprettholdelse av uførepensjon under forsøk/trening i arbeid. Uførepensjonister som har behov for blant annet avklaring og kvalifisering, får tilbud om bistand fra Aetat. Uførepensjonister som ønsker å komme tilbake til arbeid, kan få samme bistand fra Aetat som andre yrkeshemmede. Det samme virkemiddelapparatet vil være tilgjengelig for uførepensjonister som for andre arbeidssøkere som trenger bistand for å komme inn i/tilbake til arbeid. I tillegg forvalter Aetat en prøveordning med et eget lønnstilskudd for uførepensjonister.

Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv som trådte i kraft høsten 2001, har ført til en justering og klarere grensedragning mellom trygdeetat og Aetat om ansvaret for tidlig oppfølging av sykmeldte og bedriftsintern attføring. I henhold til avtalen skal trygdeetaten ha det offentlige ansvaret for oppfølging i den enkelte virksomhet av sykmeldte og/eller personer som er i risikosonen og som har et ansettelsesforhold i virksomheten. Aetat har ansvaret for yrkeshemmede som har behov for attføring utenfor egen virksomhet, for eksempel skolegang eller arbeidstrening i andre virksomheter mv. Dersom det viser seg at den sykmeldte ikke lar seg tilbakeføre til tidligere eller annet arbeid i den bedriften vedkommende er ansatt i, overføres saken til Aetat, og saksbehandles i henhold til de ordinære prosedyrene for attføringssaker. Det er et mål at avtalen skal bidra til å redusere antall oversendelsessaker mellom trygdeetat og Aetat.

Samarbeid om enslige forsørgere og unge gjenlevende.

Etter omleggingen av stønadsordningen for enslige forsørgere fra 1. januar 1998 er det krav knyttet til å motta overgangsstønad at den enslige forsørgeren skal være i minst 50 prosent aktivitet når yngste barn har fylt 3 år. Aktivitetskravet er oppfylt ved arbeid, utdanning, tilmelding til arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker, etablering av egen virksomhet eller ved utøvelse av oppdrag som brukerkontakt for andre enslige forsørgere. Trygdeetat og Aetat har et lovfestet samarbeid i forhold til kravene om yrkesrettet aktivitet. Dette er tilfelle hvor den enslige forsørgeren må stå tilmeldt Aetat for å ha rett til overgangsstønad og/eller stønad til barnetilsyn. Begge etater vil ha arbeid med å følge opp saken fortløpende. Begge etater vil også være involvert når det er snakk om å stanse ytelsen fordi vedkommende ikke lenger fyller vilkåret om å være tilmeldt Aetat som reell arbeidssøker. Trygdekontoret fatter vedtak i saken. Aetat avgir uttalelse som trygdekontoret bygger sitt vedtak på. Trygdekontoret kan ikke overprøve Aetats vurdering.

I følge trygdeetaten fungerer ikke samarbeidet mellom de to etatene etter intensjonen. Enslige forsørgere er ingen prioritert gruppe for Aetat og får dermed samme oppfølging og tilbud som enhver annen arbeidssøker. Det er ikke lagt opp til noe samarbeid etatene imellom ut over det som eventuelt etableres lokalt. I følge trygdeetatens vurdering har ordningen med tilmelding til Aetat ikke spesielt stor innvirkning på om den enslige forsørgeren kommer i arbeid. For trygdeetaten er ordningen ressurskrevende idet denne gruppen følges opp av trygdekontoret hver måned.

Det er videre etablert et tverretatlig samarbeid i tilknytning opprettelsen av brukermedvirksningsordninger (BMV) for enslige forsørgere fra 1. januar 1998. Ordningene ledes av en enslig forsørger som selv er stønadmottaker. Som et støtteorgan for BMV er det opprettet en tverretatlig gruppe - kalt kjernegruppe - med deltakere fra trygdeetaten, sosialtjenesten og Aetat. Det har imidlertid vist seg vanskelig å få til et effektivt samarbeid i kjernegruppene, muligens fordi de ikke er lov- eller forskriftsfestet.

Tekniske hjelpemidler.

På hjelpemiddelområdet har trygdeetaten og Aetat grenseflater mot hverandre når personer er i et yrkesrettet attføringstiltak hvor det er behov for hjelpemidler. Trygdeetaten har et generelt ansvar for finansiering og tildeling av hjelpemidler. I attføringssaker har Aetat et ansvar for å sikre helheten i saken. Aetat skal også vurdere om hjelpemidler og/eller tilrettelegging av arbeidsplassen kan være et hensiktsmessig og nødvendig tiltak i tilknytning til attføringen. Det vil imidlertid være hjelpemiddelsentralen som har kompetanse om hvilke hjelpemidler som kan tas i bruk og hvordan disse kan anvendes for å løse den enkeltes situasjon.

Trygdeetatens arbeidslivssenter har en koordinerende og utløsende rolle når det gjelder hjelpemidler på arbeidsplassen der vedkommende er i et arbeidsforhold. Også her vil hjelpemiddelsentralen bistå med sin fagkompetanse på produkter og formidling av riktige hjelpemidler. For å sikre en raskest mulig behandling av søknader om hjelpemidler til arbeidsplassen, vil saksbehandling av denne typen saker bli overført fra trygdekontorene til hjelpemiddelsentralene fra 1. januar 2003.

I forhold til disse sakene er også arbeidsgiver en viktig samarbeidspart. Trygdeetatens erfaringer med samarbeidet er at ansvaret for tekniske hjelpemidler og tilrettelegging på arbeidsplassen er spredd på mange instanser og at ansvaret for utredning er uklart. Dette medfører lang tid til utredning, saksbehandling, anskaffelse og tilpassing. I tillegg oppleves manglende kunnskap om muligheter hos arbeidstakere, arbeidsgivere og offentlige instanser, og liten kjennskap til hverandres roller og ansvar. Sandman-utvalget påpeker mangel på samtidighet i vedtak som en medvirkende årsak til at jobber glipper for personer som trenger slike hjelpemidler, og som særlig gjør det vanskelig ved nyansettelser.

3.3 Samarbeid mellom trygdeetat og den kommunale sosialtjenesten.

Det er i dag et formalisert samarbeid mellom trygdeetat og sosialtjenesten om ytelser mv. til enslige forsørgere og på hjelpemiddelområdet i forhold til funksjonshemmede.

Det er utarbeidet forskrift om samarbeid mellom sosialkontor og trygdekontor om ytelser til enslige forsørgere. Forskriften hjemler adgang til at en enslig forsørger kan kreve å få drøftet sin sak i felles møte med trygdekontor og sosialkontor dersom vedkommendes problemer angår begge etaters ansvarsområder. Den muligheten forskriften gir enslige forsørgere brukes i svært liten grad.

Som nevnt deltar sosialtjenesten også i de såkalte kjernegruppene for brukermedvirkningsordningen for enslige forsørgere.

