1 Sammendrag
Kart er et viktig hjelpemiddel på en rekke samfunnsområder. Moderne teknologi åpner nye muligheter og setter nye krav. Med digitale geodata øker verdien av informasjonen bak kartet. Alle land trenger et tilfang av grunnleggende geodata som er tilgjengelig for hele samfunnet, både offentlig sektor, privat næringsliv og den enkelte innbygger. For næringslivet ligger det muligheter for betydelig verdiskaping ved å utvikle tjenester på grunnlag av geodata. For offentlig sektor er geodata et viktig redskap både i arbeidet med samfunnssikkerhet og i forvaltningen av arealer, naturressurser, kulturminner, mv.
Etablering og vedlikehold av dette informasjonsgrunnlaget er en oppgave som det er knyttet store faste kostnader til. De største bidragene kommer i dag gjennom statsbudsjettet og de kommunale budsjetter. Samtidig finansieres deler av arbeidet gjennom brukerbetaling. Eiendomsregistrering finansieres i hovedsak ved brukergebyrer. Statens kartverk finansierer i dag sitt arbeid med datadistribusjon og tilrettelagte produkter gjennom salgsinntekter.
Norge er langt fremme når det gjelder teknologi, og det har i mange år vært drevet et målbevisst arbeid for å etablere en geografisk infrastruktur som skal kunne tilfredsstille brukernes behov. Infrastrukturen går under navnet Norge digitalt og omfatter basis geodata over sjø- og landområdene og tilhørende tematiske geodata om arealer, miljø, naturressurser, mv. Til infrastrukturen hører også en samlet organisering basert på avtaler mellom deltakende etater, kommuner og store geodatabrukere, og en felles formidlingstjeneste som sikrer at brukerne får god tilgang til dataene. Kommersiell utnyttelse av offentlige data er en viktig kilde til økt verdiskaping i informasjonssamfunnet. Norge digitalt er en viktig del av regjeringens IT-politikk.
Norge har valgt å prioritere sjøkartlegging høyest de nærmeste årene, i tråd med Stortingets vedtak. Dette er helt nødvendig for sikker ferdsel langs vår, i navigasjonssammenheng, meget vanskelige kyst. Satsingen på å etablere autoriserte elektroniske sjøkart for hele norskekysten, har gitt norsk sjøkartlegging et internasjonalt renommé både når det gjelder fremdrift og valg av løsninger. Det skal derfor fortsatt satses på elektronisk sjøkartlegging, slik at norskekysten har en tilfredsstillende dekning av autoriserte elektroniske sjøkart for alle viktige navigasjonsleder i løpet av 2006. Dette vil gi skipsfarten nødvendige hjelpemidler for å ta seg sikkert frem, samtidig som det etableres et viktig fundament for å planlegge næringsaktivitet i kystsonen. I et miljøperspektiv betyr dette at faren for grunnstøtinger og mulige miljøkatastrofer kan reduseres. Når førstegangsetableringen av autoriserte elektroniske sjøkart tilpasset moderne satellittnavigasjon er fullført, vil regjeringen vri innsatsen over på arbeidet med moderne eiendomsregistrering og etablering av felles kartdatabaser (FKB) på land.
For så fort som mulig å få rom for oppfølging på landsiden, vil regjeringen legge vekt på følgende grep:
Videreføring av Norge digitalt på land basert på samfinansiering mellom staten, kommunene og andre store geodatabrukere og utvidelse av finansieringsgrunnlaget gjennom å trekke med flere brukergrupper. Delfinansiering gjennom brukerbetaling opprettholdes.
Skarpstilling av Statens Kartverk ved fullt ut å utnytte de mulighetene moderne teknologi gir, slik at en større andel av ressursene kan benyttes til geodataproduksjon.
I tillegg vil regjeringen rydde opp i forholdet mellom forvaltning og konkurranserettet virksomhet. Dette innebærer at Statens kartverk i fremtiden ikke skal opptre i konkurranse med privat sektor.
Dagens finansieringsform videreføres. Arbeidet med etablering, drift og vedlikehold av Norge digitalt på landsiden skal fortsatt baseres på samfinansiering mellom staten, kommunene og andre store geodatabrukere. For å holde geodataproduksjonen oppe, vil regjeringen legge til rette for at flere geodatabrukere enn i dag bidrar med samfinansiering. Driften av infrastrukturen skal baseres på et nettverk av statlige aktører og kommunene, som bygger på dagens samarbeidsløsninger Geovekst og Arealis. Systemet med brukerbetaling for geodata opprettholdes, slik at de aktørene som ikke deltar i Norge digitalt må betale for rettighetene til å bruke data fra Norge digitalt. For å stimulere næringsutviklingen er det et mål å redusere prisene i årene fremover, særlig på landsiden. Effektiviseringer skal komme brukerne til gode gjennom lavere priser.
