2 Geodata som felles informasjonsgrunnlag

2.1 Innledning

I mange tusen år har folk brukt kart til å kommunisere om geografiske forhold og ta vare på geografisk kunnskap. Det eldste kart vi kjenner ble malt for 8000 år siden i steinalderbyen Çatal Hüyük i Anatolia, Tyrkia.

I Norge var Bergen by først ute med å erkjenne behovet for detaljerte kart. I 1687 tok byen til å lage kart for å planlegge utbyggingstiltak og holde oversyn over eiendomsforhold. En egen kartleggingsinstitusjon for Norge ble opprettet i 1773 – nå Statens kartverk. Den første oppgaven var å dekke militære behov, men allerede etter få år fikk den til oppgave å skaffe kart som også ga oversikt over naturressurser, bosetting, næringsliv og eiendomsforhold og grunnlag for navigasjon. Allerede i 1805 ble detaljert oppmåling av arealressursene påbegynt (økonomisk kartlegging), men stoppet opp i 1814. Det tok deretter nesten 150 år før planmessig økonomisk kartlegging kom i gang igjen. Første utgave av økonomisk kartverk for hele landet var først på plass i juni 2002.

Teknologi og metoder for å innhente geografiske data har utviklet seg gradvis med den generelle teknologiske utviklingen. De siste tjue årene har imidlertid gitt to markerte sprang i utviklingen:

• Tidligere var lagring og presentasjon av data uløselig knyttet sammen gjennom kartkonstruktørens møysommelige tegnearbeid. I dag lagres geografiske data digitalt i datamaskiner, og behandles ved hjelp av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Data er derfor ikke lengre bundet til en bestemt presentasjonsmåte, men kan analyseres og presenteres på mange ulike måter.

• Tidligere var nøyaktig posisjonering noe som krevde vitenskaplig ekspertise og komplisert utstyr. I mange tilfeller kan brukeren i dag gjøre dette selv med hjelp av satellittbasert posisjonering.

I dag snakker vi om geografisk informasjonsteknologi (GIT) og om geodata som produkt av virksomheten. Internasjonalt brukes flere begrep, bl.a. «geomatic» om teknologien og «(geo)spatial data/information» om innholdet.

2.2 Geodata i næringslivet

2.2.1 Bruk av geodata i privat sektor

Geodata er viktig i mange deler av næringslivet. Store og viktige brukere finner vi innen telekommunikasjon, energiforsyning, eiendomsomsetning og eiendomsforvaltning, jordbruk, skogbruk og fiske. Geodata brukes for å analysere kundegrunnlag og konkurranseforhold, og har en sentral plass i nyhets- og kunnskapsformidlingen. Kommersiell utnyttelse av offentlige data er en viktig kilde til økt verdiskaping i informasjonssamfunnet.

Geodata effektiviserer transportvirksomheten og øker punktligheten. Transportfirmaet Tollpost Globe har med bruk av elektroniske veikart til styring og ruteplanlegging, dokumentert en reduk-sjon i kjørelengde på 25 % og 10 % reduserte kostnader. I tillegg kommer miljøgevinster i form av mindre forurensing. Innen luftfart og skipsfart ut-nyttes geodata for bedre sikkerhet og effektivitet.

Geodata er nødvendig for planlegging og utbygging, og er et sentralt virkemiddel for hele bygg- og anleggsvirksomheten, en sektor som omsetter for ca. 60 milliarder kroner i året. Hvert år behandles mellom 90.000 og 120.000 byggesaker som forutsettes å bygge på pålitelige eiendomsopplysninger, grunnkart, ledningsdata og eksisterende planer og vedtak.

Kilde: Selmer ASA, Gefo AS

2.2.2 Produksjon av geodata – geomatikkbransjen

Geomatikk er en fellesbetegnelse for fagområder i tilknytning til geografisk informasjonsteknologi. Private selskaper er engasjert innenfor alle deler av fagområdet, bl.a. geodetiske tjenester, offshore kartlegging, fotogrammetri, landmålingstjenester, industrioppmåling, eiendomskartlegging, satellittbildebehandling, systemutvikling, produksjon og salg av utstyr, programvareutvikling og informasjonstjenester.