På hjelpemiddelområdet har trygdeetaten samarbeid med flere kommunale instanser. Hjelpemiddelsentralene har formaliserte samarbeidsavtaler med de kommunale helsetjenestene som er den etaten som gjennom lov om helsetjenester i kommunene og forskrift om habilitering og rehabilitering har det kommunale ansvaret for formidling av hjelpemidler. Sosialtjenesten er en lite aktuell samarbeidspartner på hjelpemiddelområdet. Kommunene utgjør en førstelinjetjeneste på området og har blant annet ansvar for å kartlegge og utrede behov for hjelpemidler til brukerne. Hjelpemiddelsentralene utgjør annenlinjetjenesten og har et overordnet og koordinerende ansvar for hjelpemidler i sitt fylke. De er avhengig av at kommunene setter av ressurser til formidlingsarbeidet og prioriterer dette. Trygdeetaten opplever at kommunene den senere tid i stadig større grad har gitt området nødvendig prioritet. Trygdeetaten vil på sin side bedre tilgangen og kontakten mellom bruker og formidler på hjelpemiddelsentralen.

Delt ansvar for de aktuelle ytelsene kan være medvirkende til at kasteballproblemer oppstår mellom trygdeetaten og den kommunale sosialtjenesten. Som på attføringsområdet har også dette vært en refleks av at de to etatene har ulike mål. Økonomisk sosialhjelp er en subsidiær og midlertidig ytelse, og sosialkontoret kan mene at mange langvarige sosialhjelpsmottakere heller burde få uførepensjon. Trygdekontoret kan hevde at sosialkontoret i for stor grad opptrer som advokat for brukerne mot saksbehandlere i trygdeetaten. De kan mene at sosialkontoret motiverer brukeren til å søke uførepensjon/attføring, uten at brukeren har dette som sitt primære ønske. Uenigheten kan forsterkes ved at sosialtjenesten vil oppnå besparelser ved å få overført langtids sosialhjelpsmottakere til en sykdomsrelatert ytelse, mens trygdeetaten kan ønske å være restriktiv med å slippe (ofte) yngre personer inn i uførepensjonsordningen, blant annet for å begrense utgiftsveksten på sine ytelser.

3.4 Samarbeid mellom Aetat og den kommunale sosialtjenesten om ledige sosialhjelpsmottakere

Ansvaret for arbeidsmarkedstiltak og tjenester for ledige sosialhjelpsmottakere er innenfor dagens velferdsforvaltning delt mellom stat og kommune. Kommunene har et ansvar for å yte hjelp til selvhjelp og Aetat et ansvar for å bidra til at ledige kommer i jobb.

Kommunene kan stille vilkår ved tildeling av økonomisk sosialhjelp om at mottakeren skal være registrert som ledig i Aetat, eller utføre passende arbeidsoppgaver i bostedskommunen.

Økonomisk sosialhjelp er en subsidiær ytelse, og sosialtjenesten har krav på seg til at alle muligheter til selvforsørgelse skal være prøvd. Kommunen vil kunne ha interesse av å overføre ledige sosialhjelpsmottakere til Aetat for å redusere sosialhjelpsutgiftene. Aetat på sin side vil kunne være opptatt av å begrense pågangen av brukere fra sosialtjenesten fordi en høy andel av sosialhjelpsmottakerne er lite konkurransedyktige på arbeidsmarkedet, og mange er heller ikke aktuelle for arbeid. Sett fra Aetats side kan det være problematisk å få henvist personer de kan gjøre lite for. Det vil være tilfeller hvor det er ulik oppfatning i de to etatene av hvem som kan defineres som reelle arbeidssøkere eller sosialt yrkeshemmede. Aetat skal imidlertid ikke avvise arbeidssøkere som ønsker å registrere seg. For brukerne kan uenighet mellom Aetat og sosialtjeneste føre til at man blir sendt fram og tilbake uten at man kommer i jobb. Brukerne kan oppleve å være kasteballer.

Arbeidsdelingen mellom stat og kommune har ført til at mange arbeidsledige sosialhjelpsmottakere er registrert som brukere i både sosialtjenesten og Aetat. Enkelte kommuner har bygd opp et kommunalt tiltaksapparat som et supplement til arbeidsmarkedstiltakene i Aetat. Denne utbyggingen har dels skjedd med utgangspunkt i sosialtjenestelovens bestemmelse om bruk av vilkår om å utføre arbeidsoppgaver i kommunen når man mottar økonomisk sosialhjelp. Dels har den skjedd fordi kommunene har vært misfornøyde med det tilbudet Aetat har kunnet gi til arbeidsledige sosialhjelpsmottakere. Dette har ført til at det i noen kommuner er blitt bygd ut delvis parallelle fagmiljøer med tiltakskompetanse for målgruppen.

Det er i dag ikke fastlagt gjennom regelverket hvem som skal ha ansvaret for mestringstiltak som kan bygge bro mellom behandling og rehabilitering og arbeid. I St.meld. nr. 21 (1998-99) «Ansvar og mestring» ble det foreslått å gjøre kommunenes ansvar tydeligere for å sikre at det ble utviklet motivasjons-, mestrings- og læringstiltak som forberedelse til attføring og arbeid. Dette er ikke blitt fulgt opp med den følge at ingen instans er pålagt ansvaret for å drive såkalte «lavterskeltilbud», eller tiltak for å øke brukernes mestringsevne og sosial kompetanse. Mangelen på slike tiltak vil særlig ramme ledige sosialhjelpsmottakere som i tillegg til å ha et ledighetsproblem også har sosiale eller helsemessige problemer, herunder psykiske lidelser. For brukere med behov for tiltak både i kommunal og statlig regi, for eksempel både behandling/rehabilitering og arbeidsmarkedstiltak, blir dette vanskeliggjort gjennom at ansvaret for tiltak dels ligger forskjellige steder og dels fordi ansvaret for «lavterskeltilbud» ikke er plassert og ikke blir utført.

Sosialhjelpsmottakere var tidligere ikke definert som en prioritert gruppe for Aetat ved tildeling av ordinære plasser i arbeidsmarkedstiltak. Gruppen har vært prioritert i den grad den har falt inn under kategorien langtidsledige eller er blitt definert som sosialt yrkeshemmede. Å bli registrert som langtidsledig forutsetter at man jevnlig står i kontakt med Aetat. Mange sosialhjelpsmottakere har ingen økonomisk ytelse fra Aetat og derfor liten motivasjon til å opprettholde slik kontakt.

Med bedring på arbeidsmarkedet og lavere ledighet fra midten av 1990-tallet ble nivået på arbeidsmarkedstiltakene trappet ned i takt med at ledigheten ble redusert. Nedgangen i tiltaksnivået førte til færre tiltaksplasser i kommunal sektor. Mange tiltaksplasser som hadde unge sosialhjelpsmottakere som målgruppe, ble borte. Når det gjelder arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede, har disse blitt trappet opp de siste årene. Tilbudet til sosialhjelpsmottakere som defineres som sosialt yrkeshemmede har dermed blitt bedre.

Samlet sett har andelen sosialhjelpsmottakere som enten deltar på arbeidsmarkedstiltak for ordinære arbeidssøkere eller arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede blitt redusert i siste halvdel av 1990-tallet. I 1996 deltok 12 prosent av alle sosialhjelpsmottakere på ordinære arbeidsmarkedstiltak. I 2000 var deltakelsen redusert til 4 prosent. Rundt 5 prosent av alle sosialhjelpsmottakere deltok på arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede i 1996. I 2000 var andelen steget til 7 prosent.