Statens kartverk er den største og viktigste aktøren i oppbyggingen av Norge digitalt. Statens kartverk, som er en statlig forvaltningsbedrift under Miljøverndepartementet, har ca. 600 årsverk fordelt på Ringerike (hovedkontor), Stavanger (sjøkartverket) og 18 fylkeskartkontorer. Budsjettet for 2003 er på 545 mill. kr, hvorav 349 mill. kr utgjøres av et statsoppdrag bevilget over statsbudsjettet. Det har vært en rivende utvikling på det teknologiske område innenfor geodata. Statens kartverk har derfor de siste år redusert antall årsverk med 70 for å kunne overføre midler til kjøp av geodataproduksjon. Hvis satsingen på sjøkartlegging skal opprettholdes, samtidig som landkartleggingen ikke trappes vesentlig ned, må det skje en skarpstilling av de oppgaver Statens kartverk skal løse. Dette betyr at det fortsatt skal satses på effektiv bruk av ny teknologi, og ha hovedfokus mot etableringen av et Norge digitalt. Dette innebærer at det må frigjøres flere midler til dataproduksjon og kjøp av tjenester. For å få dette til må det skje en ytterligere reduksjon i antall årsverk, noe som blant annet innebærer at antall fylkeskartkontorer må reduseres.
Statens kartverk driver i dag både monopolproduksjon som omfatter nasjonale kartserier og nasjonale databaser, og konkurranserettet virksomhet som omfatter turkart, båtsportkart og konsulenttjenester. Dette har skapt uheldig rolleblanding ved at Statens kartverk på enkelte områder opptrer i konkurranse med privat virksomhet. Regjeringen vil gjøre Statens kartverks forvaltningsrolle tydeligere. De konkurranseutsatte oppgavene Statens kartverk driver i dag legges ut for salg til private aktører. For å bedre brukerservicen, legges formidling av Statens kartverks monopolinformasjon til en felles formidlingstjeneste for data fra Norge digitalt organisert gjennom statsaksjeselskapet Norsk Eiendomsinformasjon as. Dette gir en samlet formidling av kart-, eiendoms- og tinglysingsinformasjon.
Arbeidet med å overføre ansvaret for tinglysingen fra domstolene til Statens kartverk, som vedtatt av Stortinget, jf. St.meld. nr. 13 (2001-2002), følges aktivt opp i samarbeid med Justisdepartementet. Overføringen forventes å være fullført innen 1. januar 2007.
Departementet arbeider med sikte på å fremme forslag til ny lov om eiendomsregistrering til erstatning for gjeldende lov om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven). Der foreslås det å innføre fritt landmålervalg på linje med ordninger i flere andre europeiske land. Dette vil innebære at kommunene ikke lenger vil være pålagt å utføre denne oppgaven som myndighetsutøvelse.
Boks 1.1 Basis geodata og tematiske geodata
Geodata gir informasjon om objekter (vann, hus, veier, fyr, osv.), hendelser og forhold der posisjonen (sted på jorda) er en vesentlig del av informasjonen.
Vi skiller mellom basis geodata (også kalt referansedata) og tematiske geodata (også kalt fagdata). Basis geodata er data som en rekke brukere har behov for til mange ulike forhold, jf. bl.a. hovedkartserien for norskekysten, topografisk hovedkartserie for Norge, kommunenes tekniske kart og grunneiendoms-, adresse- og bygningsregisteret (GAB). Til basis geodata hører også data som gir grunnlag for nøyaktig posisjonsbestemmelse. Basis geodata er en nødvendig bakgrunn for behandling og presentasjon av alle andre former for geodata.
Tematiske geodata omfatter en lang rekke forhold som naturressurser, befolkning, miljøtilstand, kulturminner og eksisterende og planlagt arealbruk.
Informasjon om geografiske forhold organiseres nå i fast definerte dataserier. Kart er en presentasjon på skjerm eller papir av utvalgte geodata fra disse dataseriene. Dette er nærmere beskrevet i kapittel 8.