Private bedrifter står for hoveddelen av produksjonen i forbindelse med etablering og periodisk vedlikehold av basis geodata. Oppdragene settes ut av kommuner, Statens kartverk, andre statlige etater og andre virksomheter. På grunnlag av en spørreundersøkelse gjennomført for Miljøverndepartementet i 1999-2000, er det anslått at bransjen omfatter i underkant av 200 foretak som omsatte for minimum 2,4 milliarder kroner og beskjeftiget minimum 2800 årsverk. Selskap som i hovedsak er rettet mot andre typer kartleggingstjenester, f.eks. geologisk og geofysisk kartlegging, er ikke regnet med. Vel 20 selskaper er medlemmer i Geomatikkbedriftenes Landsforening (GBL). Ett av dem er notert på Oslo Børs. Deler av bransjen har slitt med å oppnå tilfredsstillende inntjening de siste årene.

Geodata fra det offentlige benyttes som grunnlag for verdiøkende tjenester og produkter. Antallet bedrifter som arbeider på dette området, øker stadig. Privat sektor deltar også med å skaffe dataprogrammer og utstyr og yte rådgivingstjenester innen geodatasektoren. På denne måten foregår det et samspill mellom offentlig og privat virksomhet slik det fremgår av figur 2.2. Dette bidrar til å oppfylle målene for verdiskaping i regjeringens e Norge-plan.

Samspillet mellom offentlig og privat sektor og mellom brukere og produsenter består i gjensidig påvirkning slik at den samlede innsatsen gir best mulig resultater. Utviklingskontrakter kan være et godt hjelpemiddel i denne sammenheng og har bl.a. vært brukt til å utvikle bruk av geodata og satellittbasert posisjonsbestemmelse i transportsektoren.

Utvikling av spesielle, avanserte løsninger er et område hvor et høykostland som Norge kan hevde seg internasjonalt. Statens kartverks sentrale rolle i internasjonal geodatastandardisering er med på å underbygge Norges posisjon internasjonalt. Dette er også en styrke for den norske industrien i internasjonal konkurranse. En godt utbygget geodatainfrastruktur gir Norge fortrinn i utviklingen av nye produkter. De norske aktørene har generelt høy kompetanse og tilbyr avanserte tjenester i det internasjonale markedet. Dette ser man blant annet innenfor avansert datafangst (flybårne tjenester), institusjonsbygging og standardisering. Statens kartverk er en viktig medspiller for norske firma internasjonalt innen institusjonsbygging og prosjektledelse. Norsk navigasjonsutstyr, sjømålingsutstyr og digitaliseringsutstyr og -tjenester er internasjonalt anerkjent. Enkelte firmaer har etablert datterfirma eller allianser i andre land, bl.a. i utviklingsland eller land med overgangsøkonomi.

Nye bruksområder for geodata fører til at geomatikkbedriftene mer og mer blir en del av informasjons- og kommunikasjonsteknologi-industrien. Evnen til å ta i bruk ny og avansert teknologi blir stadig viktigere. Standardisering og modellering med et internasjonalt perspektiv blir nå helt vesentlig for utvikling av bransjen.

2.3 Geodata i offentlig sektor

2.3.1 Bruk av geodata i offentlig sektor

Geodata er en betydelig del av informasjonsgrunnlaget til stat og kommune. Dette gjelder bl.a. Forsvaret, beredskap, redningstjeneste, ressursforvaltning, samferdsel, arealplanlegging og byggesaksbehandling. Andre eksempler er utbygging og drift av vei-, vann- og kloakknett, trafikkovervåking, innkreving av kommunale avgifter, kulturminneforvaltning, landbruksforvaltning, osv.

Forvaltningsloven, offentlighetsloven mv. har som mål at innbyggerne skal ha innsyn i offentlige vedtak og behandling av forslag og saker. Moderne bruk av geodata, bl.a. distribuert gjennom Internett, gjør dette lettere. Bruk av geodata er et sentralt element i kommunale servicetorg og som grunnlag for døgnåpen kommunal forvaltning. Geografiske miljødata er et stadig viktigere verktøy for å bedre måloppnåelse på miljøområdet.

Boks 2.1 Bedre politiberedskap og trygghet for innbyggerne

Operasjonssentralen ved Oslo Politidistrikt har i flere år hatt et system med digitale kart og ortofoto. Når nødnummeret 112 ringes, vises adressen til innringer i kartet på dataskjermen. Vakthavende får en rask oversikt og kan dirigere tjenestebiler til åstedet. Kartene vises på storskjerm og brukes også til planlegging av større operasjoner.

Oslo Politidistrikt har også i gang et voldsalarmprosjekt hvor trusselutsatte blir utstyrt med mobilkommunikasjon og GPS. Ved en trusselsituasjon kan vedkommende utløse alarmen og få umiddelbar kontakt med politiet samtidig som posisjonen vises på kartet i operasjonssentralen.