Tiltaksplasser for ordinært ledige og yrkeshemmede finansieres gjennom rammebevilgninger på statsbudsjettet. Men stor pågang av nye yrkeshemmede som er blitt overført fra trygdeetaten fra og med 2000, kan sosialt yrkeshemmede uten rettigheter etter folketrygdloven risikere å bli nedprioritert. Samtidig er langtidsmottakere av sosialhjelp de siste to årene en av målgruppene som blir prioritert ved tildeling av plasser på ordinære arbeidsmarkedstiltak. Regjeringen foreslår i budsjettet for 2003 å øremerke 1 000 plasser i arbeidsmarkedstiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp.

Som en oppfølging av Velferdsmeldingen (St.meld. nr. 35 (1994-95)), ble det høsten 1997 utarbeidet et rundskriv av Kommunal- og arbeidsdepartementet i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet om opprettelse av tverretatlige samarbeidsforum på ledelsesnivå mellom helse- og sosialtjenesten i kommunen, trygdeetaten, Aetat og eventuelle andre etater og tjenester. Målet var å få en mer generell avklaring av ansvarsforhold og gråsoneproblematikk. Forumet skal utvikle samarbeidsrutiner og sørge for samordnet hjelp til brukere som trenger tilbud fra flere etater/instanser for å komme i arbeid eller utdanning. Forumet skal ikke behandle enkeltsaker, og etatene bør være representert på ledernivå.

Oppfølgingen av samarbeidsrundskrivet i kommunene ble evaluert i 2000 av Telemarksforskning på oppdrag fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Evalueringen viste at forumet hadde større effekt på samarbeidet mellom etatene enn på de konkrete resultatene for brukerne. Videre viste evalueringen at det var vanskelig å få helsetjenesten til å delta. 3

3.5 Samarbeid med helsetjenesten

Helsetjenesten er en viktig samarbeidspartner for andre etaters virksomhet. Tjenesten har ansvar for forebygging, behandling og oppfølging av personer med helseproblemer. Den er forpliktet til å delta i tverrfaglig samarbeid, og har et selvstendig ansvar for koordinering av ulike tiltak i rehabiliteringsprosessen for den enkelte. Helsetjenestens deltakelse er derfor nødvendig og ofte avgjørende for et helhetlig tilbud til personer med sammensatte problemer og for å nå målet om at flere skal komme i arbeid.

Etter kommunehelstjenesteloven skal landets kommuner i tillegg til å behandle sykdom, skade eller lyte, fremme folkehelse og trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold. Innsatsen for å forebygge sykdom og fremme helse, bør være en viktig del av samarbeidet mellom Aetat, trygdeetaten, sosialtjenesten og helsetjenesten lokalt.

Gjennom kommunehelsetjenesteloven er kommunene tillagt ansvar for primærhelsetjenestene, mens staten gjennom spesialisthelsetjenesteloven har ansvar for spesialisttjenestene. Sistnevnte er organisert innenfor regionale helseforetak. Både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten omfatter offentlige og private tjenesteytere. Helsetjenester som utføres av private tjenesteytere er regulert gjennom offentlige avtaler.

De regionale helseforetakene og kommunehelsetjenesten har til dels stor grad av frihet til selv å utforme tjenestetilbudet både innholdsmessig og når det gjelder organisering.

Gjennom sykmeldinger, legeerklæringer og ved å stille diagnoser er helsetjenesten en viktig premissleverandør for trygdeetatens vurderinger. Behandlingspersonell og andre som yter tjenester for folketrygdens regning, har en generell plikt til å gi (sakkyndige) erklæringer og uttalelser ved krav om ytelser, eller kontrollere løpende ytelser når dette er nødvendig for at trygdeetaten skal kunne vurdere enkeltpersoners rettigheter og plikter etter folketrygdloven.

Samarbeidet mellom helsetjenesten og Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten er i noen grad formalisert. Helsetjenesten kan blant annet være representert i lokale samarbeidsfora på ledernivå eller delta i et formalisert arbeid rundt enkeltpersoner som basisgrupper knyttet til yrkesrettet attføring. Helsetjenestens samarbeid kan også være knyttet til konkrete tiltak som arbeidsmarkedstiltak for spesielle grupper.

Gjennom fastlegeordningen som ble iverksatt i 2001, har pasientene fått bedre muligheter til å få en fast behandlingskontakt, og ordningen er ment å skulle øke mulighetene for mer helhetlig pasientbehandling. Fastlegene har blant annet en sentral rolle i oppfølging av sykmeldte, som bør skje i tett samarbeid med arbeidsgiver.

I behandlingen av Rehabiliteringsmeldinga St.meld. nr. 21 (1998-99) Ansvar og meistring, ga Stortinget sin tilslutning til strategier og tiltak for å utvikle en helhetlig politikk på rehabiliteringsfeltet slik at brukerne får et bedre samordnet tilbud. Med utgangspunkt i et brukerperspektiv med vekt på lokale og fleksible løsninger, er kommunehelsetjenestens ansvar for koordinering og tilrettelegging av rehabiliteringsarbeidet understreket.

Det ble i 2001 utarbeidet to forskrifter på rehabiliteringsområdet som er hjemlet i helselovgivningen: en ny rehabiliteringsforskrift som tydeliggjør hvilket ansvar helsetjenesten skal ha innenfor rehabiliteringsområdet og forskrift om individuelle planer.

Formålet med forskriften om individuelle planer er blant annet å sørge for at pasienten får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud, og å styrke samhandlingen mellom tjenesteyter og pasient, og mellom tjenesteytere og etater innen et forvaltningsnivå eller på tvers av forvaltningsnivåene. Den individuelle planen er et overordnet plandokument, som langt på vei forutsetter at de enkelte etater/tjenesteytere har en egen behandlings-/oppfølgingsplan for pasienten/brukeren. Denne overordnede individuelle planen skal således være et virkemiddel for å sikre at tjenestene pasienten/brukeren får fra ulike tjenesteytere samordnes, at tjenestene blir vurdert i en sammenheng, og at det er den enkeltes behov som er utgangspunkt for ytelsen av tjenesten.

Gjennom psykiatrimeldingen og opptrappingsplan for psykisk helse er det satt fokus på behovene innenfor psykiatrisektoren. Den vedtatte opptrappingsplanen for psykisk helse går over åtte år. Denne omfatter tiltak for å styrke kompetansen i behandlingsapparatet, styrke den enkeltes mestringsevne, oppnå en bedre brukermedvirkning og opprette en desentralisert spesialisttjeneste og relevante kommunale tiltak. En bedre organisering av trygdeetaten og Aetat på lokalt plan vil kunne bidra til et mer helhetlig tilbud til personer med psykiske lidelser.

Trygdeetaten, Aetat og sosialtjenestens erfaringer fra samarbeid med helsetjenesten

Trygdeetaten, Aetat og sosialtjenesten erfarer at helsetjenesten gjør prioriteringer som ikke uten videre faller sammen med etatenes egne prioriteringer, og at det kan være vanskelig for etatene å vite hva helsetjenesten kan forventes å bidra med, spesielt når det gjelder rehabilitering og oppfølging av arbeidstakere med helseproblemer.

I innspill fra trygdeetaten gis det uttrykk for at manglende behandlingstilbud i helsevesenet, lange ventetider for spesialisttjenester eller at tilbudet ikke er godt nok koordinert, kan føre til at personer blir unødvendig sykmeldt eller at en sykmelding blir unødvendig langvarig. Trygdeetaten viser til at muskel- og skjelettlidelser og dernest psykiske lidelser er de hyppigst forekommende sykdomskategoriene i forbindelse med sykefravær og uførepensjonering. Behandlingsapparatets tilbud til personer med disse lidelsene synes ikke å ha økt i samme grad som økningen i diagnosegruppene.

Lange ventetider og/eller manglende behandlingstilbud slår ut på folketrygdens helserelaterte ytelser. For å påvirke denne situasjonen ble trygdens ordning med kjøp av helsetjenester gjort permanent fra 2001, og ble videre utvidet i 2002 til å gjelde kjøp av spesialistutredninger, større inngrep, kortere behandlingsserier for personer med lettere psykiske lidelser og et begrenset kjøp av funksjonsvurderinger, tverrfaglige utredninger og behandlingsopplegg for personer med sammensatte lidelser. Erfaringene fra tverrfaglige prosjekter tilsier at en god organisering av utredningsforløpet og oppfølging av den sykmeldte er vesentlig for å oppnå gode resultater. Trygdeetaten rapporterer gjennomgående et behov for å øke tilbudet om utredning og behandling til personer med muskel-/skjelettlidelser og psykiske lidelser.

Trygdeetaten gir i sitt innspill uttrykk for at helsetjenesten i større grad bør være orientert mot arbeid. Etaten viser til at Sandmanutvalget (NOU 2000:27) påpekte som en svakhet at sykmeldende lege ofte har begrenset kjennskap til pasientens jobbsituasjon, og at legens utdanning primært er rettet mot å påvise og behandle helsesvikt og ikke mot å vurdere ressurssiden hos pasientene. Etaten mener at leger i for liten grad er opptatt av at pasienter som har en sykdom eller skade som ikke kan «repareres» kan ha behov for tilbud som kan gi et aktivt liv, også i arbeid.

Både trygdeetaten og Aetat ser behovet for funksjonsvurderinger som kan bidra til å gi et bedre vurderingsgrunnlag for tildeling av trygdeytelser og attføringstiltak.

Sandmanutvalget foreslo at en i større grad skal legge vekt på funksjonsevne ved tildeling av trygdeytelser og iverksetting av tiltak som kan bidra til tilbakeføring til arbeid. Utvalget mente at funksjonsvurderinger vil kunne medvirke til redusert sykefravær og færre uførepensjonister. Utvalget forutsatte at sykdom fortsatt skal være et vilkår for trygdeytelser. Gjennom Intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv har legene i større grad forpliktet seg til å legge vekt på funksjonsevne. I samarbeid med partene i arbeidslivet og legeforeningen er sykmeldingsattesten endret. En funksjonsvurdering rettet mot hva arbeidstaker kan utføre skal være en viktig del av grunnlaget for samtale og oppfølgingsprosess ute på arbeidsplassen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Helsetjenesten er en sentral samarbeidspart for Aetat i forhold til yrkeshemmede. Aetat etterlyser en større vekt på funksjonsevne i legeerklæringene som ligger til grunn for å vurdere yrkesrettet attføring. Funksjonsvurderinger er avgjørende for hvorvidt Aetat vil vurdere et tiltak som hensiktsmessig eller ikke. Aetat erfarer også at leger gjennom sin kontakt med pasienter ofte går inn på yrkesrettede vurderinger som kan legge uheldige føringer på Aetats videre bistand.

Aetat ser det som en særlig utfordring å få til et forpliktende samarbeid med helseapparatet for at personer med psykiske lidelser skal få nødvendig medisinsk oppfølging under gjennomføring av yrkesmessig attføring. Erfaringer fra forsøksprosjekter der tidligere psykiatriske pasienter fikk et spesielt tilrettelagt veilednings- og oppfølgingstilbud tyder på at de brukerne som hadde et godt oppfølgingstilbud i helsetjenesten, var de som tjente mest på Aetats tilbud.

I forbindelse med prosjektet «Aktivisering av langtidsmottakere av sosialhjelp» er det en hyppig tilbakemelding at helsetjenesten ikke er tilstrekkelig involvert i arbeidet med brukere med sammensatte problemer.

Rehabiliteringsmeldinga påpekte at det er store lokale forskjeller i forhold til dimensjonering, organisering og kompetanse på ulike områder. Så langt er det ikke erfaringer som tilsier at det er skjedd en tilstrekkelig endring av tjenestetilbudet på lokalt nivå. Det er fortsatt behov for å styrke brukerperspektivet, styrke tverrfaglig rehabiliteringskompetanse og skape bedre organisasjonsmessige forutsetninger for et tverrfaglig samarbeid mellom alle involverte faggrupper.

Forskriften om individuelle planer hjemlet i helselovgivningen ble iverksatt 1. juli 2001. En systematisk evaluering av individuelle planer foreligger foreløpig ikke, men Statens kunnskaps- og utviklingssenter for helhetlig rehabilitering (SKUR) er i ferd med å innhente erfaringer med bruk av individuelle planer fra kommunene.

Retten til individuell plan er regulert i pasientrettighetsloven, plikten til utarbeidelse er regulert i kommunehelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesten og lov om psykisk helsevern. Andre tjenester som trygdeetaten og sosialtjenesten har ikke fått en tilsvarende plikt til å utarbeide individuelle planer. Det kan være en utfordring å få til samarbeid og utforme et helhetlig tilbud som inkluderer det brukeren trenger av tjenester og virkemidler når bare en tjeneste har lovhjemlet individuelle planer.

Helsetjenesten har ansvar for at den enkelte som trenger rehabilitering får en individuell plan, men det kan være noe uklart hvilken instans som skal ha koordinatorrollen og hvem som skal ta initiativ til at en individuell plan blir utformet. Et helhetlig tjenestetilbud betyr at det inneholder alle de tjenester en bruker har behov for. Det vil være naturlig at koordineringsansvaret forankres i den tjenesten som brukeren trenger mest.

En lovhjemling av individuelle planer i andre aktuelle lover vil kunne være et viktig virkemiddel for å få til bedre samordning av både helsetjenester, sosiale tjenester, arbeidsrettede tjenester og økonomiske overføringsordninger for en videre målgruppe enn den som omfattes av plikten i helselovgivningen.

3.6 Samarbeid med utdanningssektoren

Kompetanseheving er viktig for å øke arbeidsstyrken og forhindre fattigdom. Det er en vel etablert sammenheng mellom lite utdanning, og dårlig helse, bruk av sosiale tjenester og svak posisjon i arbeidsmarkedet. Arbeidsstyrken har klart høyere utdanningsnivå enn arbeidsledige, yrkeshemmede og enslige på overgangsstønad. Kvalifiserende tiltak og utdanning er også viktig for mobilitet i arbeidsmarkedet og kan være en sentral faktor ved omstilling.

Viktige samarbeids- og grenseflater mellom utdanningssystemet og velferdstjenestene finner vi særlig i forhold til offentlige institusjoner på videregående nivå, private opplæringstilbydere og fylkeskommunens oppfølgingstjeneste. De offentlige videregående skolene er viktige for disse gir formell kompetanse, noe de aktuelle brukergruppene har behov for og nytte av. Kommunens pedagogisk-psykologiske tjeneste er også en viktig samarbeidspartner, men undersøkelser viser at kommunene ikke gir det tilbudet som voksne etter opplæringsloven har krav på. 4

Trygdeetaten samarbeider med utdanningsmyndighetene hovedsakelig på fylkesplan med fylkeskommunene og utdanningsinstitusjoner om utdanningstilbud til enslige forsørgere. I 2000 var det i gjennomsnitt 8 100 enslige forsørgere med utdanningsstønad.