Kilde: Torleif Algerøy

Politidirektoratet har nå bestemt at hele etaten skal ta i bruk en felles digital kartløsning og et nytt kommandosystem. Systemet er prøvd ut ved to operasjonssentraler med godt resultat. I løpet av våren 2003 skal det installeres på samtlige operasjonssentraler samt ved Politiets sikkerhetstjeneste og Sysselmannen på Svalbard.

I første omgang skal det dekke det operative behovet og gi politivakten rask oversikt og informasjon når noen ringer politiets nødnummer. Etter hvert vil tjenestebilene få GPS-mottakere slik at bilenes posisjon vises i kartet sammen med informasjon om hvilket oppdrag de er ute på. De nærmeste ledige bilene kan dirigeres raskt frem til åstedet. Bilene vil også få digitale kartløsninger slik at de finner raskere frem. Voldsalarmprosjektet skal dessuten utvides. Politiet vil videre ta i bruk digitale kartdata og annen geografisk informasjon i etterforskning av organisert kriminalitet og miljø- og faunakriminalitet.

2.3.2 Offentlig geodatavirksomhet

Kommunene har lovpålagt ansvar for eiendomsoppmåling og for å skaffe frem nødvendige kart for kommunens plan- og byggesaksbehandling. For å kunne løse disse oppgavene må kommunen av tekniske grunner også etablere og vedlikeholde et lokalt geodetisk grunnlag (fastmerkenett). Både kartgrunnlaget og fastmerkenettet blir benyttet av private og andre offentlige brukere i en rekke sammenhenger. Mange kommuner utfører utstikking i tilknytning til bygningskontroll og kommunal bygge- og anleggsvirksomhet. Kommunens oppmålingsvirksomhet har tradisjonelt vært dimensjonert ut i fra utbyggingstakten i kommunen. Halvparten av kommunene bruker mer enn 2 årsverk innenfor virksomhetsområdet. Mange kommuner har høy oppmålingsteknisk kompetanse, og spiller en sentral rolle i norsk geodatavirksomhet.

Statens kart- og geodatavirksomhet rettet mot basis geodata beløper seg til mer enn 900 mill. kr. Beløpet dekker både statens egenaktivitet og innkjøpte tjenester. Virksomheten beskjeftiger ca.1000 årsverk. Største enkeltvirksomhet er Statens kartverk som i 2002 hadde en omsetning på 593 mill. kr og beskjeftiget ca. 600 årsverk. Andre etater som har ansvar av betydning for produksjon av basis geodata og tilhørende tjenester er Jordskifterettene, Norsk institutt for jord- og skogkartlegging og Norsk Polarinstitutt.

I tillegg kommer etater som har ansvar for tematiske geodata, eller har større eller mindre støttefunksjoner for bruk av geodata i etaten, f.eks. fylkesmennene, Statistisk sentralbyrå, Fiskeridirektoratet, Kystverket, Forsvaret, Direktoratet for naturforvaltning, Riksantikvaren, Statens forurensingstilsyn, Jernbaneverket, Statens vegvesen, Norges geologiske undersøkelser, Norges vassdrags og energidirektorat og Oljedirektoratet.

2.4 Forsert sjøkartlegging

Norge har en lang og krevende kyst. Gode sjøkart er en forutsetning for en effektiv og trygg skipstfart. Hele kysten ble første gang systematisk dekket med navigasjonskart i årene 1785-1844. I takt med nye krav er hele kysten deretter målt to ganger til, siste gang i årene 1881-1933. I løpet av 2006 vil kysten være målt opp for fjerde gang. Oppmålingen danner grunnlag for fremstilling av moderne autoriserte elektroniske sjøkart.

Fra 1998 er autoriserte elektroniske sjøkart basert på ny oppmåling utgitt fortløpende, og foreligger allerede nå for store deler av kysten, nærmere bestemt strekningen Hammerfest til Gibostad i Troms, og hele kysten fra Brønnøysund til svenskegrensen, med unntak av Hordaland. Utgivelsesrekkefølgen er basert på brukerundersøkelser. Etter fullført forseringsprogram vil Statens kartverk legge vekt på vedlikehold, modernisering av havnekartene og oppgradering av enkeltområder som i første omgang ikke ble prioritert ut i fra behovet for navigasjonssikkerhet. Kartleggingen ved Svalbard følger et eget program, også her basert på brukerundersøkelser. Framdriften er betydelig effektivisert de siste årene, men vil være avhengig av isforholdene, se omtale i St.meld. nr. 9 (1999-2000).