Sosialtjenesten har et begrenset samarbeid med utdanningssystemet. Mottakere av sosialhjelp kan unntaksvis få godkjent å delta i utdanning og samtidig motta sosialhjelp. Vi har ikke oversikt over antallet. I de fleste tilfeller vil sosialhjelpsmottakere som trenger opplæring bli henvist til Aetat.

Aetat har et bredt samarbeid med utdanningsmyndighetene, primært om veiledning, overgang fra skole til arbeidsliv, oppfølging av unge som ikke begynner eller faller ut av videregående skole, og kjøp og bruk av opplæringstilbud.

Aetat samarbeider med skolemyndighetene om utdannings- og yrkesveiledning. Skoleeier har ansvar for veiledning som gis til skoleelever. Aetat har ansvar for veiledning av voksne. Aetat og skolemyndighetene samarbeider om koordinering av veiledningstilbudet, utvikling av veiledningsmetoder, og produksjon og tilrettelegging av yrkes- og utdanningsinformasjon. Det er imidlertid en utfordring å få til bedre utveksling av kunnskap om det lokale arbeidsmarkedet.

Det er vanskelig for voksne brukere å orientere seg om utdannings- og veiledningstilbud fordi feltet er fragmentert og uoversiktlig. Verken utdanningssystemet eller Aetat har i dag noen god løsning på dette. OECD har i flere gjennomganger av norsk utdanningssystem, og senest i en gjennomgang av norsk utdannings- og yrkesveiledning i 2001, kritisert Norge for mangel på oversiktelighet og lett tilgjengelig yrkesveiledning for voksne.

Overgangen fra skole til arbeidsliv er en avgjørende fase for å sikre at ungdom klarer å etablere seg på arbeidsmarkedet. Ungdom som ikke fullfører videregående opplæring, har stor risiko for å oppleve svak tilknytning til arbeidslivet. Mistrivsel og psykososiale problemer samt manglende tilrettelegging av videregående opplæring i forhold til de som ikke er teoristerke, er blant forhold som kan bidra til manglende motivasjon og frafall. Å hindre frafall er derfor en stor utfordring for videregående skole og oppfølgingstjenesten som skal sikre tilbud om utdanning eller arbeid til ungdom som faller fra i overgangen fra grunnskole til videregående opplæring, eller i løpet av videregående opplæring. Det er nedsatt et utvalg som ser på hele grunnutdanningen, blant annet hvordan overganger mellom utdanning og arbeidsmarked kan gjøres smidigere for å tilpasse systemet bedre til den enkelte elevs behov og på den måten forebygge frafall.

Aetat har en sentral rolle i arbeidet med å oppfylle Ungdomsgarantien som sikrer unge under 20 år skoleplass, jobb eller arbeidsmarkedstiltak. For å nå dette målet samarbeider Aetat med den fylkeskommunal oppfølgingstjenesten. Oppfølgingstjenesten gir informasjon om Aetats tilbud, og oppfordrer den enkelte til å kontakte Aetat lokal. Her vil de få yrkes- og utdanningsveiledning. Der hvor det er aktuelt legges det en handlingsplan, ofte i kontakt med oppfølgingstjenesten, og de får tilbud om jobb eller arbeidsmarkedstiltak, eventuelt kombinerte opplegg med opplæring og jobb/tiltak i samarbeid mellom Aetat og videregående skole.

For funksjonshemmede er overgang fra skole til arbeidsliv en kritisk fase. I Hordaland har Aetat i samarbeid med skolemyndighetene utviklet en modell for samarbeid om slike overganger. Denne vil danne basis for praksis i andre fylker. Aetats rolle er å ivareta forbindelsen til arbeidslivet. Dette kan innebære veiledning, tilrettelegging, arbeidspraksis og formidlingsrettet bistand.

Aetat samarbeider med ordinære skoler og andre utdanningssteder og kursarrangører ved kvalifisering innenfor arbeidsmarkedspolitikken. Ordinær skolegang er et sentralt tiltak for yrkeshemmede. I 2001 omfattet dette gjennomsnittlig over 21 000 yrkeshemmede brukere. Hovedtyngden av de yrkeshemmede tar utdanning ved offentlige utdanningsinstitusjoner. Samarbeidet i slike tilfeller foregår ikke på systemnivå, men gjennom den enkelte som selv velger skolested og søker opptak på vanlig måte. Mesteparten av kommunikasjonen skjer derfor mellom den enkelte bruker og skolestedet. Aetat er inne når det er behov for tettere kontakt mellom Aetat og skolestedet i forbindelse med spesiell tilrettelegging, opprettelse av fadderordninger, og bistand ved transport eller bolig ved skolegangen.

Aetat er også en betydelig kjøper av utdanningstjenester for yrkeshemmede. For et økende antall yrkeshemmede har det vært vurdert som nødvendig og hensiktsmessig at utdanningen tas i privat regi. Det medfører at utgiftene til utdanning finansieres ved attføringsstønader. Bakgrunnen er at utdanningstilbud kan mangle i offentlig regi, eller ventetiden på opptak kan være urimelig lang, og dermed kostnadskrevende både for den enkelte og for offentlige budsjetter. På bakgrunn av at utgiftene til slik opplæring har steget sterkt, har Regjeringen sett behov for å gjøre slik opplæring mer kostnadseffektiv, og en har foreslått et kostnadstak.

Arbeidsmarkedsopplæring/kurs (AMO) utgjør mer enn halvparten av plassene innenfor de ordinære arbeidsmarkedstiltakene. I løpet av 2001 hadde om lag 25 000 personer deltatt på AMO-kurs. Arbeidsmarkedskurs kjøpes både fra offentlige og private kurstilbydere. Aetats kurstilbud skal raskt kunne tilpasses endringer i etterspørselen på arbeidsmarkedet. Det kjøpes kurs innenfor et bredt spekter av fag- og yrkesområder, særlig innenfor videregående yrkesopplæring.

Arbeidssøkerne trenger fleksible kurs. Utdannings- og opplæringstilbudet, særlig i de ordinære utdanningsinstitusjonene, er ofte sterkt tilbudsstyrt, og styrt av bestemte tider for inntak. Arbeidsledige og yrkeshemmede trenger tilbud som er bedre tilpasset egne behov, blant annet modultilpassede kurs, fleksible oppstartingstidspunkter og løpende inntak. Aetat har dialog med tilbydere om dette, og bruk av flere ulike kurstilbydere gir større fleksibilitet. I samarbeid med fylkeskommunale skolemyndigheter i Nordland har Aetat også iverksatt utviklingsarbeid med sikte på å oppnå større fleksibilitet i inntak og tilrettelegging av opplæring innenfor læreplanene i Reform 94.

For å gi en god opplæring kan det være behov for spesialisttjenester som kan avdekke spesielle behov. Dette gjelder for eksempel tilbud til brukere med lese- og skrivevansker som utgjør en betydelig andel blant arbeidsledige. Utdanningssektoren bør bidra med sin kompetanse på slike felt.

Kompetansereformen har gitt voksne nye rettigheter til opplæring og til vurdering av realkompetanse ved søknad om opptak til videregående opplæring. Denne retten er i ferd med å utvides også til grupper som har som formål å søke arbeid direkte. Siden mange både innvandrere og arbeidsledige kan ha liten formell utdanning, men likevel ha betydelig realkompetanse, kan bruk av fylkeskommunens realkompetansevurdering, etter hvert som denne blir mer utbygd, bli en aktuell tjeneste for kommunene, Aetat og trygdeetat å bruke overfor sine målgrupper.

3.7 Forsøksprosjekter med sikte på bedre samordning

Parallelt med de administrative tiltakene for å bedre samordningen, har det har gjennom mange år vært drevet et aktivt forsøks- og utviklingsarbeid mellom arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og de kommunale sosialkontorene. 5

13-kommuners forsøket

13-kommunersforsøket ble startet i 1989 på bakgrunn av den sterke veksten i offentlig stønader til personer i arbeidsdyktig alder på slutten av 1980-tallet. For å høste erfaringer med ulike modeller for organisering av hjelpeapparatet, ble det satt i gang forsøk overfor grupper der samordningsproblemene mellom sosialkontoret og arbeidskontoret var tydeligst. Forsøkene innbefattet tiltak for rusmisbrukere og unge sosialklienter. I et par kommuner ble også trygdeetaten trukket med.

Forsøket ble evaluert i 1993. Evalueringen viste at de samarbeidsløsningene som ble valgt, både var kostbare og tidkrevende. 6 Et problem som nevnes var at prosjektene manglet en enhetlig og overordnet ledelse. Ved uenighet mellom deltakerne var det ingen som hadde overordnet myndighet til å gripe inn. Et problem var tendensen til at kommunene først og fremst var motivert til å delta med tanke på å få overført en del av sine utgifter på sosialbudsjettet til en statlig etat. Evalueringen viser til at der man hadde valgt å etablere en felles enhet mellom de to etatene, ble mange av samarbeidsproblemene løst.

Forsøkene resulterte i mer helhetlig tenkning om brukerne og grensen mellom etatene ble myket opp. Videre hadde tiltakene den positive effekten at arbeidskontorene ga bedre tilbud til sosialkontorets brukere. Aetat baserte imidlertid sitt tilbud på at brukeren selv tok initiativ og tilkjennegav sitt behov. Mange hadde problemer med dette. Aetats krav til arbeidssøkerens egen aktivitet viste seg å være for høye for brukerne.

Omtrent en tredel av deltakerne var enten i arbeid eller utdanning et halvt år etter. Det var de minst belastede brukerne som kom best ut av tiltakene. Etter å ha tatt hensyn til belastningsfaktorer, viste det seg at tiltaket likevel hadde best effekt for brukere med størst problemer, det vil si gjengangere ved sosialkontorene, langtidsarbeidsledige og brukere med lav utdanning. Det var ikke noen effekt av tiltaket for brukere med liten motivasjon.

Forsøket er senere blitt analysert i en oppfølgingsundersøkelse. 7 En konklusjon er at det først og fremst skjedde en forskyvning av brukere fra sosialhjelp til arbeidsløshetstrygd, og dermed en forskyvning av kostnadene fra kommunene til staten. Forsøket hadde altså en positiv effekt på kort sikt, mens effekten på lengre sikt var mer uklar.

Forsøkene fungerte best i de kommunene der man hadde valgt enhetsforvaltning. Her unngikk brukerne i stor grad den vanlige runddansen mellom etatene. Dette ga mulighet til rasjonalisering siden det hadde vært mye dobbeltarbeid ved kontorene. En fikk her mulighet til å se de ulike ytelsene mer i sammenheng og unngikk at flere måtte sette seg inn i samme sak. En unngikk også pulverisering av ansvar og den samlede saksbehandlingen ble redusert, samt at det var mindre tidkrevende for klienten.

Evalueringene av forsøkene som ble gjort på 1990-tallet antyder at tidligere motsetninger og samarbeidsproblemer mellom etatene langt på vei skyldes at etatene har vært lojale overfor etatenes fastsatte mål og prioriteringer. 8 Disse har ofte vært sprikende og ikke lagt et godt grunnlag for lokalt samarbeid.

Frikommuneforsøket i Grimstad

Grimstadprosjektet startet i 1989 som en del av frikommuneforsøket. Med hjemmel i frikommuneloven ble Ungdomsservicekontoret etablert og overtok arbeidsoppgaver og virkemidler fra både arbeidsmarkedsetaten, trygdeetat og sosialkontoret for aldersgruppen 16-24 år. Blant annet innbefattet dette arbeidsmarkedstiltakene, attføringspenger/-stønad, stønad til enslige forsørgere og oppgaver bestemt av lov om sosial omsorg. Midlene til arbeidsmarkedstiltak kunne servicekontoret benytte fritt uten hensyn til regelverket for hvert enkelt tiltak. Dette innebar at forsøket fikk dispensasjon fra de beskrankninger som tiltaksmidlene var underlagt, og de forutsetninger som lå i budsjettet for tildeling av midler til arbeidsmarkedstiltak. Kommunen måtte følge lovgivningen for de rettighetsbaserte ytelsene servicekontoret forvaltet.

Målene var å gi en avgrenset brukergruppe ett sted å henvende seg og å legge mer vekt på aktive tiltak og se helheten i klientenes behov for støtte og hjelp. I henhold til evalueringen reduserte forsøket mange av de koordineringsproblemene sosial-, trygde- og arbeidskontoret hadde seg imellom. 9 Man fikk en mer effektiv saksbehandling ved at én saksbehandler kunne håndtere alle virkemidler under ett. Det forenklet både utbetalings- og kontrollrutinene. Færre mennesker fikk tilgang til opplysningene om klienten. De som fikk tilgang til opplysninger, fikk derimot mer omfattende informasjon enn det moderetatene hver for seg fikk. Brukerne fikk en mer aktiv saksbehandler slik at kravet til egenaktivitet ble redusert.

En hovedkonklusjon fra prosjektet var at antall personer som gikk fra å være passive stønadsmottakere til å komme over i aktive tiltak økte betydelig etter at servicekontoret ble opprettet. Brukerne av servicekontoret var også gjennomgående fornøyd med kontoret. Særlig så de det som en fordel at man slapp å gå fra kontor til kontor. Servicekontoret hadde budsjettansvar for både inntektssikring og tiltak. Dette virket som et insentiv for å få personer ut av klientrollen, i steden for å overføre oppgaven og utgiftene til annen etat.

I Velferdsmeldingen ble det påpekt som uheldig at modellen førte til to arbeidskontorer som arbeidet mot det samme arbeidsmarkedet. Det ble også lagt vekt på at arbeidsmarkedspolitikken er et nasjonalt anliggende og at den etablerte oppgavefordeling med statlig ansvar, fungerte best for et flertall av brukerne. Det ble derfor konkludert med at behovet for forsterket bistand til personer med sammensatte behov burde imøtekommes ved utvikling av gode samarbeidsformer mellom etatene.

Aktive arbeidsrettede tiltak for langtids sosialhjelpsmottakere

Forsøket ble startet opp høsten 2000, og går over fire år. Opprinnelig omfattet forsøket 8 lokale prosjekter. Fra våren 2001 ble forsøket utvidet med fem prosjekter. Da ett av prosjektene er et samarbeid mellom fire kommuner, er i alt 16 kommuner deltakere i det nasjonale forsøket.