Forseringsprogrammet krever store ressurser av Statens kartverk. Organisering og gjennomføring av sjøkartleggingen er effektivisert betydelig de siste 10 årene. Kartverket har redusert egen produksjonsvirksomhet, og baserer seg nå i stor grad på innkjøpte oppmålings- og kartleggingstjenester. Moderne kartleggingsmetoder er tatt i bruk, herunder bruk av satellittposisjonering, heldekkende ekkolodd og lasermålinger fra fly. Kartverket benytter en heldigital produksjonsløype fra innsamling av data til produksjon av ferdige kart. Produksjonsløypa blir i 2003 også lagt til rette for uttak av primærdata til Norge digitalt. Sjømålingsdata vil dermed bli tilgjengelig for andre formål enn navigasjon sammen med tilsvarende data fra land. Dette har betydning for planlegging, utbygging og ressursforvaltning i kystsonen langs hele kysten.

Norge befester med den pågående sjøkartleggingen en ledende rolle innenfor denne delen av den maritime næringen. Som et resultat av denne posisjonen, står Norge i spissen for et koordinert samarbeid mellom flere europeiske land for å tilgjengeliggjøre autoriserte elektroniske sjøkart på en samordnet og effektiv måte. Samarbeidet har fått betegnelsen «Primar Stavanger». Begrepet autoriserte sjøkart ble gitt et klarere uttrykk i regelverket til den internasjonale maritime organisasjonen (IMO) da konvensjonen Safety of Life at Sea, SOLAS kapittel V, ble oppdatert i 2002. Norge møter dette kravet på en fremtidsrettet måte med forseringsprogrammet for sjøkartlegging.

Kilde: PRIMAR Stavanger

2.5 Norsk deltakelse i internasjonal geodatavirksomhet

Det samlede norske geodatamiljøet, privat og offentlig, har vist at det har spisskompetanse og er langt fremme på flere områder internasjonalt. Grunnlaget er lagt gjennom arbeid med utfordrende oppgaver i Norge. Gjennom deltakelse i organisasjoner på kart og geodataområdet bidrar Norge med erfaringsutveksling og utvikling. Av spesielt viktig innsats kan nevnes:

• Elektroniske sjøkart hvor Norge har vært ledende i utviklingen for forvaltning og distribusjon av navigasjonsverktøy for sjøfarten. Norge har vært aktivt med og i perioder ledet arbeidet med disse spørsmålene i den internasjonale hydrografiske organisasjon (IHO) og den internasjonale maritime organisasjon (IMO).

• Standardisering hvor Norge har tyngde bl.a gjennom sitt formannskap i ISOs standardisering av geodata.

• Forskning og utvikling hvor norske bedrifter, etater og forskningsinstitutter leder flere EU-prosjekter som utvikler bruken av geografisk informasjonsteknologi.

Statens kartverk er fagsenter for NORAD, og bidrar til at Norge i bistandsarbeidet kan trekke på hele det norske geomatikkmiljøet i både offentlige og private virksomheter. Norske fagfolk har også bidratt til å vise verdien av geodata i arbeidet med miljø og bærekraft. Norge støtter i sitt bistandsarbeid oppbygging av kart- og registersystemer for å innføre og ivareta privat eiendomsrett til jordarealer.

Norge følger EU-programmet «Inspire» (Infrastructure for Spatial Information in Europe) som har som formål å komme frem til retningslinjer for en europeisk geodatainfrastruktur

2.6 Geodataforsyningen som del av IT-politikken

Produksjon, distribusjon og bruk av geodata er en viktig del av landets IT-virksomhet. Regjeringens IT-politikk, slik den ble lagt frem av næringsministeren i Stortinget 14. mai 2002 og i dokumentet « e Norge 2005», danner ramme for regjeringens politikk på geodataområdet. Den setter tre overordnede mål for IT-politikken:

• Verdiskaping i næringslivet

• Effektivitet og kvalitet i offentlig sektor

• Deltakelse og identitet

Kilde: eNorge 2005, Nærings- og handelsdepartementet, http:// www.enorge.org, Publikasjonsnr. K-0635B

Norge har et godt utgangspunkt for å møte IT- og kunnskapssamfunnets utfordringer. Vi er blant de ledende land i verden når det gjelder utbredelse av PC, Internett og mobiltelefon. Geodatavirksomhetens viktigste rolle i denne sammenheng er å bidra til å tilrettelegge et attraktivt elektronisk datainnhold for norske forhold. Det satses på utstrakt bruk av elektronisk distribusjon. Bredbåndsutbyggingen er viktig i denne sammenheng.