Hovedmålet med forsøket er å avklare om bedre utnyttelse av Aetats tjenester, samarbeid med det lokale næringsliv og økt kommunal innflytelse og oppfølging på tiltakssiden kan føre flere sosialhjelpsmottakere ut i arbeidslivet og gjøre dem selvhjulpne. Et annet mål er å høste erfaringer som kan legges til grunn for utvikling av landsdekkende samarbeidsrutiner mellom Aetat lokal og sosialkontorene. Tiltakene i forsøket omfatter både kvalifisering, arbeids- og yrkespraksis og andre rehabiliterende tiltak med sikte på varig ordinært arbeid.

Forsøket retter seg mot langtidsmottakere av sosialhjelp. Mens de lokale planene gir uttrykk for at målgruppen er personer som skal ha en rimelig sjanse for å komme i arbeid, er det i praksis ofte en langt mer belastet gruppe som deltar i prosjektene. Forskning tilsier at tiltak er mest effektive når de rettes mot grupper med problemer, men som likevel har muligheter på arbeidsmarkedet. Om en velger ressurssterke deltakere, har tiltaket ingen hensikt da de kan bli selvhjulpne på egen hånd. Om de velger deltakere med store barrierer i forhold til arbeidslivet, er tiltaket bortkastet fordi de ikke kan dra nytte av tiltaket.

Mange av kommunene benytter ulike former for stimulerings-/motiveringstilskudd. Flere av deltakerkommunene arbeider for å gi deltakerne ansettelse i prosjektperioden. Dette gir lønn i stedet for sosialhjelp samt de rettigheter og plikter som følger med lønn. Forskning utført blant deltakere på arbeidspliktprogrammer, synes å konkludere med at belønning i form av lønn for arbeidsinnsatsen oppleves som viktig av deltakerne.

Forsøket er under evaluering og den første delrapporten er avgitt. Den omtaler imidlertid bare etableringsfasen i prosjektet og det er derfor for tidlig å si noe om resultatene av forsøket.

Program for styrking av sosialtjenesten

I perioden 1994-1997 ga Sosial- og helsedepartementet støtte til flere utviklingstiltak innenfor den kommunale sosialtjenesten, under «Program for styrking av sosialtjenesten». 14 av 46 forsøk dreide seg om å prøve ut tverretatlig samarbeid for spesielt vanskeligstilte sosialhjelpsmottakere. De fleste prosjektene ble igangsatt som en følge av en økende andel unge sosialhjelpsmottakere og fordi den tradisjonelle arbeidsfordelingen mellom etatene ikke hadde gitt et tilstrekkelig helhetlig tjenestetilbud. Hovedsakelig dreier dette seg om unge arbeidsledige som hadde gått på sosialhjelp over lang tid og som stod i fare for å bli varige sosialhjelpsmottakere, samt enslige forsørgere. Det primære målet var i de fleste tilfeller å få brukerne over fra passivitet til arbeid eller utdanning.

I hovedsak tok prosjektene sikte på å få til samarbeid om rehabilitering, tiltak/utdanning og sysselsetting. De organisatoriske virkemidlene var etablering av samarbeidsfora, samarbeidspraksis og avtaler, først og fremst mellom sosialkontor og arbeidskontor, men også til andre institusjoner og etater, som trygdekontor, utdanningssektoren, barneverntjenesten, samt tiltaksbedrifter.

Arbeidet i samarbeidsforaene har siktet mot å komme fram til en felles forståelse av den aktuelle målgruppens behov og muligheter, å plukke ut deltakere, lage handlingsplaner og finne egnede tiltaksplasser. Særlig ble det brukt tid til å komme fram til felles forståelse av når en bruker er en reell arbeidssøker og klar for arbeidsmarkedet. I flere av prosjektene innbefattet samarbeidet å utarbeide individuelle handlingsplaner for deltakerne.

Samarbeidsforaene, avtalene mellom etatene og tverretatlige handlingsplaner ser ut til å ha vært velfungerende virkemidler for å koordinere innsatsen for utsatte sosialhjelpsmottakere. Handlingsplanene synes å ha fungert godt fordi de forpliktet både brukeren og de samarbeidende etatene. Videre rapporteres det om gode resultater i forhold til målet om aktivisering av passive sosialklienter. Resultatene var ikke så gode når det gjaldt å få brukerne over i ordinært arbeid.

Verdalprosjektet Arbeid i sikte

I Verdal kommune tar en sikte på å sette i gang et prosjekt hvor en samorganiserer trygdekontorets, sosialkontorets og Aetats innsats for brukere som trenger tett og tverretatlig bistand for å komme i arbeid. Det gjelder særlig langtidsmottakere av sosialhjelp og yngre sosialhjelpsmottakere som står i fare for å komme inn i en rolle som passive mottakere av økonomisk sosialhjelp. Det tas sikte på om lag 100 brukere. Prosjektet satser på å etablere opplæringsplasser i samarbeid med lokalt næringsliv. Verdal kommune er etablert som referansekommune i AADs moderniseringsprogram, og prosjektet er ett av referanseprosjektene.

De tre organisasjonene har avsatt 4,5 stilling for å etablere et felles kontor under én ledelse. Kontoret skal ha full beslutningsmyndighet innen alle virksomhetsområdene som de tre organisasjonene har ansvar for, og skal yte alle tjenestene selv. Det vil si at brukerne skal få alle sine tjenestebehov dekket i prosjektorganisasjonen.

I prosjektet har en vært opptatt av å lage en modell som gir gode insentiver til å komme i arbeid, og som gjør arbeid til et naturlig førstevalg for brukeren, samtidig som det skal være administrativt enkelt. Prosjektet har derfor søkt om unntak fra dagpengeregelverket, slik at det kan gis en normert dagpengeytelse til deltakerne i prosjektet.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har lagt saken fram for Stortinget med sikte på en avklaring høsten 2002.

Forsøksprosjekter i trygdeetaten.

Programmet «Forsøksvirksomhet i trygdesektoren» har som mål å forebygge og redusere sykefravær og uføretrygd. Samarbeidet mellom Aetat og trygdeetaten har vært fokusert i flere prosjekter.

Erfaringene fra prosjektene har vist at brukeren finner etatene og systemene store og uoversiktlige. Det er vanskelig for brukeren å få oversikt over etatenes tjenestetilbud. Tilbudene oppfattes som til dels overlappende.

Noen prosjekter hatt hatt gode erfaringer med tiltak for å bedre samordningen mellom trygdeetaten, Aetat og sosial- og helsetjenestene:

Koordinator

Flere av prosjektene har gjort forsøk med en særskilt koordinator med oppgave å sortere hjelpetilbudet, veilede og gi rask og riktig informasjon. For brukeren har dette vist seg å være et godt tilbud. Koordinatoren kjenner hjelpetilbudene og har et nettverk som gjør tilgangen til tjenestene lettere. Også private institusjoner hadde nytte av dette tiltaket.

Nettverk/møteplasser

Flere av prosjektene opprettet nettverk i kommuner hvor sentrale instanser i sykefraværsarbeidet deltok (trygdeetaten, Aetat, arbeidstilsynet, private institusjoner og arbeidsgivere). Nettverket ble vurdert som nyttig fordi det blant annet bidro til bedre og mer enhetlig informasjon til brukerne og de deltakende instansene i nettverket. Flere av nettverkene er blitt selvdrevne etter prosjektavslutningen.

Samarbeid arbeidskontoret - trygdekontoret

Erfaringene fra noen prosjekter er at en del brukere under rehabilitering trengte tettere oppfølging enn det arbeidskontoret var i stand til å yte. Det gjaldt blant annet unge uføre. De hadde behov for en spesiell metodikk/tett oppfølging og prioritering. Arbeidskontoret og trygdekontoret hadde også til dels ulike mål og prioriterte ulikt i forhold til denne gruppen.

Introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere

Siden 1998 har Kommunal- og regionaldepartementet gitt støtte til en rekke forsøksprosjekter i 29 kommuner/bydeler. To av prosjektene er interkommunale. Forsøkene har dreid seg om å systematisere arbeidet omkring denne gruppen og prøve ut nye metoder og ulike typer stønad. Det har vært et mål å få til et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom kommunale flyktning- og innvandrerkontor, voksenopplæring og Aetat.

Blant de viktigste elementene i forsøkene er utprøvingen av ulike økonomiske virkemidler som motiverer til egeninnsats, og forskjellige kombinasjoner av norskopplæring, språkpraksis og arbeidspraksis.

Et introduksjonsprogram er en kjede av tiltak som i sin helhet tar vare på de nyankomne innvandrernes behov for grunnleggende kvalifisering. Blant de viktigste elementene er:

• Kartlegging av deltakernes bakgrunn

• Individuelle kvalifiseringsplaner

• Tett oppfølging av den enkelte

• Heldagsbeskjeftigelse - vanlig arbeidsuke

• Økonomisk ytelse knyttet til deltakelse - introduksjonsstønad

• Norsk med samfunnskunnskap

• Kursbevis/attest

En individuell kvalifiseringsplan tar utgangspunkt i den enkeltes bakgrunn, kompetanse og ønsker for framtiden. Planen består av opplæringstiltak som skal tilsvare en vanlig arbeidsuke. Planen er gjensidig forpliktende mellom kommune og deltaker.

Ut over tiltakene som er nevnt over, er det særlig aktuelt med:

• Godkjenning av kompetanse

• Sosial nettverksbygging

• Praksisrelatert norskopplæring - utplassering på en praksisplass

• Arbeidsmarkedstiltak

• Grunnskole for voksne

• Innføringskurs til videregående opplæring

Forsøksvirksomheten og Fafo-rapporten «Fra sosialhjelp til lønnet kvalifisering» viser at forsøkene med introduksjonsprogram virker, særlig når tiltakene forekommer i kombinasjon. Tett oppfølging av hver deltaker kombinert med økonomiske ytelser knyttet til deltakelse, bidrar til at deltakerne letter kommer ut i arbeid, lærer norsk bedre, og får større sosiale nettverk. I en av forsøkskommunene gikk 70 prosent av flyktningene ut i arbeid eller utdanning, etter å ha deltatt i to år eller mindre i kommunenes program.

Forsøk med offentlige servicekontorer for å bedre samordningen

Et offentlig servicekontorer er en førstelinjetjeneste som gir informasjon og utfører enklere og regelstyrt saksbehandling for kommunale og statlige etater. Oftest vil en kommune være vertsetat, det vil si at kommunen fungerer som «eier» av servicekontoret, mens de ansatte kan representere både kommunale og statlige etater.

OSK handler om samlokalisering og i mindre grad om et tett faglig samordnet servicetilbud på tvers innenfor arbeid, trygd og sosiale tjenester.

Arbeidet med å få etablert offentlige servicekontorer startet med en forsøksperiode 1992-96. Det har tatt noe tid å få opp aktiviteten med å etablere OSK. Per juni 2002 finnes det 24 offentlige servicekontorer med deltakelse både fra stat og kommune. 14 av disse er åpnet i løpet av dette året. Det er ca. 140 kommunale servicekontorer. En kartlegging Statskonsult gjennomførte i 2001 blant kommunene, viste at over 200 kommuner planlegger å etablere offentlige servicekontorer, og mange med fokus på samordning mellom arbeid, trygd og sosiale tjenester. Over 100 svarte at de ønsker å etablere kommunale servicekontorer.

Skattedirektoratet, Rikstrygdeverket og Aetat arbeider i større grad enn tidligere med å legge forholdene til rette for etablering av samarbeidsløsninger med OSK som organisatorisk ramme. Trygdeetaten har som mål å være representert i 50-100 servicekontor i løpet av de nærmeste årene. Aetat har også som mål å gå inn i flere offentlige servicekontorer og arbeidet sees i sammenheng med etatens omorganisering og øvrige satsinger. Etatene er inne i en prosess for å kartlegge aktuelle oppgaver og tjenester for servicekontoret og finne fram til hva som kan gjøres for å fjerne hindre for at oppgaver kan utføres ved servicekontoret. Personvernlovgivningen har satt begrensninger for grad av samordning mellom etatene når de deltar i offentlige servicekontorer.

OSK er en arena hvor målet er at ulike etater skal utvikle felles arbeidsmetoder, felles kultur og holdninger til brukerne. Flere OSKer arbeider med å utvikle fagteam som kan ivareta samarbeidet mellom arbeid, sosial og trygd. Det legges vekt på at servicekontorene skal tilby de tjenestene som brukerne etterspør og at brukere med behov for bistand fra flere instanser og med problemer som ikke kan løses i mottaket, veiledes videre til fagetatene. Evalueringer av OSK viser at målene om bedre tilgjengelighet og brukerservice langt på vei er oppfylt. Dette betyr ikke at alle koordineringsproblemer er løst. Særlig behovet for bedre samarbeid mellom servicekontorene og moderetatene er løftet fram.

Mange av OSKene har sett behovet for et tettere samarbeid, og er i gang med et utviklingsarbeid for å styrke samarbeidet, sette brukerne i sentrum og unngå at brukerne blir kasteballer i systemet. De ser behov for å sikre at:

• informasjon i første ledd skal bli oppfattet og forstått også i neste ledd

• én saksbehandler har ansvar for å følge opp og veilede bruker

• brukernes rettigheter blir ivaretatt/sikret

Nittedal offentlige servicekontor, Løten offentlige servicekontor, Årstad bydels offentlige servicesenter og Skien kommune jobber med varierte tilnærminger for å utvikle og gjennomføre fagsamarbeid og fagteam for arbeid, sosial og trygd. Disse kommunene og ni andre kommuner har fått prosjektmidler fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet til å styrke rådgivnings og oppfølgingstjenesten for de vanskeligst stilte ved at det innenfor de lokale servicekontorene etableres en felles tjeneste som omfatter Aetats tjenester og tiltak, aktuelle trygdeytelser og sosialtjenestens tiltak.

Forsøkene knyttes til Regjeringens moderniseringspolitikk som legger vekt på å utvikle brukerrettede inngangsporter på tvers av etater og forvaltningsnivåer. Forsøkene tar sikte på økt tilgjengelighet, delegering av beslutningsmyndighet, bedre personlig oppfølging og samarbeidsløsninger. Det er forutsetningen at prosjektene skal bidra til å utvikle et mangfold av modeller og løsninger som er tilpasset lokale forhold og brukergruppenes særskilte behov.

Forsøkene skal baseres på samlokalisering og samordning av tjenester mellom etatene og felles opplæring og kompetanseutvikling blant de ansatte. Det vektlegges også at forsøkene skal bidra til å identifisere og løse kulturelle, faglige og juridiske barrierer og hindringer mellom etatene, samt tilpasse og utvikle IKT-baserte løsninger innenfor gjeldende regelverk.