Boks 2.2 «Geodata på nett»

FoU-prosjektet «Geodata på nett» har demonstrert hvordan kartdata som forvaltes i ulike etater, kan hentes over Internett og fritt kombineres av brukerne etter behov. Prosjektet var et samarbeid mellom Fylkesmannen i Hedmark, Direktoratet for naturforvaltning, Norges geologiske undersøkelse, Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Statens kartverk og Statens vegvesen. Prosjektet ble gjennomført under Norges forskningsråds program for tilskudd til høyhastighetskommunikasjon (Høykom) som ledd i arbeidet med å utvikle elektronisk innhold i e Norge.

Prosjektet etablere en portal for geografisk informasjon knyttet til bredbåndsnettet. Portalen er tilgjengelig for forvaltningen og for publikum. Ved hjelp av standard Internett-teknologi får brukeren direkte adgang til fagetatenes egne databaser. De teknologiske løsningene blir videreført i arbeidet med en Internett-portal under Arealis-betegnelsen (jf. kapittel 4.2) som vil omfatte flere etater og en lang rekke datasett.

Ny teknologi har gjort det enklere å visualisere alle slags fremstillinger ved å bruke kart. Mange kommuner arbeider med å legge ut kommunale arealplaner og annen kartbasert informasjon på Internett for å stimulere innbyggerne til å ta del i utviklingen av kommunen. De mange bruksområdene for geodata viser at stadig flere vil ta i bruk digitale kart og geodata i arbeidet sitt i tiden fremover, uten at de trenger å være eksperter på området. Det er viktig at de mestrer å hente frem informasjonen og kan bruke den i enkle og standardiserte operasjoner. Etter hvert vil også deltakelse og medvirkning i offentlige prosesser, f.eks. planlegging, i stor grad skje med Internett som hjelpemiddel. Den som er i stand til å bruke gode visuelle virkemidler, vil da på best mulige måte få frem sine synspunkter for dem som skal fatte beslutninger. Geodata kommer inn som en integrert del av mange ulike elektroniske tjenester for både publikum og profesjonelle brukere. Når offentlige etater utvikler interaktive servicetjenester, vil disse i mange tilfeller ha en geografisk komponent. Ved å bygge nye publikumsvennlige grensesnitt inn mot sine eksisterende fag- og forvaltningssystemer, kan etatene effektivisere egen dataforvaltning og samtidig gi et bedre servicetilbud.

Friluftsliv og kart hører sammen. Med kartet kan en finne frem til nye steder og opplevelser. Alle som har flyttet til et nytt sted, vet hvor viktig kartet er som kilde til kunnskap om natur og lokalsamfunn. I dårlig vær er det godt å kunne mestre kart og kompass for å kunne finne frem. Etter hvert tar flere og flere også i bruk satellittbasert posisjonering. Flere produsenter leverer ny løsninger som integrerer «kart på mobiltelefon» med tilgang til annen informasjon.

Moderne informasjonsteknologi åpner for å presentere informasjon på måter som gir større gjenkjenningseffekt enn det et tradisjonelt kart med vanskelige symboler og streker i mange tilfeller gjør. Det kan være mer bruk av rene fly- eller satellittbilder, eller i kombinasjon med kartinformasjon. Kart og bilder kan fremstilles som tredimensjonale modeller hvor betrakteren tilsynelatende kan «bevege seg» fritt som i et virkelig landskap.

2.7 Nye muligheter og nye krav

De siste ti-årenes utvikling innen romfart, databehandling og telekommunikasjon har utløst helt nye muligheter innen innsamling, bearbeiding, lagring, distribusjon og bruk av geodata. Et av resultatene er at geodatavirksomheten er mye mer internasjonal enn tidligere. De samme satellittsystemene og dataprogrammene nyttes over hele verden. Ledende leverandører av dataprogrammer spesifiserer i økende grad sine produkter etter internasjonalt anerkjente standarder. Databrukere forventer at det skal være mulig å kombinere ulike dataserier og at forskjellige dataprogrammer skal kommunisere med hverandre. Tilgangen til standardiserte geodata åpner for bruk på stadig nye felter slik at dataene får større nytteverdi.

Mange nye bruksområder og bruksmåter forutsetter at dataene har høyere grad av pålitelighet enn papirkartene. Det krever større innsats i vedlikeholdet av dataseriene, både i form av bedre organisering og større ressursbruk. Nytten i forhold til kostnadene blir imidlertid større.

Norges var tidlig ute i den internasjonale utviklingen av geodatasystemer, med å ta ny teknologi i bruk og å starte oppbyggingen av moderne geodataserier. Nå er imidlertid andre land i ferd med å ta oss igjen, og er vel så flinke til å høste nytteverdiene av investeringene.